Page 1


Philippa Gregory

Den hvite dronningen Oversatt av Guro Dimmen


Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: e White Queen Copyright © 2009 by Philippa Gregory Limited Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Første gang utgitt av Touchstone, en avdeling av Simon & Schuster Inc. © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2011 Oversatt fra engelsk av Guro Dimmen Omslagsillustrasjon: Larry Rostant Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Forfatterfoto: James Stewart Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med Minion 10,5/13,75 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: Ensolux Cream 70 g, bulk 1,8 ISBN 978-82-8087-346-0

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Til Anthony


Slag utkjempet under Rosekrigene

Seier til Lancaster Seier til York

NORTH SEA NORDSJØEN

IRSKESJØEN

FRANKRIKE DEN ENGELSKE KANAL


g

g

g

Richard, g hertug av York ‒

Cecily Neville

Isabella av Castille

Richard, jarl av Cambridge ‒

g Edmund, hertug av York ‒

George, Richard, Margaret Beaufort Edward IV ‒ hertug av Clarence hertug av Gloucester ‒ ‒ ‒

John Beaufort, hertug av Somerset ‒

John Beaufort, jarl av Somerset ‒

Katherine Swynford

Owen Tudor c. ‒

Edmund Tudor ‒

g

John av Gaunt, ıst hertug av Lancaster ‒

Catherine av Frankrike ‒

g

SLEKTSKRIGEN

Henry VI ‒

Henry V ‒

Henry IV ‒

Blanche av Lancaster

Husene York, Lancaster & Tudor våren 

Edward Den svarte prinsen

EDWARD III 1312–1377


I skogens mørke kunne den unge ridderen høre plaskingen fra fontenen lenge før han kunne se månelyset glitre på den stille overflaten. Han skulle akkurat til å gå bort til den, for han lengtet etter å dukke hodet og drikke av dens kjølighet, da han så noe mørkt bevege seg i dypet, og han måtte hive etter pusten. En grønnaktig skygge, nesten som en stor fisk, nesten som en druknet kropp, beveget seg gjennom den skålformede fontenen. Så reiste det seg opp, og han så at det var en badende kvinne, skremmende naken. Vannet flommet av henne, og han så at huden hennes var hvitere enn den hvite marmorskålen, og at det våte håret var mørkt som skygger. Hun er Melusina, vanngudinnen, og hun finnes i skjulte kilder og fosser i alle kristendommens skoger, også de som ligger så langt borte som Hellas. Hun bader også i de mauriske fontenene. Og i de nordlige landene, hvor innsjøene er dekket av is som knaker når hun stiger opp, kjenner de henne under et annet navn. En mann kan elske henne om han holder henne hemmelig og lar henne være i fred når hun vil bade, og hun kan elske ham tilbake til han bryter sitt løfte, slik menn alltid gjør. Da trekker hun ham med seg ned på dypet med fiskehalen sin, og gjør hans troløse blod om til vann. Melusinas tragedie, uansett på hvilket språk den fortelles, uansett med hvilke toner den synges, er at en mann alltid vil love mer enn han kan holde til en kvinne han ikke forstår.


Våren 1464

M

RICHARD WOODVILLE, baron Rivers, en engelsk adelsmann, forpakter og forsvarer av Englands rettmessige konger, Lancaster-slekten. Min mor er etterkommer av hertugene av Burgund, og bærer av det vannrike blodet til gudinnen Melusina, som i sin tid grunnla kongehuset sammen med sin trollbundne adelige elsker, og som fremdeles dukker opp i vanskelige tider og roper advarsler over slottets tak når husets sønn og arving ligger for døden og familien er fortapt. Det er i alle fall det de sier, de som tror på slikt. Med et så motsetningsfylt opphav som mitt – solid engelsk jord på den ene siden og franske guddommer på den andre – kunne jeg ha blitt hva som helst: trollkvinne eller en helt vanlig jente. Det finnes de som sier at jeg er litt av begge. Men i dag, idet jeg kjemmer håret med særskilt omhu og setter det opp under mitt høyeste hodeplagg, for så å ta de to farløse sønnene mine i hånden og føre dem inn på veien mot Northampton, skulle jeg ha gitt alt jeg er for å være fullstendig uimotståelig, bare denne ene gangen. Jeg trenger å tiltrekke meg oppmerksomheten til en ung mann som rir ut i nok en kamp, mot en fiende som ikke lar seg beseire. Kanskje ser han meg ikke engang. Antakeligvis er han ikke i humør til tiggere eller flørt. Jeg må fremkalle hans medfølelse ved hjelp av min posisjon, vekke hans forståelse for mine behov, og få ham til å huske meg lenge nok til at han gjør noe med begge deler. Men dette er en mann vakre kvinner kaster seg over hver eneste kveld i uken, en mann som har hundrevis av fordringshavere til hver eneste post i sin tjeneste. IN FAR ER SIR

11


Han er en tronraner og tyrann, min fiende og min fiendes sønn, men jeg kjenner ikke lenger lojalitet overfor andre enn mine sønner og meg selv. Min egen far tok del i slaget ved Towton mot denne mannen som nå kaller seg Englands konge, selv om han ikke er mer enn en storkjeftet guttunge, og jeg har aldri sett en mann mer nedbrutt enn min far da han vendte hjem fra Towton, hvit i ansiktet og med et synlig blødende sår på sverdarmen. Han sa at denne gutten er en større hærfører enn noen annen vi har sett, og at vår sak er tapt og alt håp er ute så lenge han lever. Tjue tusen mann ble sablet ned ved Towton på denne guttens befaling; ingen har noensinne sett så mye død i England. Min far sa at det var mer som en høsting av lancastrianere enn et slag. Englands rettmessige konge, Henrik, og hans dronning Margaret av Anjou, måtte flykte til Skottland, knust av all døden. De av oss som ble igjen i England, ga oss ikke så lett. Kampen for å seire over denne falske kongen, denne guttevalpen fra York, bare fortsatte og fortsatte. Min egen mann ble drept da han ledet vårt kavaleri ved St. Albans for bare tre år siden. Og nå er jeg enke, og all den eiendom og formue jeg en gang besatt er beslaglagt av min svigermor med seierherrens velsignelse, nemlig guttekongens mester, den store dukkeføreren som alle kaller kongemakeren: Richard Neville, jarlen av Warwick, som har gjort konge av denne forfengelige gutten, som ikke er mer enn tjueto, og som kom til å gjøre England til et helvete for dem av oss som fremdeles støtter huset Lancaster. Nå finnes det yorkister i hvert eneste hus av betydning i landet, og hver lønnsomme forretning, by eller avgift er nå i deres tjeneste. Guttekongen sitter på tronen, og tilhengerne hans utgjør det nye hoffet. Vi, de beseirede, er fattige i våre egne hus og fremmede i vårt eget land. Kongen vår har flyktet i eksil, dronningen vår er en hevngjerrig utlending som sammensverger seg med vår gamle fiende Frankrike. Vi kan ikke annet enn innrette oss etter tyrannen av York, mens vi ber til Gud om at Han skal vende seg mot ham, og at vår rettmessige konge skal komme feiende sørover med sin hær og utkjempe enda et slag. 12


I mellomtiden, og i likhet med mange andre kvinner med en død ektemann og en beseiret far, pusler jeg livet mitt sammen så godt jeg kan. Jeg må gjenerverve min formue på en eller annen måte, og det virker som om verken slekt eller venner er i stand til å hjelpe. Vi anses som forrædere. Vi er tilgitt, men ikke elsket. Vi er maktesløse. Jeg må være min egen talsmann og fremme min sak overfor en guttunge som har så liten respekt for loven at han våger å sende en hær mot sin egen slekt, en ordinert konge. Hva kan man si til en slik villmann, hva kan man si som han ville skjønne? Guttene mine, Thomas på ni og Richard på åtte, er kledd i sine peneste klær, håret er fuktet og glattet, og ansiktene deres skinner av såpe. Jeg holder et godt grep om hendene deres der de står på hver sin side av meg, for de er ordentlige gutter og tiltrekker seg skitt som ved magi. Hvis jeg slipper dem bare et øyeblikk, vil den ene møkke til skoene sine og den andre vil rive i stykker en av strømpene, og begge vil få blader i håret og jord i ansiktet, og Thomas vil helt sikkert falle i bekken. Forankret i mitt grep står de imidlertid og tripper i pinefull kjedsommelighet, og retter seg ikke opp før jeg sier: «Hysj, jeg kan høre hester.» Til å begynne med lyder det som trommende regn, deretter som drønnende torden. Raslingen fra seletøyet, klirringen fra ringbrynjene og hestenes prusting, lyden og lukten og brølet av hundre hester som ris i høyt tempo, er overveldende, og selv om jeg har bestemt meg for å gjøre meg bemerket og få dem til å stoppe, greier jeg ikke å la være å rygge litt tilbake. Hvordan må det ha vært å møte disse mennene i kamp, med lansene strukket ut foran seg, som en galopperende vegg av spyd? Hvordan kan noen ha orket det? Thomas får øye på det bare, blonde hodet til kongen midt oppi all hurlumheien og alt ståket, og roper: «Hurra!» som den guttungen han er, og mannen snur seg ved lyden av den lyse stemmen hans, og han får øye på meg og guttene, og hånden hans trekker i tømmene, og han brøler «Holdt!» Hesten hans steiler når den tvinges til å stoppe, og hele rytterfølget dreier og sakker av og banner på grunn av den plutselige bremsingen, og brått er alt helt stille, og støvet bølger rundt oss. 13


Hesten hans pruster og rister på hodet, men selv sitter han som en statue på den høye ryggen. Han ser på meg, og jeg ser på ham, og det er så stille at jeg kan høre en trost på en grein i eika over meg. Jeg hører den synge. Og herregud, sangen er som en bølge av skjønnhet uttrykt i lyd. Jeg har aldri hørt en fugl synge på den måten før, som om den jubler av lykke. Jeg tar et skritt frem, mens jeg fortsatt holder sønnene mine i hånden, og så åpner jeg munnen for å tale min sak, men på dette tidspunktet, på dette avgjørende tidspunktet, har jeg mistet ordene. Jeg har øvd meg så det holder, forberedt en hel liten tale, men nå har jeg plutselig ingenting. Og det er nesten som om jeg ikke trenger noe. Jeg bare ser på ham, og på sett og vis forventer jeg at han skal skjønne alt sammen – min frykt for fremtiden, mitt håp for disse guttene, min pengemangel og min fars irriterende tendens til å synes synd på meg, noe som gjør det helt ulidelig å bo under hans tak, sengens kulde om natten og min lengsel etter enda et barn, følelsen av at livet mitt er over. Kjære Gud, jeg er bare tjuesju år, alt jeg tror på er kullkastet, min mann er død. Skal jeg bli en av disse fattige enkene som må tilbringe sitt liv ved en annens peis, være en god gjest? Skal jeg aldri bli kysset igjen? Skal jeg aldri føle glede? Aldri noensinne? Og fremdeles synger fuglen, som om den prøver å si at glede er enkelt, for dem som ønsker det. Han gjør en bevegelse med hånden i retning av den noe eldre mannen ved siden av seg. Mannen bjeffer ut en kommando, og soldatene snur hestene og trekker seg bort fra veien, inn i skyggen av trærne. Selv hopper kongen ned fra sin store hest, slipper tømmene og kommer gående mot meg og guttene. Jeg er en høy kvinne, men han overgår meg med et hode; han må være langt over 1,80. Guttene mine må bøye hodet bakover for å se ham; for dem er han en kjempe. Han har blondt hår, grå øyne og et solbrunt, åpent og smilende ansikt, han er rik på sjarm, enkel og elegant. Dette er en konge vi aldri har sett maken til i England – dette er en mann folket vil elske ved første øyekast. Og øynene hans er festet på ansiktet mitt som om jeg bærer på en hemmelighet han må ha, og det er som om 14


vi alltid har kjent hverandre, og jeg merker at kinnene mine står i brann, men jeg greier ikke å ta blikket fra ham. En beskjeden kvinne senker blikket i denne verden, retter det mot skoene sine; en ydmyk bukker dypt og strekker ut en tryglende hånd. Men jeg er like rakrygget, og jeg er forferdet over meg selv, at jeg bare står der og stirrer på ham som en uvitende bonde. Jeg oppdager at jeg er ute av stand til å trekke blikket bort fra ham, bort fra den smilende munnen, bort fra blikket som brenner over ansiktet mitt. «Hvem er så dette?» spør han mens han fremdeles ser på meg. «Deres nåde, dette er min mor, lady Elizabeth Grey,» sier min sønn Thomas høflig, og han trekker av seg hatten og kneler. På den andre siden av meg kneler også Richard og mumler, som om ingen kan høre ham: «Er dette kongen? Virkelig? Han er den høyeste mannen jeg har sett i mitt liv!» Jeg neier, men greier ikke å rive løs blikket fra ham. I stedet ser jeg opp på ham med et brennende blikk, slik en kvinne ser på den mannen hun forguder. «Reis Dem,» sier han. Stemmen hans er lav og bare beregnet på meg. «Har De kommet for å treffe meg?» «Jeg trenger Deres hjelp,» sier jeg. Jeg er nesten ute av stand til å formulere ordene. Det er som om kjærlighetsbrygget min mor har dynket sløret på hodeplagget mitt med, beruser meg i stedet for ham. «Jeg klarer ikke å gjenerverve meg den eiendommen som ble gitt meg som medgift, mitt enkesete, nå som jeg har mistet min mann.» Jeg snubler i ordene da jeg ser hans smilende interesse. «Jeg er enke nå. Jeg har ingenting å leve av.» «Enke?» «Mannen min var sir John Grey. Han døde ved St. Albans,» sier jeg. Og det er som å vedkjenne seg hans forræderi og mine sønners fortapelse. Kongen vil helt sikkert gjenkjenne navnet på den kommanderende offiseren for fiendens kavaleri. Jeg biter meg i leppen. «Faren deres utførte sin plikt slik han oppfattet den, Deres nåde; han var lojal mot den mannen han mente var konge. Guttene er uskyldige i dette.» 15


«Etterlot han Dem disse to sønnene?» Han smiler og kikker ned på guttene mine. «Min største rikdom,» sier jeg. «Dette er Richard og dette er Thomas Grey.» Han nikker til guttene, som betrakter ham som om han var en hest av fin avstamming, for stor til å klappes, men gjenstand for enorm beundring, og så ser han på meg igjen. «Jeg er tørst,» sier han. «Ligger Deres hjem i nærheten?» «Vi ville føle oss beæret …» Jeg kikker bort på livgarden som rir sammen med ham. Det må være mer enn hundre av dem. Han småler. «De kan ri videre,» beslutter han. «Hastings!» Den eldre mannen snur seg og ser avventende på ham. «Dra videre mot Grafton. Jeg tar dere igjen. Smollett kan bli med meg, og Forbes. Jeg kommer om en times tid. Sir William Hastings betrakter meg fra topp til tå, som om jeg var en pen sløyfe til salgs. Jeg gir ham et hardt blikk tilbake, og han tar av seg hatten og bukker for meg, gjør honnør til kongen og roper til livgarden at den skal gjøre seg klar til å ri videre. «Hvor skal De?» spør han kongen. Guttekongen ser på meg. «Vi skal til min fars hus, baron Rivers, sir Richard Woodville,» sier jeg stolt, selv om jeg vet at kongen vil gjenkjenne det som navnet på en mann som sto høyt i gunst i Lancaster-hoffet, som kjempet for dem, og en gang fikk en overhaling fra ham personlig da York og Lancaster ikke tålte synet av hverandre. Vi kjenner hverandre godt nok alle sammen, men det er vanlig høflighet å glemme at vi alle en gang var lojale mot Henrik VI, inntil han ble forrådt. Sir William løfter det ene øyenbrynet overfor kongens valg av stoppested. «Da tviler jeg på at De blir særlig lenge,» sier han spydig og rir videre. Bakken skjelver idet de setter seg i bevegelse, og de etterlater oss i en varm stillhet da støvet legger seg. «Min far er tilgitt og har fått tilbake sin tittel,» sier jeg defensivt. «De tilga ham også selv etter Towton.» «Jeg husker Deres far og Deres mor,» sier kongen likevektig. «Jeg 16


har kjent dem siden jeg var liten, i gode og dårlige tider. Jeg er bare overrasket over at de aldri presenterte meg for Dem.» Jeg må undertrykke et fnis. Dette er en konge som er beryktet for sin forførelseskunst. Ingen ved sine fulle fem ville presentere sin datter for ham. «Følger De med meg?» spør jeg ham. «Det et lite stykke til min fars hus.» «Vil dere sitte på, gutter?» spør han sønnene mine. Hodene deres gynger som på et par andunger. «Dere kan sitte på begge to,» sier han og løfter opp Richard og deretter Thomas. «Hold dere godt fast nå. Du må holde deg fast i broren din, og du – Thomas, var det ikke? – du må holde deg fast i sadelknappen.» Han legger tømmene over armen og tilbyr meg så den andre, og så går vi hjem til meg, gjennom skogen, i skyggen av trærne. Jeg kan kjenne varmen fra armen hans gjennom det spjærede stoffet i ermet og må anstrenge meg for ikke å lene meg mot ham. Jeg ser bort på huset, bort på mors vindu, og på de små bevegelsene bak glasset med vindussprosser, skjønner jeg at hun har kikket ut i håp om at akkurat dette skulle skje. Hun står i døren da vi nærmer oss, med husets tjener ved sin side. Hun neier dypt. «Deres nåde,» sier hun muntert, som om det er vanlig at kongen kommer på besøk. «Hjertelig velkommen til Grafton Manor.» En tjener kommer løpende, overtar tømmene og fører hesten til stallene. Guttene mine klynger seg til den de siste par meterne, mens mor rygger tilbake og inviterer kongen inn i forhallen. «Kunne De tenke Dem lyst øl?» spør hun. «Ellers kan vi by på en svært god vin fra min slekt i Burgund.» «Jeg tar gjerne øl, er De snill,» sier han elskverdig. «Man blir tørst av å ri. Det er varmt til vår å være. God dag til Dem, lady Rivers.» Honnørbordet i storsalen er dekket med våre fineste glass og en mugge øl i tillegg til vin. «Venter De selskap?» spør han. Hun smiler til ham. «Ingen mann i verden kan ri forbi min datter,» sier hun. «Da hun fortalte meg at hun ville legge frem sin sak for Dem, ba jeg dem tappe vårt beste øl. Jeg antok at De ville komme innom.» 17


Han ler av hennes overmot og snur seg mot meg og smiler. «Sannelig, bare en blind mann kunne ri forbi Dem,» sier han. Jeg skal til å kommentere dette, men så skjer det igjen. Blikkene våre møtes, og jeg kan ikke komme på noe å si til ham. Vi bare står der og stirrer på hverandre et langt øyeblikk, til mor gir ham et glass og sier med lav stemme: «God helse, Deres nåde!» Han rister på hodet, som om han hadde blitt vekket. «Og er Deres far hjemme?» spør han. «Sir Richard har ridd bort til naboen,» sier jeg. «Vi venter ham hjem til middag.» Mor tar et rent glass, holder det opp mot lyset og rynker på nesen som om det er noe galt med det. «Unnskyld meg,» sier hun og går. Kongen og jeg er alene i storhallen, solen skinner gjennom det store vinduet bak langbordet, huset er stille, som om alle holder pusten og lytter. Han går bak bordet og setter seg i høysetet. «Vær så snill, sett Dem,» sier han og peker på stolen ved siden av seg. Jeg setter meg som om jeg var hans dronning, på hans høyre side, og lar ham skjenke i et glass øl til meg. «Jeg skal se på eiendomskravet Deres,» sier han. «Ønsker De Deres eget hus? Trives De ikke her hos Deres mor og far?» «De behandler meg godt,» sier jeg. «Men jeg er vant til å ha min egen husholdning, jeg er vant til å forvalte min egen eiendom. Og sønnene mine kommer ikke til å sitte igjen med noe om jeg ikke greier å gjenerverve farens eiendom. Det er deres arv. Jeg må slåss for mine sønner.» «Det har vært tøffe tider,» sier han. «Men greier jeg å beholde tronen, skal jeg sørge for at landets lov nok en gang strekker seg fra kyst til kyst i England, og guttene dine skal få vokse opp uten frykt for krig.» Jeg nikker. «Er De lojal mot kong Henrik?» spør han. «Følger De Deres familie som lojal lancastrianer?» Vår historie lar seg ikke benekte. Jeg vet at det har pågått en voldsom krangel i Calais mellom denne kongen, som på den tiden bare 18


var en ung York-sønn, og faren min, en av Lancasters store lorder. Mor var førstedame ved Margaret av Anjous hoff; hun måtte ha møtt og vært nedlatende mot den unge York-sønnen en rekke ganger. Men hvem kunne ha gjettet at verden skulle snus på hodet og at baron Rivers’ datter skulle måtte trygle den samme gutten om å få tilbake sin egen eiendom? «Mor og far var virkelig betydningsfulle ved kong Henriks hoff, men familien min og jeg aksepterer Deres herredømme nå,» sier jeg raskt. Han smiler. «Fornuftig av dere, siden jeg vant,» sier han. «Jeg aksepterer Deres hyllest.» Jeg fniser lavt, og han blir straks varm i ansiktet. «Kjære Gud, det må da snart være over,» sier han. «Henrik sitter ikke igjen med mer enn en håndfull slott i det lovløse nord. Han kan mønstre en gjeng med banditter som enhver annen lovløs, men han kommer aldri til å greie å samle en anstendig hær. Og hans dronning kan ikke bare fortsette å hente inn landets fiender for å bekjempe sitt eget folk. De som har kjempet for meg, skal bli belønnet, men selv de som har kjempet mot meg, skal få se at jeg kan være rettferdig i seieren. Og jeg vil utbre mitt herredømme, selv i nord, selv forbi deres tilfluktssteder, helt opp til Skottlands grense.» «Er De på vei nordover nå?» spør jeg. Jeg tar en slurk av det lyse ølet. Det er min mors beste, men det har en bismak; hun har antakelig hatt i noen dråper tinktur, en elskovsdrikk, noe som øker lysten. Jeg trenger ingenting. Jeg er allerede åndeløs. «Vi trenger å inngå fred,» sier han. «Fred med Frankrike, fred med skottene, fred mellom brødre, mellom slektninger. Henrik må overgi seg; hans hustru må slutte å sette inn franske soldater mot engelskmennene. Vi burde ikke være delt lenger, York mot Lancaster; vi burde være engelskmenn alle sammen. Det finnes ikke noe som gjør et land sykere enn at folket går til innbyrdes krig. Det ødelegger familier, det dreper oss hver dag. Dette må ta slutt, og jeg vil sette en stopper for det. Jeg vil sette en stopper for det i år.» Jeg kjenner den kvalmende frykten som folk i dette landet har følt i nesten et tiår. «Må det utkjempes flere slag?» Han smiler. «Jeg skal forsøke å holde det unna Deres dørmatte, 19


mylady. Men det må til, og det må skje snart. Jeg benådet hertugen av Somerset og tok ham til meg som en venn, og nå har han løpt til Henrik igjen, en lancastriansk overløper, troløs som hele Beaufortfamilien. Percy-ene samler nord mot meg. De hater Neville-familien, og Neville-familien er mine viktigste allierte. Det har blitt som en dans nå, danserne inntar sine plasser og må utføre sine trinn. Det kommer til å ende opp med kamp; det kan ikke forhindres.» «Kommer dronningens hær til å reise denne veien?» Selv om mor elsket henne og var hennes førstedame, må jeg si at hæren hennes er en redselsfull styrke. Leiesoldater som ikke bryr seg det aller minste om landet, franskmenn som hater oss, og villmenn fra nord som bare ser på våre fruktbare marker og blomstrende byer som noe å plyndre. Forrige gang hyret dronningen skottene og avtalte at de kunne beholde alt de stjal som lønn. Hun kunne like gjerne ha hyret ulver. «Jeg skal stoppe dem,» sier han bare. «Jeg skal møte dem nord i landet, og jeg skal nedkjempe dem.» «Hvordan kan De være så sikker?» protesterer jeg. Han sender meg et strålende smil, og jeg snapper etter pusten. «Fordi jeg aldri har tapt en kamp,» sier han helt enkelt. «Det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Jeg er kjapp ute på slagmarken, jeg er dyktig, jeg er modig og jeg er heldig. Hæren min forflytter seg raskere enn noen annen hær; jeg får dem til å marsjere i hurtig tempo, og forflytter dem fullt bevæpnet. Jeg er smartere og jeg er kvikkere enn min fiende. Jeg taper aldri et slag. Jeg er like heldig i krig som jeg er i kjærlighet. Jeg har aldri tapt i noen av spillene. Jeg kommer ikke til å tape mot Margaret av Anjou; jeg kommer til å vinne.» Jeg ler av selvtilliten hans, som om jeg ikke er imponert, men han blender meg fullstendig. Han tømmer begeret med øl og reiser seg. «Takk for Deres elskverdighet,» sier han. «Drar De? Drar De nå?» stammer jeg. «Kan De ikke skrive ned detaljene vedrørende Deres fordringer?» «Jo. Men …» 20


«Navn og datoer og slikt? Eiendommen De sier tilhører Dem, og detaljene vedrørende eierskapet?» Jeg griper hardt om ermet hans, som en tigger. «Det skal jeg, men …» «Så tar jeg farvel med Dem.» Jeg kan ikke gjøre noe for å stoppe ham, med mindre mor har vært snarrådig nok til å lamme hesten hans. «Ja, Deres nåde, og takk skal De ha. Men De må gjerne bli. Vi skal snart spise … eller …» «Nei, jeg må dra. Min venn William Hastings venter på meg.» «Selvsagt, selvsagt. Jeg vil nødig forsinke Dem …» Jeg følger ham til døren. Det gjør meg fryktelig vondt at han drar så brått, men jeg kommer ikke på noe som kan få ham til å bli. I døren snur han seg og tar hånden min. Han bøyer sitt lyse hode dypt ned og snur, deilig nok, hånden min. Han presser et kyss mot håndflaten og folder fingrene mine over kysset som for å beskytte det. Når han retter seg opp og smiler, ser jeg at han er fullstendig innforstått med at denne gesten har fått meg til å smelte, og at jeg kommer til å holde hånden knyttet til jeg går til sengs og endelig kan legge munnen min mot den. Han kikker ned på det trollbundne ansiktet mitt, på hånden som mot min egen vilje strekker seg ut og berører ermet hans. Så gir han etter. «I morgen skal jeg selv komme og hente dokumentet De utformer,» sier han. «Selvfølgelig. De trodde vel ikke noe annet? Hvordan kunne De? Trodde De at jeg bare kunne forlate Dem og ikke komme tilbake? Selvfølgelig kommer jeg tilbake. I morgen klokken tolv. Kommer jeg til å møte Dem da?» Han må ha hørt at jeg gispet. Fargen strømmer tilbake i ansiktet mitt og kinnene koker. «Ja,» stotrer jeg. «I … i morgen.» «Klokken tolv. Og jeg blir gjerne til middag, hvis jeg får lov.» «Det ville være en ære.» Han bukker til meg, snur seg og går nedover hallen, gjennom de vidåpne dobbeltdørene og ut i det klare sollyset. Jeg legger hendene på ryggen og støtter meg mot den store tredøren. Knærne svikter faktisk under meg. 21


«Har han dratt?» spør mor idet hun kommer stille gjennom den lille sidedøren. «Han kommer tilbake i morgen,» sier jeg. «Han kommer tilbake i morgen. Han kommer tilbake for å møte meg i morgen.» Da solen går ned og guttene ber sin aftenbønn, blonde hoder mot foldede hender i fotenden av sokkelsengen deres, fører mor meg ut gjennom husets ytterdør og nedover den buktende stien til det stedet der broen, et par treplanker, krysser over elven Tove. Hun går over den, det koniske hodeplagget hennes stryker borti de overhengende trærne, og gjør tegn til at jeg skal følge etter henne. På den andre siden legger hun hånden mot et stort asketre, og jeg ser at en mørk silketråd er surret om den grove barken på den tykke stammen. «Hva er dette?» «Sveiv den inn,» sier hun bare. «Sveiv den inn, tretti centimeter hver dag.» Jeg legger hånden min på tråden og trekker forsiktig i den. Den gir lett etter; noe lett og lite er festet i enden. Jeg har ingen mulighet til å se hva det kan være, ettersom tråden løper over elven og inn i sivet og ned i det dype vannet på den andre siden. «Magi,» sier jeg tonløst. Far har nedlagt forbud mot slik praksis i sitt hus; landets lover forbyr det. Det innebærer døden å bli dømt som heks, død ved drukning i heksestolen, eller kvelning av smeden i landsbyens tverrgate. Kvinner som mor har ikke lov til å bruke sine evner i England i dag; vi er forbudte. «Magi,» medgir hun sorgløst. «Mektig magi, for en god sak. Absolutt verdt risikoen. Kom hit hver dag og sveiv den inn, tretti centimeter om gangen.» «Hva kommer jeg til å få?» spør jeg henne. «I enden av dette snøret ditt? Hva slags stor fisk kommer jeg til å fange?» Hun smiler til meg og legger en hånd på kinnet mitt. «Alt hjertet ditt begjærer,» sier hun vennlig. «Jeg oppdro deg ikke til å bli en fattig enke.» Hun snur seg og går tilbake over gangbroen, og jeg trekker i 22


tråden slik hun har vist meg, trekker inn tretti centimeter, knytter den fast og følger etter henne. «Så hva var det du oppdro meg til?» spør jeg idet vi går side om side opp mot huset. «Hvem er jeg? I din store plan? I en verden som er i krig, og hvor det later til at vi, trass din lærdom og magi, befinner oss på den tapende siden?» Nymånen stiger opp, en smal sigd over oss. Uten et ord ønsker vi oss begge noe; vi neier lett, og jeg kan høre en klirring idet vi snur de små myntene i lommene våre. «Jeg oppdro deg til å være det beste du kan være,» sier hun bare. «Jeg visste ikke hva det var, og jeg vet det fortsatt ikke. Men jeg oppdro deg ikke til å bli en ensom kvinne som savner sin mann og kjemper for å beskytte sine gutter; en kvinne alene i en kald seng, en skjønnhet kastet bort på ødemarken.» «Amen til det,» sier jeg bare med blikket festet på den slanke sigden. «Amen til det. Og måtte nymånen bringe noe bedre.» Klokken tolv neste dag sitter jeg kledd i hverdagsklærne mine inne på værelset mitt da tjenestejenta kommer stormende inn for å fortelle meg at kongen rir nedover veien mot herregården. Jeg tillater ikke meg selv å løpe til vinduet for å se etter ham, jeg tillater meg ikke en rask tur bort til speilet på mors værelse. Jeg legger fra meg sysakene og går bort til den store tretrappen, slik at da dørene går opp og han kommer inn i forhallen, kan jeg stige rolig ned trappen og gi skinn av å ha forlatt mine huslige sysler for å ta imot en uventet gjest. Jeg smiler og går mot ham, og han hilser meg med et høflig kyss på kinnet, og jeg kjenner varmen fra huden hans og skimter gjennom halvlukkede øyne hvor mykt håret hans krøller seg i nakken. Håret hans dufter svakt av krydder, og huden på halsen lukter rent. Når han ser på meg, gjenkjenner jeg begjær i ansiktet hans. Han gir langsomt slipp på hånden min, og jeg tar motvillig et skritt bort fra ham. Jeg snur meg og neier idet min far og mine to eldste brødre, Anthony og John, trer frem for å bukke. Samtalen under middagen er oppstyltet. Familien min føler 23


ærbødighet overfor denne nye kongen av England, men det lar seg ikke benekte at vi har satt vårt liv og vår formue inn i kampen mot ham, og min mann er ikke den eneste i husholdningen og i slekten som ikke kom hjem. Men slik må det nødvendigvis være i den krigen de kaller «slektskrigen», siden bror kjemper mot bror og sønnene deres følger dem til døden. Far er tilgitt, brødrene mine også, og nå bryter seierherren brød med dem som for å glemme at han en gang jublet over deres tap i Calais, som for å glemme at faren min slo retrett og løp fra hæren sin i den blodstenkede snøen i Towton. Kong Edward holder en lett tone. Han sjarmerer mor og underholder mine brødre, Anthony og John, og siden også Richard, Edward og Lionel når de slutter seg til oss litt senere. Tre av mine yngre søstre er også hjemme, og de inntar middagen i stillhet, storøyd av beundring, men for skremt til å åpne munnen. Anthonys hustru, Elizabeth, sitter taus og elegant ved siden av mor. Kongen er oppmerksom overfor far og spør ham om viltet og eiendommen, om prisen på hvete og arbeidskraftens pålitelighet. Når de serverer den hermetiske frukten og søtsakene, prater han i vei som en venn av familien, og jeg kan bare lene meg tilbake i stolen og iaktta ham. «Og så til forretninger,» sier han til min far. «Lady Elizabeth forteller meg at hun har mistet sitt enkelodd.» Far nikker. «Jeg beklager å måtte bry Dem med dette, men vi har forsøkt å snakke fornuft med lady Ferrers og lord Warwick, uten hell. Eiendommen ble konfiskert etter» – han kremter – «etter St. Albans, vet De. Hennes mann ble drept der. Og nå greier hun ikke å ta tilbake sitt enkelodd. Selv om hennes mann skulle anses som forræder, er hun uskyldig, og burde i det minste få beholde sitt enkesete.» Kongen snur seg mot meg. «De har skrevet ned Deres tittel og krav på eiendommen?» «Ja,» sier jeg. Jeg gir ham dokumentene, og han kikker på dem. «Jeg skal snakke med sir William Hastings og be ham sørge for å få gjort dette,» sier han bare. «Han vil tale din sak.» Og det er som om det er så enkelt. Med et pennestrøk skal jeg 24


settes fri fra fattigdom og få min egen eiendom igjen; sønnene mine vil ha en arv, og jeg vil ikke lenger være en byrde for familien. Hvis noen frir til meg, vil jeg kunne tilby eiendom. Jeg er ikke lenger et veldedig formål. Jeg trenger ikke å være takknemlig overfor et frieri. Jeg trenger ikke å takke noen mann for at han gifter seg med meg. «De er så altfor vennlig, sire,» sier min far lett og nikker til meg. Jeg reiser meg lydig opp fra stolen og neier dypt. «Jeg takker Dem,» sier jeg. «Dette betyr alt for meg.» «Jeg vil være en rettferdig konge,» sier han og ser på min far. «Jeg vil ikke at noen engelskmann skal lide under min overtakelse av tronen.» Far anstrenger seg åpenbart for ikke å svare at noen av oss allerede har lidd betraktelig under dette. «Mer vin?» Mor avbryter ham raskt. «Deres nåde? Husbond?» «Nei, jeg må dra,» sier kongen. «Vi samler og væpner tropper over hele Northamptonshire.» Han skyver stolen tilbake og alle – min far og mine brødre, min mor og mine søstre og jeg inkludert – spretter opp som dukker for å stå når han står. «Vil De vise meg hagen før jeg drar, lady Elizabeth?» «Det skal være meg en ære,» sier jeg. Far åpner munnen for å tilby sitt selskap, men mor skynder seg å si: «Ja, gå du, Elizabeth,» og så går vi ut av værelset uten ledsager. Det er varmt som om det skulle være sommer da vi kommer ut av forhallens mørke. Han byr meg armen sin, og vi går ned trappen til hagen, arm i arm, i stillhet. Jeg velger stien rundt den lille prydhagen, og vi rusler av gårde, betrakter de trimmede hekkene og de pene hvite steinene; men jeg ser ingenting. Han trekker hånden min til seg under armen sin og jeg kan kjenne varmen fra kroppen hans. Lavendelen er i ferd med å blomstre, og jeg kjenner duften av den, søt som appelsinblomster, skarp som sitroner. «Jeg har ikke så mye tid,» sier han. «Somerset og Percy gjør opprør mot meg. Selveste Henrik vil komme ut av slottet sitt og lede hæren om han klarer å samle seg og er i stand til å lede. Stakkars, de sier at han er ved sine fulle fem nå, men at han kan miste grepet når som helst. Dronningen planlegger sikkert å lande en hær med 25


franskmenn til deres støtte, og vi må møte franske styrker på engelsk jord.» «Jeg skal be for Dem,» sier jeg. «Døden står oss alle nær,» sier han alvorlig. «Men for en konge som har erobret tronen ved hjelp av slagmarken, og som nå rir ut for å kjempe igjen, er den en konstant følgesvenn.» Han stopper opp, og jeg stopper også. Det er veldig stille rundt oss, bortsett fra en eneste fugl som synger. Ansiktet hans er alvorlig. «Kan jeg sende en pasje for å hente Dem i kveld?» spør han stille. «Jeg har en lengsel etter Dem, lady Elizabeth Grey, som jeg aldri tidligere har kjent for noen kvinne. Vil De komme til meg? Jeg spør Dem ikke som konge, ikke engang som soldat som kan dø i kamp, men som en enkel mann overfor den vakreste kvinnen han noensinne har sett. Kom til meg, jeg ber Dem, kom til meg. Det kan være mitt siste ønske. Vil De komme til meg i kveld?» Jeg rister på hodet. «Tilgi meg, Deres nåde, men jeg er en ærbar kvinne.» «Jeg vil kanskje aldri be Dem om dette igjen. Gudene vet, kanskje jeg aldri kommer til å be en kvinne om dette igjen. Det kan da ikke være noe skammelig ved dette. Jeg kan dø neste uke.» «Og likevel.» «Er De ikke ensom?» spør han. Leppene hans berører nesten pannen min, han står så nært inntil meg at jeg kan kjenne den varme pusten hans mot kinnet mitt. «Og føler De ikke noe for meg? Kan De si at De ikke vil ha meg? Bare en gang? Vil De ikke ha meg nå?» Så langsomt som jeg klarer, løfter jeg blikket mot ansiktet hans. Øynene fester seg ved munnen hans, og så ser jeg opp. «Gode gud, jeg må ha Dem,» ånder han. «Jeg kan ikke være Deres elskerinne,» sier jeg helt enkelt. «Jeg vil heller dø enn bringe vanære over mitt navn. Jeg kan ikke bringe slik skam over min familie.» Jeg stopper opp. Jeg vil jo ikke virke avvisende. «Uansett hva hjertet mitt måtte ønske,» sier jeg veldig mykt. «For De vil ha meg?» spør han gutteaktig, og jeg lar ham se varmen i ansiktet mitt. 26


«Ah,» sier jeg. «Jeg burde ikke si slikt til Dem …» Jeg ser et glimt av triumf som raskt dekkes til. Han tror at han skal få meg. «Så De kommer?» «Nei.» «Må jeg bare dra, da? Må jeg forlate Dem? Får jeg ikke …» Han lener ansiktet mot meg og jeg løfter mitt. Kysset hans er like mildt som et strøk av en fjær over den myke munnen min. Leppene mine deler seg så vidt, og jeg kan kjenne at han dirrer som en hest holdt på stramme tøyler. «Lady Elizabeth … Jeg sverger … Jeg må …» Jeg tar et skritt tilbake i denne deilige dansen. «Om bare …» sier jeg. «Jeg kommer i morgen,» sier han plutselig. «Om kvelden. Ved solnedgang. Kan De møte meg der jeg først så Dem? Under eiketreet? Vil De møte meg der? Jeg vil gjerne si adjø før jeg drar nordover. Jeg må se Dem igjen, Elizabeth. Om ikke annet. Det må jeg.» Jeg nikker taust og ser ham vende om på hælen og gå med lange skritt tilbake til huset. Jeg ser ham gå rundt til stallene og så, bare noen øyeblikk senere, tordner hesten hans nedover veien med de to pasjene etter, og de må spore hestene for å holde følge med ham. Jeg betrakter ham til han forsvinner ut av syne, og så krysser jeg den lille gangbroen over elven og finner tråden rundt asken. Tankefullt sveiver jeg inn tråden enda en lengde og knyter den fast. Så går jeg hjem. Ved middagen neste dag holdes det et slags familieråd. Kongen har sendt et brev for å meddele at hans venn sir William Hastings vil støtte mitt krav på huset og eiendommen ved Bradgate, og at jeg kan være trygg på at jeg skal få tilbake min formue. Far er tilfreds, men brødrene mine – Anthony, John, Richard, Edward og Lionel – er alle mistenksomme overfor kongen, med den vaktsomme stolthet som hører gutter til. «Han er en notorisk skjørtejeger. Han kommer til å forlange å få møte henne; han kommer til å innkalle henne til hoffet,» kunngjør John. 27


«Han ga henne ikke eiendommen tilbake av veldedighet. Han kommer til å ønske en eller annen form for gjentjeneste,» bifaller Richard. «Det finnes ikke en kvinne ved hoffet han ikke har ligget med. Hvorfor skulle han ikke prøve seg på Elizabeth?» «En lancastrianer,» sier Edward, som om det burde sikre vårt fiendskap, og Lionel nikker snusfornuftig. «En vanskelig mann å avvise,» sier Anthony tankefullt. Han er mye mer verdensvant enn John; han har reist over hele den kristne verden og studert hos store tenkere, og foreldrene mine lytter alltid til ham. «Jeg vil anta, Elizabeth, at du kunne komme til å føle deg kompromittert. Jeg er redd du ville føle deg forpliktet overfor ham.» Jeg trekker på skuldrene. «Slett ikke. Jeg har bare fått tilbake det som er mitt. Jeg ba kongen om rettferdighet og fikk det, som seg hør og bør, som enhver ydmyk borger med loven på sin side burde.» «Ikke desto mindre, hvis han tilkaller deg, drar du ikke til hoffet,» sier far. «Dette er en mann som har forsynt seg av halvparten av Londons gifte kvinner, og som nå forsyner seg av de lancastrianske damene også. Dette er ikke en hellig mann som velsignede kong Henrik.» Ikke like forrykt heller, tenker jeg, men høyt sier jeg: «Selvfølgelig, far, jeg gjør det du ber om.» Han ser skarpt bort på meg, mistenksom overfor denne umiddelbare lydigheten. «Synes du ikke at du skylder ham en tjeneste? Et smil? Det som verre er?» Jeg trekker på skuldrene. «Jeg ba ham om kongens rettferdighet, ikke om en tjeneste,» sier jeg. «Jeg er ingen tjener som kan kjøpes eller en bonde som kan sverges inn som vasall. Jeg er en kvinne av fornem familie. Jeg har min egen lojalitet og mine egne forpliktelser som jeg tenker på og ivaretar. De tilhører ikke ham. De er ikke noe jeg ville oppgi for noen mann.» Mor senker hodet og skjuler et smil. Hun er datteren av Burgund, etterkommer av Melusina, vanngudinnen. Hun har aldri følt seg forpliktet til å gjøre noe i sitt liv; hun ville aldri tenke at datteren hennes var forpliktet til noe heller. 28


Far kikker fra henne og bort på meg og trekker på skuldrene, en anerkjennelse av viljesterke kvinners innbitte uavhengighet. Han nikker til min bror John og sier: «Jeg skal ri bort til Old Stratford. Blir du med?» Og de to drar av gårde sammen. «Vil du til slottet? Beundrer du ham? Tross alt?» spør Anthony med lav stemme da de andre brødrene mine reiser seg og forlater værelset. «Han er Englands konge,» sier jeg. «Selvfølgelig kommer jeg til å dra hvis han inviterer meg. Hvorfor ikke?» «Kanskje fordi far akkurat sa at du ikke skulle dra, og jeg frarådet det.» Jeg trekker på skuldrene. «Jeg hørte det.» «Hvordan skal en stakkars enke ellers klare seg i en brutal verden?» erter han meg. «Nettopp.» «Det ville være dumt av deg å selge deg for billig,» advarer han meg. Jeg ser på ham mellom øyenvippene. «Jeg har overhodet ingen intensjoner om å selge meg,» sier jeg. «Jeg er ikke en meter bånd. Jeg er ikke et lammelår. Jeg er ikke til salgs.» Da solen går ned, står jeg og venter jeg på ham under eiketreet, skjult av de grønne skyggene. Jeg er lettet da jeg bare hører lyden av én hest på veien. Hvis han hadde kommet med en vakt, ville jeg ha smøget meg hjem igjen, av frykt for min egen sikkerhet. Uansett hvor øm han fremstår i min fars hage, glemmer jeg ikke at han er såkalt konge over yorkistenes hær, og at de voldtar kvinner og dreper menn som den selvfølgeligste ting i verden. Han har sikkert blitt herdet etter å ha vært vitne til ting ingen burde være vitne til; han har sikkert gjort ting selv som tilhører den mørkeste synd. Jeg kan ikke stole på ham. Uansett hvor hjertestoppende smilet hans er og uansett hvor ærlig øynene hans virker, uansett om jeg betrakter ham som en gutt oppildnet til storhet av egne ambisjoner, kan jeg ikke stole på ham. Dette er ikke en høvisk tidsalder, dette er ikke en tid av riddere i mørke skoger og vakre kvinner i månelyse fon29


tener og løfter om kjærlighet som blir til ballader som skal synges til evig tid. Men han ser ut som en ridder i en mørk skog da han rir bort til meg og hopper ned fra hesten med en uanstrengt bevegelse. «De kom!» sier han. «Jeg kan ikke bli så lenge.» «Jeg er så glad for at De kom.» Han ler nesten litt forfjamset av seg selv. «Jeg har vært som en guttunge i dag – greide ikke å sove i natt, tenkte bare på Dem, og i hele dag har jeg lurt på om De overhodet kom til å dukke opp, og så kom De!» Han legger hestens tømmer over en grein og smyger armen sin om midjen min. «Skjønne kvinne,» sier han inn i øret på meg. «Vær god mot meg. Vil De ta av Dem hodeplagget og slippe håret ned?» Det er det siste jeg trodde han ville forlange av meg, og i forvirringen går jeg straks med på det. Hånden min skyter opp til båndet som holder hodeplagget på plass. «Jeg vet det. Jeg vet det. Jeg tror De er i ferd med å drive meg til vanvidd. Det eneste jeg har tenkt på i dag, er om De ville slippe ned håret for meg.» Som svar knytter jeg opp de stramme båndene på den høye koniske hatten, og så løfter jeg den av. Jeg plasserer den forsiktig på bakken ved siden av meg og snur meg mot ham. Forsiktig som om han var en hoffdame, legger han hånden sin på hodet mitt og trekker ut elfenbenspinnene og stikker hver av dem i lommen på vamsen sin. Jeg kan kjenne det silkeaktige kysset av det tykke håret mitt idet de lyse kaskadene tumler ned over ansiktet mitt. Jeg rister på hodet og kaster det tilbake som en tykk, gyllen man, og jeg hører ham stønne av begjær. Han knytter opp kappen sin og svinger den ned på bakken ved føttene mine. «Sett Dem ned sammen med meg!» kommanderer han, mens han egentlig mener «Legg deg ned sammen med meg,» og vi vet det begge to. Jeg setter meg forsiktig ned ytterst på kappen hans, med knærne trukket opp, armene mine om dem, den fine silkekjolen drapert rundt meg. Han stryker over det løse håret mitt, og fingrene hans 30


graver seg dypere og dypere ned i det til han kjærtegner nakken min, og så snur han ansiktet mitt mot sitt eget for å kysse meg. Forsiktig presser han meg ned slik at jeg kommer under ham. Så kjenner jeg hånden hans trekke i kjolen min, trekke den forsiktig opp, og jeg legger begge hendene mot brystet hans og skyver ham tilbake. «Elizabeth,» hvisker han. «Jeg sa nei,» sier jeg støtt. «Jeg mente det.» «De møtte meg!» «De ba meg om det. Skal jeg gå nå?» «Nei! Bli! Bli! Ikke gå Deres vei, jeg sverger på at jeg ikke skal … la meg bare kysse Dem igjen.» Hjertet mitt hamrer så høyt, og jeg er så klar for hans berøring at jeg begynner å tro at jeg må kunne gi etter for ham, bare denne ene gangen, at jeg kan tillate meg selv denne gleden denne ene gangen … men så flytter jeg meg litt unna og sier: «Nei. Nei. Nei.» «Jo,» sier han mer bestemt. «Jeg skal ikke gjøre Dem vondt, det sverger jeg på. De kan komme til hoffet. Hva De enn ber om. Gode gud, Elizabeth, la meg få Dem, jeg er desperat etter Dem. Fra det øyeblikket jeg så Dem her …» Vekten hans over meg; han presser meg ned. Jeg snur ansiktet bort, men munnen hans ligger i nakken min, på brystet; jeg peser av lyst, og så kjenner jeg, overraskende nok, en plutselig storm av sinne da det går opp for meg at han ikke lenger omfavner meg, men tvinger meg, holder meg nede som om jeg var en tøs bak en høystakk. Han trekker opp kjolen min som om jeg var en hore; han tvinger kneet sitt mellom beina mine som om jeg har samtykket, og raseriet gjør meg så sterk at jeg greier å støte ham bort igjen og så kjenner jeg skjeftet på dolken hans i det tykke lærbeltet. Han har trukket opp kjolen min, og han fomler med lærvesten sin, strømpene; om et øyeblikk vil det være for sent å klage. Jeg trekker dolken ut av sliren. Da metallet hveser farer han opp på knærne i forferdelse, og jeg åler meg bort fra ham og hopper opp, med dolken trukket, bladet skinnende og fryktinngytende i de siste solstrålene. 31


Han kommer seg på føttene på et blunk, spinner rundt, årvåken, en kriger. «Trekker De kniv mot Deres konge?» freser han. «Vet De ikke hva forræderi er, når De gjør dette, madam?» «Jeg trekker kniv mot meg selv,» sier jeg raskt. Jeg holder den skarpe spissen mot halsen min og ser øynene hans smalne. «Jeg sverger, om De kommer en tomme nærmere, kommer jeg til å kutte over halsen foran Dem, og blø til døde her på bakken hvor De hadde tenkt å bringe skam over meg.» «Tull og tøys!» «Nei. Dette er ikke tøys for meg, Deres nåde. Jeg kan ikke være Deres elskerinne. Jeg kom til Dem for å få rettferdighet, og i kveld kom jeg av kjærlighet, som en dåre, og jeg ber Dem tilgi min dårskap. Men jeg kan heller ikke sove, jeg kan heller ikke tenke på annet enn Dem, og jeg har heller ikke greid å tenke på noe annet enn om De ville dukke opp. Men selv ikke da … selv ikke da burde De …» «Jeg kunne ta fra Dem den kniven på et øyeblikk,» truer han. «De glemmer at jeg har fem brødre. Jeg har lekt med sverd og dolker siden jeg var liten. Jeg kommer til å kutte halsen min før De når frem til meg.» «Det ville De aldri. De er en kvinne, De har bare en kvinnes mot.» «Prøv meg. Prøv meg. De kjenner ikke mitt mot. Kanskje vil De angre på det som skjer.» Han nøler et øyeblikk, med et hjerte som hamrer i en farlig blanding av sinne og lyst, og så behersker han seg, løfter hendene som tegn på overgivelse og tar et skritt tilbake. «De vinner,» sier han. «De vinner, madam. Og De kan beholde dolken som tegn på seier. Her …» Han løsner sliren og kaster den på bakken. «Hvorfor tar De ikke sliren også?» Edelsteiner og gullemalje glitrer i skumringen. Uten å ta øynene fra ham et sekund, kneler jeg og plukker den opp. «Jeg skal følge Dem hjem,» sier han. «Jeg skal se Dem trygt til døren.» Jeg rister på hodet. «Nei. Jeg kan ikke bli sett med Dem. Ingen 32


må vite at vi har møtt hverandre i hemmelighet. Det ville bringe vanære over meg.» Et øyeblikk tror jeg at han skal til å krangle med meg, men så bøyer han hodet. «De kan gå i forveien,» sier han. «Så skal jeg følge etter Dem som en pasje, som Deres tjener, til jeg ser at De er trygt ved porten. De kan glede Dem over at jeg følger Dem som en hund. Siden De behandler meg som en narr, skal jeg oppføre meg som en narr; og De kan nyte det.» Det er ingen vits i å motsi ham når han er så rasende, så jeg nikker bare og snur meg for å gå foran ham, slik han ba meg gjøre. Vi går i stillhet. Jeg kan høre kappen hans rasle bak meg. Da vi kommer til enden av skogen og kan ses fra huset, stopper jeg og snur meg mot ham. «Jeg er trygg nå,» sier jeg. «Jeg må be Dem tilgi min dårskap.» «Jeg må be Dem tilgi min maktbruk,» sier han stivt. «Jeg er kanskje for vant til å få det som jeg vil. Men jeg må innrømme at jeg aldri er blitt avvist med kniv før. Min egen kniv attpåtil.» Jeg snur meg og tilbyr ham skjeftet. «Vil De ha den tilbake, Deres nåde?» Han rister på hodet. «Behold den som et minne om meg. Det skal være min eneste gave til Dem. En avskjedsgave.» «Kommer jeg ikke til å se Dem igjen?» «Aldri,» sier han bare, bukker lett og går sin vei. «Deres nåde!» roper jeg, og han snur seg og venter. «Jeg vil ikke skilles fra Dem som uvenner,» sier jeg kraftløst. «Jeg håper De kan tilgi meg.» «De har gjort narr av meg,» sier han med is i stemmen. «De kan smykke Dem med å være den første kvinnen som gjør det. Men De vil bli den siste. Og De skal aldri gjøre narr av meg igjen.» Jeg neier og hører ham snu seg. Kappen hans rasler over vekstene langs stien. Jeg venter til jeg ikke kan høre ham lenger, så reiser jeg meg og går hjem. En del av meg, for jeg er tross alt en ung kvinne, vil bare løpe inn og kaste meg på sengen og gråte meg i søvn. Men jeg gjør ikke det. Jeg er ikke en av søstrene mine, som har så lett for å le og så 33


lett for å gråte. De er jenter som utsettes for ting, og de tar det hardt. Jeg vil bære meg ad som noe mer enn en tåpelig jentunge. Jeg er datter av en vanngudinne. Jeg er en kvinne med vann i sine årer og kraft i sin oppfostring. Jeg er en kvinne som får ting til å skje, og jeg er ikke beseiret. Jeg lar meg ikke beseire av en gutt med en nyerobret krone, og ingen mann skal noensinne gå fra meg og være sikker på at han ikke kommer tilbake. Så jeg går ikke hjem riktig ennå. Jeg tar stien til gangbroen over elven hvor asken er surret inn med min mors tråd, og jeg lager enda en løkke i tråden og knytter den stramt. Først da går jeg hjem, grublende i det bleke månelyset. Og så venter jeg. Tjueto kvelder etter hverandre går jeg ned til elven og trekker i linen som en tålmodig fiskerkone. En dag kan jeg kjenne at den henger seg opp, og linen blir stram, til den ukjente gjenstanden frigjøres fra sivet i vannkanten. Jeg trekker varsomt i linen, som om det er en fangst jeg sveiver inn, og kjenner at den slipper. Det lyder et lite skvulp idet noe lite, men tungt synker dypere, virvler lett rundt i bølgene og legger seg til ro mellom småsteinene på elvebunnen. Jeg tar fatt på hjemveien. Mor står og venter på meg ved karpedammen. Hun stirrer ned på sitt eget speilbilde i vannet, sølvaktig i den grå skumringen. Gjenspeilingen minner mest om en lang sølvfisk som lager krusninger i dammen, eller en svømmende kvinne. Himmelen bak henne er stripete av skyer, som hvite fjær mot lys silke. Månen stiger opp, avtakende nå. Vannet står høyt i kveld, det skvulper mot den lille piren. Når jeg stiller meg ved siden av henne, ser det ut som om vi begge stiger opp fra vannet, som ånder. «Gjør du det hver kveld?» spør hun. «Trekker inn linen?» «Ja.» «Bra. Det er bra. Har han sendt deg noe tegn? Noen ord?» «Jeg forventer ingenting. Han sa at han aldri ville se meg igjen.» Hun sukker. «Ja ja.» Vi går tilbake til huset. «De sier at han samler troppene sine ved 34


Northampton,» sier hun. «Kong Henrik samler sine i Northumberland, og kommer til å marsjere sørover mot London. Dronningen skal slutte seg til ham med en fransk hær som går i land i Hull. Hvis kong Henrik vinner, spiller det ingen rolle hva Edward sier eller tenker, for da er han død, og den rettmessige kongen blir gjeninnsatt.» Hånden min flyr ut, skal til å gripe ermet hennes for å protestere. Raskt som en huggorm griper mor tak i fingrene mine. «Hva er dette? Orker du ikke å høre om hans nederlag?» «Ikke si det. Ikke si sånt.» «Ikke si hva, da?» «Jeg orker ikke tanken på at han skal tape. Jeg orker ikke tanken på at han skal dø. Han ba meg ligge hos ham som en soldat som kanskje skulle dø.» Hun ler ironisk. «Selvfølgelig gjorde han det. Hvilken mann har noensinne avstått fra muligheten til å gjøre det meste ut av det?» «Men jeg nektet. Og hvis han ikke kommer tilbake, kommer jeg til å angre på denne avvisningen resten av livet. Jeg angrer på det nå. Jeg kommer til å angre på det til evig tid.» «Hvorfor angre?» sier hun hånlig. «Du har jo uansett fått eiendommen din tilbake. Enten får du den på Edwards befaling, eller så er han død, og kong Henrik er konge og gir deg eiendommen tilbake. For det er tross alt Henrik som er vår konge, som er av huset Lancaster. Det er ham vi ønsker seier, og død over tronraneren Edward.» «Ikke si det,» gjentar jeg. «Ikke ønsk ham ondt.» «Ikke bry deg om hva jeg sier, stopp opp og tenk selv,» formaner hun meg strengt. «Du er ei jente av Lancaster-ætt. Du kan ikke forelske deg i huset Yorks arving med mindre han er den seirende kongen, og du har noe å tjene på kjærligheten. Vi lever i en nådeløs tid. Døden er vår følgesvenn, vår tjenende ånd. Du må ikke tro at du kan holde Døden unna. Som du ser står Han deg nær. Han har tatt din ektemann. Og hør på meg nå: Han kommer til å ta din far, dine brødre og dine sønner også.» Jeg strekker ut begge hender som for å stoppe henne. «Hysj, hysj. 35


Du høres ut som Melusina som advarer familien om mennenes død.» «Jeg advarer deg faktisk,» sier hun bistert. «Du gjør meg til en Melusina når du bare går rundt og smiler som om livet var enkelt, og innbiller deg at du kan kurtisere en tronraner. Du ble ikke født i en uproblematisk tid. Du kommer til å leve hele ditt liv i et delt land. Du må ta deg frem gjennom blod, og du kommer til å kjenne tap.» «Så jeg har altså ingenting godt i vente?» spør jeg mellom sammenbitte tenner. «Kan ikke du, en kjærlig mor, se noe godt i vente for datteren din? Det er ingen grunn til å forbanne meg, jeg er på tårenes rand allerede.» Hun stopper opp, og profetens harde ansikt fylles av varmen til den moren jeg elsker. «Jeg tror du vil få ham, hvis det er det du ønsker,» sier hun. «Mer enn livet selv.» Hun ler av meg, men ansiktet hennes er mildt. «Å, si ikke det, barn. Ingenting i verden betyr mer enn livet. Du har en lang vei å gå og mye å lære hvis du ikke vet det.» Jeg trekker på skuldrene og griper armen hennes, så snur vi og går arm i arm hjemover. «Når denne kampen er over, må søstrene dine dra til hoffet, uansett hvem som vinner,» sier mor. Hun legger alltid planer. «De kan bo hos Bourchier- eller Vaughn-familien. De burde ha dratt for flere måneder siden, men jeg orket ikke tanken på at de skulle være så langt hjemmefra når landet er i opprør, og man aldri vet hva som skjer, og aldri får høre nyheter. Men når denne kampen er over, kan kanskje livet gå tilbake til sånn som det var, selv om det er under York-styre og ikke Lancaster, og da kan jentene våre dra til sin slekt for å utdannes.» «Ja.» «Gutten din, Thomas, er også snart gammel nok til å dra hjemmefra. Han burde bo sammen med sine likemenn; han burde lære å bli gentleman.» «Nei,» sier jeg med en slik plutselig heftighet at hun snur seg og ser på meg. 36


«Er det noe galt?» «Jeg vil ha sønnene mine hos meg,» sier jeg. «Guttene mine skal ikke tas fra meg.» «De trenger en ordentlig utdanning; de trenger å tjene under en høyere adelsmann. Faren din kan sikkert finne noen, kanskje deres egne gudfedre …» «Nei,» gjentar jeg. «Nei, mor, nei. Jeg kommer ikke til å vurdere det. De skal ikke forlate hjemmet.» «Barn?» Hun snur ansiktet mitt mot månelyset slik at hun kan se meg klarere. «Det er ikke likt deg å få slike plutselige innfall. Hver eneste mor i verden må gi slipp på sønnene sine slik at de kan lære å bli menn.» «Guttene mine skal ikke tas fra meg.» Jeg kan høre stemmen min dirre. «Jeg er redd … jeg er redd for dem. Jeg frykter … jeg frykter at noe skal skje dem. Jeg vet ikke engang hva. Men jeg kan ikke la guttene mine dra til fremmede.» Hun legger den varme armen sin om livet mitt. «Det er jo helt naturlig,» sier hun forsiktig. «Du mistet mannen din; du vil selvfølgelig passe på guttene dine. Men du må gi slipp på dem på et eller annet tidspunkt, vet du.» Jeg gir ikke etter for hennes milde press. «Det er mer enn et innfall,» sier jeg. «Det føles mer …» «Er det et Syn?» spør hun, og stemmen hennes er lav. «Vet du at noe kan skje med dem? Har du fått evnen til å se, Elizabeth?» Jeg rister på hodet, og så kommer tårene. «Jeg vet ikke, jeg vet ikke. Det er umulig å si. Men tanken på at de skulle reise fra meg og bli passet på av fremmede, og at jeg skulle våkne om natten uten at de er der under mitt tak, våkne om morgenen uten stemmene deres, tanken på at de skulle være i fremmede værelser, ivaretatt av ukjente mennesker, ute av stand til å møte meg – jeg makter det ikke. Jeg orker ikke å tenke på det engang.» Hun tar meg i armene. «Så så,» sier hun. «Så så. Ikke tenk på det. Jeg skal snakke med faren din. De trenger ikke å dra før du er komfortabel med det.» Hun tar hånden min. «Oi, du er iskald,» sier hun overrasket. Hun tar på ansiktet mitt med plutselig visshet. «Når 37


man er både varm og kald i månelys, er det ikke et innfall. Dette er et Syn. Kjære, du blir varslet om at sønnene dine er i fare.» Jeg rister på hodet. «Jeg vet ikke. Jeg kan ikke være sikker. Jeg vet bare at ingen noensinne burde ta guttene fra meg. Jeg burde aldri gi slipp på dem.» Hun nikker. «Det er godt. Du har i alle fall overbevist meg. Du har sett at guttene dine er i fare om de tas fra deg. Da er det slik. Ikke gråt. Du skal beholde guttene dine hos deg, og vi skal passe på dem.» Og så venter jeg. Han var tydelig nok på at jeg aldri kom til å se ham igjen, så jeg venter på ingenting, og er fullstendig klar over det. Men jeg greier ikke å la være. Jeg drømmer om ham; lidenskapelige, lengtende drømmer som vekker meg i mørket. Jeg våkner surret inn i lakenene, svett av lyst. Far spør meg hvorfor jeg ikke spiser. Anthony rister liksom-bedrøvet på hodet av meg. Mor kaster et klarøyd blikk på meg og sier: «Hun klarer seg. Hun spiser når hun må.» Søstrene mine hvisker og spør meg om jeg lengter etter den kjekke kongen, og jeg sier skarpt: «Det ville vært ganske meningsløst.» Og så venter jeg. Jeg venter i sju netter og sju dager til, som en jomfru i tårnet i et eventyr, som Melusina badende i fontenen i skogen mens hun venter på at en ridder skal bevege seg inn i uutforsket terreng og elske henne. Hver kveld trekker jeg inn en sløyfe av linen, til jeg på den åttende dagen kan høre en liten klirring av metall mot stein, og jeg kikker ned i vannet og ser et glimt av gull. Jeg bøyer meg ned for å trekke det opp. Det er en gullring, enkel og vakker. Den ene siden er glatt, den andre siden har smidde spisser, som spissene på en krone. Jeg legger den i håndflaten, der han etterlot kysset, og innser at den ser ut som en adelskrone i miniatyr. Jeg smetter den på fingeren på høyrehånden – jeg frister ikke skjebnen ved å træ den på fingeren som bærer gifteringen – og den passer perfekt og kler meg godt. Jeg tar den av igjen med et skuldertrekk, som om den ikke var 38


gull av høyeste kvalitet, smidd på burgundisk vis, og dytter den ned i lommen og går hjem med den i trygg forvaring. Og så – uten det minste forvarsel – står det en hest ved døren, og en rytter ruver høyt der oppe, med et banner over hodet; Yorks hvite rose blafrer i brisen. Far står i den åpne døren og leser et brev. Jeg hører at han sier: «Meddel Hans nåde at det skal være meg en ære. Jeg er der i overmorgen.» Mannen bukker i salen, hilser meg uformelt, snur hesten og rir bort. «Hva er det?» spør jeg og går opp trappen. «En innkalling,» sier far bistert. «Vi skal i krigen igjen.» «Ikke du!» sier jeg fryktsomt. «Ikke du, far. Ikke enda en gang.» «Nei. Kongen befaler meg å bidra med ti mann fra Grafton og fem fra Stony Stratford. Rustet til å marsjere under hans kommando mot Lancasters konge. Vi må bytte side. Det skulle vise seg å bli en kostbar middag vi ga ham.» «Hvem skal lede dem?» Jeg er så redd for at han skal si brødrene mine. «Ikke Anthony? Ikke John?» «De skal tjene under sir William Hastings,» sier han. «Han vil sette dem inn blant trente soldater.» Jeg nøler. «Sa han noe annet?» «Dette er en innkalling,» sier faren min irritert. «Ikke en frokostinvitasjon til valborgsdagen. Selvfølgelig sa han ikke noe mer. De reiser forbi her i overmorgen, og mennene må være klare til da.» Han snur på hælen og går inn i huset, og etterlater meg med gullringen i lommen, taggete, formet som en krone. Under frokosten foreslår mor at søstrene mine og jeg og de to kusinene som bor hos oss, skal være med og se hæren passere og mennene dra ut i krigen. «Jeg skjønner ikke hvorfor,» sier far sint. «Jeg trodde du hadde fått nok av menn som dro i krigen.» «Det tar seg godt ut om vi viser vår støtte,» sier hun lavt. «Vinner han, er det bedre for oss om han tror at vi sendte mennene av gårde frivillig. Taper han, kommer ingen til å huske at vi så ham passere, og vi kan nekte for det.» 39


«Jeg betaler dem da, gjør jeg ikke? Og utstyrer dem med alt jeg har? Våpen fra sist jeg var ute i felten, tilfeldigvis mot ham. Jeg innkaller dem og sender dem ut, og kjøper støvler til dem som ikke har noen. Jeg skulle da tro at jeg viste min støtte!» «Men la oss gjøre det med verdighet,» sier mor. Han nikker. Han gir alltid etter for mor i slike spørsmål. Hun var hertuginne, gift med den kongelige hertugen av Bedford da far ikke var annet enn hennes manns væpner. Hun er datter av greven av Saint-Pol, fra den kongelige familien av Burgund, og hun er øverste hoffdame. «Jeg vil gjerne at du blir med,» fortsetter hun. «Og kanskje vi kunne finne en gullpung til Hans nåde på skattekammeret.» «En gullpung! En gullpung! For å krige mot kong Henrik? Er vi yorkister nå?» Hun venter til raseriet hans har lagt seg. «For å vise vår lojalitet,» sier hun. «Hvis han nedkjemper kong Henrik og vender tilbake til London som seierherre, da er det hans hoff, og hans kongelige gunst som er kilden til all formue og alle muligheter. Det vil være han som deler ut land og sørger for beskyttelse, og han som godkjenner ekteskap. Og vi har en stor familie med mange jenter, sir Richard.» Et øyeblikk sitter alle helt stille med senket hode, og forventer et av fars tordnende utbrudd. Så må han le. «Gud velsigne deg, trollkvinnen min,» sier han. «Du har selvfølgelig rett, slik du alltid har rett. Jeg skal gjøre som du sier, selv om det byr meg imot, og du kan be jentene bære hvite roser, hvis de får tak i noen på denne tiden av året.» Hun lener seg mot ham og kysser ham på kinnet. «Nyperosene har slått knopper nede ved hekken,» sier hun. «Det kan ikke sammenlignes med full blomst, men han skjønner hva vi mener, og det er det eneste som betyr noe.» Resten av dagen er søstrene og kusinene mine i fyr og flamme og prøver klær, vasker håret, bytter sløyfer og øver seg på å neie. Anthonys hustru Elizabeth og to av våre mer stillfarne selskapsdamer sier at de ikke vil være med, men alle søstrene mine er over 40


seg av begeistring. Kongen og de fleste av hans adelsmenn fra hoffet kommer til å dra forbi. Det er en storartet mulighet til å gjøre inntrykk på mennene som kommer til å bli landets nye herrer! Hvis de vinner. «Hva skal du ha på deg?» spør Margaret meg, da hun ser at jeg distanserer meg fra alt oppstusset. «Jeg skal ha på meg den grå kjolen og det grå sløret.» «Det er ikke det peneste du har; det er søndagsklærne dine. Hvorfor tar du ikke den blå kjolen?» Jeg trekker på skuldrene. «Jeg går fordi mor ber oss om det,» sier jeg. «Jeg tror ikke noen kommer til å se to ganger på oss.» Jeg henter kjolen ut fra skapet og rister den. Den er ettersittende, med et halvlangt slep. Jeg bruker den med et grått belte som henger lavt på hoftene. Jeg sier ikke noe til Margaret, men jeg vet at denne kjolen sitter bedre på meg enn den blå. «Og det sier du som fikk selveste kongen på besøk?» utbryter hun. «Hvorfor skulle han ikke se to ganger på deg? Han så godt etter den første gangen. Han må like deg – han ga deg eiendommen din tilbake. Han kom på middag og spaserte i hagen sammen med deg. Hvorfor skulle han ikke komme til huset igjen? Hvorfor skulle han ikke være velvillig innstilt til deg?» «For siden den gangen har jeg fått det jeg ville ha, og ikke han,» sier jeg rett ut og kaster kjolen til side. «Og det viser seg at han ikke er så sjenerøs som de kongene man hører om i balladene. Prisen for hans vennlighet var høy, for høy for meg.» «Han ville vel ikke ha deg?» hvisker hun forskrekket. «Nettopp.» «Å herregud, Elizabeth. Hva sa du? Hva gjorde du?» «Jeg sa nei. Men det var ikke lett.» Hun nyter sjokket. «Prøvde han å tvinge deg?» «Bare litt, det betyr ingenting,» mumler jeg. «Jeg var visst ikke noe annet for ham enn ei jente i veikanten.» «Kanskje du ikke burde bli med i morgen,» foreslår hun. «Hvis han krenket deg. Du kan si til mor at du er syk. Jeg kan si det til henne hvis du vil.» 41

Profile for Cappelen Damm AS

Philippa Gregory Den hvite dronningen  

Kjærlighet og tragedie i det engelske kongehus Storslått historie fra Rosekrigen om makt og intriger, om allianser og spill i kulissene, om...

Philippa Gregory Den hvite dronningen  

Kjærlighet og tragedie i det engelske kongehus Storslått historie fra Rosekrigen om makt og intriger, om allianser og spill i kulissene, om...