Utivannet
PaulaHawkins Utivannet
Oversattav IngeUlrikGundersen
BazarForlag/CappelenDammAS Postboks1900Sentrum 0055Oslo
www.bazarforlag.no
Originaltittel: IntotheWater Copyright©PaulaHawkins2017
FørstegangutgittavDoubleday,2017,etimprintiTransworldPublishers,UK
Copyrightnorskutgave©CAPPELENDAMM,Oslo,2017 OversattfraengelskavIngeUlrikGundersen
UtgittetteravtalemedLeonhardtogHøierLiteraryAgencyA/S,København
UtgittavBazarForlag,etimprintiCappelenDamm
Utdragfra«TheNumbersGame», DearBoy,©EmilyBerry, gjengittmedtillatelsefraFaber&Faber. Utdragfra«DownbytheRiver»avPJHarveygjengittmedvelvilligtillatelsefra HotHeadMusicLtd.Allrightsreserved. Utdragfra Hallucinations ©OliverSacks2012,gjengittmedtillatelsefra TheWylieAgency(UK)Limited
Omslagsdesign:©RichardOgle/TW Tilpasningavomslag:NicOxby Fotoforside:TrereflektertivannGettyImages/RobertoMachadoNoa,KvinneGetty Images/ThorstenHenn,FroskGettyImages/AlexMustard/NaturePictureLibrary Fotobakside:RegnGettyImages/YukoSuzuki/EyeEm,BroJohnCooper/ArcangelImages, KvinneMarkOwen/ArcangelImages Forfatterfoto:©AlisaConnan Sats:Type-itAS,Trondheim2017 Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2017 SattiSabonogtryktpå70grHolmenBookCream1,8
ISBN978-82-8087-610-2
Materialetidenneutgivelseneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.Utensærskilt avtalemedBazarForlagerenhvereksemplarframstillingogtilgjengeliggjøringkun tillattidenutstrekningdeterhjemletilovenellergjennomavtalemedKopinor, interesseorganisasjonenforrettighetshaveretilåndsverk.utnyttelseistridmedloveller avtalekanmedføreerstatningsansvarellerinndragningogkanstraffesmed bøterogfengsel.
Tilallebrysomme
Jegvarsværtungdajegblesprettet
Enkeltetingbørmangislipppå andreikke
Deterdeltemeningeromhvilke
’TheNumbersGame’,EmilyBerry
Vivetatminnerikkeerkonserverteller uforanderligesomProustshermetikki spiskammeret.Deblirendret,plukket frahverandre,sattsammenigjenog kategorisertpånyhvergangmantenker pådem.
Hallucinations,OliverSacks
Døvika
Libby
«Engangtil!Engangtil!»
Mennenebinderhenneigjen.Annerledesdennegangen: venstretommeltilhøyretå,høyretommeltilvenstre.Tauet rundtlivetpåhenne.Dennegangenbærerdehenneutivannet.
«Værsåsnill,»begynnerhunåtrygle,fornåvethunikke omhuntaklerdet,mørketogkulden.Hunviltilbaketilet hjemsomikkelengereksisterer,tilentiddahunogtanten hennessattforanpeisenogfortaltehverandrehistorier.Hun vilværeisinegensengidetlillehusetderes,hunvilvære litenigjen,snuseinnluktenavpeisrøykogroserogdensøte, varmehudentiltante.
«Værsåsnill.»
Hunsynker.Dadedrarhenneoppforandregang,erleppenehennesblåmerkeblå,ogpustenhenneserborteforgodt.
Jules
Vardetikkenoeduvillefortellemeg?Hvavardetduprøvde åsi?Detfølessomomjegforsvantfradennesamtalenfor lengesiden.Jegmistetkonsentrasjonen.Jegtenktepånoe annet,andregjøremål.Jeghørteikkeetterogmistettråden. Vel,nåharduminfulleoppmerksomhet.Menjegkanikke frimegfraåtenkeatjeghargåttglippavnoenviktigepoenger.
Dadekomforåunderrettemeg,blejegsint.Førstlettet, fornårtopolitibetjenterkommerpådøraakkuratidetman leterettertogbilletten,påveiutforådrapåjobb,frykterman detverste.Jegblebekymretfordemjegvargladi–vennene mine,eksenmin,arbeidskamerater.Mendetgjaldtikkedem, sade,detgjaldtdeg.Derforblejeglettet,etliteøyeblikk, ogsåfortaltedemeghvasomhaddeskjedd,hvaduhadde gjort,defortaltemegatduhaddeværtivannet,ogdablejeg rasende.Rasendeogredd.
Jegtenktepåhvajegskullesitildegnårjegkomdit,at jegvissteduhaddegjortdetforåtrossemeg,forågjøremeg sint,foråskremmemeg,skapeuroilivetmitt.Foråfåmin oppmerksomhet,dramegtilbakeditduvillehameg.Ogder kanduse,Nel,duklartedet:Hererjegpådettestedetjeg aldrivilletilbaketil,foråpassepådatterendin,forårydde oppidetsaligerotetditt.
Josh
Noevekketmeg.Jegstooppoggikkpådo,oglamerketilat døratilmammaogpappavaråpen.Ogdajegsåetter,oppdagetjegatmammaikkevarisenga.Pappasnorketsomvanlig. Klokkeradioenviste4:08.Jegtenkteathunmåtteværenedei førsteetasje.Hunharsøvnproblemer.Dehardetbeggetonå, menpappatarpillersomersåsterkeatmankanstårettved sidenavsengaogskrikeinniørethansutenathanvåkner.
Jeggikkveldigstillened,forhunpleieråslåpåTV-enogse pådekjedeligereklameneommaskinersomkanhjelpedeg ågånedivektellervaskegulvetellerkuttegrønnsakerpåen masseforskjelligemåter,ogsåsovnerhun.MenTV-envar ikkepå,oghunvarikkeisofaen,såjegskjønteathunmåtte hagåttut.
Hunhargjortdetnoenganger–somjegvetomihvert fall.Jegkanikkeholdestyrpåhvoralleertilenhvertid.Den førstegangensahunathunbarehaddegåttutenturforå klarnehodet,menenannengangvåknetjegommorgenenog oppdagetathunvarborte,ogdajegkikketutavvinduet,så jegatbilenhennesikkestoutenforsomdenpleier.
Jegtrorkanskjehungårutforåspaserelangselven,eller foråbesøkegraventilKatie.Dethenderjeggjørdetselv noenganger,menikkemidtpånatta.Jegvilleikketortågå imørket,plussatjegvilleføltmegrar,fordetvardetKatie selvgjorde:Hunstooppmidtpånattaoggikktilelven,og komaldritilbake.Menjegforstårhvorformammagjørdet: DetersånærhunkankommeKatienå,bortsettfrakanskje åsittepårommethennes,somjegogsåvethungjøravog til.RommettilKatieliggervedsidenavmitt,ogjeghørerat mammagråter.
Jegsattemegpåsofaenforåventepåhenne,menjegmå hasovnet,fordajeghørtelydenavdøra,vardetlystute,og dajegsåpåklokkapåpeishylla,vardenkvartoversju.Jeg hørteatmammalukketdøraettersegogløpopptrappa.
Jegfulgteetterhenneopp,stiltemegutenforsoverommet ogsågjennomdørsprekken.Hunstopåknevedsidenav senga,påpappasside,oghunvarrødiansiktet,somom hunhaddeløpt.Hunpustettungtogsa:«Alec,dumåvåkne. Våkne,»menshunristetiham.«NelAbbotterdød,»sahun. «Defanthenneivannet.Hunhoppet.»
Jegkanikkehuskeatjegsanoe,menjegmåhalagden lyd,forhunsåopppåmegogkomsegpåbeina.
«Å,Josh,»sahunogkommotmeg,«å,Josh.»Tårenetrilletnedoverkinnenehennes,oghunomfavnetmeghardt.Da jegtrakkmegunna,gråthunfortsatt,menhunsmilteogså. «Å,lillevenn,»sahun.
Pappasattesegoppisengaoggnedsegiøynene.Hanbrukerenevighetpååvåkneordentlig.
«Jegforstårikke.Nårda…menerduigårkveld?Hvordanvetdudet?»
«Jegdroutforåkjøpemelk,»sahun.«Allesnakketom det…ibutikken.Defanthenneimorges.»Hunsattesegpå sengaogbegynteågråteigjen.Pappagahenneenklem,men hansåpåmegoghaddeetrartuttrykkiansiktet.
«Hvordrodu?»spurtejeghenne.«Hvorharduvært?»
«Påbutikken,Josh.Detsajegjonettopp.»
Dulyver,villejegsi. Duharværtborteitimevis,dudro ikkebareutforåkjøpemelk. Detvardetjeghaddelysttil åsi,mendetklartejegikke,foreldreneminesattnemligpå sengaogsåpåhverandre,ogdesålykkeligeut.
Jules
Jeghuskerdet.Ibaksetetpåcampingbilen,puterienhaug imidtenforåmarkeregrensenmellommittogdittterritorium,påveitilBeckfordforsommeren,duvaruroligogopprømt–dugledetdegsånntilåkommedit–ogjegvargrønn avbilsykederjegkjempetforikkeåkasteopp.
Detvarikkebaredetatjeghusketdet,jegføltedet.Jeg føltedensammekvalmeniettermiddag,derjeghangover rattetsomengammeldamemensjegkjørtefortogdårlig, droutimidtenavveienrundtsvingene,tråkketforhardtpå bremsen,overkompensertevedsynetavmøtendebiler.Jeg kjenteden;følelsenjegfårnårjegserenhvitvarebilsusemot megpåenavdissesmaleveiene,ogjegtenker: jegkommer tilåsvinge,jegkommertilågjøredet,svingeutogkjøre rettmotden,ikkefordijegvil,menfordijegmå.Somom jegkommertilåmisteallfriviljeisisteøyeblikk.Deterden sammefølelsensomnårmanstårpåkantenavetstup,eller påkantenavperrongen,ogmanfølersegstyrtavenusynlig hånd.Ogtenkom?Tenkomjegbaretoketskrittfram?Tenk omjegbaresvingtepårattet?
(Vierikkesåforskjelligelikevel,duogjeg.)
Detsomslomeg,varhvorgodtjeghusketdet.Forgodt. Hvordanhardetsegatjeghuskersågodtdetsomskjedde megdajegvaråtteår,nårjegikkeformittbarelivkanhuske omjegharsnakketmedkollegaenemineomåflytteenklientvurderingtilnesteuke?Detjegønskeråhuske,klarerjeg ikkeåhuske,ogdetjegprøveraltjegkanåglemme,bare strømmerpå.JonærmerejegkommerBeckford,destoklarereblirdet,fortidensusermotmegsomspurvfrahekken, skremmendeoguunngåelig.
Alldennefrodigheten,detutroliggrønneogdenknallgule gulltornenpåkollen,denbrenteseginnihjernenminog braktemedsegenfilmavisavminner:Pappasombærermeg utivannetdajegvarfireellerfemårgammel,mensjegvrir megoghyleravfryd;dusomhopperielvenfrafjellet,klatrerhøyereoghøyereforhvergang.Piknikpådensanddekte elvebreddenivika,smakenavsolkrempåtungen,feitbrun fisksomvifisketidetroligere,uklarevannetnedenformølla.
Dusomkomhjemmedblodetrennendenedoverbeinetetter åhafeilberegnetetavdissehoppene,ogmåttebiteietkjøkkenhåndklemenspapparensetsåret,forgråteskulleduikke. Ikkeimittpåsyn.Mammamedlyseblåsommerkjole,barbeintpåkjøkkenetmenshunlagdegrøttilfrokost.Fotsålenehennesvarrustbrune.Pappasomsitterpåelvebredden ogtegner.Ogsenere,davivareldre,duiolashortsmedbikinitoppunderT-skjorta,snekdegutsentforåmøteengutt. Ikkehvilkensomhelstgutt, gutten.Mamma,tynnere,skjørere,sovendeilenestolenistua;pappasomgikklangeturer medprestensfyldige,blekekoneisolhatt.Jeghuskerenfotballkamp.Varmsolpåvannet,allesåpåmegderjegsattog blunketborttårene,medblodpålåret,menslatterenrunget iørenemine.Jegkanfortsatthøredet.Ogunderdethele: lydenavrennendevann.
Jegvarsådyptnedeidetvannetatjegikkeregistrerteat jegvarframme.Jegvarder,midtibyen,plutselig,somomjeg haddelukketøyneneogblittteleportertdit,ogførjegvisste ordetavdet,kjørtejegsaktepåsmaleveierkantetmedtrebjelker,enuskarpskyggeavrosasteinisidesynet,motkirken,motdengamlebroen,forsiktignå.Jegholdtblikketpå asfaltenforanmegogprøvdeåikkesepåtrærne,ellerelven. Prøvdeåikkese,menklarteikkeålavære.
Jegstoppetiveikantenogstansetmotoren.Jegsåopp.Der vartrærneogsteintrappa,grønnavmoseogskummeletter regnet.Jegfikkgåsehudoverhelekroppen.Jeghusketdette: iskaldtregnsomsprutetiasfalten,blinkendeblålyssomkonkurrertemedlynetomålyseoppelvenoghimmelen,pustensomdampetforandeskrekkslagneansiktene,ogenliten
gutt,likblekogskjelvende,sombleførtopptrappatilveien avenkvinneligpolitibetjent.Hunholdthamhardtihånden,øynenehennesvaroppsperretogblikketviltmenshun snuddehodetframogtilbakeogroptepånoen.Jegkanfortsattføledetjegføltedenkvelden,redselenogfascinasjonen.
Jegkanfortsatthøreformegdetdusa: Hvordanvilledet være?Kanduforestilledegdet?Åsemorendindø?
Jegsåbort,startetbilenogsvingteutpåveienigjen,kjørte overbroenderveiensnorsegrundt.Jegsåetteravkjøringen –førstetilvenstre?Nei,ikkeden,denandre.Dervarden,den gamlesteinbygningen,Møllehuset.Kaldogfuktigprikkingi huden,hjertethamretfarligfort,jegkjørtegjennomdenåpne portenoginnioppkjørselen.
Detstoenmannderogsåpåtelefonensin.Enpolitimann iuniform.Hangikkrasktmotbilen,ogjegåpnetvinduet.
«JegerJules,»sajeg.«JulesAbbott?Jeger…søsteren hennes.»
«Å.»Hansåbryddut.«Ja.Akkurat.Selvfølgelig.Men,» sahanogkikketoppmothuset,«deteringenherforøyeblikket.Jenta…niesendin…hunerute.Jegerikkehelt sikkerpåhvor…»Handrosambandsradioenoppfrabeltet.
Jegåpnetdøraoggikkut.«Erdetgreitatjeggårinni huset?»spurtejeg.Jegkikketopppådetåpnevinduet,det gamlerommetvårt.Jegkunnesedegderfortsatt,derdusatt ivinduskarmenogdingletmedbeinautenfor.Svimlende.
Politimannensåusikkerut.Hansnuddesegbortframeg ogsanoedempetinniradioenførhansnuddesegtilbake igjen.«Ja,deteriorden.Dukangåinn.»
Jegvarsomblinddajeggikkopptrappa,menjeghørte vannetogluktetjorden,jordeniskyggenavhuset,under trærne,ditsolenaldrikom,densureluktenavråtnendeløv. Luktenførtemegtilbakeitid.
Jegskjøvoppdøra,ogventetnestenåhøremammas stemmeropefrakjøkkenet.Utenåtenkemegomvisstejeg atjegmåttedyttetildøramedhoften,pådetpunktetderden subbermotgulvet.Jeggikkinnientreenoglukketdøraetter
meg.Øynenejobbetforåfokusereimørket,ogjeggrøsset avdenbråkulden.
Påkjøkkenetstoeteikebordskjøvetinnundervinduet. Detsamme?Detlignet,mendetkunneikkeværedet,huset haddeskifteteieresåmangegangersidendengang.Jeg kunnefådetbekreftethvisjegkrabbetunderogsåettermerkeneduogjegetterlotossder,menpulsenminrasteiveibare vedtankenpådet.
Jeghuskerhvordansolentraffdetommorgenen,ogat du–hvisdusattpåvenstresidevendtmotkomfyren–fikk utsikttildengamlebroen,perfektinnrammet.Såvakkert, saalledadekommenterteutsikten,mendesåegentligikke ordentligetter.Deåpnetikkevinduetoglentesegut,deså aldrinedpåmøllehjulet,sområtnetderdetsto,ogdeså aldriforbisolskinnetsomlektepåvannspeilet,desåaldrihva vannetegentligvar,grønnsvartogfulltavlevendeogdøende organismer.
Utavkjøkkenet,innientreen,forbitrappa,lengerinni huset.Detkomsåbråttpåatjegbleheltperpleks,deenorme vindueneifasadenutmotelven–nestenut i elven,somom vannetvillefosseinnoverdenbredetrebenkenundervinduenehvismanåpnetdem.
Jeghuskerdet.Alledesomrenedamammaogjegsatt lentmotputenemedføttenetrukketopp,sånnattærnevåre nestenberørtehverandre,medbøkeneifanget.Enskålmed snacksinærheten,selvomhunaldrirørtedem.
Jegorketikkeåsepådet;jegbletristogopprørtavåse detsånnigjen.
Murpussenvarfjernetforåfåframteglsteineneunder,og innredningenvarsåtypiskdeg:orientalsketepperpågulvet, tungeibenholtmøbler,storesofaerogskinnstoler,ogaltfor mangestearinlys.Ogbevispådinebesettelseroveralt:store, innrammedetrykk,Millais’ Ophelia,vakkerogfredfull,med åpenmunnogåpneøyne,blomsterihånden.Blakes Hekate, Goyas Heksesabbaten,og Hunden.Deterdetbildetjegmislikersterkest,detstakkarsdyretsomkjemperforåholde hodetoverdetstigendetidevannet.
Jegkunnehøreentelefonsomringte,ogdetvirketsomom lydenkomfraetstednedenforhuset.Jegfulgtelydengjennomstuaognedentrapp–jegtrordetvarenbodderfør, fullavskrot.Etårblebodenoversvømt,ogaltbledekketav slam,somomhusetvariferdmedåbliendelavelvebredden.
Jeggikkinnidetsomvarblittatelieretditt.Detvarfullt avkamerautstyr,skjermer,lamperoglyskasser,enskriver, papirerogbøkerogmapperistablerpågulvet,ogarkivskap langsveggen.Ogselvfølgeligbilder.Fotografienedinedekkethvercentimeteravmurpuss.Foretutrentøyekunnedet seutsomomduvarveldigopptattavbroer:GoldenGate, YangtzibroeniNanjing,PrinsEdward-viadukten.Menseen gangtil.Dethandlerikkeombroer,deterikkeenkjærlighet tildisseingeniørkunstensmesterverker.Seengangtil,såser duatdetikkebareerbroer,deterBeachyHead,Aokigaharaskogen,Preikestolen.Stederfortviltefolkdrartilforågjøre endepådethele,fortvilelsenskatedraler.
RettoverforinngangenhengerdetbilderavDøvika. Mengder,fraallemuligevinklerogutsiktspunkter:blekog islagtomvinteren,medsvarteklipperiskarpkontrast,eller glitrendeomsommeren,enfrodigoggrønnoase,ellermatt ogskifergråmedstormskyerover,detsammemotivetigjen ogigjen.Bildeneglirsammentiletsvimlendevisueltangrep. Detføltessomomjegvar der,pådetstedet,somomjegsto påtoppenavfjelletogsånedivannet,kjentedengrusomme spenningen,denforlokkendedragningenmottilintetgjørelse.
Nickie
Noenavdemgikkfrivilligivannet,andreikke,ogspurte manNickie–ikkeatnoenvillegjøredet,fordetskjedde aldri–kjempetNelAbbottimotførhunhavnetivannet. Meningenkomtilåspørrehenne,ogingenkomtilåhørepå henne,sådetvaregentligingenvitsiåsinoe.Spesieltikke tilpolitiet.Selvomhunikkehaddehattnoensærligeproblemermeddemtidligere,kunnehunikkesnakkemeddemom dette.Detvarforrisikabelt.
Nickiehaddeenleilighetoverkolonialforretningen,egentligbareettrommedtekjøkkenogetbadsomvarsåliteatdet nestenikkekunnekallesetbad.Ikkemyeåsnakkeom,ikke myeåviseforsegetteretheltliv,menhunhaddeenbehagelig lenestolvedvinduetmedutsiktoverbyen,ogdetvarderhun sattogspiste,ogsovnoenganger,forhunsovnestenikkenå fortiden,derforvardetikkenoepoengåleggeseg.
Hunsattogsåpåaltsomskjedde,oghvishunikkeså, følte hundet.Alleredeførblålysenebegynteåblinkeborte påbroen,haddehunføltnoe.HunvissteikkeatdetvarNel Abbott,ikketilåbegynnemed.Folktroratklarsyneterkrystallklart,mendeterikkesåenkelt.Detenestehunvisste, varatnoenhaddebadetigjen.Medlysetslukketsatthunog fulgtemed:Enmannkomløpendeopptrappasammenmed hundenesine,ogsåkomdetenbil;ikkeenpatruljebil,bare envanligbil,mørkeblå.FørstebetjentSeanTownsend,tenkte hun,oghunhadderett.Hanogmannenmedhundenegikk nedtrappaigjen,ogsåkomhelekavaleriet,medblålys,men utensirener.Detvarikkenødvendig.Dethastetikke.
Dasolenstooppigår,gikkhunutforåkjøpeavisenog melk,ogallesnakket.Endaen,sade,denandreiår,menda
desahvemdetvar,dadesadetvarNelAbbott,skjønteNickieatdenandreikkevarsomdenførste.
HunvurderteågåborttilSeanTownsendogsidetderog da.Menselvomhanvarenhyggeligoghøfligungmann,var hanlikefulltpolitimann,ogsønnavsinfar.Hanvarikketil åstolepå.Nickievilleikketenkttankenidetheletatthvis detikkevarforathunvarlittsvakforSean.Hanhaddeselv opplevdentragedie,oggudenevethvameretterpå,oghan haddeværtsnillmothenne–hanvardenenestesomvarsnill mothennedahunblepågrepet.
Pågrepetforandregang,nårsantskalsies.Detvaren stundsiden,seksellersjuår.Hunhaddenærmestlagtned driftenetterdenførstebedrageridommen.Hunholdtsegtil noenfåfasteogheksegjengensomavogtilkomforåhedre LibbyogMayogallevannetskvinner.Hundrevlittmed tarotkort,etparseanseriløpetavsommeren.Dethendtehun blebedtomåkontakteenslektning,ellerenavbaderne.Men hunhaddeikketilbudtsinetjenesterpålenge.
Mensåkuttetdetrygdenhennesforandregang,ogNickie måttesetteigangigjen.Medhjelpfraenavguttenesomjobbetfrivilligpåbiblioteket,opprettethunennettsidederhun tilbødlesingertilfemtenpundforenhalvtime.Ganskemye forpengene–denneSusieMorganpåTV,somvaromtrent likesynsksombakentilNickie,toktjueninittinifortjue minutter,ogdafikkmanikkeengangsnakkemedhennepersonlig,bareenfra«teametmedklarsynte».
Hunhaddebarehattnettsidenidriftinoenukerdahun blepolitianmeldtavforbrukerrådetforikkeåha«påkrevde opplysningertilbrukerenihenholdtilforbrukerkjøpsloven». Forbrukerkjøpsloven!Nickiesahunikkevarklaroverat hunmåttehaopplysningertilbrukeren,ogpolitietforklarte henneatdethaddekommetenlovendring.Hvordanskulle hunvitedet?spurtehunda.Ogdetbledetselvfølgeligmye moroav.Vitroddedusådenkomme!Kandubareseinni framtiden?Ikkefortiden?
DetvarbareførstebetjentTownsend–kunalminnelig betjentdengangen–somikkelo.Hanvarsnillogforklarte
henneatdethaddemedalledissenyeEU-regleneågjøre.EUregler!Forbrukervern!DetvarengangdaslikesomNickie blerettsforfulgt(ellerbareforfulgt)ihenholdtillovermot hekseriogfalskklarsynthet.NåkomdepåkantmedEUbyråkrater.Å,hvordemektigeharfalt.
Nickieladerfornednettsiden,vendteteknologienryggen oggikktilbaketilgamlemetoder,mennåfortidenkomdet nesteningen.
AtdetvarNelsomvarivannet,haddesattenstøkki henne,detmåttehuninnrømme.Detplagethenne.Hunfølte segikke skyldig idenforstand,fordetvarikkeNickiesfeil. Likevellurtehunpåomhunhaddesagtformye,røpetfor mye.Menhunkunneikkebeskyldesforåhasattigangalt dette.NelAbbottlektealleredemedilden–hunvarbesattav elvenogdenshemmeligheter,ogdentypenbesettelseender aldrigodt.NickieoppfordretaldriNeltilåoppsøkefare,hun barehjalphennepåsporet.Ogdetvarjoikkesånnathun ikkeadvartehenne.Problemetvaratingenhørteetter.Nickie sadetfantesmennibyensomlettkunnefordømmeen,sånn haddedetalltidvært.Folkvendtedetdøveørettil.Ingenønsketåtenkepåatvannetielvenvarinfisertavblodoggalle fraforfulgtekvinner–ulykkeligekvinner–fordedrakkdet hverdag.
Jules
Duforandretdegaldri.Detburdejegvisst.Jeg visste jodet. DuelsketMøllehusetogvannet,ogduvarbesattavdekvinnene,hvadegjordeoghvemdeetterlotseg.Ognådette. Ærligtalt,Nel.Gikkduvirkeligsålangt?
Iandreetasjeblejegståendeognøleutenforhovedsoverommet.Jegstomedfingrenepådørhåndtaketogpustet dypt.Jeghuskethvadehaddefortaltmeg,menjegkjentejo deg,ogtroddeikkepådem.Jegvarsikkerpåatnårjegåpnet døra,villeduværeder,høyogslank,ogikkedetsporglad foråsemeg.
Rommetvartomt.Detgainntrykkavatnoennettopp haddeværtder,somomduakkurathaddegåttnedforå lagekaffe.Somomduvillekommetilbakehvertøyeblikk. Jegkunnefortsattkjenneduftenavparfymendiniluften,en fyldig,søtoggammeldagslukt,somdeparfymenemamma pleideåbruke,OpiumellerYvresse.
«Nel?»Jegsanavnetdittforsiktig,somforåmanedeg fram,somendjevel.Jegblemøttmedstillhet.
Lengerborteigangenlårommet«mitt»–derjegpleideå sove:detminsterommetihuset,passendefordenyngste.Det virketendamindreennjeghusketdet,mørkere,tristere.Det vartomt,bortsettfraenuoppreddenkeltseng,ogdetluktet fuktig,somjord.Jegsovaldrigodtidetterommet,slappet aldriav.Ogdetvarjoikkerart,sånnsomdulikteåskremme meg.Dusattpådenandresidenavveggenogskraptepå murpussenmedneglene,maltesymbolerpåinnsidenavdøra medblodrødneglelakk,skrevnavnetpådødekvinneriduggenpåvinduet.Ogalledehistorienedufortalte,omhekser somblesleptnedtilvannet,ellerfortviltekvinnersomkastet
segutfraklippenenedenfor,ogenvettskremtlitenguttsom gjemtesegiskogenogsåmorensinkastesegidøden.
Jeg husker selvfølgeligikkedet.Nårjeggranskerminnet omatjegserpådenlillegutten,stemmerdetikke:Deterlike fragmentertsomendrøm.Dusomhviskeriøretmitt–det skjeddeikkeeniskaldvinternattvedvannet.Vivaraldriher omvinteren,derforvardetaldrinoeniskaldenettervedvannet.Jegsåaldrietforskremtbarnpåbroenmidtpånatta –hvaskullejeg,somselvvaretlitebarn,hagjortder?Nei, detvarenhistoriedufortalte,omhvordanguttenhuketseg nedblanttrærneogkikketoppogsåhenne,derhunstoi måneskinnetmedetansiktlikehvittsomnattkjolen,hvordanhankikketoppogsåathunkastetsegutidenstilleluftenmedarmeneutstraktsomvinger,hvordanskrikethennes dødeidethuntraffdetsvartevannet.
Jeghuskerikkeengangomdetfaktiskvarenguttsomså morensindø,elleromdetbarevarnoedudiktetopp.
Jeggikkutavdetgamlerommetmittogborttilditt,eller detsomvardittfør,rommetsometterutseendetådømmenå errommettildatterendin.Etkaosavklærogbøker,etfuktighåndklepågulvet,skitnekruspånattbordet,eneimav surrøykiluftenogdenkvalmendeluktenavråtneliljersom stårogvisnerienvasevedvinduet.
Utenåtenkemegombegyntejegårydde.Jegrettetpå sengetøyetoghengtehåndkleetpåenstangidettilhørende badet.Jegstopåkneogvariferdmedådrautenskittentallerkensomstoundersengadajeghørtestemmendin,somen dolkibrystet.
«Hvafaenerdetdudrivermed?»
Jules
Jegkommegpåbeinamedettriumferendesmilommunnen. Jegvisstedet–jegvissteatdetokfeil,vissteatduegentligikkevarborte.Ogderstoduidøråpningenogbameg kommemegTILHELVETEutavrommetditt.Seksteneller syttenårgammel,medetgodttakrundthåndleddetmittså delakkerteneglenegravdeseginnihuden. Jegsakomdeg UT,Julia.Dinfeiteku.
Smiletforsvant,fordetvarselvfølgeligikkedeg,detvar datterendin,somernestenprikklikdegslikduvarsomtenåring.Hunstoidøråpningenmedhåndenisiden.«Hvaer detdudrivermed?»spurtehunigjen.
«Beklager,»sajeg.«JegerJules.Viharikketruffethverandrefør,menjegertantendin.»
«Jegspurteikkehvemduvar,»sahunogsåpåmegsom omjegvardum.«Jegspurtehvadudrevmed.Hvaerdet duleteretter?»Blikkethennesgledbortfraansiktetmittog motbaderomsdøra.Førjegrakkåsvare,sahun:«Politiet ernedenunder,»ogsåslentrethunavstedbortovergangen, langbeintogslapp,såflipp-floppenesmaltmotflisene. Jegskyndtemegetterhenne.
«Lena,»sajegoglahåndenpåarmenhennes.Hundroseg unnasomomhunbrantseg,snurretrundtogskultepåmeg. «Beklager.»
Hunsenketblikketogmassertestedetderjeghaddetattpå henne.Neglenehenneshaddesporettergammel,blåneglelakk,ogfingertuppenesåutsomomdetilhørteetlik.Hun nikketutenåmøteblikketmitt.«Politietvilsnakkemed deg,»sahun.
Hunerikkesomjegventet.Jeghaddenokforestiltmeget
barn,fortvilt,medetskrikendebehovfortrøst.Menhuner selvfølgeligikkeetbarn,hunerfemtenognestenvoksen,og nårdetgjelderbehovetfortrøst–såhunikkeuttilåhanoe behovfordetidetheletatt,ellerihvertfallikkeframeg. Hunertrossaltdindatter.
Politifolkeneventetpåkjøkkenet,destovedbordetogså utmotbroen.Enhøymannmedgråspettetskjeggstubb,og enkvinnevedsidenav,omtrenttretticentimeterlavereenn ham.
Mannentoketskrittframmedhåndenutstraktogsåinntrengendepåansiktetmittmedetlysegråttblikk.«FørstebetjentSeanTownsend,»sahan.Idethanstraktesegfram,la jegmerketilathanskalvlittpåhånden.Hudenhansvarkjøligogpapiraktigmotmin,somomdentilhørteenmyeeldre mann.«Kondolerer.»
Sårartåhøredetordet.Desadetigårdadekomfor åunderrettemeg.JeghaddenestensagtdetselvtilLena, mennåføltesdetannerledes. Kondolerer.Hunerikkeborte, haddejeglysttilåsi.Deterikkemulig.Derekjennerikke Nel,derevetikkehvordanhuner.
FørstebetjentTownsendbetraktetansiktetmitt,ventetpå atjegskullesinoe.Hanragetovermeg,tynnogskarp,på enmåte,somommankunneskjæreseghvismankomfor nærham.Jegbetraktethamfortsattdajegmerketatden ungekvinneniakttokmegmedetansiktsuttrykksomtydelig utstråltesympati.
«KriminalbetjentErinMorgan,»sahun.«Kondolerer.» Hunhaddegyllenhud,mørkeøyne,blåsvarthår,samme fargesomenkråkevinge.Hunhaddestrøketdetbortfra ansiktet,menkrøllenesneksegutvedtinningeneogbak ørene,oggahenneetlittrufseteutseende.
«BetjentMorganvilværedinpolitikontakt,»saTownsend.«Hunvilholdedeginformertomhvorvibefinneross ietterforskningen.»
«Erdetsattigangenetterforskning?»spurtejegdumt. Kvinnennikketogsmilteoggategntilatjegskullesette megvedkjøkkenbordet,sådagjordejegdet.Detoetterfors-
kernesattesegrettoverformeg.Townsendsenketblikketog gnedvenstrehåndleddmedhøyrehåndiraske,rykketebevegelser:en,to,tre.
Morgansnakkettilmeg.Denroligeogbetryggendetonen hennesstemteikkeoverensmeddethunsa.«Søsterendin blefunnetdødielvenavenmannsomvaruteogluftethundenesinetidligigårmorges,»sahun,medlondonaksent ogfløyelsmykstemme.«Deforeløpigebevisenetyderpåat hunhaddeværtivannetbarenoenfåtimer.»Hunkikketpå førstebetjentenførhunflyttetblikkettilbaketilmeg.«Hun varfulltpåkledd,ogskadenehennesstemteoverensmedet fallfrafjelletovervika.»
«Trorderehun falt ?»spurtejeg.Jegflyttetblikketfra etterforskerneogbortpåLena,somhaddefulgtettermeg nedogstoidenandreendenavkjøkkenet,lentmotbenken.Hunvarbarbeint,kleddisvartetights,medengråvest strukketoverspissekragebeinogsmå,spirendebryster.Hun oversåoss,somomdettevarvanlig,banalt.Somomdetvar enhverdagslighendelse.Hunstomedmobilenihøyrehånd ogscrolletnedovermedtommelen.Venstrearmholdthun rundtdenslankekroppen.Overarmenvaromtrentliketynn somhåndleddetmitt.Hunhaddeenbredogfyldigmunn, mørkeøyenbryn,ogskittenblondthårsomhangnediansiktet.
Hunmåhaføltatjegsåpåhenne,forhunløftetblikketog sperretøyneneoppmotmegetøyeblikk,sånnatjegsåbort. «Du trorikkeathunfalt,gjørduvel?»sahunogskarengrimase.«Duvetbedre.»
Lena
Allebarestirretpåmeg,ogjeghaddelysttilåropeatde skullekommesegutavhusetvårt.Huset mitt.Determitt hus,detervårt,detvilaldriblihennes. TanteJulia.Jegfant hennepårommetmitt,menshunrotetisakenemineførhun idetheletatthaddetruffetmeg.Såprøvdehunåværehyggeligogbeklaget,somomjegliksomskulletrohunbrydde seg.
Jegharikkesovetpåtodager,ogjegharikkelysttilå snakkemedhenneellernoenandre.Jegvilverkenhahjelp ellerkondolanseravhenne,ønskerikkeåhøreteiteteorieromhvasomskjeddemedmorenminfrafolksom ikke engangkjentehenne.
Jegprøvdeåholdemunn,mendadesaathunantagelig falt,blejegforbanna.Selvfølgeliggjordehunikkedet.Hun gjordeikkedet.Deskjønnerikke.Dettevarikkeenulykke, hungjordedetmedvilje. Ikkeatdetspillernoenrollenå,men jegsynsihvertfallfolkbørinnsesannheten.
«Hunfaltikke.Hunhoppet,»sajeg.
Denkvinneligepolitibetjentenbegynteåstilleteitespørsmålomhvorforjegsadet,ogomhunvardeprimertoghadde prøvdågjøredetfør,ogheletidensatttanteJuliaderogbare såpåmegmeddetristebruneøynenesinesomomjegvar rar.
Såjegsa:«Derevetathunvarbesattavvikaogaltdetsom skjeddeder,medalledemsomdødeder.Derevetdet.Tilog med hun vetdet,»sajegogsåpåJulia.
Hunåpnetmunnenoglukketdenigjen,somenfisk.En delavmeghaddelysttilåfortelledemalt,stavedetfordem, menhvavarvitsen?Jegtrorikkedeeristandtilåforstå.
Sean– FørstebetjentTownsend,somjegliksomskalkalle hamnårhaneritjeneste–begynteåstillespørsmåltilJulia: Nårsnakkethunmedmorenminsist?Hvordanvarsinnsstemningenhennesda?Vardetnoesomplagethenne?Og tanteJuliasattderogløy.
«Jegharikkesnakketmedhennepåmangeår,»sahunog rødmetkraftigmenshunsadet.«Vihaddeikkekontaktmed hverandre.»
Hunsåatjegsåpåhenne,oghunvissteatjegvissteathun pratetpiss,oghunblebarerødereogrødere.Såprøvdehun åtaoppmerksomhetenbortfrasegselvvedåsnakketilmeg. «Hvorfordet,Lena,hvorforsierduathunhoppet?»
Jegsålengepåhenneførjegsvarte.Jegvillehunskulle skjønneatjegsåtversigjennomhenne.«Detoverraskermeg atduspørmegomdet,»sajeg.«Vardetikkedusomfortalte henneathunhaddeetønskeomådø?»
Hunbegynteåristepåhodetmenshunsa:«Nei,nei,det gjordejegikke,ikkepådenmåten…» Løgner.
Denandreetterforskeren–kvinnen–begynteåsnakkeom atde«pånåværendetidspunktikkehaddenoenindikasjoner påatdetvarenbevissthandling,»ogatdeikkehaddefunnetnoeavskjedsbrev.
Damåttejegle.«Trorderehunvillelagtigjenet avskjedsbrev ?Mammavillealdrigjortdet.Detvilleværtså,fantasiløst,liksom.»
Julianikketogsa:«Deter…riktig.JegtrorNelvilleønsketatfolkskulleundreseg…Hunelsketmysterier.Oghun villeelsketåværemidtpunktetiet.»
Dafikkjeglysttilåfiketilhenne. Teitekjerring,haddejeg lysttilåsi, duharogsåskyldidette.
Denkvinneligebetjentensatteigangogbegynteåskjenke glassmedvanntilalle,prøvdeåpresseetinnihåndenmin, ogdaorketjegbareikkemer.Jegmerketatjegkomtilå begynneågråte,ogdetskullejegikkegjøreiderespåsyn.
Jeggikkopppårommetmitt,låstedøraoggråtderistedet.Jegtulletetpleddrundtmegoggråtsåstillejegklarte. Jegharprøvdåikkegietterfortrangentilåslippetaketog
brytesammen,forjegfølerathvisdetførstbegynner,kommerdetaldritilågiseg.
Jegharprøvdåikkelaordenekomme,mendesnurrer rundtogrundtihodet: Unnskyldunnskyldunnskyld,detvar minskyld. Jegstirretpåsoveromsdøraheletidenmensjeg gikkgjennomdetøyeblikketfrasøndagkveld,damamma kominnforåsigodnatt.Hunsa:«Sammehvasomskjer, vetduhvorhøytjegelskerdeg,Lena,ikkesant?»Jegrullet megrundtogputtetinnøreproppene,menjegvissteathun stoder,jegmerketathunstoderogsåpåmeg.Detvarsom omjegkunneføletristhetenhennes,ogfrydetmegfordijeg synteshunfortjentedet.Jegvillegjorthvasomhelst,hvasom helst,foråkunnereisemegogomfavnehenneogsiatjeg elskerhenneogså,ogatdetikkevarhennesskyldidethele tatt.Jegskullealdrisagtatdetvarhennesskyld.Hvishun varskyldiginoe,varjeglikeskyldig.
Mark
Detvaråretsforeløpigvarmestedag,ogsidenDøvikaav åpenbaregrunnervarsperretav,gikkMarklengeropplangs elvenforåbade.DetvarenstrekningvedhusettilWardder elvenvidetsegut.Derrantvannetrasktogkjøligoverrustbrunesmåsteinervedbredden,menmidtutivardetdypt,og såkaldtatdetsvedihudenogtokpustenfraen,såkaldtat manlohøytavbaresjokket.
Ogdetgjordehan,hanlohøyt–detvarførsteganghan haddehattlysttilålepåmangemåneder.Detvarogsåførste ganghanhaddeværtivannetpåmangemåneder.Forham haddeelvengåttfraåværeenkildetilgledetilåblietgrusomtsted,menidagforvandletdensegtilbakeigjen.Idag føltesdenriktig.Meddetsammehanvåknet–lettere,klarereihodet,ledigereikroppen–haddehanskjøntatdette varenfindagforåbade.IgårfantdeNelAbbottdødivannet.Idagvardetengoddag.Hanfølteikkesåmyeaten byrdevarblittløftetbort,mersomatenskrutvingevarblitt løsnet–enskrutvingesomhaddepressetmottinningeneog truetbådeforstandenoglivethans.
Enpolitikvinnehaddekommethjemtilham,ensværtung betjentmednoesøttogjenteaktigoverseg,noesomgjordeat hanfikklysttilåfortellehennetinghanikkeburdesi.Callie et-eller-annet,hethun.Hanbahenneinnogsasannheten. HansahanhaddesettNelAbbottgåfrapubensøndagkveld. Mennevnteikkeathanhaddegåttditnettoppforåstøtepå henne,detvarikkeviktig.Hanfortalteatdehaddesnakket sammen,menbarekort,forNelhaddehattdettravelt.
«Hvasnakketdereom?»spurtebetjenten.
«Datterenhennes,Lena,hunerenavelevenemine.Jeg
haddelittproblemermedhennesistsemester–disiplinære problemer,sånneting.Jegskalhahenneiengelskigjentil høsten–detbliretviktigår,sisteåretpåungdomsskolen–så jegvillesørgeforatviikkefårnoenflereproblemer.» Santnok.
«Hunsahunikkehaddetid,athunmåttegjøreandre ting.»
Santdetogså,selvomdetikkevar hele sannheten.Ikke denheleogfullesannhet.
«Haddehunikketidtilåsnakkeomdatterensproblemer påskolen?»spurteetterforskeren.
Marktrakkpåskuldreneogsmiltetrist.«Enkelteforeldre ermerengasjerteennandre,»sahan.
«Hvordrohundahungikkfrapuben?Kjørtehunbil?»
Markristetpåhodet.«Nei,jegtrorhunskullehjem.Hun gikkidenretningen.»
Betjentennikket.«Ogdusåhenneikkeigjenetterdet?» spurtehun.Markristetpåhodet.
Noeavdetvaraltsåsant,ognoevarløgn,menbetjenten virketimidlertidfornøyd;hungahametkortmedetnummerhankunneringe,ogbahamtakontakthvishanhadde noeåtilføye,.
«Detskaljeggjøre,»sahan,ogsåsmiltehandetvinnende smiltesitt.Hunkrympetseg,oghanlurtepåomhanhadde tattlittforhardti.
Nådukkethanundervannet,dykketnedmotelvebunnen, kjørtefingrenenedidetmykeslammet.Såkrøllethankroppensammentilenball,spenteeksplosivtfra,skjøtopptil overflatenogsugdeisegluft.
Hankomtilåsavneelven,mennåvarhanklartilådra. Hanmåttebegynneåseetterennyjobb,kanskjeoppei Skottland,ellerkanskjelengerunna:FrankrikeellerItalia,et stedderingenvisstehvorhankomfra,ellerhvasomhadde skjeddpåveien.Handrømteomåstartepånytt,medblanke arkogenplettfrihistorie.
Idethanlangetutmotbredden,kjentehanatskrutvingen strammetlittigjen.Hanvarikkehelttryggennå.Detvar
fortsattdettemedjenta,hunkunnefortsattlagevanskeligheter,mensidenhunhaddeholdtmunnhittil,vardetlitetrolig athunvillebrytetaushetennå.Mankansihvamanvilom LenaAbbott,menhunvarlojal;hunholdtord.Ognå,når hunvarfriframorensgiftigeinnflytelse,kunnehunkanskje blietanstendigmenneske.
Hansattpåelvebreddenenstund,medhodetbøyd,oglyttettilelvenssang,kjentesolenpåskuldrene.Frydenfordampetsomvannetpåryggenhans,menetterlotsegnoeanneti stedet,ikkehåpakkurat,menenvaganelseomatdetidet minstekunneværemuligåhåpe.
Hanhørteenlydogkikketopp.Detkomnoen.Hangjenkjentefigurenhennes,deneggende,roligegangen,oghjertet bankethardereibrystet.Louise.