Oversvømmelsen

Oversvømmelsen

Clive Cussler og Graham Brown

Oversvømmelsen Oversatt av Roar Sørensen

Clive Cussler og Graham Brown Originalens tittel: The Rising Sea Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2018 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300 New York, NY 10118, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74803-6 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2022 Satt i Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

De som er med

Japan (historisk) Yoshiro Shimezu Samuraikriger, involvert i opprøret mot shogunen.

Kasimoto Shogun, hærfører som styrte den midtre regionen av Japan.

Goro Masamune Japans største sverdsmed, laget Honjo Masamune, som betraktes som det beste japanske sverdet som noensinne er smidd.

Sengo Muramasa Etter sigende Masamunes lærling, den nest største sverdsmeden i historisk tid, laget Det røde sverdet.

Kina Wen Li Mektig, men relativt ukjent, figur i den kinesiske regjeringen og kommunistpartiet, dyktig strateg, også kjent som Lao-shi eller den lærde mesteren.

Walter Han Halvt japansk, halvt kinesisk, rik industrimann, nær venn av Wen Li. Mr. Gao Walter Hans sjefingeniør, robotikk- og dataekspert.

General Zhang Viktig medlem av den kinesiske etterretningstjenesten, sjef for Sikkerhetsdepartementet.

National Underwater and Marine Agency (NUMA) Rudi Gunn NUMAs nestkommanderende, uteksaminert fra Sjøkrigsskolen.

James Sandecker Tidligere leder av NUMA, nå USAs visepresident.

Kurt Austin Leder av NUMAs avdeling for spesialprosjekter, dykker og bergingsekspert i verdensklasse, bakgrunn fra CIA. 5

Joe Zavala Kurts høyre hånd, ekspert på design og konstruksjon av motorer og kjøretøyer, i tillegg en dyktig helikopterpilot og amatørbokser.

Paul Trout NUMAs sjefgeolog, med sine to meter på strømpelesten det høyeste medlemmet av spesialteamet, gift med Gamay.

Gamay Trout Marinbiolog, gift med Paul, treningsnarkoman og en fremragende dykker.

Priya Kashmir Tverrfaglig ekspert, forfremmet til NUMAs feltteam før en bilkollisjon gjorde henne lam fra livet og ned, tillagt viktige oppgaver i forbindelse med havstigningsprosjektet.

Robert Henley NUMA-geolog, satt til å jobbe med havstigningsprosjektet i Pauls fravær.

Japan (i dag) Kenzo Fujihara Tilbaketrukket vitenskapsmann og tidligere geolog, nå leder av en antiteknologisk sekt, har utviklet en metode for å oppdage Z-bølger.

Akiko Kenzos medsammensvorne, tidligere kriminell, fungerer som hans livvakt.

Ogata Medlem av Kenzos antiteknologiske sekt.

Politioverbetjent Nagano Høytstående medlem av det japanske føderale politiet, etterforskningsleder i Fujihara-saken, ekspert på Yakuza og organisert kriminalitet.

Ushi-Oni Tidligere snikmorder for Yakuza, også kjent som Djevelen, en fjern slektning og venn av Walter Han. Hideki Kashimora Yakuza-sjef som driver Sento, et ulovlig kasino i utkanten av Tokyo.

Blod og stål

Japan Vinteren 1573 De tordnende hovene til angripende hester blandet seg med lyden av klirrende sverd idet to hærer barket sammen på en slette på det japanske høylandet.

Fra salen på hesten kjempet Yoshiro Shimezu med både kraft og eleganse. Han virvlet rundt og hugget, mens han styrte hesten med stor presisjon, alt uten hakusha eller sporer. Samuraien brukte dem ikke.

Yoshiro var iført brede skulderplater, jernhansker og en hjelm som var utsmykket med hjortehorn. Rustningen var malt i lyse farger. I hånden holdt han et skinnende katana, som fanget alle lysets sjatteringer når det skar gjennom luften.

Med en lynrask håndbevegelse avvæpnet han den nærmeste motstanderen. Så fulgte han opp med et bakhåndshugg og kuttet sverdet til en annen soldat i to. Idet mannen snudde seg og flyktet, angrep en tredje soldat ham med en pike, et lanseliknende spyd. Tuppen traff ham i brystet, men rustningen, som besto av overlappende stålplater, forhindret dødelig skade.

Yoshiro løftet sverdet og drepte mannen med et voldsomt slag.

Han rykket i tøylene og snudde hesten i en stram piruett.

Hingsten, som også var utstyrt med rustning, reiste seg opp, sparket med forbeina og gjorde deretter et byks framover.

De jernskodde hovene knuste ansiktet til to soldater og sendte dem blodige og bevisstløse i bakken. På veien ned traff hovene også en tredje mann og uskadeliggjorde ham. Men fiendtlige soldater kom nå fra alle kanter.

Yoshiro snudde hesten fra side til side. Han hadde dratt i fel7

ten mot shogunen, som hadde kommet med et overveldende antall soldater. Slaget hadde gått som ventet. Yoshiro visste at dette var slutten.

Men han var fast bestemt på å ta så mange fiender med seg i døden som mulig. Han rykket fram mot den nærmeste gruppen, men de trakk seg tilbake i en defensiv formasjon og hevet skjoldene og de lange pikene. Yoshiro snudde hesten og galopperte mot en annen gruppe. Men de holdt også formasjonen og krøp sammen bak en skog av spyd.

Kanskje de hadde tenkt å ta ham til fange. Kanskje shogunen kom til å kreve at han begikk seppuku foran hoffet. Men en slik slutt ville ikke Yoshiro akseptere.

Han drev hesten i den ene retningen – og så i den andre. Men hver gang trakk fotsoldatene seg tilbake. Yoshiro stoppet. Han hadde ikke noe ønske om at hesten skulle bli drept. Den var et vakkert dyr, og den eneste fordelen han hadde.

«Kjemp!» ropte han. «Kjemp mot meg hvis dere har noen ære!»

Et primalgrynt fikk ham til å snu på hodet. Et spyd ble kastet mot ham. Med imponerende reflekser parerte Yoshiro det susende prosjektilet. Han kuttet treskaftet i to med sverdet.

Spydet endret retning og falt harmløst ned på bakken i to deler.

«Ikke angrip!» ropte en mann fra de bakre rekkene. «Hodet hans er mitt!»

Kommandoen fikk soldatene til å rette seg opp. De laget en åpning i sirkelen for å slippe fram rytteren.

Yoshiro dro kjensel på silkedraperingen på hesten, det forgylte brystharnisket og den bevingede hjelmen. Shogunen hadde omsider kommet for å kjempe.

«Kasimoto!» skrek Yoshiro. «Jeg trodde ikke du hadde mot nok til å krysse sverd med meg.»

«Jeg kan ikke tillate at noen andre dreper en forræder,» kontret Kasimoto. Han trakk sitt eget sverd, også det et katana.

Men sverdet til shogunen var mørkere og hadde et tykkere blad. «Du sverget troskap til meg som føydalherre. Nå gjør du opprør.»

«Og du lovet å beskytte folket, ikke myrde dem og stjele jorden deres!»

8

«Min makt er absolutt!» brølte shogunen. «Jeg hersker over dem, slik jeg hersker over deg. Jeg kan ikke stjele det som allerede er mitt. Men ber du om nåde, skal jeg være barmhjertig.»

Shogunen plystret. En liten gruppe fanger ble ført fram. To gutter og to jenter. De ble tvunget til å knele. Soldatene til shogunen sto bak dem, klare med kniver.

«Jeg har over tusen fanger,» fortsatte shogunen. «Og nå som rakkerpakket ditt er beseiret, har jeg klar bane til byen. Hvis du overgir deg og tar ditt eget liv, skal jeg bare drepe halvparten av fangene og spare byen. Men velger du å kjempe mot meg, skal jeg slakte dem alle, kvinner og barn. Så skal jeg legge byen i ruiner. Det kommer bare til å bli aske igjen av den.»

Yoshiro hadde vært klar over at det ville ende på denne måten. Men han visste også at mange i shogunens rekker begynte å bli lei av brutaliteten. De var klar over at den kom til å ramme dem også før eller siden. Det ga ham et snev av håp. Hvis han drepte shogunen her og nå, kunne klokere folk overta. Da kunne det omsider bli fred.

Yoshiro vurderte sjansene sine. Shogunen var en slu og erfaren kriger. Han var sterk og dyktig med sverdet. Men det var ikke en flekk av blod, svette eller jord på hesten hans. Det var lenge siden shogunen hadde kjempet for livet.

«Hva er svaret ditt?» spurte Kasimoto.

Yoshiro ga hesten et spark i siden, drev den fram og hevet det skinnende sverdet over hodet.

Shogunen reagerte langsomt, men parerte angrepet i siste øyeblikk. Han kjørte sporene i hestens flanker og passerte Yoshiro på venstre side.

De to krigerne snudde hestene og gikk til angrep igjen.

Denne gangen kolliderte de pansrede dyrene midt i sirkelen som soldatene hadde dannet rundt dem. Begge hestene steilet.

Rytterne ble kastet av og falt ned på bakken.

Yoshiro kom seg på beina først. Han hevet sverdet og angrep med et dødelig støt.

Kasimoto parerte støtet og hoppet til siden. Men Yoshiro spant rundt og hugget nedover.

Gnistene føk av bladene hver gang sverdene klirret mot 9

hverandre. Shogunen gjenvant balansen, kjørte sverdet oppover og rev av hjelmen til Yoshiro. Angrepet resulterte i et dypt kutt i kinnet hans. Yoshiro svarte med et motstøt som løsnet en av Kasimotos skulderplater.

Smerten gjorde shogunen rasende. Han hugget, fintet og stakk i en dødelig kombinasjon.

Yoshiro snublet bakover og mistet nesten balansen. Shogunen svingte sverdet mot halsen hans i et forsøk på å kappe av ham hodet. Men med en desperat håndbevegelse greide Yoshiro å parere angrepet med bredsiden av sverdet.

Sammenstøtet burde ha knust våpenet i ubrukelige biter, men sverdet til Yoshiro bare bøyde seg og avledet slaget.

Yoshiro gikk til motangrep med et voldsomt krysshugg som traff Kasimoto i brystet. Slaget var så hardt og sverdbladet så skarpt at det skar gjennom den malte stålplaten og det herdede læret. Blodet strømmet fra shogunens ribbein.

Soldatene gispet. Kasimoto tok et ustøtt steg tilbake og holdt seg for siden. Han stirret forbløffet på Yoshiro. «Sverdet ditt er fremdeles intakt, mens rustningen min er snittet opp som en våt klut. Det kan bare være én forklaring på det. Ryktene er sanne. Våpenet ditt er laget av den store sverdmakeren.

Masamune.»

Yoshiro hevet stolt det skinnende sverdet. «Jeg arvet det etter min far, som arvet det etter sin far. Det er det beste sverdet av alle dem den store mesteren laget. Og det skal avslutte ditt usle liv.»

Shogunen tok av seg hjelmen for å puste og se bedre.

«Ganske visst et mektig våpen,» medga han. «Et jeg skal skatte høyt når jeg tar det fra den livløse hånden din. Men våpenet mitt er det beste. Det er sverdet som tørster etter blod.»

Yoshiro dro kjensel på katanasverdet i shogunens hender.

Det var laget av den andre store sverdsmeden i Japan: Muramasa, den berømte mesterens lærling.

Etter sigende hadde de to sverdmakerne vært bitre konkurrenter. Muramasa hadde smidd sverdene sine med misunnelse, hat og sinne. Slik hadde de blitt våpen for erobring, ødeleggelse og død. Sverdene til Masamune, derimot, ble brukt til å stoppe urett og bringe fred.

10

Jo da, visst var dette legender, men det var alltid et korn av sannhet i dem.

«Satser du livet ditt på det mørke sverdet, kommer det til å bli din bane,» advarte Yoshiro.

«Ikke hvis det gir meg hodet ditt først,» kontret Kasimoto.

De to krigerne sirklet rundt hverandre. Begge var såret og slitne. Begge gjorde seg klare for det siste angrepet. Yoshiro haltet, Kasimoto blødde. En av dem kom snart til å falle.

Yoshiro måtte handle besluttsomt. Hvis han bommet på målet, kom Kasimoto til å drepe ham. Hvis han bare såret ham, ville shogunen trekke seg tilbake i frykt og gi soldatene ordre om å kaste seg over ham. Hvis det skjedde, ville ikke engang det storslåtte sverdet hjelpe ham.

Han trengte et lynraskt støt. Et som drepte shogunen momentant.

Yoshiro dro det ene beinet etter seg. Så stoppet han og inntok den klassiske grunnstillingen til en samurai: med det ene beinet bak, det andre foran, begge hender på sverdet, som han holdt i nærheten av den bakre hoften.

«Du ser sliten ut,» erklærte shogunen.

«Test meg.»

Shogunen svarte med å innta den samme defensive grunnstillingen. Han bet ikke på kroken.

Yoshiro visste at han ikke kunne vente lenger. Han kastet seg fram med overraskende hurtighet. Klaffene på rustningen hans spredde seg som vinger idet han angrep.

Han stakk sverdet mot halsen til shogunen, men Kasimoto parerte støtet med jernhansken og svingte sitt eget sverd nedover.

Bladet skar inn i armen til Yoshiro. Smerten var forferdelig, men Yoshiro ignorerte den. Han snurret helt rundt og gikk til angrep igjen.

Shogunen greide ikke å parere alle støtene og sjanglet bakover. Han ble presset mot høyre og så mot venstre, og deretter mot høyre igjen. Beina hans skalv. Pusten kom i gisp.

Til slutt hadde han ikke flere krefter til å motstå det rasende angrepet. Han snublet og falt – tilfeldigvis ved siden av en av de unge fangene. Da Yoshiro hevet sverdet for å gi shogu11

nen dødsstøtet, rev han til seg gutten som sto på kne foran ham.

Yoshiro greide ikke å stoppe sverdet, men det traff verken shogunens eller guttens hode. Bladet fortsatte nedover, streifet ankelen til shogunen og boret seg ned i den løse jorden.

Yoshiro dro i sverdet, men det satt fast i bakken, og han brukte et sekund på å få det løs. Det var alt Kasimoto trengte.

Han slengte vekk gutten og svingte sverdet mot Yoshiro med begge hender på skaftet.

Bladet skar gjennom halsen til Yoshiro og tok livet av ham med en gang. Den hodeløse kroppen til samuraien falt ned på bakken. Men det var ikke slutten på kampen.

Motangrepet og sverdslaget hadde fått Kasimoto til å reise seg. Men da han la tyngden på foten, sviktet ankelen der sverdet til Yoshiro hadde streifet ham. Han snublet forover og strakte fram hendene for å dempe fallet, men oppdaget for sent at han hadde snudd sitt eget sverd tilbake mot seg selv.

Det boret seg inn i brystet der Yoshiro hadde laget et hull i rustningen. Sverdbladet gled inn i hjertet, spiddet ham og holdt ham på plass over bakken.

Kasimoto åpnet munnen som for å skrike, men det kom ikke en lyd forbi leppene. Han ble bare liggende der, støttet opp av sitt eget våpen. Blodet rant nedover det krummede bladet.

Slik endte slaget – og krigen.

Mennene til shogunen var slitne, utmattede og nå uten leder.

De var mange uker hjemmefra. I stedet for å rykke fram og brenne ned byen samlet de sine døde og trakk seg tilbake. De tok med seg det glinsende sverdet til Masamune og det blodige våpenet som var smidd av lærlingen Muramasa.

Fra den dagen ble beretningen om slaget spredd over hele landet. Og for hver gang historien ble fortalt, endret den seg litt – inntil påstandene ble så ville at ingen lenger kunne tro på dem.

Yoshiros katana ble med tiden kjent som Honjo Masamune, det beste sverdet som den legendariske sverdsmeden noensinne laget. Det ble hevdet å være uknuselig og likevel bøyelig som bambus når man svingte og skar det gjennom luften. Ifølge en legende skinte det innefra og kastet så mye lys at det blendet 12

fienden. Andre påsto at bladet var så finslipt at det brøt lyset i alle regnbuens fager og gjorde Yoshiro usynlig når han hevet sverdet foran seg.

Shogunens mørke sverd ble nesten like berømt. Det var koksfarget til å begynne med, og ble etter sigende mørkere og rødlig av Kasimotos blod. Det ble derfor kalt Det røde sverdet. Opp gjennom hundreårene ble det spunnet legender om det også. Mange som tok det i sin besittelse, ble rike og mektige. Men de fleste av dem døde på tragisk vis.

Begge våpnene gikk i arv fra samurai til samurai, fra føydalherre til føydalherre, og ble til slutt nasjonalskatter for det japanske folket. Sverdene ble tatt vare på av mektige familier, beundret overalt og holdt i høy aktelse, inntil de forsvant sporløst i de kaotiske dagene på slutten av annen verdenskrig.

Slangens gap

Øst-Kina-havet For tolv måneder siden Den grå miniubåten beveget seg langsomt gjennom et akvatisk paradis. Sollyset sivet ned gjennom vannet ovenfra. Store tareplanter duvet i strømmen. Fisk i alle tenkelige størrelser og former pilte omkring. En illevarslende skygge dukket opp i det fjerne, en diger, men ufarlig, hvalhai. Den svømte med munnen på vidt gap for å sile vannet for ørsmå skyer av plankton.

Dr. Chen satt i kommandosetet i nesen på miniubåten og beundret det utrolige havlivet rundt ham.

«Vi nærmer oss Slangens gap,» opplyste kvinnen som satt ved siden av ham.

Chen nikket og holdt blikket festet på verdenen utenfor.

Dette var det siste han kom til å se av naturlig sollys på en måned, og han ønsket å nyte stunden.

Miniubåten fortsatte over tarebunnen, gled forbi en ring av koraller og videre inn i en V-formet canyon. Til å begynne med var ikke canyonen noe annet enn en sprekk, men etter hvert utvidet den seg og ble bredere og bredere. Ovenfra liknet den en åpen munn.

Slangens gap.

Da de kom over canyonen, falt havbunnen bratt.

«Få oss ned,» kommanderte Chen.

Piloten betjente styrespakene med største presisjon. Miniubåten, som hovedsakelig var lastet med forsyninger, vendte nesen ned i den dype canyonen.

På hundre og femti meters dybde mistet de lyset. Tre hundre 14

meter senere fikk de det tilbake. Men nå var lyset kunstig og kom fra et habitat som var forankret til en sidevegg i canyonen.

Chen kunne så vidt se de små boligkvarterene og de andre modulene nedenfor. De strakte seg helt ned til bunnen av canyonen, der et virvar av rør og ledninger snodde seg omkring og forsvant ned i mudderet.

«Jeg regner med at du klarer å legge til,» bemerket Chen.

«Selvfølgelig. Hold deg klar.»

Chen snudde seg og kikket på piloten. Hun hadde store, uttrykksfulle øyne, glatt hud og plommefargede lepper. Det var et pent ansikt, men designerne hadde ikke gitt henne noe hår, og noen steder var driftsmaskineriet hennes godt synlig.

Han kunne skimte bein av titan og skinnende drivverk der leddene til hver arm var koblet til overkroppen. De avanserte mekanismene besto blant annet av ørsmå hydrauliske pumper, servoer og ledninger som løp som arterier til de forsvant under hvite plastpaneler med menneskelige former.

Kroppspanelene dekket brystet, midtpartiet og lårene hennes. Liknende paneler dekket armene, men de forsvant også ved håndleddene. Fingrene var rent maskineri, kraftige og presise, framstilt av rustfritt stål, med gummispisser som gjorde gripeevnen bedre.

Som den ingeniøren han var, beundret Chen mekanikken.

Og som mann satte han pris på at de hadde prøvd å gjøre henne så vakker som mulig. Når det var sagt, funderte han på hvorfor de hadde gitt henne et pent ansikt, en behagelig stemme og en velformet kropp uten å fullføre jobben. Nå var hun noe midt mellom menneske og maskin.

Synd, tenkte han.

Chen snudde seg mot vinduet. Miniubåten la forsiktig til dokkingstasjonen, støtte varsomt mot den og låste seg fast. Da dokkingen var bekreftet og koblingen fullført, kastet han ikke bort tiden. Han reiste seg, grep vesken og låste opp den indre døren. Piloten så ikke på ham. Hun ble bare sittende ubevegelig og stirre rett framfor seg.

Nei, tenkte han, ikke halvt menneskelig. Egentlig ikke.

Chen gikk inn i habitatet og passerte andre maskiner som 15

kjørte langsomt omkring på larveføtter. Fjerne slektninger av piloten i miniubåten, tenkte han. Veldig fjerne.

Disse maskinene liknet mer på en krysning mellom selvkjørende lastepaller og små gaffeltrucker. Jobben deres var å få utstyret ut av miniubåten og frakte det bort til lagerrommene – alt uten en kommando fra noen på stasjonen.

Når det var gjort, skulle andre maskiner laste miniubåten med malmen som ble hentet opp fra en dyp sprekk i havbunnen.

Malm. Det var et altfor enkelt ord for det. Sannheten var at stoffet aldri hadde blitt utvunnet før. Det var en legering som sivet opp fra jordens dyp, sterkere enn titan, men mye lettere, og med andre unike egenskaper som ikke fantes i noen annen eksisterende legering eller polymer.

Han og de andre – og svært få andre visste om funnet – kalte legeringen «diamantgull». For å utvinne det uten forstyrrelser hadde de bygd den undersjøiske gruven i all hemmelighet. Og for å gjøre stasjonen mest mulig effektiv var nesten alt fullstendig automatisert. Bare én person var til stede til enhver tid for å sørge for at de to hundre maskinene gjorde jobben de skulle.

Maskinene kom i alle størrelser og fasonger. Noen så ut som mennesker, som piloten i miniubåten. Andre ble kalt havfruer, siden de var utstyrt med menneskeliknende gripearmer, et kuleformet kamerahode og propeller i stedet for bein.

Noen så ut som fjernstyrte miniubåter av den typen som ble brukt til utforskning av havet, og andre liknet anleggsmaskiner som på en byggeplass. Flesteparten av disse jobbet på havbunnen eller nede i selve borehullet. Alle var drevet av batterier som ble ladet av en kompakt kjernefysisk reaktor som tidligere hadde produsert elektrisitet og kraft i en kinesisk angrepsubåt. Reaktoren var montert i den nederste modulen.

Den første gangen Chen kom til stasjonen, hadde han blitt fylt av ærefrykt. Han hadde tatt seg god tid og undersøkt alle kriker og kroker. Det andre besøket hadde også vært interessant. Men nå forlot han sjelden det øverste nivået – den eneste delen av habitatet som var bygd for mennesker.

Han gikk inn på «kontoret», som ville bli hjemmet hans de 16

neste tretti dagene. Her satt mannen han skulle avløse. Kommandør Hon Yi i Folkets frigjøringshær.

Hon Yi hadde allerede pakket. Reisevesken sto ved siden av døren.

«Du er klar til å dra, ser jeg.»

«Du kommer til å være like ivrig etter å komme deg av sted når du har tilbrakt en måned her nede uten noe annet selskap enn roboter.»

«Jeg synes noen av dem er interessante,» kvitterte Chen.

«Spesielt piloten i miniubåten. Noen av dykkerrobotene ser faktisk også litt menneskelige ut. Etter det jeg har skjønt, jobber de med en veldig livaktig robot som kan holde oss med selskap.»

Hon Yi lo. «Hvis de gjør henne for ekte, kommer dere til å krangle om hvem som skal lage middag.»

Chen lo med Hon Yi, men han ville ikke hatt noe imot en slik robot, forutsatt at de greide å eliminere det uhyggelige, døde blikket som robotene fikk når de ble slått av.

«Hvordan ligger det an?» spurte han.

«Det går dårlig, dessverre,» svarte Hon Yi. «Verre enn forrige måned. Som var verre enn måneden før.»

«Og måneden før det igjen,» la Chen til og skar en grimase.

«Det virker som om vi får ut mindre og mindre.»

Hon Yi nikket. «Jeg vet hvor verdifull denne malmen er. Jeg vet hva du og ingeniørene sier den kan gjøre. Men hvis vi ikke finner mer av den, eller utvikler en mer effektiv måte å få den opp på, kommer noen i departementet til å bli anklaget for å ha sløst bort alle disse pengene.»

Chen tvilte på det. Departementet hadde en bunnløs lommebok. Og i dette tilfellet samarbeidet de med milliardæren som hadde utviklet robotene. Ingen av dem ville savne pengene som var blitt brukt på prosjektet, men da han kikket på tallene på datakonsollen, ble han overrasket over hvor lite diamantgull gruven hadde produsert. «Hundre kilo? Ikke mer?» «Åren er i ferd med å gå tom,» svarte Hon Yi. «Men tro ikke at jeg kommer til å fortelle sjefene våre det.»

Intercomen knitret. En menneskeliknende stemme, en mannlig denne gangen, snakket. «TL-1 rapporterer. Dypvannsin17

jektorene og resonatorene er klare. Støtrekkevidde Z minus hundre og tretti.»

Dypt under stasjonen gjorde robotene seg klare for neste fase av gruveoperasjonen. Det hørtes ut som om målet deres nå var den dypeste delen av sprekken.

Chen kikket på Hon Yi. «Du har gått til dypet.»

«Den bakkepenetrerende radaren har vist at den eneste gjenværende åren går rett ned. Hvis vi skal fortsette med operasjonen, må vi grave den ut. Det eneste andre alternativet er å legge ned driften.»

Chen var ikke så sikker på det. Det var kjente farer forbundet med å grave for dypt.

«Skal jeg gi ordren?» spurte Hon Yi. «Eller vil du ha æren?»

Chen holdt opp hendene. «For all del, gjør det du.»

Hun Yi trykte på intercomknappen og ga ordren slik robotene var opplært til å motta den. «Fortsett som planlagt. Overordnet mål: maksimere malmutvinning og hastighet. Fortsett operasjonen inntil malmutvinningen faller under én unse per tonn med mindre noe annet blir angitt.»

«Bekreftet,» svarte TL-1.

Noen sekunder senere ble stasjonen fylt av en svak, summende lyd. Den kom fra gruvedriften dypt under dem. Den var så jevn og konstant når maskinene var i gang, at Chen visste at han kom til å venne seg til den i løpet av et par dager. Ja, han ville bare reagere når de slo seg av for å reparere seg selv, revurdere arbeidsprosessen eller for å skifte batterier.

«Stasjonen er din,» erklærte Hon Yi og reiste seg. Han rakte Chen nøklene og et nettbrett.

«Jeg håper du får en fin tur opp til overflaten,» sa Chen.

«Solen skinte da jeg gikk ned.»

Opplysningen om det gode været fikk Hon Yi til å smile.

Han grep vesken sin og gikk raskt ut av rommet. «Vi ses om en måned.»

Chen ble stående igjen alene. Han så seg straks rundt etter noe å gjøre. Det var selvfølgelig nok av rapporter å lese og papirarbeid å gå igjennom – de hadde ennå ikke bygd en robot som kunne ta seg av disse oppgavene – men han hadde nok av tid til alt dette og liten lyst til å starte med noe kjedelig.

18

Han la nettbrettet på bordet og gikk bort til akvariet. Forskjellige typer gullfisk svømte rundt i karet: slørhaler, teleskoper og løvehoder. Hon Yi hadde foreslått at de skaffet en kampfisk og ga den et eget kar på hyllen, siden kampfisker ikke kunne leve sammen med andre fisker. Men Chen hadde fått ham til å droppe ideen; det var nok ensomhet som det var her nede.

Da Chen kikket gjennom glasset, la han merke til at fiskene pilte fram og tilbake i karet. De pleide å reagere sånn når utgravningen ble gjenopptatt. For å roe dem grep han esken med fôret og drysset litt i akvariet. Så snart de små flakene traff vannet, svømte fiskene opp til overflaten for å spise dem.

Chen måtte smile av ironien. Et kar i et kar. Det ene holdt fisker i live med tilførsel av surstoff. Det andre holdt ham og Hon Yi i live på havets bunn. Og verken fiskene eller menneskene hadde noe annet å gjøre enn å stirre ut gjennom glassvegger og spise. Hvis han ikke gjorde noe for å hindre det, kom han til å være fem kilo tyngre når de tretti dagene var omme.

Han strødde ut litt mer fôr, men fiskene sluttet å spise og stivnet helt uten forvarsel – alle nøyaktig i samme øyeblikk.

Det var noe Chen aldri hadde sett før.

De gled ned gjennom vannet. Finnene beveget seg ikke, gjellene var flate. Det var som om fiskene var blitt lammet eller dopet.

Han banket på glasset. Straks begynte fiskene å pile omkring og svømme som rasende fra den ene siden av karet til den andre. De virket panikkslagne. Flere av dem kolliderte med glassveggene lik bier som prøvde å fly gjennom et vindu. En gullfisk svømte ned til bunnen av karet og begynte å grave i grusen.

Så oppdaget Chen noen krusninger på vannflaten øverst i karet. Grusen på bunnen begynte å hoppe og danse. Veggene i habitatet ristet.

Han tok et steg tilbake. Vibrasjonene fra gruvedriften ble sterkere. Og lydene var høyere enn normalt. Høyere enn de noen gang hadde vært før. Bøker og dekorative koraller begynte å vibrere på hyllene. Akvariet falt ned fra hyllen og ble knust mot gulvet.

19

Han trykte på intercomknappen og anropte kommandoroboten. «TL-1. Stopp alle operasjoner med en gang.»

«Autorisasjon,» svarte TL-1 rolig.

«Dette er doktor Chen.»

«Kommandokode ikke gjenkjent,» svarte roboten. «Autorisasjon kreves.»

Chen skjønte at roboten lyttet etter stemmen til Hon Yi. Han hadde ennå ikke logget seg på datamaskinen og erstattet Hon Yis autorisasjon med sin egen.

Han grep nettbrettet og tastet som en gal på skjermen. Mens han gjorde det, hørte han en buldrende lyd, lik store steinblokker som skuret mot hverandre. Lyden ble sterkere og kom nærmere med forferdelig hurtighet – inntil noe traff modulen.

Chen ble kastet over ende og slengt mot veggen. Alt ramlet sammen. En vannstråle brøt gjennom en revne i metallet og traff ham med større kraft enn spruten fra en brannslange.

Den knuste bein, skar gjennom kjøtt og presset ham mot veggen like lett som en lastebil i stor fart ville ha gjort.

På få sekunder ble modulen fylt med vann, men Chen var død lenge før han ville ha druknet.

Utenfor habitatet hadde miniubåten nettopp koblet seg løs fra stasjonen.

Hon Yi hørte buldringen gjennom veggene. Han så at ødeleggelsene kom ovenfra. Store steinblokker falt gjennom skjæret fra arbeidslampene høyere oppe. Samtidig eksploderte skyer av sedimenter opp fra gulvet i canyonen.

«Kjør!» ropte Hon Yi til piloten. «Få oss vekk herfra!»

Piloten reagerte med mekanisk effektivitet, men ikke med noen virkelig hast.

Skredet traff den øverste delen av stasjonen og skavet den av klippeveggen. Sammenstøtet sendte en kaskade av små steiner ned mot miniubåten.

I stedet for å vente på at roboten skulle forstå faren de befant seg i, lente Hon Yi seg til siden og overtok styrespakene. Han prøvde å gi full gass, men greide ikke å løsne grepet til roboten.

«Slipp spakene!»

Roboten gjorde det og lente seg tilbake i setet. Hon Yi skjøv 20

gasspaken forover og trykte på knappen som koblet fra ballasttankene. Miniubåten skjøt fart og begynte å stige.

«Kom igjen!» ropte han. «Kom igjen!»

Miniubåten gled opp gjennom vannet. En bølge av småstein traff det ytre skroget. Det hørtes ut som hagl. En stein på størrelse med en knyttneve smalt inn i cockpittaket og fikk det til å sprekke. Større steiner traff andre deler av taket og laget store bulker i propellhuset.

Hon Yi forsøkte å styre miniubåten vekk fra skredområdet, men skadene på propellhuset gjorde at fartøyet ikke lenger beveget seg i en rett linje. Miniubåten økte farten, men snudde og satte kursen tilbake mot faresonen.

«Nei!» skrek Hon Yi. En ny bølge av stein og grus kom buldrende nedover klippeveggen og traff siden av miniubåten. Cockpittaket eksploderte.

En kampestein knuste skroget som en blikkboks. Skredet rev med seg miniubåten og tok den med seg helt ned til bunnen av Slangens gap.

1

Utkanten av Beijing En måned senere Ved første øyekast var det en idyllisk scene: to gamle menn som satt i en park og koste seg med et strategisk brettspill.

Men parken, med alle trærne, buskene og det lille tjernet, var i virkeligheten den private hagen til den nest mektigste mannen i den kinesiske regjeringen. Det var overvåkningskameraer og bevegelsessensorer overalt. Og de blomstrende klatreplantene et stykke unna skjulte en fire meter høy mur med piggtråd øverst. I tilfelle noen skulle være så dumme å komme for nær, var muren i tillegg bevoktet av bevæpnede vakter.

På utsiden strakte Beijing seg ut, hektisk, overbefolket og kaotisk. På innsiden lå et fredelig tilfluktssted.

Walter Han hadde vært gjest her mange ganger. Men han hadde aldri vært i hagen så lenge, og han hadde aldri før vekslet så få ord med sin mentor. Han var tvunget til å konsentrere seg om brettet mellom dem. Det besto av ruter med nitten ganger nitten skjæringspunkter i hver retning. Brettet var delvis fylt med svarte og hvite steiner.

Det var et av de eldste brettspillene i Østen. Eldre enn sjakk og uendelig mer komplekst. I Kina ble det kalt weiqui. I Japan var det kjent som igo. I Korea baduk. I Vesten ble det ganske enkelt kalt go.

Walter øynet en mulighet til å skaffe seg en fordel. Han tok en liten hvit stein ut av en kopp og plasserte steinen på skjæringspunktet mellom to ruter. Så lente han seg fornøyd tilbake og beundret hagen. «Hver gang jeg kommer hit, kan jeg nesten ikke få meg til å tro at vi fremdeles befinner oss i byen.»

22

Walter var i slutten av førtiårene. Han var slank, hengslete og høyere enn de fleste kinesiske menn. Noen ville gå så langt som til å kalle ham spinkel. Han var født i Hongkong. Faren var kinesisk, moren japansk. Foreldrene hadde gitt ham et vestlig navn fordi de visste at det kom til å gjøre det lettere for ham å drive forretninger med de europeiske og de amerikanske firmaene som elsket øyutposten så høyt.

Da Walter ble født, drev faren allerede et lite elektronikkfirma. I motsetning til mange andre i Hongkong valgte han å innrette seg etter fastlandsregjeringen i stedet for å kjempe en tapende kamp for uavhengighet. Det skulle vise seg å være en klok beslutning. Da engelskmennene måtte overlate øya til kineserne, var familien allerede millionærer. Og i tiårene som fulgte, bygde Walter og faren opp det største konglomeratet i hele Kina: ITI – Industrial Technology, Inc. Etter at faren gikk bort, drev Walter firmaet videre på egen hånd. Han opprettholdt ikke bare de gode forbindelsene til regjeringen, han utviklet dem. Ja, av noen ble han betraktet som en av regjeringens viktigste støttespillere. Pengene, makten og prestisjen gjorde ham til en betydningsfull person. Likevel føyde han seg alltid etter mannen som satt tvers overfor ham.

«Det er viktig å ha et sted helt for seg selv. Ellers greier man ikke å tenke over all støyen.» Ordene lød som poesi fra munnen til Wen Li, en liten mann med bare noen få hvite hårlokker igjen på hver side av hodet. Huden var flekket, og den høyre siden av ansiktet hang litt ned.

Som politisk strateg hadde Wen observert partiets ledere på nært hold gjennom seksti turbulente år. Han hadde vært både soldat og statsmann. Ifølge ryktene var det Wen personlig som hadde gitt ordre om å knuse opprøret på Den himmelske freds plass. Siden hadde han ført Kina inn på kapitalismens vei, uten at det hadde fått konsekvenser for landets ettpartistyre.

Han hadde flere offisielle stillinger i partiet, men den uoffisielle tittelen var den mest imponerende. De fleste kalte ham bare Lao-shi. Rent bokstavelig betydde det gammel mann med høy kompetanse, men i Wens tilfelle tilsvarte det lærd mester.

Wen gjorde et trekk på brettet ved å plassere en liten svart 23

stein ved siden av en av Walters hvite steiner. Trekket gjorde at steinen hans nå var avskåret fra de andre. «Du kommer til meg med tungt hjerte,» erklærte Wen. «Er nyhetene så dårlige?»

Walter hadde ventet på den rette anledningen til å snakke.

Han kunne ikke vente lenger. «Ja, dessverre. Undersøkelsen av gruveområdet er avsluttet. Våre verste anelser ble bekreftet. Skredet ødela flesteparten av de eksterne modulene. Deler av canyonen er fylt med stein og skrap. Reaktoren er fremdeles intakt, men det vil kreve mye arbeid og store utgifter for å gjenoppbygge habitatet og fortsette med prosjektet.»

«Hvor store utgifter?»

Walter hadde tallene klare. «Det vil koste hundre milliarder yuan bare å fjerne steinene og alt skrotet. For å reparere stasjonen og gjenoppta operasjonen … minst fem hundre milliarder mer. Og det kommer til å ta tid. Spesielt hvis vi fortsatt må operere i hemmelighet.»

«Det må vi,» bekreftet Wen. «Da vil det ta tre år før gruven kan bli operativ igjen.»

«Tre år,» gjentok Wen. Den gamle mannen lente seg tilbake og falt i dype tanker.

«Minst tre år,» fastslo Walter.

Wen så på ham. «Hvor mye malm produserte gruven da ulykken skjedde?»

«Under et halvt tonn per måned. Og den kastet stadig mindre av seg.»

«Var det noe håp om å øke produksjonen?»

«Nei.» Wen gryntet misfornøyd. «Hvorfor skulle vi da bruke så mange milliarder og kaste bort så mye tid på å grave flere hull i havbunnen? Hvorfor skulle vi i det hele tatt vurdere det?»

Walter trakk pusten. Han hadde regnet med å få støtte fra Wen. Den gamle mannen hadde tross alt vært hovedforkjemperen for den hemmelige gruvevirksomheten. Han hadde straks forstått den strategiske betydningen av legeringen.

«Fordi malmen ikke kan prises i penger eller tid,» forklarte han. «Som du vet er diamantgullet noe verden aldri har sett maken til. Et levende metamateriale, fem ganger sterkere enn titan. Det har egenskaper ingen andre materialer på jorden har 24

– egenskaper som ikke engang kan framstilles i et laboratorium. Med det kan vi bygge en generasjon fly, skip og missiler som i praksis ikke kan gå i stykker. For ikke å snakke om tusen andre ting som ingeniørene våre kan pønske ut. Denne gruven – gruven vår – er det eneste stedet i verden der dette materialet noen gang er blitt funnet. Dette vet du selvfølgelig. Kostnadene har ingen betydning. Vi må bygge opp gruven igjen.»

Den gamle mannen sendte ham et truende blikk. Walter ble redd for at han hadde gått for langt.

«Ikke belær meg om hva som må gjøres,» advarte Wen. Walter bøyde nakken. «Jeg ber om unnskyldning, Lao-shi.»

Wen tok blikket fra Walter og konsentrerte seg om spillet.

«Du har delvis rett,» forkynte han og flyttet en annen svart stein. «Malmen, som vi så lettvint kaller den, er nøkkelen til framtiden. Som bronse over kobber, og jern over bronse. Historien har alltid handlet om hvem som har hatt det skarpeste og sterkeste sverdet, den letteste og hardeste rustningen. Det landet som skaffer seg kontroll over diamantgullet, kommer til å bli uangripelig. Men vi trenger ikke å grave mer på samme sted. Der tar du feil.»

Walter la hodet på skakke. «Men det er ingen andre årer.»

«Ingen som du har funnet ennå,» korrigerte Wen. «Med respekt å melde, Lao-shi, vi har lett overalt i årevis.

Vi har ikke funnet spor av denne legeringen noen andre steder.

Verken i Afrika, Sør-Amerika eller Midtøsten. Ikke her i Kina heller – eller på noen av de vulkanske øyene i det sørlige Stillehavet. Ingen steder der vi antok at det kunne være forekomster av det. Vi har tatt ti tusen kjerneprøver fra havdypet uten å finne noe annet enn denne ene kilden.»

«Det er riktig,» erkjente Wen. «Ikke desto mindre har jeg fått informasjon om at det kan eksistere en annen åre – til og med mye nærmere enn man skulle tro var mulig.» Han pekte på brettet. «Utfør trekket ditt, er du snill.»

Walter kikket ned på brettet. Med den nye informasjonen hengende i luften hadde han vanskelig for å konsentrere seg om spillet. Likevel innså han raskt at hæren hans befant seg i en farlig situasjon. De hvite steinene hans var omringet. Uansett hvilket trekk han gjorde, ville det bare styrke stillingen til 25

Wen. Men han hadde fremdeles et håp om at den gamle mesteren skulle gjøre en tabbe. «Pass,» sukket han.

Wen nikket. «Det er din rett.»

«Vær så snill, min venn. Fortell meg det. Hvor er den andre åren?»

Wen nølte. Han rullet den glatte steinen mellom fingrene før han la den på brettet. «Et sted på øya Honshu.»

Walter brukte et par sekunder på å fordøye svaret. «Japan?

Min mors hjemland?»

«Muligens utenfor kysten,» bekreftet Wen. «Men mest sannsynlig på fastlandet. Og hvis jeg har rett, veldig nær overflaten.»

Stemmen til Wen var rolig og tonløs. Likevel følte Walter det som om ordene slo luften ut av ham. «Hvordan vet du dette?

Og hvordan kan dette hjelpe oss? Selv om vi finner åren, kan vi ikke starte utgravninger uten å bli oppdaget. Og hvis vi prøver, og blir avslørt, vil vi ikke ha oppnådd noe annet enn å gjøre japanerne oppmerksomme på malmens eksistens. Og da er det bare et spørsmål om tid før amerikanerne får kloa i den.

Vi kommer til å forære vår fiende det vi så gjerne ønsker å beholde for oss selv.»

«Nettopp,» fastslo Wen. «Derfor har vi ennå ikke foretatt oss noe basert på denne informasjonen.»

«Situasjonen er med andre ord fastlåst,» erklærte Walter.

«Er den det?»

Wen stakk hånden i koppen og tok ut noen steiner. «Si meg, hva er målet med dette spillet?» spurte han.

Walter prøvde å skjule frustrasjonen sin. Han hadde blitt vant til at Lao-shi forsøkte å formidle visdom på helt spesielle måter. Dette var utvilsomt en av dem. «Målet med spillet er å omringe motstanderen, nekte ham frihet og dermed nekte ham livet.»

«Akkurat,» bekreftet Wen. «Og hvilket land har de beste spillerne?»

«Kina,» svarte Walter. «Det var tross alt vi som fant opp spillet.»

Wen la en svart stein på brettet. «Nei. Det er ego, ikke visdom.»

26

«Hvis det ikke er oss, må det være Japan.»

Wen ristet på hodet igjen. Walter meldte pass for andre gang.

Den gamle mannen la på plass en svart stein til.

Walter rynket pannen. Han var i ferd med å tape spillet. Og diskusjonen. Han sto over turen sin igjen. «Korea er kjent for å ha mange gode spillere,» forkynte han med et snev av desperasjon i stemmen.

«Amerikanerne,» opplyste Wen. «De har de beste spillerne i verden. Ingen har noensinne behersket dette spillet bedre enn dem.»

Walter motsto trangen til å le hånlig. «Er du sikker? Jeg kan ikke komme på navnet til en eneste amerikansk toppspiller.»

«Det er fordi du ser på feil brett,» påpekte Wen. «Se igjen, og tenk på det som et kart.»

Walter var grundig forvirret, men stirret på brettet. Han merket seg en vag likhet mellom brettet og verdenskartet. Ikke de vestlige kartene der Nord-Amerika var avmerket i midten, men de asiatiske der Kina var midtpunktet. De hvite steinene hans i sentrum av brettet var Kina. De svarte steinene som hadde hopet seg opp på den ene siden og nedover på den andre siden, kunne ha vært Europa og Nord-Amerika.

Før han rakk å si noe, fortsatte Lao-shi med leksjonen. «De har militære styrker i Europa,» utdypet han og plasserte en svart stein til på brettet. «De kontrollerer Atlanterhavet, Middelhavet og Indiahavet. De har baser i Midtøsten, og de har utplassert tropper på områder som tidligere var en del av det kommunistiske Russland. De har også fly og skip på øyer omkring i Stillehavet.»

Wen spilte ikke lenger; han brente hvert ord inn i Walters bevissthet. Han grep flere steiner og lot som om de representerte amerikanske interesseområder. «Hawaii, Australia og New Zealand,» ramset han opp og plasserte tre svarte steiner til på brettet. «Og så Korea, Filippinene og Formosa – som de kaller Taiwan – og selvfølgelig … Japan.»

Da den siste steinen ble lagt på brettet, var Kina omringet av hvite steiner.

Leksjonen var over. Wen så opp. Det klare, intense blikket gjorde det klart for Walter at det ikke bare var en gammel, for27

virret mann som snakket. «Fra øykontinentet sitt har amerikanerne omringet verden. Vår verden.»

Walter følte seg ikke så selvsikker lenger. Han kjente seg forlegen i stedet. «Jeg forstår. Men hva kan vi gjøre?»

Wen pekte på brettet. «Hvilken stein ville du ha fjernet?»

Walter studerte steinene igjen. Det var den siste som var viktigst. Den som hadde sluttet sirkelen og sørget for at den hvite siden – Kina – kom til å tape. «Denne,» svarte han og skjøv steinen av brettet. «Japan.»

«Og slik må det bli,» fastslo mesteren.

Walter forsto straks de enorme konsekvensene av Wens konklusjon. Hjertet hans begynte å hamre. «Militær intervensjon?

Det kan du da ikke mene?»

«Selvfølgelig ikke,» beroliget Wen. «Men hvis Japan ble endret fra svart til hvitt – fra en amerikansk til en kinesisk alliert – da kommer brettet til å se helt annerledes ut med en gang.

Da kan vi ikke bare begynne å drive tilbake den amerikanske dominansen, men vi kan utvinne så mye diamantgull som vi ønsker – alt som finnes i verden.»

«Kan det gjøres?» spurte Walter. «Vi har vært fiender i århundrer. Krigsforbrytelser og territorielle tvister har fått oss til å hate hverandre.»

«En plan er allerede lagt,» svarte Wen. «En som du er spesielt godt kvalifisert for å gjennomføre.»

«Fordi jeg er halvt japansk?»

«Ja,» bekreftet Wen. «Men det er en grunn til: firmaene du eier, og teknologiene som ingeniørene dine har utviklet.»

Walter lyttet oppmerksomt og lurte på hva Wen egentlig mente. Han visste at han ikke kom til å få kjennskap til detaljene før han hadde forpliktet seg. «Jeg skal gjøre mitt,» lovet han. «Uansett hva du ber om.»

Wen nikket. «Bra. Denne oppgaven kommer til å kreve flere maskiner. Roboter som kan oppføre seg nøyaktig som mennesker. Departementet har støttet dette prosjektet ditt økonomisk i mange år. Nå må du vise oss hvor langt du har kommet.

Kan du gjøre dem perfekte? De må være helt like dem de skal erstatte. Ingen må kunne se forskjell.»

Walter smilte. Han hadde alltid visst at den økonomiske 28

støtten hadde vært en del av en strategi. Lao-shi måtte ha brygget på denne planen i årevis. «Vi er veldig nær dette målet.»

«Flott.» Wen ryddet brettet og la steinene tilbake i koppene.

«Sekretæren min vil gi deg en mappe på veien ut. Der ligger instruksene. Det første møtet ditt er i Nagasaki. Vi har gjort en avtale med myndighetene om å bygge en fabrikk der. Og en vennskapspaviljong for å feire det nye samarbeidet. Fabrikken blir din. Den skal fungere som operasjonsbase.»

Walter reiste seg, full av iver og pågangsmot. «Hva om amerikanerne blander seg inn?»

«De vet ingenting om dette,» forsikret Wen. «Men dette er ikke et spill for sarte sjeler. Det kommer til å ende med at den ene parten blir nektet frihet og nektet liv. Hvis amerikanerne prøver å stoppe oss, må du sørge for at de mislykkes.»

2

Grønland Elleve måneder senere Navikbreen var et ensomt og øde sted. Den var treløs, karrig og flat, innhyllet i tåke og et blekt lys. Selv midt på dagen var solen bare så vidt synlig over horisonten.

To skikkelser trasket over isen. Begge var godt påkledd i røde skidresser som stakk seg ut i det ensformige landskapet.

«Jeg forstår ikke hvorfor vi skal sjekke så langt nord,» utbrøt den minste av de to skikkelsene. Noen lyse lokker stakk ut fra pelshetten. Aksenten hennes var vagt nordisk. «De andre målingene har fortalt oss det vi trenger å vite.»

Den største av de to skikkelsene trakk hetten tilbake og tok av seg snøbrillene. Et grovskårent ansikt kom til syne. Øynene var dypblå og iriserende. Kurt Austin var i midten av trettiårene, men så eldre ut. Kråkeføttene i øyekrokene og rynkene i pannen vitnet om et liv ute i naturen, ikke på kontorer med klimaanlegg. Det sølvgrå håret ga ham et livsklokt og barskt utseende. Resten av ansiktet var skjult av et skjegg som hadde fått vokse uforstyrret en måneds tid. «Fordi jeg må være helt sikker før jeg gir regjeringen min en rapport som de nok helst ikke vil tro på.»

Kvinnen tok også av seg hetten og lettet på snøbrillene. De isblå øynene, de sprukne, rosa leppene og det skulderlange, blonde håret bekreftet at hun var av nordisk avstamning. Hun snurpet munnen og hevet et øyebryn. «Er ikke sju målinger på sju forskjellige breer nok bevis for deg?»

Fornavnet hennes var Vala. Etternavnet besto av en lang 30

blanding av konsonanter, omlydstegn og andre bokstaver som Kurt ikke greide å uttale. Hun var en norsk geolog som hadde vært til stor hjelp den siste tiden. Ja, kunnskapen og ekspertisen hennes hadde vist seg å være uvurderlig, spesielt her på Grønland.

«Jeg skulle ønske det bare var sju,» svarte Kurt. «Jeg har vært på tretti isbreer de siste seks månedene. Og skal vi få den reaksjonen vi ønsker, må konklusjonen min være krystallklar.

Det betyr at det ikke kan være noen hull eller ufullstendige data i rapporten.»

Hun sukket. «Det er altså derfor vi flyr ut i helikopter til målestasjonen. Og når det begynner å skye over, lander vi og tar beina fatt. Ja vel, greit. Men det jeg ikke forstår, er hvorfor dette er så viktig. Hvorfor det haster sånn. Vi har oppdaget nøyaktig det vi regnet med å oppdage. Så langt har alt vist seg å være» – hun tidde og lette etter det riktige ordet – «brillefint,» avsluttet hun. Det var et ord han hadde brukt altfor ofte i det siste.

«Det er det som er problemet,» kvitterte Kurt. «Ingenting bør være brillefint.»

Han kunne ikke gi henne noen bedre forklaring. Og de hadde ikke tid til å snakke mer heller. Han tok på seg brillene.

«Vi må fortsette. Det brygger opp til uvær. Vi må finne stasjonen, laste ned dataene og komme oss vekk herfra. Ellers blir vi nødt til å bygge en iglo og holde hverandre varme til våren kommer.»

«Jeg kan tenke meg verre måter å tilbringe vinteren på,» kontret hun med et glis. «Men ikke uten mat.»

Han dobbeltsjekket kursen og trasket videre.

Det første tegnet på at de nærmet seg, var en rad med solpaneler. De svarte og skinnende platene var godt synlige mot den hvite bakgrunnen. Panelene var bygd av NASA. De ble brukt på avsidesliggende steder rundt om i verden og kostet en million dollar per kvadratfot. Men den automatiserte stasjonen krevde utrolig mye strøm. Og hvis de skulle ha brukt vanlige solpaneler, måtte de ha satt opp flere mål av dem for å generere den samme strømmen som disse fire små panelene var i stand til å gi.

31

Fra solpanelene fulgte de en kraftledning bort til en hvit kuppel. Den lå i en liten forsenkning i det flate landskapet.

Kurt ryddet vekk den vindblåste snøen foran et metallskilt, der ordet NUMA var skrevet med blokkbokstaver.

Vala kikket på skiltet. «National Underwater and Marine Agency. Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor dere amerikanere er så opptatt av å merke alt mulig utstyr.»

Kurt lo. «Man vet aldri når noen kommer for å robbe en.»

«Her oppe?»

«Sannsynligvis ikke,» medga han. «Men når utstyr for ti millioner dollar plutselig slutter å virke … vel, tanken har streifet meg.»

Han skrapte vekk mer snø og is av de automatiserte modulene. De hadde ikke blitt stjålet, men det var lett å se at noe hadde gått galt. Modulene sto på skrå. «Det ser ut som om is har rast ned fra den ene modulen og ødelagt antennen. Ikke rart den ikke sender noen signaler.»

Han trakk opp glidelåsen i en av de mange lommene i jakken og tok ut en liten datamaskin. Den liknet på en mobiltelefon, men den var mer robust og bygd for å tåle lave temperaturer.

Han koblet datamaskinen til en kabel og plugget den inn i den største modulen.

«CPU-en er uskadd,» opplyste han. «Men det kommer til å ta et par minutter å laste ned dataene.»

Mens han ventet, ruslet Vala bort til forkanten av den lille målestasjonen. «Boret virker fremdeles.»

Stasjonen var utstyrt med en varmesonde som boret seg ned i breen inntil den fant rennende vann. Ved å måle dybden, temperaturen og hastigheten på vannet registrerte den hvor raskt isen smeltet.

De trengte denne informasjonen for å teste en ny teori, en som talte for at verdens isbreer hadde hulet seg ut fra innsiden i stedet for bare å trekke seg tilbake fra de sørlige endene.

Kurt kikket på framdriftsviseren. Nedlastingen var snart ferdig. «Hva er dybden på sonden?»

«Tre hundre og førti meter,» svarte Vala. «Og det virker som –.»

Stemmen hennes ble overdøvet av et høyt smell. Isen under 32

dem flyttet på seg. Da Kurt støttet seg, gled modulen foran ham til høyre og vippet tjue grader. Han hoppet instinktivt tilbake og sjekket bakken rundt seg. Vala skrek på den andre siden av målestasjonen.

Kurt sprintet rundt modulen for å komme seg bort til henne.

En stor sprekk hadde åpnet seg under stasjonen. Revnen strakte seg minst sytti meter ned i isen. Det eneste som hindret at apparatene – og den norske geologen som klamret seg til dem – falt ned i sprekken, var de ytre ankrene som holdt stasjonen på plass.

Da han prøvde å gå nærmere, kjente han at snøen under ham begynte å gli vekk.

«Bresprekk!» ropte hun.

Kurt så det. Han hektet løs en ispil fra beltet og svingte den gjennom luften. Spissen gravde seg dypt ned i isen og ga ham noe å ankre seg fast til. Han grep stroppen som var festet til ispilen, og tok et par forsiktige steg nedover den bratte skrenten mot Vala. Etter litt plundring fikk han tak i hetten på skidressen hennes og dro så hardt han kunne.

Hun tok sats, hoppet og grep armen hans. Så klatret hun forbi ham til hun fikk fast grunn under føttene. Da hun følte seg trygg, gjorde hun det alle normale mennesker ville ha gjort i samme situasjon: Hun begynte å løpe vekk fra den voksende sprekken så fort hun kunne.

Kurt hadde mest lyst til å følge etter henne, men de hadde reist langt, og han hadde ikke lyst til å komme tomhendt tilbake. Han dro seg opp, fikk løs ispilen og stormet tilbake til datamaskinen, som hang i kabelen fra datautgangen.

Stasjonen beveget seg igjen. To av ankrene som holdt den på plass, løsnet. De stramme snorene røk og smalt som pisker over snøen.

Kurt dukket for ikke å bli truffet av de flygende ankrene.

Han kjørte ispilen ned i bakken på nytt, lente seg over sprekken og greide så vidt å nå bort til datamaskinen. Men den tykke hansken gjorde det umulig å få tak i den og trekke ut kabelen.

Han dro av seg hansken med tennene og kastet den fra seg.

Den iskalde luften bet seg inn i huden med en gang. Han stakk 33

hånden ned i snøen, grep en nevefull og ventet til snøen smeltet. Så strakte han ut kroppen, ristet vekk snøen i hånden, la de våte fingrene på glasskjermen til datamaskinen og holdt dem der. Det var tretti kuldegrader, så det gikk bare noen sekunder før vannet på huden frøs fast til glasset.

Da den kompakte datamaskinen var godt festet til hånden, trakk han den tilbake og rev ut kabelen.

Isen slo flere sprekker. Kurt kom seg opp og rakk akkurat å kaste seg i sikkerhet før det siste ankeret ga etter. Hele stasjonen tumlet ned i revnen. Han ble liggende stille i snøen helt til ekkoene av stasjonens skranglende ferd ned i dypet forsvant.

Vala kom bort til ham og rakte ham hansken som han hadde slengt fra seg. «Du må være fullstendig sprø,» erklærte hun.

«Hvorfor risikerte du livet på den måten?»

«Jeg ville ikke at du skulle havne på bunnen av sprekken,» svarte han.

«Ikke meg. Datamaskinen. Informasjonen på den kan ikke være verdt det.»

«Det kommer an på hva den har å fortelle meg.»

Kurt tok datamaskinen i begge hender. Han løsnet fingrene forsiktig uten å miste for mye hud. Så tastet han på skjermen og fikk opp den første siden med data. Hundre gigabytes med informasjon var nå lagret på harddisken. Men tallene på hovedskjermen fortalte ham alt han trengte å vite.

«Hva står det der?»

«At breen smeltere fortere enn den har gjort på mange år.»

«Ingenting har altså endret seg,» konstaterte Vala og satte hendene i siden. «Akkurat som på de andre breene. Det foregår ingen indre uthuling og ingen rask nedsmelting. Er ikke det gode nyheter?»

«Man skulle tro det,» svarte han. «Men det betyr at noe annet er galt. Veldig galt. Og for øyeblikket har ingen noen anelse om hva som ligger bak.»