Øynene på veien, hendene på rattet

Hans Petter Laberg

Øynene på veien, hendene på rattet

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41731-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Are Kleiva Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En

1

Det var selvfølgelig faren min som foreslo det.

Han hadde parkert firmabilen, den møkkete, hvite kassebilen, med store bulker og knirkende fjærer, på en sidevei som var nesten igjengrodd av ugress. Det var her vi satt hver morgen og spiste frokost mens vi kikket på bilene som kjørte forbi.

Jeg tygget i vei på skive nummer fire av de tjue tørre skivene med leverpostei som han hadde smurt som niste grytidlig samme morgen.

Frokost: Brødskive med leverpostei – laget av kjøttrester som hadde ligget på slakterigulvet, blitt måkt opp i en kvern, og kommet ut som grå deig, stappet i en gul boks med bildet av en smilende guttunge på – skylt ned med Cola.

Faren min var en fyr som fant sitt pålegg og holdt seg til det en lang stund. Det var perioder med syltetøy, og så kjørte vi på med det, helt til han ble lei og fant et annet pålegg; makrell i tomat, skinke, ost, ost og skinke.

Leverpostei.

Han snudde seg mot meg: «Det er kanskje snart på tide at du begynner å tenke på å ta lappen?»

7

Jeg tygget og svelget og tenkte meg om, for dette var nemlig noe jeg ikke hadde tenkt på før.

«Jeg veit egentlig ikke,» svarte jeg til slutt.

Faren min smilte bare for seg selv og tok en slurk av kaffen. Han sa ingenting.

Kaffen var så sterk at den fikk hendene til å skjelve ukontrollert mens man kunne kjenne at den etset hull i tarmene. Håret hans, med store flekker av grått i seg, strittet til alle kanter. Det var helt stivt av sementstøv fordi han ikke gadd å vaske det hver dag.

Jeg hadde bråvåknet den morgenen av at blandemaskinen ute på gårdsplassen surret og gikk. Et rullende øyeeple som stirret tomt framfor seg mens han kastet inn spadetak med sand og fylte på med vann.

På bakken ved siden av maskinen lå en sementsekk som han hadde fått hull på ved å kjøre spadebladet gjennom den tjukke pappen. Et par–tre spader med sand, en med sement, en bøtte med vann, la det surre og gå litt før man kaster inn mer.

Han fylte femten–tjue plastsekker og slengte dem bak i bilen, og så var vi klare for å komme oss av gårde til det stedet vi skulle jobbe den dagen.

Nå var motoren skrudd av og radioen på sånn at vi kunne høre hvor det var kø, og om noe land hadde invadert et annet, eller at det var blitt funnet beinrester i et skogholt som kanskje tilhørte noen som var forsvunnet for flere år siden, og dette skulle vi høre på mens vi spiste frokost.

Jeg hadde jobbet for faren min i fire uker, og dette var det eneste vi fikk i oss. Hvor sunt det var, ante jeg ikke, men det var jeg ikke spesielt interessert i å vite heller. Det var godt, det fylte magen, og det var det viktigste. I hvert fall den første uka, men når vi nå var på vei 8

inn i uke nummer fem med leverpostei og Cola, begynte jeg å slite. Nå var det nok.

Det var mens jeg tygget og tygget og svelget og svelget og tenkte at det var altfor mange uker til skolen skulle begynne igjen, at faren min snudde seg mot meg og sa det om å ta lappen. At det snart var på tide at jeg gjorde det, eller i hvert fall tenkte på å gjøre det.

«Jeg veit jo ikke om jeg har bruk for den, da,» mumlet jeg. «Kan ta bussen.»

«Alle har bruk for sertifikatet,» svarte han og så på trafikken. «Det er ikke bestandig det går en buss.»

I en av bilene i den lange, saktegående køen satt det en mann og kjeftet, og jeg håpet han snakket i telefonen og ikke med seg selv, for det var helt tydelig at han fyrte seg mer og mer opp. Spyttet sprutet ut av kjeften på ham, ansiktet fikk en usunn rødbrun farge og han veivet med armene for å understreke noe.

I bilen etter var det et par som stirret tomt framfor seg, og i bilene som fulgte ble det lest i aviser, sendt tekstmeldinger, sunget høyt, renset nesebor, og jeg fulgte med på det mens noen folk på radioen snakket i munnen på hverandre og den ene syntes at den andre var hysterisk morsom.

«Skal jeg fortelle en grovis?» skrålte den ene programlederen og de andre i studioet hylte av latter.

Jeg lo ikke. Det var for tidlig. Ansiktet til Bea dukket fremdeles opp i tankene mine uten at jeg var forberedt på det. Ingenting var morsomt.

Faren min tørket av hendene på bukselårene, som egentlig var hvite, men buksa var dekket av et tjukt, grått lag med lim, og limet var så hardt at han kunne dra det av i store klumper. Når faren min hadde smurt lim ut over en vegg med tannsparkelen, tok han bare og tør9

ket av den mot kanten av bøtta, og det som ble igjen; på buksebeinet. Det var mest lettvint sånn.

«Det hadde vært fint hvis du kunne være ekstrasjåfør,» sa han og smilte igjen.

«Jeg veit ikke,» sa jeg. «Tror ikke det er helt meg.»

Han trakk på skuldrene og startet bilen.

«Du kan vel i hvert fall tenke på det.»

Da jeg hadde spurt ham om jeg kunne jobbe for ham den sommeren, sa han at det var greit. Men jeg måtte være klar over at det ble mye bæring. Det ble tungt. Var jeg klar for det? Jeg husket vel hvor mye jeg hadde klaget i fjor? Og året før?

«Ikke noe problem,» hadde jeg svart.

«Det sier du nå, det,» svarte faren min og gliste. «Det nytter ikke å begynne å klage hvis det blir for tungt.»

«Kommer jeg ikke til å gjøre heller,» sa jeg.

«Sikker?»

Jeg nikket. Og jeg hadde holdt det jeg lovet. Jeg hadde ikke klaget en eneste gang, selv om jeg visste at i løpet av dagen kom jeg til å bære sekker med sand og sement, flispakker, fliskutter, bøtter med tenger, skrutrekkere, sparkler og annet tungt utstyr, og om kvelden kom det til å verke i hver eneste muskel. Men jeg var klar. Jeg ville ikke svikte ham.

Jeg kom til å tjene så mye penger at jeg ikke visste hva jeg skulle bruke dem på. Planen min hadde vært å kjøpe noe fint til Bea, noe hun ønsket seg, noe hun hadde sett en gang og nevnt for meg før hun glemte det, men som jeg ikke hadde glemt. Hun skulle få det. Jeg lukket øynene, så henne for meg. Jeg visste at i tankene mine kom det samme til å skje, akkurat som det hadde gjort hele sommeren. Jeg klarte ikke å stoppe det.

Jeg kunne tydelig huske at hun lente seg fram. Det 10

skjedde sakte, og jeg hørte ikke en lyd, jeg så bare munnen hennes som lagde ordene. Jeg var akkurat ferdig med å si noe, men jeg husker ikke hva. Det kan ha vært noe om et spill som Jan Ove og jeg hadde spilt de siste døgnene. Kanskje hadde jeg fortalt henne at jeg lurte på å spørre faren min om jeg kunne få jobbe for ham denne sommeren også. Jeg hadde ikke lagt merke til at hun egentlig ikke hørte etter hva jeg sa. Men nå så jeg det: Det alvorlige ansiktet hennes. Og nå hørte jeg hva hun sa til meg. Jeg trodde vi hadde det så fint, men jeg tok feil, og jeg klarte ikke å reagere. Jeg skulle ha tatt tak i hånda hennes og holdt henne tilbake.

Ikke gjør det, tenkte jeg. Ikke gå!

Hun reiste seg fra stolen, snudde seg. Det var helt stille rundt meg og inni meg. Det eneste som var viktig for meg var at hun gikk bort til døra, uten å stoppe. Ei venninne kom bort til henne, la en arm rundt henne, og jeg skjønte ikke hvorfor Bea gikk. Hadde jeg gjort noe feil? Noe galt måtte jeg ha gjort, for plutselig var hun borte.

Faren min startet motoren, fant en luke i køen og sneik bilen ut på veien. Han tok en slurk av flaska og lot den andre armen henge ut av vinduet. Begge hendene på rattet var ikke helt hans stil.

Han pustet tungt og satte seg bedre til rette i setet. Trafikken var tett, og han fulgte på.

Vi var på vei til dagens første jobb, hos ei eldre dame, fru Schjerven.

«Det er ikke langt igjen,» sa faren min og kikket fort i speilet før han så bort på meg. Vi visste at hun kom til å følge med på alt. Jobben skulle gjøres skikkelig, og det betydde at han måtte gjøre akkurat som hun sa. Vi hadde vært hos henne et par ganger før, og da hadde hun 11

hele tida spurt ham om hva han gjorde. Hun hadde kommet med forslag, hun hadde flere ganger ombestemt seg om hvordan hun ville ha det, men faren min hadde sagt at så lenge hun betalte, kunne hun være så pirkete hun bare ville.

På en bussholdeplass var det et par gutter som presset en tredje gutt opp mot veggen i busskuret. Tre damer med hver sin store koffert sto noen meter unna og så bort på dem, før de trakk på skuldrene og lot dem fortsette.

«Men hun er nok ensom, stakkar,» sa faren min, før han plutselig begynte å denge ivrig løs på rattet fordi radioen spilte en låt som han kjente igjen. «Å, denne er gammel og god!» brølte han og satte opp lyden.

Før jeg skjønte hva som skjedde, satt vi og sang høyt begge to. Vi suste nedover motorveien og bilen var oppe i hundreogtjue, hvis man kunne stole på speedometeret.

Men jeg visste at det ikke var noen vits å ymte frampå at vi kanskje kjørte litt fort. Speedometeret viser mer enn den faktiske hastigheten. Og det er fordi folk skal tro at de kjører fortere enn det de egentlig gjør og så setter de ned farten. Men alle veit at det viser for mye. Det hadde faren min fortalt meg en gang.

Han gomlet på en av de siste skivene, siden vi regnet med å stikke innom en kafé og spise lunsj. Vi hadde flere steder vi pleide å dra til.

Ansiktet hans strakk og knyttet seg da han tygget.

Hvis man aldri hadde sett faren min spise før, kunne man tro at han overdrev noe helt utrolig, men det var bare sånn han var. Mora mi hadde gitt opp å si noe til ham lenge før jeg ble født. Problemet mitt var at jeg ikke kunne ta med meg noen hjem for å spise middag.

Sist gang jeg prøvde var i femteklasse, da Kai, som var 12

med meg hjem for første gang, bare ble sittende og glo måpende på faren min.

Etterpå spurte han: «Hva er det som er gærent med faren din?»

Jeg sendte ham av gårde med et blått øye og noen løse fortenner og bestemt meg for aldri å ha med meg noen hjem igjen, selv om de ba pent.

Til slutt var han ferdig med å spise, og svingte inn i en rolig gate. Det sto biler parkert på hver side, og han måtte kjøre sakte for ikke å dra med seg speilene fra de andre bilene.

Husene så ut som om de alltid hadde stått der. Det var verandaer med blomsterkasser og stoler og bord. Det var høye vinduer og mønstre på veggen ut mot gata.

En vaktmester så på oss og hilste når bilen krøp forbi.

Faren min løftet så vidt hånda fra rattet.

«Da var vi framme,» mumlet han, og klarte å finne en ledig plass der det sto et skilt om at det var absolutt forbudt å parkere der.

Han lente seg fram og pekte opp på huset.

«Der oppe,» fortsatte han. «Femte etasje.»

Jeg fulgte fingeren hans og så et lite fjes som stakk ut fra en balkong langt, langt over oss.

«Er det heis der?» spurte jeg.

Han slo meg muntert på skulderen og løsnet bilbeltet.

«Moroklumpen!»

Jeg satt på et par flispakker og så på at han jobbet.

Dette hadde jeg vært med på før: Faren min på kne foran en vegg mens han stønnet og prøvde å få flisene til å sitte rett. T-skjorta hadde sklidd opp og den store, blålige føflekken som han hadde et stykke oppe på skinka hadde jeg sett litt for mange ganger.

13

Noen ganger skravlet han i vei mens han jobbet, for at det ikke skulle bli for stille.

«Det å legge fliser er kunst,» sa han. «De kan enten være mønstrete for å danne et bilde, eller så kan det være bare en farge, som et puslespill av himmelen. Skjønner?

Flisene blir som små biter av verden som jeg setter sammen, og sprekkene fyller jeg med fugemasse,» fortsatte han. «Da gjør jeg …» Han tenkte seg nøye om. «Det blir omtrent som jeg gjør verden hel.»

Han hadde sett fornøyd på meg, og for en gang skyld skjønte jeg hva han snakket om. Dette var noe faren min kunne kontrollere. Han kunne planlegge hvordan veggen skulle se ut, og som oftest ble den sånn. Det eneste som kunne forhindre det var at noen andre ikke gjorde jobben sin. Han ville bare lage noe vakkert. Det var det eneste han brydde seg om.

Hver sommer hadde jeg gjort dette, og det var egentlig den eneste muligheten jeg hadde til å se ham. I lange perioder tok han på seg litt for mange jobber. Det var ikke lett for ham å si nei. I helgene ramlet han sammen foran tv-en og så på en fotballkamp. Eller så og så; han satte seg ned, men ti minutter inn i kampen sov han tungt. Han våknet ikke før jeg skrudde av.

Han strakte hånda ut bak seg uten å se, og jeg ga ham et par fliser.

Det var stille i leiligheten. Fru Schjerven tasset rundt uten egentlig å vite hvor hun skulle gjøre av seg. Noen ganger stoppet hun ved siden av meg og så på faren min jobbe.

«Det blir fint, dette,» hvisket hun til meg.

Hun hadde rett. Det ble fint. Dette var noe han var flink til. Faren min gjorde alltid godt arbeid.

14

«Kanskje dere vil ha noe å spise når dere er ferdige?» sa hun høyt.

Faren min satte seg opp og så seg over skulderen.

«Det hadde ikke vært så dumt,» svarte han, og hun smilte bredt før hun jogget ut på kjøkkenet.

«Alltid fint med litt selskap,» sa han, og jeg skjønte at det var ikke seg selv han snakket om. «Nå er jeg straks ferdig, og så kan du fuge gulvet. Er det greit?»

Jeg nikket. Ikke noe problem. Dette var også noe jeg hadde gjort før: Smøre fugemassen mellom flisene. Det eneste jeg måtte huske på var å dra fugebrettet på skrå, for ikke å dra massen ut av fugene.

Han hadde hengt over meg mange nok ganger mens han fortalte meg hvordan jeg skulle gjøre det, så jeg kunne det nå. Han trengte ikke å gjøre annet enn å sette seg på kjøkkenet og ta en kopp kaffe og skravle litt med fru Schjerven om været og verden, og alt mulig annet.

Det var varmt inne på det lille badet, og det luktet surt av svette og kaffeånde. Jeg satte meg opp og tok en liten pause mens jeg hørte på stemmene deres.

Og det var mens jeg satt der og pustet ut at jeg tenkte at faren min kanskje hadde rett. Kanskje jeg skulle ta lappen. Eller i hvert fall prøve. Det kunne jo ikke være så vanskelig, kunne det vel?

Nei, da. Ikke vanskelig i det hele tatt.

2

Hele veien hjem kjørte vi i stillhet. Det var en avslappet stillhet, som ingen av oss trengte å fylle.

Faren min begynte for eksempel ikke å snakke om været, og jeg snakket ikke om fotball eller noen annen sport som jeg ikke hadde peiling på. Nei, vi satt i bilen og sa absolutt ingenting, og det var helt fint.

Jeg hadde gnagsår på den ene skulderen etter å ha båret sekker og flisesker opp alle etasjene, og faren min så på veien og smilte for seg selv, han tenkte nok på noe hyggelig.

Da jeg var så liten at jeg ikke skjønte så veldig mye av noe som helst, sa jeg at jeg ville være med ham bestandig.

Og hvis det var fridag i barnehagen, vekket han meg tidlig, tidlig om morgenen, og stemmen hans var fremdeles krøllete av søvn.

Jeg våknet og hoppet ut av senga, hoppet ut på kjøkkenet, hoppet opp på stolen og satt der og så på at han lagde frokost.

Den gang fulgte jeg med ham overalt. Hjem til folk som klappet meg på hodet og blunket mens de sa noe om at det var da en staut hjelpemann, og vi kjørte rundt fra sted til sted mens faren min og jeg sang.

Av og til stoppet vi ved en butikk og kjøpte oss en Cola 16

som vi drakk på en benk utenfor butikken. Vi konkurrerte i å rape lengst, og jeg tapte alltid. Men det gjorde ingenting. Jeg tok en ny slurk, så stor at jeg fikk tårer i øynene, og prøvde en gang til. Og han lo høyt og nikket til meg. Den var ikke verst! sa nikket hans.

Jeg åpnet øynene og kikket bort på ham. Han så i speilene og på veien.

«Hun ble fornøyd,» sa jeg til slutt.

«Hm?» «Fru Schjerven,» fortsatte jeg. «Med badet sitt. Hun sa at hun ble fornøyd.»

Faren min ga meg en klapp på skulderen.

«Det er klart hun ble fornøyd,» sa han. «Hvorfor skulle hun ikke bli det?»

«Nei …»

Jeg sa ikke mer. Plutselig var det som jeg akkurat hadde sagt det dummeste jeg kunne si. Hvorfor skulle hun ikke være fornøyd med jobben han hadde gjort? Flisene kappet fint rundt rørene, rette fuger, et pent mønster på veggen over badekaret; en bølge.

«Nesten som Hokusai,» hadde faren min sagt fornøyd og smilt til fru Schjerven og meg. Mange trodde at faren min var en dust som ikke gjorde annet enn å klistre glaserte steiner på veggen, men han visste også sånne ting.

«Jeg har aldri fått en klage,» sa han da vi satt i bilen etterpå. «Jo, én gang var det en som mente at kjellerstua hans ikke ble som han hadde forestilt seg, men da måtte jeg forklare ham at det var han som hadde kjøpt de billigste mosaikkflisene han kunne finne, uten å snakke med meg først. Og så klaget han etterpå på at det ikke ble så fint som han hadde tenkt seg!»

Jeg nikket mens jeg stirret ut av vinduet, men jeg klarte ikke å la være å tenke på Bea som hadde ristet svakt på 17

hodet før hun snudde seg og gikk av gårde, mens jeg ble stående igjen og ikke skjønte hva som hadde skjedd. Hun hadde akkurat fortalt meg at hun gjorde det slutt, men jeg visste ikke hvorfor.

«Han truet selvfølgelig med å rapportere meg inn til forbrukerrådet, eller det programmet på tv som tar for seg sånne saker der folk sutrer når de ikke får det som de vil, hva heter det?»

Jeg svarte ikke.

«Samme det,» sa han og veivet så kraftig med den ene hånda at bilen et kort øyeblikk slingret mot grøfta før han rettet den opp igjen. «Poenget er at jeg ikke har fått noen klager, bortsett fra den kødden. Jeg veit nemlig hva jeg driver med! Jeg har tross alt vært ute en vinternatt …»

Faren min sa ganske mye mer enn det, og jeg hørte stemmen hans mens jeg så ut av vinduet, på husene vi kjørte forbi. Alle var nesten helt like. Små og hvite med store verandaer og en enda større plen foran. Og på plenene sto det trampoliner og solsenger og griller og små fotballmål og alt annet man må fylle en stor hage med.

I en hage spilte noen unger badminton, i en annen sprintet ei dame så fort hun kunne i retning baksiden av huset med en mann etter seg, i en annen hage lå det noen på kne og spadde i et rosebedd mens UV-strålene fra sola traff dem, og uten at de merket det, begynte cellene inne i dem å vokse vilt.

Det var sein ettermiddag og vi hadde jobbet siden tidlig om morgenen. Jeg var trøtt, men det var ikke kjeften hans. Den gikk og gikk, og han fortsatte å snakke om alt som var urettferdig i verden, og alle de som irriterte ham, og selvfølgelig om noen som hadde klaget på noe han hadde gjort en gang for tjue år siden.

18

«Er mamma hjemme?» spurte jeg.

Den uventede lyden av stemmen min fikk ham til å bli stille noen sekunder.

«Der sier du noe,» sa han. «Hun ringte og sa at hun måtte jobbe overtid, og at vi skal ordne middag.» Han kikket på meg og smilte. «Hva sier du til kebab?»

Kjøttet var tørt og grått, det var som om tennene mine hadde fått sin egen trampoline. Det rant brunt fett nedover håndleddene mine.

«Gohk?» spurte han, og kinnene bulte ut. To byller som holdt på å revne.

Jeg nikket.

«Kjempegodt,» sa jeg.

Jeg tok en ny bit av det våte og deigete pitabrødet.

Tygget i vei. Mer kjøtt, litt løk, salat, dressing. Nydelig.

Faren min så seg rundt mens han fortsatte å spise. Han slappet av nå. Det gjorde vi begge. Jeg kjente at jeg var helt utslitt, men det var en god form for utslitt. Jeg hadde båret noe hele dagen, og det var blitt til noe fint hos noen. Sånne dager skulle det vært flere av.

«Når kommer hun hjem?» sa jeg og lot kjevemusklene hvile litt.

«Hun mente at hun skulle være ferdig i nitida, men så mye som folk surrer med kvitteringer, er det nesten umulig å si,» sa han.

Mora mi hadde en liten butikk inne i byen. Den lå innerst inne i en smal gate, og solgte forskjellige ting som kunne pynte opp hjemme hos folk; lysestaker, skilt som det sto morsomme ting på, kurver til å ha håndklær i.

Men for det meste solgte hun kubbelys og servietter. Det var det folk ville ha.

19

Faren min lukket øynene fornøyd og lot sola varme fjeset.

«Skal hun ikke ha mat når hun kommer hjem?» sa jeg.

«Hva tenker du på?»

«Bare det at hun sikkert er sulten når hun kommer hjem,» svarte jeg, «og da vil hun vel ha middag.»

«Din mor ordner slikt selv,» svarte han og smilte med en jalapeño hengende mellom fortennene. «Hun spiser ikke maten jeg lager uansett. Er det noe jeg har lært av å være gift med henne, så er det det.»

Han trakk pusten djupt, så djupt at han holdt på å sette noe i halsen, før han slapp den sakte ut igjen.

«Vi gjorde en god jobb i dag,» sa han. «Det er fint å ha deg med.»

Jeg svarte ikke. Ble bare sittende og se på en fyr som satt inne på gatekjøkkenet og snakket ivrig med jenta som var med ham. Han sa noe som fikk henne til å smile bredt, og det var tydelig at han jobbet hardt for å få henne til å smile mer.

Fyren satt noen sekunder og bare så på henne mens hun sa noe. Han nikket, hun la sin hånd på hans.

Jeg kjente igjen begge. De gikk på trinnet over meg, og de oppførte seg bestandig som om de hadde en fantastisk hemmelighet som de ikke ville dele med noen.

For noen var de det mest irriterende paret på hele skolen.

«Hvordan synes du det går?» spurte faren min og svelget ned det siste av maten med en slurk Cola, før han krøllet sammen papiret, kastet det mot søppelkassa og bommet, men lot det bli liggende der.

«Går?» spurte jeg.

«Ja. Blir det slitsomt for deg?»

20

«Jeg har jobbet for deg fire uker, pappa. Begynner å bli vant til det nå.»

Han nikket mens det så ut som om han tenkte på noe.

«Hva?» sa jeg.

«Ingenting,» svarte han. «Jeg mener det jeg sa i sted.

Det er hyggelig å ha deg med. Det blir jo mye tung jobbing ellers i året, veit du. Og jeg har ikke penger til å leie inn en hjelpemann. Billigere med deg.»

«Tusen takk.»

«Billig og bra, så klart!» Han lo. «Nå må du ikke være så nærtagen!»

Jeg ristet på hodet og gjorde meg ferdig med kebaben. Hoppet ned av bordet og ruslet bort til søppelkassa.

Traff den på andre forsøk.

Han reiste seg og strakte på seg som om han akkurat hadde våknet. Han rusket meg i håret, og et kort øyeblikk tenkte jeg at jeg skulle ønske at han ikke gjorde det – før jeg ombestemte meg.

«Nei, kanskje på tide å komme seg hjem.»

Han gikk i retning bilen, og jeg fulgte etter ham, men et lite sekund snudde jeg meg og så på dem som satt der inne, og akkurat da oppdaget de meg, og hun sa noe til ham og han nikket, og de hilste på meg, og uten å tenke meg om, uten verken å ville det eller ikke, hilste jeg tilbake.

Verden var pakket inn i en tynn, gulbrun hinne. Insekter endte livene sine mot frontruta og vi hørte på trafikknyhetene på radioen.

Av og til ble det spilt en sang som jeg visste at jeg ikke kom til å huske når den var ferdig, mens faren min nynnet på en helt annen sang. Det fine støvet som hadde lagt 21

seg i rynkene hans gjorde at han så eldre ut enn det han var.

Jeg kjente at hele kroppen jobbet med å fordøye middagen, og jeg klarte nesten ikke å holde øynene åpne. Av og til lukket jeg dem og hørte på lyden av motoren, radioen og han som sang svakt ved siden av meg.

Jeg prøvde å ikke tenke på Bea, på munnen hennes mot halsen min, den hviskende stemmen som fortalte meg at hun skulle ønske vi kunne ha det sånn bestandig.

Det var løgn. Hele dagene bar jeg tungt, svettet, gjorde alt for å glemme henne. Jeg fikk såre hender, ble fylt av støv, øynene ble vant til det gule skinnet fra lysrør. Jeg kom hjem, utslitt, stupte i seng, og sovnet. Så kom morgenen og jeg husket alt igjen.

Jeg brukte dagene til å komme meg videre. Slettet alle mailene fra henne uten å lese dem en siste gang, slettet bilder. Jeg kastet til og med en plastpose som jeg hadde tatt vare på, som engang hadde vært full av klærne hennes. Jeg hadde knyttet igjen posen for ikke å slippe ut lukta, men for hver gang jeg så vidt åpnet den og la ansiktet mot åpningen og trakk inn, ble lukta av henne svakere, og til slutt var den borte.

Det var jeg som skulle ha sagt til henne at jeg ikke trodde dette gikk lenger. Jeg måtte komme meg videre, og det kunne jeg ikke gjøre sammen med henne. Jeg skulle ha sagt det først. Men jeg hadde ligget der, og jeg hørte henne, og jeg trodde på henne når hun hvisket til meg at hun elsket meg. For alltid. Vi rørte oss ikke. Vi skulle ligge der. For alltid.

Da jeg åpnet øynene igjen, var jeg fremdeles i bilen sammen med faren min, og jeg fikk en følelse av at det som var utenfor bilen egentlig ikke fantes. Det var bare oss to her inne, og bilen var fylt av den utrolige svet22

telukta man får etter å ha båret tungt hele dagen, som gjorde at øynene begynte å svi.

Faren min sang fremdeles og av og til lo han litt for seg selv når han skjønte hvor dårlig sangstemme han hadde.

Men det var ikke viktig, og det visste jeg. Det viktige var at han og jeg hadde den samme følelsen; beskyttet her inne, han og jeg, på vei hjem, de siste minuttene før han satte seg ned foran tv-en og så på nyhetene, og jeg forsvant ned på rommet. Jeg hadde ikke sagt noe til ham om alt som hadde skjedd mellom Bea og meg, om hvor mye jeg savnet henne. Jeg kjente ham såpass godt at jeg visste at han bare ventet på at jeg skulle fortelle ham det.

Det var bare å fortelle når jeg var klar, og det var nå. Jeg ville at vi skulle sitte i bilen og prate om noe annet enn jobb og uinteressante ting. Jeg ville at han skulle vite om det.

«Pappa …» begynte jeg.

«Ja?» svarte han, og når jeg ikke sa mer: «Hva er det?»

Han snudde seg mot meg. Tok øynene vekk fra veien.

Jeg hadde begynt å si noe, og han kunne sikkert høre på tonefallet mitt at det var noe viktig, men jeg rakk ikke å fortsette.

Vi så på hverandre når noe traff bilen. Det traff hardt, og vi fortsatte å kjøre videre noen meter.

På radioen fortsatte de å bable i vei om været i morgen: Varmt og sol, varmt og sol! Enda en flott sommerdag. Husk solfaktor! Husk å drikke masse! Spis is! Se opp for brennmaneter! Stemmer som hørtes ut som om de hvert sekund skulle begynne å le.

På en rar måte var det som om smellet mot bilen aldri hadde skjedd. Men vi hadde både hørt og kjent det.

Faren min saknet farten og kikket i speilet.

«Hva var det?» spurte jeg.

23

Han svarte ikke. Bilen stoppet ikke helt. Vi var de eneste på veien.

«Ser du noe?» sa jeg.

Han ristet sakte på hodet mens han gransket det som var bak oss.

«Vi må gå ut og undersøke,» sa jeg.

«Ingen vits i det,» svarte han.

Jeg tok tak i ham.

«Vi må kjøre tilbake og se hva vi traff!» sa jeg.

Han sukket tungt og girte ned, bremset, stoppet, satte bilen i revers og rygget.

Sakte krøp bilen tilbake den ruta vi akkurat hadde kommet. Fremdeles ingen andre biler her, ingen som kom løpende ut av en hage og ropte hysterisk. Ingenting hadde skjedd. Vi hadde bare hørt og kjent et dunk mot bilen. Det kunne være hva som helst. Det kunne være ingenting.

Til slutt nådde vi begynnelsen av gata, og han satte bilen i første gir. Den begynte å bevege seg sakte, sakte framover mens jeg rullet ned vinduet og undersøkte veikanten. Forsøkte ikke å overse noe.

Grøfta var djup, gresset var høyt. Løvetennene stod tett. Han sa ingenting, og det gjorde ikke jeg heller. Jeg var altfor opptatt av å finne ut hva som kunne ha laget lyden. Men det var fullt av busker der. Det var gress.

Det var altfor mange skygger og djupe hull. Det var det eneste jeg så, og jeg kjente at pulsen litt etter litt sluttet å banke like sterkt i fingertuppene.

«Sånn,» sa han til slutt. «Da har vi kjørt hele veien fram og tilbake, og vel så det. Så du noen ting?»

Jeg ristet på hodet.

«Da drar vi hjem,» sa han og klappet meg på låret.

«Ta det rolig! Det var helt sikkert ikke noe farlig. Det er 24

ikke sikkert vi traff noe heller. Det kan ha vært en stein i veien, eller et hull i asfalten. Det kan ha vært hva som helst! En katt! Den har garantert klart å krabbe hjem. De gjør alltid det.»

Han virket så sikker i sin sak, som om dette var noe han hadde vært med på før. Ingenting å bekymre seg for.

Jeg kikket så vidt bort på ham igjen, men han var mest opptatt av å komme seg hjem. Og han sa ikke noe på de få minuttene det tok å komme seg ned gata, og videre et par gater, og så opp innkjørselen og parkere foran garasjen.

Etter at han hadde skrudd av tenningen, ble vi sittende stille. Ingen av oss visste helt hva vi skulle gjøre. Det var umulig å røre seg.

«Ok,» sa faren min til slutt, og så ble han stille igjen.

«Ok,» sa jeg og åpnet døra, dyttet den sakte ut, det var som å prøve å åpne den under vann, armene mine var svake.

Plutselig orket jeg ikke å være i nærheten av ham, og jeg klarte i hvert fall ikke tanken på at jeg skulle være sammen med ham hele den neste dagen. Jeg tok i stedet et forsiktig skritt ut av bilen. En forsiktig varm vind mot ansiktet mitt. Huden skalv så vidt.

Ut av bilen! var det eneste jeg klarte å tenke.

Jeg kom meg ut og smelte igjen døra etter meg, så på ham gjennom sidevinduene.

Skyene gned seg mot hverandre på himmelen.

Han åpnet garasjedøra, lyden av en sirene ikke langt unna. Jeg ruslet bort til en stol som sto midt ute på gresset og satte meg, justerte den, sånn at jeg ble liggende.

Jeg kunne høre bilen som startet og forsvant inn i garasjen, før motoren ble skrudd av og garasjedøra lukket. De langsomme skrittene til faren min opp til huset, 25

han forsvant inn, og så kunne jeg endelig åpne øynene igjen.

Jeg hadde lyst til å ringe til Bea. Dette var noe jeg kunne fortelle henne om, og hun ville ikke ha trodd på det jeg fortalte. Hadde jeg virkelig ikke gått ut av bilen for å undersøke? ville hun si. Hva faen var det som var galt med meg?

Men siden hun hadde sagt at hun trodde det kunne være greit at vi tok en pause en stund, lot jeg det være.

Når hun ikke var der, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg lot dagene gå mens jeg håpet at hun skulle oppdage at hun savnet meg like mye. Men hvorfor skulle hun gjøre det?

De siste månedene før det ble slutt hadde vi nesten ikke sagt noe til hverandre. Uten at vi helt hadde skjønt hva som skjedde, oppdaget vi at vi kjedet oss sammen.

Vi var bare sammen for å få tida til å gå, og vi var ikke særlig flinke til det engang. Hun pleide hele tida å snakke om ting hun hadde tenkt å gjøre, og de skulle ikke skje sammen med meg. Når hun spurte meg hva jeg skulle gjøre, fikk hun alltid det samme svaret: «Veit ikke.»

For jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle finne på når hun ikke var der. Det visste jeg nå. Jeg satt i en stol og lurte på om jeg skulle ringe til henne.

Jeg sukket.

Da jeg våknet var det helt mørkt rundt meg. Jeg kikket på telefonen og så at jeg hadde sovet i nesten tre timer.

Det begynte å bli kjølig. Jeg snudde meg mot huset, men det var også mørkt og stille. Garasjedøra var åpen. Bilen var borte. Hvor var han blitt av?

Jeg kom meg sakte opp av stolen og subbet bort til ga26

rasjen, kikket inn, på hyllene med malingsspann, på bøttene fulle av verktøy, på gressklipper og raker og spader og alt annet som man slenger inn i en garasje.

Ved den ene veggen var det en stabel sementsekker, på utsiden hadde sandhaugen lagt seg mot garasjeveggen.

Når den ble for liten, ville faren min bestille et nytt lass.

Det var en haug som aldri kom til å forsvinne.

Når jeg først hadde våknet til tomt hus, var det ikke noe annet å gjøre enn å gå og legge seg igjen. Jeg skulle tidlig opp.