Rakkerunger og englebarn av Stein Erik Ulvund

Stein Erik Ulvund

RAKKERUNGER OG ENGLEBARN Oppdragelse uten fasit

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43213-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: iStockphoto Forfatterfoto: Jon Terje Hellgren Hansen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2014 Satt i 11,3/14,9 pkt. Sabon og trykt på 130 g G-print Smooth.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jakten på syndebukker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verken født sånn eller blitt sånn . . . . . . . . . . . . . .

Tilknytningshysteriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den evige runddansen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barn skaper sine egne utviklingsmiljøer . . . . . . . . .

Robuste og sårbare barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Robuste og sårbare omgivelser . . . . . . . . . . . . . . .

Hva er temperament? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Temperament og arv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fem typer temperament . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utadvendthet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosiale barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilbaketrukne barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medmenneskelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Positive og samarbeidsvillige barn . . . . . . . .

Egoistiske og dominerende barn . . . . . . . . . Åpenhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nysgjerrige, søkende og aktive barn . . . . . .

9 15 20 22 24 28 31 33 35 37 39 42 44 44 47 52 53 56 60 61

Forsiktige barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kontroll og selvdisiplin . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tålmodige og ryddige barn . . . . . . . . . . . . .

Utålmodige rotekopper . . . . . . . . . . . . . . . .

Følelsesmessig stabilitet . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rolige og harmoniske barn . . . . . . . . . . . . .

Irritable, stressede og aggressive barn . . . . .

Lær deg å «danse tango» med barnet . . . . . . . . . .

Høysensitive barn og temperament – to sider av samme sak? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor blir søsken så ulike? . . . . . . . . . . . . . . . .

Temperament og utfordringer i hverdagen . . . . . . .

Spedbarnsalderen (0–1 år) . . . . . . . . . . . . . . . .

Søvnvansker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mating . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stell og påkledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barnehagealderen (1–5 år). . . . . . . . . . . . . . . .

Søvnvansker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Måltider. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Renslighetstrening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overgangen til skole (5–6 år) . . . . . . . . . . . . .

Konsentrasjon/læring . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utfordrende temperament eller ADHD? . . .

Forholdet mellom barn og lærer . . . . . . . . .

Foreldrestiler og temperament . . . . . . . . . . . . . . . .

Foreldrestiler har ulemper . . . . . . . . . . . . . . . .

Forhandlingsgenerasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kunsten å forhandle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Er glasurgenerasjonen på vei? . . . . . . . . . . . . . . . .

65 69 69 72 77 77 81 89 91 93 97 98 98 100 102 103 104 106 109 112 112 114 116 118 120 124 126 128

Ros og belønning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ros kan gi ris til egen bak! . . . . . . . . . . . . . . .

Ros av påkledning og utseende . . . . . . . . . .

Straff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gå i tospann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva er god nok omsorg for barn? . . . . . . . . . . . . .

Barn trenger ikke superforeldre! . . . . . . . . . . . . . .

Du er den beste eksperten . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

130 135 137 139 145 147 151 154

Kilder og forslag til videre lesing . . . . . . . . . . . . . . 156

FORORD

Dette er en bok som jeg i mange år har hatt planer om å skrive. Jeg har en fornemmelse av at den kommer ut på riktig tidspunkt.

Ingen ser ut til å være opptatt av det mirakuløse faktum at de fleste barn blir helt normale selv om de vokser opp med foreldre som takler omsorgen og oppdragelsen av egne barn helt forskjellig. Det må bety at det er mange veier som fører fram til en normal utvikling, og at det ikke finnes noen fasit på hva som er den beste måten å oppdra barn på. Likevel kappes fagfolk og selvoppnevnte eksperter om å gi foreldre oppskriften på en lykkelig barndom og et bra utfall på lengre sikt.

Den oppskriften finnes ikke!

Ditt barn er unikt. Hvis du har flere barn, har du for lengst oppdaget at de er ulike. Barnets personlighet og lynne, som kommer til uttrykk gjennom barnets temperament, er avgjørende for hva som vil være god omsorg og god oppdragelse for barnet ditt. Det finnes egentlig bare noen svært få «kjøreregler» som gjelder for alle barn. Den viktigste er at barn har et grunnleggende behov for betingelsesløs kjærlighet fra foreldrene 9

sine, det vil si at du viser at du er glad i barnet ditt uansett oppførsel. Omsorgen og oppdragelsen må tilpasses barnet. Derfor er det lurt at du blir best mulig kjent med ditt eget barn. I denne boka blir du med på en reise som handler om hvordan det gjensidige forholdet mellom voksne og barn fungerer, og du får kunnskap om hvordan du kan finne ut mer om hva som kjennetegner ditt eller dine barn. Boka inneholder forslag til hva du kan gjøre når du møter forskjellige utfordringer i hverdagen, men du får ingen oppskrift på hva som vil være best for akkurat ditt barn. Meningen er at du, etter å ha lest boka, har dannet deg din egen «praksisteori» for hvordan du kan takle ulike utfordringer. Søsken skal ofte ikke ha den samme oppdragelsen, så da må du ta i bruk forskjellige fremgangsmåter. Likevel kan du ha et overordnet perspektiv på hva du ønsker å oppnå med barna dine, men veien dit må tilpasses barnets temperament.

Debatten om arv, miljø og genenes betydning for utvikling av personligheten er mer aktuell enn noensinne. NRKs populærvitenskapelige magasin Schrödingers katt satte temaet på dagsorden i en spesialsending den 10. oktober 2013. Det hersker ikke lenger noen tvil om at den genetiske bagasjen har mye større betydning enn det man trodde for bare noen få år siden. Rakkerunger og englebarn underbygger denne forståelsen av menneskets utvikling i den forstand at barns temperament, som i stor grad er påvirket av arv, har stor betydning for hvordan de utvikler seg. Det betyr på ingen 10

måte at det er uten betydning hva slags omsorg og oppdragelse barnet ditt får. Snarere tvert imot!

Både på og mellom linjene inneholder denne boka til dels harde angrep på etablerte myter i barneoppdragelsen. Innholdet vil være både til glede og forargelse, alt etter hvem leseren er, og du vil ganske sikkert finne mye som ikke stemmer med det du har lest eller hørt andre steder.

Takk til Annie som har vært en fantastisk mamma for våre fire barn. Hun er min aller argeste kritiker, og har kommet med mange gode innspill under arbeidet med boka. Doktorgradsstipendiat Anders NordahlHansen fortjener en stor takk. Han har jaktet på faglige feil og mangler i manuskriptet, men jeg tar selvfølgelig selv ansvaret for feil som måtte finnes. Takk til min redaktør Line Kristiansen. Hun oppmuntret meg til å ta fatt på denne boka, som er den mest utfordrende jeg noen gang har skrevet, og hun har også gitt viktige innspill til manuskriptet.

Siden boka først og fremst henvender seg til foreldre, har jeg bestrebet meg på å unngå akademiske krumspring som ville gjøre stoffet vanskelig for leseren.

Mange som arbeider med barn, for eksempel lærere i barnehage og skole, barnevernspedagoger og helsepersonell, vil trolig også ha utbytte av å lese boka.

Eksemplene her omhandler barn fram til de har begynt på skolen, men tenkemåten er gyldig for større barn og ungdom. For å unngå at barnet blir omtalt som «det», har jeg byttet på å bruke «hun» og «han».

11

Etter at du har lest boka, håper jeg du synes det blir både enklere og morsommere å være forelder og å være sammen med barn!

Oslo, januar 2014 Stein Erik Ulvund Twitter: @steinerikulvund

Bekymre deg ikke fordi barna aldri hører på deg; bekymre deg fordi de alltid ser på deg.

Robert Fulghum

INNLEDNING

Både trykte og elektroniske media oversvømmes av artikler om barneoppdragelse. Dette temaet har de fleste voksne meninger om. Personer som har et kjent navn, slipper lett til på fremtredende plass i dagspressen. Alt fra krimdronninger1 til BI-professorer2 opptrer som selvoppnevnte eksperter i barneoppdragelse uten faglig bakgrunn. I ytringsfrihetens navn er det ingen grunn til å ha noen innsigelse mot dette.

Både selvoppnevnte eksperter og de med noe mer faglig tyngde, har ofte meninger og gir råd som spriker i alle retninger. Søvndebatten om «skrikekurer», påstander om at barnehager er skadelig for barn, at du ikke kan reise bort en helg før barnet er halvannet år, og at tv ikke er bra for småbarn, er eksempler på temaer som det er uenighet om. Mange av budskapene som blir fremført med stort engasjement er den reneste skremselspropaganda. Det er selvfølgelig greit at det finnes mange meninger. Men er det en overhengende fare for at du som forelder kan bli usikker og forvirret av jungelen med råd som spriker i alle himmelretninger?

Mange hopper på lettvinte karikaturer som curling15

foreldre, helikopterforeldre, tigerforeldre, Nanny-foreldre og så videre, og noen begynner å lure på hvor de selv hører hjemme. Glem denne typen populære og lettvinte karakteristikker som kan brukes til fint lite, bortsett fra å stigmatisere foreldre! Mange norske foreldre er av uforklarlige årsaker blitt svært opptatt av den amerikanske forskeren Diana Baumrinds3 foreldrekategorier om autoritære, ettergivende og myndige (autoritative) foreldre som ble lansert allerede på 1960-tallet.

På 1980-tallet kom noen andre forskere med en fjerde kategori; neglisjerende foreldre. Selv om kategoriene bygger på forskning, kan det reises alvorlige innvendinger mot disse merkelappene (se side 120).

Slutt med å bekymre deg for hva slags foreldretype du er og om du er bra nok. Den viktigste forutsetningen for å lykkes i omsorgsrollen er at du selv føler at du kan være en god forelder for barna dine. Ikke undervurder ditt eget skjønn, og bruk kun de rådene som virker fornuftige. Ekspertråd kan i verste fall undergrave din egen trygghetsfølelse og opplevelsen av at du gjør det beste for egne barn. Da er barnet kastet ut med det berømte badevannet!

Mange, både fagfolk og folk flest, later dessverre til å tro at det finnes oppskrifter på hvordan ulike problemer i barneoppdragelsen kan løses, og at det er mulig å slå i bordet med en fasit. VGs oppslag «7 myter om barneoppdragelse – Riktig eller galt? Sjekk ekspertenes råd»4 er et iøynefallende eksempel på at noen tror det finnes en fasit. Artikkelen inneholder mange bastante 16

påstander, uten forbehold om at barn kan reagere ulikt på de rådene som blir gitt.

Hovedhensikten med denne boka er å vise deg at barn ikke skal ha den samme oppdragelsen. En underliggende agenda er å gjøre deg trygg på at du kan være en god forelder for barna dine, uten å følge noen oppskrift. Og det er i hvert fall ikke nødvendig at du er godt skolert i teori. Det aller viktigste er at du bruker din egen magefølelse og blir godt kjent med ditt eget barn.

Stikk i strid med det mange tror, finnes det nemlig ingen klare grenser for hva som er «god nok» omsorg for ett bestemt barn (se side 147).

Mange tror at barns væremåte i hovedsak er et resultat av foreldrenes omsorg og oppdragelse, og det er en utbredt oppfatning at foreldre stort sett får de barna de fortjener. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Kjærlige, empatiske foreldre som setter tydelige grenser, kan få et utfordrende barn som driver dem til vanvidd. Hvorfor er det slik? Hvorfor blir søsken som vokser opp med de samme foreldrene, vidt forskjellige personligheter? Hvilken betydning har foreldrenes omsorg og oppdragelse for utvikling av barnas personlighet? Hva med arvens betydning?

Det finnes mange eksempler på at foreldre blir satt på en nesten urimelig hard prøve som en følge av at barnet er en «rakkerunge» med et svært utfordrende temperament. I slike situasjoner kan foreldre og barn havne i onde sirkler der problemene forverrer seg over tid, og i verste fall kommer helt ut av kontroll.

17

Tilsvarende finnes det nok av eksempler på streite «englebarn», der barnets gode lynne og enkle temperament fører til at foreldrerollen blir lekende lett. Lite engasjerte foreldre kan faktisk i noen tilfeller nyte tilværelsen med et englebarn i huset, uten at barnet sporer av i utviklingen. De har knapt følt på kroppen hvor vanskelig foreldrerollen kan være når ikke alt går på skinner. Ofte har disse foreldrene liten forståelse for dem som år etter år kjemper seg oppover en bratt motbakke og møter anklagende blikk og kommentarer fra mange av dem som er vitne til galskapen.

Har du noen gang stått i kø foran kassaapparatet i dagligvarebutikken og irritert deg over en fire–femåring som skriker, banner, sparker og slår foreldrene sine fordi barnet ikke får noen av godteriene som er strategisk plassert foran kassaapparatet? I boka Kristin Halvorsen – Gjennomslag5 forteller forfatteren Lilla Sølhusvik denne treffende historien: En ettermiddag slo Håvard seg fullstendig vrang i butikken. De sto ved kassen, like ved sjokoladehyllene. Håvard hylte og skrek fordi han ikke fikk godteri. I sånne situasjoner har foreldre gjerne to valg. Man kan følge pedagogrådet, som går ut på å la varene stå igjen, ta ungen under armen og gå. Eller man kan få en rask slutt på hylingen, og gi etter. Kristin valgte det siste.

«Jaså, det er sånne folk som styrer landet!» sa en mann som sto bak i køen. Kristin snudde seg og så stygt på ham, inntil han brøt ut i latter. Det var lurt av ham.

18

«Hvis ikke hadde jeg slått ham ned på flekken» (side 187).

Kristin Halvorsens takling av denne episoden betyr selvfølgelig ikke at hun var en dårlig mor for Håvard, og den forteller oss heller ingen ting om sønnen hennes var et spesielt utfordrende barn. Det handler om en vanlig hendelse i hverdagen, der de fleste av og til gir etter av ulike årsaker. Det er menneskelig, og barnet tar ikke skade av ettergivenhet så fremt det ikke er en dagligdags måte å takle utfordringer på.

Hvis du ser et barn med en lignende væremåte, er kanskje den første tanken som dukker opp i hodet ditt at her er det trolig noe riv ruskende galt med barneoppdragelsen. Da kan du komme til å ta grundig feil!

JAKTEN PÅ SYNDEBUKKER

Det ville selvfølgelig være naivt å utelukke at hvis et barn har en uakseptabel oppførsel, så kan det ikke skyldes at foreldrene har taklet oppdragelsen på en uheldig måte. Men de færreste tenker på at det kan være snakk om en familie der foreldrene er satt på en usedvanlig hard prøve fordi barnet har et utfordrende temperament. Det er faktisk fullt mulig at hvis du eller jeg var forelder til det samme barnet, kunne utfallet blitt enda verre. Foreldre anklager ofte seg selv for barnets uakseptable væremåte, og i mange tilfeller tror de at det er noe galt med barnet fordi de ikke forstår hans temperament. Høyt aktivitetsnivå, irritabilitet, standhaftighet og en sterk egenvilje er helt normalt for barn med et utfordrende temperament. Det er ingen tvil om at den anklagende holdning som enkelte foreldre utsettes for – både av folk flest og dessverre ikke så rent sjelden av fagfolk – legger stein til byrden fordi foreldrene føler at de nådeløst og urettmessig blir utropt til syndebukker for barnets uakseptable væremåte.

Betyr dette at foreldrene kan fritas for barnets oppførsel? Eller at syndebukkene befinner seg blant de 20

voksne i barnehagen eller hos lærere i grunnskolen?

Slettes ikke. Det er ingen tvil om at foreldrene har hovedansvaret for barneoppdragelsen. Men mange foreldre trenger forståelse for at de står overfor utfordringer som er egnet til å vippe noen hver av pinnen. Dette må aldri bli en sovepute, men en nødvendig erkjennelse som gjør det lettere å komme seg over i et bedre spor.

I den samme familien kan det befinne seg både rakkerunger og englebarn. Det er i seg selv et vitnesbyrd om at det ikke bare er foreldrenes omsorg og oppdragelse som har betydning for hvordan et barn utvikler seg. Like fullt fortsetter mange, ofte gjennom skremselspregede oppslag om barneoppdragelse i media, å utpeke foreldrene til syndebukker i de tilfeller der barnet har en opptreden som ikke kan tolereres. Jeg ser ingen grunn til å skyte på media. Det er ikke tvil om at artikler om barn er god salgsvare, og media formidler den informasjon de får fra aktuelle intervjuobjekter. En tabloid overskrift kan imidlertid av og til forvrenge hovedbudskapet for den som ikke tar seg tid til å lese hele artikkelen.

VERKEN FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN

Harald Eias tapre forsøk på å hjernevaske fedrelandet for noen år siden, utløste en livlig debatt om betydningen av arv og miljø.6 Paradoksalt nok var det en sosiolog som tok opp tråden. Denne faggruppen er vanligvis ikke spesielt opptatt av arv. Hovedbudskapet til Eia var at arv har større betydning for mange psykologiske egenskaper enn det mange tror. Debatten avslørte at enkelte fagfolk legger alle eggene i én kurv og tror at miljøet er helt avgjørende for den psykologiske utviklingen på mange områder, for eksempel når det gjelder kjønnsroller.

Det var bra at denne avsløringen kom så tydelig fram.

Eias dårlig skjulte agenda var berettiget i den forstand at nyere forskning viser at arv har større betydning enn det man trodde for bare noen få år tilbake. Det er veldokumentert at fra 30 til 50 prosent av et barns psykologiske utvikling skyldes arv. For personligheten vår anslås prosentandelen til å være 50–60.7 Resten kan tilskrives det miljøet som barnet vokser opp i. Her er både foreldre, søsken, besteforeldre, andre voksne og venner inkludert. Man skal være forsiktig med å trekke 22

for bastante konklusjoner når det gjelder denne prosentregningen. Arv og miljø påvirker hverandre i et intrikat samspill som gjør at regnestykker med prosenter i stor grad begrenser seg til å være av akademisk interesse.