mar ia berg reinert sen
R E I S E N T I L B R E T TO N WO O D S
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017
Forfatteren har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond.
isbn 97 8-82-02-497 79-8
1. utgave, 1. opplag 2017
Bokformgiving: nobelgrisen
Tr ykk og innbinding: ScandBook uab, Litauen 2017. Satt i Adobe Caslon 10/14 og Neutra Text, og tr ykt på 80 g Ensolux Cream, 1,8
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
til far, som mente jeg ville like sosialøkonomi.
I N N H O L D
9 | F O R O R D
S P Ø K E L S E S S K I P E T
1 6 | PA S S A S J E R L I S T E
d e l 1 . av r e i s e n
2 3 | F R E DAG
K R I G E N S R O En ventet og en uventet katast rofe.
d e l 2 . « q u e e n m a r y»
5 5 | LØ R DAG
B YG GV E R K R E I S T AV D R Ø M M E R Keynes legger en plan.
7 5 | S Ø N DAG
I N N E B YG D E KO N S T R U K S J O N S F E I L De som sier nei.
d e l 3 . d e n ko r t e u k e n
9 9 | M A N DAG
R E G L E R F O R D E S VA K E , U N N TA K F O R D E S T E R K E Britene har et problem, nei, to.
1----------4----------1
1 2 0 | T I R S DAG
F R A « Q U E E N M A R Y» T I L K R I S E N I H E L L A S Om debitorenes vrede i og
.
1 3 7 | O N S DAG
M A K T S P I L L
Verdensbanken som visjon og virkelighet.
1 6 4 | TO R S DAG
H A S T V E R K S A R B E I D Alt som gikk galt
1 8 9 | F R E DAG
M O R G E N I A M E R I K A En annen verden.
d e l 4 . h j e m r e i s e n
1 9 9 | I K J Ø LVA N N E T
« P R I S E N F O R S U K S E S S » Slutt regnskapet.
2 0 9 | N OT E R O G K I L D E R
F O R O R D
S P Ø K E L S E S S K I P E T
da hun la ut på jomfr uturen i 1936, var rms «Q ueen Mar y» verdens største passasjerskip. Bygget for at britene igjen skulle ta ledelsen i den prestisjetunge passasjertrafikken over Atlanterhavet. I dag ligger hun for evig anker i L ong Beach, California, der korr idorer, by sse og dekk tjener som filmkulisse. For eksempel ble Titanic spilt inn om bord. Men det er unntakene, til daglig er hun hotell og spøkelsesskip. Under slagordet «Q ueen Mar y, det hjemsøkte skipet» arrangeres det omvisninger der du kan jakte på skipets spøkelser. I skr iv ende stund reklamerer skipet for allehelgensarrangementet Dark Harbour: «Kom tilbake natt etter natt og nyt grøss etter grøss.»1
Det finnes også en (mindre profiler t) historisk r undtur hvor de besøkende kan «bli kjent med den utrolige, sanne historien om Q ueen Mar y s deltakelse i andre verdenskr ig, og hvordan hun spilte en avgjørende rolle i å lede de allier te st y rkene til seier».
S ommeren 194 4 var «Q ueen Mar y» sel v et spøkelse. Gråmalt, for å gå i ett med havet, med hemmelige r utetider. Før soloppgang for lot hun havnen, reiser uten var hemmelig, men fem eller seks dager senere skulle hun dukke opp på den andre siden av Atlanter hav et. I Ne w York vil le hun laste av sårede soldater og laste på nye og friske til krigen i Europa, for så en gang i skumringen en liten uke senere å dukke opp ved
havneby en Gouroc k utenfor Glasgow. Den grå kamuflasjemalingen og de odde ankomsttidene ga henne tilnavnet The G rey Ghost.
Og det er en av disse ov er far tene, den som star tet fr a Gourock 17. juni 194 4, denne boken hand ler om. Om bord var en gr uppe økonomer og byråkrater. Målet deres var feriestedet Bretton Woods i Ne w Hampshire, der De forente nasjoners monetære og finansiel le konf er anse skul le finne sted og de allier te bli enige om en ny økonomisk verdensorden.
Verden var midt i krigen. Den 6. juni gikk de allier te i land i Nor mandie, en uke etter star tet Ty skland et ny tt bombardement av L ondon, men sett fra regjeringskontorene i L ondon var det hele snar t over. Der hadde det lenge vær t klar t at England kom til å være på vinner laget, og dermed sitte med ansvaret for å gjenoppbygge Europa og bygge en ny verdensorden. Den burde helst bli bedre enn mellomkrigstidens hyperinflasjon, gjeldskriser, handelskriger, små og store børskrakk og kroniske massear beidsløshet. Det ov err askende er at br itene valgte å starte arbeidet mot dette store målet med noe så teknisk som valutakurser.
Forklaringen finner vi i en tale den britiske økonomen John Maynard Keynes holdt til det britiske overhuset 16. mai 194 4: «Det er veldig vanskelig når du har monetær t kaos å ha noe som helst slags orden i andre retninger», sa han. Så lenge valutakursene svingte vilt og land sto fritt til å nekte andre land å veksle om deres penger, var det liten vits i å inngå avtaler om å kutte tollmurer eller stoppe svingningene i de viktigste råvareprisene, forklar te Keynes. Og «(s)iden vi ikke kan snakke om alt på en gang, la oss først snakke om dette».2
Resultatet av arbeidet ble Bretton Woods-avtalen som før te til opprettelsen av Verdensbanken og Pengefondet, det siste
også kjent under sin engelske forkor telse imf (Inter national Monetar y Fund). I 201 4 omringet greske vaskekoner bilen til Pengefondets utsending Paul Thomsen i protest mot at spareprogrammet landet måtte godta i bytte mot nød lån, sørget for at de mistet jobben. Det viste hvordan disse institusjonene fortsatt spiller en helt sentral rolle i hverdagen til mennesker verden r undt.
I dag er sy stemet der med lemslandene avtaler faste kurser på sine valutaer, det som var sel ve kjernen i Bretton Woodsavtalen, for lengst br utt sammen. Men i mangel av noe bedre st y res v erdensøkonomien, i den gr ad den st y res, for tsatt på r uinen av denne avtalen fra 194 4 og de to institusjonene den skapte.
Verdensbanken og Pengefondet låner penger til fattige eller kr iser ammede land, og gjennom betingelsene som følger pengene, ekspor terer de sin resept på økonomisk utvikling til verden. Med sine mange rappor ter definerer de både hva som er riktig økonomisk teori og hvilke land som har en sunn økonomi. Det er ikke bare vaskekonene som har møtt disse to med kritikk: I skrivende stund sliter verdensøkonomien fortsatt med å komme seg etter finanskr isen fr a 2008 og den europeiske gjeldskr isen som fulgte. To kr iser Pengefondet misl yktes gr undig å for utse, til tross for at det var fondets oppgave nettopp å advare mot slike ulykker.
Økonomer, by råkr ater og politikere baler for tsatt med de samme spørsmålene som passasjerene om bord på «Q ueen Mar y»: fattige og r ike land, ov erskudd og underskudd på handelsbalansen, gjeldskr iser som blir til politiske kr iser. Globalisering og fri flyt eller nasjonal kontroll med økonomien? Internasjonale regler eller nasjonal hand lefrihet?
I 194 1, helt uavhengig av hverandre, beg y nte den berømte
John Maynard Keynes i Storbritannia, og den ikke sær lig kjente Harr y Dexter W hite i det amerikanske finansdepar tementet, å planlegge den økonomiske v erdensordenen etter kr igen.
P lanene lord Ke y nes og dr. W hite la, hadde det til f el les at inter nasjonalt økonomisk samar beid skul le erstatte mel lomkr igstidens al les kamp mot al le. Utgangspunktet var altså idealistisk – en bedre fred enn forr ige gang – men de amer ikanske og br itiske planene var også preget av sne v re egeninteresser. usa var kreditor, britene nær bankerott av krigsgjeld.
Keynes ville sikre britene økonomisk pusterom etter krigen –usa ønsket å gjøre ende på det britiske imperiets handelsmakt. usa hadde gul let, varene, militær makten og verdens ledende valuta; dollaren. Britene hadde en krigsgjeld dobbelt så stor som br utto nasjonalprodukt, og John May nard Ke y nes – v erdens største økonom og leder for de britiske forhand lerne.
I løpet av krigen føk utkastene over Atlanterhavet: forslag og motforslag, f el lesforslag og alter nativ e kanadiske, nederlandske – og ja, også norske – forslag. I papirmøllen med forklar inger, oppklarende bre v, spørsmål, r undskr iv og referater, vekker båtreisen over Atlanterhavet min interesse. I løpet av over far ten skulle økonomene forsøke å bli enige om den europeiske posisjonen til Pengefondet, og John Maynard Keynes skulle egenhendig forsøke å skrive utkastet til Verdensbanken.
Men om bord på «Q ueen Mar y» var det også de som tvilte på fornuf ten i hele foretagendet og hadde helt andre visjoner for v erden etter kr igen. Båtreisen var den siste sjansen disse hadde til å argumentere før konferansens tidspress satte inn.
Jeg ville gripe fatt i dem i dette øyeblikket, før alt var oppog avtalt, mens mulighetene ennå var åpne og ingenting lå helt fast, for å se hva som dre v dem. Hvilke visjoner hadde de?
Hvordan kunne Verdensbanken og Pengefondet, unnfanget i 12
så mye godvilje, bli så upopulære? Ikke minst ville jeg vite hvilke alternativer som fantes den gangen, og om det var noe der vi kunne lære av i møtet med dagens økonomiske og politiske problemer.
Men problemene beg ynte ganske umiddelbart. Det viste seg at den flittigste dagbokskr iveren i den br itiske delegasjon til Bretton Woods, professor Lionel Robbins, bare hadde tatt seg tid til et lite kapittel om overfar ten. Og John Maynard Keynes, den ellers så samvittighetsfulle brevskriveren, hadde ikke hatt tid til å skrive noe før mange dager etter at han kom i land.
Etter som månedene gikk, samlet det seg likevel en mengde møtereferater, memoarer og notater fra over far ten, for ikke å snakke om alle papirene fra årene som gikk forut. Fra Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, fikk jeg en svart skoeske fylt med kopier av alle notatene, telegrammene, brevene og møtereferatene til eksilnordmennene i L ondon som ar beidet med å lage den norske posisjonen til det foreslåtte fondet og banken.
Å lese disse papirene var som å smugl y tte til samtaler der ukjente mennesker sladrer om andre ukjente mennesker på toget. Pirrende, men det er for mye som er innforstått til at du griper hva som står på spill, hand lingen fremstår meningsløs, interessen for det hele uforståelig.
S ommeren nær met seg, og boken min var for tsatt bare notater, stadig nye notater, noen av dem på en bollepose fra en uplanlagt skriveøkt på en kafe, det lovet ikke bra. Men så stemte br itene for å melde seg ut av eu, og jeg oppdaget at jeg så «brexit» med andre øyne. I kke øynene til min tids best yr tede kommentatorer, men med øynene til den britiske intelligentsiaen fra midten av forrige århundre. Good riddance. Jeg mintes europaskepsisen deres, som slett ikke hadde noe med tapte
jobber eller fremmedfr ykt å gjøre, men skyldtes at blikket var v endt mot usa og restene av imper iet. Europa var stedet de vendte seg mot når alle andre muligheter var oppbr ukt. Hadde dette folket, der selv ikke eliten følte de hør te til kontinentet, noe å gjøre i eu?
Og jeg tenkte at det var det jeg ønsket meg. K anskje histor ien om reisen med «Q ueen Mar y» kunne gi oss en annen vinkel på dagens begiv enheter og helst få oss til å se andre mulige utveier på våre egne problemer. Men da måtte jeg tilbake til arkivene, de delvis uleselige brevene, for å lete etter det jeg ikke ventet å finne.
Jeg har br ukt «banken» og «fondet» når jeg skriver om diskusjonene på skipet, siden det er slik de ble omtalt der, og «Verdensbanken» og «Pengefondet» om institusjonene i dag.
Takk til Fr itt Ord, nffo, King’s Col lege, Bank of England, National Arc hiv e Ke w, Riksarkiv et, Nasjonalbiblioteket, Morgenbladet, Einar Lie, Kjetil Abildsnes, Hilde Fr afjord Johnson, Kalle Moene og Kristin Asdal. Åpent Bakeri på Damplass. Min tålmodige redaktør Ingebrigt Waage Hetland. Inger
Merete Hobbelstad og Astrid D ypvik for lange diskusjoner om bøkers str uktur. S igurd og Elise, som lær te meg at det er like gøy å å diskutere str uktur tilpasningsprogrammer som å danse.
Mamma og Far Min kjæreste Thomas for skr iv eråd, språkvask, formgiving og trøst under veis, Fredr ik og Er lend, som ennå er ved reisens beg ynnelse.
En justerbar, sammenleg gbar fluktstol, levert av Vono Company og brukt på «Queen Mary»s promenade- og soldekk.
