© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37437-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Illustrasjoner: Reidar Kjelsen Omslag- og seriedesign: Hanne Kjus Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Scangraphic Ab, 2012 Satt i Sabon 14 pt og trykt på 130 g Munken Lynx Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cappelendamm.no
4
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 4
20.01.12 16.00
INNHOLD
Ingen er redd for Otto Monster 7 Otto Monster i familietrøbbel 47 Otto Monster hopper i vulkanen 93 Otto Monster vil også bli syk 131 Otto Monster vil ha søt hevn 167 Etterord 209
5
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 5
20.01.12 16.00
INGEN ER REDD FOR OTTO MONSTER
7
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 7
20.01.12 16.00
KAPITTEL 1
Det er klart at monstre fins. Voksne tror at når de hører et
knirk i stua, er det bare en stol som knirker. De tror at når det banker på loftet, er det noe som dunker i taket. Men alle barn vet at det ikke er sant. Når det knirker i stua, er det et hårete, grønt uhyre med svarte horn som lister seg fram. Når det banker på loftet, er det fordi den sultne, røde dragen leter etter noe å ete. Og når dere sitter og spiser mat hver kveld, hører dere brølet fra kjelleren. «Noen må lukke et åpent vindu,» sier moren din og ser på far. Han går ned en etasje og lukker et vindu. Selv om du prøver å si til ham at der nede bor den digre ormen, og at han må passe seg. Men faren din bare fnyser av ormer. Han tror ikke på dem. Han er sikker på at drager og andre monstre bare er eventyr. Slikt har han vokst fra for lenge siden. Det er bare barna som vet at livet er like rart som et eventyr. For monstre lever i aller høyeste grad. De bor i sitt eget land. Det fins dører og vinduer som leder dit. Men du må lete lenge for å finne dem. Det er enkelt for et 9
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 9
20.01.12 16.00
monster å komme til vår verden. Det er ingen lett sak for oss å komme til dem. Hva er et monster? Jo, det er de ekle vesenene som du nok har lest om og som noen har sett. Det er draugen, nøkken, trollet, dragen og alle andre uhyrer som barn kan se. Et monster elsker alt som er ekkelt, fælt og stygt. Et monster er aldri høflig og ville blitt verdens verste speider. Det beste de vet er å få folk til å skvette. De er eksperter på å gjøre folk redde. I monstrenes verden er alt helt bakvendt i forhold til vår verden. Salt er surt. Stygt er pent. Og slemme barn er best.
10
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 10
20.01.12 16.00
KAPITTEL 2
Otto kunne ha vært et helt vanlig monsterbarn. Han var liten
som en dverg. Han var feit som en tønne. Han hadde korte, skarpe huggtenner, og håret hans var grønt som gress og grodde vilt som en jungel. Otto var sønn av herr og fru Møkk. Hos monstrene er navn som Møkk, Lort, Rask og Søppel fine navn, og familien Møkk var veldig fin og berømt. Otto Møkk var et barn som alle ventet seg mye av. Otto burde helst bli noe stort når han ble voksen. Det sa moren, faren, tanter og onkler, og ikke minst besteforeldrene. Men Otto Møkk var håpløs som monster. Han dugde ikke. Han var en fiasko på to bein. Hver dag gikk han på skolen. Der lærte han og de andre i klassen å bli verst mulig. Det beste de kunne få i et fag var 1. Og stakkars Otto fikk 6 på hver prøve. Han var for flink til å bli like dårlig som vennene sine. Kurt brølte både høyere og råere enn han. Otto hørtes ut som 11
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 11
20.01.12 16.00
en syk kanin. Birte kunne blåse kuler av brennende svovel rundt i rommet. De freste rundt og sprutet gnister i timevis. Otto klarte av og til å blåse en liten, glødende klinkekule. Anita luktet verst i hele klassen. Selv rektor Råne måtte be henne vaske seg av og til. Bård kunne ralle og jamre om tarmene sine. Når Otto prøvde det samme, hørtes det ut som en dårlig vits. Alle var flinke til minst én guffen ting. Alle unntatt Otto. Otto var bare var flink til å ikke få til noe som helst. Og så var han flink til alltid å ha uflaks. Det er vondt for et monster å få 6 hver dag. Det er fælt å bare være like flink som menneskebarn. I alle fall når du er monster og heter Møkk. Otto tenkte mye på det. Han kunne ligge våken om natta og gråte fordi han var en fiasko. Dermed sov han dårlig og fikk en enda bedre 6 dagen etter.
12
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 12
20.01.12 16.00
KAPITTEL 3
En fredag den trettende hadde Otto vært ekstra håpløs på
skolen. Han hadde ikke klart å være kvalm i det hele tatt. Bare komisk. De skulle lage grimaser den dagen. De skulle prøve å se virkelig nifse og skremmende ut. Men da det ble Ottos tur, syntes alle at han lignet på et menneske. Og mennesker er det dummeste monstre vet, så hele klassen hadde holdt på å le seg i hjel av lille Otto. Da læreren, herr Virvar, delte ut karakterene, fikk alle 1. Barna sparket hverandre bak for å vise hvor glade de var. Baksparking er den måten et monster viser at hun eller han er i godt humør på. Et realt tupp i rumpa viser at man er helt i skyene av glede. Da herr Virvar nådde fram til Ottos pult, ristet han på hodet som om Otto hadde gjort det verste i hele verden. «Otto, Otto,» sa Virvar med et ondt flir, «fins det ikke en liten, vemmelig ting du kan gjøre for meg? Tenk på hvor leit dette er for faren din. Tenk på at moren din kommer til å gråte.» Det steg røyk opp fra håret til Virvar av bare glede. Så glad ble han ved tanken på at navnet Møkk ble dratt ned i søla. Og han elsket å mobbe elever som var så håpløst flinke at de stadig fikk 13
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 13
20.01.12 16.00
6. For de var en skam for hans klasse, ja, for hele skolen. Hadde Virvar vært rektor, måtte Otto ha sluttet med en gang. Otto sank sammen. Hodet hans hang ned mot pulten. Han hadde ikke noe svar. Otto var fortvilet. Da, med ett, hoppet kateteret til læreren en halv meter opp i været. Det hang i løse luften i to sekunder, så dundret det ned i gulvet. Hele klassen hoppet i sjokk. Da herr Virvar hadde kommet seg litt, stirret han sint rundt seg. Han trodde at noen drev gjøn med ham. Men så så han rektor Råne klampe forbi utenfor. Rektor Råne hadde på seg de verste skoene som har vært laget. Det var digre truger av bly som knuste alt han satte foten på. Det ble alltid tydelige spor i asfalten der han hadde gått. Så Virvar tenkte at det var Råne som hadde fått kateteret til å hoppe. Han snudde seg mot Otto igjen. «Denne gangen blir jeg nødt til å sende med deg et brev hjem,» sa han. «Dette er meget ille.» Så skrev han med stygg skrift og ord som var nesten umulig å tyde: «Hvis ikke Otto Møkk snart tar seg sammen og blir mye, mye verre på skolen, blir lektor Virvar nødt til å sette ham i en lavere klasse! Nå sinker Otto timen! De andre i klassen må lide fordi han har så lett for det! Det er ikke riktig at noen få elever skal ødelegge for de andre! En grusom og heslig hilsen fra herr lektor Virvar!!!!»
14
ottoMonster_Gull_materie Hele.indd 14
20.01.12 16.00