Page 1


Harlan Coben

Pü grunn av et løfte


Til Charlotte, Ben, Will og Eve. Dere er litt av en utfordring, men dere er min verden.


1

Den savnede unge piken – det hadde vært utallige nyhetssendinger som alltid viste dette hjerteskjærende vanlige skoleportrettet av en forsvunnet tenåring, du vet hva jeg mener, det med skimrende bakgrunn, altfor glatt hår, et sjenert smil, deretter et raskt glimt av de bekymrede foreldrene på plenen foran huset, omgitt av mikrofoner. Mor taus og på gråten, far som leser opplysningene med skjelvende lepper. Denne piken, denne savnede piken, hadde nettopp gått forbi Edna Skylar. Edna stivnet. Stanley, hennes mann, gikk to skritt videre før han oppfattet at hans kone ikke gikk ved siden av ham lenger. Han snudde seg. «Edna?» De sto ved hjørnet av 21. Street og Eight Avenue i New York City. Det var lite biltrafikk denne lørdagsformiddagen. Men det var tett med fotgjengere. Den savnede jenta var på vei oppover. Stanley sukket tungt. «Hva er det nå, da?» «Hysj.» Hun måtte tenke. Skoleportrettet av piken, det med den skimrende bakgrunnen … Edna lukket øynene. Hun måtte hente fram bildet fra hjernen. Sammenlikne og finne kontrastene. På fotografiet hadde den savnede piken langt, musebrunt hår. Kvinnen som nettopp hadde passert henne – kvinne, ingen pike, for hun som nettopp hadde gått forbi, virket eldre, men kanskje bildet var gammelt – var rødhåret og med en kort, bølget frisyre. Piken på fotografiet hadde ikke briller. Hun som var på vei nordover langs Eight Avenue, hadde på seg et par 7


moderne briller med mørk, rektangulær innfatning. Både klær og makeup var – i mangel av et bedre uttrykk – mer voksent. Det å studere ansikter var mer enn en hobby for Edna. Hun var sekstitre år gammel, en av disse få kvinnelige legene i sin aldersgruppe som hadde spesialisert seg på genetikk. Ansikter var hennes liv. Deler av hjernen hennes var alltid på jobb, selv når hun var langt borte fra kontoret. Hun kunne ikke hjelpe for det – dr. Edna Skylar studerte ansikter. Venner og familie var vant til den granskende stirringen, men fremmede og nye bekjentskaper ble litt brydd av den. Så det var det Edna Skylar hadde vært opptatt av. Hun ruslet bortover gaten. Hun la ikke merke til lyder eller omgivelser. Hun var fortapt i sin egen personlige nytelse av å studere de forbipasserendes ansikter. La merke til formen på kinnben og kjeveparti, mellomrommet mellom øynene, høyden på ørene, plasseringen av munnen. Og det var derfor, til tross for den nye hårfargen og frisyren, til tross for de moderne brillene, makeupen og de voksne klærne, at Edna hadde gjenkjent den savnede piken. «Hun gikk sammen med en mann.» «Hva for noe?» Edna var ikke klar over at hun hadde snakket høyt. «Den piken.» Stanley rynket brynene. «Hva snakker du om, Edna?» Det fotografiet. Det hjerteskjærende alminnelige skolefotografiet. Du har sett det tusenvis av ganger. Du ser det i skoleårboken, og følelsene begynner å røre på seg. I et glimt ser du både hennes fortid og framtid. Du kjenner ungdommens glede, du kjenner smerten ved å vokse opp. Du aner mulighetene hennes. Du kjenner et stikk av nostalgi. Du ser hvordan årene hennes kommer til å fly forbi, kanskje college, ekteskap, barn, alt det der. Men når det samme fotografiet blinker mot deg på kveldsnyhetene, gjennombores hjertet ditt av frykt. Du ser på dette ansiktet, på det prøvende smilet, på det glatte håret og de sam8


mensunkne skuldrene, og tankene dine vandrer til mørke steder der de ikke burde være. Hvor lenge hadde Katie – for det var det hun het, Katie – hvor lenge hadde hun vært savnet? Edna prøvde å huske. En måned kanskje. Muligens seks uker. Historien hadde bare vært sendt på lokalsendingen, og ikke så svært lenge. Det var de som mente at hun hadde rømt. Katie Rochester hadde fylt atten år noen få dager før hun forsvant – det betydde at hun var myndig, og dermed fikk saken atskillig lavere prioritet. Det ble snakket om problemer hjemme, særlig med den strenge faren, til tross for at han skalv om munnen. Kanskje Edna hadde tatt feil. Kanskje det ikke var henne. Det var bare én måte å finne ut det på. «Skynd deg,» sa Edna til Stanley. «Hva? Hvor skal vi?» Det var ikke tid til å svare. Piken var sannsynligvis et helt kvartal foran allerede. Stanley kom sikkert til å følge etter. Stanley Rickenback, gynekolog og fødselslege, var Ednas andre ektemann. Hennes første hadde vært en virvelvind av en fyr, altfor pen, altfor lidenskapelig – ja, rett og slett en drittsekk. Det var muligens ikke rettferdig, men hva så? Tanken på å gifte seg med en lege – dette var for førti år siden – hadde vært noe spennende og nytt for ektemann nummer én. Virkeligheten hadde imidlertid ikke passet ham særlig godt. Han hadde regnet med at Edna ville vokse ut av legerollen når de fikk barn. Det gjorde hun ikke – tvert imot, faktisk. Sannheten – en sannhet som hennes barn fikk merke – var at Edna likte legerollen atskillig bedre enn morsrollen. Hun skyndte seg videre. Det var folksomt på fortauene. Hun gikk ut i gaten, holdt seg nær fortauskanten, og satte opp farten. Stanley prøvde å følge etter. «Edna?» «Bare hold følge.» Han tok henne igjen. «Hva driver vi med?» Ednas øyne lette etter det røde håret. Der. Lenger framme til venstre. 9


Hun måtte se nærmere på dette. Nå var Edna i fullt firsprang, et underlig syn de fleste steder når en pent kledd kvinne midt i sekstiårene sprinter bortover gaten, men dette var Manhattan. Det var bare så vidt verdt et ekstra blikk. Edna løp forbi kvinnen, og prøvde å ikke virke for påfallende, der hun skjulte seg bak høyere personer, og da hun var i riktig posisjon, bråsnudde hun. Den mulige Katie kom gående mot henne. Et kort øyeblikk møttes øynene deres, og Edna ble sikker. Det var henne. Katie Rochester var sammen med en mørkhåret mann, muligens tidlig i trettiårene. De gikk hånd i hånd. Hun virket ikke spesielt bekymret. Snarere ganske fornøyd, i hvert fall inntil det øyeblikk da øynene deres møttes. Skjønt det behøvde ikke å bety noe. Elizabeth Smart, den unge jenta som var blitt bortført i Utah, hadde vært utendørs med kidnapperen sin og viste aldri noe tegn på at hun trengte hjelp. Kanskje dette var noe tilsvarende. Men Edna kjøpte ikke den. Den rødhårede som muligens var Katie, hvisket noe til den mørkhårede mannen. De satte opp farten. Edna så at de dreide til høyre og ned trappene til T-banen. Tog C og E sto det på skiltet. Stanley tok igjen Edna. Han skulle til å si noe, men da han så uttrykket i ansiktet hennes, tidde han stille. «Kom igjen,» sa hun. De skyndte seg forbi inngangen og begynte på trappene. Den savnede kvinnen og den mørkhårede mannen var allerede gjennom korsbommen. Edna satte kursen dit. «Pokker.» «Hva er det?» «Jeg har ikke T-banekort.» «Jeg har,» sa Stanley. «La meg få det. Skynd deg.» Stanley tok kortet ut av lommeboken og ga henne det. Hun kjørte det gjennom skanneren, gikk gjennom korsbommen og rakte ham det. Hun ventet ikke. De hadde gått ned trappene 10


til høyre. Hun gikk i den retningen. Hun hørte støyen fra det kommende toget og skyndte seg ned trappen. Bremsene pep, toget stanset. Dørene gled opp. Ednas hjerte banket vilt. Hun så seg til høyre og venstre mens hun søkte etter det røde håret. Ikke noe sted. Hvor var piken? «Edna?» Det var Stanley. Han hadde tatt henne igjen. Edna sa ikke noe. Hun sto på plattformen, men det var ingen tegn til Katie Rochester noen steder. Og selv om det hadde vært det, hva så? Hva skulle Edna gjøre da? Hoppe på toget og følge etter henne? Hvor da? Og så da? Finne leiligheten eller huset og deretter ringe politiet … Noen rørte ved skulderen hennes. Edna snudde seg. Det var den savnede piken. Lenge etterpå kom Edna til å lure på hva hun så i pikens ansiktsuttrykk. Var det bedende? Var det desperat? Var det rolig? Gledefylt, til og med? Besluttsomt? Alle. De sto bare og så på hverandre et øyeblikk. Den påtrengende folkemengden, den uforståelige sprakingen i høyttaleren, suset fra toget – alt forsvant, det var bare de to. «Vær så snill,» sa den savnede piken med hviskende stemme. «Du må ikke fortelle noen at du har sett meg.» Så gikk hun inn på toget. Edna kjente et gys. Dørene gled igjen. Edna ønsket å gjøre noe, hva som helst, men hun klarte ikke å røre seg. Blikket hennes var låst fast til pikens. «Vær så snill,» mimet piken bak glassruten. Og så forsvant toget inn i mørket.

11


2

Det var to tenåringsjenter i Myrons kjeller. Det var slik det begynte. Senere, da Myron så tilbake på smerten og tapet, dukket denne første serien med hva om? opp og plaget ham på ny. Hva om han ikke hadde trengt isbiter? Hva om han hadde åpnet kjellerdøren et minutt tidligere eller et minutt senere? Hva om de to tenåringsjentene – hva i all verden holdt de på med alene i hans kjeller, forresten? – hadde snakket hviskende sammen slik at han ikke hadde hørt hva de sa? Hva om han rett og slett hadde passet sine egne saker? Fra der han sto øverst i trappen, hadde Myron hørt at jentene fniste. Han stanset. Et øyeblikk vurderte han å lukke døren og la dem få være i fred. Hans lille aftenselskap hadde lite is til drinkene, men var ikke gått helt tom. Han kunne komme tilbake. Men før han fikk snudd seg, smøg stemmen til ene av jentene som røyk opp gjennom trappeløpet. «Så du dro sammen med Randy?» Den andre: «Å, herregud, vi var altså så dritings.» «Av øl?» «Øl og dop, ja.» «Hvordan kom dere hjem?» «Randy kjørte.» Myron stivnet, der han sto øverst i trappen. «Men du sa –» «Hysj.» Og så: «Hallo? Er det noen der?» Knepet. Myron travet nedover trappen mens han plystret. Helt uanfektet. 12


De to jentene satt i det som tidligere hadde vært Myrons soverom. Kjelleren var blitt «pusset opp» i 1975 og så ut deretter. Myrons far, som for tiden tuslet rundt sammen med mor i en eldreleilighet i nærheten av Boca Raton, hadde hatt en forkjærlighet for dobbeltsidig tape. Det selvklebende trepanelet, som tålte aldringen omtrent like godt som Betamax, hadde begynt å gi etter. Noen steder var betongveggen synlig og tydelig avflasset. Gulvflisene, som var festet med noe som liknet skolelim, var begynt å bukle seg. De knirket som biller når man tråkket på dem. De to jentene – den ene hadde Myron kjent hele hennes liv, den andre hadde han truffet samme dag – så opp på ham med vidåpne øyne. Et øyeblikk sa ingen av dem noe. Han vinket kort. «Hei, jenter.» Myron Bolitar var stolt av sine flotte innledningsfraser. Begge jentene gikk i tredje klasse på videregående, begge var yppige som ungfoler. Den ene av dem, Erin, satt på hjørnet av den gamle sengen hans; det var henne han hadde truffet bare en time tidligere. Myron hadde begynt å gå ut med Erins mor for et par måneder siden. Hun het Ali Wilder, var enke og frilans ukebladskribent. Dette selskapet, i huset som Myron hadde vokst opp i og nå var eier av, var en slags innvielsesfest for Myron og Ali som par. Den andre jenta, Aimee Biel, apet etter vinkingen og tonefallet hans. «Hei, Myron.» Taushet. Han så Aimee Biel for første gang dagen etter at hun ble født på St. Barnabas Hospital. Aimee og foreldrene hennes, Claire og Erik, bodde et par kvartaler bortenfor huset hans. Myron hadde kjent Claire siden de gikk sammen på Heritage ungdomsskole, noen få hundre meter fra der de nå satt. Myron snudde seg mot Aimee. Et øyeblikk kjentes det som om tiden spratt tilbake tjuefem år eller mer. Aimee liknet så på moren sin, med det samme skjeve, fandenivoldske smilet, at det var som å se gjennom en tidsportal. 13


«Jeg skulle bare hente litt is,» sa Myron. Han pekte mot fryseren med tommelen for å understreke poenget. «Kult,» sa Aimee. «Kjempekult,» Myron. «Iskult, faktisk.» Myron humret. Alene. Fortsatt med det tåpelige fliret i ansiktet kikket Myron bort på Erin. Hun snudde seg bort. Det hadde vært standardreaksjonen hennes den dagen. Høflig og fjern. «Kan jeg få spørre deg om noe?» spurte Aimee. «Sett i gang.» Hun slo ut med hendene. «Var dette virkelig rommet ditt da du vokste opp?» «Det stemmer.» De to jentene vekslet blikk. Aimee fniste. Det samme gjorde Erin. «Hvordan det?» spurte Myron. «Dette rommet … jeg mener, det kunne lissom ikke vært verre.» Endelig sa Erin noe. «Det er lissom for retro til å være retro.» «Hva kaller du denne greia her?» spurte Aimee og pekte under seg. «Sacco-sekk,» sa Myron. De to jentene fniste igjen. «Og hvorfor har denne lampen svart lyspære?» «Den får plakatene til å gløde.» Mer latter. «Hør her, jeg gikk på videregående,» sa Myron, som om det forklarte alt. «Hadde du med jenter ned her noen gang?» spurte Aimee. Myron la hånden mot hjertet. «En ekte gentleman røper aldri hemmeligheter.» Deretter: «Ja.» «Hvor mange?» «Hvor mange hva?» «Hvor mange jenter hadde du med hit ned?» «Å, sånn omtrent …» Myron så opp og tegnet i luften med 14


pekefingeren, «… hvis jeg regner med alle tre, et eller annet sted mellom åtte og ni hundre tusen.» Latterbrøl. «Mamma sa faktisk at du var ganske søt,» sa Aimee. Myron hevet det ene øyebrynet. «Var?» Jentene klasket hender og falt over ende. Myron ristet på hodet og mumlet noe om respekt for de eldre. Da de roet seg ned, sa Aimee: «Kan jeg få spørre deg om noe annet?» «Fyr løs.» «Jeg mener, helt alvorlig.» «Sett i gang.» «De bildene av deg ovenpå. De i trappen.» Myron nikket. Han ante hvor dette ville bære hen. «Du var avbildet på omslaget av Sports Illustrated.» «Det stemmer.» «Mamma og pappa sier at du var omtrent den flinkeste basketballspilleren i landet.» «Mamma og pappa overdriver,» sa Myron. Begge jentene stirret på ham. Det gikk fem sekunder. Så fem til. «Har jeg noe på tennene?» spurte Myron. «Ble du ikke lissom hyret av Lakers?» «Celtics,» rettet han. «Unnskyld, Celtics.» Aimee spikret ham fast med blikket. «Og du skadet kneet ditt, stemmer?» «Stemmer.» «Og så var karrieren din over. På et blunk, lissom.» «Omtrent det, ja.» «Så, åssen –» Aimee trakk på skuldrene «– føltes det, da?» «Å skade kneet?» «Å være sånn superstjerne. Og så, pang, ikke være i stand til å spille igjen.» Begge jentene ventet på svaret hans. Myron prøvde å komme med noe dypsindig. «Kjempenedtur,» sa han. De likte den. 15


Aimee ristet på hodet. «Det må ha vært det aller grusomste.» Myron så bort på Erin. Hun satt med nedslått blikk. Det ble stille i rommet. Han ventet. Omsider så hun opp. Hun så skremt og liten og ung ut. Han hadde lyst til å ta henne i armene sine, men herregud, det ville vel være det verste han kunne gjøre. «Nei,» sa Myron lavt mens han fortsatt så på Erin. «Ikke noe i nærheten av det aller grusomste.» En stemme ropte fra toppen av trappen: «Myron?» «Kommer nå.» Han var nær ved å gå. Det var den neste hva om? Men de ordene han hadde hørt der oppe i trappen – Randy kjørte – skranglet fortsatt i hodet hans. Øl og dop. Han kunne da ikke hoppe over det, kunne han vel? «Jeg skal fortelle dere noe,» begynte Myron. Og så stoppet han. Det han ville fortelle dem om, var en hendelse fra skoletiden. Det hadde vært fest hjemme hos Barry Brenner. Det var det han ville fortelle om. Han hadde gått i tredje klasse på videregående – akkurat som dem. Det var mye drikking. Laget hans, Livingston Lancers, hadde nettopp vunnet seriekampen i basketball på grunn av hans, All-American-stjernen Myron Bolitars, førtitre poeng. Alle var fulle. Han husket Debbie Frankel, en lynskarp jente, full av liv, kruttønna som det alltid var fres i, som alltid hadde hånden i været for å motsi læreren, som alltid kranglet og tok de svakes parti, og som ble beundret for det. Ved midnatt hadde Debbie kommet bort og sagt adjø til ham. Brillene satt lavt på nesen. Det var det han husket best, brillene som stadig gled ned. Myron kunne se at Debbie var dritings. Det samme var de to andre jentene som krabbet inn i den bilen. Du kan gjette hvordan historien endte. De tok bakketoppen på South Orange Avenue for fort. Debbie ble drept i kollisjonen. Den ødelagte bilen sto på utstilling utenfor skolebygget i seks år. Myron lurte på hvor den var nå, og hva de eventuelt hadde gjort med bilvraket. «Hva er det?» sa Aimee. 16


Men Myron fortalte dem ikke om Debbie Frankel. Erin og Aimee hadde utvilsomt hørt andre versjoner av den samme historien. Det ville ikke nytte. Han visste det. Så han prøvde noe annet. «Jeg vil at dere skal love meg noe,» sa Myron. Erin og Aimee så på ham. Han tok opp lommeboken sin og trakk fram to visittkort. Han åpnet den øverste skuffen og fant en penn som fortsatt virket. «Her er alle numrene mine – privat, jobb, mobilen, leiligheten min i New York City.» Myron rablet på kortene og ga ett til hver av dem. De tok kortene uten å si et ord. «Vær så snill og hør etter hva jeg sier, OK? Hvis dere noen gang er i vansker. Hvis dere noen gang er ute og drikker, eller vennene deres drikker, eller dere er pussa eller stein eller hva som helst. Lov meg det. Lov meg at dere ringer meg. Jeg skal komme og hente dere hvor dere enn er. Jeg skal ikke stille spørsmål. Jeg skal ikke si noe til foreldrene deres. Det er mitt løfte til dere. Jeg skal kjøre dere hvor dere vil. Det spiller ingen rolle hvor sent det er. Det spiller ingen rolle hvor langt borte dere er. Det spiller ingen rolle hvor dritings dere er. Ring meg, og jeg skal hente dere.» Jentene sa ingenting. Myron gikk et skritt nærmere. Han forsøkte å dempe bønnen i stemmen. «Bare vær så snill … vær så snill ikke å kjøre med noen som har drukket.» De bare stirret på ham. «Lov meg det,» sa han. Og et øyeblikk senere – det endelige hva om? – gjorde de det.

17


3

To timer senere var familien til Aimee – Biel – de første som brøt opp. Myron fulgte dem til døren. Claire lente seg mot øret hans. «Jeg hørte jentene var nede på det gamle rommet ditt.» «Ja da.» Hun sendte ham et ertende smil. «Fortalte du dem om –?» «Herregud, nei.» Claire ristet på hodet. «For et dydsmønster du er.» Han og Claire hadde vært gode venner på videregående. Han hadde satt pris på hennes frimodighet. Hun oppførte seg som – en gutt, i mangel av et mer passende uttrykk. Når de gikk på fest, prøvde hun å legge an på en eller annen, og som regel med hell, for søren, hun var jo en pen jente. Hun likte muskelgutter. Hun kunne gå ut med dem én eller kanskje to ganger, deretter vandret hun videre. Nå var Claire advokat. Hun og Myron hadde tuklet med hverandre én gang, nede i den selvsamme kjelleren, i en ferie det siste året. Myron hadde vært mest prippen. Neste dag var det ingen forlegenhet å spore hos Claire. Ikke noe ubehag, ikke noen taus avvisning, ikke noe «kanskje vi bør snakke om det som skjedde». Ikke noen gjentakelse heller. Under jusstudiet hadde Claire truffet sin mann, «Erik med K». Det var slik han alltid presenterte seg. Erik var tynn og stram. Han smilte sjelden. Han lo nesten aldri. Slipset hans var alltid perfekt knyttet. Erik med K var ikke den mannen Myron hadde trodd at Claire ville ende opp med, men de to så ut til å fungere. Noe med motsetninger antok han. 18


Erik ga ham et fast håndtrykk og forsikret seg om at de hadde øyekontakt. «Ser jeg deg på søndag?» De pleide å delta i en uformell basketballkamp på søndag formiddag, men Myron hadde sluttet å spille for noen måneder siden. «Nei, jeg kommer ikke denne uken.» Erik nikket som om Myron hadde sagt noe betydningsfullt, og gikk mot døren. Aimee kvalte en latter og vinket. «Hyggelig å prate med deg, Myron.» «I like måte, Aimee.» Myron prøvde å sende henne et blikk som sa: «Husk hva du lovte.» Han visste ikke om det fungerte, men Aimee ga ham et lite nikk før hun gikk nedover hagegangen. Claire kysset ham på kinnet og hvisket i øret hans igjen. «Du ser glad ut.» «Jeg er glad,» sa han. Claire strålte. «Ali er storartet, ikke sant?» «Det er hun.» «Er ikke jeg verdens beste Kirsten giftekniv, kanskje?» «Som fra en dårlig turnéoppsetting av Spelemann,» sa han. «Jeg har ikke hastverk. Men jeg er verdens beste, ikke sant? Det er greit, jeg tåler det. Jeg er verdens beste noensinne.» «Vi snakker fortsatt om Kirsten giftekniv, ikke sant?» «Frekkas. Jeg vet jeg er best i det andre.» Myron sa: «Eh.» Hun dunket ham i armen og gikk. Han så henne gå, ristet på hodet og smilte. På en måte er en alltid sytten år gammel og venter på at livet skal begynne. Ti minutter senere ropte Ali Wilder, Myrons nye kjærlighet, på barna sine. Myron fulgte dem til bilen. Niåringen Jack gikk stolt med en Celtics-drakt med Myrons gamle nummer på. Det var det nyeste i hip-hop-moten. Først hadde det vært egne helters retrodrakter. Nå var det et nettsted som het De store taperne.com eller noe sånt, der de solgte drakter etter avdankede spillere eller spillere som aldri ble til noe eller som gikk dukken. 19


Slike som Myron. Jack, som bare var ni år, oppfattet ikke ironien. Da de kom bort til bilen, fikk Myron en stor klem av Jack. Myron var ikke sikker på hvordan han skulle takle dette, men ga ham en rask klem tilbake. Erin holdt seg i bakgrunnen. Hun nikket halvveis og smatt inn i baksetet. Jack fulgte etter storesøsteren. Ali og Myron sto og smilte til hverandre som et par fjollete nyforelskede. «Dette var moro,» sa Ali. Myron smilte fortsatt. Ali så opp på ham med disse vidunderlige brungrønne øynene. Hun hadde rødblondt hår og fortsatt rester etter barndommens fregner. Ansiktet hennes var åpent, og smilet hennes trollbandt ham. «Hva er det?» spurte hun. «Du er så vakker.» «Jøss, du er dreven.» «Ikke for å skryte, men ja, jeg er det.» Ali så opp mot huset. Win, hans egentlige navn var Windsor Horne Lockwood III, lente seg mot dørkarmen med korslagte armer. «Din venn, Win, han virker hyggelig,» sa hun. «Han er det ikke.» «Jeg vet det. Jeg bare sa det fordi jeg regnet med at han var din beste venn.» «Win er komplisert.» «Han tar seg godt ut.» «Det vet han.» «Men ikke min type. For pen. For rik privatskolegutt.» «Og du foretrekker tøffe machomenn,» sa Myron. «Jeg forstår.» Hun kniste. «Hvorfor stirrer han sånn på meg?» «Vil du vite hva jeg tror? Han vurderer sannsynligvis bakenden din.» «Godt at noen gjør det.» Myron kremtet og så bort. «Har du lyst til å spise middag med meg i morgen?» «Det ville være hyggelig.» 20


«Henter deg klokken sju, da.» Ali la hånden sin på brystet hans. Myron kjente noe elektrisk ved berøringen. Hun sto på tærne – Myron var én meter og nittitre – og ga ham et kyss på kinnet. «Jeg skal lage middag til deg.» «Mener du det?» «Så blir vi hjemme.» «Flott. Det blir en slags familiemiddag, da? Bli bedre kjent med barna?» «Barna skal overnatte hos søsteren min.» «Å,» sa Myron. Ali så betydningsfullt på ham og smatt inn på førersetet. «Å,» sa Myron igjen. Hun hevet et øyebryn. «Og du ønsket ikke å skryte av at du var dreven?» Så kjørte hun. Myron så etter bilen, fortsatt med det fårete smilet i ansiktet. Han snudde seg og gikk mot huset. Win hadde ikke rørt seg. Det hadde vært mange omskiftninger i Myrons liv – foreldrene som flyttet sørover, Esperanzas nye baby, forretningens skjebne, selv Big Cyndi – men Win var og ble konstant. Noe av det askeblonde håret ved tinningene hadde grånet litt, men Win var fortsatt den superbe overklassemann med angelsaksisk avstamning. Det patrisiske kjevepartiet, den perfekte nesen, hårskillen som var laget av gudene – han stinket, og det velfortjent, av privilegier, hvite sko og en golfers brunfarge. «Seks komma åtte,» sa Win. «Rund av til sju.» «Hva behager?» Win løftet hånden og vred håndflaten vekselvis opp og ned. «Din Ms. Wilder. Hvis jeg er sjenerøs, kan jeg gi henne en sjuer.» «Å jøss, det betyr jammen mye. Når det kommer fra deg og greier.» De gikk inn i huset og satte seg i stuen. Win la bena i kors, uten å ødelegge buksepressen. Ansiktsuttrykket hans var konstant innstilt på hovmodig. Han så forkjælt og bortskjemt og tander ut – i hvert fall i ansiktet. Med kroppen var det noe helt 21


annet. Han var en muskelbunt av ståltråd, eller snarere piggtråd. Win satte fingerspissene mot hverandre, fingerpyramide kledde ham godt. «Får jeg stille deg et spørsmål?» «Nei.» «Hvorfor er du sammen med henne?» «Du tuller, ikke sant?» «Nei. Jeg vil gjerne vite nøyaktig hva du ser i Ms. Ali Wilder.» Myron ristet på hodet. «Jeg visste at jeg ikke skulle ha invitert deg.» «Men du gjorde det likevel. Så la meg utbrodere det.» «Nei, vær så snill.» «I løpet av dine år på Duke – vel, da hadde vi den yndige Emily Downing. Deretter, selvfølgelig, din sjelefrende i de neste ti–tolv årene, den smektende Jessica Culver. Det var det korte eventyret med Brenda Slaughter, og akk, din nylige lidenskap for Terese Collins.» «Er det noe poeng i alt dette?» «Det er det.» Win åpnet fingerpyramiden og satte den sammen igjen. «Hva har alle disse kvinnene, dine tidligere elskerinner, til felles?» «Det får du fortelle meg,» sa Myron. «Med ett ord: overveldenhet.» «Er det et ord?» «Rykende hete berter,» fortsatte Win med sin nedlatende talemåte. «Hver eneste en av dem. På en skala fra én til ti ville jeg sette Emily på ni. Det er det laveste. Jessica er så het at hun svir øyeeplene dine med elleve. Terese Collins og Brenda Slaughter er begge rundt omkring ti.» «Og etter din ekspertoppfatning …» «Er en sjuer sjenerøst,» avsluttet Win for ham. Myron bare ristet på hodet. «Så vær så snill og fortell meg,» sa Win, «hva som er hovedattraksjonen.» «Mener du alvor?» 22


«Ja, så sannelig gjør jeg det.» «Vel, her kommer et nyhetsklipp, Win. For det første, selv om det ikke er særlig viktig, er jeg uenig i din bedømmelse.» «Å, jaså? Og hvordan ville så du rangere Ms. Wilder?» «Jeg går ikke inn på det med deg. Men når det er sagt, har Ali et utseende som vinner seg. Først synes du bare at hun er pen nok, og så, etter hvert som du blir kjent med henne –» «Pøh.» «Pøh?» «Rettferdiggjøring.» «Vel, her kommer et nyhetsklipp til. Det handler ikke bare om utseendet.» «Pøh.» «Pøh enda en gang?» Win stilte opp fingerpyramiden igjen. «La oss ta en lek. Jeg sier et ord. Du forteller meg det første som faller deg inn.» Myron lukket øynene. «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg diskuterer hjertets anliggender med deg. Det er som å snakke om Mozart til en døv mann.» «Ja, den var veldig morsom. Her kommer det første ordet. Det er faktisk to ord. Bare si det som dukker opp i hodet ditt: Ali Wilder.» «Varme,» sa Myron. «Løgner.» «OK, jeg tror vi har snakket nok om dette.» «Myron?» «Hva er det?» «Når var sist gang du forsøkte å redde noen?» De vanlige ansiktene blinket som blitzlys gjennom hodet til Myron. Han prøvde å stenge dem ute. «Myron?» «Ikke begynn med det,» sa Myron. «Jeg har lært leksa mi.» «Har du?» Nå tenkte han på Ali, på det vidunderlige smilet og det åpne ansiktet. Han tenkte på Aimee og Erin på det gamle gutterommet hans i kjelleren, på løftet han hadde tvunget dem til å avgi. 23


«Ali trenger ikke å reddes, Myron.» «Du tror det er det dette handler om?» «Når jeg sier navnet hennes, hva er det første som faller deg inn?» «Varme,» sa Myron igjen. Men denne gangen visste til og med han at han løy. Seks år. Så lenge var det siden forrige gang Myron hadde spilt superhelt. På seks år hadde han ikke slått et slag. Han hadde ikke holdt i, for ikke å snakke om avfyrt, et våpen. Han hadde ikke truet noen eller var selv blitt truet. Han hadde ikke gjort dumme ting fordi hypofysen var pumpet full av steroider. Han hadde ikke ringt Win, som fortsatt var den mest fryktinngytende mannen han kjente, for å komme og bakke ham opp eller få ham ut av vanskeligheter. I løpet av disse seks årene var ingen av hans klienter blitt drept – noe som er sterkt positivt i hans gesjeft. Ingen var blitt skutt eller arrestert – vel, bortsett fra den prostitusjonssaken i Las Vegas, men Myron hevdet fortsatt at det var en felle. Ingen av hans klienter, venner eller kjære var meldt savnet. Han hadde lært leksa si. Ikke stikk nesen din i noe du ikke har noe med. Du er ikke Batman, og Win er ikke en psykotisk versjon av Robin. Jo da, Myron hadde reddet noen uskyldige i sine kvasiheroiske dager, iberegnet livet til sin egen sønn, Jeremy. Nå var gutten nitten år – Myron kunne ikke tro det heller – og tjenestegjorde i det militære på et eller annet skjult sted i Midtøsten. Men Myron hadde forårsaket skade også. Bare se hva som skjedde med Duane og Christian og Greg og Linda og Jack … Men den han tenkte oftest på, var Brenda. Han besøkte fortsatt graven hennes altfor ofte. Kanskje ville hun ha dødd uansett, det kunne han ikke vite. Kanskje det ikke var hans skyld. Seirene har en tendens til å prelle av en. Ødeleggelsene – de døde – blir værende, tar en på skulderen, saktner skrittene ens, oppsøker en når en sover. 24


Men uansett, Myron hadde begravd sitt heltekompleks. I de siste seks årene hadde livet hans vært stille, normalt, gjennomsnittlig – til og med kjedelig. Myron skylte av tallerkenene. Han bodde delvis i Livingston i New Jersey, i den samme byen – nei, i det samme huset – der han hadde vokst opp. De kjære foreldrene hans, Ellen og Alan Bolitar, reiste tilbake til sine forfedres forjettede land (det sørlige Florida) for fem år siden. Myron kjøpte huset både som en investering – en ganske god en, faktisk – og for at foreldrene hans skulle ha et sted å komme tilbake til i de varme månedene. Myron tilbrakte omtrent en tredjedel av sin tid med å bo i dette forstadshuset og to tredjedeler med å dele leilighet med Win i det berømte Dakota-komplekset ved Central Park West i New York City. Han tenkte på avtalen neste kveld med Ali. Win var en tufs, ingen tvil om det, men som vanlig hadde spørsmålene hans truffet, om ikke akkurat blink. Glem det der med utseendet. Det var det rene og skjære sprøyt. Og glem det der med heltekompleks også. Det var ikke det dette handlet om. Men det var noe som holdt ham tilbake, og ja, det hadde med Alis tragedie å gjøre. Han klarte ikke å riste det av seg selv om han prøvde. Når det gjaldt heltegreiene, var løftet fra Aimee og Erin om å ringe ham noe helt annet. Det spiller ingen rolle hvem man er, men tenårene er harde. Videregående skole er en krigssone. Myron hadde vært populær. Han var en Parade-All-American-basketballspiller, en av topprekruttene i landet og en ekte idrettsmann, for å bruke et forslitt uttrykk. Hvis noen skulle hatt det lett på videregående skole, måtte det vært en som Myron Bolitar. Men han hadde ikke hatt det lett. Ingen kommer uskadet fra de årene. Det handler om å overleve tenårene. Det er det hele. Bare komme igjennom dem. Kanskje det var det han skulle ha sagt til jentene.

25


4

Neste morgen dro Myron på jobb. Kontoret hans lå i tolvte etasje i Lock-Horne-bygningen – det samme som etternavnet til Win – på Park Avenue og 52. Street midt på Manhattan. Da heisdøren gikk opp, ble Myron hilst med et stort skilt – et nytt tilskudd til stedet – der det sto MB REPS med glorete bokstaver. Esperanza hadde funnet på den nye logoen. M sto for Myron. B-en for Bolitar. Reps var begrunnet med det faktum at de jobbet i representasjonsbransjen. Myron hadde selv funnet på navnet. Han pleide å stanse opp litt når han fortalte folk dette for å vente til applausen ga seg. Opprinnelig, den gangen de bare jobbet for idrettsfolk, ble firmaet kalt MB SportsReps i stedet for MB Reps. I løpet av de siste fem årene hadde virksomheten blitt utvidet; nå representerte de skuespillere, forfattere og kjendiser i ulike bransjer. Ergo den snedige forkortingen av navnet. Bli kvitt det overflødige, skjære bort fettet. Jo da, det var MB Reps helt inn til beinet. Myron hørte babyen skrike. Esperanza måtte være kommet alt. Han stakk hodet inn i kontoret hennes. Esperanza ammet. Han så ned øyeblikkelig. «Eh, jeg kommer tilbake senere.» «Ikke vær så dum,» sa Esperanza. «Skulle tro du aldri hadde sett et bryst før.» «Vel, det er en stund siden.» «Og selvsagt ikke noe så spektakulært som dette,» la hun til. «Sitt ned.» Til å begynne med hadde MB SportsReps bare vært 26


Myron, superagenten, og Esperanza, resepsjonisten/sekretæren/fredagsvenninnen. Noen husker kanskje Esperanza da hun var den sexy, spinkle profesjonelle fribryteren som gikk under navnet Lille Pocahontas. Hver morgen på Kanal 11 her i New York-området gikk Esperanza i ringen, og tok på seg et fjærpannebånd og en lystframkallende bikini av imitert semsket skinn. Både hun og partneren, Big Chief Mama, i virkeligheten kjent som Big Cyndi, hadde det interkontinentale mesterbeltet for FLOW, the Fabulous Ladies Of Wrestling, men TV-selskapet hadde problemer med bokstavenes hentydning. Esperanzas nåværende tittel i MB Reps var viseadministrerende direktør, men det var stort sett hun som drev idrettsavdelingen nå. «Beklager at jeg gikk glipp av innvielsesfesten din,» sa Esperanza. «Det var ikke noen innvielsesfest.» «Samma det. Lille Hector var forkjølet.» «Er han bedre nå?» «Helt fin.» «Og hvordan går det her?» «Michael Discepolo. Vi må få ferdig kontrakten hans.» «Nøler Giants ennå?» «Ja.» «Da får han være frispiller,» sa Myron. «Jeg tror faktisk det kan være et smart trekk, særlig slik som han har spilt i det siste.» «Bortsett fra at Discepolo er en lojal type. Han vil heller signere.» Esperanza trakk Hector vekk fra brystvorten og la ham mot det andre brystet. Myron prøvde å unngå å se bort for raskt. Han visste aldri helt hvordan han skulle oppføre seg når en kvinne ammet rett for nesen på ham. Han ville gjerne være voksen, men hva betydde det, egentlig? Du skal ikke stirre, men du skal ikke se bort heller. Hvordan minelegger man feltet mellom disse to? «Jeg har en nyhet,» sa Esperanza. 27


«Jaså?» «Tom og jeg skal gifte oss.» Myron sa ingenting. Han kjente et underlig stikk. «Nå?» «Grattis.» «Er det det hele?» «Jeg er overrasket, det er bare det. Men egentlig synes jeg det er flott. Når er den store dagen?» «Tre uker fra lørdag. Men la meg få spørre deg om noe. Nå som jeg gifter meg med mitt barns far, er jeg fortsatt en fallen kvinne?» «Jeg tror ikke det.» «Pokker, jeg liker å være en fallen kvinne.» «Vel, du fikk jo barnet utenfor ekteskap.» «Godt poeng. Det kan jeg gå med på.» Myron så på henne. «Hva er galt?» «Du, gift.» Han ristet på hodet. «Jeg har aldri vært særlig flink med forpliktelser, har jeg vel?» «Du skifter partnere slik en flerkino skifter filmer.» Esperanza smilte. «Sant nok.» «Jeg kan ikke engang huske at du har holdt deg til det samme kjønnet i mer enn en måned om gangen.» «Biseksualitetens vidunderlige verden,» sa Esperanza. «Men det er annerledes med Tom.» «Hvordan det?» «Jeg elsker ham.» Han sa ikke noe. «Tror du ikke jeg kan det?» sa hun. «Være trofast mot én person?» «Det har jeg ikke uttalt meg om.» «Vet du hva biseksuell betyr?» «Selvfølgelig,» sa Myron. «Jeg gikk ut med mange biseksuelle kvinner. Når jeg nevnte sex, sa de: ’Bi litt.’» Esperanza bare så på ham. 28


«OK, da. Gammel vits,» sa han. «Det er bare …» Myron trakk svakt på skuldrene. «Jeg liker kvinner, og jeg liker menn. Men hvis jeg forplikter meg overfor noen, er det en person, ikke et kjønn. Skjønner du?» «Ja da.» «Bra. Så fortell meg hva som er galt med deg og denne Ali Wilder.» «Det er ikke noe galt der.» «Win sa at dere ikke hadde gjort pakten ennå.» «Sa Win det?» «Ja.» «Når da?» «I dag morges.» «Kom Win inn her og sa det?» «Først kommenterte han hvor store bryster jeg hadde fått etter fødselen, og ja, så fortalte han at du hadde vært sammen med denne dama i to måneder og ikke hadde gjort det stygge ennå.» «Hva er det som får ham til å tro det?» «Kroppsspråket.» «Sa han det?» «Win er god når det gjelder kroppsspråk.» Myron ristet på hodet. «Så han har rett?» «Vi skal spise middag hjemme hos Ali i kveld. Ungene skal overnatte hos søsteren hennes.» «Er det hun som har lagt opp til dette?» «Ja.» «Og dere har ikke …?» Selv med Hector ved brystet klarte Esperanza å gestikulere fram poenget. «Det har vi ikke.» «Herregud.» «Jeg venter på et signal.» «Som hva da, en brennende busk? Hun inviterte deg hjem til seg og fortalte at barna skulle overnatte et annet sted.» 29


«Jeg vet det.» «Det er det internasjonale signalet for: Hopp til sengs med meg.» Han sa ikke noe. «Myron?» «Ja.» «Hun er enke – ikke noen krøpling. Hun er sannsynligvis vettskremt.» «Det er derfor jeg går så langsomt fram.» «Det er søtt og galant, men dumt. Og det hjelper ikke noe.» «Så du foreslår …?» «Et skikkelig sengehopp, ja.»

30


5

Myron møtte opp hos Ali klokken sju. Wilder-familien bodde i Kasselton, en by omtrent et kvarter nord for Livingston. Myron hadde gjennomgått et merkelig ritual før han dro hjemmefra. Etterbarberingsvann eller ikke etterbarberingsvann? Den var lett: ikke noe etterbarberingsvann. Stram truse eller bokser? Han valgte noe midt imellom, en hybrid som enten var stram bokser eller lang truse. Boksertruse sto det på pakken. Og han valgte grå. Han hadde en brun Banana Republic-pullover med sort T-skjorte under. Gapjeans. Kippsko i størrelse 47 fra Tod’s fabrikkutsalg prydet føttene. Han kunne ikke bli mer utsøkt uformell om han prøvde. Ali åpnet døren. Lysene bak henne var dempet. Hun hadde på seg en sort, utringet kjole. Håret var satt opp. Myron likte det. De fleste menn liker utslått hår. Myron hadde alltid likt at håret var strøket vekk fra ansiktet. Han stirret på henne enda en gang og sa: «Oi.» «Jeg trodde du sa du var dreven.» «Jeg holder igjen.» «Hvorfor det?» «Hvis jeg slipper løs all min taktikk,» sa Myron, «kommer kvinner i alle nabostatene til å kaste klærne. Jeg må tøyle mine krefter.» «Heldig for meg, det. Vær så god, kom inn.» Han hadde aldri vært lenger inne enn i hallen tidligere. Ali gikk til kjøkkenet. Magen hans knyttet seg. Der var alle familiefotografiene på veggen. Myron tok et raskt overblikk. Han fikk øye på ansiktet til Kevin. Han var på minst fire forskjellige fotografier. Myron ville ikke stirre, men blikket hans oppfat31


tet også et bilde av Erin. Hun var på fisketur med faren. Smilet hennes var til å få hjertevondt av. Myron prøvde å se for seg at jenta i kjelleren hans smilte slik, men han fikk det ikke til. Han så på Ali igjen. Det gled en skygge over ansiktet hennes. Myron snuste ut i luften. «Hva lager du?» «Jeg lager Kiev-kylling.» «Lukter herlig.» «Har du noe imot å prate litt først?» «Nei, så klart ikke.» De gikk inn i stuen. Myron prøvde å holde seg konsentrert. Han så etter flere bilder. Der var det innrammede brudebildet. Ali hadde for stort hår, syntes han, men det var kanskje moten den gangen. Han syntes hun var penere nå. Det skjer med noen kvinner. Det var også et bilde av fem menn i sort smoking med tversoversløyfe. Brudesvennene, regnet han med. Ali fulgte blikket hans. Hun gikk bort og tok opp gruppebildet. «Dette er broren til Kevin,» sa hun og pekte på nummer to fra høyre. Myron nikket. «De andre jobbet på Carson Wilkie sammen med Kevin. De var hans beste venner.» Myron sa: «Ble de –» «Alle døde,» sa hun. «Alle var gift, alle hadde barn.» Elefanten i rommet – det var som om alle hender og fingrer plutselig pekte på den. «Du er ikke nødt til å gjøre dette,» sa Myron. «Jo, Myron, jeg er det.» De satte seg. «Da Claire koblet oss to sammen,» begynte hun, «sa jeg til henne at du var nødt til å ta opp det med 11. september. Fortalte hun det?» «Ja.» «Men du gjorde det ikke.» Han åpnet munnen, lukket den, prøvde igjen. «Hvordan skulle jeg gjort det, egentlig? Hei, hvordan har du det, jeg hører 32


du er en 11. september-enke, har du lyst på kinesisk mat eller muligens italiensk?» Ali nikket. «Jeg skjønner.» Det sto en gulvklokke i hjørnet, stor og utsmykket. Akkurat da valgte den å slå slagene sine. Myron lurte på hvor Ali hadde fått tak i den, hvor hun hadde fått tak i alt i dette huset, hvor mye av Kevin som iakttok dem nå, i dette huset, i hans hus. «Kevin og jeg ble kjærester da vi gikk i første klasse på videregående. Vi bestemte oss for å ta en pause det første året på college. Jeg skulle til New York University. Han skulle til Wharton. Det var mest voksent å gjøre det slik. Men da vi kom hjem til høsttakkefesten og vi så hverandre igjen …» Hun trakk på skuldrene. «Jeg har aldri vært sammen med noen annen mann. Aldri. Der, nå fikk jeg sagt det. Jeg vet ikke om vi gjorde det riktig eller galt. Er ikke det sprøtt? Jeg tror vi lærte sammen, på en måte.» Myron satt der. Hun var ikke mer enn en snau halvmeter fra ham. Han var ikke sikker på hva han burde gjøre her – det var han aldri. Han la hånden sin nærmere hennes. Hun tok den og holdt den fast. «Jeg vet ikke når jeg først skjønte at jeg var klar for å begynne å gå ut igjen. Det tok lengre tid for meg enn for de fleste andre enkene. Vi snakker selvfølgelig om det – vi enkene, mener jeg. Vi snakker mye. Men en dag sa jeg bare til meg selv: OK, kanskje det er på tide. Så fortalte jeg det til Claire. Og da hun foreslo deg, vet du hva jeg tenkte da?» Myron ristet på hodet. «Han hører til i et annet solsystem, men kanskje det kan bli gøy. Jeg tenkte – og dette kommer til å høres dumt ut, så vær så snill og husk på at jeg ikke kjente deg i det hele tatt – at du ville bli en fin overgang.» «Overgang?» «Du vet hva jeg mener. Du var proff idrettsmann. Du hadde sannsynligvis massevis av kvinner, så jeg tenkte: Vel, det kunne bli et artig eventyr. En fysisk greie. Og så, etterpå, ville jeg kanskje finne en hyggelig fyr. Forstår du hva jeg mener?» 33


«Jeg tror det,» sa Myron. «Du hadde bare lyst på kroppen min.» «Noe sånt, ja.» «Jeg føler meg så billig,» sa han. «Eller snarere oppspilt? La oss satse på oppspilt.» Det fikk henne til å smile. «Jeg håper du ikke ble fornærmet.» «Nei, ikke fornærmet.» Og så: «Flyfille.» Hun lo. Melodisk latter. «Så hva skjedde med planen din?» spurte han. «Du var ikke det jeg hadde ventet meg.» «Er det bra eller ikke bra?» «Jeg vet ikke. Du pleide å gå ut med Jessica Culver. Jeg leste om det i magasinet People.» «Jeg gjorde det.» «Var det alvor?» «Ja.» «Hun er en storartet forfatter.» Myron nikket. «Hun er vakker også.» «Du er vakker.» «Ikke slik som henne.» Han skulle til å protestere, men han visste at det ville høres for nedlatende ut. «Da du inviterte meg ut, regnet jeg med at du kikket etter noe – jeg vet ikke, noe som var annerledes.» «Annerledes på hvilken måte?» spurte han. «Fordi jeg var en 11. september-enke,» sa hun. «Sannheten er, og jeg hater å måtte innrømme dette, men det gir meg en slags forvrengt berømmelse.» Han visste det. Han tenkte på det som Win hadde sagt, om det første som dukker opp i hodet ditt når du hører navnet hennes. «Så jeg regnet med – og igjen må du huske på at jeg ikke kjente deg som annet enn en stilig idrettsproff som var sammen med kvinner som så ut som supermodeller – jeg regnet med at jeg kunne være en interessant nagle i beltet.» 34


«Fordi du var en 11. september-enke?» «Ja.» «Det er helt sykt.» «Ikke egentlig.» «Hvordan det?» «Det er som jeg sa. Det er en slags sprø berømmelse knyttet til det. Folk som aldri brydde seg om meg, ønsket plutselig å treffe meg. Det skjer fortsatt. For omtrent en måned siden begynte jeg å spille på dette nye tennislaget på Racket-klubben. En av kvinnene – denne rike snobben som ikke ville la meg gå snarveien gjennom hagen hennes da vi flyttet hit til byen – kommer plutselig bort til meg og setter opp stakkars-deggrimasen.» «Stakkars-deg-grimasen?» «Det er det jeg kaller det. Stakkars-deg-grimasen. Den er sånn.» Ali demonstrerte. Hun gjorde trutmunn, rynket pannen og knep sammen øynene. «Du ser ut som Donald Trump sprayet med tåregass.» «Det er stakkars-deg-grimasen. Jeg får den stadig etter at Kevin døde. Jeg anklager ingen. Det er bare naturlig. Men denne stakkars-deg-kvinnen kommer bort til meg, tar begge hendene mine i sine, ser meg inn i øynene og tar det helt ut slik at jeg har lyst til å skrike, og så sier hun: ’Er du Ali Wilder? Å, jeg har hatt så lyst til å kontakte deg. Hvordan har du det?’ Du skjønner poenget.» «Jeg gjør det.» Hun så på ham. «Hva er det?» «Du har blitt til datingversjonen av stakkars-deg-grimasen.» «Jeg er ikke sikker på om jeg følger deg nå.» «Du sier hele tiden at jeg er vakker.» «Det er du.» «Du traff meg tre ganger mens jeg var gift.» Myron sa ikke noe. «Syntes du jeg var vakker da?» 35


«Jeg prøver å ikke tenke slik om gifte kvinner.» «Husker du i det hele tatt at du traff meg?» «Nei, ikke egentlig.» «Og hvis jeg hadde sett ut som Jessica Culver, selv om jeg var gift, ville du ha husket det.» Hun ventet. «Hva vil du at jeg skal si her, Ali?» «Ingenting. Men det er på tide å slutte å behandle meg som stakkars-deg-typen. Det betyr ikke noe hva grunnen var til at du begynte å be meg ut. Det som betyr noe, er hvorfor du er her nå.» «Kan jeg gjøre det?» «Gjøre hva?» «Kan jeg fortelle deg hvorfor jeg er her nå?» Ali svelget, og for første gang virket hun usikker. Hun gjorde en sett-i-gang-bevegelse med hånden. Han stupte uti det. «Jeg er her fordi jeg virkelig liker deg – fordi jeg muligens er forvirret om mange ting, og kanskje du har et poeng i dette med stakkars-deg-grimasen, men faktum er at jeg er her nå fordi jeg ikke kan la være å tenke på deg. Jeg tenker på deg hele tiden, og når jeg gjør det, får jeg dette fårete smilet. Det ser slik ut.» Nå var det hans tur til å demonstrere. «Så det er derfor jeg er her, greit?» «Det,» sa Ali og forsøkte å holde tilbake smilet, «var et virkelig godt svar.» Han skulle til å si noe fleipete, men holdt seg i skinnet. Med modning kommer impulskontroll. «Myron?» «Ja?» «Jeg vil at du skal kysse meg. Jeg vil at du skal holde rundt meg. Jeg vil at du skal ta meg med ovenpå og ligge med meg. Jeg vil at du skal gjøre det uten forventninger, for jeg har ingen. Kan hende jeg vraker deg i morgen, og kan hende du vraker meg. Det spiller ingen rolle. Men jeg er ikke skjør. Jeg kommer ikke til å beskrive det helvetet jeg har vært i de siste fem årene, men jeg er sterkere enn du noen gang kommer til å skjønne. 36


Hvis dette forholdet varer etter denne kvelden, er det du som blir nødt til å være sterk, ikke jeg. Dette er et tilbud uten forpliktelser. Jeg vet hvor tapper og edel du gjerne vil være. Men det er ikke det jeg vil ha. Det eneste jeg vil ha i kveld, er deg.» Ali lente seg mot ham og kysset ham på munnen. Først varsomt, deretter mer sultent. Myron kjente et sug gå gjennom seg. Hun kysset ham igjen. Og Myron følte seg fortapt. En time senere – eller kanskje det bare var tjue minutter – falt Myron sammen og rullet rundt på ryggen. «Vel?» sa Ali. «Jøss.» «Si mer.» «La meg få igjen pusten.» Ali lo og krøp nærmere. «Lemmene mine,» sa han. «Jeg har ingen følelse i lemmene.» «Ingenting?» «Kanskje en liten iling.» «Ikke så liten. Og du var ganske god selv.» «Som Woody Allen sa en gang: Jeg øver mye når jeg er alene.» Hun la hodet på brystet hans. Det løpske hjertet hans begynte å roe seg. Han stirret opp i taket. «Myron?» «Ja.» «Han kommer aldri til å forsvinne fra livet mitt. Han kommer aldri til å forsvinne for Erin og Jack heller.» «Jeg vet det.» «De fleste menn klarer ikke å håndtere det.» «Jeg vet ikke om jeg kan heller.» Hun så på ham og smilte. «Hva er det?» «Du er ærlig,» sa hun. «Det liker jeg.» «Ikke noe mer stakkars-deg?» «Å, det visket jeg bort for tjue minutter siden.» Han gjorde trutmunn, rynket brynene og knep sammen øynene. «Vent litt, nå er det tilbake.» 37


Hun la hodet på brystet hans igjen. «Myron?» «Ja?» «Han kommer aldri til å forsvinne fra livet mitt,» sa hun. «Men han er ikke her nå. Akkurat nå tror jeg bare det er oss to.»

38


6

I tredje etasje på St. Barnabas Medisinske Senter i Essex County banket etterforsker Loren Muse på en dør der det sto Dr. EDNA SKYLAR, genetiker. En kvinnestemme sa: «Kom inn.» Loren vred om klinken og gikk inn. Skylar reiste seg. Hun var høyere enn Loren, men det var de aller fleste. Skylar gikk gjennom rommet med framstrakt hånd. Begge ga faste håndtrykk og rikelig med øyekontakt. Edna Skylar nikket søsterlig til henne. Loren hadde sett det før. De hadde begge et yrke i et mannsdominert miljø. Det bandt dem sammen. «Vil du ikke sitte ned?» De satte seg. Skrivebordet til Edna Skylar var prikkfritt. Det lå mapper med brune papiromslag der, men de lå stablet slik at ingen papirer stakk ut. Kontoret var en standardutgave, dominert av et panoramavindu som ga en praktfull utsikt over en parkeringsplass. Dr. Skylar stirret intenst på Loren Muse. Loren likte seg ikke. Hun ventet litt. Skylar fortsatte å stirre. «Noe i veien?» spurte Loren. Edna Skylar smilte. «Beklager, en uvane jeg har.» «Hva er det?» «Jeg ser på ansikter.» «Jaså.» «Det er ikke viktig. Jo, kanskje det er det. Det var slik jeg kom i denne knipen.» Loren ville gjerne komme til saken. «Du fortalte sjefen min at du har informasjon om Katie Rochester?» «Hvordan står det til med Ed?» 39


«Det står bra til.» Hun smilte varmt. «Han er en hyggelig mann.» «Ja,» sa Loren, «veldig hyggelig.» «Jeg har kjent ham lenge.» «Han fortalte det.» «Det var derfor jeg ringte Ed. Vi hadde en lang samtale om saken.» «Akkurat,» sa Loren. «Og det var derfor han sendte meg hit.» Edna Skylar så bort, ut av vinduet. Loren prøvde å gjette alderen hennes. Midt i sekstiårene, sannsynligvis, men hun bar alderen godt. Dr. Skylar var en pen dame – kort, grått hår, høye kinnben, visste hvordan hun skulle bære en beige drakt uten å virke for mannhaftig eller overdrevent feminin. «Dr. Skylar?» «Kunne du muligens fortelle meg noe om saken?» «Eh, unnskyld?» «Katie Rochester. Er hun offisielt oppført som savnet?» «Jeg er ikke sikker på om det er relevant.» Blikket til Edna Skylar gled langsomt tilbake til Loren Muse. «Tror du hun ble utsatt for noe mistenkelig –» «Det kan jeg virkelig ikke diskutere.» «– eller tror du hun rømte? Da jeg snakket med Ed, virket han temmelig sikker på at hun hadde rømt. Hun tok penger ut av en minibank midt i byen, fortalte han. Faren hennes er ganske ufyselig.» «Fortalte statsadvokat Steinberg deg alt dette?» «Det gjorde han.» «Så hvorfor spør du meg?» «Jeg kjenner hans synspunkter,» sa hun. «Nå ønsker jeg å høre dine.» Loren skulle til å protestere ytterligere, men Edna Skylar fortsatte å stirre altfor intenst. Hun skannet Skylars skrivebord for familiefotografier. Det fantes ikke noen. Hun lurte på hvilken slutning hun skulle trekke av det, og bestemte seg for ingen. 40


Skylar ventet. «Hun er atten år,» sa Loren prøvende, best å trå varsomt her. «Det vet jeg.» «Det betyr at hun er myndig.» «Det vet jeg også. Og hva med faren hennes? Tror du at han har misbrukt henne?» Loren funderte på hvordan hun skulle håndtere dette. Sannheten var at hun ikke likte faren, hadde mislikt ham helt fra starten av. Politiregisteret fortalte at Dominick Rochester hadde tilknytning til mafiaen, og det var muligens en del av det. Men det var noe med hvordan en leser en persons sorg. På den ene siden reagerer alle ulikt. Det var sant at en egentlig ikke kunne avsløre skyld basert på en persons reaksjoner. Noen drapsmenn gråt tårer som ville gjøre Pacino skamfull. Andre igjen var helt hinsides det robotaktige. Det var på samme måte med de uskyldige. Man er for eksempel sammen med en gruppe mennesker, en håndgranat blir kastet midt inn i flokken, og man vet aldri hvem som kommer til å kaste seg over den, eller hvem som kommer til å søke dekning i full fart. Når det var sagt, var det likevel noe som ikke stemte med sorgen til Katie Rochesters far. Den var for flytende. Det var som om han prøvde ut forskjellige roller for å se hvilken som passet best for publikum. Og moren. Hun hadde dette sønderknuste uttrykket, men kom det av fortvilelse eller av resignasjon? Vanskelig å si. «Vi har ingenting som tyder på det,» sa Loren med det mest nøytrale tonefallet hun kunne få til. Edna Skylar reagerte ikke. «Disse spørsmålene er litt underlige,» fortsatte Loren. «Det er fordi jeg fortsatt ikke er sikker på hva jeg skal gjøre.» «Angående hva?» «Hvis det er begått en forbrytelse, ønsker jeg å hjelpe til. Men …» «Men?» «Jeg så henne.» 41


Loren Muse ventet litt og håpet at hun ville si mer. Det gjorde hun ikke. «Du så Katie Rochester?» «Ja.» «Når?» «For tre uker siden nå til lørdag.» «Og det forteller du først nå?» Edna Skylar kikket ut på parkeringsplassen igjen. Solen holdt på å gå ned, strålene kom i striper inn gjennom persiennene. I det lyset så hun eldre ut. «Dr. Skylar?» «Hun ba meg om ikke å fortelle noe.» Blikket var fortsatt festet på plassen. «Gjorde Katie?» Edna Skylar nikket mens hun fortsatt så ut. «Du snakket med henne?» «Et sekund, muligens.» «Hva sa hun?» «At jeg ikke måtte fortelle noen at jeg hadde sett henne.» «Og så?» «Og det var det. Et øyeblikk etterpå var hun borte.» «Borte?» «På et T-banetog.» Ordene kom lettere nå. Edna Skylar fortalte Loren hele historien: hvordan hun hadde studert ansikter mens hun spaserte i New York, hvordan hun gjenkjente piken til tross for forandringene, hvordan hun fulgte etter henne ned til undergrunnen, hvordan hun hadde forsvunnet inn i mørket. Loren skrev ned alt, men faktum var at dette passet med det hun hadde trodd helt fra begynnelsen av. Jenta hadde rømt. Som Ed Steinberg allerede hadde fortalt Skylar, hadde det vært et uttak i en minibank midt i byen omtrent på det tidspunktet hun forsvant. Loren hadde sett bankvideoen. Ansiktet var skjult av en hette, men det var sannsynligvis Rochester-jenta. Faren hadde tydeligvis vært overstreng. Det var sånn det alltid var med rømlinger. Barna til de altfor liberale foreldrene ble hektet på dop. Barna til de altfor konservative var rømlingene 42


med sexproblemer. Det var muligens stereotypi å dele dem opp slik, men Loren hadde sett svært få saker som brøt med disse reglene. Hun stilte et par spørsmål til. Det var ikke noe de egentlig kunne gjøre nå. Jenta var atten år. Det var ingen grunn til å mistenke noe kriminelt ut fra denne beskrivelsen. På TV ble de føderale myndigheter innkalt, og et team ble satt på saken. Slikt skjedde ikke i det virkelige liv. Men Loren kjente noe gnage helt nederst i hjernebarken. Noen ville kalle det intuisjon. Hun kunne ikke fordra det uttrykket. Innskytelser … det var heller ikke dekkende. Hun lurte på hva Ed Steinberg, sjefen hennes, kunne tenke seg å gjøre. Sannsynligvis ingenting. Kontoret deres var travelt opptatt med to saker for den føderale påtalemyndigheten; én omhandlet en mulig terrorist, og den andre gjaldt en politiker fra Newark som var mistenkt for bestikkelser. Burde de med så begrensede ressurser forfølge noe som så ut til å være en opplagt rømningssak? Lite trolig. «Hvorfor akkurat nå?» spurte Loren. «Hva?» «Du sa ikke noe på tre uker. Hva var det som fikk deg til å ombestemme deg?» «Har du barn, etterforsker Muse?» «Nei.» «Det har jeg.» Loren så på skrivebordet igjen, på skapet, på veggen. Ingen familiebilder. Ingen tegn til barn eller barnebarn. Skylar smilte som om hun forsto hva Loren søkte etter. «Jeg var en elendig mor.» «Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du mener.» «Jeg var, hva skal vi kalle det, en som lot det skure. Når jeg var i tvil, lot jeg det bare fare.» Loren ventet. «Det var en kjempetabbe,» sa Edna Skylar. «Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg forstår.» «Ikke jeg heller. Men denne gangen …» Stemmen hennes ble 43


borte. Hun svelget, og så ned på hendene sine før hun vendte blikket mot Loren. «Bare fordi alt ser greit ut, er det ikke sikkert at det er det. Kanskje Katie Rochester trenger hjelp. Kanskje jeg burde gjøre noe annet denne gangen enn bare å la det fare.» Løftet fra kjelleren kom for å hjemsøke Myron nøyaktig klokken 02.17. Det var gått tre uker. Myron var fortsatt sammen med Ali. Det var bryllupsdagen til Esperanza. Ali kom som hans dame. Myron ga bort bruden. Tom – Thomas James Bidwell III – var Wins fetter. Bryllupet var lite. Underlig nok var brudgommens familie, ærverdige medlemmer av Daughters of the American Revolution, ikke særlig begeistret for Toms bryllup med en latinamerikansk jente fra Bronx og med navnet Esperanza Diaz. Du kan selv tenke deg hvorfor. «Vittig,» sa Esperanza. «Hva da?» «Jeg har alltid trodd at jeg skulle gifte meg for pengenes skyld, ikke av kjærlighet.» Hun kikket på seg selv i speilet. «Men her kommer jeg, gifter meg av kjærlighet og får penger attpå.» «Ironien er ikke død.» «Det er bra. Drar du til Miami for å treffe Rex?» Rex Storton var en aldrende filmstjerne som de representerte. «Jeg flyr ned i morgen ettermiddag.» Esperanza snudde seg fra speilet, slo ut med armene og sendte ham et blendende smil. «Vel?» Hun var et syn. «Jøss,» sa Myron. «Synes du?» «Jeg synes.» «Kom igjen, da. La oss få meg smidd.» «La oss det.» «Bare én ting.» Esperanza trakk ham til side. «Jeg vil at du skal være glad på mine vegne.» «Jeg er det.» 44


«Jeg går ikke fra deg.» «Jeg vet det.» Esperanza så ham inn i øynene. «Vi er fortsatt de beste venner,» sa hun. «Forstår du det? Du, jeg, Win, Big Cyndi. Ingenting er forandret.» «Jo, så menn,» sa Myron. «Alt er forandret.» «Du vet jeg er glad i deg.» «Og jeg er glad i deg.» Hun smilte igjen. Esperanza var alltid så forbannet vakker. Satte i gang hele greia med bondebluse-fantasier og alt det der. Men i dag, i kjolen sin, var ordet strålende rett og slett for tamt. Hun hadde vært så vill, så frimodig, hadde insistert på at hun aldri ville slå seg ned med én person på denne måten. Men her var hun, med en baby, for å gifte seg. Selv Esperanza var blitt voksen. «Du har rett,» sa hun. «Men ting forandrer seg, Myron. Og du har alltid hatet forandring.» «Ikke begynn med det igjen.» «Se på deg. Du bodde sammen med foreldrene dine til du var midt i trettiårene. Du bor i ditt barndomshjem. Du tilbringer fortsatt det meste av tiden med din studiekamerat, som, la oss se det i øynene, ikke er i stand til å forandre seg.» Han løftet hånden. «Jeg oppfatter poenget.» «Men det er vittig.» «Hva da?» «Jeg trodde alltid at du kom til å gifte deg først,» sa hun. «Jeg også.» «Win – vel, som jeg sa, la oss ikke tenke på ham engang. Men du ble alltid så lett forelsket, særlig i den hurpa Jessica.» «Ikke kall henne det.» «Samma det. Men i alle fall, det var du som trodde på den amerikanske drømmen – gifte seg, få to komma seks barn, invitere venner på grillaften i hagen, alt det der.» «Og det gjorde aldri du.» Esperanza smilte. «Var det ikke du som lærte meg at Men tracht und Gott lacht?» 45


«Jøss, det er herlig å høre når dere ikke-jøder snakker jiddisch.» Esperanza smøg hånden sin inn i armkroken hans. «Det kan være til det beste, vet du.» «Jeg vet det.» Hun trakk pusten dypt. «Skal vi gå?» «Nervøs?» Esperanza så på ham. «Ikke det grann.» «Da går vi.» Myron fulgte henne opp kirkegulvet. Han trodde det ville bli en hyggelig formalitet å tre inn i stedet for hennes far, men da Myron overlot Esperanzas hånd til Tom, da Tom smilte og ga ham et håndtrykk, begynte øynene hans å fylle seg. Han trådte tilbake og satte seg på første rad. Bryllupet var ikke bare en utsøkt blanding, men en praktfull kollisjon. Win var Toms forlover, og Big Cyndi var Esperanzas. Big Cyndi, hennes tidligere partner i bryting, var én meter og nittisju og behagelig nordafor hundre og trettifem kilo. Nevene hennes så ut som hermetiserte skinker. Hun hadde ikke vært sikker på hva hun skulle ha på seg – klassisk, ferskenfarget brudepikekjole eller sort lærkorsett. Kompromisset ble ferskenfarget skinn med frynser, ermeløs, slik at armene ble vist fram med de samme dimensjoner og konsistens som marmorsøyler på et georgiansk herskapshus. Håret var satt opp i mørk lilla mohawk-stil, og på toppen var det festet en liten kakedekorasjon med brud og brudgom. Da Big Cyndi prøvde, eh, kjolen, hadde hun slått ut med armene og snurret rundt for Myron. Havstrømmer forandret retning, og solsystemer kom ut av kurs. «Hva synes du?» spurte hun. «Lilla sammen med ferskenfarget?» «Veldig hipt, Mr. Bolitar.» Hun kalte ham alltid mister. Big Cyndi likte formaliteter. Tom og Esperanza ga hverandre sine løfter i en pittoresk kirke. Kirkebenkene var prydet med hvite valmuer. Gjestene på Toms side var kledd i sort og hvitt – et hav av pingviner. 46


Esperanzas side hadde så mange farger at Crayola-fabrikken sendte ut en speider. Det liknet Halloween-opptoget i Greenwich Village. Fra orgelet tonet vakre salmer. Koret sang som engler. Rammen kunne ikke ha vært mer høytidelig. På mottakelsen, derimot, ønsket Esperanza og Tom et annet tempo. De leide en S&M-nattklubb i nærheten av Eleventh Avenue som het Leather & Lust. Big Cyndi jobbet der som utkaster, og noen ganger, svært sent på kvelden, inntok hun scenen med en forestilling som overveldet fantasien. Myron og Ali parkerte på en plass like ved West Side Highway. De passerte en døgnåpen pornosjappe som het Kong Davids Skjøgepalass. Vinduene var tildekket. Et stort skilt på døren fortalte at stedet var NÅ UNDER NY LEDELSE. «Takk og pris.» Myron pekte på skiltet. «Det var visst på tide, synes du ikke?» Ali nikket. «Stedet hadde elendig ledelse tidligere.» Da de kom inn på Leather & Lust, ruslet Ali omkring som om hun var på Louvre, myste mot bildene på veggen, sjekket innretninger, kostymer, låseanordninger. Hun ristet på hodet. «Jeg er håpløst naiv.» «Ikke håpløst,» sa Myron. Ali pekte på noe sort og langt som minnet om menneskelige innvoller. «Hva er det?» spurte hun. «Neimen om jeg vet.» «Er du, eh, inne i …?» «Å nei.» «Så synd,» sa Ali. Og så: «Bare erter. Veldig.» Forholdet deres var under utvikling, men virkeligheten med å være sammen med noen som hadde yngre barn, hadde satt inn. De hadde ikke tilbrakt en hel natt sammen siden den første gangen. Myron hadde bare kommet med noen korte hilsener til Erin og Jack etter selskapet. De var ikke sikre på hvor fort eller hvor langsomt de skulle gå fram i sitt eget forhold, men Ali var nokså bestemt på at det skulle være langsomt når det gjaldt barna. 47


Ali måtte gå tidlig. Jack hadde et skoleprosjekt som hun hadde lovt å hjelpe ham med. Myron fulgte henne ut, men bestemte seg for å overnatte i byen. «Hvor lenge blir du i Miami?» spurte Ali. «Bare en natt eller to.» «Får du voldsomme brekninger hvis jeg sier at jeg kommer til å savne deg?» «Nei, ikke voldsomme.» Hun kysset ham ømt. Med svevende hjerte så Myron etter henne der hun kjørte av gårde, så gikk han inn til festen igjen. Siden Myron likevel hadde tenkt å sove ut neste morgen, begynte han å drikke. Han var ikke det en kan kalle en stordrikker – han tålte alkohol omtrent like godt som en fjortenårig jente – men i kveld, på denne vidunderlige, men bisarre feiringen, ble han fristet til å supe skikkelig. Det samme gjorde Win, skjønt han trengte atskillig mer for å bli pussa. Konjakk var morsmelk for Win. Virkningen var sjelden synlig, i hvert fall på utsiden. I kveld spilte det ingen rolle. Limousinen til Win sto allerede og ventet. Den ville kjøre dem opp i byen igjen. Wins leilighet i Dakota-komplekset var verdt omtrent en milliard dollar og hadde dekor som kunne minne om Versailles. Da de kom dit, skjenket Win seg forsiktig et glass med uforskammet kostbar og gammel portvin, Quinta do Noval Nacional 1963. Flasken var dekantert for flere timer siden, for, som Win forklarte, gammel portvin må få anledning til å puste før den drikkes. Myron drakk vanligvis en sjokolade-Yoo-hoo, men magen var ikke i form til det. Pluss at sjokoladen ikke ville få tid til å puste. Win slo på TV, og de så på «Antiques Roadshow.» En overlegen dame med sløret stemme hadde tatt med en skrekkelig bronsebyste. Hun begynte å fortelle eksperten en historie om hvordan Dean Martin i 1950 hadde tilbudt faren hennes ti tusen dollar for denne grusomme metallklumpen, men faren hennes, fortalte hun med viftende pekefinger og et smil som sto til resten, var for lur til det. Han visste at den måtte være 48


verdt en formue. Eksperten nikket tålmodig og ventet på at damen skulle gjøre seg ferdig, og så avsa han dommen: «Den er verdt omtrent tjue dollar.» Myron og Win klasket stille hendene sammen. «Kos med andre menneskers elendighet,» sa Win. «Vi er ynkelige.» «Det er ikke vi som er det.» «Ikke det?» «Det er dette programmet,» sa Win. «Det understreker så sterkt hva som er galt med samfunnet vårt.» «På hvilken måte?» «Folk er ikke fornøyd med bare å ha gjenstander som er verdt en formue. Nei, det er bedre, mye bedre, om de har kjøpt dem billig av en troskyldig bondeknøl. Ingen tar hensyn til følelsene til den troskyldige skraphandleren som ble snytt.» «Godt poeng.» «Ah, men det er enda mer.» Myron smilte, lente seg tilbake og ventet. «Glem grådighet for øyeblikket,» fortsatte Win. «Det som virkelig opprører meg, er at alle, absolutt alle, lyver på ’Antiques Roadshow’.» Myron nikket. «Du mener når eksperten spør: ’Har du noen anelse om hva det kan være verdt?’» «Nettopp. Han stiller det samme spørsmålet hver gang.» «Jeg vet det.» «Og herr og fru Jøss-i-all-verden oppfører seg som om spørsmålet tar dem fullstendig på sengen – som om de aldri har sett programmet før.» «Det er irriterende,» nikket Myron. «Og så sier de noe sånt som: ’Å, gisp, det har jeg aldri tenkt på. Jeg har ingen anelse om hva det kan være verdt.’» Win rynket brynene. «Jeg mener, ærlig talt, da. Her har du slept med deg ditt to tonns granittklesskap til et eller annet upersonlig konferansesenter og stått i kø i tolv timer – men du har aldri, aldri noen gang, ikke i dine villeste drømmer, lurt på hva det kan være verdt?» 49


«Løgn,» nikket Myron igjen og kjente at det svirret. «Den er like ille som ’Din telefonoppringning er veldig viktig for oss’.» «Og det er derfor,» fortsatte Win, «at vi koser oss når en sånn dame får seg en trøkk. Alle løgnene. All grådigheten. Av samme grunn fryder vi oss når den tullingen på «Lykkehjulet,» som kjenner løsningen, men alltid tar en omgang for mye, havner på Konkurs.» «Det er akkurat som livet,» erklærte Myron og kjente virkningen av alkoholen. «Det kan du si.» Men da summet intercomen. Myron kjente det søkk i magen. Han så på klokken. Den var halv to om natten. Myron bare så på Win. Win så uttrykksløst tilbake. Win var fortsatt en pen kar, for pen, men årene, misbruket, de sene nettene med enten vold eller – som i natt – sex, begynte å vises aldri så lite. Myron lukket øynene. «Er det en …?» «Ja.» Han sukket og reiste seg. «Skulle ønske du hadde sagt fra.» «Hvorfor det?» De hadde vært igjennom dette før. Det fantes ikke noe svar på dette. «Hun er fra et nytt sted på Upper West Side,» sa Win. «Tenk, så hendig.» Uten et ord mer gikk Myron bortover gangen mot soverommet sitt. Win åpnet utgangsdøren. Enda så deprimerende det var, tok Myron en smugtitt. Jenta var ung og pen. Hun sa «Hei!» med tilgjort munterhet i stemmen. Win svarte ikke. Han gjorde tegn til at hun skulle følge ham. Hun vaklet etter på altfor høye hæler. De forsvant bortover gangen. Som Esperanza hadde påpekt: Enkelte ting nekter å forandre seg – uansett hvor sterkt man ønsker det. Myron lukket døren og sank sammen på sengen. Hodet svirret av rus. Taket seilte. Han lot det seile. Han lurte på om han måtte kaste opp. Han trodde ikke det. Han skjøv tankene på jenta ut av hodet. Det gikk lettere enn det pleide, en forand50


ring i ham selv som definitivt ikke var til det bedre. Han hørte ingen lyder – rommet som Win brukte (ikke soverommet, selvsagt) var lydisolert – og omsider lukket Myron øynene. Det var mobiltelefonen hans som ringte. Myron hadde satt den på vibrasjon. Den skranglet mot nattbordet. Han våknet av halvsøvnen og tok etter den. Han rullet rundt, og hodet hans skrek. Det var da han så digitalklokken på nattbordet. 02.17 Han sjekket ikke hvem oppringningen kom fra før han la telefonen mot øret. «Hallo?» sa han hest. Først hørte han gråt. «Hallo?» sa han igjen. «Myron? Det er Aimee.» «Aimee.» Myron satte seg opp. «Er det noe galt? Hvor er du?» «Du sa jeg kunne ringe.» Han hørte gråt igjen. «Når som helst, ikke sant?» «Jo, riktig. Hvor er du, Aimee?» «Jeg trenger hjelp.» «OK, det er ikke noe problem. Bare fortell meg hvor du er.» «Å, gud …» «Aimee?» «Du sier ikke noe, ikke sant?» Han nølte. I et glimt så han Claire, moren til Aimee. Han husket da Claire var på samme alder, og kjente et rart stikk. «Du lovte det. Du lovte at du ikke skulle fortelle noe til foreldrene mine.» «Jeg vet det. Hvor er du?» «Lov meg at du ikke sier noe?» «Jeg lover, Aimee. Bare fortell meg hvor du er.»

51

På grunn av et løfte av Harlan Coben  

Det som var ment som et velmenende løfte fører nok en gang til trøbbel. Alvorlig trøbbel. Nok en gang får Myron Bolitar prøvd seg i rollen s...

På grunn av et løfte av Harlan Coben  

Det som var ment som et velmenende løfte fører nok en gang til trøbbel. Alvorlig trøbbel. Nok en gang får Myron Bolitar prøvd seg i rollen s...