På en brennende bro av Val McDermid

Val McDermid

På en brennende bro Oversatt av Henning Kolstad

Val McDermid Originalens tittel: Cross and Burn Oversatt av Henning Kolstad Copyright © Val McDermid 2013 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43719-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Sean Garrehy-LBBG Omslagsillustrasjon: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine venner ved sjøen – takk for at dere tok meg inn og førte meg hjem.

Takk

En gang i ungdommen eller barneårene må jeg ha gjort noe bra. Jeg kan ikke tenke meg noen annen grunn til at jeg er så heldig med støtteapparatene som gjør det mulig for meg å frembringe denne boken til dere. Noen av dem er eksperter som stiller sin tid og sakkunnskap til rådighet, andre er mitt eget bakromsteam, og atter andre yter langt mer enn hva yrket kan forlange av dem.

Derfor vil jeg gjerne rette en takk til professor Dave Barclay for hans DNA-ekspertise; til Catherine Tweedy for hennes fascinerende orientering om fingeravtrykk; til professor Sue Black for hennes usvikelige evne til å forbløffe meg, og til dem som foretrekker å være anonyme. Jeg takker Marie Mather, som opptrer på disse sidene takket være sin rause donasjon til kampanjen Million for a Morgue.

Kriminalsjef Alex Fieldings skikkelse ble først skapt av Patrick Harbinson for Wire in the Blood, TV-serien basert på romanene om Tony Hill og Carol Jordan. Jeg har tatt henne i bruk til mine egne formål med vennlig godkjennelse fra Coastal Productions.

En uforbeholden takk til Kiri, som holder orden på livet mitt; til Carolyn, som gjør det vakkert; til Tony, som holder meg på rett spor økonomisk sett, og aller mest til Kelly, Cameron, fetterne og kusinene og mødrene deres, som redder meg fra meg selv. For ikke å nevne hunden.

Til sist en rungende takksigelse til profesjonistene: Jane og teamet ved Gregory & Co, David Shelley og hans folk 7

hos Little, Brown, min manusredaktør Anne O’Brien, Amy Hundley og kollegene hennes ved Grove Atlantic, og alle bokselgerne, bibliotekarene og bloggerne som har hjulpet bøkene mine med å finne lesere.

Så heldig jeg er.

Det vanskeligste her i livet er å vite hvilken bro man bør gå over, og hvilken man bør brenne. david russell

Men dere er ikke her nå, kan ikke hjelpe meg hjem Til sengen. Det er ingen av dere. Se på snøen, Sa jeg, til den som måtte være i nærheten, jeg fryser, Kan du holde meg. Hold meg. Slipp meg.

«Hammersmith Winter» robin robertson

1 Dag én

Han våknet hver dag med en kriblende spenning i seg.

Ville dette bli dagen? Ville han endelig treffe henne, sin perfekte kone? Han visste hvem hun var, selvfølgelig. Han hadde holdt øye med henne i et par uker nå, satt seg inn i vanene hennes, begynt å finne ut hvem vennene hennes var, gjort seg kjent med de små atferdstrekkene hennes. Hvordan hun strøk håret bak ørene når hun tok plass bak rattet.

Hvordan hun tente alle lampene så snart hun kom hjem til den ensomme leiligheten sin.

Hvordan hun aldri så i sladrespeilet.

Han grep fjernkontrollen og trakk opp persiennene på de høye takvinduene. Regnet silte fra en ubrutt mur av grå, formløse skyer. Men ingen vind drev regnet. Bare jevn nedbør. Et slikt vær da folk skjulte seg under paraplyene og stirret lutrygget i bakken, slik at ingen ansikter kom frem på overvåkningskameraene.

Første punkt haket av.

Og det var lørdag. Da hadde hun sikkert ikke gjort noen avtaler eller satt opp møter. Ingen ville legge merke til et fravær som ikke var planlagt. Ingen ville slå alarm.

Andre punkt haket av.

Lørdag innebar også mye større sjanse for at hun skulle et sted som ville egne seg for møtet deres. Et sted hvor han kunne følge de første trinnene i en omhyggelig utarbeidet plan for å gjøre henne til sin perfekte hustru. Enten hun ville det eller ikke. Ikke at det spilte noen rolle hva hun ønsket.

11

Tredje punkt haket av.

Han tok en lang, rolig dusj og nøt den velbehagelige fornemmelsen av det varme vannet over huden. Hvis hun forvaltet sitt pund riktig, ville hun få sjansen til å dele dette med ham, gjøre en herlig opplevelse enda mer givende for ham. Hva kunne vel være bedre enn å begynne dagen med en avsuging i dusjen? Det var noe en perfekt kone ville fryde seg over å gjøre for mannen sin. Det hadde aldri falt ham inn før, og han føyde det henrykt til listen sin. Det hadde aldri falt den første inn heller, noe som var typisk for alle måtene hun sviktet de høye kravene hans på.

Dette nye punktet ble ført inn på listen han hadde i hodet. Det var viktig å ha orden på seg.

Han var tilhenger av orden, av forberedelser og av sikkerhetsforanstaltninger. Hvis en utenforstående hadde sett hvor mye tid som hadde gått siden den merra slo seg vrang overfor ham, ville vedkommende kanskje ventet at han hadde gitt opp letingen. Så feil den utenforstående ville tatt.

Først hadde han måttet ordne opp i alt rotet hun hadde skapt. Det hadde tatt vanvittig mye tid, og han unte henne ikke et sekund av den tiden. Og så hadde han måttet ha målsettingen klart for seg.

Han hadde vurdert å prøve å kjøpe det han ønsket, slik faren hadde gjort. Men selv om asiatiske kvinner var svært så medgjørlige, ga det feil signaler å dukke opp arm i arm med en av dem. Det oste av utilstrekkelighet, perversjon, nederlag. Det samme kunne sies om postordrebruder fra det tidligere Sovjet-imperiet. Grov aksent, flaskeblondt hår, kriminelle tendenser inngrodd som gammel møkk – det der var ikke noe for ham. Du kunne ikke vise frem en slik en til arbeidskameratene og forvente respekt.

Så hadde han sett på nettdatingens muligheter. Problemet med den løsningen var at du kjøpte katta i sekken. Og han ville ikke ha den katta i smekken. Han humret over sitt vidd, sitt språklige artisteri. Folk beundret det trekket, visste han. Men en enda større ulempe ved nettdating var at man hadde så få muligheter hvis alt skar seg. For da hadde 12

man laget litt av et spor. Det krevde innsats, kunnskaper og ressurser å være virkelig anonym på nettet. Faren for å avsløre seg gjennom brøkdelen av et sekunds uoppmerksomhet eller et ørlite feilskjær var stor, altfor stor til at han kunne ta sjansen. Og det betydde at hvis alt gikk galt, hadde han ingen mulighet til å tvinge henne til å betale den rette prisen for å ha kommet til kort. Hun ville bare gå tilbake til sitt gamle liv som om ingenting hadde hendt. Da ville hun vinne.

Det kunne han ikke tillate. Det måtte finnes en annen løsning. Slik ble det til at han klekket ut planen. Og det var derfor det hadde tatt så lang tid å komme til dette punktet.

Han hadde måttet utvikle en strategi, deretter hadde han måttet granske den fra alle tenkelige vinkler, og så hadde han måttet foreta de nødvendige undersøkelsene. Og først nå var han klar til å sette i gang.

Han kledde seg anonymt i svart, en billig dongeribukse og pologenser, så knyttet han omhyggelig lissene på de svarte vernestøvlene. For alle tilfellers skyld. Nede i første etasje kokte han seg en kopp grønn te og spiste et eple. Så gikk han i garasjen og kontrollerte nok en gang at alt var i orden. Fryseren var slått av og sto med åpent lokk, klar til å ta imot sitt innhold. Ferdigkuttede tapebiter hang langs en hyllekant. På et spillebord lå håndjern, en sjokkpistol, glassfiberhyssing og en rull isolasjonstape på rad og rekke.

Han tok på seg regnjakken og la sakene i lommene. Til slutt tok han et metallskrin og gikk inn på kjøkkenet igjen.

Fjerde og femte punkt haket av.

Han kastet et siste blikk rundt i garasjen og så at han hadde trukket inn litt løv og rask sist han var der inne. Med et sukk satte han fra seg skrinet og hentet kost og feiebrett.

Kvinnfolkarbeid, tenkte han utålmodig. Men hvis alt gikk som det skulle i dag, ville han snart ha et kvinnfolk til å gjøre det.

2 Dag tjuefire

Doktor Tony Hill vred på seg i stolen og prøvde å unngå å se på det ødelagte ansiktet hennes. «Når du tenker på Carol Jordan, hva er det første som faller deg inn?»

Chris Devine, som fortsatt formelt var kriminaloverkonstabel i Bradfield-politiet, skakket på hodet mot ham som for å bøte på tunghørthet. «Når du tenker på Carol Jordan, hva er det første som faller deg inn?» Hun brukte med overlegg en ertelysten tone. Tony skjønte at det var et forsøk på å spore ham av fra temaet.

«Jeg prøver å la være å tenke på Carol.» Selv om han prøvde å unngå det, skinte sørgmodigheten gjennom.

«Kanskje du burde gjøre det. Kanskje du har større behov for den prosessen enn jeg.»

Det var blitt dunkelt i rommet mens de snakket sammen.

Ute var dagen på hell, men det var som om lyset sivet ut av rommet raskere enn som så. Siden hun ikke kunne se ham, var det for en gangs skyld trygt å la ansiktet røpe følelsene.

Uttrykket hans var det stikk motsatte av lettheten i tonen.

«Du er nå ikke psykologen min, Chris.»

«Og du er ikke min. Hvis du ikke er her som kompisen min, er jeg ikke interessert. Jeg har sagt til dem at jeg ikke vil kaste bort tid på psykologbehandling. Men det vet du vel, ikke sant? De har sikkert sagt deg hvordan det ligger an. Du er fortsatt den de tyr til. Kaninen de trekker opp av hatten når alle de andre tryllekunstene har skåret seg.»

Det var forbløffende at hun ikke hørtes mer bitter ut, 14

tenkte han. I hennes sted ville han kokt av raseri. Spydd edder og galle over enhver som satt lenge nok stille. «Det er sant, jeg vet at du har nektet å samarbeide med terapiteamet. Men det var ikke derfor jeg kom. Jeg er ikke her for å prøve å gi deg psykoterapi via bakdøren, jeg er her fordi vi har kjent hverandre lenge.»

«Det er ikke dermed sagt at vi er venner.» Tonen var matt, det fantes ikke liv i ordene.

«Nei. Vennskap er i grunnen ikke noe jeg driver med.»

Det forbauset ham hvor lett det var å snakke oppriktig til en som ikke kunne se ansiktet eller kroppsspråket hans. Han hadde lest om fenomenet, men aldri opplevd det personlig.

Kanskje han burde prøve å gå med mørke briller og spille blind overfor de mest uforsonlige pasientene sine.

Hun kom med en tørr liten latter. «Du får til en god imitasjon når du er i det hjørnet.»

«Snilt at du sier det. En gang for lenge siden var det noen som kalte det å ’utgi seg for menneske’. Det uttrykket likte jeg. Siden har jeg brukt det.»

«Det må vel være å tøye det litt langt, gutten min. Hvilken rolle spiller det hvor lenge vi har kjent hverandre?»

«Du og jeg er det eneste som er igjen av gamle dager, tenker jeg.» Han vred seg i stolen, likte ikke samtalens utvikling. Han hadde kommet fordi han ville stille opp og hjelpe henne. Men jo lenger han satt her, desto sterkere følte han at det var han som trengte hjelp. «Etter at alt har roet seg, mener jeg.»

«Jeg tror du er her fordi du håpet at en prat med meg ville hjelpe deg med å forstå det du selv føler, hva det nå måtte være,» påpekte hun en smule spisst. «Jeg tok jo trøkken for henne, ikke sant? Det er en sterkere tilknytning enn vi har hatt i løpet av all den tiden vi har jobbet sammen.»

«Jeg trodde det var jeg som var psykologen her.» Det var et svakt svar, bare en minimal parering av stikket hennes.

«Det behøver ikke å bety at du kan forstå det som foregår i ditt eget hode. Eller i ditt eget hjerte, for den del. Det er komplisert. Ikke sant, Doc? For hvis det bare hadde bun15

net i dårlig samvittighet, ville det vært enkelt. Ikke sant?

Det ville vært naturlig. Men det er mer enn som så. Har jeg ikke rett? For samvittighetskvaler har en mørk side. Raseriet. Følelsen av at det er urettferdig, at det er du som sitter igjen med den tunge børen. Fortørnelsen fordi du sitter igjen med en ansvarsfølelse. Den følelsen av urettferdighet er som halsbrann, som å bli etset av syre.» Hun bråstoppet, sjokkert over sitt eget valg av uttrykk.

«Det gjør meg vondt.»

Hånden hennes søkte mot ansiktet og stoppet noen millimeter fra den røde, blanke arrhuden etter syrefellen som hadde vært beregnet på en annen. «Så hva er det som faller deg inn når du tenker på Carol Jordan?» gjentok hun, skarpere denne gangen.

Tony ristet på hodet. «Det kan jeg ikke si.» Ikke fordi han ikke visste det. Men tvert imot fordi han visste det.

3

Selv bakfra kjente Paula McIntyre igjen gutten. Hun var tross alt etterforsker. Det var slikt hun skulle være i stand til. Særlig når den aktuelle personen var tatt ut av sin normale kontekst. Det var der sivile kom til kort. Uten kontekst fikk de det som regel ikke til. Men etterforskere skulle gjøre det beste ut av sine naturlige ferdigheter og utvikle ferdighetene så langt at de aldri glemte folk de en gang hadde sett. Jo takk, tenkte hun. Enda en myte som ble holdt i live av reaksjonene til TV-politifolk som støtte på noe kjent i uventede situasjoner.

Ikke desto mindre gjenkjente hun gutten selv på kvartprofilen hun så fra den kanten hun kom fra. Hvis hun hadde kommet inn på stasjonen via personalinngangen – bakdøren fra parkeringen – ville hun oversett ham. Men dette var hennes første dag i Skenfrith Street, og hun kunne ikke dørkodene. Derfor hadde hun for enkelhets skyld satt bilen i parkeringshuset på den andre siden av gaten, gått til hoveddøren og kommet inn bak tenåringen som tråkket urolig ved skranken. Det var noe med skulderholdningen og hodestillingen som antydet forsvarsholdning og anspenthet. Men ikke dårlig samvittighet.

Hun stoppet opp og prøvde å få et inntrykk av hva som foregikk. «Jeg skjønner det du sier, jeg er ikke dum.» Guttens tone var mer oppgitt enn aggressiv. «Men jeg ber deg om å forstå at dette er annerledes.» Han trakk litt på skuldrene. «Ikke alle er like, mann. Du kan ikke bare satse på at samme størrelse skal passe alle.» Brytningen var fra dette 17

området, men umiskjennelig middelklassepreget, selv om han gjorde sitt beste for å skjule det.

Den sivilansatte bak skranken mumlet noe Paula ikke hørte. Gutten begynte å gynge opp og ned på tåballene, sitrende anspent, men uten noe å bruke virketrangen på. Han var ikke en slik type som kunne fly av skaftet, det var hun rimelig sikker på, men likevel var det all grunn til å prøve å berolige ham. Å bevare ro og orden var ikke den eneste grunnen til å komme til bunns i hva som plaget de besøkende.

Paula gikk frem og la hånden på armen til gutten. «Du er Torin, ikke sant?»

Han virvlet rundt med angst og forskrekkelse i fjeset. En tykk såte av mørkt hår omkranset den bleke huden til en stuegris i tenårene. Store, blå øyne med mørke ringer under, et struttende nesegrev, en smal munn med altfor røde, fyldige lepper under en svak skygge av noe som en vakker dag kunne bli en bart. Paula kontrollerte dette mentale signalementet mot sin egen hukommelse og haket av alle punktene. Ingen feiltakelse her.

Det stramme draget rundt guttens øyne avtok litt. «Deg kjenner jeg. Du har vært hjemme hos oss. Sammen med legen.» Han rynket pannen og prøvde å huske. «Elinor. Fra akutten.»

Paula nikket. «Stemmer. Vi spiste middag hos dere. Moren din og Elinor er arbeidskamerater. Jeg er Paula.» Hun smilte til den lille, grå mannen bak skranken og tok tjenestebeviset frem fra jakken. «Kriminaloverkonstabel McIntyre på krimmen – kriminalsjef Fieldings team.»

Mannen nikket. «Jeg sier til denne gutten at vi ikke kan gjøre noe for ham før moren har vært savnet i tjuefire timer.»

«Savnet?» Paulas spørsmål druknet i Torin McAndrews frustrerte motstøt.

«Og jeg sier til denne» – han pustet tungt gjennom nesen – «denne mannen at en ikke kan behandle alle saker likt, for alle er forskjellige, og mor er aldri ute hele natten.»

18

Paula kjente ikke Bev McAndrew særlig godt, men hun hadde hørt mye om sjeffarmasøyten av Elinor Blessing, partneren hennes, som var reservelege på akuttmottaket ved Bradfield Cross Hospital. Og av alt det hun hadde hørt, var det ingenting som stred mot sønnens skråsikre erklæring. Ikke at den sivilansatte bak disken ville bry seg om det.

«Jeg tar en prat med Torin her,» sa hun bestemt. «Har dere et avhørsrom?» Mannen nikket mot en dør på den andre siden av den kalde, nøkterne ventesonen. «Takk.

Ring opp til kriminalavdelingen, er du snill, og si fra til kriminalsjef Fielding at jeg er i huset og kommer opp om en liten stund.»

Mannen så ikke særlig begeistret ut, men han grep telefonen. Paula pekte med tommelen mot avhørsrommet. «Nå setter vi oss ned litt, så kan du forklare meg hva som står på,» sa hun og gikk foran ham.

«Greit.» Torin fulgte etter henne og subbet med de enorme joggeskoene over gulvet med den lute holdningen som er så typisk for tenåringer som ikke helt har vennet seg til hvor langt kroppen rekker.

Paula åpnet døren til et lite kott hvor det bare så vidt var plass til et bord og tre rørstoler trukket med et spenstig mønster i blått og svart. Sett verre, tenkte hun og vinket Torin til en stol. Hun satte seg rett imot ham, stakk hånden i skuldervesken og dro frem en skrivebok med en penn stukket ned i spiralryggen.

«Ja, Torin, kan du ikke like godt begynne med begynnelsen?» Å stå på stedet hvil med tittelen kriminalkonstabel hadde vært prisen Paula gladelig betalte for å være medlem av kriminalsjef Carol Jordans storsakavsnitt. Så da den enheten ble avviklet, hadde hun søkt på den første trestriperstjenesten som ble ledig i Bradford-politiet. Det var så lenge siden hun hadde avlagt overkonstabeleksamen at hun var redd de ville be henne gå opp til ny prøve.

Det var ikke slik som dette hun hadde forestilt seg debu19

ten som overkonstabel. Hun hadde trodd at innledende avhør ville bli andres idiotarbeid nå. Men det var jo slik det var med politiyrket. Ikke ofte noe ble som du hadde tenkt deg.

4

Blendingsgardinene gjorde akkurat det de skulle. Og det var bra, for bekmørke betydde at ingen villedende skygger satte fantasien i høygir. Det siste Carol Jordan trengte, var noe som kunne stimulere fantasien. Hun kunne prestere mer enn nok på egen hånd uten noen ekstra provokasjon.

Ikke at blodige åsteder var noe nytt for henne. Mesteparten av hennes voksne liv var bestrødd med bilder av brå, voldsom død. Hun hadde vært konfrontert med torturofre, banalt husbråk som hadde utartet, seksuell sadisme som ikke hadde noe med middelaldrende middelklassefantasier å gjøre. Uansett hvilken form for brutalitet en tok for seg, hadde Carol sett sluttresultatet. Av og til hadde disse bildene holdt henne søvnløs og drevet henne til vodkaflasken for å viske ut konturene. Men aldri mer enn noen få netter om gangen. Carols behov for rettferdighet hadde alltid steppet inn og forvandlet forferdelsen til en ansporing. Bildene ble drivkraften bak etterforskningen hennes, motivasjonen for å stille drapsmenn til rette for konsekvensene av forbrytelsene de hadde begått.

Men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var det ingenting som kunne redusere kraften i det hun hadde sett. Verken tid, alkohol eller avstand. Nå for tiden var det som om en film gikk i en evig sløyfe i hodet. Filmen var ikke lang, men den beholdt sin slagkraft tross gjentakelsene. Det rare var at det ikke simpelthen var gjentakelser av det hun hadde sett. For hun var med i filmen. Det var som om noen hadde vært rett bak henne med et håndholdt kamera og la21

get en ustø hjemmevideo av de verste øyeblikkene i livet hennes, med litt unaturlige farger og litt gale vinkler.

Det begynte med at hun gikk inn i låveboligen; over skulderen hennes så man det velkjente interiøret med peiskroken, bare steinvegger og åpne stikkbjelker. Sofaer hun en gang hadde sittet i; bord hvor hun hadde slengt fra seg aviser, inntatt måltider, satt fra seg vinglass; håndbroderte veggtepper hun hadde beundret, og en genser hun mange ganger hadde sett broren gå i, nå slengt lettvint over en stolrygg. Det lå en krøllet T-skjorte på gulvet ved spisebordet, der restene av lunsjen fortsatt sto. Og ved foten av trappen til hemsen sto to uniformerte ordenskonstabler i refleksjakke; den ene virket forferdet og den andre ille berørt.

Mellom seg hadde de et trekkspill av tekstil som kunne ha vært et foldeskjørt. Urovekkende, men ikke skremmende.

For film kunne ikke formidle stanken av utgytt blod.

Men da Carol nærmet seg tretrappen, panorerte kameraet tilbake og viste taket over sovehemsen. Det var som et Jackson Pollock-maleri hvor eneste farge var rødt. Blod – sprutet, skvettet og smurt over den kritthvite gipsen. Da hadde hun skjønt at dette kom til å bli riktig, riktig ille.

Kameraet fulgte henne opp trappen og registrerte hvert eneste snublende skritt. Det første hun så, var beina og føttene deres marmorert i blod, og dråper og søl på sengen og gulvet. Hun fortsatte oppover og så Michaels og Lucys blodløse lik som bleke øyer i en sjø av purpurrødt.

Der var det at filmen stoppet, fastlåst i nettopp dette uhyggelige enkeltbildet. Men hjernen sluttet ikke å gå selv om filmen hadde gjort det. Bebreidelsene surret og raslet i hodet som en hamster i et løpehjul. Om hun bare hadde vært en bedre politikvinne. Om hun bare hadde tatt saken i egne hender i stedet for å basere seg på at Tony skulle finne løsninger. Om hun bare hadde advart Michael om at en mann på frifot hadde sine egne forskrudde grunner til å hevne seg på henne. Om bare, om bare.

Men ingen av disse tingene hadde hendt. Derfor ble broren hennes og kvinnen han elsket, slaktet i låven de egenhen22

dig hadde restaurert. Et sted med metertykke vegger, der de hadde all rett til å føle seg trygge. Ingenting i livet hennes unngikk å bli farget av denne ene grusomme tildragelsen.

Hun hadde alltid funnet mye selvdefinisjon i arbeidet.

Det var det beste ved henne, hadde hun følt. Det var en åpen kanal for intelligensen hennes, et sted hvor den innbitte besluttsomheten hennes ble verdsatt. Hennes evne til å huske alt hun hadde hørt, huske det ordrett, hadde en praktisk anvendelse der. Og hun hadde oppdaget at hun hadde en egen evne til å inspirere lojalitet hos polititjenestemennene hun jobbet sammen med. Carol hadde lagt sin stolthet i å være politi. Men nå hadde hun gitt slipp på alt det der.

Hun hadde allerede søkt avskjed fra Bradfield-politiet da Michael og Lucy ble myrdet. Hun hadde vært klar til å gå inn i en ny stilling som kriminalsjef i West Mercia-politiet.

Hun hadde brent broene der, men det brydde hun seg ikke om. Hun hadde også planlagt å trekke pusten dypt og dele det vidløftige, hundre år gamle huset som Tony uventet hadde arvet i Worcester. Men den drømmen var også over; privatlivet var like hardt rammet av en brutal morder som yrkeslivet.

Hjemløs og arbeidsløs hadde Carol flyttet tilbake til foreldrene. Hjemmet var ifølge en populær myte det stedet hvor de tok deg imot når alt annet sviktet. Men dømmekraften hennes hadde visst bommet der også. Foreldrene hadde riktignok ikke avvist henne. Og de hadde ikke åpent gitt Carols disposisjoner skylden for brorens død. Men farens tause fortvilelse og morens skarpe holdning hadde vært som konstante bebreidelser. Hun hadde holdt ut i et par uker, så hadde hun pakket koffertene igjen og reist.

Den kjære katten Nelson var det eneste hun ikke tok med. Tony hadde en gang fleipet om at forholdet hennes til den svarte katten var det eneste fungerende forholdet hun hadde i tilværelsen. Det leie var at utsagnet lå for nær sannheten til å være morsomt. Men Nelson var gammel nå. For gammel til å bli stappet i et kattebur og drasset hit og dit 23

over hele landet. Og det var lettere for moren å være snill mot katten enn mot Carol. Så Nelson ble der, og hun reiste.

Hun eide fortsatt en leilighet i London, men det var så lenge siden hun hadde bodd der at den ikke lenger føltes som noe hjem. Dessuten var differansen mellom avdragene på lånet og innbetalingene fra langtidsleieboeren det eneste hun hadde å leve av inntil advokatene ble ferdige med å gå gjennom restene av Michaels liv. Og det betydde at hun bare hadde én mulighet.

Ifølge Michaels testamente skulle Carol arve boet hans, i og med at Lucy var ute av bildet. Låven sto på ham som særeie, mens huset deres i Frankrike hadde tilhørt Lucy. Så når testamentet var stadfestet, ville låven være Carols, med blod og gjenferd og det hele. Folk flest ville engasjert et profesjonelt vaskebyrå, pusset opp det som ikke kunne vaskes rent, og solgt boligen til en eller annen innflytter som ikke kjente låvens nyere historie.

Carol Jordan var ikke folk flest. Selv om hun var aldri så medtatt og ømtålig, holdt hun fast ved den besluttsomheten som hadde trukket henne gjennom katastrofer tidligere.

Derfor hadde hun lagt en plan. Dette var hennes forsøk på å gjennomføre den.

Hun skulle slette alle spor etter det som hadde skjedd her, og gjøre om låven til et sted hvor hun kunne bo. En slags forsoning, det var det hun tok sikte på. Innerst inne tvilte hun på at hun ville oppnå det. Men hun kunne ikke komme på noe annet å strebe mot, og det var et prosjekt som ville holde henne beskjeftiget. Hardt kroppsarbeid på dagtid for å få sove om natten. Og virket ikke det, hadde hun alltids vodkaflasken.

Enkelte dager følte Carol seg som byggevarehusets egen skribent; innkjøpslisten hennes var en liturgi av nyoppdagede artikler, ordnet på arket som en serie haikudikt. Men hun fant ut av oppussingens konsentrerte poesi og mestret uvant redskap og nye teknikker. Sakte, men sikkert slettet hun bygningens fysiske historie. Hun visste ikke om det ville gi henne sjelefred. Før ville hun kunnet spørre Tony 24

Hill hva han trodde. Men den muligheten sto ikke lenger åpen. Hun måtte bare lære å være sin egen psykolog.

Carol tente nattbordlampen og dro på seg den nye arbeidsuniformen – skitten, forreven dongeribukse, vernestøvler med tykke sokker i, en ren T-skjorte og en tykk, skotskrutet skjorte. «Bygg-Barbie», ifølge en av de middelaldrende karene som vanket ved håndverkerdisken på byggevarehuset. Det hadde lokket frem et smil hos henne, om ikke annet fordi ingenting kunne passet dårligere.

Mens hun ventet på at trakteren skulle gjøre klar kaffen, gikk hun gjennom hovedsalen i låven og ut i morgenluften, der hun så fare for regn i de lave skyene som sløret åsene i det fjerne. Fargen begynte å sive ut av det grove gresset på heden, og nå snek høsten seg mot vinter. Treklyngen på skulderen av haugen skiftet valør; fargene gled fra grønt mot brunt. Et par små flekker av himmel kunne skimtes gjennom greinverket for første gang siden i vår. Snart ville det bare være et flettverk av nakne greiner der, slik at skråningen mistet sin eneste skjerming. Carol lente seg mot veggen og stirret opp på trærne. Hun pustet dypt inn og søkte sinnsro.

Tidligere ville den velutviklede sjette sansen, den som verner dyktige politifolk, fått nakkehårene til å reise seg.

Nå hadde hun åpenbart glidd langt vekk fra den gamle Carol Jordan, for hun merket overhodet ikke de tålmodige øynene som studerte hver bevegelse hun gjorde.