Regnmakeren

Page 1


Regnmakeren


Tidligere utgivelser: IMPULSER, dikt (1966) PAXION, dikt (1971) ET BILDE ET VERKTØY, dikt (1974) GATEVINDEN, dikt (1980) SOLFIOLINEN, noveller (1981) BASTIONEN, roman (1982) ALKYMISTEN, noveller (1983) DVERGHESTEN, roman (1984) HONNINGKRUKKEN, krimroman (1985) NULLPLUSS, roman (1986) JEGERDUKKEN, krimroman (1987) GIPSYBLINK, dikt (1988) MENGELE ZOO, roman (1989) DØDENS CODEX, krimroman (1990) SØTHJERTE, roman (1991) DET NIENDE PRINSIPP, krimroman (1992) CASSANDRAS FINGER, krimroman (1993) GIPSYMANN, dikt (1994) HIMMELBLOMSTTREET, roman (1994) KISTE NUMMER FEM, krimroman (1996) PROST GOTVINS GEOMETRI, roman (1998) DEN BALSAMERTE ULVEN, krimroman (2000) FARIVIS RUVIS, barnebok (2001) LILJER FRA JERUSALEM, krimroman (2001) AFRODITES BASSENG, roman (2003) ALLE ORKANERS MOR, krimroman (2004) RØDSONEN, krimroman (2006) FORTELLERNES MARKED, roman (2008) SAMLEDE EVENTYR, barnebok (2009) KLOKKEMAKEREN, roman (2009) CHIMERA, roman (2011) PERGAMENTET, roman (2013) NØKKELMAKEREN, roman (2014) ECLIPSE I MAI, roman (2015) BUDBRINGEREN, krimroman (2016) ZOO EUROPA, roman (2018)


Gert Nygårdshaug

Regnmakeren Roman 2019


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-63916-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Kapittel-illustrasjoner: Martina Langseth Knutsen Omslag: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1.

Det kan altså være slik, tenkte herr Mussenden der han sto på badet og grublet over det han hadde lært i filosofiklubben denne ettermiddagen; det kan altså være slik som denne eldgamle engelskmannen Bacon hadde ment for århundrer siden, at livet vårt er et eneste surr av villfarelser, og disse villfarelsene hadde han satt latinske navn på, idola tribus, som var den menneskelige naturs feiltagelser, idola fori, alskens språklige misforståelser, idola spacus, individuelle misforståelser og til slutt idola theatri, samfunnets misgrep. Og hva søren alt dette kunne føre med seg, strevde herr Mussenden med å begripe der han stirret på seg selv i speilet mens han temmelig irritabel snurret bartene og forsøkte å kvitte seg med disse idiotiske idola-ene; han hadde beklageligvis – for å imponere de andre deltagerne – pugget de latinske navnene på ubegripelighetene som nå romsterte rundt i hodet hans uten mål og mening. Du må se livet i et litt større perspektiv, ikke bare gjen5


nom tannhjul, ding-dong og tikk-takk, hadde Mathilda sagt; Mener du det? Ja; Du synes altså at å sysle med Tidens problemer ikke er nok? Du har et større potensial, Melk, du må bare våge å utfordre det. Og slik var det altså blitt, han hadde, med bange anelser, ettersom han av natur var et fryktsomt menneske, meldt seg inn i landsbyens lille filosofiklubb, og etter at han kom hjem fra disse møtene følte han seg temmelig tummelumsk i knollen. Så også denne kvelden, på badet, der han tenkte at denne Bacon-fyren ville han fortest mulig glemme; og med dette ristet han bort alle disse ubegripelige idola-ene og tok fatt på det han hver fredagskveld på baderommet gjorde – etter at måltidet med Mathildes duegryte, bryst, lår, lever og hjerte sammen med en flaske rødvin var fortært – nemlig en pedantisk og særdeles grundig renselse av sitt nakne legeme, hode, bryst, og underliv, et ritual han så frem til, spesielt nå, etter at han hadde blitt med i denne dypttenkende gjengen som hans kone med en snev av imperativ tyngde hadde pålagt ham å delta i. Det var å håpe at den grumsete filosofitåken som omga hans ellers så klare – mente han – hjerne, lettet, ble borte, forsvant i såpeskummet sammen med ukens mer håndgripelige urmakerolje-dunster avsatt både i mustasje og hår. Nå hørte han det gamle Glimmstech-uret nede i den store stuen slå elleve mektige slag, og snart fulgte de mindre etter, ikke synkront, nei, Tidens forskjellige måleapparater skulle aldri være helt synkrone, ettersom eksakt Tid ikke eksisterte, visste herr Mussenden, urmaker av yrke og med Melkior til fornavn, av venner kalt Melk. Minuttene etter at urene hadde stilnet ble han stående helt rolig mens han smilte for seg selv, nik6


ket til sitt eget speilbilde, deretter fortsatte han renselsesprosessen, skamdeler ble såpet inn og skylt, tørket og parfymert, huden på armer, mage, bryst og lår salvet inne med velduftende krem; det var ikke kveldens kroppspleie han følte seg spesielt tiltrukket av, men desto mer det han visste ville følge. Han drøyde ikke altfor lenge, men han ville likevel bli stående til han hørte sin kone, Mathilde – av mange kalt Matte fordi hun underviste i nettopp det faget på skolen – rope ham utålmodig inn til seg i sengen, inn til hennes rosa soverom. Han smilte igjen for seg selv mens han lot hårfønerens varme pust leke seg i underlivets krøller, deretter høyere oppe, gjennom den sparsomme hårmanken, fremdeles mørk, uten gråstenk, men med årene betraktelig tynnere; så trimmet han mustasjen og snurret den inn med bartevoks, noe han visste var fullstendig bortkastet ettersom han snart skulle krype til køys, der han med stor glede skulle repetere og konfirmere sine ekteskapelige forpliktelser. Herr Mussenden koblet ut hårføneren og la den tilbake i skapet; Kommer du snart, Melk? hørte han konen rope, hvorpå han ren og velduftende forlot badet, åpnet døren til sin kones, Mathildes rom, der hun, etter å ha bedrevet oppvarmingens kunst tett inntil vellystens klimaks, tok imot ham med sitt åpne skjød. Rystelsene som de neste fem minuttene – for lengre tid tok det ikke – hjemsøkte soverommet i husets annen etasje denne fredagskvelden, var ganske voldsomme, såpass sterke at de temmelig sikkert overdøvet de femti veggurene som tikket og takket Tiden frem i stuene i husets første etasje. Etterpå ble de liggende 7


stille, to litt lubne kropper tett inntil hverandre, de lyttet til regnet som trommet mot taket; Du virket ikke spesielt fornøyd i dag da du kom fra møtet i filosofiklubben, Melk; Nei; Tungt stoff? Dette kan vel ikke kalles stoff; Hva mener du? Stoff er jo noe du kan se og ta på; Filosofi er abstrakt, og stoff var kanskje et uheldig ord; Et veldig uheldig ord, mor; Men Tiden som du er så opptatt av, Melk, er jo heller ikke noe du kan se og ta på; Du mener Tiden som er der, fullstendig uavhengig av tannhjul, fjærer og lodd? Ja; Sant nok, urmakeren løftet bort dynen, ble sittende på sengekanten en stund, lyttende til regnet; Det er underlig, dette regnet her i landsbyen vår; Ja, det er det; Jeg snakket forresten med Melvin i telefonen i dag morges; Hva sa han? Det hadde ikke regnet der inne i hovedstaden på syv måneder, nå får de bare bruke to liter vann om dagen til mat og vask; Ille; Veldig ille, mor og det kan muligens ha noe med idola theatri, samfunnets misgrep å gjøre; Hva er det du babler om? Ingenting, legg deg og sov nå, mor, godnatt; Godnatt, far. Urmakeren lukket døren til sin kones rosa rom og gikk de få skrittene bort til sitt eget blå, der han ble stående naken foran sengen og gjespe med godgutten hengende slapp og fremdeles fuktig glinsende nedetter låret. Han gjespet, ikke av tretthet eller kjedsomhet, men mer lik en hund som er usikker på sin eiers kommandoer; han ble stående og tenke på sønnen deres, Melvin, som fullførte sitt datomatograf-studium, et svært komplisert fag som på mange måter var en forlengelse av det klassiske urmakerfaget brukt på større urverk. Melvin hadde – heldigvis, tenkte han – arvet sin fars og sine forfedres sans for urverk og hadde såle8


des forsikret foreldrene om at han snart ville vende hjem og videreføre urmakeryrket. Inntil videre ville han trekke veksler på det han lærte i storbyen; Melvin Mussenden var blitt en klok ung mann, men hadde nå altså bare tilgang til to liter vann om dagen, urmakeren ristet på hodet, fant sengen, trakk dynen godt over seg og ble dysset i søvn av den kraftige skuren som trommet mot taket.


2.

Ekteparet Mussendens hus var gammelt, meget gammelt. Flere hundre år, og var det eneste som sto igjen etter en herregård fra 1500-tallet som sterkt forfallen var blitt revet på begynnelsen av 1800-tallet. I fordums tid hadde visstnok huset vært tjenerbolig, men var nå vakkert restaurert og vedlikeholdt av flere generasjoner mussendenske urmakere; det var bygget i bindingsverk og mur, vakkert tildekket av klatreeføy, hortensia og humle som omkranset vinduene både i første og andre etasje. Huset var romslig, to stuer, en stor og en litt mindre, samt kjøkken og et arbeidsrom som var urmaker Mussendens verksted. Fra den store stuen førte en bred trapp opp i etasjen over der det var soverom i tillegg til et bad. Herr Mussenden hadde nettopp fullført sitt morgentoalett og var på vei ned trappen ikledt sin grønnspraglete slåbrok, lokket av den liflige duften av nystekt bacon fra kjøkkenet der Mathilde var i ferd med å tilberede lørdagsfrokosten – hvor ingrediensene også 10


besto av selvlaget plommemarmelade, varme rundstykker, rugbrød med fleskepølse på, nypresset juice og kaffe, samt et ørlite glass genever for fordøyelsen – han kom ned til stuen der seksogtredve av i alt femti veggur i forskjellig størrelse og alder opptok det meste av veggplassen, de fjorten andre var i den mindre stuen. Han var femte generasjons urmaker med veggur som spesiale, men også lommeur, for mellom alle veggurene hang i sine lenker et utall lommeur hvis eiere for lengst var hengått til støv og aske; han tok noen skritt innover i stuen, forbi Chippendale-salongen, kikket rutinemessig på urviserne til noen klokker som til hans tilfredshet ikke var synkrone, fortsatte inn til den lille stuen og videre til kjøkkenet. Hvilken nydelig sommermorgen, mor; Ja, det dufter så godt og friskt etter disse regnskurene, og nå er himmelen klar og blå, ikke en sky; Kan vi ikke like godt ta med frokostbrettet ut i hagen? Jo, tar du kaffekannen og koppene så tar jeg resten; slik ble det, ekteparet, begge i midten av femtiårene, balanserte med seg dagens første – og etter begges mening – viktigste måltid ut. Rundt huset var det en velholdt og romslig hage, med grønnsak- og urtebed på baksiden hvor tomten vendte mot nord og hvor en naturstenmur skjermet eiendommen mot de frodige kornåkrene som omga den lille landsbyen på alle kanter. På motsatt side, forsiden av huset, var det blomsterbed og frukttrær som akkurat nå, på forsommeren, var i full blomst, og en hellegang førte til en idyllisk sitteplass under et plommetre, med hvitmalte stoler og bord, der Mathilde og 11


Melkior nå benket seg ned og nytrukken kaffe ble skjenket i små porselenskopper. Mussendens hus var det eneste som befant seg et stykke utenfor landsbyen, det lå noen hundre meter unna, og fra ekteparets postkasse og port, begge deler av tre, grønnmalt, slynget seg en idyllisk grusvei kranset av hagtorn, villroser og buskmure frem til landsbyens hovedgate. Landsbyen var ikke stor, for et par år siden telte den bare litt over fire hundre innbyggere med smått og stort, men nå var dette innbyggertallet plutselig blitt fordoblet. Allerede her må det kunne røpes at dette var en meget spesiell landsby, både når det gjaldt beliggenhet og ikke minst innbyggernes syn på tilværelsen; den lå ganske avsides til i landet, midt i et småkupert terreng, og som nevnt, omgitt av bølgende og frodige kornåkrer eiet og drevet av byens korn-kollektiv. Det helt spesielle med landsbyens beliggenhet var at der kornåkrene startet i nord kom det en stor elv, nærmest en flod, men denne mektige elven splittet seg i to løp som hver for seg slynget seg i en vid bue, den ene mot øst, den andre mot vest, før disse elveløpene igjen møttes noen kilometer syd for byen. Slik kan det hevdes at kornåkrene med landsbyen midt i, var en ganske stor øy, og inn til landsbyen gikk det bare én farbar vei, da det for flere århundrer siden var blitt bygget en solid stenbro over det vestre elveløpet. Herr Mussenden var aldri blitt stukket av veps eller bier, det skjedde heller ikke denne gangen, da en bie plasserte seg på kanten av det ørlille glasset digestif akkurat idet urmakeren var i ferd med å føre det opp til munnen etter å ha svelget den siste munnfullen med 12


rugbrød og fleskepølse; hånden hans skalv overhodet ikke og han ble sittende dørgende stille helt til bien hadde gjort seg kjent med innholdet som den tydeligvis ikke fant særlig attraktiv, ettersom den ganske raskt søkte seg opp mot plommetreets blomster; Du må aldri vifte med hendene etter bier og veps, mor, da blir de sinte og kan stikke; Men det gjør jeg da ikke, jeg er vel ikke stokk dum; Det har jeg da aldri ment; Nei vel; Hvordan er det med alle de nye elevene du har fått, henger de med i mattetimene dine? De fleste er forbausende glupe; Forbausende? Ja, tatt i betraktning der de kom fra og oppveksten mange har hatt; Du sier noe. Samtalen under plommetreet denne morgenen ved og etter måltidet, skilte seg lite fra lignende ekteskapelig frokostpludder, inntil det kom fra Mathilde; Hva mente du egentlig med det du sa i går kveld, på sengekanten, dette med teateridolet og samfunnets misgrep? Herr Mussenden skvatt til ved dette spørsmålet og forsøkte å vinne tid ved å fravriste geneverglasset enda en liten dråpe, han blunket heftig og bartene vibrererte ørlite; Så du kjenner altså ikke din Bacon, mor? Mitt bacon, jeg har da stekt …; Nå mente jeg altså ikke den slags bacon, her forsøkte urmakeren å anlegge en litt belærende mine, noe han lyktes delvis med, og fortsatte; Jeg snakker om filosofi nå, Mathilde, om en veldig berømt filosof som het Bacon, altså røkt flesk, til etternavn, og som jeg har lært mye interessant om i filosofigruppen vår, blant annet om en bråte villfarelser vi mennesker er utsatt for og som han hadde latinske navn på. Urmakeren pustet ut, ikke særlig glad for den ven13


dingen morgenens frokostprat plutselig hadde tatt; han merket at Mathilde hadde fått et skøyeraktig blink i øyet, noe som muligens ikke lovet godt for samtalens videre gang; Nå skjønner jeg, det var Francis Bacon du henviste til, der på sengekanten; Nettopp, han kalte samfunnets misgrep for idola theatri, det har ingenting med teateridoler å gjøre, og hvorfor dette glapp ut av meg …; Du hørte regnet tromme mot taket; Ja; Og så sa du dette om samfunnets misgrep; Ja? Det var slett ikke så dumt sagt, Melk; Ikke? Nei. Mathilde hadde fått tenksomme rynker i pannen, hun ble sittende lenge og nikke for seg selv, og urmakeren øynet håp om at han nå kunne avslutte dette med æren i behold, uten å bli avkrevd ytterligere og utdypende kunnskap om disse baconske villfarelsene, hvilket skjedde, for da de hørte alle klokkene inne i stuen begynne å slå elleve slag, kunne urmakeren raskt reise seg; Sannelig er Tiden blitt elleve, mor, jeg må kle meg, jeg har jo brovakt i dag, Mathilde ble sittende igjen i hagen, under plommetreet, fremdeles tenksom. En halv time senere forlot herr Mussenden huset, kledt i sin grå tweeddress med fiskebensmønster, vest og med sitt svært kostbare Breguet lommeur i lenke i vestelommen, skoene av beste Bally-merke var semsket og med hvit tåhette, bartene var trimmet med bartevoks og håret holdt på plass av en diskré pomade. Han gikk med raske skritt ned mot porten, hvor han også denne dagen ble stående og skue utover den store sletten som befant seg mellom urmakerens hus og landsbyen, en slette som for bare et par år siden hadde vært et friområde med parkbenker, boccia-bane og diverse anordninger for uteaktiviteter både for barn, 14


ungdom og voksne. Nå var det ikke slik; hele dette området var erstattet med fargerike, små hus som lå i tre rekker, nennsomt tilpasset terrenget; den ene rekken, 34 hus – hadde han telt – lå inntil grusveien som førte fra hans hageport og inn til byen, den andre rekken lå omtrent midt på sletten, mens den tredje var plassert i skråningen bak de store kornsiloene, opp mot en kolle med eiketrær der det var vid utsikt over byen og landskapet rundt. Herr Mussenden kjente en nærmest sildrende glede ved synet av alle de vakre trehusene, malt i forskjellige farger, og hvert hus hadde en ganske romslig hageparsell foran eller bak, hvor det ble dyrket de forskjelligste rotfrukter, urter og grønnsaker. Noen hadde også små innhegninger der det kaklet fra høns eller breket fra geiter og sau; og midt i hele dette fargeglade landskapet lød barnelatter og skråling fra landsbyens barnehage som hadde blitt flyttet fra sine gamle lokaler, utvidet og funnet sin perfekte plass her; på denne måten hadde landsbyen kunnet ta imot nesten fire hundre nye innbyggere. Han plystret en munter melodi, der han lukket hageporten bak seg og ganske rolig begynte å rusle grusveien innover mot byen – fremdeles med hagtorn, buskmure og villroser frodig voksende i veikanten – nå og da stanset han og hilste på noen av de nye innbyggerne. Mange snakket en dialekt som han hadde vansker med å skjønne, men med smil og geberder gjorde de seg forståelig for hverandre; da han nærmet seg det fjortende huset regnet fra hans hageport, malt mørkerødt, stanset han opp et øyeblikk og slo av en liten passiar med en av de tre unge mennene som bodde der; 15


de hadde kommet langveis fra og var temmelig mørke i huden; Hvordan går det med blikkarbeidet? Å, du vet, urmaker, veldig mye gjøre; Nye takrenner hos regnskapsføreren, har jeg sett? Ja, gamle var hull, De gamle hadde hull, rettet herr Mussenden, vinket farvel og spaserte videre. Han senket farten da han nærmet seg det treogtyvende huset; i dette blå huset bodde et eldre ektepar, mann, kone, to barn, samt en eldre mann, muligens en bestefar. Urmakeren følte seg utilpass hver gang han passerte her, fordi denne eldre mannen nektet plent å gi opp sitt gamle yrke, hvilket var skopusser, og han hadde satt opp sin skopusserkasse og en taburett ved grusveien hvor det knapt passerte en håndfull mennesker daglig, noen dager bare han selv og Mathilde. Mannen var blitt tilbudt forskjellige typer arbeide, men hadde avslått med den begrunnelsen at han trengte ro og ettertenksomhet, og dette fant han bare sittende på sin taburett mens han syslet med de forskjellige kremene og voksene i sin ganske innholdsrike skopusserkasse og slik kunne la tankene vandre. Herr Mussenden var derfor nøye med å ta på seg et skopar som absolutt ikke var egnet til skopuss om han hadde et ærende inn til landsbyen, så også i dag, det semskete paret med hvit tåhette, disse trengte hverken krem, voks eller olje. Grunnen til at han følte seg utilpass hver gang han passerte skopusseren, var ikke fordi skotøyet hans neppe var et objekt for børster og kremer – og derfor ingen potensiell inntektskilde for mannen – men fordi han visste at om han plasserte en fot med skitne sko på krakken foran denne mannen, ville han øyeblikkelig ha status som herre og den 16


andre tjener, uansett hvor stor eller liten betalingen for tjenesten var. Ved å la denne mannen behandle hans fottøy, ville han posisjonerte seg i en klasse over skopusseren, tenkte han, og ettersom det ikke fantes noe som kunne benevnes som klasseskille i denne landsbyen, ville en slik handling kunne innføre nettopp et slikt, der han, urmakeren, var overklasse, og den andre, skopusseren underklasse; og om det var noe herr Mussenden nødig ville ha i sitt ettermæle, var det at det var han som hadde innført klasseskille i denne landsbyen; derfor nikket han bare og smilte høflig da han passerte skopusseren som knapt lot til å ense ham. Urmakeren nådde hovedgaten i landsbyen – hvilket forsåvidt var byens eneste større gate, resten var bare pittoreske smug og hellebelagte småstumper mellom husene – han nikket og smilte til høyre og venstre, fikk nikk, smil og løftede hender tilbake, han kjente de fleste. Han smatt en tur innom bakeren og kjøpte en velfylt pose almueboller, gikk videre, men ble stående en stund foran frisørsalongen for menn, der en tanke plutselig slo ham; hver gang han lot frisøren klippe og stelle håret, kunne det da tenkes at dette også var en herre/tjener-handling, der frisøren var tjeneren, mens han var herren? Var det egentlig mulig å skille mellom å få utført tjenester for sine sko og tjenester for sitt hår? At hjernen hans plutselig var begynt å tumle med slike tanker, måtte være filosofiklubbens skyld, tenkte han litt irritert mens han snurret bartene; han ble en stund stående og glo på frisørforretningen, også her hadde det vært utvidelser, visste han, frisøren hadde 17


anskaffet en ekstra frisørstol da en av de nye innbyggerne var svært kyndig innen hårklipperfaget. Herr Mussenden trakk frem lommeuret, det viste at han måtte raska på, brovakten hans startet klokken tolv.


3.

På veien ut fra landsbyen og de par hundre meterne bort til elven og broen passerte urmakeren først den lille gravlunden, deretter ruinene etter en kirke som måtte ha vært oppført i middelalderen – dette lå på venstre side, sydsiden av veien – på motsatt side var det nettopp planert ut et flatt område, her var nå det nye friområdet hvor forskjellige ballspill kunne utfolde seg, svært populært for både nye og gamle innbyggere. Brovakten var delt inn i firetimers intervaller. Herr Mussenden visste at han skulle avløse en av rørleggerne, en jovial kar i førtiårsalderen som tilbrakte mesteparten av fritiden med bridgespill, der han visstnok studerte og utforsket nye, vågale strategier, noe som hadde skaffet ham en ganske flott samling premier, pokaler og statuetter. Nå kom både han og lærerinnen og håndhilste, rørleggerens håndtrykk var kraftig; Her har ikke vært stort å gjøre, Melk; Det var godt å høre, men hvorfor er 19


lærerinnen vår her? Jeg ble tilkalt som tolk da det kom gående en gruppe på fem. Av alle lærerne i byen var det denne som var mest språkmektig, hun kunne gjøre seg forstått på hele syv språk og en rekke fremmedartede dialekter; Og disse fem ble skysset videre? Ja, det er egentlig synd vi ikke har plass til flere, disse var veldig magre og så slitne ut, de beskrev seg selv som menneskevennlige og livsglade arabere. For slik var det, at for et halvt års tid siden var det blitt bestemt at landsbyen ikke hadde kapasitet til å ta imot flere som kom fra strøk der det ikke hadde regnet på lange tider – det hadde vært et renn uten like – derfor så innbyggerne seg nødt til å stenge broen og beklaget på det sterkeste overfor fremmedfolk som så seg om etter et nytt bosted at, dessverre, fire hundre var blitt til åtte hundre, og større befolkning tålte ikke landsbyen. Det var rett og slett ikke plass og husrom; men sies må det, at de fire hundre nye på mange måter skapte både farge og latter da de ble sysselsatt og etter hvert ville få status som fullverdige borgere. Eksempelvis hadde rørleggeren som herr Mussenden nå skulle avløse, ansatt to nye lærlinger, den ene av disse viste også interesse for kortspill og fikk opplæring i bridge på kveldstid. Herr Mussenden ble stående og støtte seg til brogelenderet, kikket ned i elven som gikk temmelig stri og dyp. Han kunne se to fiskere som satt makelig henslengt ved brokaret, han smilte og vinket – den ene holdt frem et velfylt knippe med harr og ørret, den andre løftet opp en velvoksen gjedde – men snudde seg da rørleggeren klappet ham på ryggen; Da takker jeg for meg, god vakt, urmaker, her har du skiltet; Vel 20


hjem; Jeg må også gå, men du vet hvor du finner meg, om det skulle dukke opp noen med uvanlig tungemål, lærerinnen slo følge med rørleggeren. Herr Mussenden stilte seg opp midt på broen med skiltet han hadde fått av rørleggeren, der det sto på mange språk at landsbyen var stengt for nye innflyttere, men noen ganger var ikke skiltet til hjelp, visste urmakeren, da det også kunne skorte på leseferdigheter, hvilket tilfellet var for de fem slitne, men livsglade araberne som nettopp var blitt avvist. Slik skulle han de neste fire timene på en måte være landsbyens vokter – han følte seg oppstemt ved dette og ikke så lite stolt – fra tid til annen slentret han bort til rekkverket og slo av en passiar med de to fiskerne, også disse nylig innflyttet, de holdt til i et grønt hus, visste han. Begge hadde fast jobb hos landsbyens fiskehandler og forsynte til dennes store glede butikken med fersk, ferdigsløyet fisk. Innehaverens glede var desto større, ettersom dette var en barnløs, tilårskommen enkemann som til tider kunne virke svært melankolsk, for nå ante han at forretningens fremtid kunne være sikret ved disse flinke assistentene, og derved hadde han den siste tiden kunnet møte kundene både med smil og gjerne en god spøk. Fra tid til annen stilte herr Mussenden seg til side og slapp forbi varebiler som skulle inn og ut av byen, dessuten den daglige melkebilen og også en tømmertransport som leverte virke til landsbyens sagbruk, der sagbruksformannen hadde hatt fullt kjør den siste tiden med å tilvirke materialer til alle de nye husene. Snekkerlauget – som tidligere bare hadde telt tre tømrere – var nå utvidet til hele ni menn og tre kvinner, 21


og snekkerarbeide var det nok av til alle i lang tid fremover, da landsbyens opprinnelige bygningsmasse også gjennomgikk en omfattende ansiktsløftning til stor glede og entusiasme fra samtlige huseiere. Som om ikke det var nok, skulle også et annet, stort byggeprosjekt snart iverksettes, hadde herr Mussenden hørt; to nye kornsiloer måtte oppføres, da kornåkrene av en eller annen merkelig grunn hadde gitt dobbelt grøde de siste årene, og med det fordoblet inntekten til kornkollektivet som alle innbyggerne var medlem av, også de nye, som var blitt tildelt en passende lott. Urmakerens brovakt denne dagen forløp uten kontroverser av noe slag; to ganger hadde han måttet løfte opp skiltet, først mot et ektepar med håndtrille lastet med pikk og pakk, dernest mot en yngre mann, fillete og mager, som hadde fått de siste fire av urmakerens boller. De hadde sett skiltet, nikket og gått videre innover skogsveien som førte til en landsby ti–tolv kilometer unna og som herr Mussenden dessverre visste var lite velvillig innstilt overfor de omstreifende, direkte fiendtlig, hadde han hørt. Men like før han skulle bli avløst av revisoren, dukket det opp en blå personbil som urmakeren resolutt stilte seg i veien for, da han ikke dro kjensel på hverken bilen eller personen som satt ved rattet. Ut steg en mann i tredveårsalderen, med tilkneppet, blå dressjakke og et bistert oppsyn; Men så se til helvete å pelle Dem ut av veien, da mann! Og hvilket ærende er De ute i, om jeg tør spørre, herr Mussenden morsket seg opp; Jeg kommer fra Etaten, han pekte på et skilt i frontruten som viste akkurat dette, urmakeren rygget umiddelbart noen skritt bakover, for Etaten var ikke 22


til å spøke med, det visste alle i landsbyen, Etaten var nemlig gitt makt til å gripe inn i beslutninger som var tatt lokalt, og fikk ikke Etaten sin vilje, tilkalte de gjerne Staten, deretter Hierarkiet, til slutt kunne også Vår Mektige Allierte trå til, som ikke gikk av veien for å bruke temmelig ufine virkemidler. Herr Mussenden ble imidlertid stående, en uforklarlig trass var i ferd med å bygge seg opp, var han ikke akkurat nå byens vokter og øverste myndighet? Med tomlene godt plassert i vestelommene hevet han seg opp på tåballene for å vise autoritær høyde – én syttifem fra såle til isse – slik ble han stående; Jeg spurte hvilket ærende De er ute i; Det skal De gi blanke faen i; Nå synes jeg De bør passe munnen Deres; Blir jeg nødt til å kjøre Dem ned? Om De vil; Er det bare gærninger her i denne retro landsbyen? Retro? Ja, for pokker, dere har jo hverken mobiler, data eller flatskjerm, har jeg hørt; Vi lever i den Tiden vi ønsker; Se til å komme Dem unna, din tusseladd; De fører et ubehøvlet språk; Når jeg snakker til idioter som Dem; Jeg slipper ingen forbi som ikke har et gyldig ærend; Men til helvete, mann, jeg kommer for å ta rede på hvorfor det regner hos dere, når det ikke regner andre steder; Da får De spørre regnmakeren; Har dere en regnmaker? Det skulle ikke forundre meg. Ved disse ordene trakk urmakeren seg raskt til siden, denne samtalen hadde gitt ham hjertebank; andpusten og ikke lite oppkavet støttet han seg til brogelenderet, hvorfor hadde dette ordet ’regnmaker’ dukket opp? Det fantes selvfølgelig ingen som kunne lage regn; den blå bilen skjøt forbi ham, en finger ble vist ut gjennom sidevinduet; herr Mussenden krympet seg, han hadde 23


kommet i klammeri med selveste Etaten, ikke spesielt lurt. Da revisoren kom for å avløse ham noen minutter senere, var han fremdeles blek, men ranket seg da han spaserte inn mot byen, fast bestemt på å få en prat med politimesteren. Kontoret til landsbyens politimester – en godlynt, men myndig mann i sekstiårene med fullskjegg – lå omtrent midt i hovedgaten der den utvidet seg og ble til et lite torg. Herr Mussenden banket på døren; Kom inn, Har du tid noen minutter? Ja visst, min gode urmaker, her er ikke mye å gjøre, bare dette styret med de to grisungene, finn deg en stol; Grisungene? Ja, har du ikke hørt? Nei; Familien i det blå huset, nummer sytten i rekken midt på sletten har anskaffet seg to grisunger, men da ble det protester fra noen av nabohusene, skal jeg si deg; Å? De er på en måte allergiske mot alt som har med griser å gjøre, hevder de; Det var da merkelig; Ja, høyst besynderlig, men nå har betjenten min og jeg klekket ut en plan, så får vi se hva det fører til, om det roer ned gemyttene; Da går det nok bra. Herr Mussenden kremtet og fingret nervøst med bartespissene; Men hva kan jeg hjelpe deg med, urmaker? Herr Mussenden fortalte nå så rolig som mulig om møtet med en representant for Etaten, et møte som hadde utartet til det rene munnhuggeri, og der han nok selv hadde fremstått som unødig brysk, noe han nå ville beklage, men fikk etter hvert vite at Etaten ønsket å finne ut hvorfor det regnet her når det var tørke overalt ellers, og av fullstendig ubegripelige årsaker hadde han plumpet ut med ’Da får De spørre regnmakeren’, som om det skulle finnes noen regnmaker her; konsekvensene av dette uheldige ordet var han nå bekymret over. 24


Men kjære urmaker, dette er da ingenting å bry seg om, han skjønte vel at du spøkte; Etaten er ikke kjent for å skjønne spøk; Nei, det kan du ha rett i; Kanskje han lager ubehageligheter for alle de nye innbyggerne våre; Da skal han få med meg å gjøre; Det var godt å høre; Glem hele episoden, gode venn; Det skal jeg, mange takk, og farvel; Farvel. Herr Mussenden forlot politimesterens kontor lettet over å ha informert om det ikke helt hyggelige møtet med en representant for Etaten. Nå gjensto bare et lite besøk på biblioteket før han vendte hjemover, han trengte å konferere med tabellene i et sveitsisk storverk som omhandlet all verdens større og mindre veggur; det var nemlig slik at den flotte Mollglauber-klokken hans fra 1797 – kjøpt på en auksjon for mange år siden – hadde et avvik i den diodynaminale resonansen, noe som førte til at pendlenes deklinasjoner og synergi kom i ubalanse. Han nikket og hilste på bibliotekaren; Vi stenger om et kvarters tid, urmaker; Jeg skal nok passe Tiden. Foruten ham var det bare en annen besøkende der, og denne reiste seg akkurat da fra bordet han hadde sittet ved, og i en tilstand av oppkavethet som urmakeren ikke kunne unnlate å merke, rasket han sammen bøker og en haug med papirer og fór på dør, han kolliderte nesten med urmakeren; Unnskyld, min herre; Ingen årsak, dermed var han borte; Hvem var dette? Kornbestyrerens nevø, har jeg forstått, bibliotekaren var i ferd med å rydde sin egen pult; Svært til hastverk han fikk; Han sitter her hver dag og graver seg både i hode og fippskjegg, mens han småsnakker for seg selv, han er forresten professor; Professor? Ja, visstnok svært lærd, 25


han bor på kvistværelset i huset til kornbestyreren, fortalte han meg, men nå får du raska på, urmaker. Denne fant straks den store boken han var ute etter, slo opp, og mens han lot fingeren gli over kolonner med tall, nikket han for seg selv, memorerte tallet han lette etter, og satte boken på plass i hyllen der den hørte hjemme; Lengre tid tok det ikke; Da låser jeg døren etter deg, men du kan kanskje hilse Matte og minne henne på møtet i lesesirkelen vår i kveld; Det skal jeg, skjønt hun er ikke spesielt glemsk; Det vet jeg, men erindringen kan være en upålitelig venn, adjø urmaker; Adjø. Ettersom kornbestyrerens hus lå tvers over gaten, ble herr Mussenden stående en stund og kikke opp mot det lille vinduet ved gavlen der kvistværelset måtte være, der altså en professor holdt til. Men hva var alle disse snorene og antennelignende remediene som var festet både foran, over, under og til side for vinduskarmene? som om en kjempeedderkopp hadde spunnet sitt vev rundt gavlen og vinduet der oppe? Han ristet på hodet, trakk frem lommeuret, som fortalte at det var på tide å skynde seg, Mathildes middag ventet. For slik var det i det mussendenske hjem, i helgene var det konen som sto for matlagingen, de andre dagene var han kokk og servitør, en ordning han slett ikke var misfornøyd med.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.