Peter Kihlman Pappahjerte

Peter Kihlman

Fra ungkar til far

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51038-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Portrettfoto: Tove Breistein Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Christina, Gustav og minsten i magen

Forord .....................................

Ungkar ....................................

Vordende pappa ......................

Fødselen ..................................

Den første tiden.......................

Det første året .........................

Det andre året .........................

Det tredje året .........................

Hva nå?...................................

Etterord...................................

Takk........................................

9 11 17 64 97 115 157 230 277 288 292

Jeg fikk det aldri helt til på skolen. På den sosiale biten var jeg best i klassen, men i karakterboka var jeg en soleklar taper. Maurene i rumpa tillot meg aldri å sitte stille, men bar meg heller på kongestol ut på rektors kontor. I en periode på barneskolen var jeg så mange ganger på rektors kontor at jeg til slutt ikke gadd å gå. Jeg gikk heller ut i naturen og nøt omgivelsene mens minuttene sneglet seg sakte forbi. Det var visst ikke spesielt populært det heller. Kun en sjelden gang brøt jeg gjennom skorpa og spiste kirsebær med de store, men det er få minner fra skolen jeg kan se tilbake på med stolthet.

I en norsktime en gang på videregående fikk vi i oppdrag å skrive et dikt som skulle fremføres i timen noen uker senere. Jeg kastet meg over oppgaven og skrev diktet på 5 minutter. Det handlet om at jeg skulle knivstikke norsklæreren på vei hjem fra skolen. Det var humoristisk ment, men budskapet var vel kanskje etisk sett litt ugreit.

Til da hadde jeg ansett henne for å være en slags erkefiende, for hun representerte alt jeg kjempet så hardt imot: skolesystemet, flinkismen og en uforståelig forkjærlighet for nynorsk. Laila, het hun. Laila Akslen.

9

Men å formidle en slags latent drapstrussel i diktform …

Jeg husker godt at jeg først innså hvor ille det hørtes ut, da jeg sto foran hele klassen og leste linjene høyt. Man kan trygt si at forutsetningene for katastrofe så definitivt var til stede. Da diktet var ferdig opplest, sto jeg stille og ventet på dommen. Lærerinnen Laila satt urovekkende stille i stolen og analyserte meg. Så sa hun noe jeg aldri hadde forventet.

«En dag kommer du til å gi ut en bok, og den gleder jeg meg veldig til å lese.»

Hun hadde sett rett gjennom diktets morbide verseføtter fra en rebelsk tenårings penn og funnet forfatterspiren som lå gjemt mellom linjene. Det øyeblikket ble et vendepunkt jeg aldri vil glemme. Jeg skal ikke si at jeg ble noen mønsterelev over natten, men et lys ble så absolutt tent.

Og nå sitter jeg her, mange år senere. Ett barn på babycall for kvelden, ett barn i magen til mor, en snorkende hund på sofaen, nystekt bananbrød på vei ut av ovnen og en bok med mitt navn på til salgs i butikkene. Livet er en merkverdig ting.

Peter Kihlman Larvik, september 2014

10

Jeg har aldri likt barn. Jeg har rett og slett hatet dem.

Ikke slik man sier «Å, jeg bare hater mandager», nei, her snakker vi ektefølt hat. Hvorfor? Barn bråker uholdbart mye, de klarer ikke å oppføre seg, de er utilregnelige og de lukter fiskeslo. Dessuten forvandler de foreldrene sine til kommunegrå nikkedukker som begynner å kaldsvette hvis de må prate om noe annet enn bleiepriser og barnehagedekning. Små barn er høylytte og ufordragelige. De gir totalt blanke i om du har en dårlig dag eller ikke, hvis de føler for å skrike av full hals på bussen, i rushtrafikken, i influensasesongen, ja så gjør de det. Med renter!

Hadde voksne mennesker oppført seg på samme måte, hadde de blitt bannlyst.

Barn er arrogante, de eier ikke folkeskikk, og de slipper unna med det. De bæsjer nøyaktig hvor og når det passer dem, og de er ikke flaue for å innrømme det. De er altfor, altfor ærlige, og de oppfører seg som dyr. Ikke er de spesielt søte heller. Små barn som lirer av seg usannsynlige gullkorn og setninger som ikke henger på greip kanskje, men små babyer ser mest ut som uferdig trolldeig. Ingen grunn til å ta helt av for, ei heller starte en slags småbarnsreligion.

11

Det eneste som er mer irriterende enn barn, er nyfrelste småbarnsforeldre. Makan til gråspraglet og trist gjeng skal du lete lenge etter. De maser og gnager om at alle andre også må få barn, og de fremstiller det gjerne som om det er like enkelt som å kjøpe et nybakt brød. Som om det ikke er en livslang forpliktelse av avgjørende betydning uten noen form for angrerett. «Men jeg misliker jo barn», prøver jeg meg. Nei da, jeg gjør visst ikke det, for det er et mirakel. Det er bare jeg som ikke forstår. Man vet ikke hva kjærlighet er før man får barn, man er et uvitende fjols som ikke er med på notene. Man har ikke sett lyset. Å si at det å få barn kan virke som en religion for noen, vil ikke være å overdrive det grann.

Men det er vanskelig å skjule asurblå søplesekker under øynene, selv bak et blendende hvitt smil.

Så er det også noe spesielt irriterende å se sine venner falle fra én etter én fordi de plutselig aldri har tid til deg lenger. Ja vel, så har du fått en ekstra person inn i livet, men er det virkelig så gøy å leke med Lego at du aldri har tid til å bli med på byen lenger? Er jeg plutselig ikke god nok for deg, nå som du har fått en dårlig etterlikning av deg selv i miniformat å passe på?

Slik har det alltid vært for meg gjennom de første 30 årene av mitt liv. Jeg er et produkt av min tid, og likeså er min holdning til det å få barn. De kaller det «arrested development» eller på godt norsk «stanset utvikling». Med det menes en generasjon som nekter å bli voksen. Man trenger ikke å se lenger tilbake enn til foregående generasjon for å forstå hva det betyr. Våre foreldre begynte på voksenlivet i starten av tenårene og fikk gjerne barn i starten av 20-årene. På én generasjon har dette forløpet blitt flyttet et tiår, og min generasjon har 12

veldig god tid på seg til å bli voksne. Om noe kan man si at vi har utvidet ungdomstiden med et tiår. Der man før kunne være fullvoksen og ta over gården i en alder av 7 år, er det nå helt normalt å dra på byen og oppføre seg som en tenåring til man er midt i livet. En klar indikasjon på dette er at gjennomsnittsalderen for å få sitt førstefødte barn i hovedstaden nå ligger på rundt 30 år (i 2013 var mors alder ved førstefødte barn i snitt 28,6 år. Fars alder var tilsvarende 31,3 år. Kilde: SSB). Det er gammelt det, spesielt når man vet at det også finnes mange unge mødre der ute. For hver 16-åring som føder et barn må det veldig mange førstegangsfødende 40-åringer til for å få regnestykket til å gå opp.

Ikke at det er noe galt med å vente lenge med å få barn, men det betyr at man i hvert fall har tatt seg god tid før man til slutt tok steget. Og det er et av privilegiene vi har her til lands. Vi trenger ikke bry oss nevneverdig om befolkningsvekst eller tøffe tider. Vi har jo oljen. Vi vet nok ikke helt hva det vil si, men vi vet at den norske bankboksen er fylt med flytende gull, så det vil nok helst gå bra. Et år med dårlige avlinger setter oss ikke nevneverdig tilbake eller truer med hungersnød. Den største krisen jeg har møtt i min levetid var smørkrisen i 2011 og den klarte vi så vidt å kjempe oss gjennom. Vi trenger ikke bygge landet, men kom til dekket bord. Dette har nok gjort oss en anelse mette og bortskjemte. Vi blir født med et rikmannsperspektiv på livet. Og dette ser ut til å gjøre oss såpass konforme at det grenser til latskap. Det går helst bra, vi må ingenting. Med et slikt syn på verden blir man fort litt over middels selvsentrert.

Problemet med denne fryste utviklingen er at når man rekker å være ungkar og rotløs gjennom halve livet, så rekker man å bli voksen alene. Man blir vant til å ha sine 13

ting, disponere sin tid som man vil og leve akkurat slik man føler for. Verken foreldre eller slekt står og hamrer på døra og maser om at du må sette opp tempoet for å skape nye navn til å føre slekten videre. Vi har all tid i verden. Og i den prosessen så vokser vi oss ganske så selvopptatte. Ved å fryse utviklingen før man blir helt voksen, og trekke ut ungdomsårene et ekstra tiår, får vi mange år til å pleie kun oss selv. Vi blir veldig opptatt av våre egne interesser og fritid, til det punkt hvor vi ikke egentlig har tid til familiære hensyn og slekters gang.

Derfor virker det plutselig veldig skummelt å skulle bryte opp den rutinen man har innarbeidet over så mange år ved å sette et barn til verden. Man er jo så godt kjent med alt man har og er godt fornøyd med det, så hvorfor endre en vinnerkombinasjon? Barn blir til slutt et slags brysomt element som truer med å komme imellom deg og din fritid.

Det er nok ikke uvanlig for folk av min tid å tenke: «Jo da, jeg skulle gjerne hatt barn jeg, men jeg har bare ikke tid akkurat nå. Jeg skal reise til Australia til sommeren, og til høsten ønsker jeg å lære meg italiensk. I tillegg skal vi jo i bryllup til våren, og dessuten har jeg vurdert å ta et kveldskurs for å bli personlig trener, så akkurat nå har jeg rett og slett ikke tid. Når jeg tenker meg om, så har jeg kanskje ikke så lyst på barn likevel. Jeg har nok med å få ting til å gå rundt økonomisk, og jeg setter pris på å henge ute med venner, kunne gå ut når jeg vil, drikke kaffe med hvem jeg vil når jeg vil og ikke være tvunget til å sitte hjemme og kjede meg med et barn. Ikke helt klar, kanskje i morgen. Eller til høsten. Eller neste år. Kanskje egentlig aldri, jeg mener: Hvem har vel tid? Jeg har mitt liv og er fornøyd med det, så hvorfor skal jeg risikere å miste alt det ved å sette et barn til verden?»

14

Men så får man barn, og da skjer det noe. Jeg har alltid irritert meg over hvordan folk forandrer seg når de får barn, og hvordan de nekter å innse dette selv. Ikke bare er jeg irritert på deres vegne, men det føles også veldig truende. Jeg liker meg selv slik jeg er, så hvorfor skal jeg endre på det? Jeg har ingen garantier for at jeg liker den personen jeg veldig mot min vilje vil bli når jeg en dag setter et barn til verden. Hvorfor kan jeg ikke bare få være meg selv? Og hva skjedde med deg? Du pleide å være kul. Du pleide å være en av gutta, men nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal kalle deg lenger. Av denne grunn alene har jeg aldri vært særlig begeistret når venner har fortalt meg at de venter barn. Jeg har så vidt klart å klistre på meg et halvhjertet smil og gitt mine gratulasjoner, men det var alltid bare et spill for galleriet. I all hemmelighet tenkte jeg mitt. Ante hva som kom til å skje.

Så konturene av en kamerat på en båt på vei ut i ukjent farvann, en båt som aldri ville returnere. For et utrolig forstyrrende og ødeleggende element i vårt vennskap!

Hvordan skal vi få nok tid til å henge sammen fremover når du vet hvordan folk som får barn alltid blir? Jeg har alltid sett meg nødt til å trekke minst 50 kompispoeng fra venner som får barn.

Det har også vært tider der jeg ikke har klart å holde min vemmelse og vantro for meg selv. I mørke stunder har jeg derfor gått offensivt til verks og levert et par saftige slag under beltestedet, slik som å starte Facebookgrupper som roper ut min avsky til resten av verden. Den mest sagnomsuste av disse gruppene het «I don’t care about your friggin children and they sure as hell ain’t royalty». Jeg syntes det var et viktig budskap å sende til omverdenen, for når man er aktiv på sosiale medier ser 15

man seg fort lei på småbarnsforeldre. Med stjerner i øya skriver de om sine prinser og prinsesser og syr silkeputer under armene på dem i all offentlighet. Jeg har alltid syntes litt synd på disse småbarnsforeldrene som føler at de må rope ut hvor lykkelige de er, når det jo egentlig virker så innlysende at de egentlig savner å få sitt gamle liv tilbake. Ingen voksen person kan finne så mye glede i å snakke om bleieskift, smokker og sukkersøte barnebursdager. Å få små barn virker nærmest som en sinnssykdom som gjør hjernen din til grøt og gir deg kronisk babystemme.

«Stakkars jævler, hvem er det dere prøver å lure?» tenkte jeg. «Hvem er det som frivillig gir slipp på friheten det er å være ungkar, bare for å bli slave av en tyrann i bleier?»

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å få kjempelyst på barn sånn over natten. Men i bunn og grunn hadde jeg jo egentlig lyst på barn. Eller kanskje ikke.

Sant å si så var jeg ikke helt sikker. Som yngst i en søskenflokk på fire i en klassisk norsk kjernefamilie har jeg alltid satt familie høyt og elsket å være del av denne biologisk ubrytelige vennekretsen. Jeg har alltid sagt at jeg ønsker minst 2–3 barn, men etter hvert som jeg beveget meg gjennom 20-årene ble jeg stadig mer usikker. Hvis jeg får barn, hvordan skal jeg da få reist på interrail til Barcelona? Hvis man bare kunne få utlevert et ferdig oppfostret barn på rundt 10 år som var klar for kamp.

Alle disse årene med ukjent territorium og bleieskift virket bare mindre og mindre fristende. Ville det egentlig noensinne passe?

Og slik hadde jeg holdt det gående i 30 år, 2 måneder, 3 uker og 4 dager. Men så en dag skjedde det noe …

Dette er min historie.

16

Overgangen til 30-åring ble en eneste stor fest for unggutten fra Kolbotn. Det var en tid full av natterangling, klanderverdig pengebruk og nei-mat. Etter mange års avbrekk fra ungkarsscenen var jeg tilbake for fullt og aktet å hente inn forspranget. Det ble et rotterace av festligheter og utskeielser. Livet føltes i det hele tatt som en eneste stor hjemme alene-fest, og jeg ble som en 18-åring igjen. Jeg var jo i fast jobb, trente boksing og dukket opp i familiesammenkomster, men utover dette så gikk det mye i fest og moro. Endelig hadde jeg tid til å henge ute med kompiser igjen og kunne ta meg et par øl på en ukedag hvis jeg følte for det. Helgene gikk gjerne i ett, og mandagen kom alltid som en sur svigermor og dasket meg i fjeset. Kanskje ikke så rart når helgen gjerne startet på onsdag og sluttet en gang i løpet av mandagsmøte på jobben. Konsekvensene av dette rotløse ungdomslivet kom ganske umiddelbart, og innen et halvt år var jeg blakk og trøtt. Huden ble gusten og magen ble flabbete.

Så var jeg ikke 18 år likevel. Det skjer visst noe med kroppen i løpet av 20-årene. Det slo meg at jeg muligens gikk gjennom en slags 30-årskrise selv om jeg hardnakket sto på at livet lekte som aldri før. Ja vel, så er det artig 17

å fly etter damene og gå på byen med kompiser, men når søndagen kommer og brer sine melankolske armer rundt deg, så er det kjedelig å ikke ha noen å krype inntil.

I sånne stunder innser man at vi mennesker er flokkdyr.

I festlige lag kan man gjerne kimse av dette, men sannheten er at ingenting varmer så godt som en kjærlig armkrok.

Så en dag dukket det plutselig opp en melding på Facebook fra en jente med et stort smil og en søt hund på profilbildet. I tillegg kunne hun skrive. Og hun likte rock.

Hun het Christina og jeg var solgt. Vi hadde riktignok indirekte kjent til hverandre fra tidligere. Vi hadde begge blogger i det samme bloggnettverket for mange år siden og husket så vidt navnene på hverandres blogg. Min het Snikksnakk & Pølsevev. Gjennom en felles bekjent på Facebook hadde vi sagt et digitalt hei til hverandre ved en tidligere anledning, men ikke noe mer enn det.

Men nå var det definitivt noe rart på gang. Fra første setning var jeg på kroken for denne jenta. Det som startet som litt lett chatting om rockemusikk og hunder, ble fort til meldingskriger halve natten igjennom. Igjen var jeg blitt til en tenåring, men denne gangen mer som en fnisete jente på 14. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende og det er nesten pinlig å innrømme at jeg ble hodestups forelsket bare gjennom tekstmeldinger. Det gikk ikke mange dagene før vi tok vår første telefon, og jeg husker ennå nøyaktig hvor jeg var da jeg ringte henne. Jeg krysset over den nederste gressplenen på Alexander Kiellands plass nede ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Jeg husker da hun tok telefonen og jeg hørte stemmen hennes for første gang. Den var overraskende røff til å tilhøre en så søt jente og ispedd en touch av Larviks18

dialekt som gjorde stemmen bare enda mer forførende.

Hvem var denne jenta egentlig? Noen dager senere møttes vi for første gang og det vil bli feil å si at det var kjærlighet ved første blikk. Det var kjærlighet lenge før vi kom så langt.

Jeg var så opptatt av å være kul den dagen. Vårt første møte skulle være perfekt og jeg skulle kurtisere henne etter alle kunstens regler. Hjertet hamret da jeg gikk opp mot bussholdeplassen for å møte henne for aller første gang. På ørene hadde jeg høy musikk for å roe nervene og tøffe meg opp, selv om trommehinnene fikk lide. Valget av sang var ikke tilfeldig. Mando Diao – Dance with somebody. En kongelåt som oser selvtillit. Akkurat hva kroppen trenger når det virkelig gjelder og nå var jeg i beit for litt ekstra krutt i støvlene. Nå måtte det sitte.

Idet jeg hadde passert siste hjørne, skulle jeg bare krysse veien i rolig tempo og møte henne med et nonchalant uttrykk og vise middels høy interesse. På overflaten selvfølgelig. Under panseret hamret hjertet vilt. Men så gikk det selvfølgelig ikke etter planen. Idet jeg krysset veien og skulle ta ut øretelefonene, klarte jeg å sende dem på vill flukt mot asfalten og jeg måtte fomle som en helt for å ikke miste både telefon og øretelefoner i bakken. Jeg håpet og ba om at hun ikke hadde kommet ennå. Kanskje hadde hun ikke fått med seg hele det pinlige opptrinnet som totalt tilintetgjorde min illusjon om å være en kul fyr. Det hadde hun selvfølgelig. Så da jeg for første gang la øyne på henne, sto hun og strålte som en sol.

Smilet var søtt, helhjertet og fylt med latter og sommerfugler.

Der og da kunne vi egentlig bare flyttet sammen med det samme, for det var ikke noen tvil om at det ville bli 19

oss to. Det gikk ikke heller spesielt lang tid før hun flyttet hjem til min tidligere ungkarsbolig, som nå var blitt grundig vasket og ryddet. Borte var alle tegnene på et liv uten rammer og regler, og inn kom både planter og godlukt. Alt som var igjen av det rotløse ungkarslivet var den svarte kontrastveggen i stua. Det skulle vise seg at også denne fort fikk vike for nye interesser.

Så brått gikk overgangen fra ungkar til kjærestepar at jeg i startfasen måtte krangle fælt med ungkaren om hva som egentlig hadde skjedd. Han hadde ikke vært klar for å etablere seg, han hadde ikke tid til kjæreste. Han ville ut og fly, ikke sitte hjemme og se på gullrekka. Heldigvis fikk jeg talt ham til fornuft og innfunnet meg med at når man først har møtt den store kjærligheten, så gir man ikke slipp på den. Og godt var det, for rundt neste sving skulle det vise seg at det ventet en overraskelse så stor at den snudde hele min verden på hodet for alltid.

Sjokkbeskjeden – du skal bli far Det var en varm sommerdag i juni 2011. Jeg og Christina hadde nå kommet oss over den første milepælen og kunne feire et halvt år som kjærester. Det er ikke så fryktelig lenge, men det er noe. Kjærligheten hadde truffet oss hardt, så vi kastet ikke bort tiden. Hun flyttet raskt inn og tok med seg hunden sin på lasset. Kjærligheten blomstret, vi var nyforelsket og stemningen sto i taket. Akkurat denne dagen var jeg dog travelt opptatt med andre ting enn kjærligheten. Jeg var på Frognerbadet med noen kompiser for å trene og tøffe opp kroppen i forkant av VM i dødsing. Jeg kan ennå huske jubelbrølene og lukten av klorvann. Dødsing går ut på å løpe ut 20

fra ti-meteren og legge seg flatt i luften som for å lande i et mageplask. Så er det om å gjøre å trekke seg sammen til en ball så nærme vannflata som mulig. Det er en idiotisk idrett som selv på en god dag vil forårsake veldig mye unødvendig smerte, men så er det også en sånn type ting som passer utmerket for et kjøtthue som meg. Det er den ultimate manndomsprøven og en perfekt utfordring for villstyringer. Problemet med sporten er som sagt bare at man blir mørbanket av hvert eneste hopp, så da jeg kom hjem til frøkna etter en lang dag med ablegøyer og juling var jeg sliten og lei som en høstdag. Jeg var værbitt og forslått og ønsket egentlig bare å få en halvtime i badekaret med litt rolig Celine Dion og en kopp roiboos-te. Men før jeg kom så langt måtte jeg ha litt mat i den skamslåtte kroppen, og derfor fant jeg frem noen brødskiver og satte meg ned foran tv-en. Det var da det kom.

«Blikket». Det blikket som sier at noe er på ferde. Jeg så det først i øyekroken og ante fred og ingen fare, men skjønte fort at det var noe mer. Jeg tittet bort på min kjære, og hun holdt blikket innstendig på meg. Umiddelbart gikk tankene til alt jeg kunne ha gjort galt de siste par dagene som nå hadde ledet opp til dette. Jeg kom ikke umiddelbart på noe, annet enn dødsingen selvfølgelig. Kanskje var det nettopp der problemet lå? Var frua blitt så fin på det at hun ikke ønsket at jeg skulle bruke fritiden min på å slå meg sønder og sammen? Ja, det måtte være noe sånt. Eller så hadde jeg krympet favorittgenseren hennes i vask, glemt å kjøpe inn middag eller unnlatt å rense sluket på badet altfor lenge. Det hadde nå gått noen sekunder, og det var like før jeg ga meg over, men for hva? Hva har jeg gjort for noe galt nå, da?

21

Men så kom det. Hun skrudde av tv-en og blikket brant intenst.

«Eh, du …?»

«Eh, ja?» (Både tonefall og mine var overdrevent oppgitt over at tv-en var skrudd av mot min vilje.)

«Eh ja … du vet det månedlige … Altså … ja, det er mulig det ikke kommer på noen måneder …»

«Hmm?» «Nei altså …»

«Hva?! Betyr det det jeg tror det betyr?»

«Ja, men jeg er ikke helt sikker altså, jeg har bare tatt to tester …»

«Hva? To tester?»

«Ja, du skjønner, det skal jo komme to streker hvis man er gravid, og den ene streken kom veeeldig sent. Og hvis jeg hadde vært 100 prosent gravid, så hadde jo den streken kommet opp veldig fort.»

«O…kei. Jammen … Hva gjør vi med det, da?!», svarte jeg.

OBS: Å si «Hva gjør vi med det?» til en kvinne som har gått en hel dag med sommerfugler i magen og gledet seg til å røpe sitt livs største, mest fantastiske og skumle hemmelighet, er det aller dummeste man faktisk kan si.

«Hva gjør vi med det? Hva … gjøøør vi med det?!» kom det tilbake med en tydelig hvesing i stemmen.

«Nei, jeg bare. Shit … Okei, la oss bare se litt på tv, dette får vi vel diskutere senere?» sa jeg og snudde meg tilbake i sofaen. Tv-en våknet til live igjen.

Mens de første par bildene kom over tv-skjermen igjen, innså jeg raskt at jeg ikke så hva som foregikk på skjer22

men foran meg. Det var bare bilder og lyd som passerte som skyer på himmelen, det var liksom ingenting der.

Christina satt fortsatt vendt mot meg i sofaen, som frosset fast i tiden.

Det tok ikke mange sekundene før hjernen min hentet seg inn igjen. Den hadde tatt seg god tid med å fatte budskapet, men nå begynte den å få orden på sysakene igjen. Selv hadde jeg satt livet på pause og tok meg en mental ferie der jeg satt helt urørlig i sofaen mens tankene fløt rundt i et kontekstløst vakuum. Plutselig tikket sjokkbeskjeden inn fra hjernen: Hva pokker er galt med dette tv-bildet, hva er det som skjer, hva var det hun sa, gravid? Hva angår det meg? Altså, hva hun foretar seg på sin fritiiiiidåherregudjegskalbliFAR!!!!!

«Hva gjør vi med det?» hadde plutselig blitt en saga blott. Det var tydelig på frøknas reaksjon at det ikke var et spørsmål man sa høyt. Men allerede nå, bare få sekunder senere, var dette spørsmålet forsvunnet som dugg for solen. Det var ikke lenger en relevant tanke. Skepsis og sjokk ble raskt byttet ut med jubelskrik, klemmer, tårer og forvirring. Hopping, jubel, tårer, litt snørr, mer tårer og enda mer forvirring. Kjempemasse forvirring.

Jeg tror kanskje vi hoppet rundt i stua sammen, men vi kan også ha sittet stille, hvem vet. I forvirringen som fulgte er det fint lite jeg husker av akkurat det øyeblikket. Jeg famlet rådvilt rundt i luften etter svar på hva hjernen fortalte meg, men fant ingen. Den stakkars hjernen min som helt uforventet hadde valset rett inn i dette livsdefinerende øyeblikket klarte på ingen måte å bearbeide informasjonen og følelsene. Så da tok den seg heller en liten tissepause og lot kroppen gå på autopilot.

Det fine med helt uventet å vente barn når man ikke på noen måte venter det, er at resten av kroppen tar det hele 23

med stoisk ro. Da jeg våknet opp dagen etter, var jeg helt Cool McCoolpants om det hele. Det var liksom «Tja, jeg skal bli far, so what?» Det var jo på ingen måte mulig for mitt enkle mannesinn å forstå et dugg av situasjonen, så den sjokkskadde hjernen min bare fortsatte å late som om det hele var helt hverdagslig. Som om jeg hadde kjøpt meg en iPad som jeg begynte å bli litt lei av, på en måte.

Det var liksom ikke noe som var verdt å tenke stort over, det var det det var, bare å gå videre som om ingenting hadde skjedd. Det var jo ingen grunn til panikk, bare en liten kul på magen. At dette faktisk betød at jeg skulle bli far, ville det ta enda ca. 8–9 måneder å virkelig forstå.

Svangerskapet – den mentale omstillingen I løpet av svangerskapet, de lange månedene man bare går og venter på dette store og ukjente, rekker man å tenke en hel del. Problemet er bare at man har så få svar, for man vet jo på ingen måte hva man går til. Det er én ting å lese seg opp på praktiske detaljer om hvordan man skal oppfostre barn på best mulig måte, men det store spørsmålet kan ingen lærebok hjelpe deg med.

Hvordan vil JEG takle dette? Hvordan vil JEG bli som far?

Jeg vet at mange liker å bruke argumentet med at man aldri har opplevd ekte kjærlighet før man har fått sitt eget barn, men jeg har egentlig alltid funnet dette utsagnet både provoserende og lite konstruktivt. Jeg har jo vært forelsket mang en gang, og det er så visst ikke en følelse som lett lar seg overgå. Er ikke det ekte kjærlighet? Det finnes heller ingen garanti for at jeg vil takle 24

farsrollen. Hva hvis det lille barnet kommer og alt jeg føler er forakt? Hvor går man for å klage da? Jeg har jo aldri vært noe glad i barn, så hvorfor skulle dette være noe annerledes? Og det er jo ikke som om man har 14 dagers ubetinget angrerett! Gjennom svangerskapet brukte jeg mye tid på å gruble over dette. I starten var det verst. Jeg hørte det på måten jeg presenterte nyheten om at jeg skulle bli far. Det var liksom ikke noe troverdig, helhjertet engasjement der, ikke noe som sa at jeg gledet meg fullt ut. Det var ikke det at jeg ikke gledet meg, jeg bare trodde ikke helt på det. Skjønte det ikke, verken hva det ville innebære eller hvordan det ville bli. Men etter hvert som svangerskapet gikk over i nye faser og det lille fosteret utviklet seg, så ble jeg mer og mer glad i den lille kladden. Det var meg selv som far jeg satte spørsmålstegn ved. Alle de barnekritiske tingene jeg hadde sagt, alle de krasse meningene jeg i full offentlighet hadde liret av meg. Hvordan skal det gå når den barnehatende typen med de dårlige holdningene skal bli far? Hva om jeg ikke oppdager den store kjærligheten som alle snakker så fint om, hva hvis jeg bare fortsetter å være meg selv (slik jeg jo egentlig ønsker)? Det er et skremmende tankespill med mange løse tråder, og det finnes ingen fasit for hvordan det vil gå. Dette gjorde meg både usikker og nervøs.

Med usikkerhet og nervøsitet kommer tvil, og tvil er grobunn for ungkarens raljeringer. Jeg tror derfor det ikke er helt uvanlig at en vordende far i løpet av svangerskapet flere ganger vil oppleve perioder der ungkaren gjør opprør og krever sin renessanse. I slike faser hender det at ungkaren lirer av seg noen siste krampetrekninger som sender deg hodestups ut på byen eller igangsetter en slags midtlivskrise for å vekke din oppmerksomhet. Men det er ikke en midtlivskrise, det er bare livet som slår rot, 25

og sånt kan skremme oss menn. For meg var det frykten for å bli voksen og å gå uvitende inn i alt dette. Det var vel en slags panikk for å etablere seg, bli eldre og ta et stort skritt videre i livet.

Det er visst ikke så uvanlig blant oss menn. Mange menn sitter på gjerdet i årevis og utsetter beslutningen om å få barn mens deres verpesyke frøken går i hus og hører den biologiske klokken ringe som klokkene på rådhuset. Problemet er ofte også at man sier at man har lyst på barn, men bare ikke akkurat i dag. Så da venter man. Og man venter. Dager blir til uker, og uker blir til år. Etter hvert som man blir vant med tanken på at man en vakker dag skal få barn, så venner man seg også av med tanken på å faktisk få barn. Dette kan være veldig frustrerende for begge parter, kanskje spesielt for den som bare går og venter forgjeves på at partneren skal hoppe ned fra gjerdet.

I en slik situasjon kan man fort komme til en fastlåst stillingskrig av argumenter og kritikk. Jeg har fått høre mange historier fra kvinner som desperat lurer på hvordan de skal få sin mann til å få lyst på barn. Det kan være menn som sier at de har lyst på barn, bare ikke akkurat nå, eller de sier at de kanskje aldri vil ha barn.

I sistnevnte situasjon er det jo egentlig bare å ta et valg.

Hvis man har lyst på barn, men partneren sier nei, så må man bare finne ut hvor dypt det stikker hos begge parter. Hvis man selv virkelig ikke kan leve uten en dag å få barn, men partneren faktisk ikke har lyst på barn, må man bestemme seg for hva som er viktigst. Ønsket om å få barn er en veldig fundamental sak.

Selv jeg i all min barnehatende fortid har alltid visst at jeg på et eller annet tidspunkt vil eller må få barn, men det passet bare aldri tidligere. Er man derimot av typen 26

som vet at man ikke vil få barn noensinne, så er det greit å ha dette tydelig avklart i forholdet. Ofte vet man heller ikke helt hvor man står.

I slike situasjoner er kommunikasjon og åpenhet viktig. Vi menn har en tendens til å låse følelsene våre dypt inne i hvelvet og ikke la noen slippe inn, som igjen kan bli frustrerende for verpesyke høns som bare ønsker et ærlig svar. Dette gjelder ikke bare ved snakk om barn, for hvis vi kan utsette en prat som involverer følelser til i morgen, så gjør vi gjerne det. Og dagen etter der igjen. Kvinner er generelt sett mye flinkere til å snakke om følelser enn oss menn og i saker som involverer veldig mye følelser, slik som spørsmålet om å få barn gjør, så skygger vi menn fort banen og prøver å utsette en slik prat i det lengste. Vi kjenner det på kroppen, føler ubehaget av en prat som vil trenge inn under overflaten og strekke seg inn i vårt innerste. Det føles så nakent, så ubehagelig nakent. Det er noe med å åpne seg helt og ta frem urfølelser som virker skremmende. Vi vil heller kle oss i rustning enn å eksponere våre svakheter i dagslys.

Jeg tror det dummeste man gjør i en slik situasjon er å sette press på den ventende parten eller komme rekende med skyld og dårlig samvittighet. For min del var i hvert fall ikke negativt press veien å gå. Jeg forsto også mer av hva jeg egentlig ville når jeg tenkte 5–10 år fremover i tid. Jeg innså at det var bedre å ta steget videre i livet enn å stå på stedet hvil og bli frakjørt av alle andre. Hvor kult er det egentlig om 10–15 år når alle andre har barn i skolealder, og alle de som en gang var ens faste kompiser, nå er travelt opptatt med å dra sammen på fotballturer med barna sine, mens man selv fortsatt sitter på gjerdet og småpromper? Jeg sier absolutt ikke at man må få barn, jeg mener bare at det kan være greit å tenke at ver27

den forandrer seg. Å ikke foreta seg noe er også et valg.

Den erkjennelsen ble i hvert fall en øyeåpner for meg.

Men hvem er jeg til å prate? Jeg tok aldri det valget. Jeg valgte aldri livet, men livet valgte meg. Jeg valgte aldri å bli far, det skjedde bare. Det var livets egen vilje! Jeg hadde jo alltid tenkt at det kom til å skje en dag, bare helst ikke i dag. Eller i morgen. Eller i år. Kanskje neste år. Men i hvert fall ikke i dag. Men så en dag skjedde det bare, og siden den dagen har jeg nesten blitt troende til skjebnen. Jeg har aldri vært en troende mann ei heller særlig overtroisk, men noen ganger kan man begynne å lure. Når livets puslespill ramler på plass bit etter bit tilsynelatende tilfeldig, men likevel så perfekt, så kan man begynne å undres. Det er noe med at livet iblant ser ut til å ta bevisste valg uten min innblanding. Jeg har nok i mye større grad åpnet øynene for slik tankegang etter at jeg plutselig en dag fikk beskjeden om at mine dager som ungkar var talte. Det var livets egen vilje, og jeg ble pent nødt til å adlyde.

Nå begynner plutselig dette å høres ut som en religiøs opplevelse, så la oss gå videre. Som jeg skrev tidligere: Å få barn gjør at mange småbarnsforeldre begynner å oppføre seg som om de har blitt medlem av et trossamfunn, en slags sekt som tilber småbarn. Dette har alltid irritert meg grønn, men når man får barn selv, så ser man også hvorfor det er sånn. Det hele starter med noe som rett og slett ikke kan omtales som noe annet enn et mirakel.

Livets mirakel.

28