Per dør av Per Fugelli

Per Fugelli

PER DØR

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55991-5 1. utgave, 1. opplag 2017

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Charlotte Holst Fugelli Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Litauen 2017 Satt i 10,7/13,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8.

Diktet av Paul Éluard (s. 56) er oversatt av Liv Margrethe Fugelli.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg skriver denne boken med trøbbel i lungene og ustabilt kranietrykk. Av og til blir det rot og tåke på skjermen.

Aksel, sønnen vår, hjelper meg med å holde orden og klarhet i teksten.

Takk skal du ha.

Til Rebecca, Diego og Per – og alle håp på jord.

Forord

Marcus Aurelius, keiser i Roma, hadde ingen å betro seg til.

Derfor skrev han boken Til meg selv. Papiret ble den sjelen han aldri møtte.

Jeg har mennesker å være nær, også i døden som kommer nå. Likevel vil jeg skrive boken Per dør.

Hvorfor?

Fordi jeg er blyg. Var det noen som lo? Er det blygt å hviske og rope ut i verden hva som skjer med kroppen, sjelen og flokken når du dør? Kanskje ikke. Men jeg kan ikke legge fram alt for mine egne – selv om her er tillit og åpenhet mellom oss. I den nære flokken er jeg et menneske med grenser. Papiret er grenseløst. Det er som havet, rommer alt, tåler alt, krever intet.

Men Per dør skal ikke bare være mitt hav. Boken er også en reiseskildring. Jeg liker å lete og rope Jeg fant! Jeg fant! og vise fram funnene med begeistring og undring. Nå skal vi jakte på skatter og uhygger og storvilt i jungelen før døden.

Jeg har hele mitt faglige liv arbeidet med helsens, eller livets, likning: L = K x Å x F2 som sier at livet er et produkt av kropp og ånd og flokk opphøyd i andre potens. Mennesket er biologi, natur, celler, organer. Jeg skal følge kroppens gang mot død. Men krop9

pen er bare en beholder for det gudestoffet som gjør oss til mennesker på Jorden: ånd. Inne i kroppene våre bor en sjel.

Den rommer stolthet eller skam, trygghet eller frykt, håp eller avmakt, glede eller tristhet. Jeg vil følge sjelens vandring til den forlater kroppen. Livet formes av hvordan vi danser med flokken. Dette er også en rapport fra siste dans med familie, venner, land og natur.

Jeg ville ikke vært meg, om jeg nå bare ville stirret på sjelen min og kreftcellene mine i dødens speil. Mens jeg dør, vil jeg lete etter livets grunnstoffer. Det blir for trist uten.

På vei mot døden vil jeg ha tilbakefall til livet. Jeg vil skrive den siste selvangivelse som forklarer hvorfor livet mitt går opp i pluss. Per dør kunne like gjerne hete Per lever. Jeg vil prøve å formulere livets lykkepiller.

På vei mot død faller mening av livet. Man må skaffe ny. Å skrive denne boken gir meg grunn til å stå opp om morgenen og legge meg om kvelden, av og til med et stivt smil, men med håp om en ny dag.

Per dør er en sann tittel. Jeg skal skrive denne boken til The End. Fortellingen blir ikke så sann. Det går ikke an.

Intet er sannere enn befruktningen og døden. Det er naturfenomener. Livet mellom er forurenset av sjel og dermed løgn. Men jeg lover: Mot død skal jeg være så ærlig jeg kan.

Jeg er lege. Per dør er den siste resept. Jeg håper den vil hjelpe flere enn meg til å dø godt. Jeg har alltid ment at inni er vi like. Vi er skapt av samme menneskestoff. Når vi skal dø, likner vi på hverandre i håp og gru, drøm om hvile, frykt for tomhet. Jeg tror på verdien av fellesskap i livet og i døden. Kanskje det blir greiere å dø når du ikke er alene i 10

din indre verden? Når du har en bok å holde i som bekrefter galskapen, lettelsen, friheten og desperasjonen din?

Per dør er omsider sant. Kanskje ingen tror på meg lenger.

En journalist skrev forleden: «Per Fugelli er døende. Og det har han holdt på med i seks år nå.» Det er riktig, men det er jo kirurgenes skyld. Kort sagt: Sommeren 2009 ble jeg operert for kreft i tykktarmen med spredning til lungene.

Deretter syv måneder med cellegift. Så fulgte nye metastaser i lungene og nye lungeoperasjoner, i alt fire, den siste i 2015. Høsten 2015 ble det påvist tallrike nye kreftsvulster i begge lungene. Kirurgi er ikke aktuelt. Heller ikke stråler.

Jeg sier nei til cellegift, som ikke kan helbrede. Nå kommer siste akt, uten nåde. I de seks årene fram til svermen av nye metastaser høsten 2015, kom det bare en eller to eller tre hvert år. Kirurgene kunne gå inn med sine skarpe kniver, skjære dem fint ut og kaste dem i en forbrenningsovn.

Med min forstand har jeg visst at kreftsvulstene vil komme tilbake igjen og igjen og til slutt drepe meg. Men hver gang jeg vandret ut fra thoraxkirurgisk avdeling med renskårne lunger, jublet en liten, tåpelig lerke i brystet: Kanskje, kanskje er du frisk? Nå er den sangfuglen stille. Nå er det null håp.

Per dør skal slutte med siste åndedrag.

Og etterpå kommer: Epikrise fra himmelen.

Juni 2015 Jeg har ikke vært død, men i intet.

I dag blir en ny bok unnfanget.

Jeg merker tegn til liv.

Jeg er i Nice, som playboy, helt alene, en uke. En dag gjør jeg det playboys fra Stavanger gjør når de er på Côte d’Azur – jeg drar til Det oseanografiske museum i Monaco. Det er et enormt saltvannsakvarium med alle slags underlige skapninger fra havet. I en sal er der ett akvarium, bare ett, tre–fire meter langt med motstrøm. I det akvariet er der én skapning, bare én, hun heter Aurelia Aurita Punctata. Ikke vet jeg når jeg får øye på henne, at hun skal forfølge meg som en gåte i tiden som kommer, at hun skal bli en ledende manet i denne boken. Aurelia er en blåmanet, ufattelig vakker, transparent, koboltblå, med hvite prikker, stor som en hjerne. Se for dere: Hun er her, i den ene enden av akvariet, spenner seg, skyter fram som en myk pil, drives tilbake av motstrøm; ny kontraksjon, fram som en myk pil, tilbake til start, ny kontraksjon – sånn er Aurelias liv. Er det noen som kjenner seg igjen? Det er et eksistensielt utfordrende syn. Jeg sitter på en benk og ser på Aurelia, lenge. Når ingen vakter er her, spør jeg henne: Hva er meningen? Jeg innbil13

ler meg at Aurelia svarer: Å være i live. Gitt min situasjon faller jeg for det svaret. Men bare et øyeblikk. For det er ikke nok for mennesket å være i live, som biomasse. Mennesket har ånd, derfor må det ha mening utover å holde mitokondriene, cellenes fabrikk, i gang.

Oktober 2015 Jeg er i Alta og nyter synet av den blanke Nordlyskatedralen mot høstfarger i bjørkeskogen bak. Telefonen ringer. Jeg er nervøs og famler med ørepropper og knuter på tråden, men endelig er stemmen til dr. Brændengen der. Jeg er blitt glad i denne mannen. Det eneste som irriterer meg er at han alltid ser så fordømt frisk ut. Han er «fastlegen» min på kreftsenteret ved Oslo universitetssykehus. Han har fulgt meg gjennom snart syv år med cellegift og operasjoner.

PET-scan for en måned siden viser tre mistenkelige dannelser i høyre lunge. Vevsprøve i forrige uke bekrefter at det er nye kreftsvulster. Det er tvilsomt om kirurgene kan gå inn i lungene for femte gang – jeg må ha igjen nok lungevev til at jeg kan puste.

I dag har de hatt meg oppe i «thoraxmøtet», hvor kirurger, stråleleger, cellegiftleger og billeddiagnostikere finner ut hva det går an å gjøre med Per. Ikke mange møter handler om liv eller død, men dette møtet gjør det for meg. Brændengen vet at jeg er i høyspenning.

«Kirurgene er lite lystne på å operere», sier han. «Den største metastasen er vevd inn i arrvev fra tidligere inngrep, derfor må hele underlappen eventuelt fjernes radikalt.»

«Hva gjør vi da?»

15

«Thoraxmøtet tilrår at vi følger utviklingen.»

«Gi meg klartekst.»

«Vi følger deg opp med ny billeddiagnostikk om tre måneder.»

«Gi meg klarere tekst.»

«Vi vil se om det kommer nye metastaser.»

«For da er det over og ut med kirurgi?»

«Ja, da må vi overveie stråler.»

Oktober 2015 Hver dag går jeg i Botanisk hage. Her er høst. Jeg vasser i lauvet og nynner: Nytt liv av daude gror.

Jeg vet at det er et halvt år til No livnar det i lundar. Men for at vår og liv skal komme, må iris og peoner og Per dø.

Men det går an å le på veien.

Ned fra Botanisk hage kommer en barnehage. De har vært på piknik. Ungene sitter i to vogner, 7–8 i hver. Jeg har alltid likt å tulle med barn, så jeg stiller meg bredbeint på fortauet, strekker ut armene og sier: «Det er stengt!»

De voksne skjønner at her er en tøysekopp og det er OK. Men ungene i den første vognen ser forskrekket ut. «Det er stengt, det koster penger å komme forbi!» sier jeg og prøver å se litt blidere ut. Det pleier å gå bra. Som regel legger barna en lekepenge i hånden, så får de komme forbi, og både barn og gamle har fått litt spøk i livet. Men nei, denne gang går det galt. Plutselig begynner en jente å hyle. Det er smittsomt. Etter fem sekunder skriker alle. Hylekor mot himmelen. Hva gjør man da? Jeg stakk.

16

Oktober 2015 Vi har to hull i Den norske hjernen: Hull 1 er der hvor den menneskeskapte skjønnheten bor.

Hull 2 er der hvor det høyere åndsliv bor.

Fra gammelt av har vi brukt kroppen mer enn hjernen, musklene mer enn åndskreftene, magen og tarmene mer enn smakssansen.

Vi er sant å si et ganske åndssvakt folk med en i verden enestående sans for det stygge. Vi borer dypt i fjell og havbunn, men bare grunt i egen sjel. Rør og betong gir oss tenning, ikke Baudelaire.

Bjørnstjerne Bjørnson sa: «Ja, de ingeniører, især de yngre, er verdens utøi.»

Kan vi gjøre noe med vår dårlige smak og vår armod i ånd?

Kanskje, kanskje, men det må bli etter neste istid, for her er så mye stygt.

Oktober 2015 Kontroll på kreftsenteret. Kreftcellene i lungene formerer seg som rotter i glassvatt. Jeg vil til Lyngvær, en øde øy i Røst kommune, og lese stjålne salmebøker ved reisens slutt, akkompagnert av franske viner, ikke cellegift.

Men laboratorieprøvene er normale, stråler legen. Leger elsker normale laboratorieprøver. Leverenzymer, hemoglobin, hvite blodlegemer, kreatinin som forteller om nyren, 17

natrium og kalium – når disse verdiene er innenfor to standardavvik, er du laboratoriefrisk. Ja, egentlig frisk, objektivt sett.

Lege er lege og pasient er pasient – og aldri skal de to møtes. De er beboere på hver sin planet, Medisinplaneten og Sykdomsplaneten. Det er lysår mellom dem.

Oktober 2015 011 er mitt Lyngvær i byen. Det ekte Lyngvær er en holme på Røst, ti mil ute i Nordishavet. Her har vi et gammelt hus.

Det er mitt fredsrom. Her har jeg min stjålne salmeskatt og skrivepapir med linjer på. Vi skal snart dit.

011 er mitt hemmelige kontor på Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Jeg bare stjal det for femten år siden. Ingen vet om det. Det likner på en bunker i en øde kjeller. Veggene er kalket hvite. Langs den ene veggen går bokhyllene. Langs den andre veggen står arkivskapene, tunge, grå – med sommerfugler på. Her er ingen elektroner, bare en madrass. Hit går jeg når jeg skal tenke og hvile. Jeg kan ikke dra på oppdagelsesferd til Kalahariørkenen eller Dogon i Mali mer. Men vi kan gjøre funn i arkivene. Her er mapper med underlige titler: Minner fra livmoren … Å, var jeg et steingjerde …

November 2015 Per mister livet. Og så? Lege må komme og syne liket, som det heter i rettsmedisinens poesi. Dødsattest skrives ut og sendes til Statistisk Sentralbyrå slik at Per kan skrives ut av manntall. Begravelsesbyrået kommer og henter den døde kroppen. Den bringes til krematoriet. Urnen med asken blir levert ut mot bevis fra Fylkesmannen i Nordland på at asken kan spres på Røst. Så skal vi begå den siste forbrytelse, dele kalken fra Per i to, spre hans minne ved havet på Orre og ved havet på Røst (det er strengt forbudt å dele aske i to!). Charlotte, våre barn Aksel og Liv, og deres barn Rebecca (15), Diego (12) og Per (12) skal være med – og sol og vind og blåklokker.