Brida
Paulo Coelho
Brida En bok om frihet
Oversatt fra portugisisk av Kari og Kjell Risvik, MNO
Bazar Forlag AS Stortingsgata 22 Postboks 2023 Vika 0125 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Brida Copyright © Paulo Coelho 1990 www.paulocoelho.com © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2008 Denne utgave, 2009 Oversatt fra portugisisk av Kari og Kjell Risvik This edition was published by arrangements with Sant Jordi Asociados, Barcelona, Spain Omslagsdesign: HarperCollins Publishers Ltd (2008) Tilrettelegging av design: Lene Stangebye Geving Omslagsfoto: © Getty Images / Maria Taglienti Forfatterfoto: © Frederic Charmeaux Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Trykk og innbinding: WS Bookwell, Finland Trykt på: Ensocreamy, 60 g, bulk 2,0 ISBN 978-82-8087-282-1 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Tilegnet N.D.L, som utførte miraklene; Christina, som inngår i ett av dem; og Brida
Om en kvinne har ti sølvpenger og mister en av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! LUKAS 15, 8–9
Før vi begynner I Pilegrimsreisen skiftet jeg ut to meditasjonsøvelser med noen øvelser i sansning som jeg hadde lært da jeg jobbet med teater. Resultatene ble imidlertid strengt tatt de samme, men det kostet meg en kraftig irettesettelse fra min mester. «Det spiller ingen rolle om det finnes metoder som er raskere eller lettere; tradisjonen kan aldri skiftes ut,» sa han. Av den grunn er de få ritualene som beskrives i Brida, de samme som de som opp gjennom århundrene har vært praktisert av Månens tradisjon – en helt egen tradisjon som krever erfaring og praksis ved utførelsen. Å gjennomføre slike ritualer uten rettledning er farlig, utilrådelig, unødvendig, og kan være til stor skade for den åndelige søken. Paulo Coelho
Prolog Vi satt en hel kveld på en kafé i Lourdes. Jeg, en pilegrim på den hellige veien til Roma, som skulle gå i mange dager for å finne gaven min. Hun, Brida O’Fern, skulle hjelpe meg et stykke på vei. En av disse kveldene spurte jeg henne om hun hadde vært sterkt beveget da hun ble kjent med et bestemt kloster, ved den stjerneformede stien som De innvidde følger gjennom Pyreneene. – Der har jeg aldri vært, svarte hun. Det overrasket meg. Hun var jo allerede i besittelse av en gave. – Alle veier fører til Rom, sa Brida, idet hun brukte det gamle ordtaket for å si meg at gavene kunne vekkes hvor som helst. – Jeg vandret min vei til Roma i Irland. Ved våre neste møter fortalte hun meg historien om sin søken. Da hun var ferdig, spurte jeg om jeg en dag kunne få skrive ned det jeg hadde hørt. Hun ga umiddelbart sitt samtykke, men hver gang vi møttes, oppsto det nye hindre. Hun ba meg bytte ut navnene på dem som var med, hun ville vite hva slags mennesker som skulle lese dette, og hvordan de kom til å reagere. 11
– Det kan jeg ikke vite, svarte jeg. – Men jeg tror ikke det er derfor du nøler. – Du har rett, sa hun. – Det er fordi jeg mener dette er en svært privat opplevelse. Jeg vet ikke om folk kan få noe utbytte av den. Det er en risiko som vi nå løper sammen, Brida. En anonym tekst fra tradisjonen sier at hvert menneske, i sin eksistens, kan innta to holdninger: bygge eller plante. De som bygger, kan bruke år på sine gjøremål, men en dag holder de opp. Når de så stanser, blir de innestengt bak sine egne vegger. Livet mister sin mening når byggingen opphører. Men det finnes noen som planter. De plages iblant av uvær og årstidenes gang, og de unner seg sjelden hvile. Men i motsetning til en bygning slutter hagen aldri å vokse. Samtidig som den krever pleie av gartneren, bidrar den også til at livet blir et stort eventyr for ham. Gartnerne kjenner hverandre igjen – for de vet at i hver plantes historie er hele jordens historie nedlagt. Forfatteren
Irland August 1983 – mars 1984
Sommer og høst
–JEG HAR LYST TIL å lære meg alt om magi, sa jenta. Trollmannen så på henne. Falmede jeans, T-skjorte og den trassige minen som alle unnselige mennesker pleier å sette opp når de helst ikke skulle ha gjort det. «Jeg må være dobbelt så gammel som henne,» tenkte han. Likevel visste han hva han sto overfor: sin annen del. – Jeg heter Brida, fortsatte hun. – Unnskyld at jeg ikke har presentert meg. Jeg har ventet lenge på dette og er mer nervøs enn jeg hadde trodd. – Hvorfor har du lyst til å lære deg magi? spurte han. – For å få svar på noen spørsmål i livet mitt. For å gjøre meg kjent med de skjulte kreftene. Kanskje også for å kunne legge ut på reiser til fortiden og fremtiden. Det var ikke første gang noen fant veien ut i skogen for å be ham om dette. En gang i tiden hadde han vært en velkjent mester som nøt stor anseelse innenfor tradisjonen. – Du er ikke i yngste laget, da? – Jeg er 21 år, sa Brida. – Hvis jeg hadde villet lære å danse ballett, ville jeg allerede ha vært for gammel. Trollmannen gjorde tegn til at hun skulle følge etter. 17
Sammen vandret de gjennom skogen, i taushet. «Hun er vakker,» tenkte han mens trærnes skygger stadig forandret seg, nå som solen sto så lavt på himmelen. «Men jeg er dobbelt så gammel som henne.» Det innebar at det kunne bli smertefullt. Brida ble irritert over den halsstarrige tausheten til mannen som gikk ved siden av henne. Han hadde ikke engang giddet å kommentere det siste hun sa. Skogbunnen var fuktig, dekket av vissent løv. Hun la også merke til de skiftende skyggene og kvelden som senket seg. Snart ville det være mørkt, og de hadde ingen lykt med seg. «Jeg må stole på ham,» sa hun oppmuntrende til seg selv. «Hvis jeg tror at han kan lære meg alt om magi, må jeg også tro at han kan vise meg vei gjennom skogen.» De gikk videre. Hun hadde inntrykk av at han gikk på måfå, snart hit og snart dit, skiftet retning uten at noen hindringer var kommet i veien. Stadig vekk gikk de i ring og kom forbi det samme stedet tre–fire ganger. «Han vil sikkert stille meg på prøve.» Hun var fast bestemt på å stå løpet ut og bestrebet seg på å vise at det som skjedde – også det at de gikk i ring – var aldeles normalt. Hun var kommet langveisfra og hadde ventet lenge på dette møtet. Dublin lå nesten femten mil unna, og bussene til denne landsbyen var ukomfortable og fulgte en helt vanvittig ruteplan. Hun hadde måttet stå grytidlig opp, kjøre i tre timer, spørre etter ham i småbyen, forklare hva hun ville med en sånn underlig skrue. Endelig hadde de vist henne veien til den delen av skogen der 18
han pleide å oppholde seg om dagen, men først hadde de advart henne og sagt at han allerede hadde prøvd å forføre en av ungpikene fra stedet. «Han er en interessant mann,» tenkte hun. Nå bar det oppover, og hun merket at hun håpet at solen skulle holde seg oppe litt lenger. Hun var redd for å skli i det sleipe løvet. – Hvorfor har du lyst til å lære deg magi? Brida var glad for at stillheten endelig ble brutt. Hun ga det samme svaret som sist. Men han slo seg ikke til tåls med det. – Du har kanskje lyst til å lære deg magi fordi det er noe dunkelt og gåtefullt. Fordi den gir svar som få mennesker er i stand til å finne i livets løp. Men først og fremst fordi den vekker minner om en romantisk fortid. Brida sa ingenting. Hun visste ikke hva hun skulle si. Nå ønsket hun bare at han skulle vende tilbake til tausheten, for hun var redd for å gi et svar som Trollmannen ikke likte. ENDELIG KOM DE TIL TOPPEN AV ET FJELL, etter å ha gått gjennom hele skogen. Her var grunnen steinete, ribbet for all vegetasjon. Men det var ikke fullt så glatt, og det var ingen sak for Brida å holde tritt med Trollmannen. Han satte seg på toppen og ba Brida gjøre det samme. – Det har vært andre her før, sa Trollmannen. – De kom og ba meg lære dem magi. Men jeg har allerede lært bort alt jeg skulle lære bort. Jeg har latt menneskeheten få tilbake alt det den har gitt meg. Nå vil jeg bare være 19
alene, bestige fjellene, stelle plantene og leve i samhørighet med Gud. – Det er ikke sant, svarte jenta. – Hva er det som ikke er sant? spurte han forbauset. – Du ønsker kanskje å leve i samhørighet med Gud. Men det er ikke sant at du vil være alene. Brida angret seg. Hun hadde bare fulgt en plutselig innskytelse, og nå var det for sent å glatte over. Det fantes kanskje noen som ønsket å være alene. Det kunne jo tenkes at kvinner trengte menn mer enn menn trengte kvinner. Men Trollmannen virket ikke irritert da han tok til orde igjen. – Det er noe jeg må spørre deg om, sa han. – Du må svare absolutt sannferdig. Hvis du snakker sant, skal jeg lære deg det du ber om. Hvis du lyver, får du aldri vende tilbake til denne skogen. Brida trakk et lettelsens sukk. Det var bare et spørsmål. Hun måtte ikke lyve. Så enkelt var det. Hun hadde alltid trodd at mestrene stilte større krav før de gjorde noen til sine disipler. Hun følte seg vel sammen med ham. Øynene glitret. – Sett at jeg begynner å lære deg det jeg kan, sa han og så henne dypt inn i øynene. – At jeg begynner å vise deg de parallelle verdenene som omgir oss, englene, naturens visdom, mysteriene i Solens tradisjon og Månens tradisjon. Så en dag er du på vei ned til byen for å handle mat, og på veien møter du mannen i ditt liv. «Jeg ville aldri ha kjent ham igjen,» tenkte hun, men 20
bestemte seg for ikke å si noe. Spørsmålet var vanskeligere enn hun hadde tenkt seg. – Han opplever det på samme måte og går bort til deg. Dere forelsker dere. Du fortsetter å gå i lære hos meg. Jeg lærer deg visdommen i kosmos om dagen, og han viser deg kjærlighetens visdom om natten. Men det kommer en dag da de to tingene ikke lenger kan gå sammen. Du må treffe et valg. Trollmannen tidde et øyeblikk. Allerede før han hadde stilt spørsmålet, fryktet han svaret. At hun var kommet den kvelden, markerte slutten på en fase i begges liv. Han visste det, for han kjente til tradisjonene og mestrenes planer. Han trengte henne like mye som hun trengte ham. Men hun måtte svare sant akkurat da. Det var den eneste betingelsen. Han tok mot til seg og sa: – Svar meg nå ærlig og oppriktig, ville du gi slipp på alt du hadde lært til da, alle mulighetene og alle mysteriene som magiens verden kunne skjenke deg, for å være sammen med mannen i ditt liv? Brida vendte blikket bort. Rundt om på alle kanter var fjellene, skogene, og der nede den lille landsbyen der de første lysene ble tent. Det steg røyk opp fra pipene, snart ville familiene sette seg til bords og spise middag. De gjorde rett og skjell for seg, de fryktet Gud og prøvde å hjelpe sin neste. Alt dette gjorde de fordi de hadde opplevd kjærligheten. Livet deres hadde fått sin forklaring, de var i stand til å fatte alt som skjedde i universet, enda de aldri hadde hørt om slike ting som Solens tradisjon og Månens tradisjon. 21
– Jeg ser ingen motsetning mellom det jeg søker og lykken min, sa hun. – Svar på det jeg spurte om. Trollmannen så henne dypt inn i øynene. – Ville du gi slipp på alt for denne personens skyld? Brida følte en voldsom trang til å gråte. Det var ikke bare et spørsmål, det var et valg, det vanskeligste valg et menneske stilles overfor i livet. Hun hadde tenkt mye på det. Det hadde vært en tid da intet i verden var viktigere enn henne selv. Hun hadde hatt mange kjærester, hun hadde alltid trodd at hun elsket hver eneste en av dem, og alltid hadde hun opplevd at forelskelsen tok slutt når hun minst ventet det. Av alt det hun hadde fått kjennskap til, hadde kjærligheten vært det vanskeligste. Akkurat nå var hun forelsket i en som var litt eldre enn henne, studerte fysikk og opplevde verden på en helt annen måte enn hun gjorde. Om og om igjen hadde hun trodd på kjærligheten, satset alt på følelsene sine, men hun var blitt skuffet så mange ganger at hun ikke lenger følte seg sikker på noe. Allikevel var dette det aller største i livet. HUN UNNGIKK Å SE Trollmannen inn i øynene. Blikket gikk til byen og de rykende pipene. Det var gjennom kjærligheten at alle prøvde å forstå universet, helt fra tidenes morgen. – Jeg ville gi slipp på det, sa hun til sist. Mannen som satt der foran henne, ville aldri forstå hva som rørte seg i menneskenes hjerter. Han var en mann som kjente til magiens makt og mysterier, men 22
menneskene kjente han ikke. Han hadde gråsprengt hår, huden var garvet av solen, kroppen vitnet om at han var vant til å vandre omkring i disse fjellene. Han var sjarmerende, med øyne som gjenspeilte en sjel full av svar, og han måtte nok en gang være skuffet over vanlige menneskers følelser. Hun var også skuffet over seg selv, men kunne ikke lyve. – Se på meg, sa Trollmannen. Brida skammet seg, men så likevel på ham. – Du snakket sant. Jeg skal lære deg. Mørket falt på, og stjernene tindret på en måneløs himmel. På to timer hadde Brida fortalt hele sin livshistorie til den ukjente mannen. Hun prøvde å finne ting som kunne forklare hennes interesse for magi – slikt som syner i barndommen, forutanelser, indre kall – men fant ikke noe. Hun ville vite, mer var det ikke. Og det var derfor hun allerede hadde fulgt kurs i astrologi, tarot, numerologi. – Det er bare språk, sa Trollmannen. – Og de er ikke de eneste. Magien snakker alle språk i menneskehjertene. – Hva er magi for noe, da? spurte hun. Enda så mørkt det var, merket Brida at Trollmannen vred på hodet. Han skuet opp mot himmelen, falt i staver, kanskje fordi han søkte et svar. – Magien er en bro, sa han til slutt. – En bro som gjør det mulig å gå fra den synlige verden til den usynlige. Og lære seg noe fra begge verdenene. – Hvordan skal jeg lære å gå over den broen? – Du må finne din måte å gjøre det på. Hvert menneske har sin egen måte. 23
– Det var det jeg kom hit for. – Det finnes to måter, svarte Trollmannen. – Solens tradisjon, som lærer deg hemmelighetene gjennom rommet, gjennom tingene som omgir oss. Og Månens tradisjon, som lærer deg hemmelighetene gjennom tiden, gjennom de tingene som er fanget i tidens hukommelse. Brida hadde oppfattet det. Solens tradisjon var denne natten, trærne, kulden i kroppen hennes, stjernene på himmelen. Og Månens tradisjon var den mannen som satt der foran henne, med forfedrenes visdom glitrende i øynene. – Jeg har lært meg Månens tradisjon, sa Trollmannen, som om han kunne lese tankene hennes. – Men jeg har aldri vært noen mester i den. Jeg er mester i Solens tradisjon. – Vis meg Solens tradisjon, da, sa Brida mistroisk, for hun syntes hun kunne spore en viss ømhet i Trollmannens stemme. – Jeg skal lære deg det jeg har lært. Men det finnes mange veier til Solens tradisjon. Man må sette sin lit til at hvert menneske evner å finne ut av det selv. Brida hadde ikke tatt feil. Det var virkelig en øm klang i Trollmannens stemme. Det skremte henne, fikk henne aldeles ikke til å føle seg mer vel. – Jeg tror nok jeg kan forstå Solens tradisjon, sa hun. Trollmannen sluttet å stirre på stjernene og konsentrerte seg om jenta. Han visste at hun foreløpig ikke kunne lære seg Solens tradisjon. Likevel måtte han lære henne den. Det er enkelte disipler som velger seg sine mestre. 24
– Jeg vil bare minne deg om én ting før vi begynner, sa han. – Når noen finner sin vei, må de ikke være redde. Det gjelder å ha mot til å trå feil. Skuffelser, nederlag, mismot er redskaper Gud bruker for å vise vei. – Merkelige redskaper, sa Brida. – De vil mange ganger få et menneske til å gi opp. Trollmannen var fullt klar over det. Han hadde selv opplevd Guds merkelige redskaper på kropp og sjel. – Lær meg Solens tradisjon, sa hun ivrig. TROLLMANNEN BA BRIDA STØTTE SEG mot en stor stein og slappe av. – Du behøver ikke å lukke øynene. Se på verden omkring deg, legg merke til alt du kan. Når som helst kan Solens tradisjon vise et menneske sin evige visdom. Brida gjorde som Trollmannen hadde bedt henne om. Men hun syntes han gikk litt vel fort frem. – Dette er den første og viktigste leksen, sa han. – Den ble skapt av en spansk mystiker som hadde forstått troens betydning. Han het Juan de la Cruz. Han så på jenta som tillitsfullt hadde gitt seg helt hen. Fra dypet av sitt hjerte ønsket han at hun skulle fatte det han ville lære henne. I bunn og grunn var hun jo hans annen del, selv om hun ennå ikke visste det, enda så ung hun var, og besnæret av tingene og menneskene i verden.