Jaran Dammann
Øyenstikker
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70571-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Alamy og Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Notiser er hentet fra følgende steder: ABC Nyheter (side 10), NRK (side 123) og Nettavisen (side 238) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Takk til Trond-Egil Groth, operasjonsleder i Sør-Øst politidistrikt, for politifaglige råd under arbeidet med boken.
Prolog
Det lille tjernet lå midt i en tett granskog. Vannflaten var ugjennomtrengelig svart, små ringer var synlige der vannløpere beveget seg på den tynne hinnen. Inne i buktene vokste stivt siv mellom vannliljer og råtne grener. Små bølger spredte seg på overflaten rundt en nymfe som slet seg opp av vannets favntak. Med stive ben klatret insektet langs et grønt strå, manøvrerte rundt på undersiden av gresset og fikk tak med bena så den hang med ryggen mot det blanke speilet. Like etter begynte jobben med å komme seg fri fra skallet. Gjennom en liten revne på ryggen ble hodet og to hårete ben sakte presset ut. Det var en anstrengende prosess, flere ganger stoppet insektet mens gresset gynget opp og ned. Etter som en større del av kroppen ble frigjort, sprellet bena og fikk feste rundt et siv som vokste tett inntil. Med en siste bevegelse gled den lange, spisse bakkroppen ut av stengselet. Tilbake på strået hang et brunt, tomt skall. Sakte pumpet blodet gjennom de tynne årene så de doble vingene foldet seg ut. To timer senere var kroppen stiv nok for den første flyturen. De store øynene registrerte fluen som passerte, det hørtes en lav during da vingene begynte å slå, så tok den opp jakten på byttet.
del 1
Under jorden
GROTESK PROPAGANDA 30. juli 2014 ISIL har publisert flere skrytevideoer som skal vise akkurat hvor ressurssterke de er. I den groteske videoen, som opprinnelig varer i 35 minutter, ser man flere titalls sivilkledte fanger bli fraktet til en massegrav og beordret til å legge seg på bakken. Der blir de skutt, først med automatrifler på et par meters avstand, senere med nakkeskudd på kloss hold. Videoen viser også en rekke menn bli henrettet med skudd mot bakhodet på en kai tilsølt av blod. Etter henrettelsene dumpes mennene i vannet under kaien.
Syria, 28. juli 2014
Alsamak synker ned på knærne. Blodet renner langs tinningen og følger ansiktsformen frem til haken. Dråpene som treffer bakken mellom knærne suges opp av sanden. «Fawq! Opp!» En geværkolbe mellom skulderbladene sender ham i bakken, sanden er ru under håndflatene da han reiser seg. I øyekroken ser han kvinnene, presset sammen mot en brun murvegg, rundt dem står svartkledde ISsoldater. Lillesøsteren, Hilal, har armene rundt skjørtet til moren, ansiktet er begravd i det rustrøde stoffet. Alsamak plasserer hendene bak hodet som han får beskjed om, apatisk følger han ryggen til faren. Rekken med barbente menn som stabber krumbøyd mot kaia teller rundt femti personer, resten har flyktet eller døde under angrepet om morgenen. Gjennom kronen på en bøyd palme glitret Eufrat, solen stikker i øynene, men Alsamak tvinger seg til å stirre rett mot lyset, det får ham til å glemme det som skal skje. «Kom igjen!» Et nytt slag treffer i nakken. Foran ham vagger mennene videre mot henrettelsesstedet. Hvorfor gjør ingen motstand? En tømmerstokk kommer drivende med strømmen, treet lager en svart stripe i sollyset. Skriket fra en jente overdøver ropene fra mennene. Alsamak rykker til, han 11
kjenner igjen stemmen til Hilal. Er lillesøsteren tatt fra moren, som femåringen er så avhengig av? Han snur seg, men stoppes av et nytt slag. Rekken svinger rundt det hvitkalkede huset til bestevennen Abder og videre ned den bratte bakken mot kaia. Alsamak kan ikke se kameraten blant mennene, kanskje rakk han å flykte da pickupene med soldater rullet inn i landsbyen tidlig om morgenen? Han håper det. Den første mannen i toget kommer frem til bryggekanten, der får han beskjed om å lene seg frem, skuddet smeller kort, så velter kroppen sidelengs ned i vannet. Neste mann føres frem, et lavt ul høres før skuddet stopper stemmen, og også han velter ned i elven. Ved hushjørnet står en maskert mann og filmer henrettelsene, Alsamak biter kjevene sammen, apatien er i ferd med å gå over i sinne. Hvorfor er det ingen som slår bøddelen i ansiktet og knuser tennene hans? De skal jo likevel dø! «Ikke gjør noe dumt, Alsamak.» Faren står med ryggen til. Likevel høres hviskingen tydelig. «Tenk på mamma og Hilal, ikke gjør det verre for dem.» En ny mann bøyer seg frem. Bryggekanten er rød av blod. Alsamak vil skrike til faren. Ikke gjør det verre for dem? Skjønner han ikke hva som kommer til å skje med kvinnene når de er døde? Rekken stabber videre, en etter en bøyer seg frem, skytes i nakken og velter over bryggekanten. Den neste er faren. «Jeg elsker deg, Alsamak!» Faren står stiv midt i en blodpøl, bøddelen tar tak i håret hans og trekker det fremover, en blodåre banker i halsgropen, så kommer smellet, og kroppen synker sammen. «Alttali! Neste!» 12
Det lukter stramt av krutt og svette, kaia er sleip av blod og hjernemasse. Foran bryggekanten flyter faren sakte nedover med hodet ned og armene slapt ut til siden. Hvorfor er det ingen som gjør motstand? Synet av faren øker presset i kroppen, det sprenger på til hendene krummer seg som stive klør. «Ned med hodet.» Alsamak vrir seg brått til side da han kjenner pistolløpet mot nakken. Skuddet sneier halsen før knyttneven hans treffer bøddelen i ansiktet så han raver bakover. Rasende rop høres fra flere kanter, en hånd tar tak i skulderen, men taket glipper da Alsamak stuper utfor kanten. Elven rundt ham er mørk av blod og skitt. Flere skudd treffer over hodet, men kulene når ikke langt i vannet. Alsamak lærte å svømme av bestefaren da han var liten. Han elsket vannet og plasket rundt i elven hver gang han hadde muligheten, like mye under som over vann. Det var bestefaren som ga ham kallenavnet Fisken – Alsamak. Han kan holde pusten i nesten to minutter, men nå sprenger det i lungene etter noen få sekunder. Bare én tanke banker gjennom kroppen: Han må holde seg under! I det mørke vannet vil det være vanskelig for bøddelen å se hvilken vei han svømmer, og han føler seg sikker på at de ikke ville hoppe etter. Alsamak tar lange tak utover, skrått med strømmen for å få mest mulig fart. Han vet at soldatene løper langs elvebredden med geværene hevet for å ta ham når han dukket opp. Det prikker bak øynene, han vil videre, men kroppen klarer ikke mer. Til slutt bryter han overflaten. Han vet det før han snur seg og stirrer rett inn i geværløpet til soldaten på elvebredden. Han har ikke nådd langt nok ut.
Kapittel 1
Valdres, tirsdag 8. mai Henrik løftet hånden og tørket bort en svettestripe i pannen. Snøen lå fortsatt på toppene, men i lavlandet var det full sommer, og klimaanlegget på anleggsmaskinen var ikke det beste. Forsiktig manøvrerte han gravemaskinen langs kanten på jordet, bak ham lå en mørk grøft, halvfull av vann. I hørselvernet sang Lill Lindfors. Du är den ende … Henrik nynnet med mens han svingte maskinen til side og senket grabben. Din mun dina ögon, din lugnande stämma … Området tilhørte gården han eide, men jordet lå nede i et søkk og var for vått til å kunne dyrkes som han ønsket. Planen var å grave en dreneringsgrøft på utsiden av selve flaten og sprenge vekk deler av en knaus for å se om grunnen kunne tømmes for vann. Med høyrehånden dyttet han spaken fremover og rettet ut gravearmen; den tunge metallskuffen skar ned gjennom gule strå før den kom opp dryppende av vann. Mørk jord og røtter ble tømt i haugen som fulgte grøften, over den våte jordvollen dirret luften i mai-varmen. Henrik blunket bort en svettedråpe, på ny skar metalltennene ned i bakken før han løftet grabben og strakte armen 15
enda en meter for å få med jorden helt bort til grøftekanten. Min längtan är bara du … Han gynget svakt fra side til side mens han sang. Skuffen var halvveis løftet da Henrik rykket til. «I helvete …» han lente seg frem og stirret mot grabben, hjerteslagene dunket helt ut i fingertuppene. En kropp, tilgriset av jord og torv, hang over metallkanten, hodet gynget slapt frem og tilbake Henrik stoppet motoren. I stillheten etterpå ble han sittende og lytte til sine egne åndedrag mens han lente seg bakover i stolen. Det var ingen tvil, det var en mann som hang over kanten, han måtte ringe politiet. Med stiv pekefinger slo han nummeret og ble sittende og stirre fremfor seg. «Politiets nødtelefon. Hva kan jeg …» Stemmen i telefonen ble avbrutt av skriket til Henrik. Tyngdekraften hadde trukket liket fremover så det stupte i bakken. «Hallo? Hallo? Hører du meg?» Pusten lagde dugg på vinduet da Henrik lente seg frem. Mennesket var delt i to, på den gjørmete bakken foran gravemaskinen lå en naken overkropp.