Paulo Coelho Seierherren står alene

værende i rikingenes stamme. Hvis de nå hadde avlagt et besøk i Silicon Valley, hvor IT-milliardærene går med plastklokker og slitte bukser, ville de ha skjønt at verden ikke er den samme. Det virker som om alle står på samme sosiale nivå, ingen bryr seg det grann om hvor stor diamanten er, hvilket merke det er på slipset, hvilken modell skinnvesken er. Faktisk finnes det ikke slips og skinnvesker på de kanter, men det er ikke lange veien til Hollywood, en forholdsvis sterkere maskin – om enn for nedadgående – som fremdeles kan få naive sjeler til å tro på haute couture, på halskjeder av smaragder, på gigantiske limousiner. Og siden det er slikt som fremdeles står omtalt i bladene, hvem ville da finne på å ødelegge en bransje som reklamerer for milliarder av dollar, omsetter unyttige ting, innfører helt unødige trender, lanserer den samme kremen om og om igjen, bare med forskjellige etiketter.

Latterlig. Igor makter ikke å legge skjul på sin avsky for dem som fatter avgjørelser som får betydning for livet til millioner av hederlige arbeidsfolk som lever sitt hverdagsliv med stor verdighet, fordi de har helsen, et sted å bo, kjærligheten til familien.

Perverst. Når alt ser ut til å være i orden, når familiene samles rundt matbordet, dukker Superklassens spøkelse opp og selger umulige drømmer: luksus, skjønnhet, makt. Og familien splittes.

Faren jobber overtid i time etter time for å kunne kjøpe den nye modellen joggesko til sønnen sin, ellers vil han bli mobbet på skolen. Kona gråter stille fordi venninnene hennes går med merkeklær, mens hun ikke har råd. Ten21