Papirvegger

Papirvegger

John Ajvide Lindqvist

Papirvegger Ti fortellinger

Oversatt av Henning J. Gundersen

John Ajvide Lindqvist Originalens tittel: Pappersväggar Oversatt fra svensk av Henning J. Gundersen Copyright © John Ajvide Lindqvist 2006 Published by agreement with Ordfronts Förlag, Stockholm and Leonhardt & Høier Literary Agency aps, Copenhagen Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60208-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt i 2007 på norsk av N.W. Damm & Søn AS. Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor, Anne-Marie Lindqvist.

Til minne om min mormor, Maj Wahlqvist.

Kjærlighet og styrke.

Mellom rommene fins det rom som er større enn rommene.

De inngår ikke i taksten, for vi kan ikke oppholde oss der.

På gangveiene mellom parkeringsplassene møter vi vår tilkommende.

Elsker, krangler, blir glemt og dør.

Uten å merke når det skjer.

Hinnene som skiller oss fra vanviddet, tilfellet, monstrene er så tynne.

Ikke mer enn papirvegger.

Grense

I samme øyeblikk som mannen kom til syne i døra, visste Tina at han hadde noe å skjule. For hvert skritt han tok nærmere tollskranken ble hun mer sikker i sin sak. Da han valgte den grønne utgangen «Intet å fortolle» og passerte rett foran henne, sa hun: «Hallo, kan De stoppe et øyeblikk?» og kastet et raskt blikk på Robert for å forsikre seg om at han fulgte med. Robert nikket kort. Folk som var i ferd med å bli avslørt, kunne ty til desperate midler for å slippe unna. Særlig hvis de smuglet noe som kunne føre til fengselsstraff. Det gjorde denne mannen. Tina var bomsikker.

«Vennligst legg kofferten Deres her.»

Mannen løftet en liten koffert av eldre modell opp på disken, åpnet låsene og slo opp lokket. Han var vant med dette.

Naturlig nok, med tanke på utseendet hans: firskåret ansikt, lav panne. Små, dyptliggende øyne under kraftige øyebryn.

Helskjegg og halvlangt hår. Kunne spilt russisk leiemorder i en actionfilm.

Tina lente seg over disken samtidig som hun trykket inn den skjulte alarmknappen. Magefølelsen fortalte henne med hundre prosents sikkerhet at mannen hadde med seg noe som var strengt forbudt. Han kunne til og med være bevæpnet. I øyekroken så hun at Leif og Andreas stilte seg i døråpningen til bakrommet, avventende.

Kofferten inneholdt ikke mye. Noen klær. Et bilkart og et par krimromaner av Mankell, en kikkert og et forstørrelsesglass. Et digitalkamera som Tina løftet opp for å undersøke 11

nærmere, men instinktet hennes fortalte henne at det ikke var dette det dreide seg om.

I bunnen av kofferten lå det en stor, rund blikkboks med lokk. På lokket var det festet et instrument med en viser, og det stakk en ledning ut fra midten av boksen.

«Hva er dette for noe?» spurte hun.

«Prøv å gjette,» svarte mannen og hevet øyebrynene som om situasjonen moret ham voldsomt. Tina møtte blikket hans, som reflekterte en opphøyet ro. Det kunne bare bety to ting: Enten var han gal, eller så var han sikker på at hun ikke kom til å finne det han forsøkte å smugle.

Det tredje alternativet – at han ikke hadde noe å skjule – var utelukket. Hun visste.

Den eneste grunnen til at hun jobbet på Kapellskär, var at det lå så nær hjemmet. Hun hadde kunnet jobbe hvor som helst. Alle tollstasjoner i landet tilkalte henne når de visste at et større parti narkotika var på vei inn. Noen ganger reiste hun, ble et par dager i Malmö eller Helsingborg, til hun hadde pekt ut kureren. Samtidig benyttet hun anledningen til å avsløre noen sigarett- eller menneskesmuglere når hun likevel var der. Instinktet hennes var nærmest ett hundre prosent korrekt. Det eneste som kunne få henne til å bomme, var at en person hadde med seg noe som ikke var ulovlig, men som vedkommende likevel forsøkte å skjule.

Som oftest var det sexleketøy som dukket opp på den måten. Dukker, massasjestaver, filmer. I Göteborg hadde hun stanset en mann fra Englandsfergen med kofferten full av sience fiction-litteratur: Asimov, Bradbury, Clarke. Mannen hadde kikket nervøst rundt seg mens kofferten hans sto vidåpen på skranken, og da hun oppdaget prestekragen hans, hadde hun lukket kofferten og ønsket ham god tur videre.

For tre år siden hadde hun vært i USA og kontrollert grenseovergangen i Tijuana. Der hadde hun pekt ut fem personer som smuglet kokain – to av dem med stoffet skjult i magesek12

ken, pakket i kondomer – før forsendelsen de ventet på hadde ankommet.

Tre trailere med hule felger. Ett tusen to hundre kilo. Det største beslaget på ti år. Hun hadde blitt belønnet med ti tusen dollar i konsulenthonorar og samtidig fått tilbud om en stilling med en lønn som var fem ganger høyere enn det hun tjente hjemme, men avslo tilbudet. Før hun reiste tipset hun tollvesenet om å undersøke to av sine ansatte. Hun var temmelig sikker på at de hadde mottatt bestikkelser for å sikre kokaintransporten. Det viste seg at hun hadde rett.

Hun hadde kunnet bli mangemillionær på å reise verden rundt og utføre tilfeldige oppdrag, men etter turen til USA hadde hun avslått alle slike tilbud. De to hun hadde utpekt som utro tjenere, hadde ikke bare utsondret sterk nervøsitet, men også rene trusler. For sikkerhets skyld hadde hun bodd hjemme hos tollmesteren og reist sammen med ham til og fra jobben. Det er farlig å vite for mye, særlig når det dreier seg om store verdier.

Så hun hadde slått seg til ro på Kapellskär, som lå ti minutter fra gården hennes i Gillberga på Rådmansö. Antallet beslag hadde økt dramatisk den første tiden etter at hun ble ansatt, for så gradvis å avta. Smuglerne visste nå at hun jobbet der, og at Kapellskär var å anse som direkte farlig. De siste årene hadde det mest vært sprit og enkelte uorganiserte lykkejegere med anabole steroider innsydd i bagene.

Arbeidstiden hennes ble endret hver uke for at smuglerne ikke skulle utnytte «sikre» perioder.

Uten å røre boksen pekte hun på den og sa: «Dette er ingen lek. Hva er dette for noe?»

«En larveklekker.»

«Unnskyld?»

Mannen smilte svakt under skjegget og tok opp boksen. Nå så hun at ledningen som stakk ut av boksen, hadde et vanlig støpsel i enden. Han åpnet lokket. Sylinderen var inndelt i fire rom, avskilt av tynne blikkplater.

13

«Til å avle insekter,» sa han og viste henne instrumentet på lokket. «Termostat, elektrisitet, varme, og vips, insekter.»

Tina nikket. «Hvorfor reiser man rundt med noe sånt?»

Mannen la sylinderen tilbake i kofferten og trakk på skuldrene. «Er det forbudt?»

«Nei. Jeg var bare nysgjerrig.»

Mannen lente seg over skranken og spurte med lav stemme: «Liker du insekter?»

Da skjedde det noe høyst uvanlig. Tina fikk en frysning på ryggen, og antakelig begynte hun selv å utsondre den samme nervøsiteten som hun var så god til å spore hos andre. Heldigvis var det ingen andre der som kunne oppfatte det.

Hun ristet på hodet og sa: «De får være så vennlig å bli med inn her et øyeblikk.» Hun pekte mot bakrommet.

De undersøkte klærne hans, de undersøkte skoene hans.

De undersøkte hele innholdet i kofferten og kjørte den tom gjennom røntgenapparatet. De fant ingenting. Kroppsvisitasjon kunne bare foretas dersom det forelå særlig grunn til mistanke.

Tina ba de andre forlate rommet. Da de var alene, sa hun: «Jeg vet at du skjuler noe. Hva er det?»

«Hvordan kan du være så sikker på det?»

Etter alt han hadde gjennomgått syntes Tina at han fortjente et ærlig svar. «Jeg kjenner det på lukta.»

Mannen begynte å le. «Naturligvis.»

«Du syns kanskje det høres fjollete ut,» sa Tina. «Men –» Mannen avbrøt henne. «Slett ikke. Det virker helt naturlig.»

«Og?» Mannen slo ut med hendene og gjorde en gest over kroppen sin.

«Nå har dere undersøkt meg så grundig som overhodet mulig. Dere kan ikke gjøre noe mer. Stemmer det?»

«Ja.» «Vel, da vil jeg be om å få lov til å fortsette videre.»

Hadde det vært opp til Tina, ville hun satt ham på glatt14

cella tvert og holdt ham under oppsikt. Men hun hadde ikke fnugg av en paragraf å holde seg til, og dessuten … Det fantes faktisk et alternativ til. Det helt usannsynlige. At hun hadde tatt feil.

Hun fulgte ham til døra og sa det hun måtte si: «Jeg beklager bryderiet.»

Mannen stanset og snudde seg mot henne.

«Kanskje vi ses igjen,» sa han og gjorde deretter noe så uventet at hun ikke rakk å reagere. Han bøyde seg mot henne og ga henne et lett kyss på kinnet. Skjegget hans var stivt og stakk som myke nåler i kinnet øyeblikket før leppene hans berørte huden hennes.

Hun skvatt til og skjøv ham fra seg. «Hva faen er det du driver med!?»

Mannen løftet avvergende hendene opp foran seg, og sa: «Entschuldigung. På gjensyn,» tok kofferten sin og forsvant ut av ankomsthallen.

Tina ble stående og stirre etter ham.

Hun sluttet tidlig den dagen, reiste rett hjem.

Hundene tok imot henne med den sedvanlige, iltre bjeffingen sin. Hun geipet til dem der de sto bak gitteret i hundegården med reist bust og blottede tenner. Hun avskydde dem. Hadde aldri likt hunder, og selvfølgelig måtte den eneste mannen som noen gang hadde vist interesse for henne, være hundeoppdretter.

Vel, da hun først møtte Roland hadde hundeholdet hans begrenset seg til en enkelt hannhund. En pitbull ved navn Diabolo som hadde vunnet en rekke illegale hundekamper, og som Roland lot bedekke renrasede tisper for fem tusen kroner.

På grunn av Tinas gård og ved hjelp av hennes økonomiske bidrag, hadde han klart å utvide virksomheten til to hannhunder i avl, fire tisper og fem salgsklare valper. En av tispene var et prakteksemplar, og Roland reiste ofte rundt med henne på messer og utstillinger der han knyttet nye forretningsforbindelser og var utro.

15

Det forekom rutinemessig, hadde blitt en del av hverdagen.

Tina hadde sluttet å spørre om det. Hun kjente på lukten om han hadde vært i seng med en annen kvinne, og hun klandret ham ikke. Det var et visst selskap i ham, og det var mer enn hun kunne håpe på.

Om tilværelsen er et fengsel, så fins det øyeblikk i et menneskes liv der du innser nøyaktig hvor veggene er plassert, hvor grensene for din egen frihet går. Om det fins dører, rømningsveier. For Tinas del var avslutningsfesten på gymnaset et av de øyeblikkene.

Etter at hele klassen hadde drukket seg mer eller mindre beruset i det leide lokalet, hadde de vinglet i flokk ned til Societetsparken i Norrtälje for å sitte på plenen og drikke opp resten av vinen.

Tina hadde alltid følt seg utilpass på fester, ettersom de oftest endte med pardannelser. Slik var det imidlertid ikke denne kvelden. Nå var det klassen som gjaldt. Siste natt med gjengen, og hun var en av dem.

Da flaskene var tømt og klassens interne morsomheter hadde blitt dratt for siste gang, lå de utmattet i gresset og ville ikke gå hjem. Tina var såpass full at det som hun på den tiden tenkte på som sin «sjette sans», var satt ut av spill. Hun var bare en i gjengen som lå der og nektet å bli voksne.

Det var utrolig behagelig, og det skremte henne. At alkoholen var en slags løsning. Bare hun drakk nok, forsvant det som gjorde henne annerledes. Kanskje det til og med fantes legemidler som kunne blokkere, hindre henne i å få vite sånt som hun ikke ville vite.

Den slags tanker var det hun balet med da Jerry kom krypende bort til henne. På studentlua hennes hadde han tidligere på kvelden skrevet: «Glemmer deg aldri. Din Jerry.»

De hadde samarbeidet mye med innlegg i skoleavisa, skrevet flere artikler som hadde skapt oppstandelse på lærerværelset og blitt hyppig sitert blant elevene. De hadde den samme 16

svarte humoren og like stor glede av å skrive nedsettende om de lærerne som fortjente å få høre det.

«Hei sann.» Han la seg ved siden av henne og hvilte hodet i hånden.

«Hei på deg.» Hun var på grensen til å se dobbelt. Det slørete blikket hennes visket ut kvisene i ansiktet til Jerry, og i halvmørket så han nesten tiltrekkende ut.

«Faen,» sa han. «Så mye moro vi har hatt sammen.»

«Mmm.» Jerry nikket langsomt og lenge. Han var blank i øynene og blikket var ufokusert bak brilleglassene. Han sukket og satte seg opp i skredderstilling.

«Det er en ting … som jeg lenge har hatt lyst til å si deg.»

Tina hvilte hendene på magen og kikket opp mot stjernene som stakk sine nåler av lys gjennom løvverket.

«Jaså?»

«Det er faktisk sånn at …» Jerry strøk hånden over ansiktet og kremtet for å rense stemmen. «At jeg liker deg veldig godt. Det vet du jo.»

Tina ventet. Det hun hadde oppfattet som at hun var tissetrengt, var mer en pirring. En varm nervetråd som vibrerte på et hittil ikke anvendt sted.

Jerry ristet på hodet. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal … Ålreit, da. Nå sier jeg det som det er, fordi jeg vil at du skal vite hvordan det ligger an, nå som vi … nå som vi kanskje ikke treffes igjen.»

«Ja.» «Og da er det sånn at du er en jævla fin jente. Og jeg ønsker at … nå sier jeg det som det er … jeg skulle ønske at jeg kunne treffe noen som er akkurat sånn som deg, men ikke ser ut som deg.»

Tråden sluttet å vibrere. Vokste, ble kald. Hun ville ikke høre det, likevel spurte hun: «Hva mener du?»

«Akkurat det jeg …» Jerry slo hånden i gresset. «Faen heller, du vet hva jeg mener. Du er jo … du er så jævla kul og morsom å være sammen med. Jeg … ja, jeg elsker deg faktisk.

17

Det gjør jeg. Sånn, nå er det sagt. Det er bare det at …» Han klappet på gresset, mer hjelpeløst nå.

Tina hjalp ham å avslutte setningen: «At jeg er for stygg til å være sammen med.»

Han strakte seg etter hånden hennes. «Du. Du må ikke …»

Hun reiste seg. Hun var stødigere på beina enn hun hadde forventet. Hun så ned på Jerry, som fremdeles satt med hånden utstrakt mot henne, sa: «Det gjør jeg ikke heller. Se deg selv i speilet, for faen.»

Hun gikk av sted med lange skritt. Først da hun var sikker på at hun var ute av syne og at Jerry ikke fulgte etter, lot hun seg falle inn i en busk. Kvistene rispet opp ansiktet og de bare armene hennes før hun landet mykt inni krattet. Hun krøp sammen til en ball og presset hendene mot ansiktet.

Det som gjorde mest vondt var at han hadde prøvd å være snill. At han hadde sagt det fineste som var mulig å si om henne.

Hun ble liggende og gråte i den taggete kokongen til hun ikke hadde flere tårer igjen. Ingen dører. Ingen utvei. Kroppen hennes var ikke engang et fengsel, men nærmest et bur der hun verken kunne sitte, stå eller ligge.

Det hadde ikke blitt bedre med årene. Hun hadde vent seg til livet i buret, akseptert sine begrensninger. Men hun unngikk å se seg selv i speilet. Den avskyen hun så i blikket til de menneskene hun møtte for første gang, var speil nok.

Når alt håp var ute for de menneskene hun avslørte, hendte det at de ropte ukvemsord etter henne. Noe om hvordan hun så ut. Ord som mongo og bytting. Det hadde hun aldri vent seg til. Derfor lot hun andre gjøre grovarbeidet når hun vel hadde plukket ut en smugler. For å unngå den fasen da spillet var over og masken falt.

En eldre dame satt på trammen foran Veslestua og leste en bok. Det sto en sykkel parkert inntil gjerdet. Damen senket boka da Tina passerte, og fortsatte å stirre litt for lenge etter at de hadde nikket til hverandre.

18

Sommersesongen var i gang. Blikket til den eldre damen brant i ryggen hennes da hun gikk inn i huset og fant Roland sittende ved kjøkkenbordet med laptopen sin. Han kikket opp idet hun kom inn. «Hei, den første gjesten har kommet.»

«Ja. Jeg så det.»

Han vendte oppmerksomheten mot skjermen igjen. Tina kikket i gjesteboka som lå oppslått på kjøkkenbordet og fant ut at damen het Lillemor med adresse i Stockholm. De fleste gjestene deres kom fra Stockholm eller Helsingfors. En og annen tysker på vei til Finland.

Det var Roland som hadde fått ideen om å leie ut Veslestua om somrene, etter at han hadde fått vite hvor bra det gikk for pensjonatet et par kilometer lenger borte i veien.

Det var i begynnelsen av forholdet deres, og Tina hadde akseptert det ettersom hun ville at han skulle få følelsen av at han fikk være med og bestemme på gården. Kennelen kom et halvt år senere.

«Du,» sa Roland. «Jeg tar en tur ned til Skövde i helgen.

Tror jeg kan få til noe der.»

Tina nikket. Pitbullen Tara hadde blitt Best in class, men manglet fortsatt den Best in show-tittelen som virkelig ville sette kennelen til Roland på kartet. Det var som en besettelse.

Og selvfølgelig en god unnskyldning for å komme seg ut en tur. Ha det litt moro.

Selv om Roland hadde vært tilsnakkelig, hadde hun ikke kunnet fortelle ham hva som hadde skjedd på jobben. I stedet gikk hun ut i skogen, til treet sitt.

Sommeren kommer sent til Roslagen. Selv om det var i begynnelsen av juni, var det bare på bjerkene løvet hadde sprunget helt ut, or og asp bidro bare med et lysegrønt skimmer mot barskogens evig mørkegrønne bakgrunn.

Hun gikk på den lille stien som førte bort til hellene. I skogen var hun trygg, her kunne hun tenke uten å engste seg for pekende fingre eller lange blikk. Helt fra hun var liten pike hadde hun likt seg best i skogen der ingen kunne se henne. Et19

ter ulykken hadde det gått noen måneder før hun hadde våget seg ut igjen, men da hun først gjorde det, var dragningen desto sterkere. Og det var ulykkesstedet hun søkte seg til, den gang som nå.

Hun kalte dem Dansehellene, fordi det var et sted der man kunne tenke seg at alvene danset i sommerkveldene. Stien førte opp en skråning til en lysning i skogen der flere flate fjellhyller dannet et platå med én enslig, høy furu som vokste opp av en dyp sprekk. Da hun var liten hadde hun forestilt seg at furua var jordens midtpunkt, den aksen alt dreide seg rundt.

Nå var det bare rester igjen av treet: en brukket stamme med enkelte nakne greiner som stakk ut her og der. Før i tiden hadde hellene vært dekket av et lag nedfalne barnåler. Nå var det ikke flere nåler å felle, og vinden hadde blåst bort de gamle.

Hun satte seg ved siden av furua, lente skulderen mot den og klappet på stammen. «Hei på deg, gamle venn, hvordan står det til?»

Utallige ganger hadde hun sittet der og hatt sine samtaler med treet. Da hun omsider hadde kommet seg hjem fra Norrtälje den natten etter avslutningsfesten på gymnaset, var det første hun gjorde å gå ut til furua og fortelle, gråte mot barken. Den var den eneste som forsto, ettersom de delte samme skjebne.

Ti år hadde hun vært. Den siste uken i sommerferien. Siden hun helst unngikk å leke med andre barn, hadde hun tilbrakt sommeren med å hjelpe faren sin å snekre på Veslestua, og å være i skogen, selvfølgelig.

Akkurat denne dagen hadde hun med seg en Fem-bok. Kanskje det var Fem befrir flygerne. Hun husket ikke nøyaktig, og boka hadde blitt ødelagt.

Hun hadde sittet under furua og lest da hun ble overrasket av regnet. I løpet av noen sekunder hadde det gått fra duskregn til skybrudd. Etter et par minutter var hellene blitt en masse små fosser. Tina ble sittende under furua som ga så ef20

fektivt ly under den tette krona at hun kunne fortsette å lese.

Bare en og annen dråpe falt ned på boka.

Tordenskrallene rullet gjennom skogen, stadig nærmere. Da et lyn slo ned så nær at det ristet i fjellet hun satt på, ble hun redd og slo igjen boka, bestemte seg for å prøve å komme seg hjem likevel.

Så ble alt hvitt.

Faren hennes fant henne en time senere. Hadde han ikke visst at hun pleide å gå til det treet, kunne det kanskje gått dager, uker.

Hun lå under furukrona. Lynet hadde kappet toppen av treet, fortsatt ned langs stammen og gjennom jenta på vei ned i rota, hvoretter tretoppen falt ned og la seg over henne. Faren hadde fortalt at hjertet stoppet i brystet hans da han fikk se den avsvidde furua, at akkurat det han fryktet, hadde skjedd.

Han hadde presset seg inn mellom greinene og oppdaget at hun lå fastklemt. Med en styrke han ikke visste hvor kom fra klarte han å løfte unna den store furukrona og få henne løs.

Langt senere fortalte han at det som virkelig hadde festet seg i minnet hans, var lukten.

«Du luktet som … når du må starte bilen med startkabler og presterer en kortslutning så gnistene spruter … akkurat den lukten.»

Nesen, ørene, fingrene og tærne hennes var svarte. Håret en eneste floke, og Fem-boka som hun hadde holdt i hånden, var det nesten bare aske igjen av.

Først trodde han at hun var død, men da han la øret mot brystet hennes, oppfattet han svake hjertelyder. Han hadde sprunget med henne i armene, kjørt så fort han kunne til legevakten i Norrtälje og dermed reddet livet hennes.

Ansiktet hennes som fra før av ikke var særlig vakkert, hadde nå blitt direkte stygt. Den siden av ansiktet som var vendt mot stammen, hadde fått så store brannskader at huden aldri leget seg helt, men beholdt en permanent mørkerød farge. Utrolig 21

nok var øyet uskadd, men øyelokket hadde blitt liggende i en halvåpen stilling som ga henne et uttrykk av konstant mistenksomhet.

Da hun etter hvert hadde begynt å tjene ganske godt, undersøkte hun mulighetene for en plastisk operasjon. Jo da, det var fullt mulig å transplantere hud, men ettersom nervene i underhuden også var skadd, var det lite sannsynlig at den ville gro fast. Øyelokket turte de ikke å prøve seg på av frykt for at en operasjon kunne skade tårekanalen.

Hun gjorde et forsøk med huden. Betalte for en hudtransplantasjon fra ryggen til ansiktet. Resultatet ble som ventet.

Etter en uke fikk ikke huden lenger nok oksygen, skrumpet inn og døde.

Plastisk kirurgi hadde utviklet seg mye siden den gang, men hun hadde akseptert sin skjebne og hadde ingen planer om å gjøre et nytt forsøk. Treet hadde ikke leget seg, så hvorfor skulle hun gjøre det?

«Jeg fatter det ikke,» sa hun til treet. «Det har vært en del tvilstilfeller, når jeg har tenkt at det bare dreier seg om en flaske for mye og latt vedkommende passere. Men denne karen her, han …»

Hun lente det friske kinnet sitt – det kinnet som i dag hadde fått sitt første spontane kyss siden hun var en liten jentunge – mot stammen, og gned det opp og ned mot den ru overflaten.

«Jeg var helt sikker. Det var derfor jeg trodde at den blikkboksen var en bombe. Noe så stort var det. Og de sier jo at det er fare for at ferger kan bli det neste målet for terrorister.

Men hvorfor ville noen smugle en bombe i land fra fergen, det er jo også et spørsmål …»

Hun pratet i vei. Treet lyttet. Til slutt kom hun fram til det andre. «… og det skjønner jeg heller ikke noe av. Det må ha vært en måte å vise seg overlegen på. En suss på kinnet til deg, lille venn, som ikke forstår noe som helst. Som en hevn. Hva el22

lers? Og det er sannelig ikke rart etter det han ble utsatt for, men det var da en merkelig måte å gjøre det på …»

Det hadde begynt å mørkne da hun var ferdig. Før hun reiste seg klappet hun treet og spurte: «Og du, da? Hvordan står det til med deg? Kroniske smerter. Livet er et helvete. Jaha, ja, ja. Greit, da vet jeg det. Du får ha det så bra du kan. Ha det.»

Da hun kom hjem, satt Lillemor i vindfanget på Veslestua med en tent parafinlampe. De vinket til hverandre. Hun skulle ta en prat med Roland. Denne sommeren fikk bli den siste.

Senere på kvelden skrev hun i dagboka: «Jeg håper han kommer tilbake. Neste gang skal jeg avsløre ham.» *

* *

Av samme grunn som at arbeidstiden hennes varierte fra uke til uke, var også ferien hennes spredt utover sommeren. En uke her, en uke der. Hadde hun bedt om å få en sammenhengende ferie, ville hun fått det fordi tollvesenet gjerne ville beholde henne, men hun følte ikke noe behov for det. Det var jo likevel på jobben hun følte seg mest tilfreds.

Den første ferieuken sin brukte hun til å reise til Malmö for å bistå tollstedet der. En uvanlig avansert seddelpresse til produksjon av falske eurosedler hadde blitt oppdaget i Hamburg, og man visste at den allerede hadde rukket å trykke flere hundre millioner som skulle spres over hele Europa.

Den tredje dagen hun var der kom kurerene i en bobil. En mann og en kvinne. De hadde til og med et barn med seg.

Tina ble først klar over situasjonen da hun oppdaget at det bare var mannen hun mottok signaler fra. Kvinnen og barnet visste ikke noe om det doble gulvet og de drøyt ti millionene i hundreeurosedler som lå gjemt der. Hun underrettet politiet om dette, og de sa at de hadde notert seg hennes opplysninger.

Likevel tok hun kontakt med politiadvokaten i Malmö – som hun kjente fra tidligere – og gjentok at kvinnen var uskyldig (barnet var bare åtte år og risikerte dermed lovens strengeste 23

straff: å bli fratatt begge foreldrene). Han lovet å gjøre det han kunne.

Da hun kom tilbake til Kapellskär i begynnelsen av juli, lot hun det gå et par dager før hun spurte.

Hun og Robert hadde tatt kaffepausen på kafeen i ankomsthallen. Det var over en time til neste fergeanløp, og da de hadde drukket opp kaffen, lente hun seg tilbake i stolen og spurte, nærmest tilfeldig: «Han karen med insektene. Har han vært innom igjen?»

«Hva for en?»

«Det husker du, da, han som jeg trodde hadde noe og som ikke hadde det.»

«Tenker du fortsatt på det der?»

Tina trakk på skuldrene. «Nei, jeg bare lurte.»

Robert foldet hendene over magen og så på henne. Hun kikket bort på flipperspillene og trodde først at hun hadde flyttet hodet inn i sollyset, ettersom det bredte seg en varme over det friske kinnet hennes.

«Nei,» sa Robert. «Ikke så vidt jeg vet.»

«Nei, da så.»

De gikk tilbake til arbeidet.

Den andre ferieuken, i slutten av juli, ble hun med Roland på en hundeutstilling i Umeå. Han tok bilen og hun tok toget, ettersom hun ikke ville kjøre i samme bil som hundene og hundene ikke ville kjøre i samme bil som henne.

Hun ble ikke med på selve hundeutstillingen heller, men hun og Roland fikk to fridager sammen. Den første trasket de rundt i Umeå, den andre gikk de en lang tur i terrenget utenfor byen. En gang iblant strøk han henne over armen eller tok hånden hennes når det ikke var noen andre i nærheten.

Hun visste egentlig ikke hva som gjorde dem til et par. De var altfor ulike til å være venner, og den eneste gangen de hadde forsøkt å ligge med hverandre hadde det gjort så vondt 24

at hun ble nødt til å be ham slutte. Antakelig hadde det vært en lettelse for ham.

Han lå med andre og hun bebreidet ham ikke. Han hadde vært høflig nok til å forsøke å gjennomføre et samleie, og hun hadde bedt ham stoppe. Hun husket til og med at hun morgenen etter det mislykkede forsøket hadde sagt: «Jeg tror ikke jeg noensinne vil kunne ha samleie med deg. Hvis det er sånn at du … vil gjøre det med en annen, så … er det greit for meg.»

Hun hadde sagt det i ren desperasjon, og håpet at han skulle svare … i like måte. Hun hadde sagt det. Og han hadde tatt henne på ordet.

Helgen brukte hun til å besøke faren sin et par ganger. Trillet ham i rullestolen så han fikk noen turer utenfor aldershjemmet i Norrtälje der han hadde havnet etter at kona hans døde.

Etter at moren min døde, tvang hun seg til å tenke. De hadde aldri hatt noe nært forhold. Det hadde alltid vært Tina og pappa.

De satt utenfor kiosken i havna og spiste hver sin is. Tina måtte mate faren med en begeris. Han var helt klar i hodet, men nesten fullstendig lammet i kroppen. Da de hadde spist opp isen og kikket på båtene en stund, spurte faren: «Hvordan går det med Roland, da?»

«Bare bra. Han hadde vel håpet at det skulle bli suksess i Umeå, men det ble bare Best in class som vanlig. Folk liker ikke kamphunder.»

«Nei. Det blir kanskje bedre hvis de slutter å spise opp småbarn, men nå tenkte jeg mer på hvordan det går med deg og Roland.»

Tinas far og Roland hadde møtt hverandre én gang, da faren kom på besøk, og de hadde mislikt hverandre fra første øyeblikk. Faren hadde satt spørsmålstegn ved både kennelen og utleievirksomheten, og spurt om ikke Roland skulle ta skrittet fullt ut og gjøre om slektsgården til et sommerland med karuseller og hele pakka.

25

Heldigvis hadde Roland opptrådt diplomatisk, men da faren hadde reist hjem etter en kaffetår i total taushet, hadde han lirt av seg en lang tirade om gamlinger som ikke aksepterer forandringer, seniliteten som vil legge lokk på alt, og han sluttet ikke før Tina minnet ham på at det var faren hennes han snakket om.

Faren kalte ham bare Tuskhandleren, og det var bare unntaksvis at han, som i dag, brukte navnet hans.

Tina ville ikke ta opp det temaet igjen. Hun gikk og kastet serviettene og pappbegrene i en søppelkasse og håpet at faren skulle skifte samtaleemne.

Det gjorde han ikke. Da hun kom tilbake for å trille ham til hjemmet igjen, sa han: «Hold an et øyeblikk. Nå stilte jeg deg nettopp et spørsmål. Er jeg så gammel at jeg ikke fortjener et svar?»

Tina sukket og satte seg på en plaststol ved siden av ham.

«Pappa. Jeg vet hva du føler for Roland –» «Ja, det vet du. Men jeg vet ingenting om hva du føler.»

Tina så utover havna. Den gamle Vaxholmsfergen som nå var omgjort til restaurant, lå og gnisset svakt mot fenderne på kaia. Da hun var liten, hadde det stått et fly på den andre siden av kanalen. Der var det servering inni kroppen; man kunne sitte ved bord ute på vingen og drikke kaffe. Eller saft.

Hun hadde blitt svært lei seg da det ble fraktet bort.

«Ja …» sa hun. «Det er litt vanskelig å beskrive.»

«Prøv.»

«Det blir jo ikke som … du og mamma, da? Hvorfor holdt dere sammen? Dere hadde jo nesten ingenting til felles.»

«Vi hadde deg. Og sant å si hadde vi det ikke så verst i senga heller, når vi en sjelden gang fikk tenning. Men dere?

Hva er det dere har?»

Solen traff kinnet til Tina igjen.

«Pappa. Jeg vil ikke diskutere dette med deg.»

«Jaså. Hvem skal du diskutere det med da? Treet?» Han dreide hodet mot henne det lille han klarte. «Går du fortsatt dit?»

26

«Ja.» «Jaha. Deg om det.» Han fnyste luft ut av nesen, satt stille noen sekunder før han sa: «Kjære jenta mi, jeg vil bare ikke at du skal bli utnyttet.»

Tina studerte føttene sine gjennom sandalene. Tærne var krokete og rare, til og med føttene hennes så stygge ut.

«Jeg blir ikke utnyttet. Jeg vil ha noen hos meg … sånn er det bare.»

«Elskede vennen min. Du fortjener bedre enn som så.»

«Ja. Men det får jeg ikke.»

De trillet tilbake gjennom byen i taushet. Farens avskjedsord var: «Hils Tuskhandleren!» Hun sa hun skulle gjøre det, men lot det være.

På mandag var hun tilbake på jobb. Det første Robert sa etter at de hadde utvekslet de vanlige høflighetsfrasene, var: «… og han har ikke vært her, nei.»

Hun visste hvem han mente, men spurte likevel: «Hvem da?»

Robert smilte. «Sjahen av Iran, selvfølgelig, hvem trodde du?»

«Jaså, du mener … jaha, nei vel, nei.»

«Har spurt de andre også. I tilfelle han skulle ha kommet på frivaktene mine.»

«Så viktig er det da ikke.»

«Ikke det, nå?» sa Robert. «Jeg har bedt dem om å gi meg beskjed hvis han skulle dukke opp, men du er altså ikke interessert lenger?»

Tina ble sint.

«Det har skjedd én gang,» sa hun og holdt opp en stiv pekefinger foran Robert, «at jeg har tatt feil. Og jeg tror ikke at jeg tok feil. Derfor lurer jeg på hva han driver med. Syns du det er så merkelig?»

Robert løftet avvergende hendene opp framfor seg og rygget et skritt bakover.

«Greit, greit. Jeg trodde vi var enige om at det dreide seg om denne – hva het det – larveklekkeren.»

27

Tina ristet på hodet. «Det var ikke det.»

«Hva var det da?»

«Jeg vet ikke,» sa hun. «Jeg vet ikke.» *

* *

Sommeren var på hell og fellesferien var over for lengst. Fergene hadde redusert antallet avganger og Veslestua sto behagelig tom. Da Tina tok opp spørsmålet om utleien, ble Roland såret. Hun lot det ligge.

Nabohuset hadde i løpet av sommeren blitt solgt til et middelaldrende par fra Stockholm med to barn. Frua, som var gravid med det hun kalte attpåklatten, kom på besøk rett som det var. Trodde vel at det var tradisjon for det her ute på landet.

Tina likte Elisabet, som hun het, men hun pratet stadig om dette med barn. I en alder av førtifire år var hun en smule besatt av det faktum at hun skulle bli småbarnsmor igjen, og Tina syntes iblant at det var plagsomt å høre på henne.

Hun hadde selv et ønske om å få barn, men ettersom hun ikke var i stand til å utføre det som skapte dem, ville det aldri bli noe av.

Hun var misunnelig på Elisabet, men likte den helt spesielle lukten den gravide kvinnen utsondret. En hemmelig duft, full av forventning.

Tina var førtito, og rent teoretisk kunne hun ha snakket med Roland om prøverørsbefruktning, inseminasjon, men det var jo ikke et slikt forhold de hadde. Overhodet ikke.

Dermed ble hun sittende i duften fra Elisabet og lengte etter noe hun aldri skulle få.

Det hadde vært uvanlig varmt i vannet denne sommeren, og høsten lot vente på seg.

I midten av september dukket han opp igjen.

Følelsen var like sterk som forrige gang. Så sterk at den sto som en aura rundt ham, et blinkende neonskilt der det sto: «SKJULER NOE.» 28

Hun behøvde ikke engang å si noe. Han gikk rett bort til henne, satte kofferten på disken og la hendene på ryggen.

«God dag igjen,» sa han.

Tina anstrengte seg for at stemmen skulle virke normal, og sa: «Unnskyld? Kjenner vi hverandre?»

«Nei,» sa mannen. «Men vi har møtt hverandre tidligere.»

Han strakte ut den ene armen og gjorde en innbydende gest mot kofferten. Tina kunne ikke la være å smile. Hun gjorde en tilsvarende gest som ba ham åpne den.

Han tar det som en lek, tenkte hun. Men denne gangen vinner jeg.

«Hvordan har sommeren vært?» spurte han mens hun undersøkte kofferten. Hun ristet på hodet. Kanskje han tok det som en lek, og kanskje hadde hun tenkt på ham, men når alt kom til alt sto de på hver sin side av skranken. Han forsøkte å innføre noe som var forbudt, og hun tvang seg til å tenke Narkotika … narkotika som skal selges til trettenåringer. Mannen som sto framfor henne var en ond mann, og hun skulle knekke ham.

Kofferten inneholdt stort sett det samme som forrige gang, med unntak av at Mankell var byttet ut med Edwardson. Hun tok opp larveklekkeren og kikket inni den. Tom. Hun banket på bunnen for å sjekke om det var noe ekstra hulrom der.

Mannen fulgte bevegelsene hennes med munter interesse.

«Jaha,» sa hun da hun hadde konstatert at kofferten ikke inneholdt noe mer enn det hun kunne se. «Nå har det seg slik at jeg er overbevist om at du skjuler noe, og denne gangen kommer jeg til å foreta en mer grundig undersøkelse av deg.

Vennligst bli med inn her.»

Mannen ble stående. «Så du husker meg altså,» sa han.

«Jeg har et vagt minne om deg, ja.»

Han rakte fram hånden og sa: «Vore.»

«Unnskyld?»

«Vore. Det er navnet mitt. Hva heter du?»

Tina møtte blikket hans. Øynene lå så langt inni skallen at svært lite av lyset fra taklampene falt inn på dem. De så ut 29

som svakt glitrende, svarte stjerner. De fleste mennesker ville trolig blitt skremt av et sånt blikk. Ikke Tina.

«Tina,» sa hun tørt. «Vennligst følg med her.»

Ettersom det dreide seg om en kroppsvisitasjon, deltok ikke Tina i den. Det var en god stund til neste fergeanløp, og mens Robert foretok visitasjonen, vandret hun rundt i ankomsthallen og veddet med seg selv; beregnet oddsene for hva som ville bli funnet.

En eller annen form for narkotika: to ganger innsatsen. Heroin: fire ganger innsatsen. Amfetamin: åtte ganger innsatsen.

Noe som hadde med spionasje å gjøre: ti ganger innsatsen.

Men jo mer hun tenkte på det, desto lavere ble oddsen for spionasje. Han var ikke typen til å drive narkosmugling.

Kofferten hans lå fortsatt på disken. Hun tok opp de to detektivromanene: Seil av stein og Dans med en engel, bladde gjennom dem. Ingen ord var markert eller understreket. Hun holdt sidene opp mot lyset. Deretter kikket hun rundt seg før hun tok fram en lighter. Førte den lille flammen fram og tilbake under en av sidene for å se om det framkom noe usynlig blekk. Papiret ble svidd i kanten, men ingen skrift kom til syne. Hun la boka raskt tilbake i kofferten. Den svidde siden syntes tydelig.

Dette er jo latterlig. Sherlock Holmes.

Men hva var det for noe, da?

Hun trasket fram og tilbake mellom flipperspillene og panoramavinduene. Jobben hennes, evnen hennes hadde blitt en selvfølgelighet for henne. Dette var noe helt nytt. Mannen hadde ingen form for aksent, men Vore? Hva slags navn var det? Måtte være russisk, slavisk.

Uansett, dersom den ytre kroppsvisitasjonen ikke ga noe resultat, ville hun be om en rettslig kjennelse til å la en lege foreta en undersøkelse av kroppens hulrom.

Robert kom ut, sa noe inn mot rommet og stengte døra etter seg. Tina skyndte seg mot ham. Allerede på halvveien sank hjertet i brystet hennes: Robert ristet på hodet.

30

«Ingenting?» spurte hun.

«Nei,» sa Robert. «Ingenting som vi har noe med, i alle fall.»

«Hva mener du?»

Robert trakk henne med seg et stykke bort fra døra.

«La meg si det slik. Du hadde rett. Han hadde noe å skjule, men ikke noe som er straffbart. Problemet er at vi nå har endevendt ham to ganger uten å –» «Ja, ja. Tror du ikke jeg har tenkt på det? Men hva var det for noe, da?»

Tanken hadde slått henne, men hun hadde ikke sett for seg resultatet av det Robert nå nevnte: at dette faktisk var et brudd på regelverket. De hadde utsatt Vore for visitasjon to ganger uten skjellig grunn til mistanke. Dersom Vore anmeldte dem, ville de høyst sannsynlig bli bøtelagt.

«Jo,» sa Robert, «han er … kvinne.»

«Nei, nå må du gi deg.»

Robert la armene i kors over brystet og så svært utilpass ut.

Med overdreven tydelighet sa han: «Han … eller hun har, for å uttrykke det klinisk, ingen penis, men derimot skjede. Du skulle foretatt denne undersøkelsen, ikke jeg.»

Tina ble stående og måpe noen sekunder. «Du tuller vel ikke med meg?»

«Nei. Og det var ganske … pinlig.» Ansiktsuttrykket til Robert var så bedrøvelig at Tina begynte å le. Han sendte henne et illsint blikk.

«Unnskyld. Har han … bryster også?»

«Nei. Han har kanskje operert dem bort. Jeg spurte faktisk ikke. Ellers har han et stort arr over rumpa, like ved halebeinet. Hva nå det har med saken å gjøre. Nå er det du som får prate med ham og forsøke å forklare at –» «Hva sa du? Arr?» «Ja. Arr. Her.» Robert pekte på korsryggen sin. «Vil du gå videre med dette, får du gjøre det selv.»

Robert ristet på hodet og gikk av sted mot kafeteriaen. Tina 31

ble stående og stirre mot den stengte døra. Da hun hadde fått tenkt seg om, åpnet hun den og gikk inn.

Vore sto ved et av vinduene og kikket ut. Da hun kom inn snudde han seg mot henne. Det var umulig å tenke på ham som «hun». Hvis man med få ord skulle beskrive hva som var frastøtende ved utseendet hans, kunne man si: overdrevent maskulint. Han så for mye ut som en mann. De grove trekkene i det brede ansiktet. Den tettbygde, muskuløse kroppen.

Skjegget og de kraftige øyebrynene.

«Jaha,» sa han, og nå la hun merke til hvor uvanlig dyp stemmen hans var. Tidligere hadde hun oppfattet den som naturlig i forhold til kroppen hans. «Er vi ferdige nå?»

«Ja,» sa Tina og satte seg ved bordet. «Har du tid et øyeblikk til?»

«Selvfølgelig.»

Heller ikke denne gangen viste han det minste tegn til irritasjon eller fornærmelse. Han satte seg på stolen rett overfor henne.

«For det første,» sa Tina, «vil jeg få lov til å beklage uleiligheten. Igjen. Jeg bør også informere deg om at du er i din fulle rett til å anmelde oss for trakassering. Du kan –» «Hvorfor skulle jeg gjøre det?»

«På grunn av den behandlingen du har måttet gjennomgå.»

«Det kan vi slå en strek over. Og for det andre?»

«Og for det andre …» Tina begynte å tvinne tommeltotter i skjul under bordet, «… er jeg litt nysgjerrig på hvem du er.

Dette er altså rent … privat.»

Mannen så på henne så lenge at hun ble nødt til å slå ned blikket. Hun burde slett ikke gjøre dette. Én ting var at han hadde fullstendig overtak på henne etter det som hadde hendt.

En situasjon hun avskydde. Verre var det at det stred mot reglementet å engasjere seg personlig i personer hun hadde som oppgave å undersøke. Hun ristet på hodet.

«Du får unnskylde meg. Du kan gå nå. Vi er ferdige.»

«Jeg har det ikke travelt,» sa Vore. «Hvem jeg er? Ja, det er 32

jo noe som jeg, akkurat som de fleste andre, ikke er helt sikker på. Jeg reiser omkring. Jeg blir et sted en stund. Så reiser jeg videre.»

«Og studerer insekter?»

«Ja, blant annet. Men spørsmålet ditt gjelder kanskje mer mine … fysiske eiendommeligheter?»

Tina ristet på hodet. «Nei. Det var ikke det.»

«Og du? Bor du i området her?»

«Ja. I Gillberga.»

«Kjenner jeg dessverre ikke til. Men da vet du kanskje om pensjonatet her i … Riddersholm, tror jeg det heter … om det er å anbefale?»

«Ja da. Det er helt utmerket. Vakre omgivelser. Har du tenkt å bo der?»

«Ja. I hvert fall en stund. Så kanskje vi ses.» Han reiste seg og rakte fram hånden. «Adjø, så lenge.»

Hun tok hånden hans. Fingrene var tykke, sterke. Men det var hennes også. En merkelig opprømthet vokste i magen hennes. Hun gikk foran ham til døra. Idet hun la hånden på dørhåndtaket, sa hun: «Ellers har jeg et lite hus som jeg leier ut.»

«I … Gillberga?»

«Ja. Det står et skilt ved veien.»

Vore nikket. «Da kommer jeg forbi en dag og … rekognoserer. Det ville vært hyggelig.»

Hun ble stående og se på ham, fortsatt med hånden på dørhåndtaket. Situasjonen i øyeblikket var akkurat som forrige gang. Kanskje var det et ønske om å komme ham i forkjøpet, å gjenvinne kontrollen. Kanskje var det noe helt annet.

Det var umulig å si, det var hinsides hennes kontroll og viten.

Hun lente seg raskt fram og kysset ham på kinnet.

Denne gangen var det leppene hennes som ble stukket av det strie skjegget hans, og i samme øyeblikk de møtte huden hans, traff en slegge av anger pannen hennes og fikk henne til å rykke tilbake.

Hun åpnet raskt døra og unngikk å møte blikket hans. Han gikk ut, tok kofferten sin og forsvant.

33

Så fort han var ute av syne, småsprang hun til toalettene, låste seg inn i en av båsene, satte seg på klosettlokket og gjemte ansiktet i hendene.

Hvorfor gjorde jeg det hvordan kunne jeg gjøre det hva er det som går av meg? Noe hadde gått i stykker i hodet hennes. Feiltakelsen hadde gjort henne forvirret. Grunnen hadde blitt revet vekk under føttene hennes, og nå var hun ikke lenger tilregnelig.

Hva er det som går av meg?

Hun vugget fram og tilbake mens hun klynket svakt. Hva ville han tro om henne? Hun! Hva ville hun tro om henne?

Hvorfor … hvorfor?

Samtidig var hun klar over at hun visste svaret. Da hun hadde roet seg ned og fått kontroll over de skjelvende hendene sine, reiste hun seg og trakk ned buksene og trusa. Det var vanskelig å vri hodet så langt bakover, det lå i utkanten av synsfeltet, men syntes likevel tydelig. Det var årevis siden hun sist hadde kikket på det i et speil: det store, røde arret like over halebeinet.

Hun skylte ansiktet i kaldt vann, tørket seg med papirhåndklær.

Det fantes jo en naturlig forklaring på hvorfor hun hadde bedt ham hjem til seg.

Robert fikk tro hva han ville, og dette med kroppen til Vore var riktignok en overraskelse, men hun var likevel sikker på at det ikke var sakens kjerne. Hun kunne ikke si nøyaktig hvordan hun visste det, hun bare visste det.

Det var ikke kroppen sin han skjulte. Det var noe annet, og hun måtte finne ut hva det var. Og hva var vel da bedre enn å ha ham i nærheten.

Eller hva?

Da Tina var på vei hjem fra havna, hadde skydekket lagt et mørkegrått lokk over verden og trekronene svaiet langs motorveien. Man trengte ikke å være meteorolog for å skjønne at en høststorm var på vei.

34

De første dråpene begynte å falle idet hun svingte inn oppkjørselen. I løpet av den korte stunden det tok å gå opp til huset økte det på, og plutselig var skybruddet over henne. Hun sprang de siste meterne og rev opp ytterdøra.

Hunden kom farende mot henne over gulvet i entreen. Antakelig hadde hun ikke rukket å reagere om hun ikke hadde hørt skrapelyden fra klørne før hun oppdaget at den svarte muskelmassen var en hund.

I samme øyeblikk som Roland skrek: «Tara!» inne fra kjøkkenet, smelte hun igjen døra og hørte at hunden traff den med et dunk som fikk håndtaket til å skrangle. Hunden gjødde og krafset på dørbladet, innstilt på å angripe henne.

Bruk håndtaket, din dumme jævel.

Hun rygget unna døra og havnet utenfor plasttaket over vindfanget. Regnet rant ned i nakken hennes. Døra ble åpnet på gløtt. Innenfor sto Roland og kjempet med å holde tilbake den illsinte, gneldrende hunden, samtidig som han forsøkte å prestere et unnskyldende smil. Over hundeglammet ropte han: «Beklager! Jeg var nødt til å smøre henne inn, hun har pådratt seg skabb like over –» Tina gikk fram og smelte igjen døra. Hun hadde ikke noe behov for å vite hvor bikkja hadde skabbet sitt. Gjennom døra hørte hun at hunden ble slept over gulvet i entreen, mens den fortsatte å bjeffe.

Landskapet utenfor vindfanget var på vei til å bli visket ut.

En grå hinne dekket alt og styrtregnet var så kraftig at lyden ble som en tv uten signal på fullt volum. Takrennene flommet over, det fosset ut av nedløpsrøret og ned i vanntønna.

Mellom hunden og regnet hadde hun et område på omtrent to meter å bevege seg på, og som hun delte med en kasse gamle aviser og en ødelagt brønnpumpe. Hun tok et eksemplar av Dagens Nyheter, holdt det over hodet og sprang de hundre meterne bort til Veslestua.

Termostatstyrte panelovner sørget for at temperaturen aldri sank under tolv grader. Dukket det opp en gjest, tok det ikke lang tid å få opp en behagelig temperatur. Så fort hun kom 35

inn skrudde hun ovnene på fullt, fant fram et håndkle, tørket håret og satte seg ved skrivebordet akkurat i tide til å bevitne en scene som gjorde henne ille til mote.

Naboenes laken hang ute på tørkesnora. De blafret vilt i den tiltagende stormen og slet i lina som vettskremte spøkelser. Idet Tina satte seg ved skrivebordet, kom Elisabet og Göran ut av huset. Magen til Elisabet var så stor nå at kroppen ble et vedheng til den i stedet for omvendt.

De sprang over tunet i øsregnet. Hvis man da kan kalle det Elisabet gjorde å springe. Hurtigvagging var kanskje mer dekkende. Av en eller annen grunn var de i strålende humør og lo mens de prøvde å få tak i de flagrende lakenene. Elisabet var treg i bevegelsene og rakk bare å ta ned to av dem, mens Göran fikk tak i de resterende fire og krøllet dem sammen til en stor klump som han stappet inn under genseren. Om det var for å holde dem unna regnet var ikke godt å si, men da han vagget av sted med lakenmagen sin, lo Elisabet så høyt at Tina hørte det.

Hun dreide skrivebordsstolen rundt og vendte seg inn mot rommet.

Hvor fjollete går det an å bli?

Oppførselen deres var som hentet fra Vi på Saltkråkan, en av de scenene som ble klippet bort fordi selv Olle Hellbom syntes det ble for klissete.

Men dette skjedde jo i virkeligheten. Mennesker kan faktisk ha det sånn.

Tina anstrengte seg bevisst for ikke å hate naboene for at de var lykkelige. Et øyeblikk hadde hun sittet ved skrivebordet og stirret, ønsket at Elisabet skulle føde et dødt barn der og da, bare for å få smake litt av det andre som livet har å by på.

Men Tina fortrengte den tanken, ettersom hun ikke var sånn.

Men Tina er akkurat sånn.

Det er jeg slett ikke. Har jeg kanskje ikke lovet å kjøre dem når tiden er inne, hvis jeg er hjemme?

36

Du håper at du ikke er hjemme. Du vil ikke.

Det er bare fordi jeg har sykehusskrekk, ikke noe annet.

Du så det tydelig for deg: hvordan hun knakk sammen ved tørkesnora, holdt seg for magen. Lakenene som slet seg løs og viklet seg inn i de fektende armene hennes. Hvordan hun skrek og – Hold opp, hold opp, hold opp!

Tina reiste seg fra skrivebordet og presset hendene mot tinningene. Vinden økte i styrke og rev løs store mengder blader fra trærne, virvlet dem rundt i lufta utenfor vinduet. Det knaket i festene til den lille tv-antennen på taket, og den ble satt i svingninger som en stemmegaffel. Huset virket som en resonanskasse og framkalte en lang, klagende tone.

Fortsatt med hendene presset mot hodet, falt Tina ned på kne og senket pannen mot gulvet.

Herre Gud, hjelp meg. Jeg er så ulykkelig.

Ikke noe svar. For å be må man være ydmyk, underkaste seg. Det hadde moren hennes fortalt henne foran et maleri i kirken.

Bildet forestilte Jesus og tre fiskere. De befant seg i en liten båt ute på havet. Det var storm. De tre fiskerne, sjablongmessig utført med sydvester og helskjegg, hadde falt på kne i båten med blikkene rettet mot den lyse skikkelsen i akterenden.

Moren forklarte henne hva bildet betydde: at de overlot sin skjebne i Jesu hender. De hadde sluppet årene og roret, oppgitt alle forsøk på selv å redde seg fra livsfaren. Nå kunne bare Jesus frelse dem. Og det er nettopp det mennesket må gjøre for at bønnen skal ha noen kraft. Slippe alt, overlate det til Herren.

Tina hadde mislikt den tanken allerede da, og som voksen hadde hun konstatert at roret og årene var hennes metode, ikke knefallet.

Men hjelp meg likevel.

Det gikk ytterligere ti minutter før det banket på døra.

Utenfor sto Roland med en paraply.

«Er du der?» spurte han.

37

«Ja,» svarte Tina. «Hvor skulle jeg ellers være?»

Det hadde ikke Roland noe svar på. Han rakte paraplyen fram mot henne og ble selv stående i regnet.

«Kom nå,» sa han. «Jeg har låst henne inne på soverommet mitt.»

«Ta paraplyen du,» sa Tina og holdt opp håndkleet hun hadde brukt til å tørke håret med. «Jeg har dette.»

«Ikke vær dum. Her.» Han ristet i paraplyen for at hun skulle ta imot den. Regnet hadde allerede gjort håret hans så vått at det lå klistret til hodet.

«Roland, du blir våt. Ta paraplyen og gå inn nå.»

«Jeg er allerede våt. Her.» «Jeg har håndkleet.»

Roland stirret på henne et par sekunder. Så slo han sammen paraplyen, la den foran føttene hennes og gikk tilbake til huset. Tina ventet et halvt minutt før hun fulgte etter med håndkleet over hodet. Da hun hadde kommet noen meter fra Veslestua, stanset hun.

Fjollete. Hvem er det som er fjollete?

Likevel tok hun ikke paraplyen. Regnet var så kraftig at det rakk å trenge gjennom håndkleet før hun nådde tilbake til huset. Roland sto i entreen og vrengte av seg de klissvåte klærne for å henge dem opp foran ovnen. Han skar en grimase da han så henne komme inn uten paraplyen, men sa ikke noe.

Hun hengte blusen sin på en kleshenger i baderommet og tenkte at dette kom til å bli en av de kveldene. Av samme grunn som de ikke hadde holdt seg tett inntil hverandre og delt samme paraply, hadde de heller ingen beredskap for konflikter.

De ville ikke løse konfliktene sine, og dermed endte det med en gjensidig taushet som varte til det hele ebbet ut. Når de en sjelden gang virkelig kranglet, fantes det en diger sekk assortert og uforløst å forsyne seg av og slenge etter hverandre.

Tara forholdt seg rolig på Rolands soverom, og Tina hadde akkurat begynt å lure på hva hun skulle gjøre for å unnslippe 38

denne kvelden, da problemet løste seg selv: Naboen, Göran, ringte og sa at det hadde satt i gang. Hadde hun tid til å kjøre dem?

Det hadde hun jo.

Elisabet og Göran satt i baksetet, tett omslynget. De andre barna deres var tolv og femten og klarte seg selv. Göran fortalte at de hadde vært forutseende nok til å kjøpe et nytt tvspill for en måned siden, til bruk for denne anledningen.

Tina mumlet til svar og konsentrerte seg om kjøringen. Vindusviskerne gikk for fullt uten at de klarte å holde vannet helt unna. Dekkene var mer enn lovlig blankslitte, så hun turte ikke kjøre fortere enn femti av frykt for vannplaning. Det fantes kanskje en ondere Tina inni henne som ønsket dødfødsler og elendighet, men den Tina som satt bak rattet, hadde ikke til hensikt å kjøre av veien med en gravid kvinne i baksetet.

Bare det ikke begynner å tordne.

Torden kunne fortsatt få henne til å gå helt fra konseptene.

Riktignok var bilen med sin gummiisolering mot bakken det stedet hun helst ville befinne seg i tordenvær, men ikke mens hun kjørte.

Da de passerte Spillersboda, avtok regnet litt i styrke og sikten ble bedre. Hun kastet et blikk mot baksetet. Elisabet satt sammenkrøpet med en grimase av smerte, lent inntil mannen sin.

«Hvordan går det?» spurte Tina.

«Bra,» svarte Göran. «Men riene kommer ganske tett nå.»

Tina økte farten til sytti. Hun ble kvalm ved tanken på at barnet skulle fødes i bilen hennes. Den lukten som nå oste fra Elisabet, var alt annet enn behagelig. Den ville komme til å henge igjen i interiøret i månedsvis.

De kom fram til sykehuset, og Göran halvt leide, halvt bar, Elisabet mot fødeavdelingen. Tina ble stående et øyeblikk ubesluttsom ved siden av bilen før hun fulgte etter. Det hadde sluttet å regne, bare litt yr hang igjen i lufta.

Straks de var inne i sykehuset kom to pleiere og overtok es39

korteringen av Elisabet, og gruppen fortsatte videre innover med Göran to skritt bak. Han kikket ikke engang i retning av Tina. Hun hadde utført oppdraget sitt og hadde ikke lenger noe med dette å gjøre. Hun ble stående i korridoren og se dem forsvinne rundt et hjørne.

Hvordan hadde de tenkt å komme seg hjem?

Trodde de at hun skulle sitte her og vente?

I så tilfelle fikk de skylde seg selv. Tina knyttet nevene og stirret mot det punktet hvor de hadde forsvunnet.

En sykepleier kom bort til henne og spurte: «Har du fått hjelp?»

«Nei,» svarte Tina. «Og det trenger jeg ikke heller.»

Pleieren luktet sterkere av sykehus enn det selve bygningen gjorde, og Tina gikk raskt mot utgangen. Først da hun kom ut på parkeringsplassen, turte hun å trekke pusten igjen. Den spesielle lukten av desinfiserte klær og antiseptisk såpe ga henne nesten panikk. Hun husket at da hun var innlagt etter lynnedslaget, hadde hun hatt angst hele tiden og bare villet reise hjem.

Klokka var kvart på sju og uværet hadde blåst bort like fort som det hadde kommet. Den mørkeblå kveldshimmelen var skyfri, med en halvmåne i skarp kontrast. Hun stappet hendene ned i bukselommene og ruslet bortover mot aldershjemmet.

Faren hennes satt og så på Jeopardy. «Hvem var Victor Sjöström, idiot!» mumlet han til en av deltakerne som trodde at Körkarlen var regissert av Ingmar Bergman. Da den samme deltakeren på neste spørsmål, om hvem som hadde regissert Herr Arnes Penningar, fortsatt holdt på Bergman, sa faren: «Slå av for faen, jeg spyr snart.»

Tina lente seg fram og slo av tv-apparatet.

«Dresserte hester kunne klart det bedre,» sa faren hennes.

«Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å se på, blir alltid like forbanna. Gidder du gi meg litt saft, er du snill?»

Tina holdt koppen med sugerøret mot munnen hans, og fa40

ren drakk noen slurker mens han så henne inn i øynene. Da hun satte ned koppen igjen, spurte han: «Hvordan går det?

Er det noe i veien?»

«Nei, hvordan det?»

«Det ser sånn ut. Er det Tuskhandleren?»

«Nei,» sa Tina. «Det er bare … jeg var på sykehuset. Kjørte inn naboene. Hun skulle føde. Jeg vet ikke. Jeg blir alltid så utilpass av sykehus.»

«Jaha. Ja, ja. Men ellers har du det bra?»

Tina kikket rundt i rommet. Det var spartansk innredet for å lette renholdet. Ingen tepper på linoleumsgulvet. Bare et par malerier hjemmefra og noen innrammede fotografier over senga tydet på at det bodde et menneske her som hadde levd et eget liv.

Et av fotografiene var av henne, kanskje sju år gammel.

Hun satt i en hagestol og så alvorlig inn i kameraet med de små dyptliggende øynene sine. Hun hadde på seg en blomstret kjole som så helt feil ut på den tette, firskårne kroppen hennes. Som om man hadde satt bukser på en gris for å gjøre den mer presentabel.

Stygge lille unge.

«Pappa? Det er en ting jeg lurer på.»

«Jaha?»

«Jeg har et arr her.» Hun pekte. «Når fikk jeg det?»

Det ble stille et øyeblikk. Så svarte han: «Det har jeg jo fortalt deg. Du falt på en stein da du var liten.»

«Hvor liten da?»

«Tja, kanskje … fire år. En spiss stein var det. Gir du meg litt mer saft? Den er vond, denne institusjonssaften. Kan du ikke kjøpe med deg litt ordentlig saft neste gang du kommer?

Sånn uten konserveringsmiddel.»

«Jo da.» Hun holdt fram koppen igjen, og faren drakk uten å se henne i øynene. «Men jeg lurer på … var jeg på sykehus da? Jeg syns jeg burde huske det, fordi –» Faren hennes spyttet ut sugerøret. «Du var fire år, kanskje bare tre. Hvordan skulle du kunne huske det?»

41