Passasjerhistorier

Passasjerhistorier

Ylva Østby

Passasjerhistorier

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63674-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Dennis Jacobsen/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Katja

Innhold

Hero. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Neste stopp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31

Fangarmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

43

Kastanjene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55

Tid for konfetti . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

65

Langs skinnegangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81

Fra Hestehodetåken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97

Akerselva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

105

Jeg er ekko I . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

Jeg er ekko II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

117

Jeg er ekko III. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125

Jeg er ekko IV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

133

Hero

Å krysse sju tidssoner er som å reise i tid, tenkte jeg, det skal jeg klare. Selv om det er natt i hodet mitt når jeg kommer frem til Tokyo om morgenen, trenger jeg ikke sove. På perrongen til Narita-ekspressen sto en ung kvinne og bukket til et eldre ektepar hun var kommet for å hente – hun bukket dypt, de bukket lett tilbake, hun bukket igjen, de bukket og bukket, og jeg lurte på om jeg noen gang ville passe inn.

Du møtte meg ved utgangen fra flytoget. Jeg kjente deg ikke fra før, men du hadde sett bildet av meg på universitetets nettsider og sto og fulgte med på alle passasjerene som flommet ut fra stasjonsområdet, og vinket ivrig slik at jeg skjønte hvor jeg skulle gå. Du presenterte deg, sa du het Hiroshi, men at alle kalte deg Hiro. My hero, sa jeg, og ble flau. Du smilte og lo, mest av høflighet, tror jeg, så geleidet du meg videre innover i de underjordiske gangene og fikk oss om bord på lokaltoget mot Saitama. Med kofferten mellom oss mistet jeg balansen da folk strømmet inn i toget, og måtte lene meg mot deg. Men du lot deg ikke merke med at vi ble trykket helt inntil hverandre i mengden, så tett at jeg kunne kjenne sømmene i skjortestoffet ditt mot kinnet i det overfylte toget. Du ble bare stående som en gentleman, helt 9

rett med hodet vendt til siden. På alle kanter var det fremmede kropper, men det var bare brystkassa di jeg kjente.

Vi sto slik og sa ingenting til hverandre før folkemengden begynte å tynnes ut etter hvert som vi kom ut til forstedene.

Da vi gikk av i Tokorozawa, slo varmen mot meg som i en badstue, det var begynnelsen av september og 34 grader.

Universitetet hadde skaffet meg en hybel, og du bar kofferten min inn, viste meg fasilitetene, der er kjøkkenkroken, der er vinduet, se, du har utsikt til et kontorbygg og et lite kirsebærtre, der er toalettet, der er tøflene til toalettet. Trenger jeg virkelig mer enn ett par tøfler i denne lille leiligheten, spurte jeg, men du så bare spørrende på meg, før du brast i latter og innviet meg i kulturen rundt tøflene, det handlet åpenbart om mer enn renslighet, og jeg sugde til meg de nye skikkene på stedet hvor jeg skulle bo det neste halve året, snart ville jeg le med hånden foran munnen og spise frokost med pinner – vaner jeg for lengst har lagt av meg igjen.

Det var hyggelig å bli kjent med de andre i laben, men det var først og fremst deg jeg tilbrakte tiden med, over plankton og analyser, og stadig oftere hjemme hos deg. Vi satt i den lille, trange sofaen i den lille, trange leiligheten din, som tross alt var større enn min, og så på TV-show hvor deltakerne måtte gjennom bisarre øvelser, og du lo og trivdes med å innta en selvironisk holdning til kulturen du innviet meg i. Utallige slike kvelder satt jeg bare centimetere unna deg, jeg kjente varmen fra kroppen din og pusten din når du lo høyt, men ingenting skjedde, ikke før den kvelden på karaokestedet sammen med vennene dine, vi ble fulle, og jeg deiset ned i skinnsofaen ved siden av deg etter en usedvanlig mislykket versjon av Fly Me to The Moon, og du sa yeah! og jeg bare lente meg mot deg og kysset deg, til jubel 10

fra resten av gjengen din. Snart fikk jeg mine egne gjestetøfler hjemme hos deg. Du syntes jeg burde velge dem selv, så jeg valgte et par rosa med Hello Kitty-motiv som vi begge lo godt av.

Etter at vi hadde ligget sammen midt på stuegulvet, pleide vi å sitte på balkongen din og røyke Mild Seven, husker du det? Vi konkurrerte om å blåse røykskyer mot hverandre, vi satt omhyllet i en slags stjernetåke med beina dandert som tetrisbrikker mellom hverandre, og jeg kjente meg svett og varm selv om det var oktober, og du lukket øynene halvt igjen hver gang du tok et trekk. Vi snakket om plankton.

Det gjorde vi ganske ofte, egentlig oftere enn vi behøvde, med tanke på hvor mye vi så til de små krekene hver dag.

Når vi ikke sto bøyd over dem i mikroskopene, sto vi bøyd over ripa på et forskningsfartøy for å hente dem opp, eller vi satt ved hver vår PC og tastet planktondata møysommelig inn i det som skulle bli vår felles artikkel. Tenk at disse små vesenene gir liv til så mye, sa du, tenk på hvalene som lever av dem, de største dyrene på jorda, at de er avhengig av disse mikroskopiske dyrene. Jeg så deg for meg som en hval, fri og glatt og naken like under bølgene, mens jeg fulgte deg med blikket fra forskningsskøyta. Jeg synger i hvert fall som en hval, sa jeg, og du lo og rusket meg i håret.

Vi var halvveis i artikkelen da jeg merket at noe ikke stemte. Når vi var alene eller sammen med vennene dine, var du løs og fri og tok på meg, selv ute på fortauet kunne du noen ganger snike hånda di så vidt nedi bukselinningen ved korsryggen min, i ly av jakka. På universitetet var det forståelig at du holdt avstand, det skulle bare mangle, vi måtte være profesjonelle. Men den gangen foreldrene dine ringte, og du nevnte meg? Du sa navnet mitt høyt til dem for 11

første gang, men du sa ikke at jeg var kjæresten din, praktisk talt samboeren, du sa jeg var en kollega. Kollega bare, sa du. Jeg forsto ikke alt du sa, men de to ordene sammen var ikke til å ta feil av, og jeg skjønte at jeg bare var den eksotiske europeeren din, det var utenkelig at det kunne bli noe mer.

Vi snakket ikke om det. I stedet kranglet vi om ubetydelige ting, oppvasken kanskje, eller tøflene. La oss ta scooteren og kjøre til Fuji-fjellet, sa du etter en krangel, du må se det før du reiser hjem. Det var begynnelsen av mars, og fortsatt nokså kjølig. Det var ennå noen uker til kirsebærblomstringen. Vi kledde godt på oss, jeg satt bakpå og du kjørte, jeg hadde omsider vent meg til venstrekjøringa på rette strekninger, men hver gang du tok en høyresving i et kryss kjentes det som om magen vrengte seg, som om sentrifugalkraften ga meg et signal om snarlig død. For første gang under oppholdet fikk jeg se skogkledte åser og landsbyer. Vi stoppet og rastet i en landsby hvor en shintoprosesjon sperret veien for oss, etter det stanset vi ikke før inngangsporten til nasjonalparken. Jeg klamret meg til deg mest fordi jeg var redd for å falle av, men også fordi jeg visste at jeg kom til å savne nærheten, den jeg kjente første gangen på toget fra Shinjuku.

Turstiene opp til toppen var stengt på denne tiden av året, men bilveien var åpen opp til platået på 2500 meter. Den snirklet seg oppover, det føltes som vi kjørte rundt og rundt i spiral opp det kjegleformede fjellet, men det var nok heller en vei med hårnålsvinger, når jeg tenker meg om. Scooteren strevde merkbart jo høyere opp fjellsiden vi kom, som om den gispet etter luft, og fra tid til annen kikket jeg oppover mot toppen, men så bare skyer som hadde festet seg 12

der oppe som en kremtopp. Så nær, men likevel så fjernt, ropte jeg til deg fra baksetet, hva sa du, ropte du tilbake.

Putringen fra scooteren kunne kjennes gjennom ryggen din som en dirrende stemme.

Vi beholdt kontakten en stund etter at jeg kom hjem, men tonen var profesjonell, det handlet om artikkelen vi skulle ferdigstille. Ingen av oss ville røre opp i det som hadde vært.

Markeringene dine i teksten ble som berøringer mot huden, jeg kviet meg for å åpne dokumentet. Etter korrespondansen mellom oss, og mellom deg og tidsskriftet med meg på kopi, uten noen form for personlige hilsener eller hint, ble det etter hvert stille mellom oss. Men hver gang noen siterte artikkelen vår de neste årene, fikk jeg et varsel på e-post, og da var det som om noen åpnet et ørlite kikkhull inn til oss, til turene gjennom parkene i Tokyo og kinoen i Tokorozawa, jeg husker andektigheten jeg følte da jeg merket at alle i salen ble sittende til rulleteksten var over, og innsikten som slo innover meg da: at jeg var en klumpete europeer som trampet rundt overalt, i den lille leiligheten din, med og uten tøfler.

Varslene kom sjeldnere og sjeldnere, til forskningen vår ikke lenger var aktuell, den var utdatert og forbigått, planktonet hadde vandret av gårde, det var blitt noen andres anliggende. Jeg hadde for lengst beveget meg videre til polare økosystemer, oppgradert fra plankton til torskeyngel, så å si. Jeg fikk samboer og treromsleilighet og planer om familie, og du gled helt bort, du var bare en anekdote fra doktorgradstiden.

Helt til den morgenen i mars 2011, da jeg startet dagen på kontoret med å åpne nettavisene og så at det hadde vært en naturkatastrofe, et stort jordskjelv som hadde fått byg13

ningene i Tokyo til å svaie og siden fått vannet til å flomme innover land lenger nord. Da var du den første jeg tenkte på. Var du fortsatt ved Tokyo University? Kunne jordskjelvet ha rammet deg? Nettavisene viste direkteoverføringen av tsunamien filmet fra helikoptre, det var en langsom, gråbrun bevegelse fra høyre billedkant på skrått oppover mot venstre, først ser det bare ut som en søppelfylling på vandring, men så legger man merke til at det som glir bortover, er hus og biler, båter som har blitt fraktet med vannet helt fra kysten, vrakgods og trær. Jeg kan ikke huske at jeg så mennesker i utsnittene på skjermen, men de må jo ha vært der, nærmere tjue tusen mennesker ble senere bekreftet omkommet eller savnet, men mens jeg satt der og stirret inn i skjermen, var det ikke mulig å tenke at disse hendelsene faktisk var de siste øyeblikkene i virkelige menneskers liv. Fra avstand beveget bølgen seg så langsomt, så tilsynelatende rolig at det var vanskelig å akseptere at den visket ut landsbyer og mennesker, men inni meg skylte bølgen frem minnene slik at også de lå og fløt i den brune gjørma. Jeg har lest et sted at tsunamien kunne merkes helt til Sognefjorden, som uforklarlig høye bølger fanget mellom fjellene.

Alle disse årene jeg ikke hadde tenkt på deg, hvor hadde du vært? Hjemme lå samboeren min med influensa og fulgte sikkert også med på TV, men han kan jo ikke ha sett og følt det samme som jeg, han hadde aldri vært i Japan. Alt Geir og jeg hadde opplevd sammen, leiligheten vi hadde pusset opp, reisene til Spania og Italia, hytteturene med foreldrene hans, var plutselig skvist inn i en nisje i tiden, og i stedet foldet den korte tiden som hadde inneholdt du og jeg, seg ut og la seg over det hele, strømmet utover alt, og jeg kjente skyldfølelse for at 14

jeg hadde glemt deg helt til nå, i dette grusomme øyeblikket.

Etter hvert tok frykten for en kjernekraftnedsmelting over oppmerksomheten i mediene, og de neste timene zoomet direkteoverføringene inn på de lyseblå bygningene i Fukushima. Men tankene mine var ikke der, Fukushima hadde ikke noe med deg å gjøre. Jeg gikk inn på Facebook i stedet, søkte på navnet ditt, ville vite om du var trygg, men det var umulig å finne deg der, det var tilsynelatende hundrevis av Hiroshier og Hiroer med samme etternavn som deg, og etter å ha sjekket profilbildet til de første 30, ga jeg opp. Ikke var du å finne på nettsidene til universitetet heller, men e-postadressen din sto i artikkelen vår, og jeg begynte på et utkast, men lagret det uten å sende.

Det var ingen treff på artikler fra deg etter 2005 i de vitenskapelige databasene. Du hadde fortsatt å publisere forskning om plankton noen år etter artikkelen vår, men så ble det altså taust. Men jeg ga meg ikke, jeg googlet navnet ditt også, sammen med fødselsåret. De første sidene med treff blafret forbi, du var tydeligvis navnebror med en eller annen idrettsstjerne, men halvveis ned på side fire var det en overskrift som huket tak i meg. En australsk avis meldte om et forlis, en hvalsafari på vei til Antarktis hadde gått ned, og en av de omkomne hadde ditt navn og din alder, og straks ble jeg kald og stiv. Det ville vært så typisk deg å dra på en slik tur. Var du der, var du om bord i den båten, rakk du å se blåhval før dere gikk ned? Jeg så deg i det iskalde vannet, omringet av isfjell i det fjerne, innelukket av isblått, isgrønt, snart svart hav, kavende, stiv, så i oppløsning, lenger og lenger ned. Jeg leste videre og så at forliset hadde skjedd utenfor kysten 15

av Tasmania. Det var i 2006, året etter den siste artikkelen din.

Jeg fortalte ikke Geir hva jeg hadde brukt dagen til, men vi snakket om tsunamien, hvor forferdelig det var. Går det bra med deg, sa han, ja, skulle det ikke det, svarte jeg, du bodde jo der et helt semester, gjorde du ikke? Jeg svarte ikke, men sa: Jeg tror jeg har eggløsning. Han himlet med øynene, mente det ikke var noe poeng lenger, og dessuten hadde han influensa, men jeg insisterte, sa at vi ikke kunne la en eneste sjanse gå fra oss, og vi satte i gang med det rituelle forspillet, han prøvde virkelig, han gjorde det, men jeg skjønte at det ikke kom til å gå. Bevegelsene hans var desperate, så sa han unnskyld og rullet ned i dyna. Jeg ble liggende og se på tingene på nattbordet. Et glass dødt vann, noen sammenkrøllede kvitteringer, øredobber, noen i par, noen alene, en bok med støv. Så rotete, tenkte jeg, og oppe på loftet lå albumene med bilder fra Japan, jeg hadde ikke engang åpnet dem etter at jeg flyttet sammen med Geir, bare lempet hele kassen med ting fra mitt tidligere liv opp på loftet.

Det ble ikke noe av den familien, selv ikke etter flere runder med prøverørsforsøk, det er et under at han holdt ut med meg så lenge. Men det var egentlig helt greit å slippe å ha noen andre å tenke på enn meg selv da jeg reiste til Paris for et forskningsopphold. Jeg følte meg slett ikke alene på metroen blant alle de fremmede menneskene eller langs de smale fortauene hvor folk gikk i prosesjon nedover mot Seinen om morgenen. Kanskje jeg begynte å tenke på deg fordi jeg var innlosjert i nærheten av det asiatiske distriktet. Jeg tenkte i alle fall på Japan, det var umulig å la være å reise tilbake dit i tankene når det lå ramen- og sushi-sjapper på 16

hvert gatehjørne og den lokale kaffebaren reklamerte med «sakura-latte».

Jeg var på vei ut for å spise tidlig middag på en av de japanske bistroene da jeg tok en sidegate jeg ikke hadde lagt merke til før. Halvveis inn i gata gikk jeg forbi en butikk som hadde gamle kart utstilt i vinduet, det så ut til å være et slags antikvariat, og jeg ble nysgjerrig og gikk inn. Innenfor var hyllene fulle av store mapper med antikke kart, og over dem sto gamle globuser og navigasjonsinstrumenter.

Jeg fikk utdelt en mappe, lot meg underholde av omrisset av Svalbard anno 1756 og forekomsten av sjøuhyrer nær Grønland mens jeg bladde meg gjennom.

Jeg sto med ryggen til da en annen kunde entret den lille butikken, det var først da jeg hadde snudd meg mot en globus og latt den spinne langsomt under fingertuppen, at jeg så ham. Han sto bøyd over japanske kart, det gjorde meg på vakt, og jeg smugkikket på ham. Det var først bare nakken og skuldrene jeg kunne se, og det slo meg at han var omtrent like høy som deg. Hårfrisyren var annerledes, men det var noe med profilen som lignet. Han snudde seg så vidt og møtte blikket mitt, og det var dine øyne, men det var så lenge siden jeg hadde sett deg, du må tilgi meg for at jeg har glemt så mye av deg. Han vendte seg mot kartene igjen, og jeg ble stående med globusen mellom hendene. Innehaveren begynte å legge ut om globusens opprinnelse og sa hun var villig til å senke prisen hvis jeg var interessert, men jeg hadde oppmerksomheten rettet mot mannen i sidesynet, han sto bare en meter unna, og jeg kunne konstatere at han så ut til å være på min alder, vår alder.

Innehaveren hentet en globus til fra toppen av hylla, hun snurret den i gang med en dramatisk håndbevegelse før 17

hun rakte den til meg, samtidig som mannen hadde lukket mappa og så ut til å være ferdig. Hun snudde seg mot ham og spurte om han trengte hjelp, men han holdt håndflaten opp og beklaget og sa han var ferdig, han skulle komme seg videre. Han tok et skritt bakover mot døra, og jeg kjente et rykk gjennom meg, men innehaveren var visst ikke ferdig med ham, beklager, sa hun, jeg glemte jo helt å si at jeg har opphørssalg nå, det er 70% rabatt på den oppgitte prisen.

Han ble stående og nikke, av ren høflighet, antar jeg, mens hun fortsatte å legge ut om prisreduksjonen, at det skyldtes en invasjon av insekter, noen små hårete krek, de spiser opp de gamle kartene, og jeg er nødt til å flytte herfra og sanere hele stedet, sa hun, du kan godt få dem enda billigere også.

Han nølte, tok enda et skritt bakover, sendte meg et langt blikk, kanskje som et rop om hjelp til en fremmed i samme situasjon, eller kanskje det var noe mer, og han famlet etter dørhåndtaket bak seg og begynte å snu seg, og da glapp navnet ditt ut av meg: Hiro, sa jeg, er det deg?

Han stoppet opp, og vi så en stund på hverandre, jeg kunne se at han gransket meg for å se om han kjente meg fra tidligere, og jeg var rådvill og sannsynligvis helt rød i ansiktet, kanskje det var vanskelig å kjenne meg igjen, jeg var blitt nærmere femti, tjue kilo tyngre og hadde kortere hår. Og selv var jeg heller ikke helt sikker på om det var deg, men en viss forandring i utseende må man jo regne med. Vi gransket hverandres trekk, studerte hver rynke rundt øyne og munn, og på et tidspunkt vippet det over i gjenkjennelse, jeg så i øynene som knep seg halvt igjen, at det var deg, og i munnviken kjente jeg igjen det skøyeraktige smilet som jeg så den første gangen på togstasjonen i Shinjuku. Jeg heter Hiro, ja, kjenner jeg deg? Stemmen var også din, men hva 18

skulle skje nå? Jeg sa navnet mitt, hei, Hiro, det er jo meg!

Du smilte tilbake, øyenbrynene krøp oppover i forundring.

Du rakte ut hånden, men jeg gikk helt inntil, løftet meg opp på tærne og ga deg en klem.

Skulle du rekke noe, spurte jeg. Du svarte nei, du var bare ute og gikk, du hadde ikke noe du skulle rekke, ville jeg kanskje gå et sted og spise, så kunne vi snakke mer sammen? Ute på det trange fortauet gikk vi tett inntil hverandre, jeg kjente armen din mot min i noen sekunder, helt til du stoppet litt og lot meg gå foran. Dette var absurd, men jeg kunne ikke akkurat rope det ut, du visste jo ikke at jeg noen gang hadde vært bekymret for deg. For noen makabre tanker jeg hadde hatt om at du døde, det ville vært pinlig om du fikk vite det. Hadde du i det hele tatt tenkt på meg?

Vi gikk i stillhet, du rett bak. Jeg gikk med stive skritt, og turte ikke snu meg og se på deg. Da vi rundet hjørnet og kom ut på et bredere fortau, var du snart oppe ved siden av meg igjen og foreslo et sushisted.

Du holdt døra for meg, og vi satte oss i det trange lokalet. Det var som å være tilbake i Tokyo igjen, bortsett fra at kelneren presenterte menyen på fransk og ikke reagerte da jeg prøvde å henvende meg på japansk. Du snakker japansk, sa du. Ja, det sitter litt igjen ennå, sa jeg. Du smilte. Så åpnet du munnen igjen og begynte å snakke, og på nytt stivnet jeg til. Jeg må være ærlig, sa du. Og idet du fortsatte, ble rynkene i øyekroken din forvandlet til noe fremmed, og blikket ditt ble blast og fjernt og det stakk underlig i halsen min: Jeg aner ikke hvor jeg har møtt deg før, sa du, han, denne Hiroshi som satt overfor meg i sushirestauranten. Kjenner du meg ikke igjen, prøvde jeg, du hjalp meg med et prosjekt til doktorgraden 19

min, det var ved Tokyo University? Men egentlig visste jeg det jo.

Hiro smilte vennlig. Han hadde aldri forsket ved Tokyo University, han var ikke biolog, han var journalist, og han var flau selv også, sa han. Han hadde ikke turt å si at han ikke kjente meg igjen, og tenkte at det kanskje ville komme tilbake til ham hvis han bare ga det litt tid. Ja, jeg er bare en dum gaijin som ikke klarer å se forskjell på ekskjæresten min og en fremmed japaner, svarte jeg og lo hånlig av meg selv.

Du har sikkert hørt historier om menn som kommer hjem fra krigen og blir mottatt av fremmede kvinner som insisterer på at de må være deres savnede ektemann, og som går med på det og så lever de videre med den livsløgnen, begge to. Romantisk, men nifst. Men det var ikke sånn med meg og Hiro, jeg lover. For det første fordi jeg jo ikke hadde savnet deg desperat i årevis, det må du ikke tro. For det andre fordi vi raskt fikk oppklart misforståelsen. I ettertid har jeg skammet meg over at jeg påførte ham dine ansiktstrekk så lett, det er jo helt opplagt at han ikke lignet på deg, ikke egentlig. Det ble en lang kveld, vi gikk videre til en bar rundt hjørnet etterpå. Vi hadde mye å snakke om.

Som utenrikskorrespondent hadde Hiro bodd i Paris i et par år, og kjente til de beste stedene og de minst turistifiserte parkene, så det var bare naturlig at han inviterte meg med på små utflukter i byen. I begynnelsen var det bare vennskapelig, i alle fall fra min side, kan hende han ble betatt allerede ved det litt voldsomme første møtet vårt, eller kanskje det kom krypende på ham som det gjorde på meg, men han var reservert og alvorlig, og det var vanskelig å se det på ham. En kveld vi var ute og spiste sammen, befant vi oss 20