Rødsonen av Gert Nygårdshaug

Gert Nygårdshaug

Rødsonen ROMAN

Opprinnelig utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2006 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56789-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: iStockphoto / Shutterstock / Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Noen vårdager etterpå ..............................................

7

1. Ingen fugler lettet fra trekronene denne morgenen, prisen på en viss tømmersort blir nevnt, og en etterforsker tror saken kan være løst ...........................

25

2. Fredric Drum byr på en vellagret stilton uten særlig hell, mystiske tegn forsvinner sporløst mens Skarphedin Olsens pekefinger leter seg over et kart .......

49

3. Politisjefen plages av en råtten tann, et villsvin mister sitt høyre øye mens Fredric Drum undres på kneppingen i en viss skjorte .................................

68

4. Muligheten for medaljer nevnes, Fredric Drum vet at Påskeøyas gåter ikke er løst, import av juggel fra Østen er tvilsom bissniss og en lite vakker bukse dukker opp ........................................................

94

5. Skarphedin Olsen foretar en foreløpig oppsummering, Fredric griper seg i å lytte ved en dør mens politisjefen må ta en tur til byens likhus ............... 123

5

6. Rongo-tegnene kan bety bror eller fiende, en ølbrikke dukker opp, og Fredric Drum og Skarphedin Olsen hører plutselig stemmen til Pavarotti .... 146 7. De undres på hvorfor det grønne glitrer, en ambassadør vekkes, Fredric Drum forkaster en brå tanke og etterforskeren tviler på om drømmer kan ha duft .............................................................. 170 8. Regnskogens mann kan ha fremtiden foran seg, en person synes å ha løst saken mens Fredric Drum så vidt unngår en kollisjon på vei ut fra postkontoret 193 9. En ødelagt regnskog kan aldri repareres, Olsen kommer i tanker om rovfugler av typen hauk mens Fredric plukker med seg en liten stein ................. 220 10. Etterforskeren kler seg splitter naken, noe under jorden kan være verdt svært mye mens Fredric Drum stiller et uhyrlig spørsmål .......................... 245 11. En person later vannet, to brødre oppdages, et lydbånd snakker og etterforskeren mener at urbefolkningen har gått bort fra gamle drapsmetoder ........ 267 12. En ryggsekk inneholder også lommelyktbatterier, Fredric Drum treffer en meget gammel kvinne mens Skarphedin Olsen bare vil ta en rask titt ...... 293 Våren, og litt utover sommeren ................................. 317 Etterord .................................................................. 334

Noen vårdager etterpå.

7. april kl. 15.50.

Sjefen for Kriminalpolitisentralen i Oslo, Arthur Krondal, ble høflig ført inn gjennom korridorer og glassdører av en sykepleier til de nådde overvåkningsavdelingen; han merket en svak dunst av eter? nafta? sykehus, tenkte han; han ble stående utenfor en dør som var halvveis åpen mens sykepleieren nikket nesten umerkelig og forsvant videre innover korridoren.

Han likte ikke dette.

KRIPOS-sjefen kjente knuten i magen stramme seg ytterligere til, en knute som hadde festet seg skikkelig for knappe to døgn siden og som nektet å gi slipp, ansiktet hans var gråblekt og mangel på søvn gjorde ikke fjeset hans videre vakkert, tunge, mørke poser hang under de rødsprengte øynene. Han vendte seg mot den halvåpne døren, skjøv den helt opp og gikk inn i rommet; duften av noe naftalignende ble sterkere og noen sekunder måtte han lukke øynene for de stroboskopaktige, grønne blinkene som kom fra apparaturer langs den ene veggen og fra skjermer på trillbare bord rundt den ene sengen som var plassert midt i rommet.

En svak summing og noe som tikket.

Dunkelt, nesten halvmørkt.

Bare disse grønne blinkene.

Forsterket gjennom refleks fra de hvite flisene på veggene.

Han merket sterkt ubehag.

7

Tok noen skritt frem og ble stående ved sengen.

Personen lå under et grønt laken; bryst, hals og hode var ikke dekket til, et utall av elektroder og kanyler var festet til kroppen og koblet opp mot diverse remedier Krondal ikke enset, det eneste han konsentrerte seg om, var ansiktet til mannen i sengen som var halvveis dekket av en surstoffmaske.

«Fredric Drum,» hvisket han, knapt hørbart.

Personen lå med lukkede øyne, ikke en bevegelse i noen muskel, ingen synlige hjerteslag, ingen vibrasjoner i halspulsåren; ansiktet var rent, klart, fredfullt, nærmest eterisk uvirkelig som en voksaktig dukke i det grønne lysskjæret, fullstendig uten liv. KRIPOS-sjefen løftet en hånd og førte den forsiktig opp mot mannens panne, men fingrene stanset noen centimeter før de berørte huden; slik ble han stående inntil han enset en skygge ved apparatkontrollen bakenfor sengen, en kvinne reiste seg fra en stol og kom mot ham; sykepleieren var uten alder, uten ansikt, Krondal viste henne legitimasjon og hun nikket.

«Doktor Sachmuld er ventet hvert øyeblikk,» sa hun og forsvant tilbake dit hun kom fra; ble til en fastfrosset silhuett som nå og da ble hakket frem i de grønne lysblinkene.

Arthur Krondal ble stående ubevegelig.

Lyttet til sin egen pust.

Slik sto han inntil en hånd la seg på skulderen hans, han skvatt til og stirret på personen som helt lydløst hadde kommet inn i rommet.

«Kriminalsjefen, formoder jeg?»

«Ja. Det er meg.» Han merket at stemmen var hes, og harket to ganger.

Doktoren var liten, et knapt hode lavere enn han selv, tykkfallen, med en naken, nærmest blankpolert isse og det runde ansiktet var rammet inn av et par overdimensjonerte hornbriller; mannen kunne ligne på en mellomting mellom tegneseriefiguren Elmer Midd og revyartisten Dag Frøland, tenkte 8

Krondal. Professor doktor Ernst Sachmuld, visste han og memorerte anbefalingen som hadde ligget på skrivebordet hans i hele går og som han hadde lest et titall ganger uten spesiell glede; en av Europas ledende nevrologer og psykiatere, med flere doktorgrader innen hjerneforskning og bevissthetslære, spesialist på det limbiske system, basalganglier, corpus stratum, cortex cerebri og ikke minst hippocampus; begreper og ord som for Krondal overhodet ikke ga noen mening, men han hadde tvunget seg til å slå opp i det minste ett ord i leksikonet: Hippocampus, dette var visstnok en liten, men viktig celleansamling bakenfor tinninglappen som hadde stor og avgjørende betydning for hukommelsen.

Ernst Sachmuld var den beste.

Om noen kunne gjøre noe, så måtte det være denne Sachmuld, hadde Krondal ment og fått gjennomslag for dette hos overlegen her på sykehuset; nå sto altså professoren der i det grønne lyset og nikket for seg selv idet han studerte en bunke papirer han etter hvert spredte utover og oppå pasienten som lå like ubevegelig.

«Koma.» Sachmuld kikket opp mot Krondal. «Et meget spesielt tilfelle som grenser til anoksi, men som ikke er forårsaket av surstoffmangel.»

«Han vil kanskje snart våkne, kvikne til?» Politimannen kremtet igjen.

«Våkne!» Det glimtet skarpt under hornbrillene. «Vi kan vekke ham når som helst, men vet De hva som kommer til å skje da?»

Krondal ristet forsiktig på hodet.

«Da vil han øyeblikkelig gå inn i en tilstand av posttraumatisk epilepsi etterfulgt av et mye dypere og langt alvorligere koma. Ser De ikke de kurvene på skjermen der borte, da mann!»

Krondal kikket pliktskyldigst mot en av de grønne skjermene og nikket, selvfølgelig skjønte han det, mens han innvendig 9

kvalte en ed over en fagidiot som trodde at alle mennesker rundt ham var innforstått med kompliserte apparater som leste av menneskers hjerneaktivitet; han trakk seg to meter bort fra sengen og lukket øynene, ønsket at han befant seg et helt annet sted og at de to siste døgnene var slettet fra hans minne, men slik var det ikke.

«De har altså ansvaret for at denne pasienten befinner seg i denne tilstanden, er det sånn å forstå?» Psykiateren hadde plassert alle papirene sine på sengen og vendte seg nå mot KRIPOS-sjefen.

«På sett og vis, ja.»

«Hva skjedde, hvordan er dette gått til?»

«Jeg vet svært lite. Han ble fraktet hit til landet i går morges.»

«Nettopp, jeg har lest det. Det står her.» Sachmuld tappet med en butt pekefinger på en mappe som lå omtrent der hvor Fredric Drums edleste organ måtte være. «Kan De så fortelle det De vet?»

Krondal fortalte det han visste, hvilket tok en ti minutters tid, doktoren lyttet mens han førte politimannen bort til en dataskjerm som viste et mønster med to kurver som beveget seg fra venstre mot høyre på skjermen, mellom kurvene var det et grønt, skravert felt.

«Dette her,» sa doktoren da Krondal hadde snakket ferdig, han pekte på den ene av kurvene som flakket over skjermen.

«Dette her er Fredric Drum. En ung mann på litt over tredve år. Dette er hans aksonale bevissthetsnivå akkurat i øyeblikket. Men kan De i herrens navn fortelle meg hva dette er for noe?»

Han la pekefingeren på den andre kurven, den som lå høyere enn den første.

«Hæ!?» skvatt det ut av KRIPOS-sjefen, som stirret intenst på skjermen, selvfølgelig uten å begripe noe som helst.

«Nåvel. Jeg skjønner at De ikke forstår disse kurvene. Men det denne skjermen viser, gjør meg meget, og jeg gjentar: Me10

get bekymret.» Han førte Krondal bestemt ut av rommet, ut i korridoren, mot en sittegruppe like til venstre for inngangsdøren.

«Noe slikt har jeg aldri observert tidligere. Jeg har studert denne pasientens traumatiske koma et par timer før De kom, og det jeg ser er særdeles foruroligende. Derfor må De nå ta Dem tid til å fortelle meg alt det De vet om denne Fredric Drum, hans familie, hans arbeide, hans kolleger, omgangskrets, og så videre. Skjønner?»

Krondal satte seg mens doktor Sachmuld tok en penn og en blokk frem fra lommen; hva visste han om Fredric Drum? ikke mye, han knep de trette øynene sammen og forsøkte å finne en begynnelse på det lille han kjente til; da han hadde fortalt ferdig, nikket doktoren sakte, mens han pusset brillene.

«Dette var ikke stort, Gravdal,» sa han.

«Krondal,» rettet Krondal.

«Unnskyld, Krondal, var det, ja. Ut fra de svært sparsomme opplysninger jeg har om denne pasienten, vil det bli vanskelig å starte en adekvat behandling. De nærmeste dagene vil vise om det finnes håp.» Han satte på seg brillene igjen.

«Men . . . » Krondal rensket halsen. «Håp? Kommer han til å dø? Hva pokker er det som feiler ham, hvorfor befinner han seg i en slik tilstand?»

«Det burde De vite, men det gjør De altså tydeligvis ikke.»

Sachmuld hevet røsten med trykk på hvert ord.

Krondal svarte ikke, men snudde seg bort.

«Det som sannsynligvis er skjedd,» doktorens stemme var mildere, «er et sammenbrudd, et koma forårsaket av aksonalt stress. I hjernen har vi noe som kalles aksoner, skjønner De, dette er navnet på en type utløpere fra nerveceller i hjernen.

Hver nervecelle har kun ett akson. Ved fysisk hjerneskade og komatøse tilstander kan vi se at disse aksonene er revet i stykker, ødelagte. Denne pasienten har ikke vært utsatt for noen fysisk skade. Likevel er disse aksonene ute av funksjon, de er 11

overstresset og derved blokkeres bevisstheten. Følger De med?»

Krondal nikket.

«Videre er det slik at når hjernevev trues med ødeleggelse, innebærer det ikke bare en rent mekanisk skade, den seneste forskningen har vist at det kan oppstå biokjemiske virkninger som kan ha følger for hjernens funksjon. I disse studiene har vi sett at når en celle trues med ødeleggelse, strømmer det vi kaller eksikatoriske aminosyrer ut i vevet. Disse stoffene er giftige om de forekommer i for stor dose, og kan i verste fall ødelegge cellene omkring. Om vi vekker denne pasienten fra komatilstanden nå, er det det som kan skje. Derfor har jeg beordret personalet her om å holde pasienten i et kontrollert koma, inntil jeg finner ut hva som kan ha forårsaket det axonale stresset.» Doktor Sachmuld reiste seg fra stolen. «Og ikke minst,» la han til, «inntil jeg er i stand til å tolke den fullstendig uvedkommende kurven vi ser på skjermen der inne, og som ikke burde ha forekommet.»

«Vel, vel, da er det vel ikke stort mer . . .» Krondal rakte hånden frem mot doktoren.

«Jo, det er en ting til,» avbrøt Sachmuld. «Kjenner De til denne gjenstanden?»

Opp fra lommen hadde doktoren trukket frem en blank, skinnende gjenstand; en slags stjerne, kunne Krondal straks se, fire–fem centimeter i diameter og ganske tykk.

«Nei?» Krondal glippet med øynene.

«Pasienten hadde denne i venstre bukselomme da han ble brakt hit. Det er et perfekt pentagram, en femtakket stjerne i krystall.» Han puttet gjenstanden tilbake i lommen.

«De kan få en ny rapport i morgen formiddag, skal vi si klokken 11.00?»

KRIPOS-sjef Arthur Krondal nikket; skrittene hans var blytunge, som om han trakk sine tanker etter seg i en usynlig sekk der han fant veien mot utgangen i sykehuskomplekset, ut 12

mot våren som denne dagen fanget Oslo med en blek sol under en askegrå himmel.

8. april kl. 11.05.

Doktoren satt ved en av skjermene og trommet lydløst mot et imaginært tastatur da Krondal igjen trådte inn i rommet, scenariet var nøyaktig slik som dagen i forveien; han kastet et raskt blikk på personen i sengen og kremtet høyt for å tiltrekke seg Sachmulds oppmerksomhet.

«Dette er fanden tute meg fullstendig ubegripelig!» Psykiaterens utbrudd da han reiste seg fra stolen var ikke høyt, men desto mer innett og nådde KRIPOS-sjefen med full styrke.

Krondal skvatt et skritt tilbake, han var ikke helt komfortabel med å omgås autoriteter med fagområder han ikke var i stand til å skjønne.

«Bevisstløshet, eller koma, skjønner De Grav- eh, Krondal, er ikke et entydig begrep.» Han reiste seg opp og førte Krondal ut av rommet, til sittegruppen i korridoren. «Det er ikke slik at pasienten enten er eller ikke er i koma, det er snakk om gradering av en komatilstand etter den såkalte Glasgow Coma Scale, utarbeidet av den nevrokirurgiske avdelingen ved universitetssykehuset i Glasgow. Vår pasient, denne Fredric Drum, befinner seg aller lavest på denne skalaen, i en tilstand vi pleier å kalle rødsonen, og dette er helt greit, det er slik vi ønsker det nå, herr Krondal, men da skulle pinadø meg cognistenskurven ha sett fullstendig annerledes ut!»

«Jaså?» breket Krondal hest, som heller ikke denne natten hadde sovet stort.

«Led han av noen som helst form for atypisk adferd, eksempelvis tvangstanker eller viste tegn på en splittet, flerdelt personlighet, tror De?» «Ikke det jeg vet, ikke noe unormalt. Han var en fremra13

gende kokk med en smaks- og luktesans visstnok helt utover det vanlige, derfor vant han også en rekke blindtester innen vin . . .» Han avbrøt seg selv.

«Sier De det?» Doktoren ble med ett interessert. «Kan De utdype dette?»

Krondal fortalte ganske kort det han visste om Fredrics Drums renommé innen vinsmaking, og om hvordan han var nærmest uslåelig når det gjaldt å typebestemme viner.

«Pussig,» sa Sachmuld. «Meget underlig.» Han ble stående en stund tenksom.

«Vel, vel. Men tilbake til pasientens nåværende tilstand.»

Doktoren fortsatte. «Om jeg skal tolke kurvene der inne bokstavelig, hvilket jeg er nødt til, så viser disse at det er snakk om en merkverdig form for dualitet her, som om to tankesett, to bevisstheter, befinner seg i en og samme hjerne!»

«Går det an?» KRIPOS-sjefen gned sine såre øyne.

«Går an? Visst pokker går det an, mann.» Psykiateren slo irritert ut med hånden. «Jeg har selv hatt gleden – om jeg skal kalle det det – av å observere flere slike tilfeller. Men her har det vært snakk om pasienter på det ytterste terminalstadiet, pasienter som er minutter eller sekunder unna døden. Da kan vi faktisk iaktta at cognistenskurvene og hjerneskanningen viser pluralitet, eller, som vi kaller det: Flere terminalbevisstheter.

Dessverre får vi aldri svar på hva dette betyr, fordi pasienten i neste øyeblikk er død.»

«Men . . . » Krondal forsøkte å begripe. «Det betyr altså at han er i ferd med å dø?»

«Nei. Mannen der inne viser helt normale kroppsfunksjoner og er langt unna terminalstadiet, komaen han er i opprettholdes kunstig så lenge vi ønsker, trenger jeg å gjenta dette?» Psykiateren slo igjen irritert ut med hånden. «Men om vi bringer ham ut av denne tilstanden på det nåværende stadium, risikerer vi et hyperaktivt stress med posttraumatisk epilepsi, og følgene av det skjønner De kanskje, om De 14

husker hva jeg forklarte Dem i går?»

Krondal lukket øynene og forsøkte å skjønne; han nikket sakte, trettheten pakket alle forsøk på fornuftige tanker inn i en grå tåke.

Doktoren tok av seg brillene og myste mot politimannen.

«Jeg tror,» sa han sakte, «at jeg bør forklare Dem visse ting fra grunnen. Det er nemlig slik at sanseinntrykkene vi mottar, eksempelvis synsinntrykk, normalt går fra øynene via reléstasjonen talamus til synssenteret i hjernebarken, der bevisstheten om det som er sett, oppstår. Derfra sendes beskjeden videre til hippocampus, som formidler det vi kaller hukommelse.

Men om det oppstår sterke faresignaler – noe denne pasienten etter all sannsynlighet har vært utsatt for – hvilke vet vi ikke, så går denne beskjeden utenom hjernebarken, den tar en snarvei, den går rett fra talamus til det vi kaller amygdala, et lite senter i hjernen som husker skremmende opplevelser. Og når amygdala registerer noe farlig, iverksettes en skrekkreaksjon. Er denne sterk nok, risikerer vi bevisstløshet og i verste fall koma. Noe vi altså har et eksempel på her, Krondal.

Skjønner De dette?»

KRIPOS-sjefen kunne bare nikke mens han vred seg på stolen. Begrep ikke dette geniet, dette fagoraklet, at det eneste han ønsket å få klarhet i var om Fredric Drum kunne våkne til normal tilstand slik at de fikk vite? Vite hva som var skjedd?

«Skjuler De noe for meg?» Doktoren stirret mysende mot Krondal. «Skjuler De noe som kanskje kan skape problemer for Deres egen stilling, Deres posisjon, hva?»

«Absolutt ikke!» Krondal merket at en sunn irritasjon var i ferd med å stige opp i ham.

«Nåvel. For hvis De gjør, det, og jeg sier dette klart og tydelig, så kan jeg ikke gå god for de følgene min behandling vil få for denne pasienten.» Han reiste seg fra stolen.

Krondal svarte ikke, men stirret hardt på doktoren.

«Og hva skjer nå?»

15

«Jeg starter det første forsøket på behandling, hvilket innebærer en ikke ubetydelig risiko. Det er svært mange ukjente faktorer her.»

Krondal nikket og reiste seg.

Her var ikke mer å få vite.

Da han ruslet ut av sykehusområdet, bestemte Arthur Krondal seg for å gå hele veien tilbake til Helsfyr og KRIPOS-hovedkvarteret. Sakte. Kanskje fant han igjen våren som visstnok skulle være her.

8. april kl. 17.10.

Doktor Ernst Sachmuld travet frem og tilbake i rommet, mens han fra tid til annen kastet et blikk bort på pasienten som lå nøyaktig slik han hadde ligget de siste døgnene, vakthavende sykepleier satt som vanlig anonymt og voktet over apparatkontrollene, ved Fredric Drums seng var det rigget opp et ekstra bord der det nå befant seg en rekke papirer, bøker og hefter, dessuten et målebånd og et skyvelær; midt på bordet lå en femtakket krystallstjerne som glødet underlig i det grønnaktige lyset fra dataskjermene.

Det kunne ikke være noen tilfeldighet.

Men var det noen sammenheng?

Noen forklaring?

Doktoren skjøv en av stolene bort til bordet og satte seg, tok frem de papirene han hadde notert på hele ettermiddagen og gikk gjennom tallene enda en gang.

Alt stemte.

Det var forbløffende.

Han lukket øynene og tenkte gjennom det hele på nytt.

Det var krystallstjernen som hadde satt i gang psykiaterens assosiasjoner, sammen med det kriminalsjefen hadde fortalt om Fredric Drums nærmest uforklarlige evner til å skille duf16

ter og smaker fra hverandre. En mesterkokk, innehaver av gourmetrestauranten Kasserollen, Oslos beste spisested med stjerner i Michelin-guiden, uslåelig i blindtesting av viner, dessuten med en hobby og en interesse som hadde gjort ham til en autoritet innen studiet av urkulturer; Fredric Drum var en anerkjent ekspert i dechiffrering og tyding av gamle urspråk og hadde en logisk-lingvistisk teft som var unik.

Og denne mannen, tenkte doktor Ernst Sachmuld mens han et øyeblikk stirret på personens voksbleke ansikt, denne mannen har i eie en krystallstjerne som er formet som et nøyaktig pentagram, men ikke bare et pentagram: Stjernen inneholdt også alle mål som tilfredsstilte det gylne snitt, eller matematikkens ubegripelige phi, 1,618 . . .

Han reiste seg opp.

Tok målebåndet og skyvelæret.

Trakk lakenet vekk fra Fredric Drums kropp.

Den nakne kroppen var velproporsjonert og bar ikke spor av noen fysiske skader bortsett fra tre arrlignende flekker på brystet, psykiateren nikket for seg selv mens han med størst mulig nøyaktighet målte avstanden fra Fredric Drums hoftekam og ned til hælen, deretter avstanden fra hoftekammen og ned til midten av kneleddet, så fra kneleddet ned til hælen, han noterte og nikket igjen, så gjentok han samme prosedyre med pasientens høyre arm, han målte, noterte og dividerte; han brukte lang tid på ansiktets forskjellige deler, helt til sist målte han opp avstanden fra isse til hæl, fra isse til navle og fra navle til hæl.

Alt stemte på millimeteren.

Det gylne snitt.

Fredric Drum var den perfekte utgaven av det gylne snitt.

Han var det gylne snitt.

Doktoren tok notatene og gikk bort til monitoren som viste pasientens cognistenskurve, eller rettere sagt, den fullstendig umulige dobbelte kurven; hvem i all verden var denne Fredric 17

Drum? tenkte han. Han stirret lenge på skjermen og ristet på hodet.

«Dette er vanvittig,» sa han til seg selv. «Helt umulig. Jeg må vite alt om Fredric Drum. Absolutt alt.»

10. april kl. 11.05 Det var selvfølgelig ingen tvil om at det var vår, varmen de siste ukene hadde fått trær og planter til å knoppe seg til en begynnende blomstring tidligere enn normalt, hadde det egentlig vært noen vinter? tenkte Arthur Krondal da han igjen vandret inn porten til sykehuset og etter hvert fant frem i korridorene, våren kom i hvert fall tidligere og tidligere; tankene til kriminalsjefen var langt klarere denne dagen, for første gang på lenge følte han seg relativt uthvilt, kunne det ha sammenheng med den brune konvolutten han for en knapp halvtime siden hadde klistret igjen og som nå lå på kontorpulten hans klar til å postes? muligens, tenkte han, for det var vel slik det måtte bli, brevet hadde ikke vært lett å skrive, og han var ikke mer enn så vidt passert seksti, likevel måtte det bli slik, det hadde gått riktig ille og noen kunne få den tanken at det hele hadde vært hans feil; slik ville han komme kritikerne i forkjøpet og frita seg selv for den lange prosessen som han ante kunne komme, selv om visse personer i Utenriksdepartementet akkurat nå hadde det langt verre, men var det feighet? igjen dette ’muligens’, han stoppet utenfor døren til Fredric Drums rom, hva gjorde han egentlig her? det var ingenting han kunne gjøre, hvorfor ba han til stadighet om disse møtene med denne psykiateren? en rapport over telefon kunne være nok; autoritet og ansvar, Arhur, sa han til seg selv, du må vise din autoritet og ikke fremstå som en imbesill i forhold det tragiske som er skjedd, det er det minste du kan gjøre akkurat nå!

Han åpnet døren til rommet.

18

Duften av sykehus plaget ham ikke lenger.

Psykiateren sto ved sengen.

Han nikket umerkelig mot Krondal.

«Noen fremgang å spore?» Kriminalsjefens stemme var fast og sterk.

«For pasienten, nei.» Igjen ble Krondal høflig geleidet ut av rommet, til sittegruppen ute i korridoren.

«Og hvor lenge har dere tenkt å holde ham i den tilstanden han er nå?» Krondal holdt doktorens blikk fast.

«Så lenge jeg trenger. Enten dør han når han våkner, eller så våkner han og noe er dødt.» Sachmulds stemme lød likegyldig.

«Hva behager?» Krondal kvakk til. «Jeg trodde virkelig . . .»

«Hva De tror og mener hva angår det rent sykdomsfaglige i denne saken, betyr ingenting, og det er ikke for å være ubehøvlet jeg sier dette, Krondal, men rett og slett fordi også det jeg mener og tror i denne saken betyr svært lite. Det er det Fredric Drum mener og tror som vil bli problemet.»

Krondal ristet på hodet, og merket at all autoritet igjen var borte, han sa ingenting.

«Det er greit,» psykiateren smilte vennlig. «De skal få en rask oppdatering på hva jeg har bedrevet siden siste møte. Det er svært enkle saker, om det enn har tatt meg litt tid og ikke så lite strev. Det siste døgnet har jeg stort sett tilbrakt utenfor sykehuset. Jeg har tatt meg det bryderi å oppspore pasientens herkomst, hans fortid og hans slekt. Han har for øvrig ingen nære slektninger i live. Ingen søsken, og begge foreldrene døde for noen år siden, moren, Rebecca Drum av kreft, og faren, baker i Grimstad, av hjerneslag. Men hans fortid er ikke uten spor. Dessuten har jeg snakket med hans kompanjong, medeier i Kasserollen, en viss Torbjørn Tinderdal. Samt noen få andre som kjente ham.»

«Nåvel?»

«Kjenner De for øvrig denne personen?» Opp av frakke19

lommen trakk psykiateren frem et fotografi, gammelt og falmet, i svart-hvitt. Han ga det til kriminalsjefen.

Det var portrettet av en ung mann.

En vakker mann med rene, klare trekk.

Helt nederst, sto det skrevet: «Fredric Drum, mai 1909».

«Men – hva, dette er vel ikke . . .» Arthur Krondal stirret på fotografiet.

«Nei, det er ikke vår mann, selvfølgelig ikke.» Sachmuld knep øynene sammen. «Men likheten er frapperende, er den ikke? Dette er Fredric Drums oldefar, som også het Fredric Drum, skjønner De.» «Ja vel.» Kriminalsjefen rakte fotografiet tilbake. «Og hva skal dette bety, hans slekt har vel mindre betydning?»

«Denne oldefaren,» avbrøt doktoren, «var visstnok litt av en eventyrer. Ved siden av å være en meget dyktig kokk, fartet han verden rundt og oppsøkte de forunderligste steder. Og i Paris åpnet han en restaurant i 1921 som han kalte La casserolle. Han skal visstnok ha avlet barn med en rekke forskjellige kvinner, men dessverre forsvant denne personen ut av historien på mystisk vis, han skal ha blitt borte i en grotte på Ny-Guinea.»

Han lot den siste setningen synke inn.

Krondals kjever gled fra hverandre.

Han stirret på psykiateren.

En grotte på Ny-Guinea!

Arthur Krondal merket at nakkehuden nuppet seg, at noe frøs til inne i ham.

«Hva vet De om det gylne snitt, Krondal?» Sachmulds stemme var lav.

«Det gylne snitt?» Han ristet kraftig på hodet, men ble ikke kvitt kulden. «Det gylne snitt – vel – et matematisk prinsipp, noe formfullendt, er det ikke?»

Psykiateren nikket.

«Det gylne snitt,» sa han, «er basert på universets yndlingstall. Phi, 1,618 . . . med en uendelig rekke desimaler. Old20

tidens matematikere fikk sjokk da de spesielle egenskapene ved tallet phi gikk opp for dem. I dag blir alt fra biologer til astronomer forbauset over at dette tallet dukker opp på de mest uventede steder. Også innen nevrologien og hjerneforskningen støter vi på dette tallet, dette forholdet som gir oss det gylne snitt. Menneskets generelle anatomi er i det store og hele bygd opp omkring dette prinsippet, skjønner De. Faktisk ser det ut som om hele naturen er formet mer eller mindre systematisk rundt phi. Studerer man en tilfeldig plante i hagen, vil phi med stor sannsynlighet være en del av plantens utforming av enten blader eller blomster. Kronbladene rundt rosens stengel vokser eksempelvis som trinnene i en vindeltrapp, og vinkelen mellom to blader i forhold til hele sirkelen er phi. Det gylne snitt, kriminalsjef, forekommer i alt fra formen på en konkylie til formen på en galakse, i utsvingene på børskurser og avstanden mellom kjernene i et eple.

Og krystaller er mest stabile akkurat i dette forholdet; rekken av fenomener er uendelig, jeg skal ikke kjede Dem ved å ramse opp flere.»

Doktor Sachmuld tok av seg brillene.

«Ingenting er fullkomment, kriminalsjef,» fortsatte han.

«Selv om det gylne snitt forekommer hele tiden og overalt, og det synes som om naturen, tilværelsen, ja til og med tankene og vår bevissthet tilstreber å komme så nær opp til det gylne snitt som mulig, vil det stadig være små avvik. Noen små millimeter kan mangle, en bue krummer seg ørlite for mye, eller høyre hjernehalvdel veier noen gram for lite i forhold til hippocampus. Jeg, og noen av mine kolleger, har i en årrekke samlet inn empiri omkring menneskenes anatomi i forhold til det gylne snitt for å kunne utlede teorier om homeostasens tilstand; sinnets likevekt. Så langt kan det synes som om jo nærmere et menneskes anatomi kommer det gylne snitt i alle sine forhold, dess større stabilitet og harmoni i sinnet, i homeostasen.»

21

«Ja vel. Jeg skjønner.» Krondal begynte å bli utålmodig.

«Og nå, når De har samlet inn og gjort Dem kjent med Fredric Drums fortid, hans slekt og arbeid, interesser og hobbyer, og dessuten målt opp alle hans legemsdeler i forhold til det gylne snitt, er De vel klar til å starte en behandling som gjør at han våkner til bevissthet igjen, er det slik?»

Sachmuld så skarpt på ham.

«Er De klar over én ting, Krondal? Den personen som ligger der inne, denne Fredric Drum, innehar alle de innbyrdes mål som gjør at han representerer et nærmest fullkomment gyllent snitt!»

«Det høres da veldig bra ut?» Krondal reiste seg.

Psykiateren overhørte sneven av sarkasme, knep øynene sammen, reiste seg brått og trakk Krondal med seg inn på sykerommet, inn foran den monitoren som viste en dobbelt kurve.

«Denne øvre kurven er en umulighet. Den kan ikke forklares. Den er i ferd med å ødelegge Fredric Drums nærmest perfekte homeostase. Den må fjernes, skjønner De det?» Det var noe usikkert i Sachmulds stemme.

«Så fjern den, da.» Krondal fant ikke annet å si.

«Den kan ikke fjernes.» Psykiaterens stemme var lav, som om han snakket til seg selv. «Den kan ikke fjernes uten at jeg vet hva den betyr.»

«Da er vi altså like langt.» Krondal så på klokken.

Doktor Ernst Sachmuld svarte ikke. Han vendte ryggen til og gikk bort til pasienten, satte seg og tok frem en bunke notater han hadde liggende på bordet, leste og mumlet noe Krondal ikke forsto.

Kriminalsjefen forlot rommet så ubemerket han kunne.

Utenfor sykehusporten igjen kjente han ingen varme, bare at den stikkende kulden som hadde slått inn i ham for noen minutter siden, forplantet seg utover og ga ham frysninger.

Fotografiet.

22

Fredric Drums oldefar.

Forsvunnet i en grotte på Ny-Guinea.

10. april kl. 23.11.

Akkurat idet Ernst Sachmuld hadde pusset brillene for siste gang denne kvelden og var i ferd med å rydde sammen notater og fagbøker fra bordet ved sengen, kastet han et blikk på pasienten og sperret øynene opp.

Små, spastiske rykninger i Fredric Drums venstre kinn.

Venstre lillefinger og ringfinger krøket seg, skalv.

Leppene beveget seg ørlite.

Han ropte noe til vakthavende pleier og sprang rundt sengen, bort til apparatene og kunne straks se at encefalogrammet viste ørsmå utslag.

«Stigning i temperatur,» sa pleieren, en ung mann. «37,8.»

«I helvete, hva er dette? Blodtrykk?»

«Synkende.»

«Det må ikke skje!»

Psykiateren la en hånd mot Fredric Drums panne og skjøv det ene øyenlokket opp med pekefingeren, men pupillene viste ingen bevegelse.

«Høyre hjernehalvdel er overaktiv.» Den unge pleierens stemme var rolig, nærmest apatisk.

Sachmuld gikk bort til en monitor og så straks hva som var i ferd med å hende: Ekstra utposninger hadde bygget seg opp på hjernecellenes utløpere, dendrittene, hvilket tydet på stress, dessuten var det økt spenning i amygdala; her måtte handles raskt.

«Betablokker!» ropte psykiateren til pleieren. «Gjør klar en injeksjon propranolol, øyeblikkelig!»

En rask tilføring av denne betablokkeren ville kunne minske amygdalas effekt og dermed dempe det traumatiske min23

net som helt plutselig måtte ha dukket opp i Fredric Drums sinn, dypt i hans koma; pleieren satte sprøyten fagmessig, og begge ble stående og betrakte vekselvis pasienten og apparatene.

Feberen sank.

Spasmene stilnet.

Encefalogrammet var tilfredsstillende.

Komaen var igjen under kontroll.

Hva hadde forårsaket stresset? Sachmuld reiste seg fra stolen og ble stående og se på den urørlige skikkelsen som lå foran ham, ingen synlig forandring, jo, de små arrene på brystet var borte, legen ristet på hodet, gikk tilbake til monitoren og stivnet til: Nå var det ikke bare to kurver.

Det var tre.