Philippa Gregory Den røde dronningen by Cappelen Damm AS

Philippa Gregory

Den røde dronningen Oversatt av Guro Dimmen

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com

Originaltittel: e Red Queen Copyright © 2010 by Philippa Gregory Limited Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Første gang utgitt av Touchstone, en avdeling av Simon & Schuster Inc. © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra engelsk av Guro Dimmen Omslagsillustrasjon: Larry Rostant Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Forfatterfoto: James Stewart Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med Minion 10,5/13,75 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: Ensolux Cream 70 g, bulk 1,8 ISBN 978-82-8087-475-7

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straﬀes med bøter og fengsel.

Til Anthony

Slag utkjempet under Rosekrigene

Seier til Lancaster Seier til York

NORTH SEA NORDSJØEN

IRSKESJØEN

FRANKRIKE DEN ENGELSKE KANAL

Richard, g hertug av York ‒

Cecily Neville

Isabella av Castilla

Richard, jarl av Cambridge ‒

g Edmund, hertug av York ‒

Margaret Beaufort Edward IV George, Richard, ‒ hertug av Clarence hertug av Gloucester ‒ ‒ ‒

John Beaufort, hertug av Somerset ‒

John Beaufort, jarl av Somerset ‒

Katherine Swynford

Owen Tudor c. ‒

Edmund Tudor ‒

John av Gaunt, første hertug av Lancaster ‒

Catherine av Frankrike ‒

ROSEKRIGENE

Henrik VI ‒

Henrik V ‒

Henrik IV ‒

Blanche av Lancaster

Husene York, Lancaster og Tudor våren 

Edward Den svarte prinsen

EDWARD III 1312–1377

Våren 1453

YSET FRA DEN ÅPNE HIMMELEN skjærer meg i øynene etter mørket

i de indre gemakker. Jeg blunker og kan høre summingen av utallige stemmer. Men det er ikke hæren som roper på meg. De hviskende stemmene som vokser seg til et jevnt bulder, er ikke et angrepsbrøl eller tordenen av sverd mot skjold. Og den raslende lyden av lintøy i vinden kommer ikke fra mine broderte engler og liljer, men fra de fordømte engelske standarter i den triumferende maibrisen. Dette er ikke lyden av salmer sunget av full hals, det er lyden av mennesker sultne på død, min død. Idet jeg setter foten over terskelen og går ut av fengselet, ut på byens torg, kan jeg se mitt bestemmelsessted rage opp foran meg: en vedstabel, og lent mot den, en stige med grovt uthugde trinn. Jeg hvisker: «Et kors. Kan jeg få et kors?» Og så høyere: «Et kors! Jeg trenger et kors!» En mann, en fremmed, en fiende, en engelskmann, en av dem vi kaller «de fordømte» på grunn av deres endeløse blasfemi, rekker meg et krusifiks av spikket, ruglete treverk, og jeg napper det ut av de skitne hendene hans uten stolthet. Jeg holder hardt om det da de skyver meg mot vedstabelen og dytter meg opp stigen. De ujevne trinnene skraper mot føttene mine idet jeg klatrer opp, høyere enn min egen høyde, helt opp til plattformen de har rigget til på toppen av bålet, og de snur meg hardhendt rundt og knytter hendene mine til pålen bak meg. Nå går alt så sakte at jeg lurer på om tiden kanskje har stoppet, og om englene snart vil stige ned for å hente meg. Underligere ting har skjedd. Kom kanskje ikke englene til meg da jeg gjette sauer? Sa de kanskje ikke mitt navn? Og ledet jeg ikke en hær for å bistå Orléans? Sørget jeg ikke for at den franske kongens eldste sønn ble 9

kronet og at engelskmennene ble drevet bort? Jeg, bare jeg? En jente fra Domrémy, ledet av englene? De tenner på kvistene nederst, og røyken virvler og bølger i brisen. Så får ilden tak og en het sky omslutter meg. Den får meg til å hoste og blunke, og det begynner å renne av øynene mine. Jeg kan kjenne føttene svi allerede. Jeg skifter vekten fra den ene foten til den andre, idiotisk nok, som om jeg prøver å skåne meg selv for ubehaget, og jeg stirrer gjennom røyken for å se om noen kanskje kommer løpende med vannbøtter mens de roper at kongen jeg kronet har forbudt dette, eller at engelskmennene, som kjøpte meg av en soldat, har innsett at de ikke har rett til å drepe meg, eller at kirken min har kommet frem til at jeg er en rettskaffen jente, en rettskaffen kvinne som ikke har gjort seg skyldig i annet enn å tjene Gud med lidenskapelig overbevisning. Men det finnes ingen frelser i den tette folkemassen. Og nå tiltar lyden og blir til et øredøvende brøl, en blanding av ropte velsignelser og forbannelser, bønner og obskøniteter. Jeg ser opp på den blå himmelen, leter med blikket etter mine nedstigende engler, en kubbe flytter på seg og pålen skjelver, de første gnistene spretter opp og brenner hull i jakken jeg har på meg. Jeg ser at de lander og gløder som ildfluer på ermet, og jeg kan kjenne en tørr kløe i halsen. Røyken får meg til å hoste og hviske – som en liten jente: «Kjære Gud, redd Din datter! Kjære Gud, rekk ut en hånd til meg. Kjære Gud, frels Din tjener …» Med et brak og et slag mot hodet våkner jeg lettere forvirret på gulvplankene inne på soveværelset mitt. Jeg sitter med hånden mot det forslåtte øret og ser meg omkring som en idiot uten å se noe som helst. Guvernanten åpner døren, og da hun får øye på meg der jeg sitter, svimmel ved siden av den veltede bønnestolen, sier hun irritert: «Lady Margaret, nå må De legge Dem. De burde ha sovet for lenge siden. Vår frue setter ikke pris på uoppdragne jenters bønner. Overdrivelse er ingen dyd. Deres mor ønsker at De skal stå opp tidlig i morgen. De kan ikke være oppe hele natten og be. Det er den reneste dårskap.» Hun lukker døren med et smell, og jeg kan høre henne si til 10

tjenestejentene at en av dem må gå inn til meg, få meg i seng og sove ved siden av meg, og at de må forsikre seg om at jeg ikke står opp midt på natten og ber mer. De vil ikke at jeg skal følge kirkens døgnrytme; de står mellom meg og et hellig liv, for de sier at jeg er for ung og at jeg trenger søvn. De våger å antyde at jeg bare forstiller meg, at jeg bare simulerer fromhet, når jeg vet at det er Gud som har tilkalt meg og at det er min plikt, min hellige plikt, å adlyde Ham. Men selv om jeg hadde bedt hele natten, ville jeg ikke ha greid å gjenskape det synet som hadde stått så krystallklart for meg for litt siden; det er borte. Et øyeblikk, et hellig øyeblikk, var jeg der: Jeg var Jomfruen av Orléans, den hellige Jeanne d’Arc. Jeg så hva en jente kunne utrette, hva en kvinne kunne være. Så rykket de meg tilbake til jorden og kjeftet på meg som om jeg var en helt vanlig jente. De ødelegger alt. «Jomfru Maria, rettled meg, engler, vend tilbake», hvisker jeg og forsøker å komme meg tilbake til torget, til folkemengden, til det nervepirrende øyeblikket. Men alt er borte. Jeg må dra meg opp etter sengestolpen for å stå. Jeg er svimmel etter å ha fastet og bedt, og jeg gnir meg over kneet jeg slo. Huden har en nydelig hardhet ved seg, og jeg senker hånden og trekker opp nattkjolen for å granske knærne mine. De er helt like, harde og røde. Helgenknær, Gud være lovet, jeg har helgenknær. Jeg har bedt så mye, på så harde gulv, at huden på knærne mine har blitt hard som trælene på fingrene til en engelsk langbueskytter. Jeg er ennå ikke ti, men jeg har helgenknær. Dette må bety noe, uansett hva min gamle guvernante måtte ha å si til mor om overdreven og teatralsk andektighet. Jeg har helgenknær. Jeg har slitt huden av knærne ved uopphørlig bønn. Dette er mine stigmata: helgenknærne. Jeg håper ved Gud at jeg kan måle meg med en helgen, og at jeg en dag vil få en helgens endelikt. Jeg legger meg slik jeg er blitt bedt om, for lydighet, selv overfor tåpelige, vulgære kvinner, er en dyd. Selv om jeg er datter av en av Englands største hærførere i Frankrike, en mann fra den prominente Beaufort-slekten, og derfor arving til Henrik VIs trone, må jeg adlyde min guvernante og min mor som om jeg var en helt 11

vanlig jente. Jeg nyter en høy posisjon i kongeriket siden jeg er i slekt med kongen selv, og likevel forsømmes jeg på det groveste her hjemme og må gjøre som jeg blir bedt om av en idiotisk gammel dame som sover seg gjennom prestens prekener og suger på kandiserte plommer under bordbønnen. Jeg velger å se på henne som et kors jeg må bære, og jeg ber for henne. Disse bønnene kommer til å redde hennes udødelige sjel – selv om hun egentlig ikke fortjener det – for mine bønner er faktisk velsignede. Helt siden jeg var liten, helt siden jeg var fem år, har jeg visst at jeg var et spesielt barn i Guds øyne. I mange år trodde jeg dette var en helt enestående gave. Noen ganger kunne jeg fornemme Guds nærvær, andre ganger kunne jeg fornemme Vår frues velsignelse. Men så, i fjor, dukket det opp en gammel soldat fra Frankrike. Han hadde tigget sin vei tilbake til sognet sitt, helt til kjøkkendøren vår der jeg satt og skummet fløten, og jeg hørte ham be budeia om noe å spise, for han var en soldat som hadde sett mirakler, sa han: Han hadde sett den jenta de kalte Jomfruen av Orléans. «Slipp ham inn!» kommanderte jeg og kravlet ned fra krakken. «Han er skitten», svarte hun. «Han får ikke komme lenger enn trappa.» Han subbet inn gjennom døråpningen og svingte en pakksekk ned på gulvet. «Hvis du kunne avse litt melk, lille frøken», klynket han. «Og kanskje en brødskalk til en fattig mann, en soldat som har kjempet for sin herre og sitt fedreland –» «Hva sa du om Jomfruen av Orléans?» avbrøt jeg. «Og mirakler?» Tjenestepiken mumlet noe uhørlig bak meg. Så skar hun en bit av et mørkt rugbrød og helte melk i en grov keramikkmugge. Soldaten nappet den ut av hånden hennes og helte den i seg. Deretter så han seg omkring etter mer. «Fortell», kommanderte jeg. Tjenestepiken nikket til ham at han skulle adlyde meg, og han snudde seg og bukket. «Jeg tjente under hertugen av Bedford i Frankrike. En dag fikk vi nyss om en jente som red sammen med 12

franskmennene», sa han. «Noen mente at hun var en heks, andre at hun sto i ledtog med djevelen. Men min frill…» Tjenestepiken knipset med fingrene, og han svelget ordet. «En ung kvinne jeg kjente, en ung fransk kvinne, fortalte meg at denne Jeanne fra Domrémy hadde talt med englene, og sverget på å gjøre så den franske prinsen ble kronet og satt på Frankrikes trone. Hun var bare en tjenestejente, en landsens jente, men hun påsto at englene hadde talt til henne og gitt henne i oppdrag å redde landet fra oss.» Jeg var aldeles henført. «Talte englene til henne?» Han smilte innsmigrende. «Ja, lille frøken. Da hun var en liten jente, akkurat som du.» «Men hvordan fikk hun folk til å høre på henne? Hvordan fikk hun dem til å se at hun var spesiell?» «Å, hun red en stor hvit hest, kledde seg som en mann, bar til og med rustning, og hadde et banner med liljer og engler. Da de tok henne med til den franske prinsen, kjente hun ham umiddelbart igjen midt blant hoffet hans.» «Bar hun rustning?» hvisket jeg undrende, som om det var mitt eget liv som utfoldet seg foran meg og ikke historien til en fremmed, fransk jente. Hva kunne vel ikke jeg vært, om bare folk kunne innse at englene talte til meg på samme måte som de talte til denne Jeanne? «Hun bar rustning og førte sine menn i krigen.» Han nikket. «Jeg så henne med egne øyne.» Jeg ga tegn til budeia. «Gi ham noe kjøtt og noe øl å drikke.» Hun fór av gårde til spiskammerset mens den fremmede mannen og jeg gikk ut av kjøkkenet, og han sank ned på en steinbenk ved bakdøren. Jeg ble stående og vente til budeia hadde satt fra seg et fat ved føttene hans og han hadde stappet maten inn i munnen. Han spiste som en utsultet hund, uten verdighet, og da han var ferdig og hadde tømt muggen sin, gjenopptok jeg spørsmålene. «Hvor så du henne for første gang?» «Ah», sa han og tørket munnen med ermet. «Vi skulle beleire en fransk by som het Orléans, og vi var sikre på seier. Vi vant alltid på den tiden, før hun kom inn i bildet. Vi hadde langbuer, og det 13

hadde ikke de. Vi meide dem ned, det var som å skyte på blink. Jeg var også bueskytter.» Så stoppet han opp, som om han skammet seg over overdrivelsen. «Jeg var pilmaker», korrigerte han seg selv. «Jeg satte styrefjær på pilene. Men bueskytterne våre vant hvert eneste slag for oss.» «Ja ja, men hva med Jeanne?» «Jeg forteller om henne nå. Men du må skjønne at de var helt sjanseløse. Kløktigere og bedre menn enn henne visste at slaget var tapt. De hadde tapt alle slag så langt.» «Men hun?» hvisket jeg. «Hun påsto at hun hørte stemmer, at englene talte til henne, ga henne i oppdrag å finne den franske prinsen – en tosk, et null – og overtale ham til å gjøre krav på tronen og drive oss engelskmenn bort fra våre områder i Frankrike. Hun fant ham og fikk ham på tronen og tok ledelsen over hæren hans. Han trodde at hun hadde evnen til å se inn i fremtiden. Han var ikke sikker, men han hadde ingenting å tape. Mennene hørte på henne. Hun var bare ei bondejente, men hun kledde seg som en soldat, hun hadde et banner brodert med liljer og engler. Hun sendte et bud til en kirke, og der fant de et gammelt korsfarersverd, nøyaktig der hun sa at det lå – et sverd som hadde vært forsvunnet i en årrekke.» «Gjorde hun virkelig det?» Han lo, så hostet han og spyttet. «Hvem vet? Kanskje det er noe sant i det. Min frill … min venninne trodde at Jeanne var en hellig jomfru, påkalt av Gud for å redde Frankrike fra engelskmennene. Hun trodde at intet sverd kunne skade henne, at hun var en liten engel.» «Og hva var hun?» «Ei jente, bare ei jente, som deg. Spedbygd, klar i blikket, selvsikker.» Jeg kunne kjenne hjertet hamre. «Som meg?» «Veldig lik deg.» «Ble hun også hele tiden fortalt hva hun skulle gjøre? Sa folk til henne at hun ikke visste noe?» Han ristet på hodet. «Nei, slett ikke, hun var øverstkommande14

rende. Hun fulgte sin egen visjon av seg selv. Hun ledet en hær på over fire tusen mann og gikk til angrep på oss da vi hadde slått leir like utenfor Orléans. De engelske lordene greide ikke å overtale sine menn til å kjempe mot henne. Vi var skrekkslagne bare ved synet av henne. Ingen ønsket å heve et sverd mot denne jenta. Vi trodde alle at hun var uovervinnelig. Vi fortsatte mot Jargeau, og hun jaget etter oss, angrep oss hele tiden. Vi fryktet henne. Vi var overbevist om at hun var en heks.» «En heks eller ledet av engler?» spurte jeg. Han smilte. «Jeg så henne utenfor Paris. Det fantes ikke noe ondt i henne. Det så ut som om det var Gud selv som holdt henne oppe på den svære hesten. Min herre kalte henne ridderstandens blomst. Virkelig.» «Var hun vakker?» hvisket jeg. Jeg er ikke vakker selv, og det er en skuffelse for min mor, men ikke for meg. Jeg hever meg over forfengeligheten. Han ristet på hodet og sa akkurat det jeg ønsket å høre. «Nei, ikke vakker, ingen liten skjønnhet, ikke jenteaktig, men lyset skinte av henne.» Jeg nikket. I det øyeblikket følte jeg at jeg forsto … alt. «Kjemper hun fremdeles?» «Gud velsigne deg, lille uskyld, nei. Hun er død. Hun døde for omtrent tyve år siden.» «Død?» «Etter Paris snudde hellet hennes. Vi greide å drive henne tilbake fra bymurene, men bare med nød og neppe – tenk det! Hun greide nesten å erobre Paris! Til slutt ble hun trukket ned fra sin hvite hest av en burgundisk soldat under et slag», sa tiggeren nøkternt. «Han lot oss kjøpe henne fri, og så henrettet vi henne. Vi brente henne for kjetteri.» Jeg var sjokkert. «Men du sa jo at hun var ledet av engler!» «Hun fulgte disse stemmene til sin død», sa han trist. «De undersøkte henne og fastslo at hun virkelig var jomfru. Hun var Jomfruen fra Orléans. Og det var riktig det hun så, at vi kom til å bli nedkjempet i Frankrike. Jeg tror vi har tapt nå. Hun gjorde en mann av kongen deres, og hun gjorde en hær av soldatene. Hun 15

var ingen vanlig jente. Jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve noe lignende. Hun brant opp lenge før vi plasserte henne på bålet. Den Hellige Ånd hadde satt fyr på henne.» Jeg trakk pusten. «Jeg er akkurat som henne», hvisket jeg til ham. Han så ned på det henførte ansiktet mitt og lo. «Nei, dette er bare gamle historier», sa han. «Ingenting for ei jente som du. Jeanne d’Arc er død og kommer snart til å være glemt. De spredte asken hennes slik at ingen kunne lage en helgengrav for henne.» «Men Gud talte til henne, til denne jenta», hvisket jeg. «Han talte ikke til kongen eller en gutt. Han talte til en jente.» Den gamle soldaten nikket. «Jeg tviler ikke på at hun var overbevist om det», sa han. «Jeg tviler ikke på at hun hørte englenes stemmer heller. Det må hun ha gjort. Ellers ville hun ikke ha oppnådd det hun gjorde.» Jeg hørte guvernantens skarpe rop fra inngangsdøren og snudde hodet et øyeblikk. Soldaten løftet pakksekken og svingte den opp på ryggen. «Men er det sant?» spurte jeg med en plutselig intensitet da han begynte å gå med lange skritt i retning av stallen og porten ut mot gaten. «Soldathistorier», sa han likegyldig. «Glem dem og glem henne, og Gud vet at ingen kommer til å huske meg.» Jeg lot ham gå, men jeg glemte ikke Jeanne, jeg kommer aldri til å glemme Jeanne. Jeg ber til henne, ber om rettledning fra henne, jeg lukker øynene og forsøker å se henne for meg. Fra den dagen har alle soldater som kommer til Bletsoes dør for å tigge mat fått beskjed om å vente, for lille frøken Margaret ønsker å møte dem. Jeg spør dem alltid om de var ved Les Augustins, Les Tourelles, Orléans, Jargeau, Beaugency, Patay eller Paris? Jeg kjenner hennes seirer like godt som jeg kjenner navnene på nabolandsbyene våre i Bedfordshire. Noen av disse soldatene var med på slagene, noen av dem så henne til og med. De snakker alle om en spinkel jente på en stor hest, med et banner over hodet, bestandig der kampene var mest intense, en jente som minnet om en prins og 16

som hadde sverget på å bringe sitt land fred og seier, viet til Guds tjeneste, en jente som meg – men en heltinne. Ved frokostbordet neste morgen skjønner jeg hvorfor jeg hadde forbud mot å be hele natten. Mor sier at jeg skal gjøre meg klar til en lang reise. «Vi skal til London», sier hun rolig. «Til hoffet.» Jeg er oppglødd over å skulle til London, men passer meg for å juble som en annen forfengelig, ærekjær jente. Jeg bøyer hodet og hvisker: «Som De vil, Nådige mor.» Dette er det beste som kunne skjedd. Mitt hjem i Bletsoe, i hjertet av Bedfordshire, er så stille og kjedelig at jeg aldri får anledning til å stå imot verdens farer. Det finnes ingen fristelser å overvinne, og ingen kan se meg bortsett fra tjenerne og de eldre halvbrødrene og halvsøstrene mine, og de betrakter meg som en liten, ubetydelig jente. Jeg prøver å tenke på Jeanne da hun gjette sin fars sauer ved Domrémy, forvist som meg blant kilometer på kilometer av gjørmete marker. Hun klaget ikke over at hun kjedet seg, men ventet og lyttet etter stemmene som kalte henne til storhet. Jeg må gjøre det samme. Jeg lurer på om denne utkommanderingen til London er stemmen jeg har ventet på, stemmen som skal kalle meg til storhet. Vi skal til gode kong Henrik VIs slott. Han må ta imot meg som sin nære slektning, jeg er tross alt nesten hans kusine. Hans bestefar og min bestefar var halvbrødre, og det er et veldig nært slektskap når en av partene er konge og den andre ikke er det. Henrik innførte selv en lov som anerkjenner min familie, Beaufort-slekten, som ektefødte, dog ikke kongelige. Han kommer nok til å se det hellige lyset i meg, slik alle sier at de ser det i ham. Han må anerkjenne meg både som slekt og åndsfrende. Kanskje han bestemmer seg for å beholde meg ved hoffet? Ja, hvorfor ikke? Kanskje han ønsker å ha meg som sin rådgiver, slik kongens eldste sønn hadde hatt Jeanne d’Arc? Jeg er hans tremenning, og jeg har åpenbaringer om helgener. Jeg er bare ni år, men jeg hører englenes stemme og jeg ber hele natten – når jeg får lov. Hvis jeg hadde blitt født gutt, ville jeg ha vært så godt som prins av Wales nå. Noen ganger lurer jeg på om de skulle ønske at jeg hadde vært gutt, og at det er grun17

nen til at de ikke ser lyset som skinner i meg. Var de kanskje så fylt av hovmodets synd at de skulle ønske jeg var gutt, og at de derfor ignorerer den storheten som er meg, en hellig jente? «Ja, nådige mor», sier jeg lydig. «Du høres ikke særlig begeistret ut», sier hun. «Lurer du ikke på hvorfor vi drar?» Jo, desperat. «Vær så snill, fortell meg det.» «Din trolovelse med John de la Pole må beklageligvis avvikles. Han var et godt parti da avtalen ble inngått, da du var seks, men nå skal du reservere deg mot det. Du skal stå overfor et dommerpanel, og de kommer til å spørre deg om du ønsker at trolovelsen brytes, og du skal si ja. Forstår du det?» Dette lyder foruroligende. «Jeg kommer ikke til å vite hva jeg skal si.» «Du skal bare gå med på at trolovelsen oppheves. Du skal bare si ja.» «Hva om de spør meg om jeg tror det er Guds vilje? Hva om de spør meg om dette er svaret på mine bønner?» Hun sukker, som om jeg er slitsom. «De kommer ikke til å spørre deg om det.» «Og hva skjer etterpå?» «Hans Høyhet kongen kommer til å utnevne en ny formynder til deg, og så gir han deg til den mannen han velger.» «Enda en trolovelse?» «Ja.» «Kan jeg ikke gå i kloster?» spør jeg veldig stille, selv om jeg vet hva hun kommer til å svare. Ingen ser min åndelighet. «Nå som jeg skal løses fra denne trolovelsen, kan jeg ikke få lov til det?» «Selvfølgelig kan du ikke gå i kloster, Margaret. Ikke vær dum. Din plikt er å bære frem en sønn og arving, en gutt til vår familie, til Beaufort-familien, en ung mannlig slektning av Englands konge, en gutt til huset Lancaster. Gud vet at huset York har gutter nok. Vi trenger vår egen. Du skal gi oss vår.» «Men jeg tror jeg har et kall –» «Ditt kall er å bli mor til den neste Lancaster-arvingen», sier 18

hun biskt. «Det er en stor nok ambisjon for en hvilken som helst jente. Gå nå og gjør deg i stand til reisen. Kammerpikene dine har pakket klærne dine, du trenger bare å hente dukken din.» Jeg henter dukken og den omhyggelig avskrevne bønneboken. Jeg kan selvfølgelig lese fransk, og engelsk, men jeg skjønner ikke latin eller gresk, og mor unner meg ikke en privatlærer. Det er bortkastet å utdanne en jente, sier hun. Jeg skulle ønske jeg kunne lese evangeliene og bønnene på latin, men det kan jeg ikke, og de håndskrevne avskriftene på engelsk er sjeldne og kostbare. Gutter lærer latin og gresk, og andre temaer også, men jenter trenger bare å kunne lese og skrive, sy, føre husholdningens regnskap, lage musikk og nyte poesi. Hadde jeg vært abbedisse, ville jeg hatt tilgang til et stort bibliotek, og jeg kunne ha klerker til å skrive av de tekstene jeg ønsket å lese. Jeg kunne fått novisene til å lese for meg hele dagen. Da ville jeg vært en lærd kvinne, ikke en ulærd jente, like uvitende som en jente av folket. Hadde faren min levd, ville han kanskje ha lært meg latin. Han var en mester i å lese og skrive. Dette vet jeg i det minste om ham. Han tilbrakte mange år i fangenskap i Frankrike, og da studerte han hver eneste dag. Men han døde bare noen få dager før min første bursdag. Min fødsel hadde vært så uviktig for ham at han hadde vært på felttog i Frankrike – hvor han forsøkte å gjenvinne sin formue – da moren min havnet i barselseng. Og han kom ikke hjem før like før min første bursdag, og så døde han. Så han hadde aldri kjent meg eller mine gaver. Det kommer til å ta oss tre dager å reise til London. Min mor skal ri sin egen hest, mens jeg skal sitte på en ridepute bak en av stallguttene. Han heter Wat, og han innbiller seg at han er en stor sjarmør i stallene og på kjøkkenet. Han blunker til meg, som om jeg noensinne ville vært vennlig mot en mann som ham, og jeg hever øyenbrynene for å minne ham på at jeg er en Beaufort og at han er et null. Jeg sitter bak ham, jeg må gripe hardt tak i skinnbeltet hans, og når han sier: «Er du klar? Klappet og klar?» nikker jeg kjølig for å signalisere at jeg ikke ønsker at han skal snakke med meg på vei til Ampthill. 19

I stedet synger han, noe som er minst like ille. Han synger kjærlighetssanger og slåttesanger med den lyse tenorstemmen sin, og mennene som rir sammen med oss for å beskytte oss mot de væpnede bandene det vrimler av i England for tiden, slutter seg til ham og synger med. Jeg skulle ønske mor kunne gi dem ordre om å være stille, eller i det minste pålegge dem å synge salmer, men hun er glad og fornøyd der hun rir rundt i den varme vårsola, og når hun kommer opp på siden av meg, smiler hun og sier: «Ikke langt igjen nå, Margaret. Vi skal overnatte på Abbots Langley og fortsette mot London i morgen. Du er ikke trøtt?» Jeg har i det hele tatt fått så dårlig opplæring at jeg ikke engang har lært meg å ri, og jeg får ikke lov til å sitte på min egen hest og bli leid, ikke engang da vi ankommer London og hundrevis av mennesker ute i gatene og på markedene og i butikkene blir stående og måpe når de ser husstanden vår på femti ri forbi. Hvordan i all verden skal jeg klare å fremstå som heltinnen som skal redde England hvis jeg må sitte og humpe på rideputen bak Wat, med hånden om beltet hans som en annen landsbytøs på vei til gåsemarkedet? Jeg ligner overhodet ikke på en Lancaster-arving. Vi overnatter til og med på et pensjonat, ikke ved hoffet, for hertugen av Suffolk, min formynder, hadde blitt vanæret på det frykteligste og er nå død, så vi kan ikke bo på slottet hans. Jeg beklager overfor Vår frue at vi ikke har vårt eget anstendige London-hjem, og så husker jeg at Hun også måtte ta til takke med et folkelig herberge i Betlehem, selv om Herodes må ha hatt ledige værelser i slottet sitt. Det må da ha fantes mer passende innkvartering enn en stall. Tatt i betraktning hvem Hun var. Jeg prøver derfor å avfinne meg med min skjebne, akkurat som Henne. Jeg skal i alle fall få London-klær før vi drar til hoffet og frafaller min trolovelse. Mor sender bud på skredderne og syerskene til pensjonatet vårt, og jeg blir tatt mål av til en nydelig kjole. De sier at hoffdamene bruker høye, koniske hatter nå, så høye at en kvinne må dukke for å komme under en dør på to meter og tyve. Dronning Margaret av Anjou elsker vakre klær og bruker en ny rubin20

rød farge fremstilt av et nytt fargestoff. De sier at den er like rød som blod. Mor bestiller en kjole til meg som er engleaktig hvit i kontrast, og pynter den med Lancasters røde roser for å minne alle om at selv om jeg bare er ni år, er jeg arving til vårt hus. Først da klærne er klare, kan vi ta en kanalbåt nedover elven for å erklære min dissens mot min trolovelse og bli presentert for hoffet. Dissensen er en voldsom skuffelse. Jeg hadde håpet at de skulle spørre meg ut og at jeg skulle stå foran dem, beskjeden, men fyndig, og fortelle dem at det er Gud som har besluttet at John de la Pole ikke skal bli min ektemann. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle stå foran et tribunal av dommere og at jeg skulle forbløffe dem slik Jesusbarnet gjorde i synagogen. Jeg trodde jeg skulle si at jeg hadde hatt en drøm som hadde åpenbart for meg at jeg ikke skulle gifte meg med ham fordi min skjebne er større: At jeg er utvalgt av Gud til å redde England! Jeg skulle bli Englands dronning og jeg skulle signere som Margaret Regina: Margaret R. Men jeg får aldri muligheten til å snakke til dem, til å skinne. Alt er skrevet ned før vi ankommer, og det eneste jeg har lov til å si, er: «Jeg dissenterer», og signere som Margaret Beaufort, og så er det over. Ingen spør meg hva jeg mener om saken. Vi går og venter utenfor audiensværelset, og snart kommer en av kongens menn og roper «Lady Margaret Beaufort!» og alle ser seg omkring og får øye på meg. Jeg har et øyeblikk, et virkelig storslagent øyeblikk, da jeg oppdager at alle ser på meg. Jeg husker å senke blikket og markere min forakt for verdslig forfengelighet. Så fører mor an inn i kongens audiensværelse. Kongen sitter på sin store trone med en baldakin over seg. Ved siden av ham står det en trone av nesten samme størrelse til dronningen. Hun er lys i håret og har brune øyne, et rundt månefjes og en rett nese. Jeg synes hun ser nydelig og bortskjemt ut. Kongen ser lys og blek ut ved siden av henne. Jeg kan ikke påstå at jeg oppdager noe stort lys av hellighet ved første øyekast. Han ser i grunnen temmelig normal ut. Han smiler til meg da jeg kommer inn og neier. Dronningen på sin side ser fra de røde rosene på kjolefalden til det lille diademet som holder sløret på plass, og så ser 21

hun en annen vei, som om hun ikke synes noe særlig om meg. Jeg antar at hun ikke skjønner hvem jeg er, ettersom hun er fransk. Noen burde ha fortalt henne at om hun ikke får en baby, må de finne en annen gutt til å arve huset Lancaster, og det kan fort være min. Da ville hun nok ha vært mer oppmerksom på meg. Men hun er verdslig. Franskmenn kan være fryktelig verdslige. Det har jeg skjønt ut ifra det jeg har lest. Jeg føler meg overbevist om at hun ikke engang ville ha sett lyset i Jeanne d’Arc. Jeg kan ikke være overrasket over at hun ikke beundrer meg. Ved siden av henne står det en vakker kvinne, kanskje den vakreste kvinnen jeg noensinne har sett. Hun har på seg en blå kjole med sølvtråder som får den til å glitre som vann. Det er som om hun er dekket av skjell, som en fisk. Hun ser at jeg stirrer på henne og smiler tilbake til meg, noe som får ansiktet hennes til å lysne med en varm skjønnhet, som sollyset over vannet på en sommerdag. «Hvem er det?» hvisker jeg til mor, som klyper meg i armen for å minne meg på at jeg må være stille. «Jacquetta Rivers. Slutt å stirre», snerrer min mor og klyper meg i armen igjen for å hente meg tilbake til nåtiden. Jeg neier dypt og smiler til kongen. «Jeg gir mine kjære halvbrødre Edmund og Jasper Tudor formynderskapet over Deres datter», sier kongen til min mor. «Hun kan bo hos Dem til hun skal gifte seg.» Dronningen ser bort og hvisker noe til Jacquetta, som lener seg frem som et piletre over en bekk, med sløret bølgende rundt den høye hatten, for å høre bedre. Dronningen ser ikke ut til å være videre tilfreds med disse nyhetene, men jeg er målløs. Jeg venter på at noen skal be meg samtykke, slik at jeg kan forklare at jeg er skjebnebestemt for et hellig liv, men mor neier bare og tar noen skritt tilbake, og så trer noen andre frem, og det virker som om det hele er over. Kongen har knapt nok sett på meg. Han vet ingenting om meg, ikke noe mer enn han visste før jeg kom inn i rommet, og likevel har han gitt meg til en ny formynder, til en annen fremmed. Hvorfor ser han ikke at jeg er et spesielt, hellig barn, slik han 22

var? Skal jeg aldri få muligheten til å fortelle ham om helgenknærne mine? «Kan jeg si noe?» hvisker jeg til mor. «Nei, selvfølgelig ikke.» Hvordan skal han kunne vite hvem jeg er da, med mindre Gud skynder seg å fortelle det til ham? «Men hva skjer nå?» «Vi venter til de andre supplikantene har truffet kongen, og så går vi inn og spiser middag», svarer hun. «Nei, jeg mener, hva skjer med meg?» Hun ser på meg som om jeg er et naut som ikke forstår noe som helst. «Du skal troloves igjen», sier hun. «Hørte du ikke etter, Margaret? Jeg skulle ønske du fulgte bedre med. Dette er et enda bedre parti for deg, du skal først være myndlingen og deretter hustruen til Edmund Tudor, kongens halvbror. Tudor-guttene er sønner av kongens egen mor, dronning Katherine av Valois, ved hennes andre ekteskap med Owen Tudor. Det finnes to Tudor-brødre, Edmund og Jasper, begge yndlinger av kongen. Begge halvt kongelige, begge begunstiget. Du skal gifte deg med den eldste.» «Vil han ikke møte meg først?» «Hvorfor det?» «For å se om han liker meg?» Hun rister på hodet. «Det er ikke deg de vil ha», sier hun. «Det er den sønnen du kommer til å bære.» «Men jeg er bare ni.» «Han kan vente til du er tolv», sier hun. «Og da skal jeg gifte meg?» «Selvsagt», sier hun, som om det er et idiotisk spørsmål. «Og hvor gammel kommer han til å være?» Hun tenker seg om et øyeblikk. «Femogtyve.» Jeg blunker. «Hvor skal han sove?» spør jeg. Jeg tenker på huset på Bletsoe, som ikke har egne værelser til en plasskrevende ung mann og hans følge, og heller ikke til hans yngre bror. Hun ler. «Å, Margaret. Du skal ikke bo hjemme hos meg. Du skal bo hos ham og hans bror, i Lamphey Palace, i Wales.» Jeg blunker. «Nådige mor, sender De meg av gårde for å bo sam23

men med to fullvoksne menn, helt til Wales, helt alene? Når jeg er tolv?» Hun trekker på skuldrene, som om hun beklager det, men at det er uunngåelig. «Det er et godt parti», sier hun. «Kongelig blod på begge sider i ekteskapet. Hvis du får en sønn, vil hans krav på tronen være veldig sterkt. Du er i slekt med kongen, og mannen din er kongens halvbror. Enhver gutt du måtte få vil holde Richard av York på avstand til evig tid. Tenk på det, ikke tenk på noe annet.»

August 1453

OR SIER AT TIDEN KOMMER TIL Å GÅ FORT , men det gjør den

selvfølgelig ikke. Dagene bare fortsetter i det uendelige, og ingenting skjer, overhodet. Halvbrødrene og halvsøstrene mine, fra mors første ekteskap med St. John, viser meg ikke noen større respekt nå som jeg skal gifte meg med en Tudor enn da jeg skulle gifte meg med en de la Pole. Nå ler de tvert imot av meg fordi jeg må flytte til Wales, som ifølge dem er et sted med drager og hekser, hvor det ikke finnes veier, bare store slott i mørke skoger og vannhekser som reiser seg opp fra fontener og forhekser dødelige menn, og ulver som streifer omkring i gedigne menneskeetende flokker. Ingenting forandrer seg, overhodet, før mor ved familiebønnen en kveld uttaler kongens navn med større hengivenhet enn før, og vi alle må sitte på knærne en ekstra halvtime og be for kong Henrik VIs helse i denne vanskelige tiden. Vi må også bønnfalle Vår frue om at den nye babyen som nå befinner seg i dronningens kongelige mage, skal vise seg å være en gutt og en ny prins for Lancaster. Jeg sier ikke «Amen» til bønnen for dronningens helse, for jeg syntes ikke hun var spesielt hyggelig mot meg, og ethvert barn hun får vil stjele min plass som den neste Lancaster-arvingen. Jeg ber ikke om at fødselen skal mislykkes, for det ville vært ondsinnet, og dessuten en sjalusisynd, men jeg er overbevist om at min manglende entusiasme i bønnen vil bli lagt merke til av Vår frue, som er himmelens dronning og som skjønner seg på arv og hvor vanskelig det er å være arving til tronen når man er jente. Uansett hva som kommer til å skje, kunne jeg aldri blitt dronning, ingen ville ha akseptert det. Men hvis jeg får en sønn, vil han ha et solid krav på tronen. Vår frue fikk naturligvis selv en gutt, som var det alle øns25

ket, og ble dermed Vår himmelske dronning og kunne signere som Maria Regina: Maria R. Jeg venter til halvbrødrene og halvsøstrene mine har skyndet seg av gårde til middag, og så spør jeg mor hvorfor vi ber så oppriktig for kongens helse, og hva hun mener med «denne vanskelige tiden»? Ansiktet hennes er stramt av bekymring. «Jeg har fått et brev fra din nye formynder, Edmund Tudor, i dag», sier hun. «Han forteller meg at kongen har falt i en slags transe. Han har sluttet å snakke, og han foretar seg ingenting. Han sitter bare helt stille med blikket festet til gulvet, og ingenting kan vekke ham.» «Taler Gud til ham?» Hun avgir et lite, irritert snøft. «Hvem vet? Hvem vet? Din fromhet tjener deg sikkert til heder, Margaret. Men det må jeg si, hvis Gud taler til kongen, har han sannelig ikke valgt et godt tidspunkt. Viser kongen det minste tegn til svakhet, kommer hertugen av York til å gripe sjansen og ta makten. Dronningen har oppsøkt parlamentet for selv å gjøre krav på kongens makt, men de kommer aldri til å stole på henne. De kommer til å utnevne Richard, hertugen av York, til regent i stedet for henne. Det er garantert. Og så kommer vi til å bli styrt av York-familien, og du vil se en endring i vår privilegerte status – til det verre.» «Hvilken endring?» «Hvis ikke kongen blir frisk, kommer Richard av York til å herske over oss i kongens sted, og han og hans familie vil nyte godt av et langt herredømme mens dronningens baby vokser seg til å bli mann. De kommer til å ha mange år til å posisjonere seg innen kirken, samt i Frankrike og ellers i England.» Hun stormer foran meg til riddersalen, ansporet av sin egen irritasjon. «Jeg må være forberedt på at de kommer til å oppsøke meg, at de ber om å få annullert din trolovelse. De kommer ikke til å tillate at du blir trolovet med en Tudor av Lancaster. De kommer til å gifte deg inn i sitt eget hus, slik at din sønn blir deres arving, og jeg må trosse dem om huset Lancaster skal kunne fortsette gjennom deg. Og det innebærer at jeg står overfor Richard av York og mange tunge år.» «Men hvorfor spiller det så stor rolle?» spør jeg og småløper for 26

å holde følge med henne nedover den lange gangen. «Vi er kongelige alle sammen. Hvorfor må vi være rivaler? Vi kommer alle fra Plantagenet-familien, vi stammer alle fra Edward III. Vi er alle i slekt. Richard, hertugen av York, er søskenbarn med kongen, akkurat som meg.» Hun snudde seg mot meg, og jeg kunne kjenne en duft av lavendel strømme fra kjolen idet den sveipet over urtene som lå strødd utover gulvet. «Vi er kanskje av samme familie, men dette er også grunnen til at vi ikke er venner, for vi rivaliserer om tronen. Hvilke krangler er vel verre enn familiekrangler? Vi er kanskje i slekt alle sammen, men de er huset York, og vi er huset Lancaster. Glem aldri det. Vi som kommer fra Lancaster er direkte etterkommere av Edward III ved hans sønn, John av Gaunt. Direkte avstamning! Mens York bare kan spore sine aner tilbake til John av Gaunts yngre bror Edmund. De følger en yngre linje. De nedstammer ikke fra Edwards arving, men en yngre bror. De kan bare arve Englands trone hvis det ikke finnes flere Lancaster-gutter. Så – tenk deg, Margaret! – hva tror du de håper på når Englands konge faller i transe og hans barn ennå ikke er født? Hva tror du de drømmer om, når du er Lancaster-arving, men bare jente, og ikke engang gift? Og slett ikke bærer på en sønn?» «De vil ønske å gifte meg inn i deres hus?» spør jeg, svimmel ved tanken på nok en trolovelse. Hun ler kort. «Det – eller, for å være helt ærlig, så hadde de nok heller sett deg død.» Dette får meg til å holde munn. At en hel familie, et stort hus som York, ønsker meg død, er en skremmende tanke. «Men kongen kommer vel til å våkne igjen? Og så blir alt bra. Og babyen hans er kanskje en sønn. Og da blir han Lancaster-arving, og så ordner alt seg.» «La oss be til Gud om at kongen våkner snart», sier hun. «Men du burde be om at det ikke finnes noen baby som kan utmanøvrere deg. Og be til Gud om at vi får viet deg uten forsinkelser. For ingen er trygg for Yorks ambisjoner.»

Oktober 1453

ONGEN DRøMMER VIDERE ,

smiler i sin våkne søvn. Inne på værelset mitt, i all ensomhet, forsøker jeg å sitte slik de beskriver at han sitter og stirrer på gulvplankene, i fall Gud skal komme til meg, slik Han har kommet til kongen. Jeg prøver å stenge ute lydene fra stallen utenfor vinduet mitt og den høylytte sangen fra vaskeværelset, der noen dunker tøy mot et vaskebrett. Jeg prøver å la sjelen min drive mot Gud og føle den altoppslukende freden som må rense kongens sjel slik at han ikke ser de bekymrede ansiktene til sine rådgivere. Slik at han ikke engang ser sin hustru når hun legger den nyfødte guttebabyen i armene hans og ber ham våkne og hilse på lille prins Edward, Englands tronarving. Og ikke engang våkner når hun mister besinnelsen og roper inn i ansiktet hans at han må våkne, ellers vil huset Lancaster bli tilintetgjort. Jeg prøver å bli henrykket av Gud, slik kongen er det, men noen kommer alltid og banker på døren min eller roper på meg gjennom gangen og ber meg komme og gjøre et eller annet, og jeg blir trukket tilbake til den vanlige, syndige verden igjen og våkner. Det store mysteriet for England er at kongen ikke våkner, og mens han sitter der, og bare hører englenes ord, tar mannen som har gjort seg selv til Englands regent, Richard, hertugen av York, over styringen og begynner selv å te seg som konge, og dronning Margaret må vinne sine venner tilbake og varsle dem om at hun kan komme til å trenge deres hjelp til å forsvare babyen ganske snart. Bare varselet er nok til å skape uro. Rundt omkring i hele England begynner mennene å samle seg og vurdere om de vil gjøre det bedre under en hatet fransk dronning med en ektefødt babyprins i armene, eller følge den pene, avholdte engelskmannen, Richard av York, hvor enn hans ambisjoner tar ham.

Sommeren 1455

– endelig er den her. Jeg står i kirkedøren i min beste kjole, med beltet høyt og stramt om brystkassen og de absurd vide ermene som drukner de tynne armene og de små hendene mine. Hatten er så tung på hodet at jeg luter under all metalltråden og hele den høye, koniske kreasjonen. Sløret som slynger seg ut av hattespissen dekker til min bleke uvilje. Mor står ved siden av meg, rede til å eskortere meg til min formynder Edmund Tudor, som har besluttet – slik enhver kløktig formynder utvilsomt ville ha gjort – at det er i min beste interesse å gifte meg med ham. Han er sitt eget førstevalg når det gjelder å ta vare på mine interesser. Jeg hvisker til mor: «Jeg er redd», og hun ser ned på meg. Hodet mitt rekker henne bare til skulderen. Jeg er tolv år, men fremdeles en liten jente. Brystet mitt er flatt som et vaskebrett og kroppen er hårløs under de tykke lagene av overdådige klær. De måtte fylle ut livstykket med linstoff for å gi inntrykk av bryster. Jeg er et barn sendt ut for å oppfylle en kvinnes plikter. «Ingenting å være redd for», sier hun bryskt. Jeg prøver meg igjen. «Jeg trodde jeg skulle være en jomfru som Jeanne d’Arc», sier jeg til henne. Jeg legger hånden min på ermet hennes for å fange hennes oppmerksomhet. «De vet at jeg gjorde det. Det gjorde jeg alltid. Jeg ville gå i kloster. Jeg vil det fremdeles. Jeg tror jeg har et kall. Jeg tror det er Guds vilje. Vi burde rette oss etter det. Vi kunne ha spurt presten. Vi kunne ha spurt ham nå, før det er for sent. Hva om Gud vil ha meg for seg selv? Da ville det være blasfemi om jeg giftet meg.» Hun snur seg mot meg og tar den kalde hånden min i sin. «Margaret», sier hun alvorlig, «du vet jo at du aldri kunne ha valgt ditt ET ER BRYLLUPSDAGEN MIN

eget liv. Du er jente. Jenter har ikke noe valg. Du kunne aldri ha valgt din egen mann. Du tilhører kongefamilien. En mann ville uansett ha blitt valgt til deg. Det er forbudt for en av kongelig blod å gifte seg med den man selv velger. Du vet jo dette. Og dessuten tilhører du huset Lancaster. Du kan ikke velge din troskap. Du må tjene ditt hus, din familie og din mann. Jeg har latt deg drømme, og jeg har latt deg lese, men nå er det på tide å legge bort alle de tåpelige historiene, alle de tåpelige drømmene, og utføre dine plikter. Ikke tro at du kan flykte fra dine plikter som din far. Han valgte den feige løsningen. Det kan ikke du.» Denne plutselige referansen til min far sjokkerer meg. Hun snakker aldri om sin andre ektemann, min far, bortsett fra i vage og generelle vendinger. Jeg skal til å spørre «Hvordan flyktet han? Hva var hans feige løsning?» da kirkedørene med ett går opp og jeg må stige frem og ta hånden til min nye mann, og stå foran en prest og sverge på å være en hustru. Jeg kjenner den store hånden hans lukke seg om min, og jeg hører ham svare på spørsmålene med den dype stemmen sin, der min bare er et lite hvisk. Han skyver en tung ring av walisisk gull ned på fingeren min, og jeg må holde fingrene sammen som en liten pote for ikke å miste den. Den er altfor stor for meg. Jeg ser opp på ham, forundret over at han tror at et slikt ekteskap kan fungere, når ringen hans er for stor til hånden min, jeg bare er tolv år, og han er mer enn dobbelt så gammel som meg: en mann herdet av kamp og fylt av ambisjoner, en hard mann fra en maktsyk familie. Og jeg er bare et barn som lengter etter å leve et åndelig liv, og håper at folk skal se hvor spesiell jeg er. Men dette er bare enda en slik ting ingen andre enn jeg er opptatt av. Mitt liv som gift starter i Lamphey Castle i Pembrokeshire, i hjertet av det fryktelige Wales. Jeg har ikke tid til å savne min mor og familien de første månedene, for alt er så annerledes at jeg må lære å tenke helt nytt. Jeg tilbringer mesteparten av tiden sammen med tjenerne og selskapsdamene på slottet. Min mann og broren hans stormer inn og ut av slottet som regn. Guvernanten min er med meg, og en tjenestepike, alle andre er fremmede. Alle snakker wa30

lisisk og stirrer bare på meg når jeg prøver å be dem om en øl eller en kanne vann til å vaske meg med. Jeg lengter så intenst etter et vennlig ansikt hjemmefra at jeg til og med ville ha satt pris på å se Wat, stallgutten vår. Slottet ligger ute på den øde landsbygda og er kun omgitt av høye fjell og himmel. Jeg kan se regnskyene komme sigende mot oss som en våt gardin en halvtime før det begynner å pøse ned over de grå skifertakene og de regnslitte veggene. Kapellet er en kald, forsømt bygning og presten er knapt tilstedeværende, han legger ikke engang merke til min usedvanlige fromhet. Jeg går ofte dit for å be. Lyset strømmer inn fra de vestvendte vinduene og over det bøyde hodet mitt, men ingen ser det. London ligger ni dagers strevsom ferd unna oss, det gamle hjemmet mitt likeså. Det kan ta ti dager før et brev fra min mor ankommer, men hun skriver nesten aldri til meg. Noen ganger føles det som om jeg er blitt stjålet fra slagmarken og holdes som gissel i fiendens land, akkurat som far. Jeg kunne ikke ha følt meg mer fremmed og ensom. Det verste er at jeg ikke har hatt flere åpenbaringer siden bryllupsnatten. Jeg tilbringer hver formiddag på knærne. Da lukker jeg døren inn til mine private værelser og later som om jeg syr. Jeg tilbringer alle kvelder i det fuktige kapellet. Men ingenting åpenbares for meg. Ikke en eneste visjon av pålen eller kampene, ikke så mye som et glimt av banneret med engler og liljer. Jeg bønnfaller Vår frue om en åpenbaring av Jeanne d’Arc, men Hun gir meg ingenting, og da jeg til slutt flytter vekten over på hælene, begynner jeg å frykte at jeg bare hadde vært hellig så lenge jeg var jomfru. Som hustru er jeg ikke spesiell lenger. Ingenting i hele verden kan kompensere for dette tapet. Jeg ble oppdratt til å betrakte meg selv som datteren til en stor mann og kongefamiliens arving, men min egen private stolthet stammet fra vissheten om at Gud talte til meg, direkte til meg, og at det var Han som sendte meg visjoner om Jeanne d’Arc. Han sendte meg en engel forkledd som tigger for å fortelle meg alt om henne. Han utnevnte William de la Pole til min verge slik at han – som hadde sett Jeanne – skulle gjenkjenne den samme helligheten i meg. Men så glemte 31

Gud, av en eller annen grunn, hele denne kløktige planen og lot meg falle i hendene på en ektemann som ikke så min hellighet og som, ved brutalt å fullbyrde ekteskapsløftene, tok min møydom og mine åpenbaringer i løpet av én fryktelig natt. Hvorfor Gud valgte meg for så å forkaste meg, skjønner jeg ikke. Jeg har ingen rett til å stille spørsmål ved Hans vilje, men jeg greier ikke å la være å undres: Hvorfor har Han valgt meg i utgangspunktet, for så å etterlate meg her, helt forlatt i Wales? Hadde det ikke vært for at Han var Gud, kunne man lett tro at det var dårlig planlagt. Jeg får jo ikke utrettet noe, og ingen her ser på meg som et levende lys, det skal være sikkert og visst. Dette er til og med verre enn Bletsoe, der folk i det minste klaget over at jeg var overdrevent gudfryktig. Her legger de ikke engang merke til det, og jeg frykter at mitt lys er blitt satt under en skjeppe for godt, og at det ikke finnes noe jeg kan gjøre for å bli en ledestjerne i verden. Min mann er nok både pen og modig. Jeg ser nesten ingenting til ham og broren hans i løpet av dagen, siden de alltid er ute og forsvarer kongens fred mot et titalls lokale opprør. Edmund er alltid den som leder an, og broren Jasper følger ham som en skygge. De går til og med i samme tempo – Edmund skrider av gårde med Jasper hakk i hæl. Det er bare et år mellom dem. Jeg trodde de var tvillinger første gang jeg så dem sammen. De har den samme uheldige rødfargen på håret og lange, tynne neser. De er høye og slanke nå, men jeg tror de kommer til å legge seg ut senere i livet, og antakelig ganske snart. Når de snakker sammen, avslutter de hverandres setninger, og de ler hele tiden av interne vitser. De snakker nesten aldri til meg, og de forteller meg aldri hva som er så morsomt. De har en total fascinasjon for våpen og kan snakke en hel kveld om det å spenne en bue. Jeg vet ikke hvilken hensikt Gud har med noen av dem. Slottet er i konstant beredskap siden krigførende grupper og avdelinger av væpnede og fiendtlig stemte soldater til stadighet raider landsbyene i nærheten. Mors frykt da kongen først falt i transe er nå blitt virkelighet, og urolighetene sprer seg. Det er verre her enn noe annet sted, naturlig nok, siden det er temmelig barba32

risk her allerede. Og det hadde egentlig ingenting å si at kongen ble bra igjen, selv om folket ble oppfordret til å fryde seg, for nå er han på nytt blitt dårlig, og noen sier at det ikke kommer til å forandre seg, at vi må leve med en konge som ikke greier å holde seg våken. Dette er en åpenbar ulempe. Selv jeg skjønner det. Og nå griper folk til våpen mot kongens herredømme, først og fremst på grunn av skattene som ble innkrevd for å utkjempe de endeløse franske krigene, og dernest på grunn av alt vi har tapt i disse krigene som en gang ble vunnet under kongens djervere far og bestefar. Alle hater naturligvis dronningen, som selv er fransk, og alle hvisker at kongen bare er et redskap i dette ekteskapet, at landet egentlig blir styrt av en fransk kvinne og at det tross alt hadde vært bedre å bli styrt av hertugen av York. Alle som har noe uoppgjort med naboen, benytter nå sjansen til å rive ned gjerder, drive tyvjakt på viltet eller stjele tømmeret hans, og så ender det gjerne i kamp, og så må Edmund dra ut og utøve primitiv lov og rett. Det er farlig å ferdes på veiene på grunn av de omflakkende soldatkompaniene som ble opprettet i Frankrike og som nå har fått det for vane å plyndre og kidnappe. Når jeg rir ut bak en tjener, inn i den lille landsbyen som klynger seg til slottsmurene, må jeg ha med en væpnet garde. Jeg ser sultens hvite ansikter og dyptliggende øyne, og ingen smiler til meg, selv om man skulle tro det gledet dem at slottets nye lady viste litt interesse. For hvem skulle tale deres sak på jorden og i himmelen, om ikke jeg? Men jeg skjønner ikke hva de sier til meg siden alle snakker walisisk, og når de kommer for nær, senker tjenerne spydet og beordrer dem til å rygge. Jeg er åpenbart ikke noe mer av et lys for folket i landsbyen enn jeg er på slottet. Jeg er tolv – hvis folk ikke greier å se at jeg er et lys i en mørk verden nå, når skal de se det? På den annen side, hvordan kan noen greie å se noe som helst her i det elendige, gjørmefylte Wales? Edmunds bror Jasper bor egentlig noen kilometer unna, på Pembroke Castle, men han er nesten aldri der. Enten oppholder han seg ved det kongelige slott, hvor han forsøker å opprettholde den ampre avtalen mellom York-familien og kongen for fredens 33

skyld, eller så er han sammen med oss. Om han rir av sted for å besøke kongen eller er på vei hjem – med et ansikt som er alvorstynget av bekymring for kongen, som har glidd inn i transe igjen – greier han alltid å finne en vei som passerer Lamphey og komme på middag til oss. Under middagen snakker min mann Edmund med sin bror. Ingen av dem sier så mye som ett ord til meg, og jeg må sitte og høre på deres bekymringer for at Richard, hertugen av York, skal gjøre krav på tronen. Hertugen av York rådfører seg med Richard Neville, jarlen av Warwick, og til sammen har disse to mennene for store ambisjoner til å adlyde en sovende konge. Det er mange som sier at landet ikke nødvendigvis er trygt i hendene på en regent, og at om kongen ikke våkner, kommer ikke England til å overleve årene frem til sønnen hans er gammel nok til å ta over styringen. Noen må ta tronen. Vi kan ikke la oss styre av en sovende konge og en baby. «Vi overlever ikke enda en lang regenttid. Vi trenger en konge», sier Jasper. «Jeg skulle ønske du hadde giftet deg og gått til sengs med henne for mange år siden. Da hadde vi hatt overtaket nå.» Jeg rødmer og stirrer ned på tallerkenen, som er fylt av overkokte, ugjenkjennelige stykker vilt. De er bedre på jakt enn jordbruk i Wales, og til hvert måltid bringes en eller annen mager fugl eller et annet dyr til bordet i oppkuttede biter. Jeg lengter etter fastedagene da vi bare spiser fisk, og jeg pålegger meg selv ekstra fastedager for å unnslippe den klissete møljen av en middag. Alle bruker kniven sin og spidder det de ønsker fra et felles fat, så suger de i seg skyen med en brødbit. De tørker hendene på buksene og munnen på jakkeermet. Til og med på vårt bord serveres kjøttet på leiver av brød som spises opp ved slutten av måltidet. Vi har ingen tallerkener, og servietter er åpenbart for fransk. De ser på det som sin patriotiske plikt å tørke av munnen mot ermet, og alle bringer sine egne skjeer som om de var arvestykker, dyttet ned i støvlene. Jeg tar et lite kjøttstykke og smågnager på det. Lukten av fett får magen min til å vrenge seg. Nå sitter de der like foran meg og omtaler min fruktbarhet som om jeg var døv, og sier at om dronningen 34

blir drevet ut av England eller om babyen hennes dør, da vil sønnen min være en av kongens sannsynlige arvinger. «Tror du virkelig dronningen vil la det skje? Tror du ikke Margaret av Anjou vil kjempe for England? Hun kjenner da sine plikter bedre enn som så», sier Edmund og ler. «Det finnes til og med de som sier at hun er for målrettet til å la seg stoppe av en sovende ektemann. De sier at hun fikk babyen uten kongens medvirkning. Noen sier at hun fikk en stallgutt til å bestige henne slik at den kongelige vugge ikke skulle være tom så lenge hennes mann sov.» Jeg legger hendene mot de brennende kinnene mine. Dette er uutholdelig, men ingen legger merke til hvor ubekvem jeg er. «Du burde ikke si slikt», sier Jasper tonløst. «Hun er en flott dame, og jeg frykter for henne og barnet. Skaff deg en arving selv, i stedet for å komme løpende med sladder til meg. Yorks selvtillit, og han har fire gutter i ermet, vokser for hver dag som går. Vi må vise dem at vi har en reell Lancaster-arving å by på. Vi må holde ambisjonene deres nede. Stafford-familien og Holland-familien har sine arvinger allerede. Hvor blir det av Tudor-Beauforts gutt?» Edmund ler kort og strekker seg etter mer vin. «Jeg jobber med saken hver eneste kveld», sier han. «Stol på meg. Jeg slurver ikke med mine plikter. Hun er ikke mer enn et barn selv, og ikke særlig begeistret for akten, men jeg gjør det jeg må.» Jasper kaster for første gang et blikk bort på meg, som om han lurer på hva jeg tenker om denne kjølige beskrivelsen av ekteskapet. Jeg møter blikket hans med sammenbitte tenner og uten å fortrekke en mine. Jeg ønsker ikke hans sympati. Dette er mitt martyrium. Ekteskapet med broren hans på dette bondske slottet i det fryktelige Wales er mitt martyrium. Det er mitt offer, og jeg vet at Gud vil belønne meg. Det Edmund forteller sin bror, er sant. Hver eneste kveld kommer han til værelset mitt, lettere ustø etter middagens vin, som han har helt i seg som en fyllebøtte. Hver kveld legger han seg i sengen ved siden av meg og griper etter nattkjolen min, som om den ikke var av den fineste silke, kantet med min småpikesøm, og han skyver 35

den til side slik at han kan legge seg inntil meg. Hver kveld biter jeg tennene sammen og protesterer ikke med ett eneste ord, ikke engang et klynk av smerte, idet han tar meg uten vennlighet eller elskverdighet. Og hver kveld, bare noen sekunder senere, reiser han seg opp fra sengen, kaster på seg skjorten og går uten å si så mye som takk eller farvel. Jeg sier aldri noe, ikke ett ord, fra begynnelse til slutt, og det gjør ikke han heller. Hvis det hadde vært lovlig for en kvinne å hate sin ektemann, ville jeg hatet ham som en voldtektsmann. Men hat kan gjøre babyen misdannet, så jeg sørger for ikke å hate ham, ikke engang i skjul. I stedet glir jeg ut av sengen så snart han har gått og kneler ved fotenden, mens jeg fremdeles kan lukte den stramme svetten hans, mens jeg fremdeles kan kjenne den sviende smerten mellom bena, og jeg ber til Vår frue som var så heldig å bli spart for alt dette, takket være det godhjertede besøket av den kroppsløse Hellige ånd. Jeg bønnfaller henne om å tilgi Edmund Tudor for å pine meg, hennes barn, spesielt begunstiget av Gud. Jeg, fri for synd og definitivt uten lyst. Noen måneder inn i ekteskapet er jeg så langt fra begjæret som jeg var da jeg var en liten jente, og det forekommer meg at det ikke finnes noe som er mer velegnet til å kurere en kvinne for lyst enn ekteskapet. Nå skjønner jeg hva helgenen mente da han sa at det var bedre å gifte seg enn å brenne. Min erfaring er at om man gifter seg, brenner man i alle fall ikke.