Robbie Arnott
Regnhegren Oversatt av Stian Omland, MNO
Robbie Arnott Originalens tittel: The Rain Heron Oversatt av Stian Omland, MNO Copyright © Robbie Arnott, 2020 Published in agreement with The text Publishing Company Australia and Northern Stories. (All rightes reserved.)
Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021
ISBN 978-82-8169-537-5
1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: kid-ethic/Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock Omslagsillustrasjon: Mark Swan Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til McKenzie-ene
del 0
EN BONDE LEVDE, men ikke godt. Hvis hun plantet korn, spiret det ikke. Hvis hun dyrket ris, råtnet den. Hvis hun forsøkte å ale opp buskap, gispet de og ble kvalt og døde før de hadde opplevd sitt andre daggry (eller de var dødfødte og tok ofte med seg mødrene, som bonden vanligvis hadde kjøpt med sine siste slanter og sitt siste håp). Suksess og lykke var fremmed for henne, og hun hadde glemt hvordan det var å gå til sengs uten sult. Alt hun hadde, var hungeren og gården – og gården ville, så vidt hun kunne forstå, at hun skulle sulte. Prøvelsene hennes kom ikke av latskap eller mangel på ferdigheter. Hun var oppvokst på gårder, foreldrene og besteforeldrene hadde vært bønder, og hun kunne like mye om avlinger og jordsmonn og husdyrhold som enhver annen i dalen der hun bodde. Hun arbeidet hardt og lenge i skarp sol og gjennombløtende regn. Da hun hadde uttømt hver eneste teknikk hun hadde lært av slekten sin, tydde hun til bøker, eksperimenter, underlige gjødselsorter, men ingenting hjalp. Ingen fiende hadde saltet jordene hennes eller forbannet hennes navn, for hun hadde ingen fiender – hun var likt og respektert av alle menneskene i dalen. Det fantes ingen grunn til at går9
den skulle mislykkes. Likevel fortsatte avlingene hennes å råtne, og buskapen fortsatte å dø. Seks år etter at foreldrene døde og etterlot henne alene på gården – seks mislykkede år med sult og elendighet – blåste et svart uvær over fjellene og inn i dalen. Torden brakte gjennom veggene, lyn slikket trærne, vinden fikk hoggtenner og tygget låver til fliser. Aller verst var regnet. Hav av iskaldt, sidelengs vann feide over gårdene i dalen og forvandlet enger til tjern og dammer til innsjøer. Disse vannmassene fylte snart elva som rant gjennom dalen, satte fart på strømmen, vasket vekk matjord, avlinger, buskapsflokker, gjerder og uthus. Folk søkte ly i steinhusene mens dyrene døde utenfor i den sjokoladebrune flommen. Bak de gamle, tykke veggene var de trygge. Alle kom til rette – alle med unntak av den uheldige bonden. Da uværet hadde rast fra seg, tok det en hel dag før flomvannet begynte å synke. Først da våget menneskene i dalen seg ut, i fiskebåter og på snudde spisebord, for å prøve å redde eiendelene sine. Det var i skumringen denne dagen – en dag med sørgmodig leting, med fisking med dørslag og padling med hattestativ – at de fant henne. Idet den svake solen sank, så en gruppe tenåringer i en eldgammel vidjebåt noe merkelig i greinene på en gammel, naken eik. De padlet nærmere og så at det var den uheldige bonden, død eller bevisstløs, med kroppen svøpt over greinene som en nattkjole til tørk. Men enda underligere var det neste de så: En enorm hegre med farge som regn steg brått opp av floden i en rask, bratt flukt, uten å etterlate seg så mye som en krusning på vannet under seg. Med et dovent vingeslag landet den i eikekrona og sto over den uheldige bonden, som på vakt. Tenåringene stanset båten. Denne hegren som hadde 10
steget opp av vannet var ulik noe de hadde sett før – noen annen hegre, noe annet levende vesen. De blågrå fjærene var så bleke, hevdet de senere, at de kunne se rett gjennom fuglen. Kroppen var gjennomboret av strimer av skumringslys, og treet var klart synlig rett bak det skarpe, fuktige nebbet. Et gjenferd, hevdet en. En hildring, sa en annen. Men før de kunne komme nærmere, krummet hegren halsen, slo med vingene og sprang opp i luften. En tett dusj av vanndråper falt fra vingene, langt mer vann enn den kunne hatt hvilende på fjærene. Så forsvant den inn i restene av uværet. Tenåringene så den forsvinne, usikre på hva de så, uten helt å stole på sine slitne øyne og vasstrukne sinn. I samme øyeblikk rullet den uheldige bonden rundt i leiet av greiner, hostet opp en sprut av svart gjørme og suget i seg luften med en dyp og voldsom higen.
FLOMMEN TRAKK SEG tilbake. Gjerder ble reparert, låver bygd opp igjen, korn sådd på nytt. I løpet av noen måneder var gårdene i dalen som vanlig igjen. Alle unntatt jordene til den uheldige bonden. Der hveten hennes en gang hadde nektet å spire, dekket den nå jordene i skinnende, gylne rader. Der risen hadde råtnet, skjøt den nå opp av vannet, perleglitrende, tykk og fast. Og der dyrene hennes hadde dødd, vokste de nå og boltret seg – geiter, kyr, gjess, høner, hver eneste skapning hun stelte for. Gårdens suksess kom brått og fort, og snart ansatte hun arbeidere til å bygge gjerder, høste korn, gjete flokker, og dermed blomstret gården enda mer. Velstanden hennes vokste, problemene hennes ble til minner og en varm puls begynte å banke i magen hennes. På skyfrie netter kunne man se den store hegren fly over jordene hennes med kaldt regn som sprutet fra vingene og månen som skinte klar og skarp gjennom fjærene. Årstidene kom og gikk, og gården fortsatte å blomstre, ble den mest grøderike i dalen. Hun fikk bygget seg et stort hus av stein, men det var det eneste hun bevilget seg med sin nyvunne velstand. Resten av pengene delte 12
hun med lokalsamfunnet. Lærdommene hun hadde fått da hun var fattig – lærdommer om respekt, om vennlighet, om medfølelse – nektet hun å gi slipp på. Hun hjalp til å betale for veier, broer, en skole. Jegere fikk jakte fritt på eiendommen hennes, fiskere fikk forsyne seg fritt i bekkene. Reisende oppdaget at de alltid var velkomne hos henne, at ild i peisen og en tørr seng alltid ventet på dem. Hun støttet begavede elever, hun betalte for at leger skulle besøke dalen, hun var vertinne for store festmåltider ved slutten av hver onn. Hegren svevde fortsatt over gården. Naboene var glade på hennes vegne, glade for at årene med prøvelser var blitt belønnet med hell og lykke. De var ikke overrasket over at hun delte på rikdommen. Hun hadde vært et godt menneske da hun var fattig, hvorfor skulle hun ikke være et godt menneske nå? Alle var glade, alle var tilfredse. Alle unntatt sønnen til hennes nærmeste nabo.