Politi og røver av Kjetil S. Østli

åpnes. Ut kommer forbryteren Petter R. Hansen. Tettbygd.

Litt under 180 cm høy. Kortbarbert hår. Kanskje 40 år. Han går med en slepende gange mot oss, den ene foten hengende etter. De to hilser nesten umerkelig, kun et svakt nikk, før de uten å veksle et ord går inn på kroa. De finner et bord innerst i lokalet. Det er tomt ved nabobordene. I ett av rommene, vegg i vegg, er det barneselskap, og voksne synger Hurra for deg som fyller ditt år. De to snur seg mot lydene. De ser barn løpe rundt med ballonghatter på hodet. En ballong suser mot taket. Ja deg vil vi gratulere.

Synet gjør meg glad, men de smiler ikke.

– Kan jeg få spandere en middag på dere? spør jeg.

– Kaffe, sier Hansen.

– Kaffe, sier Brenna.

– Nå? Skjedd noe siden sist? Fortsatt kranfører? spør Brenna.

Hansen drar på det.

– Det vanlige. Opp om morran, ut på jobb i krana, hjem til middag, et glass vin med «mor» og tidlig i seng. Men tankene mine er andre steder. Hodet slutter ikke å tenke krim.

– Det gjør vel ikke det, men snart er du A4 du også, sier Brenna og smiler svakt.

– Og du? Det er vel ikke mer action på deg? spør Hansen.

– Jeg? Nei. Jeg lever i en verden av prat. Jeg prater på vei til jobb, på jobb, hjem fra jobb, jeg prater hjemme. Prat, prat, prat. Jeg savner å gjøre noe, savner spenning, sier han, og samtidig går lyset, hele lokalet blir mørkt og «Hva faen?» sier Brenna, og rykker til, og «I helvete!» sier Hansen, og blikket farer rundt i lokalet. Jeg har lyst til å spørre om de er mørkredde.

Men jeg gjør ikke det, jeg henter kaffe til oss, og på vei tilbake, ser jeg de to le og gestikulere som to gamle venner, og jeg blir jeg stående og tyvlytte. Hva snakker politimannen og skurken om?

Hva sier de som får begge til å trives så de blir røde i kinnene?

– Husker du biljaktene? hører jeg kjeltringen Petter R. Hansen si.

– Om jeg husker dem? Selvfølgelig. Dere kjørte alltid fra oss. Dere stjal jo bare verstingbiler, Ford Cosworth og fete BMW-er, svarer eks-spaneren Johnny Brenna.

14