Page 1


Over veien


Petter Brevik

Over veien


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63808-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Randi


I am chosen of the Lord, for who He loveth, so doeth He chastiseth. But I be durn if He don’t take some curious ways to show it, seems like. W. Faulkner: As I Lay Dying

Nei, døden er fjell som løfter sin svale snø over vegen du drar. Der skal du stå den siste kveld, og se i skjær av solfalls-eld hvor vakkert livet var. H. Børli: fra «Døden»


første akt


I august ble jeg fortalt at jeg var syk. David hadde tidligere diagnostisert min far. Jeg tenkte at han kanskje ville synes det var komisk, ville sammenligne tilfellene våre for seg selv, men det var ikke nødvendig, for jeg lignet ikke min far. Det var tidlig på morgenen, rundt åtte, eller kanskje nærmere ni. Klokken på venterommet var i hvert fall maken til den på rommet mitt, bare at denne gikk riktig, så det ut til. Ettersom man ble fortalt at man ennå var frisk over telefon, men ikke diagnostisert, visste jeg hva han ville si. Det moret meg, som om jeg kunne se frem i tid. De slitte veggene var falmet mot grått, manglet gjenskinn. Selv om solen hadde stått opp, var belysningen svak, med et gråblått skjær som virket byssende, skjønt ikke beroligende. Det gjorde en samtidig søvnig og ubekvem, som om noe utga seg for å være fortroligheten selv – noe man var nødt til å være på vakt overfor, uten at man helt visste hva. Moren min, Maria, satt ved siden av meg. På vei til kontoret lyttet vi til radioen. Jeg var trøtt, fikk samme 11


følelse av turen som når hun brukte å kjøre meg til skolen: at vi aldri ville komme frem, at veien strakte seg i det uendelige – jeg kunne bare sitte der, taus og søvnig, uten ansvar for kjøretøyet. Semesteret var i gang, men det var sjelden rettsvitenskapen begynte før ti, altså hadde vi ikke dårlig tid. David var ikke nervøs, virket kanskje distré, muligens ukomfortabel, da han ropte opp andre halvdel av navnet mitt – det jeg allerede ved unnfangelsen var blitt tildelt, men ikke hadde bedt om: Vedal. Han ledet oss gjennom korridoren, inn på det trange kontoret, spurte hvordan det gikk. Da jeg svarte at det gikk fint, virket han forlegen, som om spørsmålet foregrep diagnosen han ennå ikke hadde informert om. Han bøyde seg over pulten, bladde langsomt gjennom papirene med skjelvende hånd, som om det var han som var syk. Jeg kom til å tenke på en reklame for et flyselskap, eller kanskje var det et reisebyrå, som tilbød å ta en vekk fra hverdagens kjas og mas, formodentlig til eksotiske omgivelser, før den avsluttet med en oppfordring om å oppleve verden mens man kunne. Noen steder ble anbefalt, sikkert de mest populære: Australia, Indonesia, Brasil. Flere medvirket i reklamen, deriblant en gammel mann, tilbakelent på en solseng med lagunen i bakgrunnen, fri fra alle bekymringer, selv om han var gammel og antagelig snart skulle dø. David fant frem papirene, selv om han kunne klart seg uten. Han leste over resultatene en gang til, som for å forsikre seg om at det var meg det angikk, før han fortalte at jeg var syk. Han kikket opp, først på meg, siden på mamma, virket verken trist eller bekymret, stemmen 12


var rolig. Å fortelle noen at de skal dø, er kanskje noe man venner seg til. Stillferdig begynte mamma å gråte, tenkte antagelig at det var unødvendig eller til og med uanstendig å uttrykke sorg. Jeg var stadig trøtt, dessuten sulten, følgelig noe kvalm. Som barn av en rammet, er det femti prosent sannsynlighet for at man har genet, sa David, men faren for at det skal aktiveres i så ung alder er langt mindre, tilnærmet null. Han hadde ikke hørt om tilfeller tidligere, men regnet med at de hadde forekommet – om enn udokumentert – ettersom det hadde hendt meg. Det var merkelig hvor teoretisk han ordla seg, men jeg lot være å si noe. Kanskje ville han oppfatte det som uhøflig, som at jeg gjorde narr av ham og metodene hans, og det ville jeg ikke gi inntrykk av, for jeg oppfattet ham som flink. Mamma spurte om det muligens var gjort en feil. David avkreftet, fortalte at testene stemte, han hadde gått over papirene flere ganger, hadde sikkert bladd over dem med den skjelvende hånden, ført en finger under linjene, stanset ved svaret. Sykdommen har opphav i en genetisk feilkoding, sa han, slik at kroppen over lengre tid har produsert for mye av et protein – systemet har hopet seg opp. Altså har jeg hatt den inni meg hele tiden, tenkte jeg. Over tid ville nervesystemet svikte, antagelig ville jeg miste evnen til å prate. Vanligvis brukte den rundt ti år på å gjøre det. Mammas tårer rant hyppigere, gjorde ham betenkt, som om han kanskje hadde gitt for mye informasjon. Jeg nikket anerkjennende, for å indikere at han hadde gjort jobben sin, men det virket ikke som han fikk det med seg, før han kom med 13


en unnskyldende bemerkning, altså at man ikke visste hva som utløste sykdommen før for kort tid siden. Jeg kjente meg oppstemt, kikket ut av vinduet, først på gressplenen, siden på blomsterbedet på andre siden av gaten. Det var noe merkelig ved plasseringen, noe som ikke stemte overens med resten av bygningen, som et forstyrrende element i et ellers enhetlig bilde – jeg ville rive blomstene ut av jorden, så jeg på nytt kunne konsentrere meg om hva som ble sagt. Mamma sluttet å gråte, kom med kortfattede svar og kommentarer, syntes antagelig det var merkelig å oppleve alt om igjen, samtidig måtte hun ha regnet med at det ville skje, i alle fall med en av oss, Maja eller meg. Minen var streng – det var rollen hun inntok som psykiater: kort og konsis, men ikke nødvendigvis kald. Følelsene måtte vekk i en stund som denne, så man kunne få et klart bilde. Jeg så for meg at det var David som ble utredet, at hun lyttet til hva han sa om plagene og ga råd eller nikket bekreftende når han fortalte hva som var galt, og følte meg lettere, tenkte at jeg fikk overvære noe som utspilte seg i en annens liv, at jeg egentlig ikke var til stede, at bare kroppen var igjen, som et tomt skall. Det var med ett noe komisk over situasjonen, ettersom den ikke angikk meg. David ble stille en periode, svette var begynt å komme til syne like over øyenbrynene, han forsøkte å tørke seg, skjøv det bare lenger vekk fra pannen – noen dråper samlet seg ved tinningen. Hånden skalv ikke lenger. Kanskje tenkte han jeg ville oppfatte det som en fornærmelse, som om han etterlignet min far, og derfor også meg, 14


enda min hånd var rolig. Siden tilfellet var så uvanlig, fortalte han, kunne det være interessant å føre samtaler, i alle fall etter hvert. Etterpå smilte han, som en beklagelse, sa jeg fikk tenke på det. Det ville jo innebære et krav – eller i det minste en forventning – om deltagelse. Han skrev noe på et ark og lot det ligge på pulten, ventet på at en av oss skulle gripe tak i muligheten. Det er nummeret til en psykolog, sa han. Papirene samlet han i en bunke, dunket dem lett mot pulten, timen var ferdig. Jeg spurte om hvordan sykdommen oppsto. Han kikket mot papirene, siden på klokken – øynene virket større, nesten blanke. Til å begynne med, la jeg til. Mamma kvalte en setning, smattet istedenfor, skjøv stolen bakover så brått at det skrek i gulvet. Den er et resultat av innavl, sa han, slikt som kan skje når man bor få mennesker på et lite område og har begrenset med kunnskap, med andre ord tilfeldigheter, uflaks. Jeg ville spørre om hva som utløste den, men tenkte at det holdt for denne gang – de ville tro at noe var galt. Trær føk forbi vinduet, enkelte solstråler tvang seg frem mellom tretoppene og hetet opp bilen – små støvkorn kom til syne, hengende i ingenting, for siden å forsvinne. Luften var tung der den seg opp og ned av svelget. Vi var hjemme snart, det var kort fra Vinderen til Slemdal. David behøvde ikke snakke til meg på den måten, tenkte jeg. Når han unnskyldte seg, ga det meg inntrykk av at han var delvis ansvarlig, eller i det minste at han oppfattet det slik selv. Mamma spurte 15


ikke om jeg skulle på universitetet. Det var antagelig ikke noe man kunne kreve av meg i min tilstand. Hun pustet i et jevnt tempo, blikket var festet på veien, nesten som en forbindelse, brøt bare enkelte ganger for å slå på og av blinklysene. Kanskje var det en erfaring fra jobb: Hvis hun forholdt seg rolig, smittet det over på pasienten. Det var ikke nødvendig. Jeg følte meg ikke urolig og hadde ikke noe problem med å dra på universitetet, men tenkte det var like greit å være hjemme, enda lyset hadde vekket meg. Følelsen var likevel den samme, at vi kanskje ville fortsette å kjøre, uten å ha noen plan for hvor vi skulle. Sulten gjorde meg irritert – den var gått fra å være mild til å bli akutt. Jeg tenkte at jeg var nødt til å spise med en gang jeg kom hjem. Hun stanset i oppkjørselen, slo av motoren og tok en tyggis, hvilte hånden på girspaken, holdt fortsatt kontakt med asfalten. Det knaste da overflaten sprakk. Nakken var varm, jeg plasserte en hånd over som for å beskytte den – det blinket fra dashboardet, glinset i det mørkebrune treverket som utgjorde overdelen av rattet. Skal jeg være med, begynte hun, før stemmen sprakk, det var vanskelig å høre hva hun sa. Jeg sa at hun skulle dra på jobb, jeg ville klare meg i mellomtiden. Hun slapp taket om girspaken, plasserte en finger på nøkkelen som sto i, de andre i knippet raslet svakt ved hennes berøring. Munnen bevegde seg allerede før det kom lyd: Det er opp til deg om du vil hjelpe David, sa hun, du må ikke føle deg forpliktet til å stille opp på noe du ikke ville være med på. Altså var det enda noe man ikke kunne kreve av meg nå som jeg var syk. Da 16


jeg gikk opp til huset, slo det meg at jeg gikk helt normalt. Jeg lurte på om jeg heretter var tvunget til å legge om gangen, subbe litt kanskje, for at det skulle synes. Et vedlikeholdsarbeid pågikk et par hus bortenfor vårt: En stor, grå bygning ble restaurert – man slo og hamret mot metall, boret i asfalt eller gips, en støvsky rammet inn scenen. Hun slo ikke på motoren mens jeg gikk, hvis ikke ville jeg ha hørt det, til tross for bygningsarbeidets leven, som tross alt ikke virket sjenerende, i alle fall ikke for meg. Jeg snudde meg likevel ikke. Himmelen var blå, lys og klar, jeg tenkte på de hvite strendene, det blågrønne havet som nesten var like varmt som blodet, palmene i bakgrunnen. Jeg hadde vurdert det en stund, men da hadde det ikke passet, eller vært vanskelig å planlegge. Det er nå jeg har muligheten, tenkte jeg, jeg vil ikke være i stand til det senere. Jeg drakk et halvt glass cola – den seige væsken ble liggende som et belegg på tennene – før jeg åpnet kartongen med egg, førte fingeren ned langs en av de tomme gropene. Underlaget var glatt, men bare nederst. Duften var svak, men jeg kjente den – et råttent egg hadde knust, etterlatt rester av eggehvite. Jeg spiste brødskiver med syltetøy, svelget også skorpen selv om den rev mot ganen, la meg på sofaen og sovnet ganske fort. Vinduet sto åpent, det slo og hamret, en lastebil pep mens den rygget, en varebil kom med forsyninger av mannskap – de pratet idet de forlot kjøretøyet, på et språk jeg ikke kjente og som minnet om gurgling eller hakking, men ga seg fort. De hadde holdt på 17


noen måneder, måtte være ferdige snart. Selve arbeidet plagde meg ikke. For det var ikke bråk, bare lyder, bare boring og hamring, og selv om jeg hørte det godt, opplevde jeg det ikke som anmassende. Jeg var glad for at jeg ikke hørte hva de sa, tenkte at de gjenkjennelige ordene ville vært langt mer forstyrrende, eller lyden av latter. Pusten gikk jevnt, luften var ren eller kald, og hjertet slo langsommere etter hvert som jeg sank dypere inn i ingenmannsland. Rommet var plutselig utvidet, veggene forlenget i høyde og bredde, taket ute av syne, gulvet forsvunnet under jorden. Jeg befant meg helt alene i verden, vektløs, det fantes ikke andre mennesker, eller spilte ingen rolle om de var til. Hjemmetelefonen ringte. T-skjorten var fuktig, på grensen til våt, jeg hadde ligget på armen, hånden skalv i et forsøk på å gjenvinne blod. Majas ansikt syntes på toppen av bokhyllen, kikket mot og gjennom meg, men egentlig fotografen som var skjult bak linsen, blikket var tomt eller konsentrert – det gikk ut på det samme. Jeg førte tungen mot ganen, kinnet, kjente smaken av noe ekkelt, som om også brødskivene var råtne. Hodet dunket da jeg satte meg opp, som om noen hadde slått meg mens jeg sov, jeg tørket meg over pannen, rispet ufrivillig huden med neglen, det stakk. Stuen var blitt mindre, eller hadde antatt sin egentlige form, veggene sto støtt – noe måtte ha blitt flyttet. Jeg plukket opp telefonen, svarte, mest for å avbryte forstyrrelsen. Mamma gråt, spurte om noe var galt. Jeg måtte tenke meg om, sa til slutt at jeg ikke skjønte hva hun siktet til. Hun hadde sendt flere meldinger uten å få noe 18


svar. Jeg fortalte at det gikk fint, at hun ikke trengte å være lei seg, jeg hadde sovnet på sofaen. Hun hadde dårlig samvittighet for at hun ikke hadde sagt noe på hjemveien, sa hun, det var vanskelig, hun visste ikke hva hun skulle si. Lys sivet inn gjennom persiennene, opplyste deler av parketten, samt noe av det mønstrede teppet – dannet et triangel, jeg kjente grepet glippe om telefonen, holdt den tettere inntil øret, den skarpe kanten presset mot tinningen. Jeg sa at jeg forsto, at hun ikke måtte tenke på det. Gråten hadde opphørt, la jeg merke til, stemmen var klarere: Hun hadde sagt det til Maja, som selvfølgelig var blitt lei seg og trist. Hun var på lesesalen da de snakket sammen, men skulle hjem nå snart. En stund kom det ingen lyder fra den andre siden, utenom en svak rasling – antagelig pusten hennes. Pannen var klam, jeg tørket den på nytt, og holdt foran nederste del av telefonrøret mens jeg med åpen håndflate slo gjentatte ganger i stuebordet, for ikke å skade verken hånden eller bordet. Etterpå fortalte jeg med rolig stemme – men ikke så rolig at hun skulle tro det var påtatt – at jeg skulle en tur til Jakob. Det var jo fredag. Hun behøvde heller ikke komme hjem tidligere for min skyld. Hun dro litt på det. Tingene sto urørlige på sin vante plass: lampen, bøkene, lenestolen. Ingenting var flyttet. Noe er likevel endret, tenkte jeg, ikke dermed sagt skremmende. Jeg var hos Jakob til midnatt. Han og kjæresten, Dina, hadde nylig flyttet inn på Vulkan. Pæren i taket skinte sterkt, manglet en skjerm. Vi satt i sofaen og drakk da 19


jeg fortalte ham nyheten. Han oppfattet det først som en spøk, virket ubekvem. Det passer ham ikke å snakke om slikt, tenkte jeg, eller forholde seg til det. Jeg fortalte ham at de ville jeg skulle bidra gjennom samtaler. Igjen ble blikket dratt mot bakken, han sa det sikkert var gjort en feil. Da jeg forsikret ham om at det ikke var gjort noen feil, var det tidsaspektet han slet med å se for seg, ti år virket så lenge, han skjønte ikke hvordan man kunne si at jeg snart skulle dø. Jeg spurte om han hadde noe smertestillende, helst Paracet. Han sa at det sikkert ikke var lurt å ta smertestillende mens man drakk, jeg svarte at det gjorde såpass vondt at jeg måtte. Det ville gå fint, det gjorde ingenting hvis man ikke tok for mange. Jeg ba om to tabletter. Selv om det bare var to eller tre centimeter som skilte oss, virket han langt høyere da han overrakte dem, sikkert fordi jeg satt. Jeg tenker på å reise, sa jeg, og lente meg straks over bordet for at det skulle se ut som jeg lette etter noe. Han lurte på hva jeg mente, om det var snakk om en ferie. Jeg svarte at jeg ikke var helt sikker, at jeg bare ønsket å komme meg vekk, først noen måneder, siden kanskje mer, alt etter hva jeg tenkte underveis. Hvor vil du dra, sa han. Jeg fortalte at jeg hadde tenkt på Asia, kanskje Indonesia, eller Filippinene, det var ikke så nøye. Men det trenger ikke være Asia, sa jeg, jeg hadde sagt Asia fordi det var noe jeg trodde han ville like. Selv ville jeg kanskje reise rundt i Europa, men jeg var åpen for forslag. Det var også en øy jeg hadde hørt om, Tristan da Cunha, som lå midt i Atlanterhavet, eller kanskje var det Stillehavet, som virket svært interessant, 20


om så bare å besøke. Det var få som bodde der, knapt to eller tre hundre, og siden øya var isolert og befolkningen så liten, måtte samfunnet være nærmest blottet for klasser, kanskje også lover. Forhistorien var interessant, sa jeg, for opprinnelig bodde det bare ti kvinner der, men disse var blitt befruktet av tilfeldige sjøfolk, og populasjonen hadde vokst. Det hadde oppstått eller blitt videreført en svært sjelden øyesykdom, sannsynlig som følge av innavl, som nesten ikke fantes andre steder. De hadde ikke noe annet valg enn å godta det, da de var så få. Den eneste måten å komme seg dit på, er med båt, la jeg til. Han spurte når jeg tenkte på å reise. Ganske snart, svarte jeg. Det kommer an på hvem som vil være med. En jente gikk forbi Mathallen, hælene klakket mot asfalten, hun tente en sigarett, smattet – lyden av spytt og lukten av røyk nådde helt opp til balkongen. Den stjerneløse himmelen var klart opplyst av gatelyktene, minnet om et bakteppe. Han kunne ikke reise fra Dina, fortalte han, inntullet i pledd og dunjakke. Ikke med det første. I tillegg er det jobben, sa han og sugde på røyken til gloen på nytt lyste opp, som en liten glorie av ild. Du vet ikke med sikkerhet at hun ikke vil være med, sa jeg. Dessuten måtte han ikke være med hele veien, han kunne hoppe av underveis, når det passet ham. Han hadde heller ikke jobbet som selger særlig lenge, det kunne ikke være så viktig, ikke med en slik jobb. Han betraktet hånden, strøk tommel og pekefinger mot hverandre. Det er noe jeg har planlagt en stund, sa 21


jeg, uten at jeg med nøyaktighet klarte å huske første gangen jeg hadde tenkt på det. Han spurte hvordan jeg kunne hjelpe til med samtaler hvis jeg reiste. Jeg svarte at jeg ikke visste, men at jeg ikke bare kunne tenke på hva de ville. Dessuten kunne jeg gjøre det senere, eller over telefon. Han gnisset dem stadig mot hverandre, himmelen hadde ikke blitt mørkere, men liksom sunket sammen, vokst tettere. Ansiktet hans var blekt, tennene skar mot hverandre mens blikket ble dratt mot de forbipasserende der nede – han forsto ikke hva jeg mente. Kanskje var noe uklart, muligens hadde jeg lagt det frem feil, sagt noe galt, snakket for fort. Sigaretten brant ham nesten på fingrene, han sugde likevel inn det siste til bare stumpen var igjen, moste den mot armlenet av plast. Han måtte tenke at jeg var feig. Til slutt sa jeg at vi kunne snakke om noe annet. Det var ikke nødvendig å bestemme seg allerede nå, men jeg håpet at han ikke nevnte dette for noen, verken sykdommen eller reisen, ikke før han måtte. Heretter behøvde heller ikke vi å snakke om det. Han nikket, uten at øynene var deltagende, hendene rotet frem et filter, rullet en joint i hovedsak med pekefinger og tommel. Han smilte så vidt, spurte om jeg ville ha. Jeg ristet på hodet, sa jeg var kvalm. Det kunne ikke spille noen rolle nå, bemerket han, flekket tenner på nytt og påpekte at det sikkert kunne virke lindrende – det var jo naturlig. Stemmer og latter gjallet fra oppgangen, døren ble dratt opp og volumet økte – Dina og en annen jente vel22


tet inn. Venninnen snublet i dørkarmen, men var aldri i nærheten av å falle, Dina holdt henne likevel oppe. De snakket om og til hverandre, brøt ut i latter mens de tråkket av seg skoene, subbet bortover stuegulvet på sokkelesten, særlig hælene dunket mot parketten. Dina introduserte meg for venninnen, hun het Kristin. De hadde spist i sentrum. Under middagen, begynte hun, smilte, helte oppi vin til seg selv og Kristin. Jeg klarte ikke følge historien. Den var forholdsvis lang, handlet om en kelner eller bartender Kristin hadde møtt tidligere, som jobbet på akkurat den restauranten eller baren de besøkte, uten at de visste om det på forhånd. Det var ikke derfor vi dro dit, presiserte hun. Jeg forsøkte å smile på de riktige plassene, der jeg forsto at historien var morsom eller overraskende. Bak Jakob syntes himmelen, jeg kjente en trang til å reise meg, eller avbryte henne, men lot det være, ville ikke at hun skulle tenke jeg var frekk, eller uhøflig. Kristin kom med kommentarer innimellom, irettesatte Dina eller understøttet det hun sa, var for det meste stille. Øynene lyste opp med jevne mellomrom, tennene viste seg, munnvikene ble strukket bakover. Jakob sa ikke så mye, stilte noen spørsmål underveis, antagelig for å vise Dina at han fulgte med, at han syntes det var underholdende. For å tydeliggjøre at jeg ikke var flau, stilte jeg ansiktet til disposisjon, holdt det frem for å skjule at jeg opplevde dem som inntrengende, ville heller ikke at Jakob skulle meddele hva vi snakket om, forklare at det var alvorlig. Dina bodde der, ikke jeg, likevel føltes det som hun var den uvedkom23


mende, som om dumheten hennes var en forbrytelse, gjort under påskudd av å være morsomheter. Jeg så for meg at jeg avbrøt henne, sa at det var uinteressant, at det var uhøflig etter det jeg hadde fortalt, for så å få som svar at jeg ikke måtte ta alt så alvorlig. Noe klirret og duret bak meg, holdt opp i noen sekunder før det fortsatte – oppvaskmaskinen gikk. Rent vann seg inn under oppholdene, ble blandet med såpe, forsvant siden i avløpet med skitt og flekker. Jeg var glad for at jeg ikke sa noe. Det var jo sant, det var ikke nødvendig med gravalvor. Resten av kvelden forsøkte jeg å være hyggelig. Vi hadde møttes et par ganger, hun var stort sett grei. Væsken kjølte ned ganen, skummet i berøring med tungen, kanskje allerede da boksen ble løftet. Jeg drakk noen øl, men passet på at jeg ikke drakk for raskt. Da ville det synes at jeg forsøkte å døyve nervøsiteten, noe som ville være like avslørende som å rødme. Dina spurte om vi skulle spille en drikkelek, for eksempel Bussruten, uten å få svar. Hun la noen kort på bordet, formet som en pyramide mer enn en rute. De resterende kortene ble utdelt, gled over bordet, noen til Jakob og Kristin, som var i en samtale, andre til meg. Øynene hennes for fra meg til dem, mellom kortene lå det smuler. Hun virket innstilt på å holde tyst, på at hun ikke skulle kreve oppmerksomheten hans på den måten. Kanskje syntes hun det var hyggelig at han kom godt overens med venninnen. Jeg reiste meg, sa jeg var tilbake igjen snart. Jeg hadde allerede drukket noen øl, 24


men tok en til fra kjøleskapet. Lyset på toalettet var skarpt. Produkter i ulike farger var plassert i hjørnet på dusjkabinettet, opptok store deler av gulvplassen, tørketrommelen dundret. Blikket virket sløvt, røde streker løp i sikksakk rundt den gråblå irisen. Man kan se sløv ut av å sove for mye, like mye som av å sove for lite, tenkte jeg. Det var enda en grunn til å holde sykdommen for meg selv – hvis den ikke engang var synlig, ville jeg bli flau over det også. I kummen lå hår ved siden av noen knapt synlige tannkremrester. Det kunne ikke være særlig høyt under taket, gipsveggene virket harde, bare en halvmeter skilte dem i bredden. Jeg rev opp døren, måtte ut til de andre. Det var vanskelig å følge med på leken, jeg forsto at Jakob stort sett tapte. Dersom man tapte, var man nødt til å drikke enda mer. Jeg sa at jeg ikke ville være med likevel. Dina slo fast at alle måtte være med, Jakob innvendte at de kunne spille uten meg, det gikk fint. Kort ble kastet på bordet, gled bortover og landet under pyramiden, der det samlet seg en liten haug. Andre var allerede lagt ut, vendt med bildet ned, ble sporadisk snudd, noen ganger til lyden av jubel. Bare unntaksvis ble jeg iakttatt. De syntes antagelig det var fornøyelig å spille, særlig når de i tillegg drakk, for da behøvde de ikke tenke over andre ting. Jeg merket en lignende glede – selv om jeg ikke fikk med meg alt av hva som foregikk i selve spillet – av å følge med. Hovedforskjellen var ikke at de deltok, og at jeg var en tilskuer, men at de var deltagende sammen, at de gjorde det de gjorde i samvær, mens jeg satt på sidelinjen alene. Det blinket 25


i taket, skurret liksom, som om bare enkelte av bølgene nådde frem. Balkongdøren ble skjøvet åpen, knirket på grunn av friksjon. Dina sa det var nødvendig å lufte, lo litt etterpå. Etter hvert merket jeg at Kristin rettet blikket mot meg. Først bare litt, ikke noe mer enn mot de andre, men gradvis tok det seg opp. Hun syntes kanskje jeg var sympatisk som ikke deltok, egentlig var jeg bare taus. Jeg forsto ikke hva som var sympatisk med det. Hun smilte i alle fall innimellom, og det var tydelig at det var rettet mot meg, at det var med hensikt. Kanskje trodde hun vi var på date sammen. Kanskje tenkte hun at siden Dina og Jakob var kjærester, var vi på en måte kjærester, vi også, bare for kvelden, enda vi slettes ikke var et par. Viseren bevegde seg lydløst, tikket forsiktig fra en strek til den neste, ble i sekundet mellom to minutter stående og dirre. Klokken var tolv, jeg fortalte at jeg måtte dra. Spillet var ferdig, men var begynt på nytt. De hjemme har sikkert lagt seg, tenkte jeg. Det var greit at jeg kunne se Maja dagen etter. Da ville hun ha sovet en natt, fått tid til å ta det innover seg. Likevel håpet jeg at begge skulle være våkne. Kristin sa at hun også var trøtt, og spurte om jeg skulle ta bussen fra Telthusbakken. Jeg svarte at jeg skulle ta den som gikk nedover mot sentrum. Hun sa at hun skulle ta bussen oppover, og at vi kunne ta følge til holdeplassen. Jeg svarte at vi sikkert kunne det. Jeg tok på meg jakken og skoene i gangen. Jakken hennes lå i stuen, hun tok den på seg der. 26


Jeg gikk bak henne på vei ned – håret var bølgete, uten at det krøllet seg, rødlig, men bare nærmest hodebunnen. Hånden gled nedover gelenderet, hodet bevegde seg opp og ned, enkelte hårstrå skinte. Ellers var det brunt, kanskje mørkeblondt, men da vi kom ut på gaten, lot forskjellene til å være utjevnet. Kanskje var det lyset, tenkte jeg. Jeg spurte om hun hadde noen søsken, eventuelt om noen var på alder med meg. Hun sa at hun hadde to yngre brødre, men at begge sannsynligvis var for unge til at jeg kjente dem. I tillegg hadde hun en halvsøster, som var to eller tre år eldre, men de hadde ikke så mye kontakt. Ansiktet var blottet for harde trekk, selv nesen og munnen gikk i ett med resten, hun var nokså pen. Jeg tenkte på hvordan hun var å ha som søster, spurte hvordan det gikk på videregående. Hun svarte at hun så fremover, snart ville hun være ferdig. Øynene var sperret opp, munnen stadig i bevegelse, som hos et barn. Det var ikke hennes feil om hun følte seg tvunget til utkledning for å virke pen. Jeg vet ikke om jeg vil reise eller begynne rett på studier, sa hun, eller kanskje ta et friår, før hun smilte stivt, jeg så vekk. Jeg ville si noe oppmuntrende, som at hun ikke behøvde å farge håret, men tenkte hun ville oppfatte meg som nedlatende. Snart skilte vi lag, og jeg kunne ikke forklare hvordan det var godt ment, jeg skulle snart hjem. Vinden raslet i buskene, man kunne se rett gjennom greinene og inn i den tørre jorden. Har du søsken, sa hun. Jeg ble overrumplet, enda det var en naturlig fortsettelse på samtalen. Jeg har én søster, sa jeg, 27


hun er to år eldre enn meg. Jeg la til at jeg ikke hadde brødre, men at jeg noen ganger ønsket meg en istedenfor. Ansiktet stivnet, munnvikene trakk seg bakover – det var godt hun oppfattet det som en spøk. Det er rart, sa jeg, men ofte føles det som om jeg er eldst. Hun spurte om vi var gode venner. Det er mange som ikke liker søsknene sine, sa hun, ikke alle som kommer overens, selv om man deler blod og oppvekst. Ofte er det omvendt, man er for forskjellige. Hun uttalte «blod» på en rar måte, liksom tungt. Jeg sa at vi var blitt ganske forskjellige, men at vi av og til sov sammen da vi var små. Så søtt, sa hun, det hørtes hyggelig ut, det er ikke alle som har det sånn. Ofte ble jeg så trøtt at jeg falt ned på puten hennes, og da lot de meg ligge, sa jeg. Noen ganger lot jeg meg falle ned på puta med hensikt, for at de skulle tro jeg hadde sovnet. Jeg la til at jeg aldri lå helt inntil henne, det var alltid noe mellom oss, som bamsen hennes, selv om det kunne forekomme at jeg kom borti med kneet, eller hånden. Det er viktig å være glad i familien sin, sa hun, den eneste man har, blod er tykkere enn vann. Igjen la hun trykk på «blod», uttalte til og med d-en. Det var like greit å si som sant var: Noen ganger kom jeg borti henne mens hun lå der, sa jeg, jeg gned kjønnsorganet mitt mot bamsen mens jeg prøvde å lage så lite lyd som mulig, for ikke å vekke henne. Kristin sa ingenting, så ikke engang rart på meg. Attpåtil smilte hun – tennene var hvite, blikket var stivt. Jeg tenkte på å si at jeg mest sannsynlig derfor var blitt syk, men hun visste ikke at jeg var syk. Alle er forskjellige, sa hun, 28


likevel er vi like mye verdt. Jeg lurte på hva jeg egentlig hadde sagt. Jeg stanset og lot som det var problemer med skoen, før jeg pustet ut, som et sukk. Lissene knyttet jeg liksom på nytt, hun gikk nærmere veien enn meg. Hun gledet seg til å gjøre hva hun ville, fortalte hun, likte tanken på å utrette noe selv, noe som var hennes eget. Armen ble strukket i været, som om hun var begynt å danse. Munnen sa noe, omtrent ropte, før hun nesten snublet – det virket planlagt. Hun smilte igjen, lo litt, balanserte bortover fortauskanten og rettet høyrehånden mot skulderen min, forsøkte å gripe tak i meg, som om hun trengte støtte. I motsatt kjørefelt syntes en bil, fortsatt et stykke unna. Jeg ga henne et puff på armen, eller kanskje skulderen, ikke så hardt, men nok til at hun mistet fotfestet og måtte ta noen steg ut i veien for å gjenopprette balansen. Hun var like ved å snuble, men var aldri i nærheten av bilen. Først virket hun irritert, kanskje overrasket. Så smilte hun. Hun syntes vel det var morsomt, men jeg innså at det ikke var morsomt, og beklaget meg, ikke så høyt at hun hørte det, da jeg fikk noe i halsen. Hun spradet bortover sykkelveien, mellom fortauet og veien – jeg befant meg på et plan noen centimeter over henne. Hun gledet seg til å være fri, sa hun, til å kunne ta egne valg. Jeg spurte om hun ikke var bekymret for at hun skulle velge feil, hun ristet på hodet, sa at det sikkert ville ordne seg. Steget var lett, hun mente det hun sa. Oransje kjegler var stilt opp på fortauet ved siden av holdeplassen, himmelen var dekket av skyer, så ut som røyk omkring en brennende bygning. Nakken stivnet 29


da jeg stirret oppover, man ble svimmel av å stå sånn. Det var blitt kjølig, hun skalv. Kanskje ville hun varme seg i jakken min, men jeg lot det være, spurte heller om hun hadde blitt med ut fordi vi begge var et slags tredje hjul, og derfor hadde noe til felles. Hun skjønte ikke hva jeg mente. Jeg sa at de aller fleste var høflige fordi de følte seg tvunget, da kunne man like godt la være. Tennene hennes hakket. Jeg spurte om hun syntes synd på meg. Hun rynket pannen, sa hun ikke skjønte hva hun skulle synes synd på meg for. Jeg sa at det ikke var så nøye, at det kanskje var viktig å være høflig uansett om man mente det eller ikke. Bussen kom frem fra rundt svingen, kanskje femti meter unna. Jeg sa at jeg måtte dra, og lurte i den anledning på om jeg kunne få et kyss, siden vi liksom hadde vært på «date», for øvrig et ganske stygt ord, la jeg til. Det var jo vanlig at man gjorde det. Jeg bøyde meg frem og lot som jeg skulle kysse henne på munnen. Hun stivnet, ble stående som fastfrosset, enda hun skalv. Naboen feiret bursdag. En rød ballong hadde unnsluppet de andre og lagt seg i grøften, jeg forsøkte å tråkke luften ut av den. Før jeg gikk inn sjekket jeg mobilen. Ingen hadde sendt meg melding, noe jeg var takknemlig for. Likevel hadde jeg dårlig samvittighet, kanskje fordi jeg hadde vært borte så lenge. Hånden var kald, la seg på dørhåndtaket, som også var kjølig. Jeg ville ikke gå inn med det samme, ikke hvis begge var våkne. Det ville synes at jeg var omtåket, eller litt full, det ville bekymre dem enda mer. Luften for ned i lungene, jeg 30


inntok store mengder av den i hovedsak for å bli klar i hodet, og blikket. Det er rart med kald luft, tenkte jeg, at man føler seg så mye klarere, som om den inneholder mer oksygen, eller hva som nå gjør det. Jeg skjøv håndtaket ned med følelsen av at jeg hadde vært ute og reist, at jeg hadde rømt hjemmefra og oppholdt meg i et fremmed land en lengre periode, for uforvarende å komme tilbake. Maja satt alene i stuen. Jeg fortalte at jeg hadde vært hos Jakob, at det tross alt var fredag, og ikke noen vits i å sitte hjemme. Hun lurte på hva vi hadde gjort. Jeg sa at vi ikke hadde gjort noe spesielt, at jeg bare hadde vært på besøk. Hun nikket, fortsatte å se på pc-en, virket ikke irritert. Skinnet på sofaen klebet seg til lårene da jeg satte meg. Hva har du gjort i dag, sa jeg. Blikket flakket. Hun hadde vært på skolen og siden møtt Christian, kjæresten. Magen var stadig full, jeg lente meg bakover for å unngå anstrengelse og samtidig begrense kvalmen. Jeg gikk inn på kjøkkenet, drakk litt vann – væsken manglet farge, som elver på vei nedover fjellene, uberørt av alt annet enn naturen, rent og kaldt og mykt. Jeg sa god natt til Maja, gikk på rommet og åpnet vinduet; kald luft seg inn. Synet av sengen gjorde meg urolig – luften der måtte være klam og tett. Det var antagelig kaldere på gulvet. Jeg løsnet på lakenet i hver ende av sengen, la overmadrassen ned, tok av meg klærne og sank sammen. Jeg lukket øynene, og ble etter hvert langsomt sugd inn av noe som var større og mektigere enn meg, men likevel tomt – motstandsløst fulgte jeg etter.

Profile for Cappelen Damm AS

Over veien  

Over veien er en roman i tre deler. Bokens forteller og hovedperson, en ressurssterk ung mann fra Oslo vest, blir ved fortellingens start di...

Over veien  

Over veien er en roman i tre deler. Bokens forteller og hovedperson, en ressurssterk ung mann fra Oslo vest, blir ved fortellingens start di...