På grensen til evigheten av Ken Follett

Ken Follett

På grensen til evigheten 3. bind av århundretrilogien

Oversatt av Monica Carlsen

Ken Follett Originalens tittel: The edge of eternity - The Century Trilogy 3 Oversatt av Monica Carlsen Opprinnelig utgave: Copyright © Ken Follett 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47774-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: NTB Scanpix/Jørn H. Moen, Shutterstock/Keith Tarrier, Shutterstock/Nejron Photo, Shutterstock/AR Pictures Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle frihetskjempere, ikke minst Barbara

PERSONGALLERI

AMERIKANERE Familien Dewar Cameron Dewar Ursula «Beep» Dewar, hans søster Woody Dewar, hans far Bella Dewar, hans mor Familien Pesjkov George Jakes Jacky Jakes, hans mor Greg Pesjkov, hans far Lev Pesjkov, hans bestefar Marga, hans bestemor Familien Marquand Verena Marquand Percy Marquand, hennes far Babe Lee, hennes mor CIA Florence Geary Tony Savino Tim Tedder, delvis pensjonert Keith Dorset Andre Maria Summers Joseph Hugo, FBI Larry Mawhinney, Pentagon Nelly Fordham, en av Greg Pesjkovs gamle flammer

7

Dennis Wilson, Bobby Kennedys assistent Skip Dickerson, Lyndon Johnsons assistent Leopold «Lee» Montgomery, journalist Herb Gould, fjernsynsreporter i This Day Suzy Cannon, journalist i sladrepressen Frank Lindeman, eier av et fjernsynsselskap Personer fra virkeligheten John F. Kennedy, USAs 35. president Jacqueline, hans hustru, kalles Jackie Robert «Bobby» Kennedy, hans bror Dave Powers, president Kennedys assistent Pierre Salinger, president Kennedys pressesekretær Martin Luther King, prest og leder for Southern Christian Leadership Conference Lyndon B. Johnson, USAs 36. president Richard Nixon, USAs 37. president Jimmy Carter, USAs 39. president Ronald Reagan, USAs 40. president George H.W. Bush, USAs 41. president J. Edgar Hoover, direktør for FBI

BRITER Familien Leckwith-Williams Dave Williams Evie Williams, hans søster Daisy Williams, hans mor Lloyd Williams, medlem av parlamentet, hans far Ethel «Eth» Leckwith, Daves bestemor Familien Murray Jasper Murray Anna Murray, hans søster Eva Murray, hans mor Musikere i Guardsmen and Plum Nellie Lenny, Dave Williams’ fetter

8

Lew, trommeslager Buzz, bassist Geoffrey, sologitarist Andre Jarl Fitzherbert, kalles Fitz Sam Cakebread, venn av Jasper Murray Byron Chesterfield (virkelig navn Brian Chesnowitz), agent i musikkbransjen Hank Remington (virkelig navn Harry Riley), popstjerne Eric Chapman, direktør for et plateselskap

TYSKERE Familien Franck Rebecca Hoffmann Carla Franck, Rebeccas adoptivmor Werner Franck, Rebeccas adoptivfar Walli Franck, Carlas sønn Lili Franck, Werner og Carlas datter Maud von Ulrich, født Fitzherbert, Carlas mor Hans Hoffmann, Rebeccas ektemann Andre Bernd Held, lærer Karolin Koontz, visesanger Odo Vossler, prest Personer fra virkeligheten Walter Ulbricht, generalsekretær i Det sosialistiske enhetsparti (kommunistisk) Erich Honecker, Ulbrichts etterfølger Egon Krenz, Honeckers etterfølger

POLAKKER Stanislaw «Staz» Pawlak, offiser i hæren Lidka, Cameron Dewars kjæreste Danuta Gorski, aktivist i Solidaritet

9

Personer fra virkeligheten Anna Walentynowicz, kranfører Lech Wał˛esa, leder for fagforbundet Solidaritet General Jaruzelski, statsminister

RUSSERE Familien Dvorkijn-Pesjkov Tatjana Dvorkijn, journalist, kalles bare Tanja Dmitri Dvorkijn, assistent i Kreml, Tanjas tvillingbror, kalles bare Dimka Nina, Dimkas kjæreste Anja Dvorkijn, tvillingenes mor Grigorij Pesjkov, tvillingenes bestefar Jekaterina Pesjkov, tvillingenes bestemor Vladimir, tvillingenes onkel, kalles bare Volodja Soja, Volodjas hustru Andre Daniil Antonov, featureredaktør i TASS Pjotr Opotkin, featureredaksjonens sjefredaktør Vasilij Jenkov, dissident Natalja Smotrov, funksjonær i Utenriksdepartementet Nik Smotrov, Nataljas ektemann Jevgenij Filipov, forsvarsminister Rodion Malinovskijs assistent Vera Pletner, Dimkas sekretær Valentin, Dimkas venn Marskalk Mikhail Pusjnoj Personer fra virkeligheten Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov, førstesekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti Andrej Gromyko, utenriksminister under Khrusjtsjov Rodion Malinovskij, forsvarsminister under Khrusjtsjov Aleksej Kosygin, formann i ministerrådet Leonid Bresjnev, Khrusjtsjovs etterfølger Jurij Andropov, Bresjnevs etterfølger Konstantin Tsjernenko, Andropovs etterfølger Mikhail Gorbatsjov, Tsjernenkos etterfølger

10

ANDRE NASJONALITETER Paz Oliva, kubansk general Frederik Bíró, ungarsk politiker Enok Andersen, dansk bokholder

FØRSTE DEL Mur 1961

1

Rebecca Hoffmann fikk beskjed om å melde seg for det hemmelige politiet en regntung mandag i 1961.

Det begynte som en helt vanlig morgen. Mannen hennes kjørte henne til jobben i sin brune Trabant 500. I de vakre gatene i sentrum av Berlin fantes det fremdeles gapende hull etter krigens bombinger, bortsett fra der nye betongbygninger raget opp som dårlig tilpassede, falske tenner.

Hans tenkte på jobben sin mens han kjørte. «Domstolene tjener dommerne, advokatene, politiet, styresmaktene – alle andre enn de som er ofre for kriminelle handlinger,» sa han. «I vestlige kapitalistiske land er det ikke annet å vente, men under kommunismen burde vi kunne stole på at domstolene tjener folket. Noe mine kolleger ikke later til å forstå.» Han jobbet for Justisdepartementet.

«Vi har vært gift i snart ett år, og jeg har kjent deg i to, men jeg har aldri truffet noen av arbeidskameratene dine,» sa Rebecca.

«De ville bare ha kjedet deg,» svarte han umiddelbart. «De er jurister hele bunten.»

«Noen kvinner blant dem?»

«Nei. I hvert fall ikke i min avdeling.» Han jobbet med administrasjon: oppnevnte dommere, berammet rettssaker, forvaltet rettsbygninger.

«Jeg skulle gjerne ha truffet dem likevel.»

Han var en karakterfast mann som hadde lært å legge bånd på seg.

I øynene hans så Rebecca et velkjent glimt av sinne over at hun var så pågående. Han kontrollerte det ved ren og skjær viljestyrke. «Jeg kan sikkert få til noe,» sa han. «Vi kunne for eksempel treffes på bar en kveld.»

Han var den første mannen Rebecca hadde møtt som kunne måle seg med faren hennes. Han var egenmektig og selvsikker, men hørte alltid på henne. Han hadde en god stilling – det var ikke mange i Øst-Tyskland som hadde egen bil. De fleste statsansatte var ihuga kommunister, men Hans delte overraskende nok Rebeccas politiske skepsis. Som fa15

ren hennes var han høy, kjekk og velkledd. Han var mannen hun hadde ventet på.

I løpet av det året de var sammen før de giftet seg, hadde hun bare tvilt flyktig på ham én gang. De hadde vært innblandet i en mindre alvorlig bilulykke. Skylden lå helt og holdent hos den andre bilføreren, som kom kjørende ut fra en sidegate uten å stoppe. Den slags episoder var nærmest dagligdags, men Hans var blitt helt fra seg av raseri.

Til tross for at skadene på de to bilene var minimale, hadde han tilkalt politiet, vist dem legitimasjonspapirene fra Justisdepartementet, og fått den andre føreren pågrepet for uvettig kjøring og brakt til arresten.

Etterpå hadde han bedt Rebecca om unnskyldning for at han hadde mistet besinnelsen. Hevngjerrigheten hans hadde skremt henne, og hun hadde vært på nippet til å avslutte forholdet. Men han hadde forklart at han ikke hadde vært sitt vanlige jeg på grunn av stort arbeidspress på jobben, og hun hadde trodd ham. Tiltroen hadde vist seg å være velbegrunnet: Han hadde aldri gjort noe lignende igjen.

Da de hadde hatt fast følge i et år, og ligget med hverandre nesten hver helg i et halvt, begynte Rebecca å lure på hvorfor han ikke fridde til henne. De var ingen ungdommer: Hun var tjueåtte og han trettitre.

Hun bestemte seg derfor for å ta saken i egne hender, og fridde til ham.

Han ble forbløffet, men svarte ja.

Nå svingte han inn foran skolebygningen der hun arbeidet. Den var moderne og velutstyrt: Kommunistene tok utdannelse på det største alvor. Utenfor porten sto fem–seks av de eldre guttene under et tre og røykte sigaretter. Rebecca ignorerte de stirrende blikkene deres, kysset Hans på munnen, og steg ut.

Guttene hilste høflig på henne, men hun kjente de begjærlige øynene på kroppen sin, der hun vasset gjennom vannpyttene i skolegården.

Rebecca kom fra en politisk familie. Bestefaren hadde sittet som representant for sosialdemokratene i Riksdagen frem til Hitler kom til makten. Moren hadde vært medlem av byregjeringen, også hun for sosialdemokratene, under den korte, demokratiske perioden i Øst-Berlin etter krigen. Men nå var Øst-Tyskland et kommunistisk tyranni, og Rebecca så ingen hensikt i å engasjere seg politisk. Hun kanaliserte derfor sin idealisme gjennom lærergjerningen og håpet at neste generasjon ville bli mindre dogmatisk, mer altruistisk, klokere.

På lærerværelset kontrollerte hun krisetimeplanen på oppslagstavlen. De fleste av klassene hennes var doblet i dag, to grupper med elever 16

stuet inn i ett klasserom. Hennes fag var russisk, men hun måtte også undervise en engelskklasse. Hun snakket ikke engelsk, men hadde plukket opp en og annen glose fra sin britiske bestemor, Maud, som i en alder av sytti fortsatt var en fresk dame.

Dette var andre gang Rebecca ble bedt om å undervise i engelsk, og hun grublet over hvilken tekst hun skulle bruke. Den første gangen hadde hun brukt en brosjyre som ble delt ut til amerikanske soldater, og som fortalte dem hvordan de skulle omgås tyskerne: Elevene hadde syntes den var ustyrtelig morsom og hadde dessuten lært en god del.

I dag kunne hun kanskje skrive teksten på en sang de kjente, på tavlen, for eksempel «The Twist» – den ble stadig spilt på AFN, amerikanske radiostasjoner som sendte programmer beregnet på de amerikanske styrkene – og få elevene til å oversette den til tysk. Det ville ikke bli en vanlig time, men hun fant ikke på noe bedre.

Det var en betydelig lærermangel ved skolen, ettersom halve staben hadde emigrert til Vest-Tyskland, der lønnen var tre hundre mark mer i måneden og folk var fri. Det var det samme ved de fleste andre skolene i Øst-Tyskland. Og det gjaldt ikke bare lærerne. Leger kunne doble inntekten ved å flytte vestover. Rebeccas mor, Carla, var sjefsykepleier på et stort sykehus i Øst-Berlin, og mangelen på leger og sykepleiere fikk henne til å rive seg i håret av fortvilelse. Historien var den samme i industrien og til og med i de væpnede styrkene. Det var en nasjonal krise.

Mens Rebecca rablet ned teksten til «The Twist» i en notisbok og anstrengte seg for å huske strofen med «my little sis», var viserektoren kommet inn på lærerværelset. Bernd Held var nok det mennesket utenom familien som Rebecca satte høyest. Han var en slank, mørkhåret mann på førti med et hissig arr i pannen, der en granatsplint hadde truffet ham mens han forsvarte Seelowhøydene i krigens siste dager.

Han underviste i fysikk, men delte Rebeccas interesse for russisk litteratur, og de spiste matpakkene sine sammen et par ganger i uken. «Hør etter, alle sammen,» sa Bernd. «Jeg har dårlige nyheter, er jeg redd. Anselm har forlatt oss.»

Det lød overrasket mumling. Anselm Weber var skolens rektor. Han var en plikttro kommunist – det måtte en rektor være. Men nå hadde han åpenbart gitt avkall på prinsippene til fordel for dragningen mot friheten og velstanden i Vest-Tyskland.

Bernd fortsatte: «Jeg kommer til å fungere i stillingen inntil det kan 17

utnevnes en ny rektor.» Rebecca og alle de andre lærerne på skolen visste at Bernd selv ville ha fått jobben dersom dyktighet hadde hatt noe å si, men Bernd var utelukket fordi han nektet å melde seg inn i Det sosialistiske enhetsparti, SED, som var kommunistisk i alt bortsett fra navnet.

Av samme grunn ville heller ikke Rebecca noen gang bli rektor. Anselm hadde tryglet henne om å melde seg inn i partiet, men det kom ikke på tale. For henne ville det vært som å legge seg inn på et galehus og late som om alle de andre pasientene var normale.

Bernd gjorde rede for enkelthetene ved den midlertidige ordningen, og Rebecca grunnet på når den nye rektoren ville begynne. Om et år?

Hvor lenge ville den midlertidige ordningen vare? Det var det ingen som visste.

På vei til dagens første time kastet hun et blikk på posthyllen sin, men den var tom. Posten var ikke kommet ennå. Kanskje postmannen hadde reist til Vest-Tyskland, han også.

Brevet som skulle snu livet hennes på hodet, var fortsatt på vei.

I første time drøftet hun det russiske diktet «Bronserytteren» med klassen, en stor gruppe sytten- og attenåringer. Diktet hadde stått på timeplanen hvert år siden hun begynte å undervise. Som vanlig veiledet hun elevene mot den ortodokse sovjetiske analysen, der det ble forklart at Pusjkin løste konflikten mellom personlige interesser og offentlig plikt i allmennhetens favør.

I storefri tok hun med seg matpakken sin til rektors kontor og satte seg tvers overfor Bernd ved skrivebordet hans. Hun så på hyllen med billige keramikkbyster: Marx, Lenin og den østtyske kommunistlederen Walter Ulbricht. Bernd fulgte blikket hennes og smilte. «Anselm er en sleip jævel,» sa han. «Han har latt som han har vært rettenkende i årevis, og så … poff! … er han borte.»

«Er ikke du fristet til å reise?» spurte Rebecca. «Du er skilt, barnløs … du har ingen bånd.»

Han så seg om, som om han lurte på om det var noen som tyvlyttet, og trakk på skuldrene. «Jeg har tenkt tanken – hvem har ikke det?» sa han. «Hva med deg? Faren din jobber jo i Vest-Berlin, ikke sant?»

«Jo. Han har en fabrikk der de lager fjernsynsapparater. Men moren min er fast bestemt på å bli værende i øst. Hun sier vi må løse problemene våre, ikke løpe fra dem.»

«Jeg har truffet henne. Hun er en skikkelig tøffing.»

18

«Det er sant. Og huset vi bor i, har tilhørt familien hennes i generasjoner.»

«Hva med mannen din?»

«Han lever og ånder for jobben sin.»

«Da behøver jeg ikke å være redd for å miste deg. Bra.» Rebecca sa: «Bernd …» Så nølte hun.

«Spytt ut.»

«Kan jeg stille deg et personlig spørsmål?»

«Spør i vei.»

«Du gikk fra kona di fordi hun hadde et forhold til en annen mann.»

Bernd stivnet, men svarte: «Det stemmer.»

«Hvordan oppdaget du det?»

Bernd rykket til, som ved en brå smerte.

«Har du noe imot at jeg spør?» undret Rebecca engstelig. «Er det for personlig?»

«Det gjør meg ingenting å fortelle deg det,» svarte han. «Jeg konfronterte henne, og hun innrømmet det.»

«Men hva satte deg på tanken?»

«Mange små ting –» Rebecca avbrøt ham. «Telefonen ringer, du løfter av røret, det er stille i noen sekunder, og så legger personen i den andre enden på.»

Han nikket.

Hun fortsatte: «Ektefellen river en lapp i småbiter og skyller dem ned i toalettet. I helgen blir han innkalt til et uventet møte. Om kvelden bruker han to timer på å skrive noe han ikke vil vise deg.»

«Oi da,» utbrøt Bernd. «Du snakker om Hans.»

«Han har truffet noen, hva?» Hun la fra seg brødskiven; hun hadde mistet matlysten. «Svar meg ærlig, hva tror du?»

«Jeg beklager.»

Bernd hadde kysset henne én gang, for fire måneder siden, på høstsemesterets siste dag. De hadde tatt farvel og ønsket hverandre god jul, og han hadde grepet henne lett i armen, bøyd seg og kysset henne på munnen. Hun hadde bedt ham om ikke å gjøre det igjen, aldri noensinne, og sagt at hun gjerne ville at de skulle fortsette å være venner. Da de vendte tilbake til skolen i januar, lot begge som om det aldri hadde skjedd. Et par uker senere hadde han endatil fortalt henne at han hadde vært ute med en enke på sin egen alder.

Rebecca hadde ikke noe ønske om å oppmuntre til falske forhåpnin19

ger, men Bernd var den eneste hun kunne snakke med utenom familien, og hun ville ikke gjøre dem bekymret, ikke foreløpig. «Jeg var så sikker på at Hans elsket meg,» sa hun og fikk tårer i øynene. «Og jeg elsker ham.»

«Det kan godt hende han elsker deg også. Men enkelte menn kan bare ikke motstå fristelser.»

Rebecca visste ikke om Hans var fornøyd med sexlivet deres. Han klaget aldri, men de elsket bare omtrent en gang i uken, noe hun trodde var uvanlig for et nygift par. «Jeg ønsker meg bare min egen familie, som min mors, der alle er elsket og får støtte og beskyttelse,» sa hun.

«Jeg trodde jeg kunne få det sammen med Hans.»

«Det er ikke sikkert det er for sent,» svarte Bernd. «Et forhold behøver ikke å bety slutten på ekteskapet.»

«Det første året?»

«Vel, det er ikke bra.»

«Hva skal jeg gjøre?»

«Du må spørre ham om det. Kanskje innrømmer han det, kanskje benekter han det, men da vet han i hvert fall at du vet.»

«Og så da?»

«Hva ønsker du å gjøre? Ville du skille deg fra ham?»

Hun ristet på hodet. «Jeg kunne aldri gå fra ham. Ekteskapet er et løfte. Du kan ikke holde et løfte bare når det passer deg. Du må holde det også når du føler størst trang til å bryte det. Det er det det innebærer.»

«Jeg gjorde det motsatte. Du kan ikke ha særlig høye tanker om meg.»

«Jeg dømmer verken deg eller noen andre. Jeg snakker bare for meg selv. Jeg elsker mannen min, og jeg vil at han skal være trofast.»

Bernds smil var beundrende, men beklagende. «Jeg håper det ordner seg for deg.»

«Du er en god venn.»

Det ringte inn til ettermiddagens første time. Rebecca reiste seg og la brødskiven tilbake i matpapiret. Hun kom ikke til å spise den, verken nå eller senere, men i likhet med de fleste som hadde opplevd krigen, hadde hun en sterk motvilje mot å kaste mat. Hun tørket de fuktige øynene med et lommetørkle. «Takk for at du hørte på meg,» sa hun.

«Det var ikke mye til trøst, er jeg redd.»

«Jo, det var det.» Hun forsvant ut.

20

Da hun åpnet døren til klasserommet til engelskklassen, gikk det opp for henne at hun ikke hadde hele teksten til «The Twist». Men hun hadde vært lærer lenge nok til å improvisere. «Hvem har hørt en plate som heter ‘The Twist’?» spurte hun med høy stemme idet hun krysset terskelen.

Det hadde alle sammen.

Hun gikk frem til tavlen og tok opp en krittstump. «Hvordan er teksten?»

Alle begynte å rope i kor.

På tavlen skrev hun: «Come on baby, let’s do the Twist.» Så spurte hun: «Hva er det på tysk?»

Hun klarte å glemme problemene sine en stund.

Hun fant brevet i posthyllen i frikvarteret om ettermiddagen. Hun tok det med seg inn på lærerværelset og lagde seg en kopp pulverkaffe før hun åpnet det. Da hun leste brevet, mistet hun kaffekoppen i gulvet.

Arket var utstyrt med et brevhode med teksten: «Ministeriet for statssikkerhet». Det var det offisielle navnet på det hemmelige politiet.

Det uoffisielle navnet var Stasi. Brevets avsender var en sersjant Scholz, og det beordret henne til å møte til avhør på hans kontor ved hovedkvarteret.

Rebecca tørket opp kaffesølet, unnskyldte seg overfor arbeidskameratene, lot som ingenting, og gikk på dametoalettet der hun låste seg inn i en bås. Hun måtte tenke før hun betrodde seg til noen.

Alle i Øst-Tyskland kjente til disse brevene, og alle var redde for å få et. Det innebar at hun hadde gjort noe galt – kanskje bare en bagatell, men det var kommet overvåkerne for øre. Etter det hun hadde hørt, visste hun at det ikke hadde noe for seg å bedyre sin uskyld. Politiets holdning ville være at hun måtte ha gjort seg skyldig i noe, for hvorfor skulle de ellers avhøre henne? Å antyde at de kunne ha gjort en feil, ville være å fornærme deres kompetanse, noe som var et lovbrudd i seg selv.

Da hun leste brevet om igjen, så hun at innkallelsen var til klokken fem samme ettermiddag.

Hva hadde hun gjort? Familien hennes var naturligvis høyst tvilsom.

Faren, Werner, var kapitalist og innehaver av en fabrikk som de østtyske myndighetene ikke kunne røre, fordi den lå i Vest-Berlin. Moren, Carla, var en velkjent sosialdemokrat. Bestemoren, Maud, var søster av en engelsk jarl.

Myndighetene hadde imidlertid ikke plaget familien på et par år, og 21

Rebecca hadde innbilt seg at de hadde oppnådd en viss respektabilitet gjennom hennes ekteskap med en funksjonær i Justisdepartementet.

Hun hadde åpenbart tatt feil.

Hadde hun begått et lovbrudd? Hun hadde et eksemplar av George Orwells antikommunistiske allegori Kamerat Napoleon, og den var forbudt. Lillebroren hennes, Walli, som var femten, spilte gitar og sang amerikanske protestsanger som «This Land is Your Land». Rebecca tok iblant turen til Vest-Berlin for å se utstillinger av abstrakte malerier.

Kommunister var like konservative hva kunst angikk som skinnhellige matroner.

Hun vasket hendene og så seg i speilet. Hun så ikke redd ut. Hun hadde rett nese, sterk hake og intense brune øyne. Det uregjerlige mørke håret var trukket stramt tilbake. Hun var rank og høyreist, og det fantes dem som syntes hun var skremmende. Hun kunne se utover et klasserom fullt av støyende attenåringer og få slutt på bråket med ett ord.

Men hun var redd. Det som skremte henne, var vissheten om at Stasi kunne gjøre som det passet dem. De hadde ingen begrensninger: Det å klage på dem var et lovbrudd i seg selv. Og det minnet henne om Den røde armé på slutten av krigen. De sovjetiske soldatene hadde kunnet stjele, voldta og drepe tyskere, og de hadde brukt denne friheten til en orgie av ubeskrivelige grusomheter.

Den siste timen skulle Rebecca undervise i konstruksjonen av den passive formen i russisk grammatikk, og det ble en katastrofe, uten sammenligning den verste timen hennes siden hun ble ferdig utdannet lærer. Elevene kunne ikke unngå å merke at det var noe i veien. Rørende nok gjorde de det lett for henne, og kom endatil med hjelpsomme forslag når hun famlet etter ord. Hun kom seg på et vis gjennom timen takket være deres overbærenhet.

Ved skoledagens slutt satt Bernd i et møte med folk fra Utdannelsesdepartementet på rektors kontor, formodentlig for å diskutere hvordan de skulle kunne holde skolen åpen nå som halve staben var borte. Rebecca var lite lysten på å gå til Stasihovedkvarteret uten at noen visste hvor hun var, i tilfelle de skulle bestemme seg for å holde henne der, og hun skrev derfor en lapp til ham om innkallingen.

Så tok hun en buss gjennom de regnvåte gatene til Normannenstraße i forstaden Lichtenberg.

Der holdt Stasihovedkvarteret til i et stygt, nytt kontorbygg. Det var 22

ikke ferdig, og det var bulldosere på parkeringsplassen og et stillas ved den ene endeveggen. Fasaden fremsto som heslig i regnet, men ville ikke sett særlig mer innbydende ut om solen hadde skint.

Idet hun gikk inn gjennom døren, lurte hun på om hun noen gang ville komme ut igjen.

Hun krysset den enorme vestibylen, viste frem brevet i resepsjonsskranken, og ble eskortert opp i en heis. Frykten steg i henne i takt med heisen. Hun gikk ut i en korridor malt i en marerittlignende nyanse av sennepsgult. Hun ble vist inn i et lite, nakent rom med et plastbord og to ubekvemme metallrørstoler, og der luften luktet sterkt av maling. Eskorten forsvant.

Hun satt der, alene og skjelven, i fem minutter. Hun skulle ønske hun røykte, det kunne kanskje ha gjort henne roligere. Hun kjempet med gråten.

Sersjant Scholz kom inn. Han var litt yngre enn Rebecca, omtrent tjuefem, gjettet hun. I hånden hadde han en slunken arkivmappe. Han satte seg, kremtet, åpnet mappen og rynket brynene. Rebecca trodde han prøvde å se viktig ut, og hun lurte på om dette var hans første avhør.

«Du er lærer på ungdomstrinnet ved Friedrich Engels polytekniske skole,» sa han.

«Ja.» «Hvor bor du?»

Hun svarte på spørsmålet, men var forvirret. Kjente ikke det hemmelige politiet adressen hennes? Det kunne forklare hvorfor brevet var blitt sendt til skolen og ikke hjem til henne.

Hun måtte oppgi foreldrenes og besteforeldrenes navn og alder. «Du lyver for meg!» utbrøt Scholz triumferende. «Du sier at moren din er trettini og du tjueni. Hvordan skulle hun kunne ha født deg da hun var bare ti år gammel?»

«Jeg er adoptert,» svarte Rebecca, lettet over å ha en tilforlatelig forklaring. «Mine kjødelige foreldre omkom på slutten av krigen, da huset vårt ble truffet av en bombe.» Hun hadde vært tretten år den gangen. Den røde armés granater falt, byen lå i ruiner og hun var alene, forvirret og livredd. Som den lubne ungjenta hun var, skilte hun seg ut fra kvinnene rundt henne, da en flokk russiske soldater dukket opp for å herje og voldta. Hun var blitt reddet av Carla, som hadde budt seg frem i hennes sted. Den skremmende opplevelsen hadde like fullt gjort 23

Rebecca nølende og nervøs når det gjaldt sex. Dersom Hans var misfornøyd, var hun overbevist om at det måtte være hennes skyld.

Hun grøsset og forsøkte å skyve minnet fra seg. «Carla Franck reddet meg fra …» Rebecca stanset i siste liten. Kommunistene nektet for at røde armé-soldater hadde begått voldtekter, til tross for at hver eneste kvinne som hadde befunnet seg i Øst-Tyskland i 1945, kjente den grusomme sannheten. «Carla reddet meg,» gjentok hun og hoppet over de omstridte detaljene. «Senere adopterte hun og Walter meg på legalt vis.»

Scholz skrev ned alt hun sa. Det kunne ikke være stort i den mappen, tenkte Rebecca. Men noe måtte det være. Hvis han ikke visste noe særlig om familien hennes, hva var det da som hadde vakt hans interesse?

«Du er engelsklærer,» sa han.

«Nei, det er jeg ikke. Jeg underviser i russisk.»

«Nå lyver du igjen.»

«Jeg lyver ikke nå, og jeg løy ikke i sted,» svarte hun skarpt. Hun ble overrasket over at hun svarte ham såpass uforskammet. Hun var ikke like redd lenger. Det var kanskje ubesindig. Han er nok ung og uerfaren, sa hun til seg selv, men han har likevel makt til å ødelegge livet mitt.

«Jeg er utdannet i russisk språk og litteratur,» fortsatte hun og prøvde å tvinge frem et vennlig smil. «Jeg leder russiskfakultetet på skolen. Men halvparten av lærerne våre har reist til Vesten, så vi er nødt til å improvisere. Derfor har jeg den siste uken holdt to engelsktimer.»

«Jeg hadde altså rett! Og i timene forgifter du elevenes sinn med amerikansk propaganda.»

«Hva!» stønnet hun. «Er det det saken gjelder, orienteringen til de amerikanske soldatene?»

Han leste høyt fra et ark med notater. «Her står det: ‘Husk at det ikke er ytringsfrihet i Øst-Tyskland.’ Er ikke det amerikansk propaganda?»

«Jeg forklarte elevene at amerikanerne har en naiv, premarxistisk forestilling om frihet,» sa hun. «Det glemte visst informanten din å nevne.» Hun lurte på hvem tysteren var. Det måtte være en elev, eller kanskje en mor eller far som hadde hørt om undervisningen. Stasi hadde flere spioner enn nazistene hadde hatt.

«Videre står det: ‘Når du er i Øst-Berlin, ikke spør en politikonstabel om veien. I motsetning til amerikanske politifolk er de ikke der for å hjelpe deg.’ Hva sier du til det?»

24

«Stemmer ikke det, da?» spurte Rebecca. «Spurte du noen gang en Vopo om veien til en U-bahn-stasjon da du var tenåring?» Vopo sto for Volkspolizei, det østtyske politiet.

«Kunne du ikke finne noe mer passende å lære elevene?»

«Hvorfor tar ikke du en tur til skolen vår og holder en engelsktime?»

«Jeg snakker ikke engelsk!»

«Det gjør ikke jeg heller!» ropte Rebecca. Hun angret øyeblikkelig på at hun hadde hevet stemmen. Men Scholz ble ikke sint. Han virket faktisk en smule kuet. Han var utvilsomt uerfaren. Men hun måtte ikke bli uforsiktig. «Det gjør ikke jeg heller,» gjentok hun mer dempet. «Og derfor tar jeg det på sparket, og bruker det engelskspråklige materialet som er tilgjengelig.» Det var på tide med litt påtatt ydmykhet, tenkte hun. «Jeg har åpenbart gjort en feil, og det beklager jeg på det sterkeste, sersjant.»

«Du later til å være en intelligent kvinne,» sa han.

Hun ble smal i blikket. Var det en felle? «Takk for komplimenten,» svarte hun i en nøytral tone.

«Vi trenger intelligente mennesker, særlig kvinner.»

Rebecca skjønte ingenting. «Til hva da?»

«Til å holde øynene åpne, se hva som skjer, gi oss beskjed når ting går galt.»

Rebecca ble helt paff. Så summet hun seg og spurte vantro: «Ber du meg om å bli Stasi-informant?»

«Det er et viktig arbeid, i god samfunnsånd,» svarte han. «Og av avgjørende betydning i skolen, der unge menneskers holdninger formes.»

«Det forstår jeg.» Det Rebecca forsto, var at denne unge mannen i det hemmelige politiet hadde gjort en blunder. Han hadde foretatt undersøkelser om henne på arbeidsplassen, men visste ingenting om den beryktede familien hennes. Dersom Scholz hadde kontrollert Rebeccas bakgrunn, ville han aldri ha henvendt seg til henne.

Hun kunne tenke seg hvordan det hadde skjedd. «Hoffmann» var et av de vanligste etternavnene, og «Rebecca» var heller ikke ualminnelig. Det ville være fort gjort for en nybegynner å granske feil Rebecca Hoffmann.

Han fortsatte: «Men menneskene som utfører dette arbeidet, må være tvers igjennom ærlige og pålitelige.»

Det var så paradoksalt at hun nesten måtte le. «Ærlige og pålitelige?» gjentok hun. «For å spionere på vennene sine?»

25

«Absolutt.» Han lot ikke til å oppfatte ironien. «Og det har sine fordeler.» Han senket stemmen. «Du ville bli en av oss.»

«Jeg vet ikke hva jeg skal si.»

«Du behøver ikke å bestemme deg nå. Gå hjem og tenk over det. Men ikke diskuter det med noen. Det må selvsagt være hemmelig.»

«Selvsagt.» Hun begynte å føle seg lettet. Scholz ville snart oppdage at hun var uegnet for hans formål, og da ville han trekke forslaget tilbake. Men da ville det være for sent å late som om hun var propagandist for kapitalist-imperialismen. Kanskje hun kunne slippe helskinnet fra det.

Scholz reiste seg, og Rebecca fulgte hans eksempel. Var det mulig at hennes besøk i Stasihovedkvarteret kunne ende så vel? Det var nesten for godt til å være sant.

Han holdt høflig opp døren for henne, før han eskorterte henne bortover den gulmalte korridoren. Ved heisen sto fem–seks Stasi-ansatte i livlig samtale. En av dem var forbløffende velkjent: en høy, litt lutende, bredskuldret mann iført lysegrå flanellsdress, som Rebecca straks dro kjensel på. Hun stirret uforstående på ham mens hun gikk mot heisen.

Det var ektemannen, Hans.

Hva gjorde han her? Hennes første, skremmende tanke var at også han var inne til avhør. Men ut fra mennenes oppførsel så hun med det samme at han ikke ble behandlet som en mistenkt.

Hva var det da som foregikk? Hjertet hennes hamret av frykt, men hva var hun redd for?

Kanskje jobben i Justisdepartementet førte ham hit fra tid til annen, tenkte hun. Så hørte hun en av de andre mennene si til ham: «Men, med respekt å melde, løytnant …» Hun oppfattet ikke resten av setningen.

Løytnant? Statstjenestemenn hadde ikke militære titler – med mindre de var i politiet.

Så fikk Hans øye på Rebecca.

Hun så følelsene som gled over ansiktet hans. Menn var så lette å lese. Først fikk han det forbløffede, bistre oppsynet til en som ser noe velkjent i uventede omgivelser, som en kålrot i et bibliotek. Så ble øynene store av sjokk, idet han tok inn over seg hva det var han så, og munnen ble hengende litt åpen. Men det var det neste ansiktsuttrykket som traff henne hardest: Mens skamrødmen bredte seg i kinnene, tok han til seg det flakkende blikket som lyste av skyldfølelse.

Rebecca bare sto der en lang stund uten å få frem et ord, mens hun 26

prøvde å fordøye det. Fremdeles uten å forstå hva det var hun så, sa hun: «God ettermiddag, løytnant Hoffmann.»

Scholz så både forvirret og redd ut. «Kjenner du løytnanten?»

«Ja, det vil jeg påstå,» svarte hun og kjempet for å bevare fatningen idet en gryende mistanke våknet i henne. «Og jeg begynner å lure på om han ikke har hatt meg under overvåkning en god stund.» Men det var ikke mulig – eller var det det?

«Jaså?» sa Scholz uforstående.

Rebecca stirret hardt på Hans for å se hvordan han reagerte på beskyldningen hennes. Hun håpet han ville le det bort, for så å gi henne den sannferdige, uskyldige forklaringen. Munnen hans var åpen, som om han skulle til å si noe, men hun så at han ikke aktet å fortelle henne sannheten: Han så tvert imot ut som en mann som fortvilet forsøkte å dikte opp en historie uten å klare å komme på noe som ville lyde troverdig.

Scholz var på gråten. «Det ante jeg virkelig ikke!»

Uten å ta blikket fra Hans sa Rebecca. «Hans og jeg er gift.»

Ektemannens uttrykk forandret seg igjen, og mens skyldfølelsen gikk over i sinne, ble ansiktet stivt av raseri. Så sa han endelig noe, men ikke til Rebecca. «Klapp igjen, Scholz,» sa han.

Hele verden styrtet sammen rundt henne.

Scholz var så forbløffet at han ikke oppfattet Hans’ advarsel. Henvendt til Rebecca sa han: «Du er den Frau Hoffmann?»

Hans beveget seg med raseriets fart. Han langet ut med en kjøttfull, knyttet høyreneve og slo Scholz i fjeset. Den unge mannen ravet bakover med blødende leppe. «Din jævla idiot,» sa Hans. «Du har akkurat ødelagt to års nitid etterretningsarbeid.»

Rebecca mumlet for seg selv: «De merkelige telefonoppringningene, de plutselige møtene, de istykkerrevne lappene …» Hans hadde ingen elskerinne.

Det var verre enn som så.

Hun var helt ør, men visste at tiden var inne for å avdekke sannheten, nå mens alle var ute av likevekt, før de begynte å fortelle løgner og klekke ut dekkhistorier. Hun tok seg kraftig sammen og greide å bevare konsentrasjonen. Med iskald stemme spurte hun: «Giftet du deg med meg bare for å spionere på meg, Hans?»

Han stirret på henne uten å svare.

Scholz snudde seg og sjanglet bortover korridoren. Hans sa: «Følg 27

etter ham.» Heisen kom, og Rebecca gikk inn i den, akkurat idet Hans ropte: «Arrester den idioten og sett ham i en celle.» Han snudde seg for å si noe til Rebecca, men heisdøren gled igjen, og hun trykket inn knappen til første etasje.

Hun kunne nesten ikke se gjennom tårene da hun krysset vestibylen.

Ingen snakket til henne: Gråtende mennesker var nok et vanlig syn her.

Hun fant veien over den regnvåte parkeringsplassen og til bussholdeplassen.

Ekteskapet hennes var en farse. Hun hadde vondt for å fatte det.

Hun hadde ligget med Hans, elsket ham og giftet seg med ham, mens han hele tiden hadde ført henne bak lyset. Mens utroskap kunne være et forbigående feiltrinn, hadde Hans vært uærlig fra første stund. Han måtte ha blitt sammen med henne bare for å kunne spionere på henne.

Hun var sikker på at han aldri hadde hatt til hensikt å gifte seg med henne. Han hadde antagelig aldri tenkt seg noe mer enn en liten flørt for å få innpass i hjemmet hennes. Uærligheten hadde fungert bare så altfor godt. Det måtte ha kommet som et sjokk på ham da hun fridde.

Kanskje han var blitt tvunget til å ta en avgjørelse: vrake henne og oppgi overvåkningen, eller gifte seg med henne og fortsette den. Sjefene hans hadde kanskje sågar beordret ham til å akseptere frieriet. Hvordan kunne hun ha vært så dum?

En buss kom kjørende og stanset, og hun hoppet på den. Hun gikk bakover med senket blikk, fant et sete nesten bakerst og slo hendene for ansiktet.

Hun tenkte på det året de hadde vært sammen. Da hun hadde tatt opp spørsmålene som var kommet i veien for hennes tidligere forhold – feminismen, antikommunismen, det nære forholdet til Carla – hadde han gitt henne alle de rette svarene. Hun hadde trodd at de var så til de grader likesinnede. Det hadde aldri slått henne at han bare lot som.

Bussen sneglet seg gjennom landskapet av hauger med gamle murbrokker og ny betong, på vei mot den sentrale bydelen Mitte. Rebecca prøvde å tenke på fremtiden, men det var håpløst. Det eneste som surret rundt i hodet hennes, var tankene på fortiden. Hun mintes bryllupet deres, bryllupsreisen og det året de hadde vært gift, som hun nå visste bare hadde vært et skuespill. Han hadde stjålet to år av livet hennes, og det gjorde henne så sint at hun sluttet å gråte.

Hun mintes kvelden da hun hadde fridd. De hadde spasert i folkeparken i Friedrichshain, og stanset foran den gamle eventyrfontenen for 28

å se på de utskårne steinskilpaddene. Hun hadde hatt på seg en kjole i marineblått, den fargen som kledde henne best. Hans hadde en ny tweedjakke: Han klarte alltid å få tak i fine klær, til tross for at ØstTyskland var en motemessig ørken. Han hadde lagt armen om henne, og Rebecca følte seg trygg, beskyttet, elsket. Hun ville bare ha én mann, og den mannen var ham. «La oss gifte oss, Hans,» hadde hun sagt med et smil, og han hadde kysset henne og svart: «For en strålende idé.»

For en tosk jeg har vært, tenkte hun bittert, en idiotisk tosk. Én ting hadde fått sin forklaring: Hans hadde ikke villet ha barn riktig ennå. Han hadde forklart det med at han håpet på en forfremmelse og gjerne ville ha et hjem de kunne kalle sitt eget først. Han hadde ikke nevnt det med et ord før bryllupet, og Rebecca var blitt overrasket med tanke på alderen deres: Hun var nå tjueni og han trettifire. Nå hadde hun fått vite den virkelige grunnen.

Da hun gikk av bussen, var hun rasende. Hun gikk raskt gjennom vinden og regnet, mot det høye, gamle byhuset der hun bodde. Fra entreen kunne hun gjennom den åpne døren til stuen mot gaten se moren fordypet i en samtale med Heinrich von Kessel, som hadde sittet i byregjeringen for sosialdemokratene sammen med henne etter krigen.

Rebecca skyndte seg lydløst forbi, uten å hilse. Den tolv år gamle søsteren hennes, Lili, gjorde lekser ved kjøkkenbordet. Hun kunne høre flygelet i dagligstuen: Broren hennes, Walli, spilte en blues. Rebecca gikk opp i andre etasje, til de to rommene hun og Hans disponerte.

Det første hun så da hun kom inn, var modellen til Hans. Han hadde holdt på med den siden de ble gift, en skalatro fyrstikkmodell av Brandenburger Tor. Alle han kjente, ga ham de brukte fyrstikkene sine. Modellen var nesten ferdig og sto på et lite bord midt i rommet. Han hadde fullført midtbuen og sidene, og holdt på med kvadrigaen, den firspente vognen på toppen, som var mye vanskeligere å få til.

Han må ha kjedet seg, tenkte Rebecca bittert. Forehavendet var utvilsomt en måte å fordrive kveldene han måtte tilbringe sammen med en kvinne han ikke elsket. Ekteskapet deres var som den modellen, en skrøpelig kopi av originalen.

Hun stilte seg ved vinduet og stirret ut på regnet. Like etter svingte en brun Trabant 500 inn til fortauskanten og stoppet, og Hans steg ut.

Hvordan våget han å komme hit nå?

Rebecca rev opp vinduet uten å bry seg det minste om at regnet blåste inn, og skrek: «Forsvinn!»

29

Han stanset på det våte fortauet og kikket opp.

Rebeccas blikk stanset ved et par av skoene hans som sto på gulvet ved siden av henne. De var håndsydd av en gammel skomaker Hans hadde funnet. Hun tok opp den ene og kastet den på ham. Hun siktet godt, og den sneiet hodet hans, selv om han dukket.

«Har du gått fra vettet?» brølte han.

Walli og Lili kom farende. De stanset i døråpningen og glodde på den voksne søsteren sin som om hun hadde forvandlet seg til et annet menneske, noe hun antagelig også hadde.

«Du giftet deg på ordre fra Stasi!» ropte Rebecca ut gjennom vinduet. «Hvem av oss er det som har gått fra vettet?» Hun kastet den andre skoen, men bommet.

Lili spurte himmelfallen: «Hva er det du gjør?»

Walli flirte og sa: «Dette er helt vilt, asså.»

Utenfor stanset to forbipasserende opp for å se på, og en nabo dukket opp på trammen og stirret henført. Hans skulte olmt på dem. Han var en stolt mann, og han kunne ikke fordra å bli gjort til allmenn latter.

Rebecca så seg rundt etter noe annet hun kunne kaste på ham, og blikket falt på fyrstikkmodellen av Brandenburger Tor. Den sto på en finérplate. Hun løftet den opp. Den var tung, men hun klarte det.

Walli sa: «Åh, jøss.»

Rebecca bar modellen bort til vinduet.

Hans ropte: «Du våger ikke! Den er min!»

Hun hvilte platen mot vinduskarmen. «Du har ødelagt livet mitt, ditt Stasi-svin!» hylte hun.

En av de kvinnelige tilskuerne lo en hånlig, spottende klukklatter som overdøvet lyden av regnet. Hans rødmet av sinne og så seg forgjeves rundt for å finne ut hvem som lo. Å bli ledd av var for ham den verste formen for tortur.

Han brølte: «Sett den modellen tilbake, din møkkakjerring! Jeg har arbeidet med den i et år!»

«Like lenge som jeg har arbeidet med ekteskapet vårt,» svarte Rebecca og løftet den opp.

Han skrek: «Jeg beordrer deg!»

Rebecca bukserte modellen ut gjennom vinduet, og slapp den.

Modellen gjorde en kollbøtte i luften, slik at platen vendte opp og 30

kvadrigaen ned. Det virket som det tok den en evighet å nå bakken, og Rebecca følte at tiden stoppet opp et øyeblikk. Så gikk den i bakken på den brolagte gårdsplassen foran huset, med en lyd som papir som krølles. Modellen gikk i tusen knas, fyrstikkene for til alle kanter, før de landet på de våte steinene, der de satte seg fast og dannet en dekorasjon i form av en strålende, men deformert sol. Finérplaten ble liggende flatt, og alt på den var knust til pinneved.

Hans stirret på den en lang stund, måpende av sjokk.

Så fattet han seg og rettet en advarende pekefinger opp mot Rebecca.

«Nå skal du høre på meg,» sa han, og stemmen var så iskald at hun ble redd. «Dette skal du få angre, hører du?» ropte han. «Du og familien din. Dere skal få angre så lenge dere lever. Og det er et løfte.»

Deretter satte han seg inn i bilen og kjørte sin vei.

2

Til frokost lagde moren til George Jakes blåbærpannekaker og tykk maisgrøt med bacon til ham. «Hvis jeg spiser alt dette, må jeg stille i tungvektsklassen,» sa han. George veide syttisju kilo og hadde vært weltervektstjernen på Harvards bryterlag.

«Spis godt og slutt med brytingen,» svarte hun. «Jeg oppdro deg ikke til å bli en tomskallet idrettsmann.» Hun satte seg rett overfor ham ved kjøkkenbordet og helte cornflakes i en dyp tallerken.

George var ikke dum, og det visste hun godt. Han ville snart bli uteksaminert fra det juridiske fakultetet ved Harvard. Han hadde avlagt sine avsluttende eksamener og var så sikker han kunne være på at han kom til å bestå. Nå var han her, i morens beskjedne forstadshjem i Prince George’s County i Maryland, utenfor Washington DC. «Jeg vil gjerne holde meg i form,» sa han. «Kanskje jeg kan bli trener for bryterlaget til et eller annet gymnas.»

«Ja, det ville være verdt å bruke tid og krefter på.»

Han så kjærlig på henne. Han visste at Jacky Jakes en gang i tiden hadde vært vakker: Han hadde sett bilder av henne som ungjente, da hun hadde drømt om å bli filmstjerne. Hun så fortsatt ung ut, for huden med farge som mørk sjokolade var av typen som ikke ble rynket.

31

«Good black don’t crack,» som negerkvinnene sa det. Men munnvikene mellom de fyldige leppene som smilte så bredt på de gamle bildene, pekte nå nedover i et uttrykk av bister besluttsomhet. Hun var aldri blitt skuespillerinne. Kanskje hadde hun aldri hatt en sjanse. De få rollene for fargede kvinner gikk stort sett til lyshudede skjønnheter.

Og karrieren hadde allikevel tatt slutt før den begynte, da hun i en alder av seksten var blitt gravid med George. Det forgremmede ansiktet hadde hun fått etter å ha vært alene med ansvaret for ham til han fylte ti, mens hun jobbet som serveringsdame, bodde i et knøttlite hus bak Union Station, og innprentet ham viktigheten av hardt arbeid, utdannelse og respektabilitet.

Han sa: «Jeg er glad i deg, mamma, men jeg akter like fullt å være med på den frihetsreisen.»

Hun knep munnen misbilligende sammen. «Du er tjuefem år gammel,» sa hun. «Du gjør som du selv vil.»

«Nei, jeg gjør ikke det. Hver eneste viktige beslutning jeg noen gang har tatt, har jeg diskutert med deg. Og det kommer jeg antagelig alltid til å gjøre.»

«Men du hører ikke på meg.»

«Ikke bestandig. Men du er uansett det gløggeste menneske jeg har møtt i hele mitt liv, iberegnet alle ved Harvard.»

«Nå bare smigrer du meg,» sa hun, men han merket på henne at hun likte det.

«Mamma, høyesterett har avgjort at segregering på bussruter mellom delstatene og på busstasjoner er grunnlovsstridig – men Sørstatene setter bare loven til side. Vi er nødt til å gjøre noe!»

«Og hvordan mener du at denne bussturen skal hjelpe?»

«Vi stiger på her i Washington og kjører sørover. Vi setter oss foran i bussen, bruker venteværelsene som kun er for hvite og ber om å bli servert på spisesteder som kun er for hvite; når folk protesterer, forteller vi dem at vi har loven på vår side, og at det er de som er lovbrytere og urostiftere.»

«Jeg vet at du har rett, gutten min. Du behøver ikke å fortelle meg det. Jeg kjenner grunnloven. Men hva tror du kommer til å skje?»

«Jeg går ut fra at vi kommer til å bli arrestert før eller senere. Så blir det rettssak, og vi får anledning til å føre saken vår for øynene på hele verden.»

Hun ristet på hodet. «Jeg håper virkelig dere slipper så lett unna.»

32

«Hva mener du med det?»

«Du hadde en trygg oppvekst,» svarte hun. «I hvert fall etter at den hvite faren din dukket opp i livet vårt igjen da du var seks. Du vet ingenting om den verdenen fargede flest lever i.»

«Jeg skulle ønske du ikke ville si det.» George var såret. Han hørte den samme anklagen fra fargede aktivister, og det plaget ham. «Det at jeg har en velstående, hvit bestefar som betaler utdannelsen min, gjør meg ikke blind. Jeg vet hva som foregår.»

«Da vet du vel også at det kan skje mye verre ting enn at du blir arrestert. Hva om det kommer til voldsomheter?»

George visste at hun hadde rett. Frihetsrytterne risikerte verre ting enn fengsel. Men han ville gjerne berolige moren. «Jeg har fått opplæring i passiv motstand,» sa han. Alle som var plukket ut til å være med på frihetsreisen, var erfarne borgerrettsaktivister, og de hadde gjennomgått et spesielt opplæringsprogram som omfattet rollespilløvelser.

«En hvit mann som later som han er en fattig bondetamp, kaller meg nigger, knuffer og dytter meg, og sleper meg ut av rommet etter hælene – og jeg lar ham gjøre det, selv om jeg kunne ha kastet ham ut gjennom vinduet med én arm.»

«Hvem var han?»

«En borgerrettsforkjemper.»

«Det var ikke på ordentlig.»

«Selvfølgelig ikke. Han spilte en rolle.»

«Greit,» sa hun, men han hørte på tonefallet at hun mente det motsatte.

«Det kommer til å gå bra, mamma.»

«Jeg sier ikke mer. Har du tenkt å spise de pannekakene?»

«Se på meg,» sa George. «Mohairdress, smalt slips, kort hår og sko som er så blankpussede at jeg kunne brukt tåkappene som barberspeil.» Han var alltid pen i tøyet, men rytterne hadde fått beskjed om å kle seg ekstra respektabelt.

«Du ville tatt deg riktig godt ut, hadde det ikke vært for det blomkåløret.» Georges høyre øre hadde fått seg en trøkk i en brytekamp.

«Hvem ville ønske å skade en sympatisk, farget gutt som meg?»

«Du aner ikke,» sa hun med et plutselig sinne. «Hvite sørstatsfolk, de –» Til hans forferdelse vellet tårene opp i øynene hennes. «Åh, herregud, jeg er så redd for at de skal drepe deg.»

33

Han bøyde seg over bordet og tok hånden hennes i sin. «Jeg skal være forsiktig, mamma, jeg lover.»

Hun tørket øynene på forkleet. George spiste litt bacon for å glede henne, men han hadde ikke særlig matlyst. Han var mer nervøs enn han ga inntrykk av. Moren overdrev ikke. Noen av borgerrettsaktivistene hadde faktisk argumentert mot ideen om frihetsreisene, med den begrunnelse at de ville provosere til vold.

«Du kommer til å tilbringe veldig mye tid på den bussen,» sa hun.

«Tretten dager, herfra til New Orleans. Vi skal stoppe hver kveld for å holde møter og samlinger.»

«Hva tar du med deg av lesestoff?»

«Selvbiografien til Mahatma Gandhi.» George følte at han burde vite mer om Gandhi, ettersom hans filosofi hadde inspirert borgerrettsbevegelsens ikkevoldelige protestlinje.

Hun tok en bok fra toppen av kjøleskapet. «Du vil kanskje finne denne litt mer underholdende. Det er en bestselger.»

De hadde alltid lest hverandres bøker. Faren hennes hadde vært professor i litteratur ved et college for fargede, og hun hadde lest fra barnsben av. Da George var liten, hadde han og moren lest Bobsey-barna og Hardy-guttene, selv om alle heltene var hvite. Nå lånte de hverandre jevnlig bøker de likte. Han så på bindet i hånden sin. Det gjennomsiktige plastomslaget fortalte ham at det var lånt på det lokale biblioteket.

«Drep ikke en sangfugl,» leste han. «Fikk ikke den nettopp Pulitzerprisen for skjønnlitteratur?»

«Jo, og handlingen er lagt til Alabama, dit du skal.»

«Takk.»

Noen minutter senere kysset han moren farvel, forlot huset med en liten koffert i hånden og tok bussen til Washington. Han steg av ved Greyhound-terminalen i sentrum. Der hadde en liten gruppe borgerrettsaktivister samlet seg i kaffebaren. George kjente noen av dem fra opplæringsprogrammet. Det var både svarte og hvite, kvinner og menn, eldre og yngre. Foruten 12–14 frihetsryttere besto flokken av noen av arrangørene fra Congress of Racial Equality – kongressen for rasemessig likhet – et par journalister fra den fargede pressen, og en og annen støttespiller. CORE hadde bestemt at gruppen skulle deles i to, og at halvparten skulle reise fra Trailways-terminalen tvers over gaten. Det var ingen plakater eller tv-kameraer: Det hele gikk betryggende stille og rolig for seg.

34

George hilste på Joseph Hugo, en hvit kar med utstående blå øyne, som han kjente fra jusstudiene. De to hadde organisert en boikott av lunsjbaren på Woolworth i Cambridge, Massachusetts. I de fleste delstater praktiserte ikke butikkjeden raseskille, men det gjorde den i sør, i likhet med busselskapene. Joe hadde det imidlertid med å fordufte hver gang det brygget opp til konfrontasjoner, og George betraktet ham som en velmenende kujon. «Skal du være med, Joe?» spurte han og prøvde å skjule skepsisen i stemmen.

Joe ristet på hodet. «Jeg kom bare for å ønske dere lykke til.» Han røykte lange mentolsigaretter med filter, og nå slo han nervøst asken av én mot kanten av et blikkaskebeger.

«Synd. Er ikke du fra Sørstatene?»

«Jo, Birmingham i Alabama.»

«De kommer til å kalle oss en gjeng med utenforstående agitatorer.

Kunne vært nyttig å ha med en sørstatsmann på bussen, for å vise at de tar feil.»

«Jeg er dessverre opptatt på annet hold.»

George presset ikke Joe. Han var sant å si temmelig redd selv. Hvis han begynte å diskutere farene, ville han kanskje snakke seg fra å reise.

Han så seg om i gruppen. Han ble glad da han fikk øye på John Lewis, en stillfarende, imponerende teologistudent, og en av initiativtagerne til SNCC – Studentenes ikkevoldelige koordineringskomité, den mest radikale av borgerrettsorganisasjonene.

Nå ba lederen om ro, og kom med en kort meddelelse til pressen.

Mens han pratet, så George en høy, hvit mann på cirka førti i krøllet hvit lindress smette inn i kaffebaren. Han var kjekk, men trekkene var grove, og det rødlette ansiktet bar preg av drikk. Han kunne vært en busspassasjer, og det var ingen som tok noen notis av ham. Mannen satte seg ved siden av George, la en arm om skulderen hans og ga ham en rask klem.

Det var senator Greg Pesjkov, Georges far.

Slektskapet dem imellom var allment kjent i Washingtons engere kretser, men var aldri blitt offisielt bekreftet. Greg var ikke den eneste politikeren med en slik hemmelighet. Senator Strom Thurmond hadde betalt collegeutdannelsen for datteren til familiens hushjelp: Det ryktes at jenta var hans – noe som ikke hindret Thurmond i å være en innbitt segregasjonist. Den gangen Greg dukket opp som en fullstendig fremmed for sin seks år gamle sønn, hadde han bedt George om å 35

kalle ham onkel Greg, og de hadde aldri funnet en mer passende betegnelse.

Greg var egoistisk og upålitelig, men var glad i George på sin måte.

I ungdommen hadde George i en lang periode vært rasende på faren, men så hadde han lært seg å akseptere ham som den han var og tenkt at det var bedre med en halv far enn ingen far.

Nå sa Greg med hviskende stemme: «Jeg er bekymret, George.»

«Det er mamma også.»

«Hva sier hun?»

«Hun tror de sørstatsrasistene kommer til å ta livet av oss alle sammen.»

«Det tror ikke jeg, men du risikerer å miste jobben din.»

«Har Mr. Renshaw sagt noe?»

«Nei, for pokker, han aner ingenting om dette her, foreløpig. Men han får greie på det med én gang, dersom du blir arrestert.»

Renshaw, som var fra Buffalo, var en barndomsvenn av Greg og seniorpartner i et velrenommert advokatfirma i Washington, Fawcett Renshaw. Greg hadde skaffet George sommerjobb som advokatsekretær i firmaet, og slik de begge hadde håpet, førte vikariatet til tilbud om en heltidsstilling når han ble uteksaminert fra universitetet. Det var en fantastisk mulighet: George ville bli den første fargede som kom til å jobbe der som noe annet enn vaskehjelp.

George svarte med et snev av irritasjon: «Frihetsrytterne er ikke lovbrytere. Vi prøver å sørge for at loven blir håndhevet. Det er segregasjonistene som er kriminelle. Det må da en jurist som Renshaw forstå.»

«Han gjør det. Men han kan likevel ikke ansette en mann som har vært i klammeri med politiet. Tro meg, det ville vært akkurat det samme hvis du var hvit.»

«Men vi står på lovens side!»

«Livet er urettferdig. Studiedagene er over – velkommen til den virkelige verden.»

Lederen ropte: «På tide å løse billetter og sjekke inn bagasjen, folkens.»

George reiste seg.

Greg spurte: «Ingen mulighet for at jeg kan snakke deg fra dette her, vel?»

Han så så fortvilet ut at George verket etter å kaste inn håndkleet, men han kunne ikke. «Nei, jeg har bestemt meg,» svarte han.

36

«Så lov meg i det minste å være forsiktig.»

George ble rørt. «Jeg er så heldig som har folk som bryr seg om meg,» sa han. «Jeg vet det.»

Greg klemte armen hans og forsvant stille ut.

George stilte seg i kø foran billettluken sammen med de andre og kjøpte en billett til New Orleans. Så gikk han ut til den ventende blå og grå bussen, og leverte fra seg kofferten for å få den plassert i bagasjerommet. På siden var det bilde av en stor greyhound og slagordet: VÅR BUSS ER MAKELIG OG BEKVEM. MED OSS KOMMER DU TRYGT OG SIKKERT FREM. George steg på.

En av arrangørene viste ham til et sete ganske langt foran i bussen.

Andre fikk beskjed om å sette seg sammen én hvit og én farget på noen av dobbeltsetene. Bussjåføren tok overhodet ingen notis av frihetsrytterne, og de andre passasjerene lot bare til å være måtelig nysgjerrige.

George åpnet boken han hadde fått av moren og leste den første setningen.

I neste øyeblikk viste arrangøren en av kvinnene til setet ved siden av George. Han nikket fornøyd til henne. De hadde truffet hverandre et par ganger tidligere, og han likte henne. Hun het Maria Summers.

Hun var sømmelig kledd, i en lysegrå, høyhalset bomullskjole med sidt skjørt. Huden hennes hadde samme dype, mørke lød som moren hans, hun hadde en søt, flat nese, og lepper som førte tankene hans hen på et kyss. Han visste at hun studerte juss ved University of Chicago, at hun i likhet med ham var avgangsstudent, og at de derfor antagelig var jevngamle. Han tippet at hun ikke bare var gløgg, men også besluttsom: Det måtte hun være for å ha kommet inn på universitetet, til tross for at hun hadde to faktorer mot seg: Hun var kvinne, og hun var farget.

Han lukket boken idet sjåføren startet bussen og den satte seg i bevegelse. Maria kikket ned og sa: «Drep ikke en sangfugl. Jeg var i Alabama i fjor sommer, i Montgomery.»

Montgomery var delstatshovedstaden. «Hva gjorde du der?» spurte George.

«Faren min er advokat, og han hadde en klient som gikk til sak mot delstaten. Jeg jobbet for pappa i ferien.»

«Vant dere?»

«Nei. Men ikke la meg hindre deg i å lese.»

«Tuller du? Lese kan jeg gjøre når som helst. Men hvor ofte får en fyr på en buss en så pen jente som deg ved siden av seg?»

37

«Det må jeg si,» utbrøt hun. «Jeg er blitt advart mot den innsmigrende tungen din.»

«Jeg kan godt fortelle deg hemmeligheten min, hvis du vil.»

«Greit. Hva er den, da?»

«Jeg sier det jeg mener.»

Hun lo.

Han sa: «Men lov meg at du ikke sier det videre. Det ville ødelegge ryktet mitt.»

Bussen krysset Potomac-elven og fulgte Route 1 inn i Virginia. «Nå er du i Sørstatene, George,» sa Maria. «Har du begynt å bli redd ennå?»

«Gjett om.»

«Jeg også.»

Hovedveien var en smal, rett strek som strakte seg gjennom kilometer på kilometer med vårgrønn skog. De var innom småbyer der mannfolkene hadde så lite å ta seg til at de stoppet opp for å se på at bussen kjørte forbi. George var ikke særlig opptatt av utsikten. Han fikk vite at Maria kom fra en strengt religiøs familie, og at bestefaren var predikant. George sa at han først og fremst gikk i kirken for å glede moren, og Maria innrømmet at hun gjorde det samme. De pratet og pratet, helt til de kom til Fredericksburg, og de hadde tilbakelagt åtti kilometer.

Frihetsrytterne ble tause da bussen rullet inn i den lille, historiske byen der hvitt overherredømme fortsatt rådet. Greyhound-terminalen lå mellom to kirker av rød murstein med hvite dører, men kristelighet var ikke nødvendigvis et godt tegn i sør. Da bussen stanset, så George toalettene, og ble forundret over at det ikke hang skilt over dørene med teksten BARE FOR HVITE og BARE FOR FARGEDE. Passasjerene gikk av bussen og sto og plirte i solskinnet. Da George så nærmere etter, la han merke til lyse felter over dørene til toalettene og resonnerte seg frem til at segregasjonsskiltene nylig var blitt fjernet.

Frihetsrytterne satte likevel planen ut i livet. Først gikk en hvit arrangør inn på det sjuskete toalettet på baksiden, åpenbart beregnet på negre. Han kom uskadd ut igjen, men det var den enkle delen. George hadde på forhånd meldt seg frivillig til å være den fargede personen som skulle trosse reglene. «Da setter jeg i gang, da,» sa han til Maria, og så gikk han inn på det rene, nymalte toalettet, der BARE FOR HVITEskiltet utvilsomt nettopp var blitt fjernet.

Der inne sto en ung, hvit mann og gredde fettsleiken. Han kastet et blikk på George i speilet, men sa ingenting. George var altfor redd til 38

at han turte å tisse, men han kunne ikke bare snu og gå ut igjen, så han vasket hendene. Den unge mannen gikk, og en eldre mann kom inn og forsvant inn i et avlukke. George tørket hendene på rullehåndkleet.

Deretter var det ikke mer å gjøre, så han gikk ut igjen.

De andre sto utenfor og ventet. Han trakk på skuldrene. «Ingenting.

Ingen prøvde å stoppe meg, og ingen snakket til meg.»

Maria sa: «Jeg bestilte en Cola ved disken, og serveringsdamen solgte meg en. Jeg har inntrykk av at det er noen som prøver å unngå bråk her.»

«Kommer det til å være sånn hele veien til New Orleans?» spurte George. «At de gjør gode miner til slett spill? Bare for å innføre segregasjon igjen så snart vi er borte? Det vil i så fall ta brodden av hele aksjonen!»

«Du kan ta det helt med ro,» svarte Maria. «Jeg har truffet menneskene som styrer Alabama. Og tro meg, så smarte er de ikke.»

3

Walli Franck spilte på det store Steinway-flygelet i stuen i andre etasje, og kom til å tenke på riffet på Elvis Presley-platen «A Mess of Blues», som gikk i C-dur og derfor var lett å spille. Wallis far sørget for at flygelet til enhver tid var stemt, så bestemor Maud kunne spille på det.

Bestemoren satt og leste dødsannonsene i Berliner Zeitung. Hun var sytti, slank og rank, og iført en mørkeblå kjole i kasjmir. «Du spiller slik musikk bra,» sa hun uten å se opp fra avisen. «Du har arvet mitt øre, så vel som de grønne øynene mine. Din bestefar Walter, som du er oppkalt etter, lærte seg aldri å spille ragtime, Gud velsigne ham. Jeg forsøkte å lære ham det, men det var nytteløst.»

«Ragtime?» Walli var overrasket. «Jeg har aldri hørt deg spille noe annet enn klassisk musikk.»

«Det var ragtime som reddet oss fra å sulte, den gangen moren din var bare et spedbarn. Etter første verdenskrig spilte jeg på en klubb som het Nachtleben her i Berlin. Jeg tjente milliarder av mark på en kveld, noe som så vidt holdt til å kjøpe brød; men det hendte jeg fikk driks i utenlandsk valuta, og vi kunne leve godt i en uke på to dollar.»

39

«Jøss.» Walli kunne ikke forestille seg den sølvhårede bestemoren spille piano for drikkepenger på en nattklubb.

Wallis søster kom inn i stuen. Lili var nesten tre år yngre enn ham, og han visste ikke riktig hvordan han skulle behandle henne for tiden.

Hun hadde vært en pest og en plage så lenge han kunne huske, akkurat som en yngre bror, bare mer fjollete. Men i det siste var hun blitt mer forstandig, og for å gjøre saken enda mer innviklet, hadde noen av venninnene hennes fått bryster.

Han reiste seg fra flygelet og fant frem gitaren. Han hadde kjøpt den i en pantesjappe i Vest-Berlin ett år tidligere. Walli regnet med at det var en amerikansk soldat som hadde stampet den, men ikke klart å innløse den igjen. Merkenavnet var Martin, og selv om han hadde fått gitaren for en slikk og ingenting, var Walli sikker på at instrumentet var av svært god kvalitet. Han tippet at verken pantelåneren eller soldaten hadde vært klart over hvor mye den var verdt.

«Hør på dette,» sa han til Lili og begynte å synge «All My Trials», en sang fra Bahama med engelsk tekst. Han hadde hørt den på vestlige radiostasjoner: Den var populær blant amerikanske folkemusikkgrupper. Molltonene gjorde den til en melankolsk sang, og han var fornøyd med det vemodsfylte fingerspillet han hadde lagd selv.

Da han var ferdig, kikket bestemor Maud over kanten på avisen og sa på engelsk: «Aksenten din er simpelthen forferdelig, gutten min.»

«Lei for det.»

Hun slo over til tysk igjen: «Men du har pen sangstemme.»

«Takk.» Walli snudde seg mot Lili. «Hva synes du om sangen?»

«Den er litt melankolsk,» svarte hun. «Kanskje jeg liker den bedre når jeg får hørt den noen ganger.»

«Det var dumt,» sa han, «for tanken var å spille den på Minnesänger i kveld.» Minnesänger var en folkemusikklubb rett rundt hjørnet for Kurfürstendamm i Vest-Berlin. Navnet betydde trubadur.

Lili ble imponert. «Skal du spille på Minnesänger?»

«Det er en spesiell kveld, for de skal arrangere en konkurranse.

Hvem som helst kan melde seg på. Vinneren får en ordentlig spillejobb.»

«Jeg ante ikke at klubber drev med sånt.»

«Det gjør de vanligvis ikke heller. Dette er et engangstilfelle.»

Bestemor Maud spurte: «Er det ikke aldersgrense på slike steder?»

«Jo, men jeg har kommet inn før.»

40

Lili sa: «Walli ser eldre ut enn han er.»

«Hm.» Lili sa til Walli: «Du har aldri sunget offentlig før. Er du nervøs?»

«Det kan du banne på.»

«Du burde spille noe litt muntrere.»

«Ja, kanskje det.»

«Hva med ‘This Land is Your Land’? Den er så fin.»

Walli spilte den, og Lili sang med.

Mens de sang, kom storesøsteren, Rebecca, inn. Walli forgudet Rebecca. Etter krigen, da foreldrene måtte jobbe døgnet rundt for å brødfø familien, var Rebecca ofte blitt overlatt ansvaret for Walli og Lili. Hun var som en mor nummer to, men ikke like streng.

Og hun hadde ben i nesen! Han hadde med beundring sett på at hun kastet ektemannens fyrstikkmodell ut gjennom vinduet. Walli likte ikke Hans, og var i sitt stille sinn glad for at han var borte.

Alle naboene snakket om at Rebecca, uten å være klar over det, hadde giftet seg med en Stasi-offiser. Det hadde gitt Walli en viss status på skolen: Ingen hadde tidligere trodd at det var noe spesielt med familien Franck. Ikke minst jentene var fascinert av tanken på at alt som var blitt sagt og gjort hjemme hos ham det siste året, var blitt rapportert til politiet.

Selv om Rebecca var søsteren hans, kunne Walli se at hun var nydelig. Hun hadde en fantastisk figur og et vakkert ansikt som utstrålte både vennlighet og styrke. Men nå la han merke til at hun så ut som om noen hadde dødd. Han sluttet å spille og spurte: «Hva er det?»

«Jeg har fått sparken,» svarte hun.

Bestemor Maud lot avisen synke.

«Det er jo helt vilt!» utbrøt Walli. «Guttene som går der, sier at du er den beste læreren på skolen.»

«Ja.» «Hvorfor sparket de deg, da?»

«Jeg tror det er Hans’ måte å hevne seg på.»

Walli husket hvordan Hans hadde reagert ved synet av modellen som knuste og de tusenvis av fyrstikkene som ble spredd utover den regnvåte brolegningen på gårdsplassen. «Dette skal du få angre!» hadde Hans ropt og stirret opp mot dem gjennom regnet. Walli hadde trodd at det bare var tomme trusler, men dersom han hadde tenkt seg litt om, ville han ha skjønt at en agent i det hemmelige politiet hadde makt til å 41

sette dem ut i livet. «Du og familien din!» hadde Hans skreket, så Walli inngikk i forbannelsen. Han grøsset.

Bestemor Maud spurte: «Er det ikke en skrikende mangel på lærere?»

«Bernd Held er helt fra seg,» svarte Rebecca. «Men ordren kom ovenfra.»

Lili spurte: «Hva skal du gjøre nå?»

«Skaffe meg en ny jobb. Det burde ikke by på problemer. Bernd har gitt meg en strålende attest. Og det er lærermangel i hele Øst-Tyskland, fordi så mange har flyttet til Vesten.»

«Det burde du gjøre også,» sa Lili.

«Det burde vi gjøre, alle sammen,» mente Walli.

«Mor vil ikke, det vet dere godt,» sa Rebecca. «Hun sier vi må løse problemene våre, ikke løpe fra dem.»

Faren deres kom inn. Han var gammeldags, men elegant antrukket i mørkeblå dress med vest. Bestemor Maud sa: «God aften, kjære Werner. Rebecca trenger en drink. Hun har fått sparken.» Bestemoren ymtet stadig frempå om at noen trengte en drink. Så kunne hun ta seg en også.

«Jeg vet hva som har skjedd med Rebecca,» svarte faren kort. «Jeg har pratet med henne.»

Han var i dårlig humør. Det måtte han være, når han snakket så bryskt til svigermoren, som han elsket og beundret. Walli lurte på hva som hadde gjort den eldre mannen så opprørt.

Det fikk han snart vite.

«Kom inn på arbeidsværelset mitt, Walli,» sa faren. «Jeg vil snakke med deg.» Han gikk gjennom den doble døren til den mindre stuen som han brukte som hjemmekontor. Walli diltet etter. Faren satte seg bak skrivebordet. Walli visste at han skulle bli stående. «Vi hadde en prat om røyking for en måneds tid siden,» sa faren.

Walli fikk øyeblikkelig dårlig samvittighet. Han hadde begynt å røyke for å virke eldre, men var begynt å like det, og nå var det blitt en vane.

«Du lovet å slutte,» sa faren.

Etter Wallis mening hadde ikke faren noe med at han røykte.

«Har du sluttet?»

«Ja,» løy Walli.

«Vet du ikke at du stinker?»

42

«Jo, jeg gjør vel det.»

«Jeg kjente lukten med det samme jeg kom inn i stuen.»

Nå følte Walli seg dum. Han var blitt tatt i en barnslig løgn. Det fikk ham ikke akkurat til å føle seg vennligere stemt overfor faren.

«Så jeg vet at du ikke har sluttet.»

«Hvorfor spør du da?» Walli kunne ikke fordra det irritable tonefallet han hørte i sin egen stemme.

«Jeg håpet du ville svare oppriktig.»

«Du håpet å gripe meg i en løgn.»

«Tro hva du vil. Jeg regner med at du har en pakke i lommen nå.»

«Ja.» «Legg den på skrivebordet.»

Walli tok pakken opp av bukselommen og kastet den rasende fra seg på bordplaten. Faren tok den opp, og slengte den skjødesløst ned i en skuff. Det var Lucky Strike, ikke «f6», et østtysk merke av dårlig kvalitet, og pakken var dessuten nesten full.

«Du har å bli hjemme hver kveld i en måned,» sa faren. «Så holder du deg i det minste borte fra barer der alle spiller banjo og røyker.»

Panikken fikk det til å vrenge seg i Wallis mage. Han kjempet for å bevare roen og dømmekraften. «Det er ikke banjo, men gitar. Og du kan ikke mene at jeg skal holde meg hjemme en hel måned!»

«Ikke vær latterlig. Du gjør som du får beskjed om.»

«Ja vel, ja vel,» sa Walli fortvilet. «Men ikke fra og med i kveld.»

«Fra og med nå.»

«Men jeg må på klubben Minnesänger i kveld.»

«Det er nettopp en av bulene jeg vil du skal holde deg unna.»

Gammer’n var håpløs! «Jeg holder meg hjemme hver kveld i en måned fra og med i morgen, greit?»

«Husarresten vil ikke bli justert for å passe inn i planene dine. Det ville jo virke mot sin hensikt. Den er en straff.»

Når faren var i det hjørnet, var det umulig å få ham på bedre tanker, men Walli var så fra seg av skuffelse at han prøvde likevel. «Du forstår ikke! Jeg skal delta i en konkurranse på Minnesänger Klub i kveld – jeg får aldri en slik sjanse igjen.»

«Jeg utsetter ikke straffen din for at du skal få spille banjo!»

«Det er en gitar, din gamle narr! En gitar!» Walli stormet ut.

De tre kvinnene i naborommet hadde åpenbart hørt alt sammen, for de stirret storøyde på ham. Rebecca sa: «Å, Walli …»

43

Han rev med seg gitaren og stormet ut av rommet.

Han hadde ingen planer før han kom ned i første etasje, følte bare et voldsomt raseri; men da han så ytterdøren, visste han hva han skulle gjøre. Med gitaren i hånden gikk han ut og smelte døren så hardt igjen etter seg at hele huset ristet.

Et vindu i andre etasje fløy opp, og han hørte faren rope: «Kom tilbake, hører du? Kom tilbake øyeblikkelig, ellers skal du få med meg å bestille!»

Walli fortsatte å gå.

Først var han bare sint, men etter en stund begynte han å føle seg oppstemt. Han hadde trosset faren og til og med kalt ham en gammel narr! Han gikk vestover med en ny spenst i steget. Men snart avtok lykkefølelsen, og han begynte å lure på hva konsekvensene ville bli. Faren tok ikke lett på ulydighet. Han beordret sine barn og sine ansatte, og han forventet at de gjorde som de fikk beskjed om. Men hva kunne han gjøre? De siste par–tre årene hadde Walli vært for stor til å få ris. I dag hadde faren forgjeves forsøkt å få ham til å holde seg hjemme, som om huset deres var et fengsel. Det hendte at faren skremte med å ta ham ut av skolen og sette ham til å jobbe i firmaet, men Walli vurderte det som en tom trussel: Faren ville ikke like å ha en surmulende ungdom virrende rundt i den dyrebare fabrikken sin. Men Walli var sikker på at gammer’n ville finne på et eller annet.

Han kom til et kryss i gaten han fulgte, som markerte skillet mellom Øst-Berlin og Vest-Berlin. Tre Vopoer, østtyske politifolk, sto og hang på et hjørne og røykte sigaretter. De hadde rett til å stanse enhver som krysset den usynlige grensen. De kunne umulig henvende seg til alle, fordi så mange tusen mennesker gikk over hver eneste dag, blant dem mange Grenzgänger, østberlinere som jobbet i Vest for høyere lønninger, utbetalt i kjærkomne vesttyske mark. Wallis far var en Grenzgänger, skjønt han arbeidet for profitt og ikke lønn. Walli gikk selv over minst én gang i uken, som regel for å treffe venner og gå på kino i VestBerlin, der de viste sexy, amerikanske filmer som var mer spennende enn propagandaskrønene på kommunistkinoene.

I praksis stoppet Vopoene alle som vakte deres oppmerksomhet.

Hele familier som gikk over sammen, foreldre og barn, ble nesten sikkert ropt an på mistanke om at de forsøkte å forlate Øst-Tyskland for godt, ikke minst dersom de hadde bagasje. De andre typene Vopoene likte å plage, var ungdommer, særlig de som fulgte den vestlige klesmo44

ten. Mange gutter i Øst-Berlin tilhørte gjenger som var imot det bestående samfunnssystemet: Texas-gjengen, Jeans-gjengen, Elvis Presleys fanklubb og andre. De hatet politiet, og politiet hatet dem.

Walli hadde på seg vanlige, svarte bukser, hvit T-skjorte og brun vindjakke. Han syntes selv han så kul ut, litt som James Dean, men ikke som noe gjengmedlem. Gitaren kunne imidlertid føre til at han ble lagt merke til. Den var det ypperste symbolet på det de kalte «amerikansk ukultur» – enda verre enn Supermann-tegneserier.

Han krysset gaten og voktet seg vel for å se på Vopoene. Ut av øyekroken syntes han å oppfatte at en av dem stirret på ham. Ingenting ble imidlertid sagt, og han gikk uhindret forbi dem og inn i den frie verden.

Han hoppet på en trikk som fulgte sørsiden av parken til Ku’damm.

Det beste ved Vest-Berlin, tenkte han, var at alle jentene brukte strømper.

Han tok seg frem til Minnesänger Klub, et kjellerlokale rett rundt hjørnet for Ku’damm, der de solgte skvipet øl og frankfurterpølser.

Han var tidlig ute, men lokalet begynte allerede å fylles opp. Walli snakket med klubbens unge eier, Danni Hausmann, og skrev opp navnet sitt på listen med konkurransedeltakere. Han kjøpte en øl uten å bli spurt om hvor gammel han var. Det var mange gutter som i likhet med ham bar på gitarer, nesten like mange jenter og en og annen som var noe oppe i årene.

Konkurransen begynte en time senere. Hver av de opptredende fikk spille to sanger. Noen av konkurrentene var håpløse nybegynnere som klimpret noen enkle akkorder, men til Wallis bestyrtelse spilte flere av gitaristene bedre enn ham. De fleste lignet de amerikanske artistene de spilte sangene til. Tre menn kledd som The Kingston Trio sang «Tom Dooley», og en jente med langt, svart hår og gitar sang «The House of the Rising Sun» akkurat som Joan Baez, til stormende applaus og høy jubel.

Et godt voksent par kledd i kordfløyel gikk opp på scenen og spilte en sang om landbruk som het «Im Märzen der Bauer» til akkompagnement av et pianotrekkspill. Det var folkemusikk, men ikke av det slaget publikum ville ha. De ble belønnet med noen ironiske bifallsrop, men de var passé.

Mens Walli utålmodig ventet på at det skulle bli hans tur, kom en pen jente bort til ham. Det skjedde stadig vekk. Han syntes selv at han 45

hadde et besynderlig ansikt, med høye kinnben og mandeløyne, som om han var halvt japansk, men mange jenter syntes han var kjekk. Jenta presenterte seg som Karolin. Hun kunne være et år eller to eldre enn Walli. Hun hadde rett, glatt hår med midtskill som rammet inn et ovalt ansikt. Først var han sikker på at hun var som alle de andre folkevisejentene, men hun hadde et bredt smil som fikk hjertet hans til å hoppe over et slag. Hun sa: «Jeg skulle delta i konkurransen med broren min på gitar, men han har latt meg i stikken – du kunne vel ikke tenke deg å slå deg sammen med meg?»

Wallis første innskytelse var å si nei. Han hadde et repertoar med sanger, og ingen av dem var duetter. Men han ble betatt av Karolin og ville gjerne ha en unnskyldning for å prate mer med henne. «Men vi har ikke øvd,» sa han tvilrådig.

«Vi kan gå utenfor. Hvilke sanger hadde du tenkt å spille?» «‘All My Trials’ og ‘This Land is Your Land’.»

«Hva med ‘Noch Einen Tanz’?»

Den inngikk ikke i Wallis repertoar, men han kjente melodien, og den var lett å spille. «Det falt meg ikke inn å spille en humoristisk sang,» svarte han.

«Jeg er sikker på at publikum vil elske det. Du kan synge mannsstemmen, der han ber henne gå hjem til den syke mannen sin, mens jeg synger ‘Bare én dans til’, og så kan vi synge den siste strofen i kor.»

«Ok, vi gjør et forsøk.»

De gikk ut. Det var forsommer og fortsatt lyst. De satte seg på en dørterskel og prøvde ut sangen. Stemmene deres kledde hverandre, og Walli improviserte en annenstemme på den siste strofen.

Karolin hadde en ren altstemme som kunne gripe et publikum, så han foreslo at det andre nummeret deres skulle være en vemodig sang, som en kontrast. Hun sa nei til «All My Trials» med den begrunnelse at den var for deprimerende, men likte «Nobody’s Fault but Mine», en rolig negro spiritual. Da de spilte igjennom den, reiste hårene seg i nakken på Walli.

En amerikansk soldat som var på vei inn i klubben, smilte til dem og sa på engelsk: «Jøss, er det ikke Bobsey-barna?»

Karolin lo og sa til Walli: «Vi ligner kanskje på hverandre, med det lyse håret og de grønne øynene. Hvem er Bobsey-barna?»

Walli hadde ikke lagt merke til fargen på øynene hennes, og han ble 46

smigret over at hun hadde lagt merke til hans. «Aldri hørt om dem,» svarte han.

«Det høres uansett ut som et fint navn på en duo. Som Everly Brothers.»

«Trenger vi et navn?»

«Ja, hvis vi vinner, så.»

«Greit. Skal vi gå inn igjen? Det er nok snart vår tur.»

«Bare én ting til,» sa hun. «Når vi synger ‘Noch Einen Tanz’, burde vi kaste et og annet blikk på hverandre og smile.»

«Ok.» «Nesten som om vi er kjærester, ikke sant? Det vil ta seg godt ut på scenen.»

«Ja visst.» Det ville ikke bli vanskelig å smile til Karolin som om hun var kjæresten hans.

Inne klimpret en blondine på gitar og sang «Freight Train». Hun var ikke like vakker som Karolin, men pen på en mer åpenbar måte. Etter henne spilte en gitarvirtuos en blues med innviklet fingerspill. Så ropte Danni Hausmann opp Wallis navn.

Han følte seg anspent da han så utover publikum. De fleste gitaristene hadde flotte lærstropper, men Walli hadde aldri tatt seg bryet med å skaffe seg en, og instrumentet hang i en snor rundt halsen hans. Nå skulle han plutselig ønske at han hadde en stropp.

Karolin sa: «God aften, vi er Bobsey-barna.»

Walli slo an en akkord, begynte å synge, og tok seg i å gi blanke i hele stroppen. Melodien gikk i valsetakt, og han spilte lett og ledig. Karolin lot som om hun var en lettferdig kvinne, og Walli svarte med å bli en stiv og strunk prøyssisk løytnant.

Publikum lo.

Da skjedde det noe med Walli. Det var bare et hundretall mennesker i lokalet, og latteren deres var bare en anerkjennende, kollektiv humring, men det ga ham en følelse han aldri hadde kjent før, litt som nytelsen ved det første draget av en sigarett.

Tilskuerne lo flere ganger, og da sangen var slutt, klappet de høyt.

Det likte Walli enda bedre.

«De elsker oss!» hvisket Karolin opprømt.

Walli begynte å spille «Nobody’s Fault but Mine», plukket stålstrengene med fingerneglene for å understreke dramatikken i de klagende septimene, og det ble stille i salen. Karolin la om stemmen og ble en for47

tvilet, fallen kvinne. Walli holdt øye med publikum. Det var ingen som pratet. Én kvinne hadde tårer i øynene, og han lurte på om hun hadde opplevd det Karolin sang om.

Den tause konsentrasjonen føltes enda bedre enn latteren.

Da Karolin og Walli var ferdige, hoiet og ropte klubbgjestene om mer.

Regelen sa to numre hver, så de måtte pent gå av scenen og overhøre kravet om ekstranummer, men Hausmann ba dem gå på igjen. De hadde ikke øvd inn en tredje sang, og så på hverandre med panikk i blikket. Så spurte Walli: «Kan du ‘This Land is Your Land’?», og Karolin nikket.

Publikum stemte i, noe som førte til at Karolin sang høyere, og Walli ble overrasket over kraften i stemmen hennes. Han la stemmen høyt og falt inn, og stemmene deres steg opp over lyden fra salen.

Da de omsider gikk av scenen, var han fyr og flamme. Karolins øyne skinte. «Vi var skikkelig gode!» sa hun. «Du er bedre enn broren min.»

Walli spurte: «Har du en sigarett?»

De ble sittende og røyke under resten av konkurransen, som varte i enda en time. «Jeg synes vi var best,» sa Walli.

Karolin var litt mer forbeholden. «Folk var begeistret for blondinen som sang ‘Freight Train’,» sa hun.

Langt om lenge ble resultatet kunngjort.

Bobsey-barna kom på andreplass.

Vinner var Joan Baez-kopien.

Walli ble sint. «Hun kunne jo nesten ikke spille!» utbrøt han.

Karolin tok det med større fatning. «Folk elsker Joan Baez.»

Klubben begynte å tømmes, og Walli og Karolin gikk mot døren.

Walli følte seg vraket. Danni Hausmann stanset dem på vei ut. Han var i begynnelsen av tjueårene, og moderne og uformelt kledd i svart høyhalset genser og jeans. «Har dere mulighet til å spille en halvtime neste mandag?» spurte han.

Walli ble så paff at han ikke fikk frem et ord, men Karolin var ikke sen om å svare: «Så klart!»

«Men det var jo den Joan Baez-imitatoren som vant,» sa Walli, før han tenkte: Hvorfor sier jeg ham imot?

Danni sa: «Dere to later til å ha appell nok til å holde på et publikum i mer enn ett eller to numre. Har dere nok sanger til et helt sett?»

48

Igjen nølte Walli, og igjen var Karolin frempå. «Innen mandag, så,» sa hun.

Walli kom på at faren aktet å holde ham hjemme hver kveld i en måned, men bestemte seg for ikke å nevne det.

«Da sier vi det,» sa Danni. «Dere går på tidlig, klokken halv ni. Vær her senest halv åtte.»

De var oppstemte da de kom ut og gikk bortover fortauet i lyset fra gatelyktene. Walli ante ikke hva han skulle gjøre med faren, men følte seg overbevist om at det ville ordne seg.

Det viste seg at også Karolin bodde i Øst-Berlin. De hoppet på en buss og diskuterte hvilke sanger de skulle spille uken etter. Det var flere enn nok folkesanger begge kunne.

De gikk av bussen og satte kursen mot en park. Karolin rynket brynene og sa: «Den fyren bak oss.»

Walli snudde seg. Omtrent tretti–førti meter bak dem gikk det en mann med skyggelue og røykte. «Hva med ham?»

«Var ikke han på Minnesänger?»

Mannen møtte ikke Wallis blikk, til tross for at Walli stirret på ham.

«Jeg tror ikke det,» svarte Walli. «Liker du Everly Brothers?»

«Ja!» Da de gikk videre, begynte Walli å spille «All I Have to Do is Dream» på gitaren som hang i snoren rundt halsen hans. Karolin stemte ivrig i.

De sang i kor mens de gikk gjennom parken. Deretter spilte han Chuck Berry-hiten «Back in the USA».

De brølte ut refrenget «I’m so glad I’m living in the USA», da Karolin bråstoppet og sa: «Hysj!» Det gikk opp for Walli at de hadde nådd grensen, og nå fikk han øye på tre Vopoer som sto under en gatelykt og glodde olmt på dem.

Han tidde øyeblikkelig stille, og håpet at de hadde sluttet å synge i tide.

Den ene av politifolkene, en sersjant, hadde blikket festet på noe bak Walli. Walli så seg over skulderen og la merke til at mannen med skyggeluen nikket kort. Sersjanten tok et skritt mot Walli og Karolin, og sa: «Papirer.» Mannen med skyggeluen snakket i en walkietalkie.

Walli skulte på ham. Det lot til at Karolin hadde hatt rett, og at de var blitt skygget.

Han ble slått av tanken på at det kanskje var Hans som sto bak.

Men kunne han være så smålig og hevngjerrig?

49

Ja, det kunne han.

Sersjanten gransket Wallis legitimasjonspapirer, og sa: «Du er bare femten, altfor ung til å være ute så sent.»

Walli bet seg i tungen. Det var ingen vits i å diskutere med dem.

Sersjanten så på papirene til Karolin, og sa: «Du er sytten! Hva gjør du sammen med dette barnet?»

Det fikk Walli til å tenke på krangelen med faren, og han sa rasende: «Jeg er ikke noe barn.»

Sersjanten overhørte ham. «Du kunne jo gå ut med meg,» sa han til Karolin. «Et ekte mannfolk.» De to andre Vopoene lo anerkjennende.

Karolin svarte ikke, men sersjanten turet frem. «Nå, hva sier du?» spurte han.

«Du må være gal,» svarte Karolin lavt.

Det var tydelig at ordene sved. «Det var ikke pent sagt,» sa han.

Walli hadde lagt merke til dette trekket hos enkelte menn. De ble fornærmet hvis en jente avviste dem, mens enhver annen reaksjon ble oppfattet som en oppmuntring. Hva skulle kvinnene gjøre?

Karolin sa: «Gi meg tilbake papirene mine, takk.»

Sersjanten spurte: «Er du jomfru?»

Karolin rødmet.

De to andre politifolkene begynte å flire igjen.

«Det burde vært oppgitt i enhver kvinnes legitimasjonspapirer,» fortsatte mannen. «Jomfru eller ikke.»

«Kutt ut,» brøt Walli inn.

«Jeg er hensynsfull mot jomfruer.»

Walli frådet. «Den uniformen gir deg ingen rett til å plage jenter!»

«Jaså, ikke det?» Sersjanten gjorde ikke tegn til å levere tilbake legitimasjonspapirene deres.

En brun Trabant 500 kom kjørende og stanset, og Hans Hoffmann steg ut. Walli begynte å bli redd. Hvordan hadde han havnet i denne knipa? Han hadde ikke gjort noe annet enn å synge i en park.

Hans kom mot dem, og sa: «Få se på den greia du har hengende rundt halsen.»

Walli mannet seg opp til å spørre: «Hvorfor det?»

«Fordi jeg mistenker at den blir brukt til å smugle kapitalistisk-imperialistisk propaganda inn i Den tyske demokratiske republikk. Hit med den.»

50

Gitaren betydde så mye for Walli at han fortsatt nektet å gi den fra seg, til tross for at han var vettskremt. «Hva om jeg ikke gjør det?» spurte han. «Skal du arrestere meg?»

Sersjanten gned knokene på høyrehånden med håndflaten på den venstre.

Hans svarte: «Ja, med tid og stunder.»

Walli mistet motet. Han trakk snoren over hodet og rakte Hans gitaren.

Han holdt den som for å spille på den, slo på strengene og sang på engelsk: «You ain’t nothing but a hound dog.» Vopoene lo hysterisk.

Selv politifolk hørte tydeligvis på radiostasjoner som sendte popmusikk.

Hans skjøv fingrene under strengene og famlet rundt inne i lydhullet.

«Vær forsiktig!» utbrøt Walli.

Den øverste E-strengen røyk med et pling.

«Det er et skjørt musikkinstrument!» sa Walli fortvilet.

Hans’ bevegelsesfrihet var begrenset av strengene. Han spurte: «Noen som har en kniv?»

Sersjanten stakk hånden innenfor jakken og trakk frem en kniv med bredt blad – den inngikk ikke i standardutstyret hans, det var Walli sikker på.

Hans prøvde å skjære over strengene med knivbladet, men de var mer solide enn han hadde regnet med. Han greide å slite av H- og G-strengene, men ikke å sage seg gjennom de tykkeste.

«Det er ingenting inni der,» sa Walli med tryglende stemme. «Du kjenner det på vekten.»

Hans så på ham og smilte. Så presset han kniven, med spissen først, hardt mot plekterbrettet.

Bladet skar seg gjennom treverket, og Walli utstøtte et forpint skrik.

Fornøyd med reaksjonen fortsatte Hans å lage huller i gitaren. Nå som overflaten var svekket, trakk strammingen i strengene broen og treverket som omga den, ut fra instrumentkroppen. Han bendte vekk resten og avdekket gitarens indre som en tom kiste.

«Ingen propaganda,» sa han. «Gratulerer – du er uskyldig.» Han rakte Walli den ødelagte gitaren, og Walli tok den imot.

Sersjanten leverte tilbake legitimasjonspapirene med et flir.

51

Karolin grep Walli i armen og dro ham med seg. «Kom,» sa hun lavt, «vi stikker.»

Walli diltet med. Han så knapt hvor han satte føttene. Han klarte ikke å slutte å gråte.

4

George Jakes steg på en Greyhound-buss i Atlanta i Georgia søndag 14. mai 1961. Det var morsdag.

Han var redd.

Maria Summers satte seg ved siden av ham. De satt alltid sammen.

Det var blitt en vane: Alle gikk ut fra at det tomme setet ved siden av George var reservert for Maria.

For å skjule hvor nervøs han var, innledet han en samtale med henne.

«Nå, hva syntes du om Martin Luther King?»

King var lederen for Southern Christian Leadership Conference, en av de viktigste borgerrettsorganisasjonene. De hadde truffet ham kvelden før, under en middag på en av restaurantene i Atlanta som var eid av fargede.

«Han er en fantastisk mann,» svarte Maria.

George var ikke like overbevist. «Han har bare positive ting å si om frihetsrytterne, men han sitter ikke på bussen sammen med oss.»

«Sett deg selv i hans sted,» sa Maria ettertenksomt. «Han er leder for en annen borgerrettsorganisasjon. En general kan ikke bli fotsoldat i noen andres regiment.»

George hadde ikke tenkt på det på den måten. Maria var særdeles oppvakt.

George var på god vei til å forelske seg i henne. Han håpet inderlig å få henne på tomannshånd, men menneskene frihetsrytterne overnattet hos underveis, var respektable, fargede borgere, mange av dem fromme kristne, som aldri ville ha tillatt kyssing og klemming på gjesterommene sine. Og uansett hvor tiltrekkende Maria var, gjorde hun ikke annet enn å sette seg ved siden av George og prate med ham og le av vitsene hans. Ingen antydning til de små fysiske tegnene kvinner brukte for å vise at de gjerne ville være noe mer enn bare venner: Hun 52

la ikke hånden på armen hans, tok ikke hånden hans når de gikk av bussen eller presset seg mot ham i folkemengder. Hun flørtet ikke. For alt han visste, var hun en jomfru på tjuefem.

«Du pratet med King en god stund,» sa han.

«Hadde det ikke vært for at han er predikant, ville jeg ha sagt at han flørtet med meg,» svarte hun.

George var ikke sikker på hva han skulle si til det. Det ville ikke forundre ham det minste dersom en predikant gjorde kur til en så bedårende jente som Maria. Men hun var naiv når det gjaldt menn, tenkte han. «Jeg vekslet også noen ord med King.»

«Hva sa han til deg?»

George nølte. Det var Kings ord som hadde skremt ham. Han bestemte seg likevel for å fortelle det til Maria. Hun hadde rett til å få vite det. «Han mente at vi ikke vil komme oss helskinnet gjennom Alabama.»

Maria ble blek. «Sa han virkelig det?»

«Ordrett.»

Nå var de redde begge to.

Greyhound-bussen kjørte ut fra terminalen.

De første par dagene hadde George engstet seg for at frihetsreisen skulle gå for fredelig for seg. Vanlige busspassasjerer reagerte ikke på at fargede mennesker satt på feil seter, og det hendte til og med at de sluttet seg til dem når de sang. Det hadde ikke skjedd noen verdens ting når frihetsrytterne trosset skiltene med påskriften BARE FOR HVITE eller BARE FOR FARGEDE på busstasjonene. I noen byer var skiltene til og med malt over. George var redd segregasjonistene hadde valgt den perfekte strategien. Det ble ikke noe bråk, ikke noe publisitet, og fargede frihetsryttere ble høflig servert i restauranter for hvite. Hver kveld hadde de steget av bussen, deltatt på møter – for det meste i kirker – og etterpå overnattet hjemme hos sympatisører, uten at de var blitt forulempet en eneste gang. George var imidlertid overbevist om at skiltene ble satt opp igjen, og segregasjonen gjeninnført, så snart de reiste videre; han følte at frihetsreisen var bortkastet tid.

Ironien var slående. Så lenge George kunne huske, hadde det gjentatte budskapet, iblant underforstått, men ofte uttalt høyt, om at han var underlegen, gjort ham såret og forbitret. Det spilte ingen rolle at han var mer oppvakt enn nittifem prosent av hvite amerikanere. Heller ikke at han var hardt arbeidende, høflig og velkledd. Han ble sett ned 53

på av ubehagelige, hvite mennesker som var for dumme eller for late til å gjøre noe mer krevende enn å skjenke drinker eller pumpe bensin.

Han kunne ikke gå inn i et varemagasin, sette seg på en restaurant eller søke på en jobb, uten å lure på hvorvidt han ville bli ignorert, bedt om å gå eller avvist på grunn av hudfargen. Det fylte ham med et ulmende raseri. Men nå var han paradoksalt nok skuffet over at det ikke skjedde noe.

Det hvite hus nølte. På frihetsreisens tredje dag hadde justisminister Robert Kennedy holdt en tale ved University of Georgia, og lovet å tvinge frem borgerrettigheter i Sørstatene. Så, tre dager senere, hadde hans bror, presidenten, gjort retrett og trukket sin støtte til to lovforslag om borgerrettslover.

Var det slik tilhengerne av rasesegregeringen skulle vinne? hadde George undret. Ved å unngå konfrontasjoner og deretter fortsette som før?

Det var det ikke. Freden hadde bare vart i fire dager.

På reisens femte dag var en av frihetsrytterne blitt fengslet fordi han fastholdt sin rett til å få skoene sine pusset.

Den sjette dagen var det kommet til voldsomheter.

Offeret hadde vært John Lewis, teologistudenten. Han var blitt angrepet av bøller på et toalett for hvite i Rock Hill i South Carolina. Lewis hadde passivt latt seg slå og sparke. George hadde ikke sett episoden, og det var nok like greit, for han var ikke sikker på om han, som Lewis, ville ha klart å bevare en slik gandhisk selvbeherskelse.

George hadde lest korte artikler om volden i avisen dagen etter, men han var skuffet over at nyheten ble overskygget av romferden til Alan Shepard, den første amerikaneren i verdensrommet. Hvem bryr seg vel om det? tenkte George grettent. Den sovjetiske kosmonauten Jurij Gagarin hadde vært det første mennesket i verdensrommet, bare en snau måned tidligere. Russerne slo oss. En hvit amerikaner kan gå i bane rundt jorden, men en farget amerikaner kan ikke gå inn på et offentlig toalett.

Så, i Atlanta, var frihetsrytterne blitt ønsket velkommen av en jublende folkemasse idet de kom av bussen, og George ble straks i bedre humør.

Men det var i Georgia, og nå var de på vei mot Alabama.

«Hvorfor sa King at vi ikke ville komme oss helskinnet gjennom Alabama?» spurte Maria.

54

«Det går rykter om at Ku Klux Klan pønsker på noe i Birmingham,» svarte George dystert. «FBI vet angivelig om det, men de har ikke gjort noe for å hindre det.»

«Og det lokale politiet?»

«Politiet er med i den jævla klanen.»

«Hva med de to der?» Maria gjorde et kast med hodet mot setene på den andre siden av midtgangen en rad lenger bak.

George kikket over skulderen på to røslige hvite menn som satt sammen. «Hva med dem?»

«Lukter du ikke purk?»

Han skjønte hva hun mente. «Tror du det er FBI?» «Nei, de er for ufikst kledd til det. Jeg tipper at de er spanere fra delstatspolitiet.»

George var imponert. «Hvordan ble du så smart?»

«Moren min tvang meg til å spise grønnsakene mine. Og faren min er advokat i Chicago, USAs gangsterhovedstad.»

«Og hva tror du de har fore?»

«Jeg er ikke sikker, men jeg tror ikke de er her for å forsvare borgerrettighetene, tror du?»

George så ut av vinduet og fikk øye på et skilt der det sto: VELKOMMEN TIL ALABAMA. Han kastet et blikk på armbåndsuret. Klokken var ett om ettermiddagen. Solen skinte fra en blå himmel. Det var en vakker dag å dø på, tenkte han.

Maria ville jobbe med politikk eller i offentlig sektor. «Demonstranter kan ha stor påvirkningskraft, men til syvende og sist er det myndighetene som forandrer verden,» sa hun. George tenkte over det og lurte på om han var enig. Maria hadde søkt en jobb på pressekontoret i Det hvite hus og var blitt innkalt til intervju, men hadde ikke fått jobben.

«De ansetter ikke mange svarte jurister i Washington,» hadde hun nedslått sagt til George. «Jeg får nok bli i Chicago og begynne i advokatfirmaet til faren min.»

På den andre siden av midtgangen for George satt en middelaldrende hvit kvinne i hatt og kåpe, med en stor, hvit håndveske i plast på fanget. George smilte til henne, og sa: «Fint vær for en busstur.»

«Jeg skal besøke datteren min i Birmingham,» sa hun, selv om han ikke hadde spurt.

«Så hyggelig. Mitt navn er George Jakes.»

«Cora Jones. Mrs. Jones. Datteren min venter barn om en uke.»

55

«Hennes første?»

«Nei, tredje.»

«Vel, du ser altfor ung ut til å være bestemor, hvis du ikke har noe imot at jeg sier det.»

Hun kroet seg litt. «Jeg er førtini år gammel.»

«Det ville jeg aldri ha gjettet!»

En Greyhound-buss som kom kjørende i motsatt retning, blinket med lysene, og bussen med frihetsrytterne bremset og stanset. En hvit mann kom bort til sjåførens vindu, og George hørte ham si: «Det har samlet seg en folkemengde på bussterminalen i Anniston.» Sjåføren svarte et eller annet George ikke oppfattet. «Bare vær forsiktig,» sa mannen utenfor vinduet.

Bussen satte seg i bevegelse igjen.

«Hva vil det si, en folkemengde?» spurte Maria engstelig. «Det kan være alt fra tjue til tusen mennesker. Det kan være en velkomstkomité eller en rasende mobb. Hvorfor sa han ikke noe mer?»

George gjettet at irritasjonen var et uttrykk for frykt.

Han mintes hva moren hadde sagt: «Jeg er så redd for at de skal drepe deg.» Det fantes dem i bevegelsen som sa at de var rede til å dø for friheten. George var ikke sikker på om han var villig til å bli en martyr. Det var altfor mange andre ting han gjerne ville gjøre; ligge med Maria, for eksempel.

Ett minutt senere kjørte de inn i Anniston, en liten by lik så mange andre i Sørstatene: lave bygninger, kvadratisk gatenett, varm og støvete. Folk hadde stilt seg opp langs veien som om de ventet på et opptog. Mange hadde pyntet seg, kvinnene i hatt, barna nyskrubbet. De kom utvilsomt rett fra kirken. «Hva tror de at de vil få se, folk med horn i pannen?» spurte George. «Her er vi, folkens, ekte nordstatsnegere, med sko på bena og gode greier.» Han snakket som om han henvendte seg til dem, selv om det bare var Maria som kunne høre ham.

«Vi er kommet for å ta fra dere våpnene og lære dere kommunisme.

Hvor går de hvite jentene for å bade?»

Maria fniste. «Hvis de kunne høre deg, ville de ikke skjønt at du bare fleiper.»

Men det var ikke bare fleip, mer som å bruse litt med fjærene. Han prøvde å ignorere krampetrekningene av frykt i magen.

Bussen svingte inn på terminalen, som virket merkelig folketom. Bygningene så ut til å være lukket og låst. George syntes det var nifst.

56

Sjåføren åpnet døren på bussen.

George så ikke hvor mobben kom fra, men før han fikk sukk for seg, hadde de omringet bussen. Det var hvite menn, noen i arbeidsklær, andre i søndagsdress. De hadde utrustet seg med balltrær, metallrør og jernkjettinger. Og de skrek. Det meste av det var bare uartikulerte lyder, men George hørte et og annet hatrop, blant annet Sieg heil!

George reiste seg, og hans første innskytelse var å lukke bussdøren.

Men de to mennene Maria hadde identifisert som lokale politikonstabler, var raskere, og de smelte den igjen. Kanskje de er her for å forsvare oss, tenkte George; eller kanskje de bare forsvarer seg selv.

Han så ut gjennom vinduene rundt seg. Det var ingen politifolk på utsiden. Hvordan kunne det lokale politiet unngå å vite at en bevæpnet mobb hadde samlet seg på bussterminalen? De måtte stå i ledtog med klanen. Ikke akkurat noen bombe.

I neste øyeblikk gikk mennene løs på bussen. Det var en skremmende kakofoni idet kjettinger og brekkjern lagde bulker i karosseriet. Det singlet i glass, og Mrs. Jones skrek. Sjåføren startet bussen, men en i mobben la seg ned foran den. George trodde at sjåføren kom til å kjøre over ham, men han stanset.

En stein kom susende mot ruten og knuste den, og George kjente en skarp smerte i kinnet, som et bistikk. Han var blitt truffet av et flygende glasskår. Maria satt ved vinduet: Hun var i fare. George grep henne i armen og trakk henne inntil seg. «Sett deg på kne i midtgangen!» brølte han.

En flirende mann med slåsshanske kjørte knyttneven gjennom vindusruten ved siden av Mrs. Jones. «Kom deg ned på gulvet ved siden av meg!» ropte Maria, trakk Mrs. Jones ned til seg og la armene beskyttende om den eldre kvinnen.

Hylingen ble høyere. «Kommunister!» skrek de. «Feiginger!»

Maria sa: «Dukk, George.»

Men George fikk seg ikke til å krype for disse pøblene.

Plutselig avtok støyen. Dunkingen mot sidene av bussen opphørte, og det ble ikke knust flere ruter. George fikk øye på en politimann.

Det var jammen på tide, tenkte han.

Politimannen svingte med en batong mens han slo av en vennskapelig prat med den flirende mannen med slåsshansken.

Så fikk George se tre politifolk til. De hadde roet ned mengden, men til Georges forargelse var det også alt de gjorde. De oppførte seg som 57

om det ikke var blitt begått noen forbrytelse. De pratet avslappet med urostifterne, som lot til å være venner av dem.

De to sivilkledde spanerne fra delstatspolitiet hadde vendt tilbake til setene sine, tydelig forfjamset. George regnet med at oppdraget deres gikk ut på å spionere på frihetsrytterne, og at de ikke hadde ventet å bli utsatt for vold utenfra. De var blitt tvunget til å ta frihetsrytternes side i rent selvforsvar. Kanskje det ville lære dem å se ting fra en annen synsvinkel.

Bussen satte seg i bevegelse. Gjennom frontruten så George at en politimann føyset menn unna, mens en annen vinket sjåføren forover.

Utenfor terminalen svingte en patruljebil inn foran bussen og ledet den ut på veien som førte ut av byen.

George begynte å føle seg bedre. «Ser ut til at vi slapp unna,» sa han.

Maria kom seg på bena, tilsynelatende uskadd. Hun fisket lommetørkleet opp av brystlommen på Georges dressjakke og tørket ham forsiktig i ansiktet. Den hvite bomullen ble gjennomtrukket av blod. «Det er et stygt, lite kutt,» sa hun.

«Jeg overlever.»

«Men du kommer ikke til å være like pen.»

«Er jeg pen?»

«Du var det, men nå …»

Normaltilstanden varte ikke lenge. George snudde seg og fikk se at en lang rekke med biler og pickuper fulgte etter bussen. De så ut til å være fulle av ropende menn. Han stønnet. «Vi slapp ikke unna,» sa han.

Maria sa: «I Washington, før vi steg på bussen, snakket du med en ung, hvit fyr.»

«Joseph Hugo,» svarte George. «Han studerer juss ved Harvard.

Hvordan det?»

«Jeg syntes jeg så ham i mobben på terminalen.»

«Joseph Hugo? Nei, han er på vår side. Du må ta feil.» Men Hugo var fra Alabama, husket George.

Maria sa: «Han hadde utstående øyne.»

«Hvis han var sammen med mobben, betyr det at han har latt som han har støttet borgerrettsarbeidet hele tiden … mens han i virkeligheten har spionert på oss. Han kan ikke være en angiver.»

«Ikke det?»

58

George vred på hodet igjen.

Politieskorten vendte om ved bygrensen, men det gjorde ikke de andre kjøretøyene.

Mennene i bilene hylte så høyt at de kunne høres over lyden fra alle motorene.

Etter at de hadde lagt forstedene bak seg, på en lang, øde strekning av Highway 202, kjørte to av bilene forbi, før de saktnet farten og tvang bussjåføren til å bremse. Han prøvde å komme forbi dem, men de skjente fra side til side for å sperre veien for ham.

Cora Jones var likblek og skjelven, og hun klamret seg til plastvesken som til en livbøye. George sa: «Jeg er lei for at vi har rotet deg oppi dette her, Mrs. Jones.»

«Det er jeg også,» svarte hun.

Bilene foran dem svingte omsider inn til siden og lot bussen passere.

Men prøvelsene var ikke over: De hadde fortsatt konvoien i hælene.

Så hørte George et velkjent smell. Da bussen begynte å vingle på veien, skjønte han at de hadde punktert. Sjåføren bremset og stanset i nærheten av en kolonialhandel ved veien. George leste navnet: Forsyth & Sønn.

Sjåføren hoppet ut. George hørte ham si: «To flate dekk?» Så forsvant han inn i butikken, formentlig for å ringe etter assistanse.

George var spent som en buestreng. Ett flatt dekk var bare en punktering; to var et bakhold.

Og ganske riktig: Bilene i konvoien stanset, og ti–tolv hvite menn hoppet ut i søndagsdressene sine, mens de skrek skjellsord og viftet med våpen, som villmenn på krigsstien. Det vrengte seg i magen på George da han så dem komme løpende mot bussen med de ondskapsfulle ansiktene fortrukket av hat, og han visste hvorfor moren hadde fått tårer i øynene da hun snakket om hvite sørstatsfolk.

Først i flokken var en ung gutt som løftet et brekkjern og gledestrålende slo inn en rute.

Nestemann i køen forsøkte å trenge seg på bussen. En av de to røslige, hvite passasjerene stilte seg øverst i trappen og trakk en revolver, noe som bekreftet Marias teori om at de var sivilkledde karer fra delstatspolitiet. Inntrengeren rygget unna, og politimannen lukket døren.

George fryktet at det kunne være et feilgrep. Hva om frihetsrytterne måtte ut i en fart?

59

Mennene utenfor begynte å rugge på bussen, som for å prøve å velte den, mens de hele tiden ropte: «Drep niggerne! Drep niggerne!» Kvinnelige passasjerer skrek. Maria klamret seg til George på en måte som ville ha gledet ham dersom han ikke hadde fryktet for sitt liv.

Han så at det kom to uniformerte konstabler, og han fattet nytt håp, men til hans forbitrelse gjorde de ingenting for å stanse mobben. Han skottet bort på de to sivilkledde karene på bussen: De så redde og tåpelige ut. Konstablene visste åpenbart ingenting om sine sivilkledde kolleger. Delstatspolitiet i Alabama var tydeligvis ikke bare rasistisk, men også uorganisert.

George så seg fortvilet rundt for å finne ut hvordan han best kunne beskytte Maria og seg selv. Skulle de komme seg ut av bussen og legge på sprang? Kaste seg ned på gulvet? Rive til seg revolveren til en av spanerne og skyte noen av de hvite mennene? Alle alternativene virket verre enn ikke å foreta seg noe som helst.

Han glodde olmt på de to uniformerte konstablene utenfor, som sto og så på som om alt var i den skjønneste orden. De var politifolk, for svarte! Hva i all verden var det de holdt på med? Hvis de ikke aktet å håndheve loven, hvilken rett hadde de da til å bære uniform?

Så fikk han øye på Joseph Hugo. Det var ikke mulig å ta feil: George hadde ingen problem med å kjenne igjen de utstående øynene. Hugo gikk bort til en av konstablene og pratet med ham, og begge lo.

Han var en angiver.

Hvis jeg kommer meg ut av denne bussen i live, tenkte George, så blir det verst for det krypet.

Mennene utenfor ropte at frihetsrytterne skulle komme ut. George hørte: «Kom ut hit og få som fortjent, niggerelskere!» Det fikk ham til å tenke at det var tryggest å bli på bussen.

Men det varte ikke lenge.

En i mobben hadde vendt tilbake til bilen sin og åpnet bagasjerommet, og nå kom mannen løpende mot bussen med noe brennende i hendene. Han kylte en flammende fillebunt gjennom et knust vindu. Sekunder senere eksploderte den i grå røyk. Men våpenet var ikke bare en røykbombe. Det satte fyr på setestoppen, og det gikk ikke lang tid før tykk, svart røyk fikk passasjerene til å hikste etter luft. En kvinne skrek: «Er det noe luft der foran?»

Utenfra hørte George: «Brenn niggerne! Grill dem!»

Alle prøvde å komme seg ut gjennom døren. Midtgangen var fylt 60

med hikstende mennesker. Noen presset på forover, men det lot til å være noe som sperret veien. George brølte: «Kom dere ut av bussen!

Kom dere ut, alle sammen!»

Helt fremst var det en som ropte bakover: «Døren lar seg ikke åpne.»

George husket at politimannen hadde lukket døren for å holde mobben ute. «Vi må hoppe ut gjennom vinduene!» skrek han. «Nå!»

Han stilte seg på et sete og sparket mesteparten av glassrestene ut av vinduet. Så tok han av seg dressjakken, brettet den, og la den over den nederste karmen for å gi en viss beskyttelse mot de taggete skårene som fortsatt satt fast.

Maria hostet voldsomt. George sa: «Jeg hopper først og tar deg imot når det blir din tur.» Han tok et godt grep om setet for å få balansen, stilte seg på karmen, bøyde seg tvekroket og hoppet. Han hørte at skjorten revnet da han kom borti en glassplint, men følte ingen smerte, og konkluderte med at han hadde sluppet uskadd fra det. Han landet på gresset i veikanten. Mobben hadde rygget unna den brennende bussen. George snudde seg og strakte armene opp mot Maria. «Klatre opp, sånn som jeg gjorde!» ropte han.

Sammenlignet med de kraftige snøreskoene hans, var pumpsene hennes spinkle, og han var glad for at han hadde ofret jakken da han så de små føttene hennes på karmen. Hun var kortere enn ham, men de kvinnelige formene gjorde henne bredere. Han krympet seg da hoften hennes strøk borti et glasskår idet hun presset seg ut, men kjolestoffet spjæret ikke, og i neste nå lot hun seg falle ned i armene hans.

Han hadde ikke noe problem med å ta henne imot. Hun var ikke tung, og han var i god form. Han satte henne ned på føttene, men hun sank i kne og hikstet etter luft.

Han så seg om. Råskinnene holdt seg fortsatt på avstand. Han kikket inn i bussen. Cora Jones befant seg i midtgangen, og hun hostet mens hun snurret rundt og rundt, altfor sjokkert og desorientert til å redde seg ut. «Kom hit, Cora!» brølte han. Hun hørte navnet sitt og så på ham. «Hopp ut gjennom vinduet, slik vi gjorde!» ropte han. «Jeg skal hjelpe deg!» Hun lot til å forstå. Med visse vanskeligheter stilte hun seg på setet mens hun stadig holdt håndvesken i et fast grep. Hun stirret nølende på de spisse glassplintene rundt vinduskarmen, men hun hadde på seg en tykk kåpe og lot til å bestemme seg for at det var bedre å ta sjansen på å skjære seg enn å dø av kvelning. Hun satte den ene foten på karmen. George strakte seg inn gjennom vinduet, grep henne 61

i armen og dro. Kåpen fikk en flenge, men Cora kom ikke til skade, og han løftet henne ned. Hun ravet av gårde mens hun ropte etter vann.

«Vi må komme oss vekk fra bussen!» ropte han til Maria. «Bensintanken kan eksplodere.» Men Maria skaket så voldsomt av hoste at det så ut som hun ikke var i stand til å røre seg. Han la den ene armen om ryggen hennes og den andre under knærne, og løftet henne opp. Han bar henne mot kolonialbutikken, og satte henne ned da han mente de var på trygg avstand.

Han snudde seg og så at bussen nå raskt var i ferd med å tømmes.

En eller annen hadde omsider fått opp døren, og noen snublet ut mens andre hoppet fra vinduene.

Flammene vokste. Idet den siste passasjeren kom seg ut, ble bussens indre forvandlet til en smelteovn. George hørte en mann rope et eller annet om bensintanken, mobben hørte ham og begynte å skrike: «Den går i lufta! Den går i lufta!» Vettskremte spredte folk seg for å komme seg lenger unna. Så fulgte et dumpt drønn, bussen ble overtent og eksplosjonen fikk kjøretøyet til å gynge.

George var temmelig sikker på at det ikke var noen igjen der inne, og han tenkte: I det minste er ingen døde – ennå.

Detonasjonen syntes å ha stillet mobbens voldstørst. De sto passive og så på at bussen brant.

En liten ansamling av det som så ut til å være lokale skuelystne, hadde samlet seg utenfor kolonialbutikken, og mange av dem jublet for mobben. Men nå kom en jente ut av bygningen med et vannspann og noen plastbegre. Hun ga ett til Mrs. Jones og gikk videre til Maria, som takknemlig gulpet i seg et beger med vann og ba om ett til.

En ung, hvit mann kom mot dem med bekymret blikk. Han hadde fjes som en gnager, med vikende panne og hake, spiss nese, kanintenner og rødbrunt hår gredd bakover med pomade. «Hvordan går det med deg, kjære?» spurte han Maria. Men han hadde skumle hensikter, og idet Maria skulle til å svare, løftet han et brekkjern høyt i været før han senket det mot hodet hennes. George slo ut med en arm for å beskytte henne, og brekkjernet traff den venstre underarmen hans med full kraft. Smerten var uutholdelig, og han brølte. Mannen hevet brekkjernet igjen. Tross armen kastet George seg frem med den høyre skulderen først, og traff mannen så hardt at han lettet fra bakken.

62

George snudde seg mot Maria, og fikk se at tre pøbler til kom løpende mot ham, åpenbart for å hevne vennen med rottefjeset. George hadde vært litt for snar i å tro at segregasjonistene hadde fått nok av volden.

Han var vant til å slåss. Han hadde vært på Harvards bryterlag som student, til han ble treneren deres det siste året på jusstudiet. Men dette ville ikke bli en rettferdig kamp med dommer og regler. Og han hadde bare én frisk arm.

På den annen side hadde han gått på barneskolen i slummen i Washington, og han visste hvordan man sloss med skitne knep.

De kom mot ham tre i bredden, så han flyttet seg til siden. Dermed oppnådde han ikke bare at de fjernet seg fra Maria, men også at de måtte snu seg og fortsette mot ham på rekke og rad.

Den første mannen svingte vilt med en jernkjetting.

George hoppet bakover, og kjettingen bommet på ham. Kraften i svingslaget gjorde at mannen mistet balansen. Da han vaklet, sparket George bena vekk under ham, så han braste i bakken og kjettingen glapp ut av hånden på ham.

Den andre mannen snublet over den første. George tok et skritt frem, snudde ryggen til, og mælte den høyre albuen i ansiktet hans i håp om å slå kjeven hans ut av ledd. Mannen utstøtte et halvkvalt skrik, gikk over ende og mistet dekkspaken han hadde holdt i hånden.

Den tredje mannen stoppet, plutselig redd. George gikk mot ham og slo ham så hardt han kunne i ansiktet. Knyttneven hans traff mannen midt på nesen. Det knaste i ben, blodet sprutet og mannen skrek av smerte. Det var det mest tilfredsstillende slaget George noen gang hadde avlevert. Til helvete med Gandhi, tenkte han.

Det lød to skudd. Alle stivnet og rettet blikket mot lyden. En av de uniformerte konstablene holdt en revolver høyt i været. «Greit, gutter, nå har dere fått moroa deres,» sa han. «På tide å stikke.»

George ble rasende. Moroa? Politiet hadde vært vitne til drapsforsøk, og han kalte det moro? Det begynte å demre for George at en politiuniform ikke betydde stort i Alabama.

Mobben vendte tilbake til bilene sine. George la sint merke til at ingen av de fire politifolkene tok seg bryet med å notere noen av bilnumrene. Ikke ba de om navn heller, men de kjente vel de fleste.

Joseph Hugo hadde forduftet.

63

Det oppsto en ny eksplosjon i bussvraket, og George gikk ut fra at det måtte være en bensintank til; men nå var ingen så nær at det var noen fare. Deretter så det ut til at flammene døde ut av seg selv.

Flere mennesker lå på bakken, og mange hikstet fortsatt etter luft etter å ha pustet inn røyk. Andre blødde fra diverse kutt og sår. Noen var frihetsryttere, andre vanlige passasjerer, både hvite og fargede.

George selv holdt seg om den venstre armen med høyre hånd, klemte den mot siden og prøvde å holde den i ro, for hver minste bevegelse gjorde ulidelig vondt. De fire mennene han hadde slåss med, hjalp hverandre haltende tilbake til bilene sine.

Han klarte å slepe seg bort til konstablene. «Vi trenger en ambulanse,» sa han. «Kanskje to.»

Den yngste av de to uniformerte mennene glodde olmt på ham. «At det var?»

«Disse menneskene trenger legetilsyn,» sa George. «Ring etter en ambulanse!»

Mannen så rasende ut, og George innså at han hadde gjort en bommert ved å fortelle en hvit mann hva han skulle gjøre. Men den eldre konstabelen sa til kollegaen sin: «Glem det.» Så sa han henvendt til George: «Ambulansen er på vei, gutt.»

Noen minutter senere kom en ambulanse på størrelse med en liten buss, og frihetsrytterne hjalp hverandre inn i den. Men da George og Maria nærmet seg, sa sjåføren: «Ikke dere.»

George stirret vantro på ham. «Hva?» «Dette er en ambulanse for hvite,» sa sjåføren. «Ikke for niggere.»

«Det mener du faen ikke.»

«Ikke vær stor i kjeften mot meg, gutt.»

En hvit frihetsrytter som hadde fått plass i ambulansen, kom ut igjen.

«Du må kjøre alle til sykehuset,» sa han til sjåføren. «Fargede så vel som hvite.»

«Dette er ingen niggerambulanse,» gjentok sjåføren hardnakket.

«Vel, vi blir ikke med uten vennene våre.» Og dermed forlot de hvite frihetsrytterne ambulansen én etter én.

Sjåføren ble paff. George regnet med at han ville fremstå som en idiot hvis han kom tilbake uten pasienter.

Den eldste av konstablene kom bort og sa: «Best du tar dem med deg, Roy.» «Hvis du sier det,» svarte sjåføren.

64

George og Maria satte seg inn i ambulansen. George så tilbake på bussen. Det var ingenting igjen av den, bortsett fra en sky av røyk, og et forkullet skall med en rad svidde takstivere som stakk opp lik ribbena på en martyr som var brent på bålet.

5

Tanja Dvorkijn forlot Jakutsk i Sibir – verdens kaldeste by – etter å ha spist en tidlig frokost. Hun fløy til Moskva, en distanse på drøye fire tusen åtte hundre kilometer, i et av Den røde armés Tupolev Tu-16. Kabinen var beregnet på seks soldater, og konstruktøren hadde ikke kastet bort tid på å tenke på komforten: Setene var av perforert aluminium, og flyet var ikke lydisolert. Med en mellomlanding for å fylle drivstoff tok turen åtte timer. Ettersom Moskva lå seks timer etter Jakutsk, ankom Tanja i tide for en frokost nummer to.

Det var sommer i Moskva, og hun hadde på seg tykk kåpe og pelshatt. Hun tok en taxi til Kotelnitsjeskaja-bygningen, eller Huset på bredden, som den også ble kalt, boligblokken der Moskvas privilegerte elite bodde. Hun delte en leilighet med moren, Anja, og tvillingbroren Dmitri, som bare ble kalt Dimka. Det var en stor leilighet med tre soverom, skjønt moren hadde sagt at den bare var romslig etter sovjetisk standard: Leiligheten der hun hadde bodd i Berlin som barn, da bestefar Grigorij var diplomat, hadde vært både større og staseligere.

Denne morgenen var leiligheten tom og stille: Moren og Dimka hadde begge gått på arbeidet. Yttertøyet deres hang i entreen, på knagger Tanjas far hadde satt opp et kvart århundre tidligere: Dimkas svarte regnfrakk og morens brune tweedkåpe var etterlatt hjemme i det varme været. Tanja hengte opp sin egen kåpe og gikk inn på rommet sitt med kofferten. Hun hadde ikke regnet med at de skulle være hjemme, men kjente ikke desto mindre et stikk av skuffelse over at ikke moren var der og kunne lage en kopp te til henne, og over at hun ikke fikk fortalt Dimka om opplevelsene i Sibir. Hun lurte på om hun skulle besøke besteforeldrene, Grigorij og Jekaterina, som bodde i en annen etasje i den samme bygningen, men oppdaget at hun egentlig ikke hadde tid.

65

Hun dusjet og tok på seg rene klær, før hun gikk ut og hoppet på en buss til hovedkontoret til TASS, det sovjetiske nyhetsbyrået. Hun var én blant flere enn ett tusen reportere som jobbet der, men ikke mange fikk fly rundt i flyvåpenets jetfly. Hun var ung og fremadstormende, og skrev fengende og interessante reportasjer som appellerte til ungdommen samtidig som de var tro mot partilinjen. Det var en blandet fornøyelse: Hun fikk ofte vanskelige, høyprofilerte oppdrag.

Hun stakk innom kantinen og satte til livs en dyp tallerken bokhvetekasja med smetana, før hun styrte skrittene mot featureredaksjonen, der hun jobbet. Hun var riktignok en stjernereporter, men hadde ennå ikke gjort seg fortjent til eget kontor. Hun hilste på arbeidskameratene, satte seg ved en pult, satte papir og blåpapir i skrivemaskinen og begynte å skrive.

Det hadde ristet sånn på flyturen at hun ikke engang hadde kunnet gjøre notater, men hun hadde planlagt reportasjene i tankene, så nå var det bare å skrive dem ned, mens hun innimellom konfererte med notisboken sin når det gjaldt visse detaljer. Oppdraget var å oppmuntre unge sovjetfamilier til å flytte til Sibir for å jobbe i bergverks- og boreindustrien, som var i rivende økonomisk vekst: ingen enkel sak. Fangeleirene fremskaffet massevis av ufaglært arbeidskraft, men regionen trengte geologer, ingeniører, landmålere, arkitekter, kjemikere og ledere. Tanja valgte imidlertid å utelate mennene fra reportasjen og heller skrive om konene deres. Hun innledet med en sympatisk ung mor ved navn Klara, som hadde snakket med entusiasme og humor om hvordan hun taklet et liv i minusgrader.

Midt på formiddagen fisket Tanjas redaktør, Daniil Antonov, opp arkene i utboksen hennes og begynte å lese. Han var en kortvokst mann med en belevenhet som var uvanlig i pressemiljøet. «Dette er storartet,» sa han etter en stund. «Når får jeg resten?»

«Jeg knatrer i vei så fort jeg kan.»

Han ble stående. «Hørte du noe om Ustin Bodian mens du var i Sibir?» Bodian var en operasanger som var blitt tatt for å smugle inn to eksemplarer av Dr. Zhivago han hadde fått tak i mens han opptrådte i Italia. Han var nå i en arbeidsleir.

Tanjas hjerte hamret av skyldfølelse. Mistenkte Daniil henne? Han var usedvanlig intuitiv til mann å være. «Nei,» løy hun. «Hvorfor lurer du på det? Har du hørt noe?»

«Ingenting.» Daniil vendte tilbake til pulten sin.

66

Tanja var nesten ferdig med den tredje reportasjen da Pjotr Opotkin stanset ved siden av pulten hennes og begynte å lese det hun hadde skrevet med en sigarett dinglende fra munnviken. Opotkin, en kraftig mann med dårlig hud, var featureredaksjonens sjefredaktør. I motsetning til Daniil var han ingen dreven journalist, men kommissær og politisk utnevnt. Hans jobb var å sørge for at featureredaksjonen ikke brøt retningslinjene fra Kreml, og det eneste som kvalifiserte ham til stillingen, var hans rigide rettroenhet.

Han leste de første sidene og sa: «Jeg ba deg la være å skrive om været.» Han kom fra en landsby nord for Moskva, og snakket fortsatt med nordrussisk aksent.

Tanja sukket. «Pjotr, reportasjeserien er fra Sibir. Alle vet at det er kaldt der. Ingen ville latt seg lure.»

«Men dette handler bare om været.»

«Det handler om hvordan en ressurssterk ung kvinne fra Moskva tar vare på familien under vanskelige forhold – og stortrives.»

Daniil blandet seg inn i samtalen. «Hun har rett, Pjotr,» sa han.

«Hvis vi ikke nevner kulden overhodet, kommer ikke folk til å ta reportasjen på alvor eller tro et ord av det som står der.»

«Jeg liker det ikke,» sa Opotkin halsstarrig.

«Du må da innrømme,» fastholdt Daniil, «at Tanja får det til å lyde spennende.»

Opotkin fikk et tankefullt uttrykk i ansiktet. «Du har kanskje rett,» sa han og slapp arkene ned i utboksen igjen. «Jeg skal ha fest hjemme lørdag kveld,» sa han henvendt til Tanja. «Datteren min har nettopp avsluttet høyskolestudiene. Kanskje du og broren din kunne ha lyst til å komme?»

Opotkin var en mislykket streber, og festene hans var ulidelig kjedelige. Tanja visste at hun kunne snakke på vegne av broren. «Det skulle jeg gjerne, og det er jeg sikker på at Dimka skulle også, men moren vår har fødselsdag. Beklager.»

Opotkin virket fornærmet. «Det var synd,» sa han og gikk.

Da Daniil var sikker på at han ikke kunne høre dem lenger, sa han: «Det er ikke fødselsdagen til moren deres, er det vel?»

«Nei.» «Han kommer til å undersøke det.»

«Så oppdager han bare at jeg fant på en høflig unnskyldning for å slippe å gå.»

67

«Du ville gjøre lurt i å gå på festene hans.»

Tanja skulle ønske hun slapp denne diskusjonen. Hun hadde viktigere ting å tenke på. Hun måtte skrive ferdig reportasjene, komme seg ut og redde livet til Ustin Bodian. Men Daniil var en god sjef og en vidsynt mann, så hun tøylet utålmodigheten. «Pjotr gir blaffen i om jeg går på festen hans eller ikke,» sa hun. «Han er bare interessert i at broren min skal komme, fordi han jobber for Khrusjtsjov.» Tanja var vant til at folk prøvde å bli venn med henne på grunn av den innflytelsesrike familien hennes. Hennes avdøde far hadde vært oberst i KGB, det hemmelige politiet, og onkelen Volodja var general i Den røde armés etterretningstjeneste.

Daniil hadde en journalists standhaftighet. «Pjotr ga etter når det gjaldt reportasjene fra Sibir. Du burde vise din takknemlighet.»

«Jeg kan ikke fordra festene hans. Vennene hans drikker seg fulle og klår på hverandres koner.»

«Jeg vil ikke at han skal få et horn i siden til deg.»

«Hvorfor skulle han det?»

«Du er svært attraktiv.» Daniil la ikke an på Tanja. Han bodde sammen med en mannlig venn, og hun var sikker på at han var en av disse mennene som ikke var tiltrukket av kvinner. Han snakket i et nøkternt tonefall. «Vakker, begavet og – det verste av alt – ung. Det vil ikke være vanskelig for Pjotr å hate deg. Prøv litt hardere når det gjelder ham.»

Daniil slentret av gårde.

Tanja innså at han antagelig hadde rett, men hun bestemte seg for å tenke over det senere, og rettet på ny oppmerksomheten mot skrivemaskinen.

Ved middagstider fikk hun brakt opp en tallerken med potetsalat og nedlagt sild fra kantinen, og spiste ved pulten.

Ikke lenge etter hadde hun skrevet ferdig den tredje reportasjen. Hun ga arkene til Daniil. «Jeg går hjem og legger meg,» sa hun. «Ikke ring, er du snill.»

«Bra jobbet,» sa han. «Sov godt.»

Hun stakk notisboken i skuldervesken og forlot bygningen.

Nå måtte hun forsikre seg om at ingen fulgte etter henne. Hun var sliten, og det innebar at hun kunne gjøre idiotiske tabber. Hun var bekymret.

Hun gikk forbi bussholdeplassen, spaserte flere kvartaler til den forrige holdeplassen på ruten, og tok bussen derfra. Det var helt menings68

løst, noe som betydde at enhver som gjorde det samme, måtte følge etter henne.

Det var det ingen som gjorde.

Hun gikk av i nærheten av et fasjonabelt byhus fra før revolusjonen, som nå var omgjort til leiligheter. Hun gikk rundt kvartalet, men det lot ikke til at noen holdt øye med bygningen. Engstelig gikk hun rundt én gang til for å være sikker. Så steg hun inn i den halvmørke hallen og gikk opp den sprukne marmortrappen til Vasilij Jenkovs leilighet.

Idet hun skulle til å stikke nøkkelen i låsen, gikk døren opp, og der sto en slank, blond jente i attenårsalderen. Bak henne sto Vasilij. Tanja bannet innvendig. Det var for sent å komme seg usett unna eller late som hun skulle til en annen leilighet.

Blondinen sendte Tanja et hardt, vurderende blikk, gransket frisyren, figuren og klærne hennes. Så kysset hun Vasilij på munnen, stirret triumferende på Tanja og forsvant ned trappen.

Vasilij var tretti, men likte unge jenter. De ga etter for ham fordi han var høy og stilig, hadde markerte, pene trekk, tykt, mørkt hår som alltid var litt for langt og mildt, brunt dåreblikk. Tanja beundret ham av helt andre grunner: fordi han var oppvakt, djerv og en skribent av verdensklasse.

Hun gikk inn på arbeidsværelset hans og la fra seg vesken på en stol. Vasilij jobbet som manusredaktør i radioen og var rotete av natur.

Skrivebordet var dekket av papirer, og bøker lå i stabler på gulvet. Nå så det ut til at han arbeidet med å dramatisere Maksim Gorkijs første skuespill, Småborgere, for radio. Den grå katten hans, Mademoiselle, lå på sofaen og sov. Tanja dyttet den ned og satte seg. «Hvem var det lille ludderet?» spurte hun.

«Moren min.»

Tanja var ergerlig, men kunne ikke dy seg for å le.

«Lei for at du traff henne her,» sa Vasilij, men han så ikke det spor lei seg ut.

«Du visste at jeg kom i dag.»

«Jeg trodde du skulle komme senere.»

«Hun så ansiktet mitt. Ingen skal jo vite at det er en forbindelse mellom oss.»

«Hun jobber i varemagasinet GUM. Hun heter Varvara. Hun vil ikke mistenke noe.»

69

«Vær snill og sørg for at det ikke gjentar seg, Vasilij. Det vi er i ferd med å gjøre, er farlig nok som det er. Vi må ikke ta unødige sjanser.

Ligge med en ungjente kan du gjøre når som helst.»

«Du har rett, og det skal ikke gjenta seg. Jeg setter på teen. Du ser sliten ut.» Vasilij fikk det travelt med samovaren.

«Jeg er sliten. Men Ustin Bodian er døende.» «Åh, faen. Hva feiler det ham?»

«Lungebetennelse.»

Tanja kjente ikke Bodian personlig, men hun hadde intervjuet ham før problemene hans begynte. Foruten å være eksepsjonelt begavet var han en varm og godhjertet mann. Som en sovjetisk kunstner som var beundret over hele verden, hadde han levd et liv med store privilegier, men han hadde likevel evnet å gjøre allmennheten rasende over urettferdigheter som rammet mennesker som ikke var like heldig stilt som han selv – noe som var grunnen til at myndighetene hadde sendt ham til Sibir.

Vasilij spurte: «Tvinger de ham fortsatt til å arbeide?»

Tanja ristet på hodet. «Han kan ikke. Men de nekter å sende ham til sykehuset. Han ligger i køya hele dagen og blir stadig verre.»

«Traff du ham?»

«Nei, for pokker. Det var farlig nok å forhøre seg om ham. Hvis jeg hadde dratt til fangeleiren, ville de beholdt meg der.»

Vasilij rakte henne teen og sukkeret. «Får han medisinsk behandling i det hele tatt?»

«Nei.» «Fikk du vite noe om hvor lenge han har igjen?»

Tanja ristet på hodet. «Du vet nå akkurat like mye som meg.»

«Vi må få denne nyheten ut til folk.»

Tanja var enig. «Den eneste måten å redde livet hans på, er å offentliggjøre opplysningene om at han er alvorlig syk, og håpe at myndighetene har såpass anstendighet at de skjemmes.»

«Skal vi distribuere en ekstrautgave?»

«Ja,» svarte Tanja. «I dag.»

Sammen utga Vasilij og Tanja det illegale nyhetsbrevet Dissidens. De skrev om sensur, demonstrasjoner, rettssaker og politiske fanger. På kontoret sitt i Moskva radio hadde Vasilij sin egen stensilmaskin, som til vanlig ble brukt til å mangfoldiggjøre manuskripter. I hemmelighet stensilerte han opp femti eksemplarer av hver utgave av Dissidens. De 70

fleste som mottok et av disse, lagde flere kopier på sine egne skrivemaskiner, eller endatil for hånd, og distribusjonen vokste raskt. Dette selvpubliseringssystemet ble i Russland kalt samizdat og var utbredt: Hele romaner var blitt distribuert på samme måte.

«Jeg skal skrive den.» Tanja gikk bort til skapet og tok ut en diger pappkartong full av tørrfôr til katten. Hun stakk hendene ned mellom pelletene og løftet opp en skrivemaskin med trekk på. Det var den de brukte til å skrive Dissidens.

Skrivemaskinskrift var like unik som håndskrift. Hver maskin hadde sine spesielle særtrekk. Bokstavene var aldri ett hundre prosent justert: Noen var litt hevet, andre usentrerte. Enkeltbokstaver ble slitt eller ødelagt på karakteristisk vis. Som resultat av dette kunne politieksperter sammenholde en skrivemaskin med det skrevne resultatet. Dersom Vasilij hadde brukt den samme maskinen til Dissidens som til sine manuskripter, kunne det blitt oppdaget. Han hadde derfor stjålet en gammel maskin fra programavdelingen, tatt den med seg hjem og gjemt den i kattematen for at ingen skulle få øye på den ved en tilfeldighet. Den ville bli funnet under en grundig gjennomsøkning av leiligheten, men hvis det gikk så langt, var Vasilij uansett ferdig.

I kartongen var det også en spesiell type vokspapir til bruk i duplikatoren. Skrivemaskinen var ikke utstyrt med fargebånd: I stedet perforerte bokstavene papiret. Under mangfoldiggjøringen ble trykksverten presset gjennom de bokstavformede perforeringene.

Tanja forfattet en kommentar om Bodian, der hun skrev at generalsekretær Nikita Khrusjtsjov ville bli holdt personlig ansvarlig dersom en av SSSRs største tenorer døde i en fangeleir. Hun sammenfattet hovedpunktene fra rettssaken mot Bodian, der anklagen lød på antisovjetisk aktivitet, innbefattet hans glødende forsvar for kunstnerisk frihet.

For å avlede mistanke fra seg selv tilskrev hun en oppdiktet operaelsker i KGB æren for opplysningene om Bodians sykdom.

Da hun var ferdig, rakte hun Vasilij to ark stensilpapir og sa: «Jeg fattet meg i korthet.»

«Kortfattethet er talentets søster. Tsjekhov sa det.» Han leste nøye gjennom kommentaren, før han nikket anerkjennende. «Jeg stikker bort til Moskva radio med det samme og lager kopier,» sa han. «Så synes jeg vi skal ta dem med oss bort på Majakovskij-plassen.»

Tanja ble ikke overrasket, men hun ble urolig. «Er det trygt?»

«Selvsagt er det ikke det. Men det er et kulturelt arrangement som 71

ikke er organisert av myndighetene. Det er jo derfor det er midt i blinken for oss.»

Tidligere på året hadde unge moskovitter uformelt begynt å samle seg rundt statuen av bolsjevikpoeten Vladimir Majakovskij. Noen av dem leste dikt høyt, noe som tiltrakk seg stadig flere mennesker. En poesifestival hadde sett dagens lys, og var kommet for å bli. Enkelte av verkene som ble deklamert ved monumentet, var fordekt kritikk av myndighetene.

Et slikt fenomen ville ha vart i ti minutter under Stalin, men Khrusjtsjov var en reformist. I hans partilinje inngikk en begrenset grad av kulturell toleranse, og foreløpig var det ikke gjort noe for å stanse diktopplesningen. Men i denne liberaliseringsprosessen ble det tatt to skritt frem og ett tilbake. Tanjas bror sa det var avhengig av hvorvidt Khrusjtsjov gjorde det godt og følte seg sterk politisk, eller om han opplevde tilbakeslag og fryktet at hans konservative fiender i Kreml skulle gjennomføre et kupp. Hva nå enn grunnen kunne være, var det umulig å forutsi myndighetenes reaksjon.

Tanja var for trett til å tenke på det, og hun gikk ut fra at andre, alternative steder ville være like farlige. «Jeg tror jeg legger meg nedpå litt mens du er på radiostasjonen.»

Hun gikk inn på soverommet. Lakenene var krøllete. Vasilij og Varvara hadde vel tilbrakt formiddagen i sengen. Hun la på sengeteppet, trakk av seg støvlene og strakte seg ut.

Kroppen var trett, men hjernen travelt opptatt. Hun var redd, men ville likevel gå til Majakovskij-plassen. Dissidens var en viktig publikasjon, tross den amatørmessige produksjonen og den begrensede distribusjonen. Den var et bevis på at kommuniststyret ikke var allmektig. Den viste dissidenter at de ikke var alene. Forfulgte, religiøse ledere kunne lese om folkesangere som ble arrestert for protestviser og vice versa. I stedet for å føle seg som en enslig røst i et monolittisk system, ble dissidentene klar over at de inngikk i et større nettverk bestående av tusenvis av mennesker som ønsket en annen og bedre styringsform.

Og det kunne redde Ustin Bodians liv.

Tanja falt til slutt i søvn.

Hun ble vekket av at noen strøk henne over kinnet. Da hun slo øynene opp, så hun at Vasilij lå så lang han var ved siden av henne. «Forsvinn,» sa hun.

«Det er min seng.»

72

Hun satte seg opp. «Jeg er tjueto – altfor gammel til å kunne interessere deg.»

«Jeg gjør gjerne et unntak for deg.»

«Når jeg får lyst til å slutte meg til et harem, skal jeg gi deg beskjed.»

«Jeg ville kuttet ut alle de andre for din skyld.»

«Ikke pokker om du ville.»

«Jo, jeg mener det.»

«Kanskje for fem minutter.»

«For alltid.»

«Hold deg unna damer i seks måneder, så skal jeg vurdere det.»

«Seks måneder?»

«Nemlig! Hvis du ikke kan leve i sølibat i et halvt år, hvordan kan du da love å gjøre det i all fremtid? Åh, faen, hvor mange er klokken?»

«Du har sovet bort ettermiddagen. Ikke stå opp. Jeg skal bare slenge av meg klærne og smyge meg opp i sengen til deg igjen.»

Tanja sto opp. «Vi må se å komme oss av gårde.»

Vasilij ga opp. Han hadde sikkert ikke ment det alvorlig uansett. Han bare måtte prøve seg på unge kvinner. Og nå som han hadde gjort det, av ren og skjær rutine, kom han til å glemme hele greia, i hvert fall for en stund. Han ga henne en liten bunke på tjuefem ark med trykt tekst på begge sider og litt uskarpe bokstaver: eksemplarer av den siste utgaven av Dissidens. Han knyttet et rødt bomullsskjerf om halsen, tross det fine været. Det fikk ham til å ligne en kunstner. «Så gikk vi da,» sa han.

Tanja ba ham vente mens hun gikk på badet. Ansiktet i speilet så på henne med et intenst, blått blikk innrammet av lyseblondt hår klipt i en kort guttesveis. Hun tok på seg solbriller for å skjule øynene og knyttet et diskré skjerf om håret. Nå lignet hun en hvilken som helst ung kvinne.

Hun gikk inn på kjøkkenet uten å bry seg om Vasilijs utålmodige tripping, og fylte et glass med vann fra springen. Hun tømte glasset og sa: «Jeg er klar.»

De gikk til metrostasjonen. Banen var full av arbeidere på vei hjem.

De fulgte ringveien rundt byen til Majakovskij-stasjonen. De ville ikke bli værende der: De kom til å gå igjen så snart de hadde distribuert alle de femti eksemplarene av nyhetsbrevet. «Hvis det blir bråk,» sa Vasilij, «så husk at vi ikke kjenner hverandre.» De skilte lag og gikk opp på gateplan med ett minutts mellomrom. Solen sto lavt, og sommerda73

gen begynte å bli svalere. Vladimir Majakovskij hadde vært en poet av internasjonal rang så vel som bolsjevik, og Sovjetunionen var stolt av ham. Heltestatuen av ham raget seks meter i været midt på den firkantede plassen som bar hans navn. Flere hundre mennesker slentret rundt på plenen, de fleste unge, og en del gikk i dongeribukser og høyhalsede gensere, klær som kunne minne om vestlig mote. En gutt med skyggelue solgte sin egen roman, blåpapirkopier det var stanset ut hull i, holdt sammen av hyssing. Den het Om å vokse opp baklengs. En jente med langt hår gikk og bar på en gitar, men gjorde ikke noe forsøk på å spille på den. Kanskje hun bare brukte den som staffasje, som en håndveske. Det var bare én uniformert politimann på plass, men karene fra det hemmelige politiet var latterlig lette å få øye på, kledd som de var i skinnjakker, tross det milde været, for at våpnene deres ikke skulle synes. Tanja unngikk imidlertid å møte blikkene deres; så latterlige var de ikke.

Folk byttet på å reise seg og resitere ett eller to dikt hver. De fleste var menn, men det var også en og annen kvinne. En gutt med et skøyeraktig smil leste et stykke om en trehendt bonde som prøvde å gjete en flokk gjess, noe de fremmøtte raskt forsto var en metafor for kommunistpartiets systematisering av landet. Snart brølte alle av latter, med unntak av KGB-mennene, som bare virket forvirret.

Tanja beveget seg så ubemerket som mulig rundt i vrimmelen og lyttet med et halvt øre til et dikt om ungdomsangst holdt i Majakovskijs futuristiske stil, mens hun trakk ett og ett ark opp av lommen og diskré leverte dem fra seg til alle som hadde et vennlig utseende. Hun holdt øye med Vasilij, og han holdt øye med henne. Hun hørte sjokkerte og bekymrede utbrudd da folk begynte å snakke om Bodian. I en folkevrimmel som denne visste de fleste hvem han var og hvorfor han var blitt fengslet. Hun ga fra seg arkene det forteste hun kunne, ivrig etter å bli kvitt alle sammen før politiet fikk snusen i hva som foregikk.

Helt foran sto nå en mann med kort hår som så ut som en tidligere soldat, men i stedet for å resitere dikt begynte han å lese Tanjas kommentar om Bodian høyt. Tanja var fornøyd: Nyheten spredde seg enda raskere enn hun hadde håpet. Det lød indignerte rop da han kom til avsnittet der det sto at Bodian ikke fikk legetilsyn. Men mennene i skinnjakke la merke til at stemningen hadde snudd, og lot til å bli mer årvåkne. Hun la merke til at en av dem snakket inntrengende i en walkietalkie.

74

Hun hadde fem nyhetsbrev igjen, og de brente hull i lommen hennes.

Det hemmelige politiet hadde holdt seg i utkanten av mengden, men nå rykket de frem og nærmet seg taleren fra flere hold. Han viftet opprørsk med sitt eksemplar av Dissidens, og fortsatte å rope ut nyheten om Bodian mens politifolkene rykket stadig nærmere. KGB-mennene svarte med å bli voldsomme og dytte folk til side. Det var slik opptøyer startet. Tanja rygget nervøst unna mot utkanten av mengden. Hun hadde fortsatt én kopi av Dissidens igjen. Hun slapp den ned på bakken.

I neste øyeblikk dukket det opp seks uniformerte politimenn. Tanja lurte engstelig på hvor de var kommet fra, og kikket over på den andre siden av gaten. Hun så at flere kom løpende ut gjennom døren på den nærmeste bygningen: De måtte ha skjult seg der inne, og ventet i tilfelle det skulle bli bruk for dem. De trakk frem bajonettene og trengte seg frem i vrimmelen, mens de slo rundt seg uten å bry seg om hvem de traff. Tanja så at Vasilij snudde og prøvde å komme seg gjennom trengselen det forteste han kunne, og hun gjorde det samme. Så løp en panikkslagen ungdom rett i henne, og hun gikk over ende.

Hun følte seg omtåket et øyeblikk. Da hun igjen så klart, oppdaget hun at flere av menneskene rundt henne løp. Hun kom seg opp på kne, men ble svimmel. En eller annen snublet i henne og hun gikk i bakken igjen. Så var plutselig Vasilij der, grep tak i henne med begge hender og heiste henne opp på bena. Det var overraskende; hun hadde ikke trodd at han ville sette sin egen sikkerhet på spill for å hjelpe henne.

Så traff en politimann Vasilij i hodet med en batong, og han falt.

Politimannen satte seg på kne, trakk Vasilijs armer bakpå ryggen hans og satte på ham håndjern med en rask og rutinert bevegelse. Vasilij så opp, fanget Tanjas blikk og formet ordet «Løp!» med munnen.

Hun snudde og løp, men i neste øyeblikk kolliderte hun med en uniformert politimann som grep henne i armen. Hun prøvde å rive seg løs mens hun skrek: «Slipp meg!»

Han strammet grepet og sa: «Du er arrestert, di megge.»

6

Nina Onilova-salen i Kreml var oppkalt etter en kvinnelig maskingeværskytter som ble drept i slaget ved Sevastopol. På veggen hang et innrammet svart-hvitt-fotografi av en røde armé-general som festet Den røde fanes orden på gravstøtten hennes. Bildet hang over en peis av hvit marmor, misfarget som de gule fingrene til en røyker. Rundt omkring i værelset rammet forseggjorte pyntelister inn kvadratiske, malte flater, der andre bilder en gang hadde hengt, noe som tydet på at veggene ikke var blitt malt siden revolusjonen. Kan hende hadde værelset en gang i tiden vært en elegant salong. Nå var det omgjort til kantine, med bord skjøvet sammen så de dannet et langt rektangel samt et tjuetall billige stoler. På bordene sto keramikkaskebegre som så ut som de ble tømt daglig, men aldri tørket av.

Dimka Dvorkijn kom gående inn med tankene surrende i hodet og en diger knute i magen.

Salen var den vanlige møteplassen for assistentene til ministrene og sekretærene i partiet som utgjorde presidiet i det øverste Sovjet, ledelsen i SSSR. Dimka var en av assistentene til Nikita Khrusjtsjov, førstesekretær og formann i presidiet, men han følte like fullt at han ikke hadde noe der å gjøre.

Toppmøtet i Wien var bare noen uker unna. Det kom til å bli et dramatisk første møte mellom Khrusjtsjov og den nye amerikanske presidenten, John Kennedy. Neste dag, under årets viktigste presidium, skulle lederne i SSSR legge opp strategien for møtet. I dag var assistentene samlet for å gjøre forberedelser for presidiet. Det var et planleggingsmøte for et planleggingsmøte.

Khrusjtsjovs representant måtte presentere lederens tanker slik at de andre assistentene kunne forberede sine sjefer til neste dag. Hans uuttalte oppgave var å avdekke enhver potensiell motstand mot Khrusjtsjovs ideer, og om mulig knuse den. Det var hans tunge plikt å legge til rette for at morgendagens diskusjon forløp smertefritt for lederen.

Dimka visste godt hvilke tanker Khrusjtsjov gjorde seg om toppmøtet, men ikke desto mindre følte han seg ute av stand til å håndtere denne viktige samlingen. Han var den yngste og mest uerfarne av Khrusjtsjovs assistenter. Det var bare ett år siden han ble uteksaminert 76

fra universitetet. Han hadde aldri vært på et forberedende presidiemøte før: Han var for grønn. Men ti minutter tidligere hadde kontordamen hans, Vera Pletner, orientert ham om at en av de overordnede assistentene hadde gitt beskjed om at han var syk, og at de to andre nettopp hadde vært innblandet i en bilulykke, slik at han, Dimka, derfor måtte steppe inn.

Det var to grunner til at Dimka hadde sikret seg stillingen hos Khrusjtsjov. Den ene var at han alltid hadde vært best i klassen, fra førskolen til universitetet. Den andre var at han var nevø av en general.

Han visste ikke hvilken faktor som spilte sterkest inn.

Kreml presenterte en monolittisk fasade for utenverdenen, men sannheten var at det var en slagmark. Khrusjtsjovs grep om makten var ikke sterkt. Han var en vaskeekte kommunist, men også en reformist som så brister i det sovjetiske systemet og ønsket å realisere nye ideer. Men de gamle stalinistene i Kreml var ikke slått ennå. De bare ventet på en mulighet til å svekke Khrusjtsjov og reversere reformene hans.

Møtet var uformelt, og assistentene som røykte og drakk te etter å ha kastet jakken og løsnet på slipset, var for det meste menn, skjønt ikke bare. Dimka fikk øye på et kjent fjes: Natalja Smotrov, assistenten til utenriksminister Andrej Gromyko. Hun var i midten av tjueårene, og tiltrekkende selv i den triste, svarte kjolen hun hadde på seg. Dimka kjente henne ikke godt, men hadde snakket med henne et par–tre ganger. Nå satte han seg ved siden av henne. Hun virket overrasket over å se ham. «Konstantinov og Pajari har vært innblandet i en bilulykke,» forklarte han.

«Er de kommet til skade?»

«Ikke alvorlig.»

«Hva med Alkaev?»

«Hjemme med helvetesild.»

«Uff da. Så du er lederens representant?»

«Jeg er livredd.» «Åh, det går nok bra.»

Han så seg rundt. Det lot til at alle ventet på et eller annet. Han senket stemmen til en hvisking og spurte Natalja: «Hvem leder dette møtet?»

En av de andre oppfattet likevel hva han sa. Det var Jevgenij Filipov, som jobbet for den konservative forsvarsministeren Rodion Malinovskij. Filipov var i trettiårene, men var kledd som en eldre mann, i 77

løstsittende etterkrigsdress og grå flanellsskjorte. Han gjentok Dimkas spørsmål med høy stemme og i en spydig tone: «Hvem leder dette møtet? Det gjør naturligvis du. Du er assistenten til lederen av presidiet, ikke sant? Nå, guttevalp, skal vi se å komme i gang?»

Dimka merket at han rødmet. I et kort øyeblikk mistet han munn og mæle. Så fikk han ånden over seg, og sa: «Takket være major Jurij Gagarins fantastiske romferd vil kamerat Khrusjtsjov reise til Wien med gjenklangen av verdens gratulasjoner i ørene.» Måneden før hadde Gagarin vært det første mennesket i verdensrommet, og slått amerikanerne med bare noen uker i det som var et forbløffende vitenskapelig og propagandamessig kupp for Sovjetunionen og Nikita Khrusjtsjov.

Assistentene rundt bordet klappet, og Dimka følte seg litt bedre til mote.

Så tok Filipov ordet igjen. «Førstesekretæren gjør kanskje klokere i å ha gjenklangen av president Kennedys innsettelsestale i ørene,» sa han.

Han lot til å være ute av stand til å si noe uten et snerr. «Dersom kameratene rundt bordet skulle ha glemt det, beskyldte Kennedy oss for å ha planer om verdensherredømme, og han sverget at USA er villig til å betale en hvilken som helst pris for å stanse oss. Etter alle våre velvillige – og etter visse erfarne kameraters mening ukloke – utspill kunne Kennedy knapt ha gjort sine aggressive hensikter tydeligere.» Han løftet armen med én finger i været, som en lærer. «Det er bare én måte å svare på: militær opprustning.»

Dimka forsøkte fremdeles å tenke ut et svar, da Natalja kom ham i forkjøpet. «Det er et kappløp vi ikke kan vinne,» påpekte hun med brysk, forstandig stemme. «De forente stater er rikere enn Sovjetunionen, og de kan uten videre holde tritt med en hvilken som helst økning i vår militære opprustning.»

Hun var mer fornuftig enn den konservative sjefen sin, konkluderte Dimka. Han sendte henne et takknemlig blikk og fulgte opp. «Derav Khrusjtsjovs holdning til en fredelig sameksistens, som vil sette oss i stand til å bruke mindre på det militære og heller investere pengene i landbruk og industri.» Kremls konservative rent ut sagt hatet begrepet «fredelig sameksistens». For dem var konflikten med kapitalist-imperialismen en krig på liv og død.

Ytterst i øyekroken så Dimka kontordamen sin, Vera, komme inn i kantinen. Hun var en oppvakt, nervøs kvinne på førti. Han viftet henne bort.

78

Filipov lot seg ikke avfeie like lett. «Nå må vi ikke være for snare med å bruke sparekniven på det militære, kun basert på et naivt syn på verdenspolitikken,» sa han hånlig. «Vi kan ikke akkurat påstå at vi er vinnere på den internasjonale arena. Bare se hvordan kineserne trosser oss. Det vil svekke oss i Wien.»

Hvorfor bestrebet Filipov seg så til de grader på å fremstille Dimka som en tosk? I det samme kom Dimka på at Filipov hadde vært ute etter en jobb på Khrusjtsjovs kontor – jobben Dimka hadde fått.

«Slik Grisebukta svekket Kennedy,» svarte Dimka. Den amerikanske presidenten hadde godkjent en vanvittig CIA-plan om å invadere Cuba på et sted som het Grisebukta: Renkespillet hadde gått galt, og Kennedy var blitt ydmyket. «Jeg tror vår leders posisjon er styrket.»

«Ikke desto mindre har Khrusjtsjov kommet til kort –» Filipov tidde, klar over at han hadde gått for langt. Disse formøtediskusjonene var åpenhjertige, men det fantes grenser.

Dimka utnyttet dette øyeblikket av svakhet. «På hvilken måte har Khrusjtsjov kommet til kort, kamerat?» spurte han. «Opplys oss, er du snill.»

Filipov var ikke sen om å ta seg inn igjen. «Vi har kommet til kort hva gjelder vårt viktigste politiske mål: en permanent løsning på Berlinsituasjonen. Øst-Tyskland er vår grensepost i Europa. Dets grenser sikrer grensene til Polen og Tsjekkoslovakia. Det er uakseptabelt at byens status ikke er løst.»

«Ja vel,» sa Dimka og ble overrasket over selvsikkerheten i sin egen stemme. «Da tror jeg vi sier oss ferdig med de rent prinsipielle spørsmålene. Men før jeg avslutter møtet, vil jeg i grove trekk gjøre rede for førstesekretærens gjeldende syn på problemene.»

Filipov åpnet munnen for å protestere på den barduse avbrytelsen, men Dimka kom ham i forkjøpet. «Kameratene vil snakke når møtelederen gir dem ordet,» sa han og ga med hensikt stemmen en skarp tone, som fikk alle til å tie.

«I Wien kommer Khrusjtsjov til å fortelle Kennedy at vi ikke kan vente lenger. Vi har lagt frem rimelige forslag til reguleringer vedrørende situasjonen i Berlin, og det eneste svaret vi får fra amerikanerne, er at de ikke ønsker endringer.» Flere av mennene rundt bordet nikket.

«Khrusjtsjov vil si at dersom de ikke går med på en plan, kommer vi til å gå til ensidige skritt, og at dersom amerikanerne prøver å stoppe oss, vil vi se oss tvunget til å sette hardt mot hardt.»

79

Ingen sa noe på en lang stund. Dimka benyttet tausheten til å reise seg. «Takk for fremmøtet,» sa han.

Natalja sa høyt det alle tenkte. «Innebærer det at vi er villige til å gå til krig mot amerikanerne på grunn av Berlin?»

«Førstesekretæren tror ikke det vil komme til krig,» svarte Dimka og ga dem det samme, svevende svaret Khrusjtsjov hadde gitt ham. «Kennedy er ikke gal.»

Da han forlot bordet, så han en blanding av overraskelse og beundring i Nataljas blikk. Han kunne nesten ikke tro at han hadde vært så tøff. Han hadde aldri vært noe persilleblad, men dette var en gruppe mektige og intelligente menn, og han hadde satt en støkk i dem. Posisjonen hans hjalp: Han var riktignok en nykommer, men hans plass i førstesekretærens gemakker ga ham makt. Og paradoksalt nok hadde Filipovs fiendtlige innstilling også hjulpet. De kunne alle føle sympati for behovet for å slå hardt ned på en som forsøkte å undergrave lederen.

Vera ventet på ham i forværelset. Hun var en dreven politisk medarbeider som ikke fikk panikk uten grunn. Dimkas instinkt våknet: «Det er søsteren min, ikke sant?» spurte han.

Vera rykket til og gjorde store øyne. «Hvordan visste du det?» spurte hun andektig.

Det var ikke noe overnaturlig med det. Han hadde mer enn én gang vært redd for at Tanja før eller senere kom til å havne i trøbbel.

«Hun er blitt arrestert.» «Åh, faen.»

Vera pekte på en telefon som sto med røret av på et sidebord, og Dimka grep røret og løftet det til øret. I den andre enden var moren hans, Anja. «Tanja er i Lubjanka!» ropte hun og brukte kortversjonen av navnet på KGB-hovedkvarteret på Lubjanka-plassen. Hun var på randen av hysteri.

Dimka ble ikke tatt fullstendig på sengen. Tvillingsøsteren og han var skjønt enige om at det var mye som var galt med Sovjetunionen, men mens han mente at det var behov for reformer, mente hun at landet burde kaste av seg kommunismens åk. Det var en intellektuell meningsforskjell som ikke påvirket hengivenheten de følte for hverandre.

De var hverandres beste venner. Slik hadde det alltid vært.

Man kunne bli arrestert for å tenke som Tanja – og det var en av de tingene som var galt med systemet. «Ta det med ro, mor, jeg skal få 80

henne ut derfra,» sa Dimka. Han håpet han fikk rett. «Vet du hva som skjedde?»

«Det oppsto opptøyer under en poesisamling!»

«Jeg skal vedde på at hun var på Majakovskij-plassen. Hvis det ikke var noe verre enn det …» Han visste ikke om alt hva søsteren rotet seg borti, men han mistenkte henne for verre ting enn poesi.

«Du må gjøre noe, Dimka! Før de …»

«Jeg vet det.» Før de begynte å avhøre henne, mente moren. En grøssende følelse av frykt la seg over ham som en skygge. Utsiktene til å bli avhørt i den beryktede kjelleren i KGB-hovedkvarteret skremte vettet av enhver sovjetborger.

Hans første tanke hadde vært å si at han skulle hive seg på telefonen, men nå avgjorde han at det ikke ville være nok. Han måtte troppe opp personlig. Han nølte et øyeblikk. Det ville kunne skade karrieren hans dersom folk fikk greie på at han hadde oppsøkt Lubjanka for å få løslatt søsteren. Men han skjøv straks tanken fra seg. Hun var viktigere enn ham, Khrusjtsjov og hele Sovjetunionen. «Jeg er på vei, mor,» sa han. «Ring til onkel Volodja og fortell ham hva som har skjedd.»

«Ja, det var en god idé! Broren min vet hva som må gjøres.»

Dimka la på. «Ring til Lubjanka,» sa han til Vera. «Forklar dem i veldig tydelige ordelag at du ringer fra førstesekretærens kontor, og at han ser med bekymring på arrestasjonen av den ledende journalisten Tanja Dvorkijn. Si at kamerat Khrusjtsjovs assistent er på vei for å forhøre seg om saken, og at de ikke skal foreta seg noe før han kommer.»

Kontordamen noterte det ned. «Skal jeg be dem kjøre frem en bil?»

Lubjanka-plassen lå bare halvannen kilometer fra Kreml-komplekset. «Jeg har motorsykkelen min stående nede. Det går fortere med den.» Dimka var privilegert som hadde en Voskhod 175-kubikk med fem gir og to eksospotter.

På veien reflekterte han over at grunnen til at han visste at Tanja før eller senere kom til å havne i trøbbel, paradoksalt nok var at hun hadde sluttet å fortelle ham alt. Tidligere hadde de aldri hatt hemmeligheter for hverandre. Dimka og tvillingsøsteren følte en nærhet til hverandre som de ikke delte med noen andre. Når moren var borte og de var alene, pleide Tanja å valse splitter naken gjennom leiligheten for å hente rent undertøy i tørkeskapet, og Dimka pleide å tisse uten å bry seg om å lukke baderomsdøren. Det hendte at Dimkas kamerater glisende 81

antydet at denne intimiteten var erotisk ladet, mens det motsatte faktisk var tilfellet. De kunne være så intime nettopp fordi det ikke fantes noen seksuell gnist dem imellom.

Men det siste året hadde han vært klar over at hun skjulte noe for ham. Han visste ikke hva det var, men han kunne gjette. Ikke en kjæreste, det følte han seg sikker på: De betrodde hverandre alt om sine kjærlighetsliv, utvekslet synspunkter og viste hverandre forståelse. Det var nesten sikkert noe politisk, tenkte han. Den eneste grunnen til at hun skulle holde noe skjult for ham, var at hun ønsket å beskytte ham.

Han svingte inn foran den fryktede bygningen, et palass av gul teglstein, oppført før revolusjonen som hovedkontoret til et forsikringsselskap. Tanken på at søsteren satt fengslet der, fikk ham til å føle seg uvel. Han ble plutselig redd for at han skulle kaste opp.

Han parkerte rett foran hovedinngangen, ventet et øyeblikk til han hadde gjenvunnet fatningen, og gikk inn.

Tanjas redaktør, Daniil Antonov, var der allerede og sto og kranglet med en KGB-mann i ekspedisjonen. Daniil var en kortvokst og spedbygd mann, som Dimka tenkte på som harmløs, men nå var han svært pågående. «Jeg vil treffe Tanja Dvorkijn, og jeg vil treffe henne nå,» sa han.

KGB-mannen hadde anlagt et svært halsstarrig ansiktsuttrykk. «Jeg er ikke sikker på om det lar seg gjøre.»

Dimka blandet seg inn. «Jeg kommer fra førstesekretærens kontor,» sa han.

KGB-mannen nektet å la seg imponere. «Og hva gjør du der, gutt – lager te?» spurte han uforskammet. «Hva er navnet?» Det var et avskrekkende spørsmål: Folk var livredde for å oppgi navnet sitt til KGB. «Dmitri Dvorkijn, og jeg er her for å informere dere om at kamerat Khrusjtsjov har fattet personlig interesse for denne saken.»

«Dra til helvete, Dvorkijn,» sa mannen. «Kamerat Khrusjtsjov vet ingen verdens ting om denne saken. Du er her for å hjelpe søsteren din ut av knipa.»

Dimka ble forbløffet over mannens selvsikre uforskammethet. Han tippet at mange av dem som prøvde å få satt familie eller venner fri fra KGB-arresten, påberopte seg forbindelser med mektige mennesker.

Men han ga seg ikke. «Hva er ditt navn?»

«Kaptein Mets.»

82

«Og hva lyder siktelsen mot Tanja Dvorkijn på?»

«Vold mot politiet.»

«Har en jente banket opp en av bøllene i skinnjakke?» spurte Dimka spydig. «Etter å ha tatt fra ham våpenet da, i så fall? Gi deg nå, Mets, ikke vær så umedgjørlig.»

«Hun deltok på et oppviglermøte. Antisovjetisk litteratur ble delt ut.» Mets rakte Dimka et krøllet ark. «Møtet utartet til opptøyer.»

Dimka så på arket. Overskriften var Dissidens. Han hadde hørt om dette samfunnskritiske nyhetsbrevet, og han tvilte ikke et øyeblikk på at Tanja kunne ha noe med det å gjøre. Denne utgaven var viet operasangeren Ustin Bodian. Dimka lot seg forbigående distrahere av de sjokkerende beskyldningene om at Bodian kom til å dø av lungebetennelse i en arbeidsleir i Sibir. Så husket han at Tanja hadde kommet hjem fra Sibir tidligere samme dag, og skjønte at det måtte være hun som hadde skrevet det. Hun kunne være i store vanskeligheter. «Påstår du at Tanja hadde denne publikasjonen i sin besittelse?» krevde han å få vite. Da han så at Mets nølte, la han til: «Nei, jeg trodde nok ikke det.»

«Hun burde ikke ha vært der i det hele tatt.»

Daniil skjøt inn: «Hun er reporter, din tosk. Hun observerte arrangementet, slik deres folk gjorde.»

«Hun er ikke en av folkene våre.»

«Alle TASS-reportere samarbeider med KGB, det vet du godt.»

«Du kan ikke bevise at hun var der i offisielt ærend.»

«Jo, det kan jeg. Jeg er redaktøren hennes. Det var jeg som sendte henne.»

Dimka lurte på om det var sant. Han tvilte på det. Han var takknemlig mot Daniil, som tok en farlig sjanse ved å forsvare Tanja.

Mets var i ferd med å miste selvtilliten. «Hun var i følge med en mann ved navn Vasilij Jenkov, som hadde fem eksemplarer i lommen.»

«Hun kjenner ingen ved navn Vasilij Jenkov,» sa Dimka. Det kunne være sant: Han hadde i hvert fall aldri hørt navnet før. «Hvordan kan dere vite hvem som var i følge med hvem, dersom det utartet til opptøyer?»

«Jeg må snakke med mine overordnede,» sa Mets og snudde seg.

Dimka gjorde stemmen skarp. «Ikke bli for lenge borte,» gneldret han. «Den neste personen Kreml sender, er kanskje ikke gutten som lager te.»

83

Mets forsvant ned en trapp. Dimka grøsset. Alle visste at avhørsrommene lå i kjelleren.

Like etter fikk Dimka og Daniil selskap i vestibylen av en eldre mann med en sigarett i munnviken. Han hadde et frastøtende, kjøttfullt ansikt med aggressiv, utstående hake. Daniil lot ikke til å bli glad for å se ham. Han presenterte ham som Pjotr Opotkin, featureredaksjonens sjefredaktør.

Opotkin betraktet Dimka med øyne som rynket seg for å unnslippe røyken. «Jaså, søsteren din har gått hen og blitt arrestert på et protestmøte,» sa han. Tonen var amper, men Dimka fornemmet at Opotkin av en eller annen grunn egentlig var fornøyd.

«En diktopplesning,» korrigerte Dimka.

«Ikke store forskjellen.»

Daniil skjøt inn: «Det var jeg som sendte henne dit.»

«Samme dag som hun kom tilbake fra Sibir?» spurte Opotkin skeptisk.

«Det var i og for seg ikke et oppdrag. Jeg foreslo bare at hun skulle stikke bortom når det passet seg sånn, for å se hva som foregikk.»

«Ikke lyv for meg,» sa Opotkin. «Du prøver bare å beskytte henne.»

Daniil skjøt haken frem og stirret utfordrende på ham. «Er det ikke derfor du er her også?»

Før Opotkin rakk å svare, kom kaptein Mets tilbake. «Saken er fremdeles under overveielse,» sa han.

Opotkin presenterte seg og viste legitimasjonspapirene sine til Mets.

«Spørsmålet er ikke om Tanja Dvorkijn skal straffes, men hvordan,» sa han.

«Nettopp,» sa Mets ærbødig. «Vil du komme med meg?»

Opotkin nikket, og Mets fulgte ham ned trappen.

Dimka sa med dempet stemme: «Han lar dem ikke torturere henne, vel?»

«Opotkin var sint på Tanja fra før,» sa Daniil bekymret.

«Hvorfor det? Jeg trodde hun var en dyktig journalist.»

«Hun er strålende. Men hun takket nei til en invitasjon til en fest hjemme hos ham på lørdag. Han ville gjerne at du skulle komme også.

Pjotr elsker å imponere folk. Han blir skrekkelig såret når noen avviser ham.» «Åh, faen.»

«Jeg sa til henne at hun burde ha takket ja.»

84

«Er det sant at du sendte henne til Majakovskij-plassen?»

«Nei. Vi kunne aldri ha trykt en artikkel om en så uoffisiell samling.»

«Takk for at du prøver å beskytte henne.»

«En glede – men jeg tror ikke det hjelper.»

«Hva tror du kommer til å skje?»

«Hun får kanskje sparken. Men det er mer sannsynlig at hun blir stasjonert et eller annet lite fristende sted. Kasakhstan, for eksempel.»

Daniil rynket brynene. «Jeg må tenke ut et kompromiss Opotkin kan leve med, som ikke blir for ille for Tanja.»

Dimka skottet bort mot inngangsdøren og fikk se en mann i førtiårene med militærkort hår, iført generaluniformen til Den røde armé.

«Endelig, onkel Volodja,» utbrøt han.

Volodja Pesjkov hadde det samme intense, blå blikket som Tanja.

«Hva er dette her for noe sludder?» spurte han sint.

Dimka fortalte ham hva som var skjedd. Da han var ferdig, dukket Opotkin opp igjen. Med innsmigrende stemme sa han henvendt til Volodja: «General, jeg har diskutert dette problemet med niesen din med våre venner i KGB, og de sier seg tilfreds med at jeg behandler det som en sak internt i TASS.» Dimka senket lettet skuldrene. Så ble han slått av tanken på at Opotkin kunne ha angrepet saken slik han hadde gjort, rett og slett for å manøvrere seg i en posisjon der han kunne gi skinn av å ha gjort Volodja en tjeneste.

«La meg komme med et forslag,» sa Volodja. «Dere kan markere at episoden er alvorlig uten å fordele skyld simpelthen ved å overføre Tanja til en annen post.»

Det var straffen Daniil hadde vært inne på bare et øyeblikk tidligere.

Opotkin nikket ettertenksomt, som om han vurderte forslaget, skjønt Dimka var sikker på at han begjærlig ville etterkomme et hvilket som helst «forslag» fra general Pesjkov.

Daniil skjøt inn: «Kanskje et utenlandsoppdrag. Hun snakker tysk og engelsk.»

Dimka visste at det var en overdrivelse. Tanja hadde hatt begge språkene på skolen, men det var ikke det samme som å snakke dem. Daniil prøvde å redde henne fra å bli forvist til en eller annen fjern, sovjetisk avkrok.

85

Daniil fortsatte: «Og hun kunne fortsette å skrive featureartikler for meg. Jeg vil helst ikke miste henne til nyhetsredaksjonen – til det er hun altfor dyktig.»

Opotkin virket tvilende. «Vi kan ikke sende henne til London eller Bonn. Det ville bli sett på som en belønning.»

Det var sant. Oppdrag i de kapitalistiske landene var svært ettertraktede. Utenlandstillegget var skyhøyt, og selv om de ikke fikk like mye for pengene som i SSSR, hadde sovjetborgere i Vesten en mye høyere levestandard enn den de var vant til hjemmefra.

Volodja sa: «Øst-Berlin, kanskje, eller Warszawa.»

Opotkin nikket. En overflytting til et annet kommunistland minnet mer om straff.

Volodja tilføyde: «Det gleder meg at vi har funnet en løsning på dette.»

Opotkin sa henvendt til Dimka: «Jeg skal ha fest lørdag kveld. Du har kanskje lyst til å komme?»

Dimka gjettet på at dette ville besegle avtalen. Han nikket. «Tanja sa det,» svarte han med forstilt entusiasme. «Vi vil gjerne komme begge to. Takk for innbydelsen.»

Opotkin strålte.

Daniil sa: «Jeg vet tilfeldigvis om en ledig post i et kommunistland.

Og det haster med å få den besatt. Hun kan reise alt i morgen.»

«Hvor da?» spurte Dimka.

«Cuba.»

Opotkin, som nå var i strålende humør, sa: «Det tror jeg vi kan akseptere.»

Det var i hvert fall bedre enn Kasakhstan, tenkte Dimka.

Mets kom tilbake til ekspedisjonen, denne gangen i følge med Tanja.

Dimka kjente et stikk i brystet: Hun var blek og redd, men så ut til å være uskadd. Mets snakket med en blanding av respekt og trass, lik en hund som bjeffer fordi den er redd. «Tillat meg å foreslå at unge Tanja holder seg langt unna diktopplesninger i fremtiden,» sa han.

Onkel Volodja så ut som han hadde lyst til å ta strupetak på idioten, men han tvang frem et smil. «Ja, det er nok et svært godt råd.»

De gikk ut i samlet tropp. Mørket hadde senket seg. Dimka sa til Tanja: «Jeg har sykkelen min her. Jeg kan kjøre deg hjem.»

«Ja takk, gjerne,» svarte hun. Det var tydelig at hun gjerne ville snakke med ham.

86

Onkel Volodja kunne ikke lese tankene hennes slik Dimka kunne, og han sa: «Er det ikke bedre at du sitter på i bilen min – du ser til å være altfor oppskjørtet til en motorsykkeltur.»

Til Volodjas overraskelse svarte Tanja: «Takk, onkel, men jeg sitter heller på med Dimka.»

Volodja trakk på skuldrene og satte seg inn i en ventende limousin av merket Zil. Daniil og Pjotr tok farvel.

Så snart de var utenfor hørevidde, snudde Tanja seg mot Dimka med et fortvilet uttrykk i ansiktet. «Sa de noe om Vasilij Jenkov?»

«Ja. De sa at du var der i følge med ham. Er det sant?»

«Ja.» «Åh, faen. Men han er ikke kjæresten din, vel?»

«Nei. Vet du hva som skjedde med ham?»

«Han hadde fem eksemplarer av Dissidens i lomma, så han slipper ikke ut fra Lubjanka med det første, ikke engang om han har mektige venner.»

«Pokker! Tror du de kommer til å etterforske ham?»

«Jeg er sikker på det. De kommer til å undersøke om han bare deler ut Dissidens eller om det faktisk er han som står bak nyhetsbrevet, noe som er mye mer alvorlig.»

«Kommer de til å gjennomsøke leiligheten hans?»

«Det vil være skjødesløst av dem hvis de ikke gjør det. Hvordan det – hva vil de finne der?»

Hun så seg rundt, men det var ingen i nærheten. Ikke desto mindre senket hun stemmen. «Skrivemaskinen Dissidens er skrevet på.»

«Da er jeg glad for at Vasilij ikke er kjæresten din, for han kommer til å tilbringe de neste tjuefem årene i Sibir.»

«Ikke si det!»

Dimka rynket brynene. «Du er ikke forelsket i ham, det merker jeg på deg … men du er ikke helt likegyldig til ham heller.»

«Nei. Han er en modig mann, og en fantastisk poet, men vi har ikke noe romantisk forhold. Jeg har aldri kysset ham. Han er en av disse mennene som må ha mange forskjellige kvinner.»

«Som min venn Valentin.» Dimkas romkamerat på universitetet, Valentin Lebedev, var en skikkelig skjørtejeger.

«Ja, akkurat som Valentin.»

«Så … hvor lei deg blir du dersom de gjennomsøker Vasilijs leilighet og finner denne skrivemaskinen?»

87

«Veldig. Vi utga Dissidens sammen. Det var jeg som skrev dagens utgave.»

«Pokker også. Jeg var redd for det.» Nå kjente Dimka hemmeligheten som var blitt holdt skjult for ham det siste året.

Tanja sa: «Vi må dra til leiligheten hans nå, hente skrivemaskinen og kvitte oss med den.»

Dimka tok et skritt bort fra henne. «Absolutt ikke. Glem det.»

«Vi må!»

«Nei. Jeg gjør hva som helst for deg, og jeg kan være villig til å ta store sjanser for en du elsket, men jeg akter ikke å sette alt på spill for denne fyrens skyld. Vi kunne havne i Sibir alle tre.»

«Så får jeg gjøre det selv.»

Dimka så morskt på henne mens han vurderte farene. «Hvem andre vet om deg og Vasilij?»

«Ingen. Vi var forsiktige. Jeg forvisset meg alltid om at jeg ikke ble skygget når jeg skulle hjem til ham. Vi møttes aldri ute blant folk.»

«KGB-etterforskerne kan altså ikke koble deg til ham?»

Hun nølte, og det var da han skjønte at hun befant seg i en kritisk situasjon.

«Hva er det?» spurte han.

«Det kommer an på hvor grundige de er.»

«Hva mener du?»

«Da jeg kom hjem til Vasilij i formiddag, var det en jente der – Varvara.»

«Faen!»

«Hun var på vei ut. Hun vet ikke hvem jeg er.»

«Men vil hun kunne peke deg ut hvis KGB viser henne fotografier av folk som ble arrestert på Majakovskij-plassen i dag?»

Tanja ble tydelig urolig. «Hun målte meg grundig med blikket, i den tro at jeg var en rival. Ja, jeg tror hun ville kjenne meg igjen.» «Åh, herregud, da er vi nødt til å få tak i den skrivemaskinen. Uten den kommer de til å tro at Vasilij bare distribuerer Dissidens, og gi blaffen i å spore opp hver eneste en av hans tilfeldige kvinnebekjentskaper, ikke minst fordi det later til å være mange av dem. Og du slipper kanskje ustraffet fra det. Men hvis de finner skrivemaskinen, er du ferdig.»

«Jeg gjør det på egen hånd. Du har rett, jeg kan ikke utsette deg for en så stor risiko.»

88

«Og jeg kan ikke la deg ta en så stor risiko alene,» repliserte han.

«Hva er adressen?»

Hun fortalte ham det.

«Det er ikke lange biten,» sa han. «Kom deg på sykkelen.» Han satte seg på og tråkket på startpedalen.

Tanja nølte, så satte hun seg på bak ham.

Dimka slo på frontlykten, og de svingte ut i trafikken.

Mens han kjørte, lurte han på om KGB allerede hadde rukket å gjennomsøke Vasilijs leilighet. Det var mulig, konkluderte han, men ikke sannsynlig. Forutsatt at de hadde arrestert mellom førti og femti personer, ville det ta dem det meste av natten å gjennomføre de innledende avhørene, få navn og adresser, og bestemme seg for hvem de skulle konsentrere seg om. Men det ville uansett ikke skade å være forsiktig.

Da de ankom adressen Tanja hadde oppgitt, kjørte han forbi uten å saktne farten. Gatelyktene viste et fornemt attenhundretallshus. Alle slike bygninger var nå enten omgjort til offentlige kontorer eller oppdelt i leiligheter. Det sto ingen biler parkert utenfor, og ingen KGBmenn i skinnjakker sto og lurte ved inngangen. Han kjørte rundt hele kvartalet uten å se noe mistenkelig, og parkerte et par hundre meter fra døren.

De steg av motorsykkelen. En kvinne som var ute og luftet hunden, sa: «God kveld» idet hun passerte. De gikk inn i bygningen.

Inngangspartiet hadde en gang i tiden vært en staselig vestibyle. Nå avdekket en enslig lyspære et marmorgulv fullt av hakk og riper, og en majestetisk trapp med et gelender som manglet flere balustre.

De gikk opp trappen. Tanja fant frem en nøkkel og låste opp døren til leiligheten. De steg inn og lukket døren etter seg.

Tanja førte an inn i stuen. En grå katt iakttok dem med vaktsomt blikk. Tanja løftet en stor kartong ut av et skap. Den var halvfull av kattens tørrfôr. Hun rotet rundt i den og løftet opp en skrivemaskin med trekk på. Så fisket hun opp noen ark med stensilpapir.

Hun rev arkene i småbiter, kastet dem i peisen og satte en fyrstikk borti. Dimka så på at de brant, og spurte forbitret: «Hvorfor i svarte risikerer du alt for noen formålsløse protesters skyld?»

«Vi lever i et brutalt tyranni,» svarte hun. «Vi er nødt til å gjøre noe for å holde håpet levende.»

«Vi lever i et samfunn som utvikler kommunisme,» repliserte Dimka.

89

«Det er vanskelig, og vi har problemer. Men du burde bidra til å løse problemene i stedet for å nøre opp under misnøyen.»

«Hvordan kan man finne løsninger dersom ingen får lov til å snakke om problemene?»

«I Kreml snakker vi om problemene hele tiden.»

«Og den samme, lille klikken med sneversynte menn bestemmer seg hver gang for ikke å gjøre noen store forandringer.»

«Ikke alle er sneversynte. Enkelte jobber hardt for å få til endringer.

Gi oss tid.»

«Det er førti år siden revolusjonen. Hvor lang tid trenger dere før dere blir nødt til å innrømme at kommunismen er et mislykket foretagende?»

Papiret i peisen hadde raskt forvandlet seg til svart aske. Dimka snudde seg frustrert bort. «Vi har hatt denne diskusjonen så mange ganger. Nå må vi se å komme oss ut herfra.» Han løftet opp skrivemaskinen.

Tanja huket tak i katten, og de forlot leiligheten.

Da de var på vei ut, støtte de på en mann med attachékoffert i vestibylen. Han nikket idet han passerte dem i trappen. Dimka håpet lyset var for svakt til at han så ansiktene deres ordentlig.

Ute på gaten satte Tanja katten ned på fortauet. «Nå må du klare deg selv, Mademoiselle,» sa hun.

Katten spankulerte av sted uten å verdige dem et blikk.

De hastet bortover fortauet mens Dimka forgjeves forsøkte å gjemme skrivemaskinen under jakken. Månen var til hans bekymring kommet opp, og de var klart synlige. De nådde frem til motorsykkelen.

Dimka rakte henne skrivemaskinen. «Hvordan skal vi bli kvitt den?» hvisket han.

«Elven?»

Han vred hjernen til han kom på et sted ved elvebredden, dit han og noen medstudenter hadde dratt noen ganger for å være oppe hele natten og drikke vodka. «Jeg har det.»

De satte seg på motorsykkelen, og Dimka kjørte ut av sentrum i sørlig retning. Stedet han hadde i tankene lå i utkanten av byen, og det var en fordel, for der var det mindre sannsynlig at noen ville legge merke til dem.

Han holdt høy fart i tjue minutter, før han stanset utenfor NikoloPerervinskij-klosteret.

90

Den fordums institusjonen med den vakre katedralen var nå en ruin som ikke hadde vært i bruk på årtier, ribbet for sine skatter. Den lå på et smalt nes mellom den sørgående hovedjernbanelinjen og Moskvaelven. Jordene som omga ruinen, var forvandlet til byggeplasser, der det skulle reises nye høyblokker, men om kvelden lå området øde og forlatt. De så ikke et menneske.

Dimka trillet sykkelen fra veien og inn i et treholt, der han parkerte den på støtten. Så førte han Tanja gjennom ruinene av klosteret. De forfalne bygningene var uhyggelig hvite i månelyset. Løkkuplene på katedralen hadde styrtet sammen, men de fleste av de grønne tegltakene på klosterbygningene var intakte. Dimka klarte ikke å riste av seg følelsen av at gjenferdene etter flere generasjoner munker holdt øye med ham gjennom de knuste vindusrutene.

Han gikk vestover over et myrlendt jorde i retning elven.

Tanja spurte: «Hvordan vet du om dette stedet?»

«Vi pleide å dra hit da vi var studenter, drikke oss fulle og se på at solen steg opp over vannet.»

De kom frem til bredden. Nettopp her gjorde elven en stor sving og ble tregtflytende, og vannet var blikkstille i månelyset. Men Dimka visste at det var dypt nok til deres formål.

Tanja nølte. «For en sløsing,» sa hun.

Dimka trakk på skuldrene. «Ja, skrivemaskiner koster flesk.»

«Det er ikke bare pengene. Den representerer en dissidents stemme, et alternativt verdenssyn, en annen måte å tenke på. En skrivemaskin er talefrihet.»

«I så fall får du det bedre uten den.»

Hun ga ham den.

Han trakk valsen mot høyre så langt den gikk, og fikk dermed et håndtak å holde maskinen i. «Sånn,» sa han. Så svingte han armen bakover, før han slengte skrivemaskinen utover elven av all kraft. Den kom ikke langt, men landet med et tilfredsstillende plask og forsvant ut av syne.

De ble stående og se på krusningene i måneskinnet.

«Takk skal du ha,» sa Tanja. «Særlig ettersom du ikke tror på det jeg gjør.»

Han la armen om skulderen hennes, og så slentret de sammen tilbake til motorsykkelen.

91

7

George Jakes var i dårlig humør. Armen var fortsatt pokker så vond, til tross for at den var gipset og han bar den i fatle. Han hadde mistet den ettertraktede jobben alt før han hadde begynt: Akkurat som Greg hadde forutsagt, hadde advokatfirmaet Fawcett Renshaw trukket tilbake jobbtilbudet etter at han med fullt navn hadde figurert som en skadet frihetsrytter i avisene. Nå ante han ikke hva han skulle gjøre med resten av livet sitt.

Avslutningsseremonien, også kalt promosjonen, ble holdt på Harvard University’s Old Yard, en gresskledd plass omgitt av vakre, røde mursteinsbygninger. Medlemmer av universitetsrådet var iført flosshatt og sjakett. Æresdoktorater ble tildelt den britiske utenriksministeren, en aristokrat med veik hake ved navn Lord Home, og en medarbeider i president Kennedys stab i Det hvite hus med det besynderlige navnet McGeorge Bundy. Til tross for det dårlige humøret følte George et visst vemod over å skulle forlate Harvard. Han hadde vært der i sju år, først som bachelorstudent, og deretter jusstudent. Han hadde truffet en del fantastiske mennesker og fått noen få, gode venner.

Han hadde bestått hver eneste eksamen. Han hadde vært sammen med mange jenter og ligget med tre. Han hadde drukket seg full én gang og avskydd følelsen av å miste kontrollen.

Men denne dagen var han altfor sint til å mimre. Etter møtet med den voldelige mobben i Anniston hadde han forventet en kraftig reaksjon fra Kennedy-administrasjonen. Jack Kennedy hadde fremstilt seg for det amerikanske folk som liberal og fått de fargedes stemmer. Bobby Kennedy var justisminister, nasjonens mest høytstående representant for opprettholdelse av lov og orden. George hadde regnet med at Bobby klart og tydelig skulle si ifra om at den amerikanske grunnloven gjaldt i Alabama, som i alle andre delstater.

Det hadde han ikke gjort.

Ingen var blitt arrestert for å ha angrepet frihetsrytterne. Verken det lokale politiet eller FBI hadde etterforsket noen av de mange voldsforbrytelsene som var blitt begått. I USA i 1961 kunne altså hvite rasister gå løs på borgerrettsdemonstranter mens politiet sto og så på, brekke bena på dem, prøve å brenne dem levende – og slippe ustraffet fra det.

George hadde sist sett Maria Summers på et legekontor. De skadde 92

frihetsrytterne var blitt avvist ved det nærmeste sykehuset, men de hadde til slutt funnet noen som var villige til å behandle dem. George hadde vært inne hos en sykepleier som tok seg av den brukne armen hans, da Maria kom for å si at hun skulle ta et fly til Chicago. Hadde han kunnet, ville han ha reist seg og lagt armene rundt henne. Slik situasjonen var, hadde hun kysset ham på kinnet, og dratt sin vei.

Han lurte på om han noensinne ville få se henne igjen. Jeg kunne ha falt for henne, tenkte han. Og kanskje gjorde jeg det. Selv om de hadde snakket sammen hele dagen hver dag i ti dager, hadde han ikke kjedet seg et sekund: Hun var like smart som ham, om ikke smartere. Og selv om hun lot til å være uskyldigheten selv, hadde de fløyelsbrune øynene hennes fått ham til å se henne for seg i skjæret fra levende lys.

Avslutningsseremonien var ferdig klokken halv tolv. Studenter, foreldre og alumner begynte å slentre av sted i skyggen fra de store almetrærne, på vei til den formelle lunsjen der avgangsstudentene skulle få overrakt sine eksamensdiplomer. George holdt utkikk etter familien, men fikk ikke øye på dem med det samme.

En han derimot fikk øye på, var Joseph Hugo.

Hugo sto alene borte ved bronsestatuen av John Harvard og tente en av de lange sigarettene sine. I den svarte, seremonielle kappen så den hvite huden hans enda mer gusten ut. George knyttet nevene. Han skulle gjerne ha banket livskiten ut av den overløperen. Men venstrearmen var ubrukelig, og hvis han og Hugo begynte å slåss på tørre nevene i Old Yard i dag, av alle dager, ville det få store konsekvenser for ham. Det beste ville være å overse Hugo og gå videre.

Men han kunne ikke dy seg, og sa: «Hugo, din drittsekk.»

Hugo virket skremt, tross Georges skadde arm. Han var på størrelse med George, og antagelig like sterk, men George hadde raseriet på sin side, og det visste Joseph. Han slo blikket ned og prøvde å komme seg forbi George, mens han mumlet: «Jeg vil ikke snakke med deg.»

«Det overrasker meg ikke.» George stilte seg i veien for ham. «Du sto og så på at en rasende mobb gikk til angrep på meg. De bøllene brakk den jævla armen min, for faen.»

Hugo rygget et skritt bakover. «Du hadde ingenting med å dra til Alabama.»

«Og du hadde ingenting med å late som om du var borgerrettsaktivist, mens du fra første stund spionerte for motparten. Hvem var det som betalte deg, Ku Klux Klan?»

93

Hugo skjøt haken frem med selvrettferdig mine, og George verket etter å gi ham en på tygga. «Jeg påtok meg frivillig å gi informasjon til FBI,» sa Hugo.

«Du gjorde det altså gratis! Jeg vet sannelig ikke om det gjør saken bedre eller verre.»

«Men jeg kommer ikke til å være frivillig særlig mye lenger. Jeg begynner å jobbe for byrået i neste uke.» Han sa det i det halvt forlegne, halvt trassige tonefallet til en som innrømmer å være medlem av en religiøs sekt.

«Du var en så god tyster at de ga deg jobb, altså.»

«Jeg har alltid villet jobbe med å opprettholde lov og orden.»

«Det var ikke det du gjorde i Anniston. Der sto du på lovbryternes side.»

«Dere er jo kommunister. Jeg har hørt dere snakke om Karl Marx.»

«Og Hegel, Voltaire, Gandhi og Jesus. Ærlig talt, Hugo, ikke engang du er så dum.»

«Jeg kan ikke fordra kaos.»

Det var det som var problemet, tenkte George bittert. Folk kunne ikke fordra kaos. Pressen hadde i sin dekning lagt skylden for bråket på rytterne, ikke på segregasjonistene med sine balltrær og bomber. Det gjorde ham vanvittig fortvilet: Fantes det ingen i USA som var opptatt av rettferdighet?

Han fikk øye på Verena Marquand, som vinket til ham fra den andre enden av plenen. Brått mistet han all interesse for Joseph Hugo.

Verena var avgangsstudent fra det engelske fakultet. Det var imidlertid så få fargede studenter ved Harvard at de kjente hverandre alle sammen. Og hun var så nydelig at han ville ha lagt merke til henne selv om hun hadde vært én av tusen fargede jenter ved universitetet. Hun hadde grønne øyne og hud med farge som fløtekaramell. Under kappen var hun iført en kort, grønn kjole som fremhevet de lange, glatte leggene. Studentluen satt kjekt på snei. For et støkke.

Folk sa at hun og George kunne ha blitt et pent par, men de hadde aldri vært sammen. Hver gang han hadde vært fri og frank, hadde hun vært i et forhold og omvendt. Nå var det for sent.

Verena var en glødende borgerrettsforkjemper, og etter universitetet skulle hun jobbe for Martin Luther King i Atlanta. Nå sa hun begeistret: «Dere har virkelig satt noe i gang med den frihetsreisen!»

Det var sant. Etter brannbomben i Anniston hadde George tatt flyet 94

hjem fra Alabama med armen i gips, men andre hadde fortsatt kampen.

Ti studenter fra Nashville hadde tatt bussen til Birmingham, der de ble arrestert. Nye frihetsryttere hadde erstattet den første gruppen. Også de var blitt utsatt for vold fra en mobb av hvite rasister. Frihetsrytterne var blitt en folkebevegelse.

«Men jeg mistet jobben,» sa George.

«Bli med til Atlanta og jobb for King,» foreslo Verena omgående.

George ble paff. «Har han bedt deg om å spørre meg?»

«Nei, men han trenger en dyktig jurist, og ingen av dem som har søkt er halvparten så oppvakte som deg.»

George følte seg fristet. Han hadde vært på nippet til å forelske seg i Maria Summers, men ville gjøre lurt i å glemme henne: Han ville antagelig aldri få se henne igjen. Han lurte på om Verena ville gå ut med ham hvis de begge begynte å jobbe for King. «Kanskje det,» sa han.

Han ville tenke på det.

Han skiftet samtaleemne. «Er foreldrene dine her i dag?»

«Selvfølgelig. Bli med og hils på dem.»

Verenas foreldre var to av Kennedys kjendisstøttespillere. George håpet at de nå ville stå frem og kritisere presidenten for hans manglende reaksjon på segregasjonistenes voldsbruk. Kanskje George og Verena sammen kunne overtale dem til å komme med en offentlig uttalelse. Det ville gjort sitt for å lindre smerten i armen hans.

Han krysset plenen sammen med Verena.

«Mamma, pappa, hils på en venn av meg, George Jakes,» sa Verena.

Foreldrene hennes var en høy, velkledd farget mann og en hvit kvinne med blondt hår satt opp i en kunstferdig frisyre. George hadde sett bilder av dem mange ganger: De var berømte for sitt blandingsekteskap.

Percy Marquand var «Den fargede Bing Crosby», filmstjerne så vel som en dyktig smørsanger. Babe Lee var teaterskuespillerinne med sexy roller som spesiale.

Percy snakket med en varm baryton George gjenkjente fra utallige slagere. «Mr. Jakes. Du tok den brukne armen der nede i Alabama for oss alle sammen. Det er en ære å få ta deg i hånden.»

«Takk, sir, men kall meg George, er du snill.»

Babe Lee holdt hånden hans og så ham inn i øynene som om hun hadde lyst til å gifte seg med ham. «Vi er så takknemlige, George, og så stolte.» Hun opptrådte så forførende at George skottet engstelig på mannen hennes av frykt for at han skulle bli sint, men verken Percy eller 95

Verena viste tegn til å reagere, og George lurte på om hun oppførte seg sånn overfor alle menn hun møtte.

Så snart han klarte å fri seg fra Babes grep, snudde George seg mot Percy. «Jeg vet at du støttet Kennedy i presidentvalget i fjor,» sa han.

«Blir du ikke sint når du ser hvor lite han gjør for borgerrettighetene?»

«Vi er alle skuffet,» svarte Percy.

Verena skjøt inn: «Det håper jeg virkelig! Bobby Kennedy har bedt rytterne om å ta en pause til det roer seg litt ned. Har du hørt på maken? CORE nektet selvfølgelig. USA styres av loven, ikke mobben!»

«Et poeng som burde ha kommet fra justisministeren,» sa George.

Percy nikket, helt uberørt av dette angrepet fra to kanter. «Jeg hører at Kennedy-administrasjonen har gjort en avtale med Sørstatene,» sa han. George spisset ører; dette hadde det ikke stått noe om i avisene.

«Delstatsguvernørene har gått med på å tøyle mobben, og det er nettopp det Kennedy-brødrene vil.»

George visste at i politikken ga ingen ved dørene. «Og hva får de til gjengjeld?»

«Justisministeren har lovet å lukke øynene for de ulovlige arrestasjonene av frihetsryttere.»

Verena ble rasende og tydelig irritert på faren. «Jeg skulle ønske du hadde fortalt meg om dette før, pappa,» sa hun skarpt.

«Jeg visste at det ville gjøre deg sint, vennen min.»

Denne nedlatenheten fikk Verena til å rødme, og hun så bort.

George konsentrerte seg om nøkkelspørsmålet. «Kommer du til å protestere offentlig, Mr. Marquand?»

«Jeg har tenkt tanken,» svarte Percy. «Men jeg tror ikke det ville gjøre noe særlig fra eller til.»

«Det kan påvirke fargede velgere til ikke å gi sin stemme til Kennedy i 1964.»

«Er vi sikre på at vi ønsker det? Vi ville hatt det mye verre med en fyr som Dick Nixon i Det hvite hus.»

Verena sa indignert: «Så hva kan vi gjøre?»

«Det som har skjedd i Sørstatene den siste måneden, har vist, hinsides all tvil, at dagens lovverk er for svakt. Vi trenger en ny borgerrettslov.»

George sa: «Ja og amen.»

Percy fortsatte: «Det er mulig jeg kan bidra til at så skjer. Jeg har for tiden litt innflytelse i Det hvite hus. Kritiserer jeg Kennedy, mister jeg den.»

96

George mente at Percy burde synge ut. Verena ga uttrykk for det samme: «Det ville være riktig av deg å si det som det er,» sa hun. «USA er fullt av fordomsfulle mennesker. Det er derfor vi har havnet i denne knipa.»

Moren ble fornærmet. «Din far er kjent for å si det som det er,» sa hun indignert. «Han har stukket hodet frem gang på gang.»

George skjønte at Percy ikke ville la seg overtale. Men kan hende hadde han rett. En ny borgerrettslov, som ville gjøre det umulig for Sørstatene å undertrykke fargede, kunne være den eneste gangbare løsningen.

«Nei, jeg får vel gå og finne familien min,» sa George. «Det var en stor ære å hilse på dere begge.»

«Tenk over det jeg sa om å jobbe for Martin,» ropte Verena etter ham idet han gikk.

Han satte kursen mot parken der jusstudentene ville få utdelt sine eksamensdiplomer. Det var blitt bygd et provisorisk podium og satt opp telt med bord på bukker til den etterfølgende lunsjen. Han fikk straks øye på foreldrene.

Moren hadde på seg en ny, gul kjole. Hun måtte ha spart til den: Hun var stolt, og nektet å la den velstående Pesjkov-familien spandere noe på henne, bare på George. Hun gransket den akademiske kappen og studentluen hans inngående. «Dette er den stolteste dagen i mitt liv,» sa hun, før hun til hans forbauselse brast i gråt.

George ble overrasket. Dette var ikke hverdagskost. Hun hadde de siste tjuefem årene nektet å vise svakhet. Han la armene om henne og klemte henne. «Jeg er så heldig som har deg, mamma,» sa han.

Han gjorde seg forsiktig fri fra omfavnelsen og tørket tårene hennes med et rent, hvitt lommetørkle. Så snudde han seg mot faren. Som de fleste alumnene gikk Greg med en stråhatt med flat pull og avgangsåret trykt på hattebåndet, i hans tilfelle 1942. «Gratulerer, gutten min,» sa han og ga George et håndtrykk. Vel, tenkte George, han er her, og det er jo noe.

I neste øyeblikk dukket Georges besteforeldre opp. De var begge russiske immigranter. Bestefaren, Lev Pesjkov, hadde startet karrieren med å drive barer og nattklubber i Buffalo, og eide nå et filmstudio i Hollywood. Han hadde alltid vært en laps, og denne dagen var han iført hvit dress. George visste aldri hva han skulle tro om ham. Det ble sagt at han var en hensynsløs forretningsmann med liten respekt for 97

lover og regler. Men han hadde alltid vært snill mot det fargede barnebarnet sitt, forsynt ham rikelig med lommepenger og betalt skolepengene hans.

Nå tok han George i armen og sa i fortrolighet: «Jeg har ett råd til deg når du nå skal begynne juristkarrieren. Ikke representer forbrytere.»

«Hvorfor ikke?»

«Fordi de er tapere,» humret bestefaren.

Det var en allmenn oppfatning at Lev Pesjkov selv hadde vært forbryter, at han hadde slått seg opp som spritsmugler i forbudstidens dager. George spurte: «Er alle forbrytere tapere?»

«Alle som blir tatt,» svarte Lev. «De andre trenger ikke advokater.»

Han lo hjertelig.

Georges bestemor, Marga, kysset ham ømt. «Ikke hør på bestefaren din,» sa hun.

«Det er jeg pent nødt til,» parerte George. «Det er han som har betalt for utdannelsen min.»

Lev rettet en finger mot sønnesønnen. «Det gleder meg at du ikke har glemt det.»

Marga overhørte ham. «Få se på deg,» sa hun til George med stemmen full av hengivenhet. «Så kjekk, og tenk, nå er du jurist!»

George var Margas eneste barnebarn, og hun forgudet ham. Hun kom sikkert til å stikke til ham femti dollar før ettermiddagen var over.

Marga hadde vært nattklubbsangerinne, og beveget seg i en alder av sekstifem fortsatt som om hun var på vei inn på scenen i sin trange, ettersittende kjole. Håret, som alltid hadde vært mørkt, hadde hun antagelig begynt å farge. Hun bar flere smykker enn det som passet seg for et utendørsarrangement, visste George, men han gikk ut fra at hun som elskerinne og ikke kone følte behov for statussymboler.

Marga hadde vært Levs venninne i nesten femti år. Greg var deres eneste barn sammen.

Lev hadde også en kone i Buffalo, Olga, og datteren Daisy, som var gift med en engelskmann og bodde i London. George hadde med andre ord engelske søskenbarn han aldri hadde møtt – hvite, gikk han ut fra.

Marga kysset Jacky, og George la merke til at folk i nærheten sendte dem overraskede og misbilligende blikk. Selv ved det liberale Harvard var det uvanlig å se en hvit person omfavne en farget. Men Georges familie ble alltid stirret på når de en sjelden gang var ute blant folk i samlet tropp. Til og med på steder der alle raser ble akseptert, kunne 98

en blandingsfamilie fremdeles fremprovosere latente fordommer hos hvite. Han visste at han ville få høre en eller annen mumle «bastard» før dagen var omme. Og han ville overhøre fornærmelsen. De fargede besteforeldrene var døde for lengst, og dette var hele familien hans. Å få se disse fire menneskene sprekkeferdige av stolthet på avslutningsseremonien hans betydde uendelig mye for ham.

Greg sa: «Jeg spiste lunsj med gamle Renshaw i går. Jeg overtalte ham til å tilby deg den jobben hos Fawcett Renshaw likevel.»

Marga utbrøt: «Åh, så fantastisk! Da blir du jo jurist i Washington tross alt, da, George!»

Jacky sendte for en gangs skyld Greg et smil. «Takk, Greg,» sa hun.

Greg løftet en advarende pekefinger. «Det er visse betingelser knyttet til tilbudet,» la han til.

Marga sa: «Åh, George vil gå med på hva som helst, så lenge det er innen rimelighetens grenser. Dette er en fantastisk mulighet for ham.»

Det hun mente, visste George, var for en farget unggutt, men han kom ikke med innvendinger. Dessuten hadde hun rett. «Hva går betingelsene ut på?» spurte han forbeholdent.

«Ingenting som ikke gjelder for jurister over hele verden,» svarte Greg. «Du må bare holde deg unna trøbbel. En jurist kan ikke tillate seg å komme på kant med loven.»

George ble skeptisk. «Holde meg unna trøbbel?»

«Bare hold deg langt unna alt som heter protestbevegelser, marsjer og demonstrasjoner. Som fersk jurist vil du ikke ha tid til de greiene der uansett.»

Tilbudet gjorde George sint. «Jeg skal altså begynne mitt yrkesaktive liv med å love aldri å bidra i kampen for frihet?»

«Ikke se sånn på det,» svarte faren.

George bet i seg et iltert svar. Han visste at familien bare ville hans eget beste. Han prøvde å legge stemmen i et nøytralt leie, da han spurte: «Hvordan skal jeg se på det da?»

«Det er ikke verre enn at din plass i borgerrettsbevegelsen ikke vil bli i fremste linje. Vær en støttespiller. Send en årlig sjekk til NAACP.» The National Association for the Advancement of Colored People var den eldste og mest konservative av borgerrettsbevegelsene: De hadde vært imot frihetsreisene, fordi de mente de var for provoserende. «Bare ligg lavt. Overlat til noen andre å sette seg på neste buss.»

99

«Det finnes kanskje en annen utvei,» sa George.

«Hva da?»

«Jeg kan jobbe for Martin Luther King.»

«Har han tilbudt deg en jobb?»

«Jeg har mottatt en henvendelse.»

«Hvordan er lønnen?»

«Ikke all verden, antar jeg.»

Lev sa: «Bare ikke innbill deg at du kan takke nei til en god jobb, og så komme til meg og be om penger.»

«Nei da, bestefar,» sa George, selv om det var nøyaktig det han hadde innbilt seg. «Men jeg tror jeg tar jobben likevel.»

Moren blandet seg i diskusjonen. «Åh George, ikke gjør det,» sa hun.

Hun skulle til å si noe mer, da de begynte å rope opp navnene til avgangsstudentene for at de skulle stille seg opp for å motta diplomene sine. «Av sted med deg,» sa hun. «Vi får snakke mer om dette senere.»

George forlot familien og fant sin plass i køen. Seremonien tok til, og han subbet forover. Han tenkte tilbake på sommeren før, da han jobbet hos Fawcett Renshaw. Mr. Renshaw hadde sett på seg selv som heroisk liberal som ansatte en farget advokatsekretær. Men George hadde fått arbeidsoppgaver som var så enkle at det var ydmykende, selv for en sommervikar. Han hadde vært tålmodig og ventet på en mulighet, og den hadde kommet. Han hadde utarbeidet en juridisk betenkning som hadde hjulpet firmaet til å vinne en rettssak, og de hadde tilbudt ham en jobb så snart han var ferdigutdannet.

Den slags skjedde ham stadig vekk. Omverdenen gikk ut fra at Harvard-studenter var dyktige og intelligente – med mindre de var fargede, for i så fall hadde de ikke en kjangs. George hadde i hele sitt liv måttet bevise at han ikke var noen tosk. Det gjorde ham forbitret. Hvis han noen gang fikk barn, håpet han at de ville få vokse opp i en bedre verden.

Det ble hans tur til å entre podiet. Idet han gikk opp de få trinnene, hørte han til sin forbløffelse en hvesende lyd.

Hvesingen var en Harvard-tradisjon, og ble som regel rettet mot professorer som var dårlige forelesere eller mot ubehøvlede studenter.

George ble så skremt at han stanset i trappen og snudde seg. Han fikk et glimt av Joseph Hugo. Hugo var ikke den eneste – til det var hvesingen for høy – men George var sikker på at det var Hugo som sto bak.

George følte seg hatet. Han var så ydmyket at han ikke orket å gå 100

opp på podiet. Han bare sto der, helt stiv, mens en sterk rødme bredte seg i kinnene.

Så begynte noen å klappe. Da han speidet utover seteradene, så George en professor som reiste seg. Det var Merv West, en av lærerkollegiets yngste. Andre fulgte hans eksempel, og snart ble hvesingen overdøvet av applaus. Enda flere reiste seg. George forestilte seg at selv folk som ikke kjente ham, hadde gjettet hvem han var på grunn av den gipsede armen.

Han gjenvant motet og skrittet opp på podiet. Et jubelbrus steg opp idet han fikk overrakt diplomet. Han vendte seg langsomt mot de fremmøtte og tok imot applausen med et beskjedent bukk. Så gikk han ned igjen.

Med hamrende hjerte sluttet han seg til de andre studentene. Flere av de unge mennene tok ham taust i hånden. Han var skremt av hvesingen, men også oppløftet av applausen. Han merket at han svettet, og tørket ansiktet med et lommetørkle. For en prøvelse.

Han så på resten av seremonien som i en døs, glad for å få tid til å komme seg. Da sjokket over hvesingen ga seg, skjønte han at det bare hadde vært Hugo og en håndfull høyrevridde ekstremister, og at resten av det liberale Harvard hadde gjort ære på ham. Han burde være stolt, sa han til seg selv.

Studentene sluttet seg atter til familiene sine før lunsjen. Moren til George ga ham en klem. «De jublet for deg,» sa hun.

«Ja,» svarte George. «Men det så et øyeblikk ut til at det skulle gå annerledes.»

George slo ut med hendene som for å appellere til henne. «Hvordan kan jeg la være å delta i denne kampen?» spurte han. «Jeg vil virkelig gjerne ha den jobben i Fawcett Renshaw, og jeg vil gjerne glede familien, som har støttet meg gjennom hele min skolegang – men det er ikke nok. Hva om jeg får barn?»

Marga skjøt inn: «Det ville vært hyggelig!»

«Men bestemor, barna mine kommer til å bli fargede. Hva slags verden vil de vokse opp i? Vil de også føle seg som annenrangs amerikanere?»

Samtalen ble avbrutt av Merv West, som tok George i hånden og gratulerte ham med bestått eksamen. Professor West hadde ikke akkurat kledd seg for anledningen, men gikk som vanlig i tweeddress og skjorte.

George sa: «Takk for at du begynte å klappe, professor.»

101

«Ikke takk meg, det var vel fortjent.»

George presenterte ham for familien. «Vi diskuterte nettopp fremtiden min.»

«Jeg håper du ikke har tatt noen endelig avgjørelse.»

Georges nysgjerrighet ble vekket. Hva skulle det bety? «Nei, ikke ennå,» svarte han. «Hvordan det?»

«Jeg har hatt en prat med justisministeren. Bobby Kennedy er, som du vet, Harvard-mann.»

«Jeg håper du sa til ham at hans håndtering av det som skjedde i Alabama var en skam for hele nasjonen.»

West smilte beklagende. «Ikke akkurat med de ordene, nei. Men han og jeg ble enige om at myndighetenes reaksjon var utilfredsstillende.»

«For å si det mildt. Jeg kan ikke forestille meg at han …» Georges stemme døde hen da han ble slått av en tanke. «Hva har dette med fremtiden min å gjøre?»

«Bobby har bestemt seg for å ansette en ung, svart jurist for å gi staben i justisdepartementet et farget perspektiv på borgerrettigheter. Og han spurte om jeg hadde noen å anbefale.»

George ble lamslått et øyeblikk. «Sier du …»

West løftet en advarende hånd. «Jeg tilbyr deg ikke jobben – det er det bare Bobby som kan gjøre. Men jeg kan skaffe deg et jobbintervju … hvis du er interessert.»

Jacky sa: «George! En jobb hos Bobby Kennedy! Det ville vært fantastisk.»

«Mor, Kennedy-brødrene har sviktet oss på det groveste.»

«Så begynn å jobbe for Bobby og få en forandring på ting!»

George nølte. Han lot blikket gli over de ivrige ansiktene rundt seg: morens, farens, bestemorens, bestefarens og så tilbake til morens.

«Kanskje det,» sa han til slutt.

8

Dimka Dvorkijn skammet seg over å være seksuelt uerfaren i en alder av tjueto.

Han hadde gått ut med flere jenter mens han studerte ved universi102