Page 1


Lee Child

Reachers hevn Oversatt av Kurt Hanssen


1

Mannen het Calvin Franz, og helikopteret var en Bell 222. Franz hadde to brukne bein, så han måtte lastes om bord fastspent på en båre. Det var ikke en vanskelig manøver. Bellen var romslig, med to motorer, designet for forretningsreiser og politistyrker, med plass til sju passasjerer. Bakdørene var like store som på en varebil, og de kunne åpnes på vidt gap. Den midterste seteraden var fjernet. Det var mer enn nok plass til Franz på gulvet. Helikopteret gikk på tomgang. To menn bar båren. De dukket seg lavt under vinden fra rotorbladene, og skyndte seg bortover, den ene forlengs, den andre baklengs. Da de kom til den åpne døren, løftet fyren som hadde gått baklengs, det ene håndtaket opp og smatt unna. Den andre fyren gikk framover og dyttet hardt, så båren gled helt inn. Franz var våken og hadde det vondt. Han skrek og rykket til, men ikke mye. Reimene over brystet og lårene hans var strammet hardt til. De to mennene klatret inn etter ham, satte seg i setene bak den manglende raden og slo igjen dørene. Så ventet de. Piloten ventet. En tredje mann kom ut av en grå dør og gikk over betongdekket. Han bøyde seg lavt under rotoren, og holdt en hånd flatt mot brystet så ikke slipset hans skulle flagre i vinden. Det fikk ham til å se ut som en skyldig mann som hevdet sin uskyld. Han fant veien rundt Bellens lange nese, og satte seg i forsetet, ved siden av piloten. «Kjør,» sa han, og bøyde hodet for å konsentrere seg om sikkerhetsselen. 5


Piloten ga turbinene gass. Den langsomme whop-whoplyden fra de saktegående bladene gled oppover skalaen til en påtrengende sentrifugal-whip-whip-whip, før den forsvant bak det tredoble eksossmellet. Bellen løftet seg rett opp fra bakken, drev litt mot venstre, roterte så vidt før den trakk opp hjulene og klatret til tre tusen meter. Så bikket den nesen ned og hamret nordover, høyt og fort. Under den gled veier, forskningsparker, små fabrikker og velstelte isolerte forsteder forbi. Teglsteinsvegger og metallpaneler glødet rødt i den sene kveldsolen. Bitte små smaragdgrønne plener og turkise svømmebassenger blinket i det siste lyset. Mannen i forsetet sa: «Vet du hvor vi skal?» Piloten nikket og sa ingenting. Bellen skranglet videre, svingte mot nordøst, klatret litt høyere, på vei mot mørket. Den krysset en motorvei langt der nede, en elv av hvite lys som kravlet vestover og en elv av røde lys som kravlet østover. Ett minutt nord for motorveien gikk de siste målene med bebygd mark over til lave åser, nakne og krattbevokste og ubebodde. Åssidene som vendte mot den synkende solen, glødet oransje, dalene og skyggene var en matt brunfarge. Så ble de lave åsene etter tur til små, runde fjelltopper. Bellen suste videre, steg og sank, og fulgte konturene under seg. Mannen i forsetet vred seg rundt og kikket ned på Franz på gulvet bak seg. Han smilte kort, og sa: «Kanskje tjue minutter til.» Franz svarte ikke. Han hadde det for vondt. Bellen kunne fly i 260 kilometer i timen, så på tjue minutter kom de nesten 87 kilometer, bortenfor fjellene, langt ut over den tomme ørkenen. Piloten løftet helikopternesen og senket farten. Mannen i forsetet klemte pannen mot vinduet, og stirret ned i mørket. «Hvor er vi?» spurte han. Piloten sa: «Der vi var før.» «Nøyaktig?» «Grovt sett.» «Hva har vi under oss nå?» «Sand.» 6


«Høyde?» «Tusen meter.» «Hvordan er luften her oppe?» «Stille. En og annen termal, men ikke noe vind.» «Trygt?» «Flymessig sett.» «La oss gjøre det, da.» Piloten senket farten enda mer, og ble stående stille i luften, tusen meter over ørkenen. Mannen i forsetet vred seg rundt igjen, og ga tegn til de to mennene bak seg. Begge åpnet sikkerhetsselene sine. Den ene bøyde seg framover, uten å komme borti Franz’ føtter, mens han holdt den løse selen i den ene hånden og åpnet døren med den andre. Piloten satt halvveis bakovervendt i setet sitt og fulgte med, og satte Bellen litt på kant, så døren falt helt opp av sin egen vekt. Deretter rettet han opp maskinen igjen, og lot den rotere sakte med klokken, så bevegelsen og lufttrykket holdt døren åpen. Den andre fyren bak i helikopteret bøyde seg ned ved Franz’ hode, og løftet båren så den sto i førtifem graders vinkel. Den første fyren støttet skoen sin mot den løse enden av båren, for å hindre at den gled bortover gulvet. Den andre fyren tok i som en vektløfter, og stilte båren nesten vertikalt. Franz sank sammen mot reimene. Han var en stor og tung fyr. Og bestemt. Beina hans var ubrukelige, men overkroppen var kraftig, og den strittet hardt imot. Hodet hans spratt fra side til side. Den første fyren tok fram en kniv, som åpnet seg ved hjelp av tyngdekraften, og fikk fram bladet. Han brukte det til å sage gjennom reimen rundt Franz’ lår. Så tok han en liten pause, før han skar over reimen rundt Franz’ bryst. Én kjapp bevegelse. Akkurat samtidig løftet den andre fyren båren, så den sto rett opp og ned. Franz tok ufrivillig et skritt framover. På det brukne høyrebeinet. Han skrek én gang, kort, og så tok han enda et instinktivt skritt. På det brukne venstrebeinet. Armene hans viftet, og han kollapset framover. Tyngden av overkroppen vred midjen utover fra de låste hoftene, og sendte ham rett ut gjennom den åpne døren, ut i det støyende mørket, ut i stormen fra rotoren, ut i natten. 7


Tusen meter over ørkenen. Et øyeblikk var det helt stille. Selv bråket fra motoren virket dempet. Deretter reverserte piloten Bellens rotasjon, maskinen ristet den andre veien og døren lukket seg elegant. Turbinene spant opp igjen, rotoren bet tak i luften og nesen sank. De to fyrene klatret tilbake til setene sine. Mannen i forsetet sa: «La oss dra hjem nå.»


2

Sytten dager senere var Jack Reacher i Portland, Oregon, nesten uten penger. Han var i Portland fordi han måtte være et eller annet sted, og bussen han hadde tatt to dager tidligere, hadde stoppet der. Han var nesten uten penger fordi han hadde møtt en assisterende statsadvokat som het Samantha på en politibar, og hadde spandert middag på henne to ganger før han tilbrakte to netter hjemme hos henne. Nå hadde hun gått på jobb, og han gikk fra huset hennes, klokken var ni om morgenen, han var på vei tilbake til bussterminalen i sentrum, håret var fremdeles vått etter dusjen, han var tilfreds, avslappet, hadde ingen klar destinasjon, men en veldig tynn seddelbunke i lommen. Terrorangrepene 11. september 2001 hadde i praksis forandret Reachers liv på to måter. For det første hadde han nå alltid med seg, i tillegg til den sammenleggbare tannbørsten, passet sitt. Altfor mye i den nye tiden krevde ID med foto, deriblant de fleste transportformer. Reacher var en omstreifer, ikke en eremitt, han var rastløs, men ikke dysfunksjonell, og dermed hadde han pent gitt etter. For det andre hadde han forandret bankvanene sine. I mange år etter at han forlot hæren hadde han brukt et system hvor han ringte banken sin i Virginia, og ba om å få overført penger telegrafisk med Western Union til hvor han enn måtte være. Men nye bekymringer om terrorfinansiering hadde mer eller mindre tatt knekken på telefonbanken. Derfor hadde Reacher skaffet seg et minibankkort. Han hadde det inne i passet sitt, og brukte 8197 som PIN-kode. Han så på seg selv som en mann med svært få talenter, men med en del forskjellige ev9


ner, hvorav de fleste var fysiske og hadde å gjøre med hans abnorme størrelse og krefter. Men én av dem var at han alltid visste hva klokken var uten å se, og en annen var at han hadde en slags junior-idiot-savant-evne når det gjaldt matematikk. Derfor 8197. Han likte 97 fordi det var det største tosifrede primtallet, og han elsket 81 fordi det var det absolutt eneste tallet, av alle de bokstavelig talt uendelige mulighetene, hvor kvadratroten også var summen av sifrene. Kvadratroten av 81 var ni, og åtte pluss en ble ni. Ingen andre ikke-trivielle tall i hele kosmos hadde samme slags søte symmetri. Perfekt. Hans matematiske årvåkenhet og iboende kynisme når det gjaldt finansinstitusjoner, tvang ham alltid til å sjekke saldoen hver gang han tok ut kontanter. Han husket alltid å trekke fra minibankgebyrene, og hvert kvartal husket han å legge til de usle rentene banken ga ham. Og til tross for mistenksomheten sin hadde han aldri blitt lurt. Hver gang var saldoen hans akkurat som han hadde forutsett. Han hadde aldri blitt overrasket eller skuffet. Ikke før den morgenen i Portland, hvor han ble overrasket, men ikke akkurat skuffet. For saldoen hans var mer enn tusen dollar større enn den skulle ha vært. Nøyaktig ett tusen og tretti dollar større, ifølge Reachers egne blinde beregninger. En feil, helt opplagt. Fra bankens side. Et innskudd som skulle vært på en annen konto. En feil som ville bli rettet opp. Han ville ikke beholde pengene. Han var en optimist, men ikke en tosk. Han trykket på en annen knapp, og ba om noe som ble kalt en minikontoutskrift. En tynn papirlapp kom ut av en sprekk. Noe var trykket på den med en svak gråfarge, en liste over de fem siste bevegelsene på kontoen hans. Tre av dem var kontantuttak på minibanker som han husket tydelig. Én av dem var bankens siste renteutbetaling. Den siste var et innskudd på en sum av ett tusen og tretti dollar, gjort tre dager tidligere. Der sto det. Papirlappen var for smal til å ha plass til atskilte kolonner med innskudd og uttak, så innskuddet var notert i parentes for å vise at det var av positiv natur: (1030,00). Ett tusen og tretti dollar. 1030. 10


I utgangspunktet ikke et interessant tall, men Reacher stirret på det i ett minutt. Ikke et primtall, det var opplagt. Ingen partall større enn to kunne være et primtall. Kvadratrot? Helt klart en hårsbredd mer enn 32. Kubikkrot? En hårsbredd mindre enn 10,1. Faktorer? Ikke mange, men de inkluderte 5 og 206 i tillegg til de opplagte 10 og 103 og de enda mer grunnleggende 2 og 515. Altså, 1030. Ett tusen og tretti. En feil. Kanskje. Eller kanskje det ikke var en feil. Reacher tok ut femti dollar fra automaten, gravde i lommen etter småpenger og gikk for å finne en telefonkiosk. Han fant en telefon inne på bussterminalen. Han kunne nummeret til banken utenat. Klokken var ni førti i vest, tolv førti i øst. Lunsjtid i Virginia, men noen burde være der. Og noen var der. Ikke noen Reacher hadde snakket med før, men hun hørtes kompetent ut. Kanskje en mellomleder som ble halt ut av kontoret sitt for å passe telefonen i lunsjen. Hun sa navnet sitt, men Reacher oppfattet det ikke. Deretter gikk hun i gang med en lang og innøvd introduksjon som var laget for at han skulle føle seg som en verdsatt kunde. Han ventet til hun var ferdig, så fortalte han henne om innskuddet. Hun ble forbløffet over at en kunde ringte om en feil fra bankens side som gikk i hans favør. «Det kan hende at det ikke er en feil,» sa Reacher. «Ventet du innskuddet?» spurte hun. «Nei.» «Får du ofte innskudd fra en tredjepart på kontoen din?» «Nei.» «Da er det vel sannsynligvis en feil. Tror ikke du også det?» «Jeg er nødt til å få vite hvem som satte inn pengene.» «Kan jeg få spørre hvorfor?» «Det vil ta litt tid å forklare.» «Jeg må få vite hvorfor,» sa kvinnen. «Det har med konfidensialitet å gjøre. Hvis en feil fra bankens side avslører en 11


kundes transaksjoner for en annen, kan det hende vi bryter alle mulige lover og regler og etiske retningslinjer.» «Det kan være en beskjed,» sa Reacher. «En beskjed?» «Fra fortiden.» «Nå forstår jeg ikke.» «For lenge siden var jeg militærpolitimann,» sa Reacher. «Militærpolitiets radiomeldinger er i koder. Hvis en militærpolitimann trenger øyeblikkelig assistanse fra en kollega, sender han ut radiokoden ti-tretti. Forstår du hva jeg mener?» «Nei, egentlig ikke.» Reacher sa: «Jeg tror at hvis jeg ikke kjenner personen som satte inn pengene, så er det en feil på ett tusen og tretti dollar. Men hvis jeg kjenner personen, kan det være et rop om hjelp.» «Jeg forstår fortsatt ikke.» «Se på hvordan det er skrevet. Det kan være radiokoden titretti, ikke ett tusen og tretti dollar. Se på det på papiret.» «Kunne ikke denne personen bare ha ringt deg på telefonen?» «Jeg har ikke telefon.» «En e-post, da? Eller et telegram. Eller et brev, til og med.» «Jeg har ikke adresser til noen av de tingene.» «Hvordan kontakter vi deg vanligvis, da?» «Dere gjør det ikke.» «En kreditt i banken din er en ganske underlig måte å kommunisere på.» «Det er kanskje den eneste måten.» «En svært vanskelig måte. Noen ville måtte spore opp kontoen din.» «Det er mitt poeng,» sa Reacher. «Det ville kreves en smart og ressurssterk person for å gjøre det. Og hvis en smart og ressurssterk person er nødt til å be om hjelp, så er det noe ordentlig trøbbel på gang.» «Det ville også være kostbart. Noen måtte ut med over tusen dollar.» «Nettopp. Personen måtte være smart og ressurssterk og desperat.» 12


Det ble stille i telefonen. Så: «Kan du ikke bare lage en liste over hvem det kan være, og prøve alle sammen?» «Jeg har jobbet sammen med mange smarte folk. De fleste av dem for veldig lenge siden. Det ville ta meg flere uker å spore opp alle sammen. Og da kan det være for sent. Dessuten har jeg ikke telefon.» Det ble stille igjen. Bortsett fra tastingen på et tastatur. Reacher sa: «Du leter, gjør du vel?» Kvinnen sa: «Jeg skulle egentlig ikke gjøre dette.» «Jeg skal ikke sladre på deg.» Det ble taust i telefonen. Tastaturtastingen stanset. Reacher visste at hun hadde navnet på skjermen rett foran seg. «Si det,» sa han. «Jeg kan ikke bare si det. Du er nødt til å hjelpe meg.» «Hvordan da?» «Gi meg ledetråder. Så jeg ikke bare buser rett ut med det.» «Hva slags ledetråder?» Hun spurte: «Vel, tror du det er en mann eller en kvinne?» Reacher smilte fort. Svaret lå rett der i spørsmålet. Det var en kvinne. Det måtte det være. En smart, ressurssterk kvinne, som både hadde fantasi og kunne tenke rett fram. En kvinne som visste om tvangstanken hans med å legge til og trekke fra. «La meg gjette,» sa Reacher. «Innskuddet ble gjort i Chicago.» «Ja, med en personlig sjekk via en bank i Chicago.» «Neagley,» sa Reacher. «Det er navnet vi har,» sa kvinnen. «Frances L. Neagley.» «Da kan du glemme at vi har hatt denne samtalen,» sa Reacher. «Det var ikke en bankfeil.»


3

Reacher hadde tjenestegjort tretten år i hæren, alle i Militærpolitiet. Han hadde kjent Frances Neagley i ti av de årene, og hadde jobbet sammen med henne en og annen gang i sju av dem. Han hadde vært offiser, fenrik, så løytnant, kaptein, major, så nedgradert til kaptein, så major igjen. Neagley hadde traust avslått enhver forfremmelse over sersjant. Hun nektet å vurdere Befalsskolen. Reacher visste egentlig aldri hvorfor. Det var mye han ikke visste om henne, til tross for at de hadde kjent hverandre i ti år. Men det var mye han visste om henne også. Hun var smart og ressurssterk og grundig. Og veldig tøff. Og merkelig hemningsløs. Ikke når det gjaldt personlige forhold. Hun unngikk personlige forhold. Hun holdt privatlivet for seg selv, og strittet imot enhver form for nærhet, enten den var fysisk eller følelsesmessig. Hennes mangel på hemninger var profesjonell. Følte hun at noe var rett eller nødvendig, så var hun kompromissløs. Ingenting sto i veien for henne, verken politikk eller praktiske hindringer eller høflighet eller selv det en sivilist ville kalle loven. En gang i tiden hadde Reacher rekruttert henne til en spesialetterforskningsenhet. Hun hadde vært en viktig del av enheten i to avgjørende år. Folk flest ville antatt at enhetens tilfeldige storslåtte suksesser skyldtes Reachers lederskap, men Reacher selv mente det var på grunn av hennes tilstedeværelse. Hun imponerte ham dypt. Noen ganger var hun også nær ved å skremme ham. Hvis hun ba om øyeblikkelig assistanse, var det ikke fordi hun hadde mistet bilnøklene. Hun jobbet for en privatdrevet sikkerhetsleverandør i Chi14


cago. Det visste han. Hun hadde i hvert fall gjort det for fire år siden, som var siste gang han hadde vært i kontakt med henne. Hun hadde sluttet i hæren ett år etter ham, og startet et firma sammen med noen hun kjente. Som partner, gikk han ut fra, ikke som ansatt. Han gravde nedi lommen igjen, og kom opp med flere 25centmynter. Ringte opplysningen. Ba om Chicago. Sa navnet på firmaet, som han husket det. Menneskestemmen forsvant, og en robotstemme kom inn på linjen med et nummer. Reacher brøt forbindelsen og slo det. En resepsjonist svarte, og Reacher spurte etter Frances Neagley. Han fikk et høflig svar, og ble satt på vent. Alt i alt fikk han inntrykk av et større opplegg enn han hadde forestilt seg. Han hadde sett for seg et enkelt rom, et skittent vindu, kanskje to slitte skrivebord, overfylte arkivskap. Men resepsjonistens avmålte stemme og klikkene i telefonen og den rolige ventemusikken fortalte ham at dette var noe mye større. Kanskje to etasjer, kjølige, hvite korridorer, kunst på veggene, en intern telefonliste. En mannsstemme kom inn på linjen: «Frances Neagleys kontor.» Reacher spurte: «Er hun der?» «Kan jeg få spørre hvem som ringer?» «Jack Reacher.» «Fint. Takk for at du tar kontakt.» «Hvem er du?» «Jeg er Ms. Neagleys assistent.» «Har hun en assistent?» «Ja visst.» «Er hun der?» «Hun er på vei til Los Angeles. Akkurat nå er hun nok i luften, tror jeg.» «Ligger det en beskjed til meg?» «Hun vil treffe deg så snart som mulig.» «I Chicago?» «Hun kommer til å være i LA minst noen dager. Jeg tror du bør dra dit.» «Hva dreier dette seg om?» «Det vet jeg ikke.» 15


«Er det jobbrelatert?» «Det kan det ikke være. Da ville hun ha startet en mappe. Diskutert saken her. Hun ville ikke tatt kontakt med fremmede.» «Jeg er ikke en fremmed. Jeg har kjent henne lenger enn du har.» «Da ber jeg om unnskyldning. Det visste jeg ikke.» «Hvor i LA bor hun?» «Det vet jeg heller ikke.» «Så hvordan skal jeg finne henne, da?» «Hun sa at du ville klare å oppspore henne.» Reacher spurte: «Hva er dette? En slags test?» «Hun sa at hvis du ikke kan finne henne, vil hun ikke ha deg.» «Er hun OK?» «Hun er bekymret over et eller annet. Men hun fortalte meg ikke hva.» Reacher holdt telefonrøret mot øret, og snudde seg bort fra veggen. Metalledningen på telefonen snodde seg rundt brystkassen hans. Han kikket mot de ventende bussene og avgangstavlen. Han spurte: «Hvem andre har hun tatt kontakt med?» Fyren sa: «Det er en hel liste med navn. Du er den første som melder tilbake.» «Kommer hun til å ringe deg når hun lander?» «Antagelig.» «Si til henne at jeg er på vei.»


4

Reacher tok en flybuss fra bussterminalen til Portland Airport, og kjøpte en enveisbillett med United til LAX. Han brukte passet som ID og bankkortet som betalingskort. Prisen på en enveisbillett uten rabatt var hårreisende. Alaska Airlines ville vært billigere, men Reacher hatet Alaska Airlines. De la et kort med bibelvers på matbrettene sine. Ødela appetitten hans. Sikkerhetskontrollen var enkel for Reacher. Håndbagasjen hans besto ganske enkelt av ingenting. Han hadde ikke belte, ikke nøkler, ikke mobiltelefon, ikke armbåndsur. Alt han trengte å gjøre, var å legge småpengene sine i en plastboks, ta av seg skoene og gå gjennom røntgenmaskinen. Tretti sekunder fra begynnelse til slutt. Så var han på vei til gaten, med myntene i lommen, skoene på beina og Neagley i tankene. Ikke jobbrelatert. Med andre ord et privat anliggende. Men så vidt han visste hadde hun ingen private anliggender. Ikke noe privatliv. Det hadde hun aldri hatt. Hun hadde sikkert hverdagstrivialiteter, antok han, og hverdagsproblemer. Som alle andre. Men han kunne ikke forestille seg at hun ville trenge hjelp med sånne ting. En bråkete nabo? Enhver mann med vettet i behold ville selge stereoen sin etter en kort konversasjon med Frances Neagley. Eller gi det bort til en veldedig organisasjon. Narkoselgere på gatehjørnet? De ville ende som en notis langt inne i morgenavisen, lik funnet i et smug, påført store stikkskader, ingen mistenkte i skrivende stund. En som fulgte etter henne? En som befølte henne på L-toget? Reacher grøsset. Neagley hatet å bli tatt på. Han visste egentlig ikke hvorfor. Men alt annet enn en rask og tilfeldig kon17


takt med henne ville koste fyren en brukket arm. Kanskje to brukne armer. Hva var da problemet hennes? Fortiden, gjettet han, og det betydde hæren. En liste med navn? Kanskje kuene var på vei hjem til fjøset. Hæren var bare en fjern fortid for Reacher. En annen tid, en annen verden. Med andre regler. Kanskje noen målte gårsdagens hendelser etter dagens standarder, og fant noe å klage over. Kanskje en lenge utsatt intern etterforskning var satt i gang. Reachers spesialetterforskningsenhet hadde kuttet mange hjørner og slått inn mange hoder. En eller annen, kanskje Neagley selv, hadde funnet på et slagord: Du kødder ikke med spesialetterforskerne. Det var blitt gjentatt i det uendelige, som et løfte og en advarsel. Sagt med påtatt intensitet, og med dødelig alvor. Nå var det kanskje noen som køddet med spesialetterforskerne. Kanskje fløy det stevninger og tiltalebeslutninger omkring. Men hvis så var tilfelle, hvorfor skulle da Neagley kompromittere ham? Ville hun ikke bare spille dum og la ham være i fred? Han ristet på hodet og ga opp, og gikk om bord på flyet. Han brukte flytiden til å pønske ut hvor i LA hun ville gjemme seg. I gamle dager hadde en del av jobben hans vært å finne folk, og han hadde vært temmelig god til det. Suksess hadde å gjøre med empati. Tenk som dem, føl som dem. Se det de ser. Sett deg selv i skoene deres. Vær dem. Det var selvsagt lettere med soldater på tjuvperm. De hadde ikke noe mål, og det gjorde at avgjørelsene de tok på en måte ble uskyldsrene. Og de var på vei bort fra noe, ikke mot noe. De valgte ofte en slags ubevisst geografisk symbolikk. Kom de inn i en by fra østsiden, gjemte de seg på vestsiden. De ville ha bebyggelse mellom seg og forfølgerne sine. Reacher brukte én time med et kart og en bussrute og Gule Sider, og ofte forutså han nøyaktig hvilket kvartal han ville finne dem i. Og nøyaktig hvilket motell. Det var tøffere med Neagley, for hun var på vei til noe. Hennes private anliggender, og han ante ikke hvor eller hva 18


det var. Dermed kom prinsippene først. Hva visste han om henne? Hva ville være den avgjørende faktoren? Vel, hun var billig. Ikke fordi hun var fattig eller gjerrig, men fordi hun ikke skjønte poenget med å betale for noe hun ikke trengte. Og hun trengte ikke mye. Hun trengte ikke noen til å brette ned dynen eller en mintsjokolade på hodeputen. Hun trengte ikke romservice eller værmeldingen for i morgen. Hun trengte ikke en pusete badekåpe eller gratis tøfler som var forseglet i cellofan. Alt hun trengte var en seng og en dør som kunne låses. Og mennesker, og skygger, og et anonymt nabolag med lave priser og stor gjennomtrekk, hvor bartendere og resepsjonister hadde elendig korttidshukommelse. Dermed kunne han stryke sentrum. Og det var heller ikke Beverly Hills. Men hvor var det da? Hvor i det enorme området som utgjorde LA, ville hun føle seg komfortabel? Det var over trettitre tusen kilometer med gater å velge i. Reacher spurte seg selv: Hvor ville jeg dra? Hollywood, svarte han. Det er litt sør og øst for alle godsakene. Feil del av Sunset. Det er dit jeg ville dra, tenkte han. Og der kommer hun til å være. Flyet landet litt forsinket på LAX, lenge etter lunsjtid. Det hadde ikke vært servering om bord, og Reacher var sulten. Portland-aktoren Samantha hadde servert ham kaffe og en klimuffin til frokost, men det kjentes som veldig lenge siden. Han stoppet ikke for å spise. Han gikk bare rett ut til drosjeholdeplassen, og fikk en koreaner i en gul Toyota minivan som ville snakke om boksing. Reacher visste ingenting om boksing, og var enda mindre interessert. Den åpenbare tilgjortheten med sporten bød ham imot. Polstrede hansker og overbeltestedet-regler hadde ingen plass i hans verden. Og han likte ikke å snakke. Derfor satt han bare taust i baksetet og lot fyren skravle i vei. Han så på det hete, brune ettermiddagslyset gjennom vinduet. Palmer, filmreklamer, lysegrå kjørefelt fulle av uendelige tvillingstripede bremsespor. Og biler, elver av biler, floder av biler. Han så en ny Rolls-Royce og en gammel 19


Citroën DS, begge svarte. En blodrød MGA og en pastellblå Thunderbird ’57-modell, begge uten tak. En gul 1960 Corvette med nesen mot halen til en grønn 2007-modell. Han regnet med at hvis du satt lenge nok og så på trafikken i LA, ville du se én av hver bilmodell som noensinne var laget. Sjåføren tok 101 nordover, og kjørte av et kvartal unna Sunset. Reacher gikk ut på avkjøringsrampen og betalte. Han begynte å gå sørover, svingte til venstre og hadde ansiktet mot øst. Han visste at Sunset hadde en tett klynge med billige steder akkurat her, på begge sider av boulevarden, en klynge som dekket omtrent en kvadratkilometer. Luften var varm som den skulle være i Sør-California, og det luktet støv og eksos. Han ble stående stille. Han hadde en spasertur på et par kilometer foran seg, fram og tilbake, og et dusin motellresepsjoner å forhøre seg i. Det ville ta en time, kanskje mer. Han var sulten. Han kunne se et Denny’s-skilt rett foran seg på høyre hånd. En diner-kjede. Han bestemte seg for å spise først og jobbe etterpå. Han gikk forbi parkerte biler og ubebygde tomter innhegnet med nettinggjerder. Han skrittet over søppel og tumbleweed på størrelse med fotballer. Han krysset 101 igjen over en lang bro. Kom inn på Denny’s-tomten ved å skjære over en gresskledd veiskulder og innkjøringen. Han gikk forbi en lang vindusrekke. Han så Frances Neagley sitte der inne, alene i en bås.


5

Reacher ble stående på parkeringsplassen et øyeblikk og se på Neagley gjennom vinduet. Hun hadde ikke forandret seg mye på de fire årene siden han sist så henne. Hun måtte være nærmere førti enn tretti nå, men det syntes ikke. Håret hennes var fortsatt langt og mørkt og glansfullt. Øynene hennes var fortsatt mørke og levende. Hun var fortsatt slank og smidig. Tilbrakte fortsatt mange timer på treningsstudio. Det var lett å se. Hun hadde på seg en trang, hvit T-skjorte med superkorte ermer, og man hadde trengt et elektronmikroskop for å finne ett gram kroppsfett på armene hennes. Eller noe annet sted. Hun var litt solbrun, og det passet godt til huden hennes. Neglene hennes var velstelte. T-skjorten så ut som et kvalitetsplagg. Alt i alt så hun mer velstående ut enn han husket henne. Komfortabel, trygg i sin verden, vellykket, tilpasset det sivile liv. Et øyeblikk følte han seg utilpass i sine egne billige klær og slitte sko og den stygge frisyren. Som om hun klarte seg fint, og han ikke gjorde det. Så skyllet gleden ved å se en gammel venn over den tanken, og han krysset parkeringsplassen og gikk bort til døren. Han gikk inn, passerte Vent på bordplassering-skiltet og gled rett inn i båsen hennes. Hun kikket opp på ham over bordet, og smilte. «Hallo,» sa hun. «Hallo til deg også,» sa han. «Vil du ha lunsj?» «Det var planen min.» «La oss bestille da, nå som du endelig er her.» Han sa: «Det høres ut som om du satt og ventet på meg.» «Jeg gjorde det. Og du kom omtrent etter planen.» 21


«Gjorde jeg?» Neagley smilte igjen. «Du ringte fyren på kontoret mitt fra Portland, Oregon. Han så nummeret. Sporet det tilbake til en telefonkiosk i bussterminalen. Vi gikk ut fra at du ville dra rett til flyplassen. Så gikk jeg ut fra at du ville ta United Airlines. Du hater nok Alaskan. Så en drosje hit. Det var ganske enkelt å beregne ankomsttiden din.» «Visste du at jeg ville komme hit? Til denne dineren?» «Akkurat som du lærte meg i gamle dager.» «Jeg lærte deg ikke noe.» «Det gjorde du,» sa Neagley. «Husker du ikke? Tenk som dem, vær som dem. Så jeg var som deg som var som meg. Du ville skjønne at jeg satte kursen mot Hollywood. Du kom til å begynne akkurat her på Sunset. Men siden det ikke er matservering på United-flyet fra Portland, gikk jeg ut fra at du var sulten og ville spise først. Det er et par muligheter i dette kvartalet, men denne har det største skiltet, og du er ingen gourmet. Derfor bestemte jeg meg for å møte deg her.» «Møte meg her? Jeg trodde jeg fulgte etter deg.» «Det gjorde du. Og jeg fulgte etter deg, som fulgte etter meg.» «Bor du her? I Hollywood?» Hun ristet på hodet. «Beverly Hills. The Wilshire.» «Så du dro bort hit bare for å plukke meg opp?» «Jeg kom hit for ti minutter siden.» «The Beverly Wilshire? Du har forandret deg.» «Egentlig ikke. Verden har forandret seg. Kjipe motellrom holder ikke for meg lenger. Jeg trenger e-post og Internett og FedEx-service nå. Business-senter og concierger.» «Du får meg til å høres gammeldags ut.» «Du kommer deg. Du bruker minibank nå.» «Det var et smart trekk. Innskuddsbeskjeden.» «Du ga meg god opplæring.» «Jeg lærte deg ikke noe.» «Ikke faen.» «Men det var et ekstravagant trekk,» sa Reacher. «Ti dollar og tretti cent ville fungert like bra. Kanskje enda bedre, siden det ville stått komma mellom ti og tretti.» 22


Neagley sa: «Jeg trodde kanskje du trengte pengene til flybilletten.» Reacher sa ingenting. «Jeg fant i hvert fall kontoen din,» sa Neagley. «Det var ikke så vanskelig å hacke seg inn og ta en kikk. Du er ikke rik.» «Jeg har ikke lyst til å være rik.» «Det vet jeg. Men jeg ville ikke at du skulle besvare min titretti med dine egne penger. Det ville ikke vært rettferdig.» Reacher trakk på skuldrene og lot det passere. Når sant skulle sies, så var han ikke rik. Når sant skulle sies, så var han nesten fattig. Så mye av sparepengene hans hadde blitt gnagd bort at han hadde begynt å fundere på hvordan han skulle få dem til å vokse seg store igjen. Kanskje et par måneder med løsarbeid ventet i framtiden. Eller et annet slags opplegg. Serveringsdamen kom bort med menyer. Neagley bestilte uten å se, en cheeseburger og en brus. Reacher var like kjapp, tuna melt og varm kaffe. Serveringsdamen fikk tilbake menyene og gikk sin vei. Reacher sa: «Men har du tenkt å fortelle meg nøyaktig hvorfor du sendte ut en ti-tretti?» Neagley svarte ham ved å bøye seg ned og ta fram en ringperm fra en bag på gulvet. Hun sendte den over bordet. Det var en kopi av en obduksjonsrapport. «Calvin Franz er død,» sa hun. «Jeg tror noen kastet ham ut av et fly.»


6

Fortiden, og det betydde hæren. Calvin Franz hadde vært i Militærpolitiet, nøyaktig samtidig med Reacher, og mer eller mindre hans likemann hele veien gjennom tretten års tjeneste. De hadde møttes her og der, som offiserer i samme avdeling gjør, støtt på hverandre i forskjellige deler av verden en dag eller to i slengen, konsultert hverandre på telefon, krysset stier når to eller flere etterforskninger hadde vaset seg sammen eller kollidert. Så hadde de hatt et alvorlig møte i Panama. Kvalitetstid. Det hadde vært veldig kort, men veldig intenst, og de hadde sett ting i hverandre som gjorde at de følte seg mer som virkelige brødre enn kolleger. Etter at Reacher var rehabilitert, etter å ha havnet i unåde og blitt midlertidig nedgradert, fikk han i oppdrag å bygge opp spesialetterforskningsenheten. Da hadde Franz’ navn stått omtrent øverst på ønskelisten over personell. De hadde tilbrakt de to neste årene sammen i en ekte enhet i enheten. De hadde blitt nære venner. Og så, som så ofte skjedde i hæren, hadde det kommet inn nye ordrer, spesialoperasjonen ble nedlagt og Reacher hadde aldri truffet Franz igjen. Før i dette øyeblikk, på et obduksjonsfoto som var festet i en ringperm som lå flatt på det klissete laminatbordet på en kjip diner. I levende live hadde Franz vært mindre enn Reacher, men større enn folk flest. Kanskje en nittito høy og hundre kilo. Kraftig overkropp, lavt liv, korte bein. Primitiv, på en måte. Som en huleboer. Men alt i alt hadde han vært forholdsvis kjekk. Han hadde vært rolig, bestemt, dyktig, avslappende å være sammen med. Oppførselen hans hadde en tendens til å gjøre folk trygge. 24


Han så fryktelig ut på obduksjonsfotoet. Han lå flatt på ryggen, naken på et rustfritt brett, og kamerablitsen hadde farget huden hans blekgrønn. Fryktelig. Men døde mennesker så ofte ganske ille ut. Reacher spurte: «Hvordan fikk du tak i dette?» Neagley sa: «Jeg kan vanligvis få tak i ting.» Reacher hadde ikke noe svar til det, og bladde om. Gikk i gang med å lese de tettpakkede tekniske opplysningene. Liket var blitt målt til en meter og nittito centimeter, og det veide åtti kilo. Dødsårsaken ble oppgitt å være multippel organsvikt på grunn av et massivt kollisjonstraume. Begge beina var brukket. Ribbein var knekt. Blodstrømmen var full av frigjorte histaminer. Kroppen var alvorlig dehydrert, og magen inneholdt ikke annet enn slim. Det var tegn som tydet på et brått vekttap, og ingen tegn som tydet på at det var inntatt mat nylig. Bevisspor fra klærne som var funnet, sa ingenting spesielt, bortsett fra noe uforklarlig jernoksidpulver som var gnidd inn i begge buksebeina, langt nede, på leggene, under knærne og over anklene. Reacher spurte: «Hvor ble han funnet?» Neagley sa: «I ørkenen, omtrent åtte mil nord og øst herfra. Hard sand, små steiner, hundre meter fra en veikant. Ingen fotavtrykk som kom eller gikk.» Serveringsdamen kom med maten. Reacher tok en pause mens hun lesset av brettet, og så begynte han å spise sandwichen, med venstre hånd, så høyre ikke ble fettete når han skulle bla i obduksjonsrapporten. Neagley sa: «To sheriffassistenter i en bil så gribber som sirklet. De gikk for å sjekke. Til fots. De sa det så ut som om han hadde ramlet ned fra himmelen. Patologen var enig med dem.» Reacher nikket. Han leste legens konklusjon, som var at et fritt fall fra omtrent tusen meters høyde ned på hard sand ville gitt samme kollisjonsresultat og forårsaket de indre skadene som var funnet, hvis Franz hadde landet på ryggen, noe som var en aerodynamisk mulighet hvis han hadde vært i live og viftet med armene i fallet. En død vekt ville falt på hodet. 25


Neagley sa: «De identifiserte ham fra fingeravtrykkene hans.» Reacher spurte: «Hvordan fikk du vite det?» «Kona hans ringte meg. For tre dager siden. Det virker som om han har hatt alle navnene våre i boken sin. På en spesiell side. Kompisene hans, fra gamle dager. Jeg var den eneste hun fikk tak i.» «Jeg visste ikke at han var gift.» «Det var ganske ferskt. De har en unge på fire år.» «Jobbet han?» Neagley nikket. «Han hadde begynt som privatetterforsker. Et enmannsshow. Opprinnelig drev han med strategiske råd for store selskaper. Men nå var det stort sett bakgrunnssjekking. Databasegreier. Du vet hvor grundig han var.» «Hvor?» «Her i LA.» «Begynte dere som privatetterforskere alle sammen?» «De fleste av oss, tror jeg.» «Unntatt meg.» «Det var den eneste markedsverdien vi hadde.» «Hva ville kona til Franz du skulle gjøre?» «Ingenting. Hun fortalte meg det bare.» «Hun ville ikke ha noen svar?» «Politiet er i gang. LA County-sheriffene, for å være nøyaktig. Stedet der han ble funnet, tilhører teknisk sett LA County. Utenfor LAPDs jurisdiksjon, så dette er i hendene på et par lokale assistenter. De jobber ut fra flyvinklingen. De antar at det kanskje fløy mot vest, fra Vegas. Sånt som dette har skjedd hos dem før.» Reacher sa: «Det var ikke et fly.» Neagley sa ingenting. Reacher sa: «Hva er den laveste hastigheten et fly kan ha før det stopper? Hundre og seksti kilometer i timen? Hundre og tretti? Han ville ha falt ut av døren, horisontalt, inn i etterstrømmen. Han ville blitt slengt mot vingen eller halen. Vi ville sett skader som var påført før han døde.» «Han hadde to brukne bein.» «Hvor lang tid tar det å falle tusen meter i fritt fall?» 26


«Tjue sekunder?» «Blodet hans var fullt av frigjorte histaminer. Det betyr en massiv smertereaksjon. Tjue sekunder mellom en påført skade og død ville ikke engang ha rukket å sette produksjonen i gang.» «Så?» «De brukne beina var en gammel skade. Minst to–tre dager siden. Kanskje mer. Vet du hva jernoksid er?» «Rust,» sa Neagley. «På jern.» Reacher nikket. «Noen brakk beina hans med en jernstang. Antagelig ett om gangen. De bandt ham antagelig til en påle. Siktet på leggbeina. Hardt nok til å brekke beinet og gni rustpartikler inn i buksestoffet. Må ha gjort helvetes vondt.» Neagley sa ingenting. «Og de lot ham sulte,» sa Reacher. «De lot ham ikke drikke. Han veide minst ti kilo for lite. Han hadde vært holdt fanget, i to eller tre dager. Kanskje mer. De torturerte ham.» Neagley sa ingenting. Reacher sa: «Det var et helikopter. Antagelig om natten. Det hang i ro i luften, tusen meter oppe. Ut av døren og rett ned.» Så lukket han øynene og så for seg sin gamle venn der han falt, tjue sekunder i mørket, rundt og rundt, med veivende armer, uten å vite hvor bakken var. Uten å vite nøyaktig når han ville treffe. To brukne bein som hang og slang smertefullt bak ham. «Derfor kom det antagelig ikke fra Vegas,» sa han. Han åpnet øynene. «Rundturen ville blitt for lang for de fleste helikoptre. Det kom antagelig fra nord og øst i LA. De assistentene er på villspor.» Neagley satt stille. «Coyotemat,» sa Reacher. «Den perfekte måten å bli kvitt noen på. Ingen spor. Luftstrømmen under fallet fjerner alt hår og alle fibere. Ingenting for rettsmedisinerne. Derfor kastet de ham ut levende. De kunne ha skutt ham først, men de ville ikke engang risikere å etterlate seg bevismateriale fra et skudd.» Reacher ble stille en lang stund. Så lukket han den svarte ringpermen, snudde den og skjøv den tilbake over bordet. 27


«Men alt dette visste du uansett,» sa han. «Gjorde du ikke? Du kan lese. Du tester meg igjen. Sjekker om hjernen min fortsatt fungerer.» Neagley sa ingenting. Reacher sa: «Du spiller på meg som om jeg var en fiolin.» Neagley sa ingenting. Reacher spurte: «Hvorfor fikk du meg hit?» «Som du sa, de assistentene er på villspor.» «Og så?» «Du er nødt til å gjøre noe.» «Jeg skal gjøre noe. Tro meg. Døde menn er ute og går, fra nå av. Du kaster ikke vennene mine ut av helikoptre og tror du kan leve trygt etterpå.» Neagley sa: «Nei, jeg vil du skal gjøre noe annet.» «Som hva da?» «Jeg vil du skal sette sammen den gamle enheten igjen.»


7

Den gamle enheten. Det var en typisk U.S. Army-oppfinnelse. Omtrent tre år etter at behovet for den hadde blitt overveldende opplagt for alle, begynte endelig Pentagon å tenke på det. Etter enda et år med komiteer og møter hadde dressene og uniformene godkjent ideen. Den hadde så blitt dumpet på skrivebordet til en eller annen, og dermed brøt det ut vill panikk for å få den iverksatt. Ordrene var blitt skrevet ned. Det var innlysende at ingen offiser med vettet i behold ville ta i enheten med ildtang, derfor ble den satt sammen fra 110th MP. Suksess var ønskelig, fiasko var uakseptabelt, så de begynte å lete etter en kompetent paria som kunne lede den. Reacher hadde vært en opplagt kandidat. De trodde det var belønning nok å bli forfremmet til major igjen, men det som virkelig lokket ham, var muligheten til å gjøre noe grundig for en gangs skyld. På hans egen måte. De hadde gitt ham frie hender til å velge det personellet han ville. Det hadde han virkelig likt. Han hadde gått ut fra at en spesialetterforskningsenhet trengte de beste som hæren kunne by på, og han hadde gått ut fra at han visste hvem og hvor de var. Han ville ha en liten enhet, rask og fleksibel, uten noen støttefunksjoner for å unngå lekkasjer. Han hadde gått ut fra at de kunne gjøre papirarbeidet selv, eller la være, alt ettersom. Til slutt hadde han stått igjen med åtte navn i tillegg til seg selv: Tony Swan, Jorge Sanchez, Calvin Franz, Frances Neagley, Stanley Lowrey, Manuel Orozco, David O’Donnell og Karla Dixon. Neagley og Dixon var de eneste kvinnene, og Neagley var den eneste underoffiseren. Alle de andre var offiserer. O’Donnell og Lowrey var kapteiner, og resten var ma29


jorer, noe som var fullstendig idiotisk i forhold til fornuftige kommandolinjer, men det brydde ikke Reacher seg om. Han visste at ni mennesker som jobbet tett sammen ville operere lateralt, ikke vertikalt, og når det kom til stykket, var det nøyaktig det som skjedde. Enheten hadde organisert seg som et lite basketballag på vei mot tabelltoppen: Talentfulle lærlinger som jobbet sammen, ingen stjerner, ingen egoer, alle støttet alle, og først og fremst var de ubarmhjertig og hensynsløst effektive. Reacher sa: «Alt det skjedde for lenge siden.» «Vi må gjøre noe,» sa Neagley. «Alle sammen. Kollektivt. Du kødder ikke med spesialetterforskerne. Husker du det?» «Det var bare et slagord.» «Nei, det var sant. Vi støttet oss på det.» «For moralens skyld, men det var alt. Det var bare bravado. Det var som å plystre i mørket.» «Det var mer enn det. Vi hadde hverandres støtte.» «Den gangen.» «Og nå og for alltid. Dette er karma-greier. Noen drepte Franz, og det kan vi ikke bare overse. Hvordan ville du føle det hvis det var deg, og resten av oss ikke gjorde noe?» «Hvis det var meg, ville jeg ikke føle noe. Jeg ville vært død.» «Du skjønner hva jeg mener.» Reacher lukket øynene igjen, og bildet kom tilbake: Calvin Franz som falt, rundt og rundt, gjennom mørket. Kanskje skrek han. Eller kanskje ikke. Hans gamle venn. «Jeg kan ta meg av det. Eller du og jeg sammen. Men vi kan ikke gå tilbake til det som var. Det fungerer aldri.» «Vi må dra tilbake.» Reacher åpnet øynene. «Hvorfor?» «Fordi de andre har rett til å delta. De gjorde seg fortjent til det i løpet av to harde år. Vi kan ikke bare la være å involvere dem. De ville mislike det. Det ville ikke være riktig mot dem.» «Og så?» «Vi trenger dem, Reacher. Fordi Franz var dyktig. Veldig dyktig. Like god som meg, like god som deg. Likevel brakk 30


noen beina på ham og kastet ham ut fra et helikopter. Jeg tror vi kommer til å trenge all den hjelpen vi kan få i denne saken. Derfor må vi få tak i de andre.» Reacher så på henne. Hørte stemmen til kontorfyren hennes i hodet: Det er en hel liste med navn. Du er den første som melder tilbake. Han sa: «De andre burde vært mye lettere å finne enn meg.» Neagley nikket. «Jeg får ikke tak i noen av dem,» sa hun.


8

En liste med navn. Ni navn. Ni mennesker. Reacher visste hvor tre av dem var, nøyaktig eller generelt. Han selv og Neagley nøyaktig, i en Denny’s på West Sunset i Hollywood. Og Franz generelt, på et likhus et annet sted. «Hva vet du om de andre seks?» spurte han. «Fem,» sa Neagley. «Stan Lowrey er død.» «Når da?» «For flere år siden. Bilulykke i Montana. Den andre fyren var full.» «Det visste jeg ikke.» «Sånt skjer.» «Det er pokker ta meg sant,» sa Reacher. «Jeg likte Stan.» «Jeg også,» sa Neagley. «Og hvor er de andre?» «Tony Swan er visedirektør for intern sikkerhet i en forsvarsteknologisk bedrift et eller annet sted her i Sør-California.» «Hvilken da?» «Det er jeg ikke sikker på. En nystartet en. Han har bare vært der i et år.» Reacher nikket. Han hadde også likt Tony Swan. En liten og tettbygd mann. Nesten kubeformet. Omgjengelig, humørfylt, intelligent. Neagley sa: «Orozco og Sanchez holder til i Vegas. De driver et sikkerhetsselskap sammen, kasinoer og hoteller, på kontraktsbasis.» Reacher nikket igjen. Han hadde hørt at Jorge Sanchez hadde forlatt hæren omtrent samtidig som ham, småfrustrert og bitter. Han hadde hørt at Manuel Orozco hadde planlagt 32


å bli værende, men egentlig var det ingen stor overraskelse å høre at han hadde ombestemt seg. Begge mennene var uavhengige, magre, kjappe, seige, uten tålmodighet til å høre på tullprat. Neagley sa: «Dave O’Donnell er i Washington. En helt vanlig privatdetektiv. Det er mer enn nok å gjøre for ham der.» «Skulle tro det,» sa Reacher. O’Donnell hadde vært den pirkete. Han hadde gjort papirarbeidet for hele enheten, mer eller mindre på egen hånd. Han hadde sett ut som en Ivy League-gentleman, men hadde alltid hatt en springkniv i den ene lommen og en slåsshanske i den andre. En nyttig fyr å ha med seg. Neagley sa: «Karla Dixon er i New York. Kriminalteknisk regnskapsføring. Hun skjønner seg på penger, virker det som.» «Hun skjønte seg alltid på tall,» sa Reacher. «Jeg husker det.» Reacher og Dixon hadde tilbrakt noen timer innimellom med å bevise eller motbevise forskjellige berømte matematiske teoremer. En håpløs oppgave, tatt i betraktning at begge var amatører, men det hadde fått tiden til å gå. Dixon var mørk og veldig pen og forholdsvis liten, en glad og fornøyd kvinne som trodde det verste om folk, og som uunngåelig nok hadde fått rett i ni av ti tilfeller. Reacher spurte: «Hvordan vet du så mye om dem?» «Jeg følger med dem,» sa Neagley. «Jeg er interessert.» «Hvorfor får du ikke tak i dem?» «Jeg vet ikke. Jeg prøver å ta kontakt, men ingen svarer.» «Betyr det at dette er et kollektivt angrep på oss?» «Det kan det ikke være,» sa Neagley. «Jeg er minst like synlig som Dixon eller O’Donnell, og ingen har kommet etter meg.» «Ennå.» «Kanskje.» «Ringte du de andre samme dag som du satte inn pengene i banken?» Neagley nikket. «Det har bare gått tre dager,» sa Reacher. «Kanskje alle er opptatt.» «Hva synes du vi skulle gjøre? Vente på dem?» 33


«Jeg har bare lyst til å glemme dem. Du og jeg kan ta igjen for Franz. Det holder med oss to.» «Det ville vært bedre om den gamle enheten var sammen igjen. Vi var et godt team. Du var den beste lederen hæren noen gang har hatt.» Reacher sa ingenting. «Hva?» sa Neagley. «Hva er det du tenker på?» «Jeg tenker på at hvis jeg skulle skrive om historien, så ville jeg gått enda lenger tilbake i tiden.» Neagley foldet hendene og la dem på den svarte ringpermen. Slanke fingre, brun hud, malte negler, sener og nerver. «Et spørsmål,» sa hun. «La oss si at jeg hadde fått tak i de andre. La oss si at jeg ikke hadde brydd meg om å gjøre det med banken din. La oss si at du, noen år fram i tiden, fant ut at Franz var blitt myrdet og seks stykker av oss bare hadde tatt oss av saken og fikset den uten deg. Hvordan ville du føle deg da?» Reacher trakk på skuldrene. Tok en liten pause. «Uvel, tror jeg,» sa han. «Lurt, kanskje. Utelatt.» Neagley sa ingenting. Reacher sa: «OK, da prøver vi å få tak i de andre. Men vi venter ikke evig.» Neagley hadde en leiebil stående på parkeringsplassen. Hun betalte diner-regningen, og gikk foran Reacher ut. Bilen var en rød Mustang kabriolet. De satte seg inn samtidig, og Neagley trykket på en knapp så taket gikk ned. Hun tok et par solbriller fra dashbordet, og satte dem på seg. Rygget ut fra plassen sin, og svingte sørover fra Sunset ved første lyskryss. Satte kursen mot Beverly Hills. Reacher satt taus ved siden av henne og myste i ettermiddagssolen. I en lysebrun Ford Crown Victoria, tretti meter vest for restauranten, fulgte en mann som het Thomas Brant med på at de dro. Han brukte mobiltelefonen og ringte sjefen sin, en mann ved navn Curtis Mauney. Mauney svarte ikke, så Brant la igjen en beskjed. Han sa: «Hun plukket akkurat opp den første av dem.» 34


Fem biler bak Brants Crown Vic sto en mørkeblå Chrysler sedan parkert. En mann i mørkeblå dress satt i den. Han fulgte også med da den røde Mustangen forsvant i disen, og han brukte også mobiltelefon. Han sa: «Hun plukket nettopp opp den første av dem. Jeg vet ikke hvem av dem det er. Svær fyr, ser ut som en boms.» Så hørte han på mens sjefen hans svarte, og så ham for seg der han glattet ut slipset mot skjortebrystet med den ene hånden, mens han holdt telefonen i den andre.


9

Som navnet antydet, lå The Beverly Wilshire Hotel på Wilshire Boulevard, i hjertet av Beverly Hills, og rett overfor åpningen til Rodeo Drive. Det besto av to store kalksteinsbygninger, den ene bak den andre, den ene gammel og forseggjort, den andre ny og enkel. De var skilt av en tilkjøringsvei som løp parallelt med boulevarden. Neagley svingte Mustangen inn på den, og stanset i nærheten av en klynge med svarte Town Cars. Reacher sa: «Jeg har ikke råd til å bo her.» «Jeg har allerede booket et rom til deg.» «Booket eller betalt for?» «Det står på kortet mitt.» «Jeg klarer aldri å betale deg tilbake.» «Bare glem det.» «Det må jo koste flere hundre dollar natten å bo her.» «Jeg skal la det gå for denne gangen. Kanskje vi tar noe krigsbytte på veien.» «Hvis de slemme er rike.» «Det er de,» sa Neagley. «Det er de nødt til å være. Hvordan kunne de ellers ha råd til et eget helikopter?» Hun lot nøkkelen stå i og motoren på, åpnet den tunge røde døren og gled ut. Reacher gjorde det samme på sin side. En fyr kom løpende og ga Neagley et parkeringsbevis. Hun tok imot det, gikk rundt fronten på bilen og fortsatte opp trappen på baksiden av hotellets hovedlobby. Reacher fulgte etter. Så på mens hun beveget seg. Hun fløt, nesten som om hun var vektløs. Hun svevde gjennom en overfylt, vinkelformet korridor, og kom ut i et resepsjonsområde av samme størrelse og utseende som et slott. Det var en innsjekkingsskranke, en port36


nerskranke, en concierge-skranke, alle atskilte. Det var bleke fløyelstrukne lenestoler, hvor det satt vakkert kledde gjester. Reacher sa: «Jeg ser ut som en boms her.» «Eller som en milliardær. Nå for tiden ser man ikke forskjell.» Hun tok ham med bort til skranken, og sjekket ham inn. Hun hadde reservert rommet hans under navnet Thomas Shannon, som hadde vært Stevie Ray Vaughans mektige bassist i gamle dager, og en av Reachers favoritter. Han smilte. Han likte ikke å legge papirspor etter seg, hvis han kunne unngå det. Og det unngikk han alltid. Ren refleks. Han snudde seg mot Neagley, nikket til takk og spurte: «Hva kaller du deg her?» «Det virkelige navnet mitt,» sa hun. «Jeg holder ikke på sånn lenger. Det er for komplisert nå.» Resepsjonisten ga ham et nøkkelkort, og Reacher stakk det i skjortelommen. Han snudde seg vekk fra skranken, og så ut over rommet. Stein, dempede kandelabere, tykke tepper, blomster i enorme glassvaser. Parfymert luft. «La oss komme i gang,» sa han. De kom i gang på Neagleys rom, som egentlig var en toroms suite. Stuedelen hadde stor takhøyde, var firkantet og staselig, og var holdt i blått og gull. Det kunne vært et rom i Buckingham Palace. Det sto et skrivebord ved vinduet, med to bærbare datamaskiner. Ved siden av de bærbare sto en tom mobilholder, og ved siden av den lå et åpent spiralhefte, nytt, A4-størrelse, samme sort som high school-studenter pleier å kjøpe i september. Bakerst lå en tynn stabel med ark med trykk på. Skjemaer. Fem stykker. Fem navn, fem adresser, fem telefonnumre. Den gamle enheten, med unntak av to døde og to som allerede var til stede. Reacher sa: «Fortell meg om Stan Lowrey.» «Det er ikke så mye å fortelle om. Han sluttet i hæren, flyttet til Montana, ble påkjørt av en lastebil.» «Life’s a bitch and then you die.» «Du kan få sagt det.» «Hva drev han med i Montana?» 37


«Holdt sauer. Kjernet smør.» «Alene?» «Han hadde en dame.» «Bor hun fremdeles der?» «Antagelig. De hadde mange mål.» «Hvorfor sauer? Hvorfor smør?» «Det er ikke behov for privatdetektiver i Montana. Og det var i Montana damen var.» Reacher nikket. Ved første øyekast var ikke Stan Lowrey en typisk kandidat for livet på landet. Han hadde vært en storvokst, svart mann, fra en eller annen sliten fabrikkby i VestPennsylvania, skarp som en kniv og hard som en jernbaneklamp. Mørke smug og biljardrom virket mer som hans naturlige habitat. Men et eller annet sted i DNA-et hans hadde det vært noe som bandt ham til jorden. Reacher var ikke overrasket over at han hadde gjort bonde av seg. Han kunne se ham for seg, i en loslitt gammel jakke, til knes i præriegresset, under en stor, blå himmel, kald, men lykkelig. «Hvorfor får vi ikke tak i de andre?» spurte han. «Jeg vet ikke,» sa Neagley. «Hvilken sak jobbet Franz med?» «Det virker ikke som om noen vet det.» «Sa ikke den nye kona noe?» «Hun er ikke ny. De har vært gift i fem år.» «Hun er ny for meg,» sa Reacher. «Jeg kunne ikke akkurat avhøre henne. Hun sto i telefonen og fortalte meg at mannen hennes var død. Og kanskje hun uansett ikke vet det.» «Vi er nødt til å spørre henne. Hun er det opplagte utgangspunktet her.» «Etter at vi prøver de andre en gang til,» sa Neagley. Reacher tok opp de fem arkene med tekst på, ga tre til Neagley og beholdt to selv. Hun brukte mobilen sin, og han brukte en romtelefon som sto på et kredensbord. De begynte å ringe. Numrene hans var til Dixon og O’Donnell. Karla og Dave, østkystboerne, New York og Washington. Ingen av dem svarte. Han fikk kontorsvarerne i stedet, og hørte stemmene 38


som han for lengst hadde glemt. Han la igjen samme beskjed til begge: «Dette er Jack Reacher med en ti-tretti fra Frances Neagley på Beverly Wilshire Hotel i Los Angeles, California. Lett på ræva og ring henne tilbake.» Så la han på, og snudde seg mot Neagley, som gikk fram og tilbake og la igjen samme beskjed til Tony Swan. «Har du ikke hjemmenumrene deres?» spurte han. «Alle er hemmelige. Noe som ikke er uventet. Det er mitt også. Fyren min i Chicago jobber med saken. Men det er ikke enkelt nå for tiden. Computerne til teleselskapene har blitt mye sikrere.» «De må da ha med seg mobiltelefoner,» sa han. «Har ikke alle det nå for tiden?» «Jeg har ikke de numrene heller.» «Men uansett hvor de er, så kan de vel ringe kontoret og høre beskjeder, kan de ikke?» «En enkel sak.» «Men hvorfor har de ikke gjort det? På tre hele dager?» «Det vet jeg ikke,» sa Neagley. «Swan må ha en sekretær. Han er visedirektør for et eller annet. Han må ha en hel stab.» «Alt de sier, er at han er midlertidig borte fra kontoret.» «La meg prøve.» Han tok Swans nummer fra henne, slo ni for å få linje ut. Slo nummeret. Hørte det slå gjennom, hørte Swans telefon ringe i den andre enden. Og ringe og ringe. «Ikke noe svar,» sa han. «Noen svarte for et minutt siden,» sa Neagley. «Det er direktelinjen hans.» Ikke noe svar. Han holdt telefonen mot øret og hørte på den tålmodige elektroniske purringen. Ti ganger, femten, tjue. Tretti. Han la på. Sjekket nummeret og prøvde igjen. Samme resultat. «Sprøtt,» sa han. «Hvor i helvete er han?» Han sjekket papiret igjen. Navn og nummer. Adresselinjen var tom. «Hvor er dette hen?» spurte han. «Jeg er ikke sikker.» 39


«Har det et navn?» «New Age Defense Systems. Det er det de har svart med.» «Hva slags navn er det for en våpenfabrikk? Er det sånn at de dreper deg med godhet? Spiller de panfløytemusikk til du sparer dem bryet og skjærer over pulsårene selv?» Han ringte opplysningen. Opplysningen svarte at det ikke fantes noe nummer til New Age Defense Systems noe sted i USA. Han la på. «Kan også bedrifter ha hemmelig nummer?» spurte han. Neagley sa: «Jeg antar det. I hvert fall i forsvarsbransjen. Dessuten er de nye.» «Vi er nødt til å finne dem. De må da ha en fabrikk et eller annet sted. I det minste et kontor, så Onkel Sam kan sende sjekker til dem.» «OK, vi fører det opp på listen. Etter at vi har besøkt Mrs. Franz.» «Nei, før,» sa Reacher. «Kontorer stenger. Enker er alltid til stede.» Dermed ringte Neagley til fyren sin i Chicago, og ba ham finne den fysiske adressen til New Age Defense Systems. Ut fra den delen av samtalen Reacher overhørte, virket det som om den beste framgangsmåten var å hacke seg inn i computeren til FedEx. Eller den til UPS eller DHL. Alle fikk pakker, og bilbud trengte gateadresser. De kunne ikke bruke postbokser. De måtte levere ting i en skranke, til et virkelig menneske, og få en signatur tilbake. «Få tak i mobilnumrene også,» sa Reacher. «Til de andre.» Neagley la hånden over telefonen. «Han har prøvd på det i tre dager. Det er ikke så lett.» Hun la på, gikk bort til vinduet og kikket ut og ned på folk som parkerte biler. «Nå får vi vente,» sa hun. De ventet ikke mer enn tjue minutter, før en av Neagleys bærbare sa pling for å fortelle at en e-post hadde kommet fra Chicago.

Profile for Cappelen Damm AS

Reachers hevn av Lee Child  

Innestående beløp: 1030 dollar. En feil i minibanken? Det ville kanskje mange tro, men ikke Jack Reacher. 1030 er militær kode for «trenger...

Reachers hevn av Lee Child  

Innestående beløp: 1030 dollar. En feil i minibanken? Det ville kanskje mange tro, men ikke Jack Reacher. 1030 er militær kode for «trenger...