Page 1


Ut i vannet


Paula Hawkins

Ut i vannet Oversatt av Inge Ulrik Gundersen


Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Into the Water Copyright © Paula Hawkins 2017 Første gang utgitt av Doubleday, 2017, et imprint i Transworld Publishers, UK Copyright norsk utgave © CAPPELEN DAMM, Oslo, 2017 Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen Utgitt etter avtale med Leonhardt og Høier Literary Agency A/S, København Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Utdrag fra «The Numbers Game», Dear Boy, © Emily Berry, gjengitt med tillatelse fra Faber & Faber. Utdrag fra «Down by the River» av PJ Harvey gjengitt med velvillig tillatelse fra Hot Head Music Ltd. All rights reserved. Utdrag fra Hallucinations © Oliver Sacks 2012, gjengitt med tillatelse fra The Wylie Agency (UK) Limited

Omslagsdesign: © Richard Ogle/TW Tilpasning av omslag: Nic Oxby Foto forside: Tre reflektert i vann Getty Images/Roberto Machado Noa, Kvinne Getty Images/Thorsten Henn, Frosk Getty Images/Alex Mustard/Nature Picture Library Foto bakside: Regn Getty Images/Yuko Suzuki/EyeEm, Bro John Cooper/Arcangel Images, Kvinne Mark Owen/Arcangel Images Forfatterfoto: © Alisa Connan Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Satt i Sabon og trykt på 70 gr Holmen Book Cream 1,8 ISBN 978-82-8087-610-2 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Til alle brysomme


Jeg var svært ung da jeg ble sprettet Enkelte ting bør man gi slipp på andre ikke Det er delte meninger om hvilke ’The Numbers Game’, Emily Berry

Vi vet at minner ikke er konservert eller uforanderlige som Prousts hermetikk i spiskammeret. De blir endret, plukket fra hverandre, satt sammen igjen og kategorisert på ny hver gang man tenker på dem. Hallucinations, Oliver Sacks


Døvika Libby «En gang til! En gang til!» Mennene binder henne igjen. Annerledes denne gangen: venstre tommel til høyre tå, høyre tommel til venstre. Tauet rundt livet på henne. Denne gangen bærer de henne ut i vannet. «Vær så snill,» begynner hun å trygle, for nå vet hun ikke om hun takler det, mørket og kulden. Hun vil tilbake til et hjem som ikke lenger eksisterer, til en tid da hun og tanten hennes satt foran peisen og fortalte hverandre historier. Hun vil være i sin egen seng i det lille huset deres, hun vil være liten igjen, snuse inn lukten av peisrøyk og roser og den søte, varme huden til tante. «Vær så snill.» Hun synker. Da de drar henne opp for andre gang, er leppene hennes blåmerkeblå, og pusten hennes er borte for godt.


del én


2015 Jules Var det ikke noe du ville fortelle meg? Hva var det du prøvde å si? Det føles som om jeg forsvant fra denne samtalen for lenge siden. Jeg mistet konsentrasjonen. Jeg tenkte på noe annet, andre gjøremål. Jeg hørte ikke etter og mistet tråden. Vel, nå har du min fulle oppmerksomhet. Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at jeg har gått glipp av noen viktige poenger. Da de kom for å underrette meg, ble jeg sint. Først lettet, for når to politibetjenter kommer på døra akkurat idet man leter etter togbilletten, på vei ut for å dra på jobb, frykter man det verste. Jeg ble bekymret for dem jeg var glad i – vennene mine, eksen min, arbeidskamerater. Men det gjaldt ikke dem, sa de, det gjaldt deg. Derfor ble jeg lettet, et lite øyeblikk, og så fortalte de meg hva som hadde skjedd, hva du hadde gjort, de fortalte meg at du hadde vært i vannet, og da ble jeg rasende. Rasende og redd. Jeg tenkte på hva jeg skulle si til deg når jeg kom dit, at jeg visste du hadde gjort det for å trosse meg, for å gjøre meg sint, for å skremme meg, skape uro i livet mitt. For å få min oppmerksomhet, dra meg tilbake dit du ville ha meg. Og der kan du se, Nel, du klarte det: Her er jeg på dette stedet jeg aldri ville tilbake til, for å passe på datteren din, for å rydde opp i det salige rotet ditt.


MANDAG 10. AUGUST Josh Noe vekket meg. Jeg sto opp og gikk på do, og la merke til at døra til mamma og pappa var åpen. Og da jeg så etter, oppdaget jeg at mamma ikke var i senga. Pappa snorket som vanlig. Klokkeradioen viste 4:08. Jeg tenkte at hun måtte være nede i første etasje. Hun har søvnproblemer. De har det begge to nå, men pappa tar piller som er så sterke at man kan stå rett ved siden av senga og skrike inn i øret hans uten at han våkner. Jeg gikk veldig stille ned, for hun pleier å slå på TV-en og se på de kjedelige reklamene om maskiner som kan hjelpe deg å gå ned i vekt eller vaske gulvet eller kutte grønnsaker på en masse forskjellige måter, og så sovner hun. Men TV-en var ikke på, og hun var ikke i sofaen, så jeg skjønte at hun måtte ha gått ut. Hun har gjort det noen ganger – som jeg vet om i hvert fall. Jeg kan ikke holde styr på hvor alle er til enhver tid. Den første gangen sa hun at hun bare hadde gått ut en tur for å klarne hodet, men en annen gang våknet jeg om morgenen og oppdaget at hun var borte, og da jeg kikket ut av vinduet, så jeg at bilen hennes ikke sto utenfor som den pleier. Jeg tror kanskje hun går ut for å spasere langs elven, eller for å besøke graven til Katie. Det hender jeg gjør det selv noen ganger, men ikke midt på natta. Jeg ville ikke tort å gå i mørket, pluss at jeg ville følt meg rar, for det var det Katie selv gjorde: Hun sto opp midt på natta og gikk til elven, og kom aldri tilbake. Men jeg forstår hvorfor mamma gjør det: Det er så nær hun kan komme Katie nå, bortsett fra kanskje å sitte på rommet hennes, som jeg også vet hun gjør av og til. Rommet til Katie ligger ved siden av mitt, og jeg hører at mamma gråter. 14


Jeg satte meg på sofaen for å vente på henne, men jeg må ha sovnet, for da jeg hørte lyden av døra, var det lyst ute, og da jeg så på klokka på peishylla, var den kvart over sju. Jeg hørte at mamma lukket døra etter seg og løp opp trappa. Jeg fulgte etter henne opp, stilte meg utenfor soverommet og så gjennom dørsprekken. Hun sto på kne ved siden av senga, på pappas side, og hun var rød i ansiktet, som om hun hadde løpt. Hun pustet tungt og sa: «Alec, du må våkne. Våkne,» mens hun ristet i ham. «Nel Abbott er død,» sa hun. «De fant henne i vannet. Hun hoppet.» Jeg kan ikke huske at jeg sa noe, men jeg må ha lagd en lyd, for hun så opp på meg og kom seg på beina. «Å, Josh,» sa hun og kom mot meg, «å, Josh.» Tårene trillet nedover kinnene hennes, og hun omfavnet meg hardt. Da jeg trakk meg unna, gråt hun fortsatt, men hun smilte også. «Å, lille venn,» sa hun. Pappa satte seg opp i senga og gned seg i øynene. Han bruker en evighet på å våkne ordentlig. «Jeg forstår ikke. Når da … mener du i går kveld? Hvordan vet du det?» «Jeg dro ut for å kjøpe melk,» sa hun. «Alle snakket om det … i butikken. De fant henne i morges.» Hun satte seg på senga og begynte å gråte igjen. Pappa ga henne en klem, men han så på meg og hadde et rart uttrykk i ansiktet. «Hvor dro du?» spurte jeg henne. «Hvor har du vært?» «På butikken, Josh. Det sa jeg jo nettopp.» Du lyver, ville jeg si. Du har vært borte i timevis, du dro ikke bare ut for å kjøpe melk. Det var det jeg hadde lyst til å si, men det klarte jeg ikke, foreldrene mine satt nemlig på senga og så på hverandre, og de så lykkelige ut.


TIRSDAG 11. AUGUST Jules Jeg husker det. I baksetet på campingbilen, puter i en haug i midten for å markere grensen mellom mitt og ditt territorium, på vei til Beckford for sommeren, du var urolig og opprømt – du gledet deg sånn til å komme dit – og jeg var grønn av bilsyke der jeg kjempet for ikke å kaste opp. Det var ikke bare det at jeg husket det, jeg følte det. Jeg følte den samme kvalmen i ettermiddag, der jeg hang over rattet som en gammel dame mens jeg kjørte fort og dårlig, dro ut i midten av veien rundt svingene, tråkket for hardt på bremsen, overkompenserte ved synet av møtende biler. Jeg kjente den; følelsen jeg får når jeg ser en hvit varebil suse mot meg på en av disse smale veiene, og jeg tenker: jeg kommer til å svinge, jeg kommer til å gjøre det, svinge ut og kjøre rett mot den, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Som om jeg kommer til å miste all fri vilje i siste øyeblikk. Det er den samme følelsen som når man står på kanten av et stup, eller på kanten av perrongen, og man føler seg styrt av en usynlig hånd. Og tenk om? Tenk om jeg bare tok et skritt fram? Tenk om jeg bare svingte på rattet? (Vi er ikke så forskjellige likevel, du og jeg.) Det som slo meg, var hvor godt jeg husket det. For godt. Hvordan har det seg at jeg husker så godt det som skjedde meg da jeg var åtte år, når jeg ikke for mitt bare liv kan huske om jeg har snakket med kollegaene mine om å flytte en klientvurdering til neste uke? Det jeg ønsker å huske, klarer jeg ikke å huske, og det jeg prøver alt jeg kan å glemme, bare strømmer på. Jo nærmere jeg kommer Beckford, desto klarere blir det, fortiden suser mot meg som spurv fra hekken, skremmende og uunngåelig. 16


All denne frodigheten, det utrolig grønne og den knallgule gulltornen på kollen, den brente seg inn i hjernen min og brakte med seg en filmavis av minner: Pappa som bærer meg ut i vannet da jeg var fire eller fem år gammel, mens jeg vrir meg og hyler av fryd; du som hopper i elven fra fjellet, klatrer høyere og høyere for hver gang. Piknik på den sanddekte elvebredden i vika, smaken av solkrem på tungen, feit brun fisk som vi fisket i det roligere, uklare vannet nedenfor mølla. Du som kom hjem med blodet rennende nedover beinet etter å ha feilberegnet et av disse hoppene, og måtte bite i et kjøkkenhåndkle mens pappa renset såret, for gråte skulle du ikke. Ikke i mitt påsyn. Mamma med lyseblå sommerkjole, barbeint på kjøkkenet mens hun lagde grøt til frokost. Fotsålene hennes var rustbrune. Pappa som sitter på elvebredden og tegner. Og senere, da vi var eldre, du i olashorts med bikinitopp under T-skjorta, snek deg ut sent for å møte en gutt. Ikke hvilken som helst gutt, gutten. Mamma, tynnere, skjørere, sovende i lenestolen i stua; pappa som gikk lange turer med prestens fyldige, bleke kone i solhatt. Jeg husker en fotballkamp. Varm sol på vannet, alle så på meg der jeg satt og blunket bort tårene, med blod på låret, mens latteren runget i ørene mine. Jeg kan fortsatt høre det. Og under det hele: lyden av rennende vann. Jeg var så dypt nede i det vannet at jeg ikke registrerte at jeg var framme. Jeg var der, midt i byen, plutselig, som om jeg hadde lukket øynene og blitt teleportert dit, og før jeg visste ordet av det, kjørte jeg sakte på smale veier kantet med trebjelker, en uskarp skygge av rosa stein i sidesynet, mot kirken, mot den gamle broen, forsiktig nå. Jeg holdt blikket på asfalten foran meg og prøvde å ikke se på trærne, eller elven. Prøvde å ikke se, men klarte ikke å la være. Jeg stoppet i veikanten og stanset motoren. Jeg så opp. Der var trærne og steintrappa, grønn av mose og skummel etter regnet. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen. Jeg husket dette: iskaldt regn som sprutet i asfalten, blinkende blålys som konkurrerte med lynet om å lyse opp elven og himmelen, pusten som dampet foran de skrekkslagne ansiktene, og en liten 17


gutt, likblek og skjelvende, som ble ført opp trappa til veien av en kvinnelig politibetjent. Hun holdt ham hardt i hånden, øynene hennes var oppsperret og blikket vilt mens hun snudde hodet fram og tilbake og ropte på noen. Jeg kan fortsatt føle det jeg følte den kvelden, redselen og fascinasjonen. Jeg kan fortsatt høre for meg det du sa: Hvordan ville det være? Kan du forestille deg det? Å se moren din dø? Jeg så bort, startet bilen og svingte ut på veien igjen, kjørte over broen der veien snor seg rundt. Jeg så etter avkjøringen – første til venstre? Nei, ikke den, den andre. Der var den, den gamle steinbygningen, Møllehuset. Kald og fuktig prikking i huden, hjertet hamret farlig fort, jeg kjørte gjennom den åpne porten og inn i oppkjørselen. Det sto en mann der og så på telefonen sin. En politimann i uniform. Han gikk raskt mot bilen, og jeg åpnet vinduet. «Jeg er Jules,» sa jeg. «Jules Abbott? Jeg er … søsteren hennes.» «Å.» Han så brydd ut. «Ja. Akkurat. Selvfølgelig. Men,» sa han og kikket opp mot huset, «det er ingen her for øyeblikket. Jenta … niesen din … hun er ute. Jeg er ikke helt sikker på hvor …» Han dro sambandsradioen opp fra beltet. Jeg åpnet døra og gikk ut. «Er det greit at jeg går inn i huset?» spurte jeg. Jeg kikket opp på det åpne vinduet, det gamle rommet vårt. Jeg kunne se deg der fortsatt, der du satt i vinduskarmen og dinglet med beina utenfor. Svimlende. Politimannen så usikker ut. Han snudde seg bort fra meg og sa noe dempet inn i radioen før han snudde seg tilbake igjen. «Ja, det er i orden. Du kan gå inn.» Jeg var som blind da jeg gikk opp trappa, men jeg hørte vannet og luktet jorden, jorden i skyggen av huset, under trærne, dit solen aldri kom, den sure lukten av råtnende løv. Lukten førte meg tilbake i tid. Jeg skjøv opp døra, og ventet nesten å høre mammas stemme rope fra kjøkkenet. Uten å tenke meg om visste jeg at jeg måtte dytte til døra med hoften, på det punktet der den subber mot gulvet. Jeg gikk inn i entreen og lukket døra etter 18


meg. Øynene jobbet for å fokusere i mørket, og jeg grøsset av den brå kulden. På kjøkkenet sto et eikebord skjøvet inn under vinduet. Det samme? Det lignet, men det kunne ikke være det, huset hadde skiftet eiere så mange ganger siden den gang. Jeg kunne få det bekreftet hvis jeg krabbet under og så etter merkene du og jeg etterlot oss der, men pulsen min raste i vei bare ved tanken på det. Jeg husker hvordan solen traff det om morgenen, og at du – hvis du satt på venstre side vendt mot komfyren – fikk utsikt til den gamle broen, perfekt innrammet. Så vakkert, sa alle da de kommenterte utsikten, men de så egentlig ikke ordentlig etter. De åpnet ikke vinduet og lente seg ut, de så aldri ned på møllehjulet, som råtnet der det sto, og de så aldri forbi solskinnet som lekte på vannspeilet, de så aldri hva vannet egentlig var, grønnsvart og fullt av levende og døende organismer. Ut av kjøkkenet, inn i entreen, forbi trappa, lenger inn i huset. Det kom så brått på at jeg ble helt perpleks, de enorme vinduene i fasaden ut mot elven – nesten ut i elven, som om vannet ville fosse inn over den brede trebenken under vinduene hvis man åpnet dem. Jeg husker det. Alle de somrene da mamma og jeg satt lent mot putene med føttene trukket opp, sånn at tærne våre nesten berørte hverandre, med bøkene i fanget. En skål med snacks i nærheten, selv om hun aldri rørte dem. Jeg orket ikke å se på det; jeg ble trist og opprørt av å se det sånn igjen. Murpussen var fjernet for å få fram teglsteinene under, og innredningen var så typisk deg: orientalske tepper på gulvet, tunge ibenholtmøbler, store sofaer og skinnstoler, og altfor mange stearinlys. Og bevis på dine besettelser overalt: store, innrammede trykk, Millais’ Ophelia, vakker og fredfull, med åpen munn og åpne øyne, blomster i hånden. Blakes Hekate, Goyas Heksesabbaten, og Hunden. Det er det bildet jeg misliker sterkest, det stakkars dyret som kjemper for å holde hodet over det stigende tidevannet. 19


Jeg kunne høre en telefon som ringte, og det virket som om lyden kom fra et sted nedenfor huset. Jeg fulgte lyden gjennom stua og ned en trapp – jeg tror det var en bod der før, full av skrot. Et år ble boden oversvømt, og alt ble dekket av slam, som om huset var i ferd med å bli en del av elvebredden. Jeg gikk inn i det som var blitt atelieret ditt. Det var fullt av kamerautstyr, skjermer, lamper og lyskasser, en skriver, papirer og bøker og mapper i stabler på gulvet, og arkivskap langs veggen. Og selvfølgelig bilder. Fotografiene dine dekket hver centimeter av murpuss. For et utrent øye kunne det se ut som om du var veldig opptatt av broer: Golden Gate, Yangtzibroen i Nanjing, Prins Edward-viadukten. Men se en gang til. Det handler ikke om broer, det er ikke en kjærlighet til disse ingeniørkunstens mesterverker. Se en gang til, så ser du at det ikke bare er broer, det er Beachy Head, Aokigaharaskogen, Preikestolen. Steder fortvilte folk drar til for å gjøre ende på det hele, fortvilelsens katedraler. Rett overfor inngangen henger det bilder av Døvika. Mengder, fra alle mulige vinkler og utsiktspunkter: blek og islagt om vinteren, med svarte klipper i skarp kontrast, eller glitrende om sommeren, en frodig og grønn oase, eller matt og skifergrå med stormskyer over, det samme motivet igjen og igjen. Bildene glir sammen til et svimlende visuelt angrep. Det føltes som om jeg var der, på det stedet, som om jeg sto på toppen av fjellet og så ned i vannet, kjente den grusomme spenningen, den forlokkende dragningen mot tilintetgjørelse.


Nickie Noen av dem gikk frivillig i vannet, andre ikke, og spurte man Nickie – ikke at noen ville gjøre det, for det skjedde aldri – kjempet Nel Abbott imot før hun havnet i vannet. Men ingen kom til å spørre henne, og ingen kom til å høre på henne, så det var egentlig ingen vits i å si noe. Spesielt ikke til politiet. Selv om hun ikke hadde hatt noen særlige problemer med dem tidligere, kunne hun ikke snakke med dem om dette. Det var for risikabelt. Nickie hadde en leilighet over kolonialforretningen, egentlig bare ett rom med tekjøkken og et bad som var så lite at det nesten ikke kunne kalles et bad. Ikke mye å snakke om, ikke mye å vise for seg etter et helt liv, men hun hadde en behagelig lenestol ved vinduet med utsikt over byen, og det var der hun satt og spiste, og sov noen ganger, for hun sov nesten ikke nå for tiden, derfor var det ikke noe poeng å legge seg. Hun satt og så på alt som skjedde, og hvis hun ikke så, følte hun det. Allerede før blålysene begynte å blinke borte på broen, hadde hun følt noe. Hun visste ikke at det var Nel Abbott, ikke til å begynne med. Folk tror at klarsynet er krystallklart, men det er ikke så enkelt. Det eneste hun visste, var at noen hadde badet igjen. Med lyset slukket satt hun og fulgte med: En mann kom løpende opp trappa sammen med hundene sine, og så kom det en bil; ikke en patruljebil, bare en vanlig bil, mørkeblå. Førstebetjent Sean Townsend, tenkte hun, og hun hadde rett. Han og mannen med hundene gikk ned trappa igjen, og så kom hele kavaleriet, med blålys, men uten sirener. Det var ikke nødvendig. Det hastet ikke. Da solen sto opp i går, gikk hun ut for å kjøpe avisen og melk, og alle snakket. Enda en, sa de, den andre i år, men da 21


de sa hvem det var, da de sa det var Nel Abbott, skjønte Nickie at den andre ikke var som den første. Hun vurderte å gå bort til Sean Townsend og si det der og da. Men selv om han var en hyggelig og høflig ung mann, var han like fullt politimann, og sønn av sin far. Han var ikke til å stole på. Nickie ville ikke tenkt tanken i det hele tatt hvis det ikke var for at hun var litt svak for Sean. Han hadde selv opplevd en tragedie, og gudene vet hva mer etterpå, og han hadde vært snill mot henne – han var den eneste som var snill mot henne da hun ble pågrepet. Pågrepet for andre gang, når sant skal sies. Det var en stund siden, seks eller sju år. Hun hadde nærmest lagt ned driften etter den første bedrageridommen. Hun holdt seg til noen få faste og heksegjengen som av og til kom for å hedre Libby og May og alle vannets kvinner. Hun drev litt med tarotkort, et par seanser i løpet av sommeren. Det hendte hun ble bedt om å kontakte en slektning, eller en av baderne. Men hun hadde ikke tilbudt sine tjenester på lenge. Men så kuttet de trygden hennes for andre gang, og Nickie måtte sette i gang igjen. Med hjelp fra en av guttene som jobbet frivillig på biblioteket, opprettet hun en nettside der hun tilbød lesinger til femten pund for en halvtime. Ganske mye for pengene – denne Susie Morgan på TV, som var omtrent like synsk som baken til Nickie, tok tjueni nittini for tjue minutter, og da fikk man ikke engang snakke med henne personlig, bare en fra «teamet med klarsynte». Hun hadde bare hatt nettsiden i drift i noen uker da hun ble politianmeldt av forbrukerrådet for ikke å ha «påkrevde opplysninger til brukeren i henhold til forbrukerkjøpsloven». Forbrukerkjøpsloven! Nickie sa hun ikke var klar over at hun måtte ha opplysninger til brukeren, og politiet forklarte henne at det hadde kommet en lovendring. Hvordan skulle hun vite det? spurte hun da. Og det ble det selvfølgelig mye moro av. Vi trodde du så den komme! Kan du bare se inn i framtiden? Ikke fortiden? Det var bare førstebetjent Townsend – kun alminnelig betjent den gangen – som ikke lo. Han var snill og forklarte 22


henne at det hadde med alle disse nye EU-reglene å gjøre. EUregler! Forbrukervern! Det var en gang da slike som Nickie ble rettsforfulgt (eller bare forfulgt) i henhold til lover mot hekseri og falsk klarsynthet. Nå kom de på kant med EUbyråkrater. Å, hvor de mektige har falt. Nickie la derfor ned nettsiden, vendte teknologien ryggen og gikk tilbake til gamle metoder, men nå for tiden kom det nesten ingen. At det var Nel som var i vannet, hadde satt en støkk i henne, det måtte hun innrømme. Det plaget henne. Hun følte seg ikke skyldig i den forstand, for det var ikke Nickies feil. Likevel lurte hun på om hun hadde sagt for mye, røpet for mye. Men hun kunne ikke beskyldes for å ha satt i gang alt dette. Nel Abbott lekte allerede med ilden – hun var besatt av elven og dens hemmeligheter, og den typen besettelse ender aldri godt. Nickie oppfordret aldri Nel til å oppsøke fare, hun bare hjalp henne på sporet. Og det var jo ikke sånn at hun ikke advarte henne. Problemet var at ingen hørte etter. Nickie sa det fantes menn i byen som lett kunne fordømme en, sånn hadde det alltid vært. Folk vendte det døve øret til. Ingen ønsket å tenke på at vannet i elven var infisert av blod og galle fra forfulgte kvinner – ulykkelige kvinner – for de drakk det hver dag.


Jules Du forandret deg aldri. Det burde jeg visst. Jeg visste jo det. Du elsket Møllehuset og vannet, og du var besatt av de kvinnene, hva de gjorde og hvem de etterlot seg. Og nå dette. Ærlig talt, Nel. Gikk du virkelig så langt? I andre etasje ble jeg stående og nøle utenfor hovedsoverommet. Jeg sto med fingrene på dørhåndtaket og pustet dypt. Jeg husket hva de hadde fortalt meg, men jeg kjente jo deg, og trodde ikke på dem. Jeg var sikker på at når jeg åpnet døra, ville du være der, høy og slank, og ikke det spor glad for å se meg. Rommet var tomt. Det ga inntrykk av at noen nettopp hadde vært der, som om du akkurat hadde gått ned for å lage kaffe. Som om du ville komme tilbake hvert øyeblikk. Jeg kunne fortsatt kjenne duften av parfymen din i luften, en fyldig, søt og gammeldags lukt, som de parfymene mamma pleide å bruke, Opium eller Yvresse. «Nel?» Jeg sa navnet ditt forsiktig, som for å mane deg fram, som en djevel. Jeg ble møtt med stillhet. Lenger borte i gangen lå rommet «mitt» – der jeg pleide å sove: det minste rommet i huset, passende for den yngste. Det virket enda mindre enn jeg husket det, mørkere, tristere. Det var tomt, bortsett fra en uoppredd enkeltseng, og det luktet fuktig, som jord. Jeg sov aldri godt i dette rommet, slappet aldri av. Og det var jo ikke rart, sånn som du likte å skremme meg. Du satt på den andre siden av veggen og skrapte på murpussen med neglene, malte symboler på innsiden av døra med blodrød neglelakk, skrev navnet på døde kvinner i duggen på vinduet. Og alle de historiene du fortalte, om hekser som ble slept ned til vannet, eller fortvilte kvinner som kastet 24


seg ut fra klippene nedenfor, og en vettskremt liten gutt som gjemte seg i skogen og så moren sin kaste seg i døden. Jeg husker selvfølgelig ikke det. Når jeg gransker minnet om at jeg ser på den lille gutten, stemmer det ikke: Det er like fragmentert som en drøm. Du som hvisker i øret mitt – det skjedde ikke en iskald vinternatt ved vannet. Vi var aldri her om vinteren, derfor var det aldri noen iskalde netter ved vannet. Jeg så aldri et forskremt barn på broen midt på natta – hva skulle jeg, som selv var et lite barn, ha gjort der? Nei, det var en historie du fortalte, om hvordan gutten huket seg ned blant trærne og kikket opp og så henne, der hun sto i måneskinnet med et ansikt like hvitt som nattkjolen, hvordan han kikket opp og så at hun kastet seg ut i den stille luften med armene utstrakt som vinger, hvordan skriket hennes døde idet hun traff det svarte vannet. Jeg husker ikke engang om det faktisk var en gutt som så moren sin dø, eller om det bare var noe du diktet opp. Jeg gikk ut av det gamle rommet mitt og bort til ditt, eller det som var ditt før, rommet som etter utseendet å dømme nå er rommet til datteren din. Et kaos av klær og bøker, et fuktig håndkle på gulvet, skitne krus på nattbordet, en eim av sur røyk i luften og den kvalmende lukten av råtne liljer som står og visner i en vase ved vinduet. Uten å tenke meg om begynte jeg å rydde. Jeg rettet på sengetøyet og hengte håndkleet på en stang i det tilhørende badet. Jeg sto på kne og var i ferd med å dra ut en skitten tallerken som sto under senga da jeg hørte stemmen din, som en dolk i brystet. «Hva faen er det du driver med?»


Jules Jeg kom meg på beina med et triumferende smil om munnen. Jeg visste det – jeg visste at de tok feil, visste at du egentlig ikke var borte. Og der sto du i døråpningen og ba meg komme meg TIL HELVETE ut av rommet ditt. Seksten eller sytten år gammel, med et godt tak rundt håndleddet mitt så de lakkerte neglene gravde seg inn i huden. Jeg sa kom deg UT, Julia. Din feite ku. Smilet forsvant, for det var selvfølgelig ikke deg, det var datteren din, som er nesten prikk lik deg slik du var som tenåring. Hun sto i døråpningen med hånden i siden. «Hva er det du driver med?» spurte hun igjen. «Beklager,» sa jeg. «Jeg er Jules. Vi har ikke truffet hverandre før, men jeg er tanten din.» «Jeg spurte ikke hvem du var,» sa hun og så på meg som om jeg var dum. «Jeg spurte hva du drev med. Hva er det du leter etter?» Blikket hennes gled bort fra ansiktet mitt og mot baderomsdøra. Før jeg rakk å svare, sa hun: «Politiet er nedenunder,» og så slentret hun av sted bortover gangen, langbeint og slapp, så flipp-floppene smalt mot flisene. Jeg skyndte meg etter henne. «Lena,» sa jeg og la hånden på armen hennes. Hun dro seg unna som om hun brant seg, snurret rundt og skulte på meg. «Beklager.» Hun senket blikket og masserte stedet der jeg hadde tatt på henne. Neglene hennes hadde spor etter gammel, blå neglelakk, og fingertuppene så ut som om de tilhørte et lik. Hun nikket uten å møte blikket mitt. «Politiet vil snakke med deg,» sa hun. Hun er ikke som jeg ventet. Jeg hadde nok forestilt meg et 26


barn, fortvilt, med et skrikende behov for trøst. Men hun er selvfølgelig ikke et barn, hun er femten og nesten voksen, og når det gjelder behovet for trøst – så hun ikke ut til å ha noe behov for det i det hele tatt, eller i hvert fall ikke fra meg. Hun er tross alt din datter. Politifolkene ventet på kjøkkenet, de sto ved bordet og så ut mot broen. En høy mann med gråspettet skjeggstubb, og en kvinne ved siden av, omtrent tretti centimeter lavere enn ham. Mannen tok et skritt fram med hånden utstrakt og så inntrengende på ansiktet mitt med et lysegrått blikk. «Førstebetjent Sean Townsend,» sa han. Idet han strakte seg fram, la jeg merke til at han skalv litt på hånden. Huden hans var kjølig og papiraktig mot min, som om den tilhørte en mye eldre mann. «Kondolerer.» Så rart å høre det ordet. De sa det i går da de kom for å underrette meg. Jeg hadde nesten sagt det selv til Lena, men nå føltes det annerledes. Kondolerer. Hun er ikke borte, hadde jeg lyst til å si. Det er ikke mulig. Dere kjenner ikke Nel, dere vet ikke hvordan hun er. Førstebetjent Townsend betraktet ansiktet mitt, ventet på at jeg skulle si noe. Han raget over meg, tynn og skarp, på en måte, som om man kunne skjære seg hvis man kom for nær ham. Jeg betraktet ham fortsatt da jeg merket at den unge kvinnen iakttok meg med et ansiktsuttrykk som tydelig utstrålte sympati. «Kriminalbetjent Erin Morgan,» sa hun. «Kondolerer.» Hun hadde gyllen hud, mørke øyne, blåsvart hår, samme farge som en kråkevinge. Hun hadde strøket det bort fra ansiktet, men krøllene snek seg ut ved tinningene og bak ørene, og ga henne et litt rufsete utseende. «Betjent Morgan vil være din politikontakt,» sa Townsend. «Hun vil holde deg informert om hvor vi befinner oss i etterforskningen.» «Er det satt i gang en etterforskning?» spurte jeg dumt. Kvinnen nikket og smilte og ga tegn til at jeg skulle sette meg ved kjøkkenbordet, så da gjorde jeg det. De to etterfors27


kerne satte seg rett overfor meg. Townsend senket blikket og gned venstre håndledd med høyre hånd i raske, rykkete bevegelser: en, to, tre. Morgan snakket til meg. Den rolige og betryggende tonen hennes stemte ikke overens med det hun sa. «Søsteren din ble funnet død i elven av en mann som var ute og luftet hundene sine tidlig i går morges,» sa hun, med londonaksent og fløyelsmyk stemme. «De foreløpige bevisene tyder på at hun hadde vært i vannet bare noen få timer.» Hun kikket på førstebetjenten før hun flyttet blikket tilbake til meg. «Hun var fullt påkledd, og skadene hennes stemte overens med et fall fra fjellet over vika.» «Tror dere hun falt?» spurte jeg. Jeg flyttet blikket fra etterforskerne og bort på Lena, som hadde fulgt etter meg ned og sto i den andre enden av kjøkkenet, lent mot benken. Hun var barbeint, kledd i svarte tights, med en grå vest strukket over spisse kragebein og små, spirende bryster. Hun overså oss, som om dette var vanlig, banalt. Som om det var en hverdagslig hendelse. Hun sto med mobilen i høyre hånd og scrollet nedover med tommelen. Venstre arm holdt hun rundt den slanke kroppen. Overarmen var omtrent like tynn som håndleddet mitt. Hun hadde en bred og fyldig munn, mørke øyenbryn, og skittenblondt hår som hang ned i ansiktet. Hun må ha følt at jeg så på henne, for hun løftet blikket og sperret øynene opp mot meg et øyeblikk, sånn at jeg så bort. «Du tror ikke at hun falt, gjør du vel?» sa hun og skar en grimase. «Du vet bedre.»


Lena Alle bare stirret på meg, og jeg hadde lyst til å rope at de skulle komme seg ut av huset vårt. Huset mitt. Det er mitt hus, det er vårt, det vil aldri bli hennes. Tante Julia. Jeg fant henne på rommet mitt, mens hun rotet i sakene mine før hun i det hele tatt hadde truffet meg. Så prøvde hun å være hyggelig og beklaget, som om jeg liksom skulle tro hun brydde seg. Jeg har ikke sovet på to dager, og jeg har ikke lyst til å snakke med henne eller noen andre. Jeg vil verken ha hjelp eller kondolanser av henne, ønsker ikke å høre teite teorier om hva som skjedde med moren min fra folk som ikke engang kjente henne. Jeg prøvde å holde munn, men da de sa at hun antagelig falt, ble jeg forbanna. Selvfølgelig gjorde hun ikke det. Hun gjorde ikke det. De skjønner ikke. Dette var ikke en ulykke, hun gjorde det med vilje. Ikke at det spiller noen rolle nå, men jeg syns i hvert fall folk bør innse sannheten. «Hun falt ikke. Hun hoppet,» sa jeg. Den kvinnelige politibetjenten begynte å stille teite spørsmål om hvorfor jeg sa det, og om hun var deprimert og hadde prøvd å gjøre det før, og hele tiden satt tante Julia der og bare så på meg med de triste brune øynene sine som om jeg var rar. Så jeg sa: «Dere vet at hun var besatt av vika og alt det som skjedde der, med alle dem som døde der. Dere vet det. Til og med hun vet det,» sa jeg og så på Julia. Hun åpnet munnen og lukket den igjen, som en fisk. En del av meg hadde lyst til å fortelle dem alt, stave det for dem, men hva var vitsen? Jeg tror ikke de er i stand til å forstå. 29


Sean – Førstebetjent Townsend, som jeg liksom skal kalle ham når han er i tjeneste – begynte å stille spørsmål til Julia: Når snakket hun med moren min sist? Hvordan var sinnsstemningen hennes da? Var det noe som plaget henne? Og tante Julia satt der og løy. «Jeg har ikke snakket med henne på mange år,» sa hun og rødmet kraftig mens hun sa det. «Vi hadde ikke kontakt med hverandre.» Hun så at jeg så på henne, og hun visste at jeg visste at hun pratet piss, og hun ble bare rødere og rødere. Så prøvde hun å ta oppmerksomheten bort fra seg selv ved å snakke til meg. «Hvorfor det, Lena, hvorfor sier du at hun hoppet?» Jeg så lenge på henne før jeg svarte. Jeg ville hun skulle skjønne at jeg så tvers igjennom henne. «Det overrasker meg at du spør meg om det,» sa jeg. «Var det ikke du som fortalte henne at hun hadde et ønske om å dø?» Hun begynte å riste på hodet mens hun sa: «Nei, nei, det gjorde jeg ikke, ikke på den måten …» Løgner. Den andre etterforskeren – kvinnen – begynte å snakke om at de «på nåværende tidspunkt ikke hadde noen indikasjoner på at det var en bevisst handling,» og at de ikke hadde funnet noe avskjedsbrev. Da måtte jeg le. «Tror dere hun ville lagt igjen et avskjedsbrev? Mamma ville aldri gjort det. Det ville vært så, fantasiløst, liksom.» Julia nikket og sa: «Det er … riktig. Jeg tror Nel ville ønsket at folk skulle undre seg … Hun elsket mysterier. Og hun ville elsket å være midtpunktet i et.» Da fikk jeg lyst til å fike til henne. Teite kjerring, hadde jeg lyst til å si, du har også skyld i dette. Den kvinnelige betjenten satte i gang og begynte å skjenke glass med vann til alle, prøvde å presse et inn i hånden min, og da orket jeg bare ikke mer. Jeg merket at jeg kom til å begynne å gråte, og det skulle jeg ikke gjøre i deres påsyn. Jeg gikk opp på rommet mitt, låste døra og gråt der i stedet. Jeg tullet et pledd rundt meg og gråt så stille jeg klarte. Jeg har prøvd å ikke gi etter for trangen til å slippe taket og 30


bryte sammen, for jeg føler at hvis det først begynner, kommer det aldri til å gi seg. Jeg har prøvd å ikke la ordene komme, men de snurrer rundt og rundt i hodet: Unnskyld unnskyld unnskyld, det var min skyld. Jeg stirret på soveromsdøra hele tiden mens jeg gikk gjennom det øyeblikket fra søndag kveld, da mamma kom inn for å si god natt. Hun sa: «Samme hva som skjer, vet du hvor høyt jeg elsker deg, Lena, ikke sant?» Jeg rullet meg rundt og puttet inn øreproppene, men jeg visste at hun sto der, jeg merket at hun sto der og så på meg. Det var som om jeg kunne føle tristheten hennes, og frydet meg fordi jeg syntes hun fortjente det. Jeg ville gjort hva som helst, hva som helst, for å kunne reise meg og omfavne henne og si at jeg elsker henne også, og at det ikke var hennes skyld i det hele tatt. Jeg skulle aldri sagt at det var hennes skyld. Hvis hun var skyldig i noe, var jeg like skyldig.


Mark Det var årets foreløpig varmeste dag, og siden Døvika av åpenbare grunner var sperret av, gikk Mark lenger opp langs elven for å bade. Det var en strekning ved huset til Ward der elven videt seg ut. Der rant vannet raskt og kjølig over rustbrune småsteiner ved bredden, men midt uti var det dypt, og så kaldt at det sved i huden og tok pusten fra en, så kaldt at man lo høyt av bare sjokket. Og det gjorde han, han lo høyt – det var første gang han hadde hatt lyst til å le på mange måneder. Det var også første gang han hadde vært i vannet på mange måneder. For ham hadde elven gått fra å være en kilde til glede til å bli et grusomt sted, men i dag forvandlet den seg tilbake igjen. I dag føltes den riktig. Med det samme han våknet – lettere, klarere i hodet, ledigere i kroppen – hadde han skjønt at dette var en fin dag for å bade. I går fant de Nel Abbott død i vannet. I dag var det en god dag. Han følte ikke så mye at en byrde var blitt løftet bort, mer som at en skrutvinge var blitt løsnet – en skrutvinge som hadde presset mot tinningene og truet både forstanden og livet hans. En politikvinne hadde kommet hjem til ham, en svært ung betjent med noe søtt og jenteaktig over seg, noe som gjorde at han fikk lyst til å fortelle henne ting han ikke burde si. Callie et-eller-annet, het hun. Han ba henne inn og sa sannheten. Han sa han hadde sett Nel Abbott gå fra puben søndag kveld. Men nevnte ikke at han hadde gått dit nettopp for å støte på henne, det var ikke viktig. Han fortalte at de hadde snakket sammen, men bare kort, for Nel hadde hatt det travelt. «Hva snakket dere om?» spurte betjenten. «Datteren hennes, Lena, hun er en av elevene mine. Jeg 32


hadde litt problemer med henne sist semester – disiplinære problemer, sånne ting. Jeg skal ha henne i engelsk igjen til høsten – det blir et viktig år, siste året på ungdomsskolen – så jeg ville sørge for at vi ikke får noen flere problemer.» Sant nok. «Hun sa hun ikke hadde tid, at hun måtte gjøre andre ting.» Sant det også, selv om det ikke var hele sannheten. Ikke den hele og fulle sannhet. «Hadde hun ikke tid til å snakke om datterens problemer på skolen?» spurte etterforskeren. Mark trakk på skuldrene og smilte trist. «Enkelte foreldre er mer engasjerte enn andre,» sa han. «Hvor dro hun da hun gikk fra puben? Kjørte hun bil?» Mark ristet på hodet. «Nei, jeg tror hun skulle hjem. Hun gikk i den retningen.» Betjenten nikket. «Og du så henne ikke igjen etter det?» spurte hun. Mark ristet på hodet. Noe av det var altså sant, og noe var løgn, men betjenten virket imidlertid fornøyd; hun ga ham et kort med et nummer han kunne ringe, og ba ham ta kontakt hvis han hadde noe å tilføye,. «Det skal jeg gjøre,» sa han, og så smilte han det vinnende smilte sitt. Hun krympet seg, og han lurte på om han hadde tatt litt for hardt i. Nå dukket han under vannet, dykket ned mot elvebunnen, kjørte fingrene ned i det myke slammet. Så krøllet han kroppen sammen til en ball, spente eksplosivt fra, skjøt opp til overflaten og sugde i seg luft. Han kom til å savne elven, men nå var han klar til å dra. Han måtte begynne å se etter en ny jobb, kanskje oppe i Skottland, eller kanskje lenger unna: Frankrike eller Italia, et sted der ingen visste hvor han kom fra, eller hva som hadde skjedd på veien. Han drømte om å starte på nytt, med blanke ark og en plettfri historie. Idet han langet ut mot bredden, kjente han at skrutvingen strammet litt igjen. Han var ikke helt trygg ennå. Det var 33


fortsatt dette med jenta, hun kunne fortsatt lage vanskeligheter, men siden hun hadde holdt munn hittil, var det lite trolig at hun ville bryte tausheten nå. Man kan si hva man vil om Lena Abbott, men hun var lojal; hun holdt ord. Og nå, når hun var fri fra morens giftige innflytelse, kunne hun kanskje bli et anstendig menneske. Han satt på elvebredden en stund, med hodet bøyd, og lyttet til elvens sang, kjente solen på skuldrene. Fryden fordampet som vannet på ryggen hans, men etterlot seg noe annet i stedet, ikke håp akkurat, men en vag anelse om at det i det minste kunne være mulig å håpe. Han hørte en lyd og kikket opp. Det kom noen. Han gjenkjente figuren hennes, den eggende, rolige gangen, og hjertet banket hardere i brystet. Louise.

Profile for Cappelen Damm AS

Paula Hawkins Ut i vannet  

I dagene før hun døde ringe Nel Abbott søsteren. Jules tok ikke telefonen, og ignorerte søsterens bønn om hjelp. Nå er Nel død. De sier at h...

Paula Hawkins Ut i vannet  

I dagene før hun døde ringe Nel Abbott søsteren. Jules tok ikke telefonen, og ignorerte søsterens bønn om hjelp. Nå er Nel død. De sier at h...