Oscar Torp av Hans Olav Lahlum

Page 1


Hans Olav Lahlum

OSCAR TORP En politisk biografi


© J.W. Cappelens Forlag AS, 2007 Omslagsdesign: Bente Cecilie Bergan Omslagsfoto: Oscar Torp og Einar Gerhardsen ved statsministerskiftet i 1951 (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) Satt med 10,5/13 Sabon hos Heien A.s, Oslo Trykk og innbinding: ScandBook ab, Falun 2007 ISBN 978-82-02-23573-4 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


«Torp er et av de beste mennesker jeg har møtt, det sier jeg uten å blunke.» Statsminister Trygve Bratteli1 «Den første blandt likemenn og den beste blandt kamerater.» Medarbeider Haakon Meyer2 «Hans dårligste egenskap var at han ikke likte å spise fisk.» General og sønn Reidar Torp3 «Mer enn en gang kunne vi oppleve at Torp under slike sammenstøt kunne ’hente fram reserver’ som ikke vi og vel heller ikke han selv visste at han hadde. Vi sier ofte at et menneske vokser med oppgaven. Ikke alle gjør det. Noen faller igjennom når de settes på prøve. Men noen vokser.» Statsminister Einar Gerhardsen4 «Han kom til å bekle de høieste stillinger i norsk politisk liv, men han var likevel aldri mannen som satt med maktens tråder i sin hånd . . . Det falt helt naturlig for ham å se sig selv som en del av en større bevegelse, som han stod i tjenesteforhold til.» Historieprofessor Jakob Sverdrup5 «Denne godviljens mann var en blanding av beskjedenhet og ærgjerrighet som en sjelden møter.» Partisekretær Haakon Lie6


«Torp var omgjengelig, grei, gemenslig, en god kamerat, elsket som sjef, et menneske som skaffet seg tillit både hos meningsfeller og motstandere. Jeg har aldri hørt noen si et vondt ord om Torp. Det blir nesten for mye av det gode; han framtrer som grei inn til det anonyme . . . Han var en kjær partiformann, men folkekjær som Gerhardsen eller beundret for sin intellektuelle utrustning, som Bratteli, det var Torp ikke.» Partiformann Reiulf Steen7 «Torp var uvanleg enkel og endefram, ein vennesæl og vinnande mann . . . Men statsminister var elles, etter mi meining, det Torp var minst skikka til. Intellektet hans og formsansen hans strekte ikkje til for ein slik jobb.» Justisminister Jens Haugland8 «Jeg må si at jeg slett ikke fikk inntrykk av at Torp er en så grei kar som de sier, jeg var forbauset over den måten han opptrådte på.» Departementssekretær Unni Diesen9 «Selv den andre, Oscar Torp, var preget av denne respekten for Gerhardsen. Han måtte bli taperen, og han ble det, på en nesten tragisk måte.» Journalist Per Øyvind Heradstveit10 «Den store velvilje som vises han av hans partnere, kan gi inntrykk av at disse nærmest tok han under sine vinger for å skjule at han i det harde miljø han virket, nærmest ble betraktet som en taper . . . Bare en mann med meget store ambisjoner for sin personlige karriere ville gang på gang akseptere toppstillinger som lå på grensen av hans kapasitet og evner som leder.» General Torkel Hovland11 «En degenerert person.» Statsadvokat Jørgen Christian Andreas Grøner12


Innhold

Forord ....................................................................................... Innledning .................................................................................

11 15

DEL 1 Den ambisiøse unge klassekjemper 1893–1922 Kapittel 1 En tilsynelatende alminnelig arbeidersønn – 1893–1907 ................................................................. 25 Kapittel 2 Tenåring og familieforsørger – 1907–14 ....................... 30 Kapittel 3 Arbeidsmann, idrettsmann og ektemann, men stadig mer politiker – 1914–18 .............................................. 36 Kapittel 4 På spranget til rikspolitikken – 1918–22 ...................... 42

DEL 2 Klassekjemperen som ble partiformann 1923–28 Kapittel 5 Den unge nye partiformann – februarlandsmøtet – 1923 ............................................ 53 Kapittel 6 Det kritiske første formannsåret – 1923 ....................... 60 Kapittel 7 Partiformannen som satt i fengsel på valgnatten – 1924–25 .................................................................... 69 7


Kapittel 8 Hærfører i politisk tofrontskrig – 1925–28 ................... Kapittel 9 Valget av parlamentarismen? Oscar Torp og regjeringsdannelsen i 1928 .....................................

77 88

DEL 3 Partiformannen som ble stadig mer statsråd 1928–40 Kapittel 10 Gjennom kriseår til ny regjeringsmakt – 1928–35 ....... 97 Kapittel 11 Statsråd på vei opp – 1935–39 ..................................... 114 Kapittel 12 Finansminister og nesten statsminister – 1939-40 ....... 139

DEL 4 Heller statsråd uten stat enn partiformann uten parti 1940–45 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17

Sjokkets morgen og dets glemte helt – 9. april 1940 ..... På flukt med 26 lastebillass gull – april–juni 1940 ........ Norsk statsråd i England – 1940–42 ........................... General Fleischers banemann? .................................. I påvente av den store hjemreisen – 1942–45 ..............

157 163 174 190 205

DEL 5 Rikspolitiker på vei ut 1945–51 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 20 Kapittel 21 Kapittel 22

En partiformanns stille fall ........................................ Fortsatt statsråd – med kongens hjelp ........................ Slutten på en statsrådskarriere – 1945–47 ................... Den store seieren – Oscar Torp og NATO-saken ......... Gjenoppstandelse som parlamentarisk leder – 1948–51 ...................................................................

8

223 230 234 248 264


DEL 6 Statsminister på overtid 1951–55 Kapittel 23 Statsminister via lynnedslag – november 1951 ............ Kapittel 24 Regjeringen var Torps – men statsrådene var Gerhardsens ............................................................. Kapittel 25 Statsminister i medvind – 1951–53 ............................. Kapittel 26 Forstormen som stilnet: Fullmaktslovstriden 1952–53 ................................................................... Kapittel 27 Statsminister i motvind 1953–54: Alle statsrådsskiftene ................................................ Kapittel 28 Statsminister i motvind 1953–54: Kampen om forsvaret ............................................... Kapittel 29 Statsminister i motvind 1953–54: Prisproblemene ....... Kapittel 30 Det store fallet: Julen 1954 og veien dit ...................... Kapittel 31 Oscar Torps ettermæle som statsminister ....................

279 291 297 310 316 325 335 339 353

DEL 7 Stortingspresident og aldrende statsmann 1955–58 Kapittel 32 Stortingspresident, politisk gentleman og bestefar – 1955–58 .................................................................... 361 Kapittel 33 Den plutselige slutten – 1. mai 1958 ............................ 372 Kapittel 34 Barnearbeideren fra Skjeberg som ble statsminister i Norge – og siden glemt ........................................... 376 Noter ........................................................................................ Litteraturliste ............................................................................ Muntlige kilder .......................................................................... Faktaportretter av omtalte aktører .............................................. CV Oscar Fredrik Torp ............................................................... Viktige datoer i Oscar Torps liv ................................................... Personregister ............................................................................ 9

397 505 518 520 551 553 557



Forord

Å skrive en historisk biografi er alltid en krevende balansegang mellom ulike hensyn. For min del har jeg fremfor alt forsøkt å beholde likevekten mellom to ambisjoner. Jeg har forsøkt å skrive en bok både for den allmenne leseren som på forhånd ikke har store forkunnskaper om bokens emne, og for faghistorikeren som allerede har god kjennskap de temaene, hendelsene og personene som omtales. Av den grunn har jeg valgt følgende fremgangsmåte. Fra bokens første til siste side står Oscar Torps liv i fokus, og det forstås forsøksvis i lys av de mange begivenheter han tok del i, og de aktørene han kom i kontakt med. Viktige historiske debatter og drøftinger også allmennlesere antas å ha interesse av er plassert i hovedteksten, mens utdypende opplysninger og tekst som antas å være relevant for de særlig interesserte er plassert i utvidede sluttnoter. Det er forfatterens håp at boken kan bidra til økt interesse for 1900tallets politiske norgeshistorie, og til å bringe frem i lyset de mange og nærmest glemte aktører hvis liv og virke fortsatt kan være spennende og lærerik lesning. Siden boken handler om Det Norske Arbeiderpartis formann gjennom 22 år, kan det her være på sin plass å presisere at forfatteren aldri har hatt noen slags politisk tilknytning til dette partiet. De personlige meninger om politikk jeg måtte ha, har jeg anstrengt meg for å holde utenfor boken jeg her har skrevet som historiker. Boken er skrevet uten noen form for økonomisk støtte verken fra enkeltpersoner, institusjoner eller organisasjoner. Denne biografien er altså ikke blitt til i skolen for de beundrende partibiografier fra norsk arbeiderbevegelses historieskrivning, men som en 11


moderne kritisk historisk biografi. Som følge av at Oscar Torp begynte sin ferd som barnearbeider og endte som statsminister, kommer de personlige, familiære og samfunnsmessige forutsetningene for denne fremgangen til å vies størst plass. De tunge tilbakeslag Torp også opplevde i sin politiske karriere, skal likevel også få sin behørige belysning. Det er underveis i arbeidet forsøkt utøvd en kontinuerlig og kritisk kildekritikk, som det med et fåtall unntak er umulig å gjøre detaljert rede for i en bok med over 1200 noter. Lesere som har spørsmål knyttet til dette eller boken for øvrig er velkomne til å kontakte forfatteren direkte, noe som enklest kan gjøres via e-post hanso.lahlum@c2i.net. Spørsmål og synspunkter fra leserne mottas med takk, leses med interesse, og besvares så langt tid og kompetanse tillater. Veien fra den første prosjektbeskrivelsen til endelig manus har vært lengre og mer kronglete enn det både forfatteren og forlaget så for seg da samarbeidet ble påbegynt i 2003. Jeg vil takke min forlagsredaktør Marius Wulfsberg for råd og åpenhet for mine synspunkter. Også Cappelens språkvasker Kristin Weholt skal ha stor takk for å ha gjort manuset lettere tilgjengelig, og dessuten kommet med mange kritiske kommentarer til innholdet. Resultatet er forhåpentligvis blitt en biografi til glede for leserne. Det er videre på sin plass med en takk til den alltid hjelpsomme betjeningen på Gjøvik kommunale bibliotek, Riksarkivet og Stortingsbiblioteket, men fremfor alt da til bibliotekar Jorunn Pedersen og arkivsekretær Kjersti Åberg og alle andre på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Forfatteren har i samråd med forlagsredaktøren også fungert som bilderedaksjon, en oppgave som viste seg svært overkommelig grunnet dynamisk bistand og tilrettelegging fra Vivi Aaslund i bildetjenesten ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Videre vil jeg takke de syv hjelpsomme faghistorikere Jorunn Bjørgum, Knut Einar Eriksen, Tor Egil Førland, Finn Olstad, Tore Pryser, Olav Riste og Sanna Sarromaa for vedvarende oppmuntringer iblandet nyttige kildetips, kommentarer og diskusjoner om omtalte temaer. Takk også til min tidligere student Svein Arstad, som har lest korrektur på og gitt nyttige kommentarer til første del av manuset. Dernest også til to unge venner uten faghistorisk bakgrunn, Bendik Bjerke og Pål Vegard Rameckers Hagesæther, som har gjennomgått store deler av førsteutkas12


tet til manuskriptet og vært allmennlesernes talsmenn i forhold til videre bearbeiding av dette. Henry Nilsen fra Skjeberg historielag har bidratt med viktige opplysninger om Oscar Torps oppvekstkår i Østfold så vel som med innholdsmessige kommentarer særlig til bokens første del. Advokat Egil Arne Standal har stilt sin juridiske kompetanse til gratis disposisjon, og i tillegg bidratt med en rekke relevante synspunkter på både innhold og fremstillingsform. Forfatteren Roy Jacobsen formidlet den første kontakten til forlaget for fire år siden, og har ellers bidratt både med spennende diskusjoner og oppmuntrende tilbakemeldinger til manusets førsteutkast som fortelling betraktet. En særlig stor takk fortjener avslutningsvis to sjeldent trofaste unge venner og talentfulle studenter som uavhengig av hverandre har bidratt dels med omfattende kommentarer, og dels med kjærkommen menneskelig støtte underveis i det akademiske maratonløpet prosjektet utviklet seg til: Aleksander Hagen og Kristin Hatledal. Aleksanders og Kristins svært ulike oppfatninger om og perspektiver på norsk politikk, har forhåpentligvis også fungert som en kritisk kvalitetstest av denne statsministerbiografiens balanse i så måte. Sist, men ikke minst vil jeg takke de gjenlevende personer som kjente Oscar Torp, og som raust har gitt opplysninger av uvurderlig nytte for denne boken. Blant disse fortjener tre særlig å fremheves her. Først Oscar Torps nå 84 år gamle sønn Reidar for å ha stilt sine og den øvrige familiens hemmeligheter til rådighet. Reidar har på familien Torps vegne også kommet med viktige korrigeringer til manusets førsteutkast, og uttrykt forståelse der jeg ikke kunne ta hans forslag til følge. Dernest den 101 år gamle Haakon Lie, for som den siste gjenlevende aktør fra 1930og 1940-tallets politiske Norge å ha bidratt med åpenhjertige førstehånds opplysninger derfra. Det var en stor sorg for forfatteren ikke å kunne gi Lie boken som lovet til hans 100-årsdag, men en desto større glede at han likevel fikk oppleve å se den ferdig. Min tyngste dag under arbeidet ble da jeg fikk vite at Oscar Torps venn og medarbeider Egil Helle, etter i en rekke samtaler å ha stilt sin unike hukommelse og sine mange spennende refleksjoner til disposisjon for boken, hadde måttet forlate denne verden uten å få se det ferdige resultatet. Egil Helle valgte for 25 år siden å avslutte etterordet til sin Torpbiografi med et sitat av Oscar Torp: «Ansvaret er mitt og mitt alene.» For 13


å fjerne all tvil etter alle disse takksigelser om hvem som er ansvarlig for foreliggende bok, avslutter jeg forordet med et beslektet sitat fra Oscar Torps tid som forsvarsminister: «Skyt ikke på folkene mine, det er jeg som har ansvaret!» Gjøvik, 20. februar 2007 Hans Olav Lahlum


Innledning

«Hvilken nordmann har vært statsminister, stortingspresident, partiformann og parlamentarisk leder, samt statsråd i mer enn 10 år?» Dette faktaspørsmålet kunne vært en uventet hard nøtt i spørreprogrammet Vil du bli millionær? eller det historiske spørrespillet Erobreren. Det er samtidig det mest ukompliserte spørsmålet denne boken vil stille.1 Oscar Torp hadde ikke bare uvanlig mange viktige politiske verv, han beholdt også vervene særdeles lenge. Medregnet tolv års ansiennitet som statsråd fra fire forskjellige departementer forut for sin statsministerperiode, hadde Torp ved sin død sittet i regjeringen lenger enn noen annen i det selvstendige Norge.2 Partiformann ble han 29 år gammel, og med det er han fortsatt den yngste leder i norgeshistorien for et parti av noen betydning.3 Torp forble siden partiformann i 22 år, en norgesrekord som først ble slått av Carl I. Hagen i 2001.4 Gjennom 50 år påtok Torp seg også et ukjent antall mindre attraktive verv i og for bevegelsen han trodde på. Torp fikk sitt første tillitsverv som underkasserer i den lokale fagforeningsklubben 14 år gammel, og var midt i tjueårene da han takket ja til sine første nasjonale toppverv som medlem av LO-sekretariatet og landsstyremedlem i DNA. I førtiårene ble han ordfører i Oslo, i femtiårene fylkesmann i Vestfold. Landsstyremedlem i Det Norske Arbeiderparti forble han fra 1918 til sin død 1. mai 1958. Norge får neppe noen gang igjen en leder med så mange og så viktige tillitsverv over et så langt tidsrom som Oscar Torp. Hans eksempel kan tas til inntekt for at Norge heller ikke bør få det. Bare Torps aller nærmeste familie og venner vil benekte at han sa ja til for mange viktige verv. Det 15


kunne vanskelig gå like bra med alle vervene. Men før sitt første valgte verv var Oscar Torp også noe annet. Han var barnearbeider. De hadde sant nok vært barnearbeidere, alle sammen, mennene som skulle bli Det Norske Arbeiderpartis fremste ledere i partiets storhetstid. DNA-statsministere var ikke som andre statsministere, den gang før Gro Harlem Brundtland og før en velferdsstat sto klar til å sikre en reell frihet til livsutfoldelse også for underklassens barn. Lengst og mest kronglete var veien opp og frem likevel for Oscar Torp. Ingen kan gjøre ham rangen stridig som Askeladden i vårt lands politiske historie. Om samtidens store Venstrepolitiker, den styrtrike skipsrederen Johan Ludwig Mowinckel, ble det rosende sagt at «Ingen har hatt en mer åpen hånd».5 Om Oscar Torp kan det like rosende sies at ingen har startet med to tommere hender. Historien om Oscar Torp handler om fattiggutten som i sin ungdom ble klassekjemper og partimann, og i voksen alder tok stegene videre til å bli en fullblods rikspolitiker, for å dø som statsmann. Denne politiske Askeladden-historien er alene vel verdt en biografi. En politisk biografi må det nødvendigvis bli. Oscar Torp forble hele livet den skikkelige og pliktoppfyllende unge mann han var oppdratt til, i altfor stor grad til at historien om hans familieliv og privatliv kan bli spennende. Men desto mer interessant blir han da i kraft av sin livshistorie og sitt politiske virke. Fordi historien om Oscar Torps liv også er historien om de store endringer både arbeiderbevegelsen og det politiske Norge for øvrig så i samme periode. Oscar Torp var der hvor ting skjedde og hvor samfunnsutviklingen ble styrt i Norge, fra 1920- og 1930-tallets klassekamp, gjennom den annen verdenskrig og langt inn i den kalde krigen. Han ble selv påvirket av utviklingen, men bidro også selv sterkt til å påvirke den. Snart 50 år etter Oscar Torps død står fortsatt store spørsmål ubesvart om hans liv og virke. Spørsmål om hvorfor han ble statsminister og partileder, og om hvorfor han senere mistet disse vervene. Spørsmål om hans rolle i forhold til 1920-tallets bitre politiske borgerkrig mot kommunistene så vel som under senere strider om oppbyggingen av velferdsstaten, fra Norges kamp for selvstendighet under den annen verdenskrig, og fra hans egen kamp for norsk NATO-medlemskap og forsvarsutbygging i etterkrigstiden. Samt spørsmål om hans samarbeid med og 16


motsetninger til en lang rekke sentrale skikkelser fra vår moderne norgeshistorie – kongene Haakon VII og Olav V, politikere som Martin Tranmæl, Johan Nygaardsvold, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Jens Christian Hauge, Halvdan Koht, Erik Brofoss, Haakon Lie, Johan Ludwig Mowinckel og Carl J. Hambro, og militære ledere som Otto Ruge og Carl Gustav Fleischer. Denne boken kan selvsagt ikke gi endelige svar på alle disse spørsmålene, men forsøker å gi så gode svar på så mange av dem som dagens kunnskaper og forfatterens kapasitet tillater. Et stort tilleggsspørsmål som vil få avslutte boken blir hvordan et menneske med så mange og viktige verv over så mange år, så raskt kunne bli så glemt etter sin død. Oscar Torp har levd videre i norgeshistorien mest som en svakt belyst statist i bøker om Gerhardsen og DNAs storhetstid for øvrig. Året etter Torps død utga stortingsrepresentant og Østfold-journalist Nils Hønsvald et lite minnehefte over ham.6 23 år senere utga den tidligere Arbeiderbladredaktøren og vennen Egil Helle den hittil eneste biografien om Torp.7 Helles biografi er av et relativt beskjedent volum, men holder god journalistisk kvalitet i sin deskriptive gjennomgang av Torps liv, og inneholder førstehånds informasjon som vil gjøre den til en viktig kilde for alle fremtidige studier om Oscar Torp. 25 år etter at Helle tegnet sitt vennskapelige journalistiske bilde av Oscar Torp, er det på høy tid at historiefaget tar utfordringen det innebærer med et mer omfattende og kritisk drøftende arbeid, som også kartlegger Torps betydning i et lengre tidsperspektiv og i lys av nyere fremkomne kilder. Sommeren 2003 har denne bokens forfatter en lang sommerferie til å dyrke sine personlige interesser. En uke av den tilbringes ved Glommas bredder i Østfold. Skal man over elven kan man gå omveien om broen. Men de fleste tar i det fine sommerværet fergen. Det tar to minutter og koster seks kroner. Barn som er kommet hit på ferie morer seg over båtturen, og snakker i mobiltelefon. De lever i en lykkelig tid og i et lykkelig land, hvor de fleste foreldre kan og vil innrette sine ferier etter barnas hobbyer. Også for hundre år siden kunne man se barn her, men det var barn av en langt mindre lykkelig tid. Litt lenger ned langs elven kunne man fått et glimt av barnet Oscar Fredrik Torp, som en lyshåret og mager tiåring 17


på spranget ned mot elvebredden. Høsten 1903 var ferie et ukjent begrep for arbeidere, og det fantes ingen bro over Glomma. Den gang som nå gikk det en ferge. Det kostet visstnok to øre å ta den. Men to øre var mye mer penger i 1903 enn seks kroner var i 2003. Det var harde og usikre tider for arbeidere i Østfold de første årene på 1900-tallet, særlig for dem med mange barn. Den ti år gamle Oscar bor i 1903 sammen med moren og seks søsken på ett rom og kjøkken, uten innlagt strøm eller vann. Han kjemper sammen med sin mor fra måltid til måltid, for at han selv og alle småsøsknene skal få klær og mat. Hans far, fabrikkarbeideren Fredrik Torp, har gått arbeidsledig så lenge at han har reist over det store havet etter arbeid, til et Canada Oscar og søsknene hans bare har vage forestillinger om. Det føles fortsatt uvant og utrygt, dette at faren verken er her når barna står opp eller når de legger seg. Det er bare noen få uker siden Oscar og alle hans søsken sto der på bryggen og vinket så lenge de kunne se ham, da skipet med faren på dekk seilte ned langs Glomma. Oscar vet ikke om han noen gang skal få se faren igjen. Men han vet altfor godt at når han må over elven, kan han ikke betale to øre for å ta fergen herfra. Han må løpe flere kilometer ned langs elvebredden til en liten ferge med en snill skipper, som lar barn som ingenting eier, reise gratis når det finnes plass.8 Oscar skal ikke over elven denne dagen. Han skal bare løpe ned til elven – og så ta noen få skritt ut i den. Når han stopper ved bredden, er det bare for å ta av seg skoene og brette opp buksebena. Det er litt for sent på året til å bade. Snart kommer det en vinter som kan bli kald – livsfarlig kald. Før snøen legger seg må en familie uten penger og med slitte klær ha mye brensel lagret for ikke å fryse. Og brenslet man kan få gratis i Skjeberg anno 1903 er det man selv står klar til å plukke opp når det kommer drivende med Glomma. Det er skoledag i dag, slik det bare er mandag, onsdag og fredag. Derfor er det ingen andre barn å se ved elven. Dermed er det mer drivved enn vanlig å sanke opp for den som er på plass, og som orker å stå der i time etter time. Oscars mor, husmoren og vaskekonen Bolette Torp, vet hvor godt hennes eldste sønn liker både å lese og å være sammen med de andre barna. I morges så hun likevel på den altfor lille vedstabelen, sukket tungt, og sa at Oscar måtte gå til elven istedenfor til skolen i dag.9 Moren 18


har født åtte barn og bærer nå på det niende, så Oscar løp av gårde uten å protestere. Han ble født som nest eldste sønn, og hadde han fortsatt vært nest eldst hadde han kanskje fått gå på skolen i dag. Men hvor trangt det enn er blitt om plassen i Oscars barndomshjem, er de stadig en for lite der. Storebroren Arnt ble et av de altfor mange barna som ikke fikk vokse opp. Enda så godt foreldre og søsken pakket inn og våket over Arnt, rev tuberkulosen ham fra dem en kald februardag i 1900. Siden den dagen har Oscar vært eldste sønn, og måttet ta byrdene og ansvaret som følger med. Det er ikke noe det er mening i å klage over, det er bare slik livet er blitt. Han var gutten som lå på madrassen nærmest Arnts da storebroren døde. Oscar var ennå ikke fylt syv år den dagen, mens Arnt ble bare ti. Dermed ble det Oscar faren med alvorlig ansikt formanet til å passe på sin mor og sine søsken før han gikk om bord. Arnt er borte for alltid og faren bortreist på ubestemt tid. Da er det Oscars udiskutable hovedansvar å hjelpe moren med å holde sulten og kulden unna småsøsknene. Oscar er forsiktig og konsentrert mens han står i elven og strekker seg etter drivveden. Moren minner ham ofte på at han må se seg for ute i vannet. Han må fremfor alt ikke falle og bli tatt av strømmen. Eldre barn enn ham har fått krampe og druknet på grunt vann i en høstkald Glomma. Han må også holde øye med det lille vedlasset sitt, og i hvert fall ta vare på skoene. Napper et virkelig ondt eller virkelig desperat menneske dem til seg, må lillebror Andreas levere tilbake de to han arvet fra Oscar sist jul. Slik har storebror Oscar tidlig fått lære å ta ansvar både for seg selv og for andre. Likevel ligger det et uforsiktig og eventyrlystent smil på lur i munnviken hans. Evnen til å smile og le beholdt Oscar Torp fra barndommen og til sin dødsdag, og visstnok brukte han den oftere i sin strabasiøse barndom enn som stortingspresident i sine siste leveår. Kanskje skal han senere på dagen, når han er ferdig i elven og de andre er kommet fra skolen, spille fotball. Barna spilte uten fotballsko og drakter, uten mål og ofte med en alt annet enn rund ball – men med desto større spilleglede. Oscar Torp var en gang en lovende fotballspiller, som også viste gode evner på skolen og kastet seg over nær sagt alt lesestoff han kom over. Det var bare det som var så urettferdig og trist, at han ikke ble gitt noen utviklingsmuligheter verken som løpevillig fot19


ballspiller eller som leseglad skoleelev. Han fikk som barn ingen frihet til livsutfoldelse etter sine interesser og anlegg, fordi han ble født av arbeiderforeldre i Skjeberg, Norge, 1893. Fotballen var den gang ennå en ren amatøridrett, som ingen ved sine fulle fem kunne drømme om å skaffe seg et levebrød av. Den enkle folkeskole som fantes var åpen bare annenhver dag, og døren dit smalt hardt igjen når man ble 14. Siden var det ut i den første og beste jobb, helsefarlig eller ikke, som kunne hjelpe til med å holde liv i en selv og ens søsken. Og de årene Oscar gikk på skole, måtte altså lekser og endog skoletimer ofte velges bort, om det kunne gi familien ekstrainntekter. De få bøkene som fantes innen familien og nabokretsen hadde han lest så han nær kunne gjengi dem utenat, og å låne bøker kostet penger han ikke hadde. Da overklassens barn etter sin skoledag gikk hjem til velfylte familiebibliotek og private huslærere, sto vaskekonens sønn Oscar fortsatt igjen der i elven og speidet etter drivved. Om det fantes noen arbeiderforeldre i Østfold anno 1903 som hadde råd til å gi sine barn en videre skolegang, var Oscars foreldre med sin store barneflokk og sine små inntekter definitivt ikke blant dem. Hans sjanser til å få toppverv i det norske samfunnet syntes tilnærmet lik null. Intet burde vært fjernere fra hans tanker enn det, da han denne høstdagen i 1903 vadet i land, tok på seg sitt eneste par sko og begynte å bære sitt vesle vedlass hjem til moren. Var det kanskje slik at en eller flere av overklassens sønner, i sin barnslige uforstand, en dag langs hjemveien stoppet for å gjøre narr av gutten i elven og hans lille haug med drivved? Pleide de å fortelle ham om alle de høye posisjonene de skulle få overta fra sine fedre etter endte studier? Minnet de ham om at det beste han med alt sitt slit kunne håpe på, var en dag å bli arbeidsformann? Vi aner det ikke, for den ellers så sosiale Oscar Torp snakket senere i livet meget nødig om sin barndom. Om noen forsøkte å trekke samtalen inn på hans personlige fremgang i livet, kom det kanskje et lite smil i munnvikene, men han snakket fortsatt helst bare om arbeiderbevegelsen og dens store seire. Oscar Torps idealisme og omtanke for å gi dem som trengte det mest, et rettferdig samfunn, var intet annet enn sannhet, men fortsatt langt fra hele sannheten. Kan det ha vært slik at han bare ble født med viljen til å bli en stor leder i sitt land? Hvis vi ikke kan tro på at han ble det, skjedde det en eller annen gang i hans barndom et eller annet, plutselig eller gradvis, som ga 20


ham en innbitt og tålmodig vilje til å klatre ut av de enkle livsforhold han fødtes til. Et eller annet skjedde da som gjennom de mange og lange arbeidsårene som skulle komme, ga ham kraft til stadig å søke nye oppgaver med stadig økende ansvar, og til å møte enhver ny utfordring med den samme ukuelige optimisme. Denne livslange optimismen, både på egne vegne og på vegne av bevegelsen og sakene han kjempet for, er desto mer oppsiktsvekkende fordi Oscar Torp både som menneske og politiker for øvrig var en praktisk realist langt mer enn noen drømmer. Den drivvedsankende gutten skulle på hjemveien i 1903 som alltid senere demonstrere en for oss lettere utrolig evne til å ta ett steg, én dag, én oppgave og én sving av gangen, uten å bekymre seg for hvor lang veien videre ville bli. Var dette overmotet kanskje den viktigste forutsetningen for at han med tidens hjelp skulle få nær sagt alle tenkelige politiske toppverv 1900-tallets Norge kunne tilby? Eller var det en i tidlige barneår ervervet idealistisk omtanke for andre, kombinert med en iherdig ambisjon om en dag å vise alle hva han selv kunne? Tilfeldighetenes spill er en undervurdert faktor for de fleste store ledere. Var den største hemmeligheten bak Oscar Torps suksess i livet kanskje at han var så heldig å bli riktig mann til riktig tid ved livets viktigste veikryss? En fullstendig forklaring på fremgangen livet brakte denne mannen som kom fra ingenting, kan aldri gis. Trolig fløt disse tre faktorene og mange flere sammen, for å føre ham fra hans fattigslige vugge i Skjeberg til hans storslåtte begravelse i Oslo. Den enkelte leser skal selv få gjøre seg opp sin mening om hva som var viktigst, i den lange og dramatiske reisen gjennom Oscar Torps liv som vi straks skal legge ut på. Men tilfeldighetenes spill alene var det i hvert fall ikke som gjorde barnearbeideren Oscar Torp til partiformann, statsråd, parlamentarisk leder, statsminister og stortingspresident. Det er svært begrenset hvor langt noen kan drive oppover langs Glomma selv i dagens Norge. Og motstrømmene gikk atskillig sterkere i det nådeløse klassesamfunnet menneskebarnet Oscar Fredrik Torp ble født inn i det nedre bunnsjiktet av en sommerdag i 1893, på den tid da Oscar II var konge i Norge. «Gjør litt mer enn din plikt!» Oscar Torps livsmotto10

21



DEL 1

DEN AMBISIØSE UNGE KLASSEKJEMPER 1893–1922 «Ved å sammenligne forholdene den gang, for snart 50 år siden, vil en se en utvikling så veldig at vi unge som var med ikke en gang kunne drømme om å få oppleve noe slikt.» Oscar Torp i et kort og sjeldent tilbakeblikk på sin barndom, 1957.1



1

En tilsynelatende alminnelig arbeidersønn 1893–1907 Oscar Fredrik Torp ble født 8. juni 1893 i sine foreldres hjem Fayes Minde i Skjeberg, Østfold.2 Navnet Fayes Minde kan høres elegant ut, men realiteten var desto mer kummerlig. Oscar Torp ble født i en to etasjes grå mursteinsbygning, hvor hans foreldre disponerte ett rom uten vann eller strøm. Det ga lite luft og enda mindre rom til lek og annen livsutfoldelse, for en søskenflokk som bestod av to jenter og en gutt da Oscar kom til verden. I løpet av de neste årene kom det til ytterligere fire døtre og en sønn.3 Med unntak av den eldste sønnen Arnt vokste de alle opp innenfor veggene i dette ene rommet.4

Den gode mor At det gikk så bra med de åtte overlevende søsknene Torp, skyldtes først og fremst en gjennom 30 år uselvisk innsats fra deres mor. Hun var født til navnet Anne Bolette Andreassen Gade på plassen Grasto under Hafslund i 1867, men ble som voksen aldri kalt annet enn Bolette Torp. Oscar Torps mor levde hele sitt liv i Skjeberg, og var en respektert personlighet i lokalmiljøet. Hun hadde selv vokst opp under svært enkle forhold. Faren var en tomtearbeider som døde 20 år gammel, tre måneder før Bolettes fødsel. Etter at også moren gikk bort i Bolettes barneår, ble hun oppdratt av sin mormor.5 Bolette Torp var en husmor som ikke hadde fått noen utdannelse ut over tidens korte folkeskole, men som likevel hadde utviklet sterke meninger både om samfunnet og om mellommenneskelige relasjoner. Hun ga sine barn en kjærlig, men også streng oppdragelse, med stor vekt på hensynsfull oppførsel og omtanke for andre. 25


Så langt det var praktisk mulig, tok Bolette Torp også vaskearbeid utenfor hjemmet for å kunne forsørge den voksende barneflokken. Utrolig nok klarte hun gjennom alle vintrene å skaffe det mest nødvendige for seg og alle sine barn. Hennes sønn Oscar ble født inn i en tid hvor klasseforskjellene mellom arbeiderklassen og den borgerlige overklassen ga klare utslag i høyde og vekt. Å kunne spise seg mett kan Oscar knapt ha opplevd før han ble voksen. Han synes ut fra dette utgangspunktet å ha hatt en bemerkelsesverdig stor energi og arbeidsevne i tenårene. Men noen høy mann ble han aldri, og barndommens magre livmål skulle følge Oscar livet ut. Det at han senere aldri ble noen ruvende fysisk skikkelse, ble – i likhet med aversjonen mot å spise fisk – en arv Oscar alltid bar med seg fra barndommens magre kår. Oscar og hans søsken skulle vise sin mor en respekt og takknemlighet som klart avspeiler hennes innsats for dem gjennom hele hennes liv. Mor Bolette kom alltid til å være et myndig samlingspunkt for familien, og demonstrerte stor interesse også for sine mange barnebarns oppdragelse. Det var en selvfølge at alle barna ble samlet til julefest hos henne så lenge hun levde. Og det vil si at de møttes der på ett rom og kjøkken i Fayes Minde helt til moren var i sekstiårsalderen. Først da kunne hun med støtte fra sin eldste sønn ta seg råd til å leie en større leilighet. Strevet med å oppdra ni barn hadde imidlertid kostet mye, og det skulle bli Bolette Torps barn som fikk se fremveksten av den norske velferdsstaten. Inntil sin død 3. juni 1932, tre dager før sin 65-årsdag, levde hun fortsatt av sine inntekter som vaskekone og hjelp fra sine barn, uten en krone i pensjon eller støtte fra det offentlige fellesskapet.6 Bolette Torps innflytelse på sin eldste sønn skjedde til dels gjennom den oppdragelse med vekt på ansvar for andre som hun ga ham, men i enda større grad gjennom hennes uselviske og utrettelige innsats for andre. Når Oscar en sjelden gang snakket om sin barndom, nevnte han alltid moren med den største takknemlighet og respekt. Mot slutten av sitt eget liv skal han ha husket henne som «sosialist, nærmest på kristelig grunnlag».7 Om Bolette Torp selv var preget av en kristen familietradisjon, ga hun sine barn en for samtiden oppsiktsvekkende tolerant oppdragelse. Hennes barn ble døpt, men fikk selv velge sitt livssyn uten press hjemmefra. Oscar ble tidlig bevisst også i så måte: Han etablerte et ateistisk livssyn alt i sin tidlige ungdom. Når han ble konfirmert, skal 26


det forklares med at kristen konfirmasjon den gang fortsatt var lovpålagt i Norge.8

Den savnede far Oscars far var døpt Anton Fredrik Andersen, men kalte seg på 1900-tallet bare Fredrik Torp. Han var født i 1865 på bruket Sarp i Skjeberg, og oppvokst i arbeidermiljøene rundt Hafslund og Borregaard. Fredrik Torps far, husmannen, sagmesteren og bruksarbeideren Anders Svensen Torp, hadde vært aktiv i Marcus Thranes revolusjonære arbeiderbevegelse i 1850–51. Thranebevegelsen ble i Østfold som ellers i landet slått ned på kort tid, uten å få gjennomslag for allmenn stemmerett eller sine øvrige krav. Den politiske arven fra farfaren var Oscar Torp likevel stolt av senere i livet.9 Faren Fredrik Torp var så langt kjent ikke politisk aktiv, men formodentlig politisk interessert: Oscar mintes faren som «radikal venstremann og republikaner.»10 Fredrik Torp fikk seg først arbeid ved sagbruket på Hafslund, for så å bli arbeidsformann med ansvar for maskinene ved den nye sulfittfabrikken der. Da mannen som skulle bli Oscar Torps far, giftet seg med Bolette i 1886, må hans utsikter til en trygg inntekt ha fortonet seg relativt gode. Etter en optimistisk satsning på industriutbygging i første del av 1890-tallet, fulgte imidlertid en kriseperiode for de gamle industrimiljøene på Hafslund, og Oscar Torps far ble en av de mange familieforsørgerne som gikk mye arbeidsledig rundt århundreskiftet. I 1903 forlot Fredrik Torp sin kone og sine barn på Skjeberg for å søke arbeid i Canada, hvor han ble tilsatt ved en cellulosefabrikk. Når familien med åtte mindreårige barn hjemme i Norge kunne unngå økonomisk ruin de årene han var borte, var forklaringen at Fredrik Torp i likhet med andre gode familiefedre i utlendighet sendte hjem alt han kunne avstå av sin inntekt. Det var høytidsstund hver gang et brev med farens kjente håndskrift nådde hjem til Fayes Minde: Storebror Oscar leste brevene for sine yngre søsken til han selv kunne dem utenat.

27


Et brev med fremmed skrift Syv år gammel ble Oscar Torp i 1900 innskrevet ved Hafslund skole, som lå få meter fra Fayes Minde. Den enkle skolebygningen her ble rammen rundt alle hans dager som skoleelev. Som de fleste barn av sin tids arbeiderklasse, fullførte Oscar sin siste skoledag det året han fylte 14.11 De mangelfulle skriveferdighetene som derfor fulgte, ble et handikap han aldri helt skulle klare å overvinne. Da Oscar våren 1907 avsluttet sin folkeskole, rådet det spent oppbruddsstemning hos de åtte Torp-søsknene på Skjeberg. Faren hadde skrevet at han nå kom hjem, men bare for å hente med seg familien over til et nytt liv i en annen verdensdel. I fire lange barneår, like siden de så faren seile ned elven, hadde Oscar og søsknene hans gledet seg til den dagen han skulle komme seilende opp igjen. I april 1907 skulle denne dagen være like rundt hjørnet. Det var gått flere uker siden faren postet brevet om at han gikk ombord på et skip i Canada for å starte den lange reisen hjem. Så Oscar, hans syv søsken og hans mor våknet hver morgen med en drøm om at dette skulle være dagen da han kom. Ofte sto noen av dem klar på bryggen når skip var ventet inn, i håp om å få se faren som en av de smilende og vinkende mennene på dekket. Frykten spredte seg stadig lenger nedover i søskenflokken, ettersom skip etter skip la til og dag etter dag gikk, uten at deres far var å se. Om han kunne rekke hjem i april var uvisst, men at han heller ikke skulle komme i mai, hadde ingen trodd. Over Oscars 14-årsdag 8. juni 1907 hang en tung mørk sky: Faren hadde fortsatt verken kommet eller sendt noe nytt brev om hvorfor han ikke kom. Oscar forsto kanskje straks hva det gjaldt, den dagen moren ventet på ham med et brev med utenlandsk frimerke, men uten farens håndskrift på konvolutten. Det var et av de brevene som ikke kom med posten, men med presten. I brevet sto det i korte og forretningsmessige ordelag at Anton Fredrik Torp av for rederiet ukjente årsaker var blitt syk på ferden over Atlanterhavet, og avgikk ved døden kort etter ankomsten til Liverpool 4. april 1907. Han var gravlagt der, siden rederiet dessverre ikke kunne påta seg ansvar for hjemtransport av døde passasjerer fra tredje klasse. Anton Fredrik Torp etterlot seg et mindre kontantbeløp som familien kunne få utbetalt ved henvendelse til rederiet. Blant hans eiendeler fantes ingen28


ting rederiet hadde vurdert at var verdt transporten til Norge. Vi vet ikke sikkert når og hvordan den to måneder forsinkede beskjeden om Fredrik Torps død endelig nådde Fayes Minde, men mest sannsynlig kom den via presten 12. juni 1907.12 Trolig hadde vaskekonen og hennes eldste sønn tenkt gjennom situasjonen etter som ukene gikk uten noe livstegn fra familiefaren, i et samfunn hvor både familiefedres død og følgene av denne var så altfor kjente. For Oscar skulle faren senere bli en vag skikkelse, som han knapt nevnte selv i familiære sammenhenger. Antakelig skyldtes det mer enn noen slags skuffelse, at farens navn brakte frem en gammel sorg og et fortrengt savn. Oscar Torp hadde aldri fått sjansen til å bli kjent med sin far, som så seg tvunget til å forlate familien da hans eldste gjenlevende sønn var ti år. Siden døde faren fra den plass både han og hans barn ble født til, blant de fattigste i samfunnets laveste klasse. Minnebildene – det første av mannen som med alvorlig ansikt formanet ham om å passe på moren og søsknene, det andre av den stadig mindre mannen som vinket fra skipsdekket – skulle for alltid bli stående som Oscars siste bilder av faren. Oscars fra før av strabasiøse barndom fikk sin definitive slutt den junidagen i 1907 da presten kom med et brev med en fremmed håndskrift.


2

Tenåring og familieforsørger 1907–14

Det Østfold hvor Oscar Torp tilbrakte sine tenår før den første verdenskrig, var et typisk norsk industrisamfunn.13 Arbeiderne kunne ha det etter tiden relativt bra, og hadde visse muligheter til å arbeide seg opp. Men fallet kunne bli langt ikke bare for den som ikke skjøttet sitt arbeid etter arbeidsgiverens forventninger, men også for den som ble rammet av ulykke eller sykdom. Da kunne arbeidernes familier falle rakt ned i sultedøden, slik familien Torp risikerte å gjøre i 1907. Selv et skoleflinkt og innsatsvillig barn av arbeiderklassen hadde få muligheter til utdanning i en tid med skolepenger og uten lånekasse. «Våre planer for fremtiden var ikke så svært store, vi var så godt vant med de små kår vi hadde. Det fornemste var å komme til arbeide, bli voksen og klare seg selv», forteller en arbeider fra det miljøet Oscar vokste opp i.14

Barnearbeider med fare for sitt liv Oscar Torps yrkeskarriere ble lang. Sitt første faste arbeid skal Oscar ha fått på Hafslund hovedgård i åtte-niårsalderen.15 Alle guttene som kunne tok senere halvårsarbeid på det lokale sagbruket, på folkemunne kalt «Hafslundsagen». Arbeidsdagene på sagbruket var ikke bare lange og harde, de var også farlige. Sagbruksarbeideren Jack Johnsen, født ni år før Oscar, bar med seg skremmende barndomsminner derfra: «Det hendte ofte arbeidsulykker ved sagbruket. Det forekom ikke så sjelden at en så en mann med en finger avkappet. Ja – det var dem som mistet hele handa også. Jeg så en gang da jeg var 13 år gammel, en som tråkket ned i et sagblad og kløvde benet nesten opp til skrittet. Han sto 30


på benet selv om han besvimte. Han var da innpå 70 år. Han ble sydd sammen, doktor N.M. Nilsen amputerte benet, og han fikk treben til slutt. En annen skulle legge på en rem fra hovedakselen og bort på en sag. Han kom ned mellom remskiva og fundamentet og fikk klemt inn hele brystkassa, slik at han døde på stedet, innen vi fikk dratt skiva tilbake igjen. En annen gang så jeg en som skulle vikke et sagblad, og på en eller annen måte var det kommet i gang. Han skar bladet langt inn i hjernen og døde. Det var i grunnen nesten ikke en uke uten at det hendte et eller annet.»16 Oscar slapp selv unna varige fysiske skader fra arbeidsulykker på sagbruket. Var han så heldig aldri å se slike ulykker med egne barneøyne, må han likevel ha hørt om dem. Når arbeiderne i Østfold avsatte plass til potteplanter i sine overfylte hjem, hadde det også et praktisk siktemål: Plantene skulle brukes til kranser i tilfelle uventede begravelser.17

Tidlig politisk bevisstgjøring Den årelange spenningen som i juni 1905 kulminerte med nasjonal folkefest, må ha preget også den unge Oscar Torp i Skjeberg. I 1904–05 var det frykt i hele Norge for en krig mot Sverige, og særlig stor var den selvsagt blant dem som bodde nær svenskegrensen. Oscar Torps omtale av sin far som radikal republikaner kan også tyde på at han utviklet en politisk bevissthet allerede knyttet til unionsspørsmålet. Sarpsborg var i så måte et radikalt sted å vokse opp: Republikanerne hadde i 1905 større oppslutning der enn ellers i Østfold. Overfor sine sønner fremhevet Oscar betydningen inntrykkene fra lokale arbeidskonflikter i årene etter unionsoppløsningen fikk for hans samfunnsengasjement. Sin første streik opplevde han ved Hafslund Carbidfabrikk i 1906.18 Arbeiderne forlangte ukentlig lønnsutbetaling, og dannet fagforening da arbeidsgiveren til svar truet med å utbetale lønnen en gang i måneden. Bedriftsledelsen avviste alle krav om tarifforhandlinger med fagforeningen, og ønsket som tidligere å forholde seg til arbeiderne enkeltvis. Arbeidstid og lønn for arbeiderne ble autoritært bekjentgjort via oppslag i fabrikken. Men i 1906 gikk arbeiderne til streik, og holdt sammen gjennom tre ukers kamp mot bedriftsledelse og tilrei31


sende streikebrytere. Samholdet ga seier: Arbeidsgiveren så seg tvunget til å akseptere ukentlige lønnsutbetalinger, 48 timers arbeidsuke for skiftarbeiderne, og timelønn på 50 øre.19 En ny og større konflikt fulgte året etter, da en tariffstrid utløste 13 ukers arbeidsstans ved Borregaard og Hafslund sulfittfabrikk. Konflikten utviklet seg til å bli landsomfattende, idet arbeidsgiverne utvidet den til å gjelde alle landets papir- og cellulosefabrikker. Utfallet ble nok en seier for arbeidstakerne, som etter nye forhandlinger oppnådde 8–10 % lønnsforhøyelse.20 Den ukuelige optimisme Oscar Torp alltid beholdt for at arbeiderne kunne forbedre sin egen situasjon om de opptrådte organisert og samlet, kan spores tilbake til hans barndomsinntrykk fra disse streikene. Det er nærliggende å tro at en medfødt optimisme her ble styrket fordi han ble politisk bevisst på et tidspunkt og i en landsdel hvor arbeiderbevegelsen var på offensiven. I ettertid har han med godt humør fortalt om en liten hendelse som illustrerer betydningen disse streikene fikk for ham. Da han sammen med andre arbeiderbarn fulgte et sammenstøt mellom streikende og streikebrytere, ble Oscar fascinert av en fane med slagordet «Leve solidariteten!» Etter at streikebryterne hadde reist fra byen og alle de voksne hadde forlatt valplassen, spratt Oscar opp på en stein og ropte med stor kraft og innlevelse: «Leve solidariteten!» Til sine unge tilhøreres kritiske spørsmål «Å er det for no?», måtte han på karakteristisk sarpedialekt innrømme at han var litt for dårlig forberedt til sitt livs første politiske tale: «Jæ’ vet ente, men det er no ille falli!»21 Gutten på steinen skulle bli en forkjemper for solidaritet arbeidere imellom i første del av mellomkrigstiden, og så for en nasjonal og internasjonal solidaritet mot den truende nazismen. Selv i hans siste leveår, da klassekampen var blitt tonet ned, var solidaritet et ord som nesten alltid kom med i Oscar Torps taler.22

Yrkesskadet og tillitsvalgt Sommeren 1907 begynte den 14-årige Oscar Torp i heltidsarbeid som smedlærling på Hafslund sulfittfabrikk. Dette gjorde han først og fremst for å hjelpe sin mor og sine småsøsken i en kritisk overgangsfase etter farens død. Han hadde selv større ambisjoner og en drøm om å ta mer ut32


dannelse. I så måte var Sarpsborg langt fra den verste østfoldbyen man kunne vokse opp i tidlig på 1900-tallet.23 Familien var for avhengig av hans inntekt fra smia til at skolegang på dagtid kunne bli noe mer enn en drøm. Men Oscar hadde fra sin far arvet interessen for maskiner og mekanikk, og innså raskt mulighetene den nye teknologien åpnet for. Elektrikerne var en ny yrkesgruppe som raskt ble ettertraktet på arbeidsmarkedet i kraftkommunen Sarpsborg. Å bli elektriker krevde i tillegg til mye praksis, også teoretiske kurs. Redningen ble en kommunal kveldsskole i Sarpsborg hvor Oscar Torp i flere år tok kurs i tekniske fag. Gleden over å lære var stor nok til at han også supplerte de nødvendige tekniske kursene med spredte kurs i språk og bokholderi.24 Mens han arbeidet som jerndreier, pådro Oscar seg et usynlig lite handikap han skulle bære med seg livet ut. Forholdene var noe bedre enn ute på sagbruket, men man arbeidet også inne i smia på eget ansvar og med konstant fare for alvorlige arbeidsulykker. Uhellet skjedde da han en dag fikk en stålsplint i det ene øyet. Skaden var mindre alvorlig enn først fryktet: Oscar så på øyet da splinten var fjernet. Men han skulle alltid siden slite med redusert syn og dårlig dybdesyn på dette øyet.25 Oscar Torps karriere som tillitsvalgt kom til å bli nesten like lang som hans arbeidskarriere. Sitt første faglige tillitsverv fikk han som underkasserer i jernarbeidernes fagforening på arbeidsplassen – som 14-åring innmeldt fra januar 1908.26 Oscar avslo ikke tilbudet om et tillitsverv, selv om det innebar den utakknemlige oppgaven å kreve inn fagforeningskontingenten fra voksne smeder som slet med å forsørge sine familier. Myntene som kom inn ble oppbevart av hans mor.27 Karrieren i jern- og metallarbeiderforbundet ble av kort varighet. 16 år gammel var Oscar i stedet formann i fagforeningsklubben ved Borregård. Han reagerte sterkt da direktøren tilbød ham en langt bedre betalt kontorstilling om han ga opp fagforeningsmedlemskapet: «Jeg selger ikke min overbevisning!»28 Ifølge nedtegnelsene til arbeideren Jack Johnsen, skal Oscar Torp på denne tiden ha vært sekretær i avholdsbevegelsens lokalavdeling. Johnsens nedtegnelser gir et inntrykk av Torp som en ivrig og optimistisk, om enn fortsatt fattig ung mann: «Torp var bare 14–15 år da. Han hadde ikke råd til å ta Trippebåtene nedover fra Sarpsborg, der han bodde. 33


Han ferjet over Sandesund – det kostet visst tre øre – og så sprang han barbent nedover langs stranda med skoene under armen.»29 Dersom Johnsens påstand om at Torp var tillitsvalgt i avholdsbevegelsen 14–15 år gammel, er riktig, startet Torp trolig sin administrative karriere der. Til forskjell fra sin politiske læremester Martin Tranmæl kom Torps engasjement for avholdssaken imidlertid til å bli kortvarig. Nye og tyngre verv skulle oppta ham fra slutten av tenårene. 18 år gammel hadde Oscar Torp fullført den teoretiske delen av elektrikerstudiet. Samme år avsluttet han sin lærlingperiode i smia, og kunne titulere seg som jerndreier. Tittelen hjalp på kort sikt ikke mye på hans arbeidssituasjon: Han arbeidet en tid som dreier på Hafslund Carbidfabrik, men mistet jobben der på grunn av en nedgangsperiode som satte inn i 1911. Svært lite er kjent om de to neste årene i Torps liv, da han i lange perioder arbeidet som montør eller anleggsarbeider utenfor Østfold. Tross stadige forflytninger rundt på Østlandet, virker han likevel å ha utmerket seg innen fagforeningsarbeidet. I 1912 var han registrert som arbeidstaker så langt sør som Eydehamn. I 1913–14 møtte han på LO-kongressen som representant for Lillestrøm, og for sag-, tomt- og høvleriarbeiderforbundet.30

Møte med fagopposisjonen Oscar Torp har fortalt at det var som anleggsarbeider han sluttet seg til den radikale fagopposisjonen av 1911. Det rotløse rallar- og anleggsarbeidermiljøet han havnet i var blant de mest ytterliggående innen arbeiderbevegelsen. Syndikalismen sto sterkt i dette miljøet, særlig hos de mange svenske rallerne.31 Torp var så langt kjent aldri selv syndikalist, i den forstand at han aldri tok prinsipiell avstand fra det parlamentariske systemet eller demokratiet. Likevel førte nok hans sympati for syndikalismens ideer til at han ble mottakelig for det nye budskapet Martin Tranmæl og den radikale fagopposisjonen sto for. Tranmæl og hans medarbeidere skilte seg ut delvis ved mer vidtgående mål enn sine sosialistiske forgjengere i Norge. Målet for fagopposisjonen av 1911 var ikke bare at fellesskapet skulle få kontroll over produksjonen, de krevde i tillegg direkte innflytelse på bedriftsledelsen. For fagopposisjonen av 1911 var «revolusjonære masseaksjoner» hovedmidlene for å oppnå sosialise34


ring og radikal utjevning av levekårene i Norge. Nøyaktig hva betegnelsen innbefattet skulle forbli uklart, men mens streiker og andre arbeidslivsaksjoner var det viktigste virkemiddelet, åpnet Tranmæl også for bruk av boikott og sabotasje.32 Da Oscar Torp i 1914 vendte tilbake til Sarpsborg, hadde han sluttet seg til Tranmæls tilhengere. Dette ble begynnelsen på hans rikspolitiske karriere – og på en venstreradikal politisk ungdomstid.


3

Arbeidsmann, idrettsmann og ektemann, men stadig mer politiker 1914–18 Det turbulente krigsåret 1914 ble året da livet falt til ro for den 21 år gamle Oscar Torp. Etter å ha fått fast stilling som montør ved det kommunale elektrisitetsverket, kunne han flytte tilbake til Sarpsborg. Han var heldig som fant seg fast arbeid i en vanskelig periode for Østfoldfabrikkene. Frykt for sviktende salg etter krigsutbruddet utløste nye arbeidskonflikter i Sarpsborg den høsten.33 På elektrisitetsverket møtte han den tidligere stortingsrepresentanten Ludvig Enge fra Arbeiderpartiet.34 De to var til å begynne med de eneste fagorganiserte ved verket, men ett år senere var en lokal fagforening dannet, med Oscar Torp som engasjert ung formann. Allerede 17 år gammel hadde Oscar Torp blitt styremedlem i Sarpsborg Arbeiderungdomslag. Først i 1914 synes han likevel å ha blitt virkelig politisk aktiv. Manglende aktivitet tidligere skyldtes antakelig mest mangel på tid og anledning. I 1910–11 gikk Oscar etter arbeidet til kveldsskolen, og de to neste årene førte en ustabil arbeidssituasjon til at han konstant var på reisefot. En del av forklaringen synes likevel å ha vært en raskt stigende politisk interesse og engasjement rundt tjueårsalderen. Når Torp var hjemme i Sarpsborg, fant han i tillegg til arbeidet og familiære forpliktelser også tid til å delta på en rekke sosiale aktiviteter. Oscar Torp vant seg først et navn i Østfold som fotballspiller. Sin stjernerolle som centerhalf, det vil si som spillopplegger sentralt på midtbanen, fylte han i en rekke kamper for sitt lokale lag Hafslund IF. Torp kom også med på et kretslag hvor det var hard kamp om plassene: Sarpsborg ble norske cupmestere i 1917 og Haldenlaget Kvik i 1918. På dette tidspunktet hadde Oscar Torp sett seg tvunget til å nedprioritere fot36


ballsatsningen. Han hadde foruten politiske verv også fått nye familieforpliktelser å ivareta.35

Den unge familiefar 19. april 1916 giftet Oscar Torp seg med Inga Olava Hansen ved en borgerlig vielse i Fredrikstad. Om Oscar Torp var politisk revolusjonær, fremstår han som en konvensjonell og nærmest konservativ familiefar. Det var så langt kjent bare én kvinne i hans kjærlighetsliv, og med henne skulle han forbli lykkelig gift livet ut. Ekteparet Torp hadde mye av den samme bakgrunnen. Inga Olava Hansen ble født i 1893 i Tune, i en annen av arbeiderklassens store søskenflokker. Hun vokste også opp uten noen form for luksus, men hennes far var en fremgangsrik bygningssnekker. Mens Torp-søsknene vokste opp på ett rom, hadde Inga Olava Hansen og hennes søsken hus med hage. Som utdannet elektriker med fast jobb fortonte Oscar Torp seg trolig som et godt parti. Inntekten hans var solid nok til at det nygifte paret straks kunne flytte inn i en leieleilighet i Skolegaten. Da Sarpsborgs kooperative byggeselskap ble opprettet i juni 1918, var Oscar Torp aktiv også der, og gjennom dette fikk han og hans familie senere leie en bedre leilighet i Parkveien i Sarpsborg.36 Dersom sønnene ymtet frempå om bakgrunnen for foreldrenes ekteskap, var «Vi møttes i et kor!» den samstemte forklaringen de fikk. Siden ingen av sønnene kunne synge en ren tone, fant de aldri denne meget kortfattede forklaringen overbevisende.37 Forklaringen virker i all sin ufullstendighet likevel troverdig: Selv om Oscar Torp senere bare sang Internationalen og resten av repertoaret på partitilstelninger, samt i godt lag med nære venner, er det kjent at han blant et utall andre aktiviteter i sin ungdom også var aktiv korsanger.38 Fru Torps far var aktiv arbeiderpartimann, men selv interesserte hun seg slett ikke for politikk. Hun var fra samlivets start fullt innforstått med at hennes mann hadde et politisk engasjement, hun gjorde nær sagt alt husarbeid, og hun stilte lojalt smilende opp ved hans side på valgdager og når høytidelige anledninger krevde det. Men noen mer positiv interesse og støtte fra hennes side til sitt politiske arbeid kunne Oscar aldri 37


forvente. Helt fra sin bryllupsdag ble hans liv dermed preget av en skarp kontrast mellom rollen som vennlig familiefar og kampvillig politiker. Oscar Torp var i forhold til både kone, barn og slekten for øvrig en familiehøvding. Han var tolerant og snill, men ikke uten patriarkalske trekk. Klarest kom dette til uttrykk i at Inga Olava Hansen ble hetende Kari Torp. Oscar likte alt ved sin kone unntatt navnet hennes – og ga henne derfor et nytt.39 Toleransen i forhold til barnas oppdragelse ble illustrert allerede ved deres fødsel. Ateisten Oscar Torp var først innstilt på ikke å døpe sine barn, men ga etter for sin mor Bolettes argumentasjon om at barna slik samfunnet var, fikk størst reell frihet til senere å velge sitt livssyn om de i første omgang ble døpt. Oscar Torps sønner opplevde aldri press verken for eller imot et religiøst livssyn.40 Det var blitt noe bedre tider for arbeidsfolk da Oscar Torps sønner kom til verden, enn da han selv gjorde det. Men arbeiderklassens barn i Østfold ble fortsatt ikke født på sykehus. Oscar og Kari Torps førstefødte barn Oddvar, kom til verden i deres hjem i Skolegaten 24. juni 1917. Lillebroren Reidar meldte sin høylytte ankomst i den nye leiligheten i Parkveien 7. juli 1922. Større ble barneflokken aldri, selv om begge foreldrene var under 30 år da Reidar ble født. Verken Oscar eller Kari snakket høyt om dette med noen. Men det lå en litt trist undertone der, når Oscar fra tid til annen bemerket at «minst tre barn bør alle ektepar etterlate seg – så er det jo i hvert fall et overskudd»? I en tid hvor langt de fleste fedre foretrakk sønner, hadde Oscar helt fra samlivets start mest av alt ønsket seg en kvinnelig etterkommer. Navnet Reidun Torp var tiltenkt datteren som aldri kom.41 Det er et kjent fenomen fra Torps generasjon av arbeiderpartipolitikere at de som fikk en stor politisk karriere, ofte var dem som ikke hadde en stor familie. Men for Torp som for de fleste andre synes det ikke å ha ligget noen bevisst karriereprioritering i dette.

Den unge partimann Da Oscar Torp i 1914 kom tilbake til Sarpsborg med ny radikale inspirasjon, synes hans interesse for politisk arbeid å ha vært raskt stigende. Sitt første kommunale verv skal han ha fått som medlem av hjembyens rasjonaliseringsnemd under siste del av den første verdenskrig. Fra våren 1918 tok han ett års permisjon fra elektrisitetsverket for å være assistent 38


ved det lokale dyrtids- og rasjoneringskontoret. Alt i 1916 ble han valgt til sekretær i Sarpsborg og Omegns avdeling av LO.42 Samme høst deltok Torp aktivt i valgkampen, som styrket Arbeiderpartiets flertall i Sarpsborg bystyre. Når han ennå ikke sto på noen valgliste, skyldtes dette at den allmenne stemmeretten fortsatt bare omfattet dem som hadde fylt 25 år. Oscar Torp ble således valgtaler før han fikk stemmerett. Den første verdenskrig var jobbetid og dyrtid som førte til prangende luksus for en overklasse av spekulanter, mens økende priser og vareknapphet ga redusert levestandard for den jevne arbeider.43 Dette skjerpet klassemotsetningene og var et godt grunnlag for politisk mobilisering av arbeiderklassen. Anslagsvis 5000 mennesker møtte opp til demonstrasjon i Sarpsborg under LO og DNAs dyrtidsaksjon 6. juni 1917, den til da største massemønstringen i byen.44 Påvirket av den engasjerende tidsånden, trappet Oscar Torp våren 1917 opp sitt politiske arbeid ytterligere ved å la seg velge til kasserer i Sarpsborg Arbeiderparti.45 I mai sto Martin Tranmæl som hovedtaler på et folkemøte Torp var med på å arrangere i Sarpsborg. Torp og Tranmæl møttes i en dramatisk tid. Den russiske revolusjonen aktualiserte spørsmålet om bruk av aksjoner også innen den norske arbeiderbevegelsen, og bidro til å styrke oppslutningen om Tranmæls radikale bevegelse. Da et folkemøte i Sarpsborg i februar 1918 vedtok å opprette et lokalt arbeiderråd etter sovjetisk mønster, ble Oscar Torp valgt inn i det forberedende utvalget. Og da det lokale arbeiderrådet ble dannet noen uker senere, var han sekretæren som førte i pennen svært radikale krav: 48 timers arbeidsuke og innføring av kommuneskatt differensiert etter inntekt.46 Høsten 1917 deltok Torp på en LO-kongress som var sterkt preget av delte meninger om arbeiderbevegelsens politiske strategi. Tranmæl talte for overgang til en mer aktivistisk linje, som prioriterte arbeidslivsaksjoner fremfor parlamentarisk arbeid. Men Tranmæls forslag falt med sifrene 71–208, og Torp var en av de 208 som stemte mot. Et senere forslag fra Tranmæl om å ta i bruk aktivistiske midler i form av en militærstreik samlet 88 stemmer, deriblant Torps.47 Dette tyder på at antimilitarismen var en sak han den gang både trodde på og ønsket å prioritere. Men samtidig aner man her at Torp helt fra sin politiske ungdom var mer pragmatisk og mindre prinsippfast enn læremesteren Tranmæl, og han hadde 39


dessuten mindre tro på aktivistiske virkemidler. Den 24-årige Oscar Torp var ingen ukritisk tilhenger av Tranmæl. I 1918 representerte Oscar Torp for første gang Østfold på DNAs landsmøte. Han stemte der med Tranmæl, da den nye retningen i partiet vant flertall for sitt program om å realisere sosialiseringen via revolusjonære masseaksjoner innen arbeidslivet.48 Opposisjonen hadde sin basis delvis i fagopposisjonen av 1911 og delvis innen ungdomsforbundet. Tranmæl samlet opposisjonen og vant flertall gjennom allianse med en tidligere rival, den unge trønderjournalisten Olav Scheflo. Scheflo fremsto som en venstreradikal revolusjonstilhenger etter den russiske revolusjon. Inspirasjon fra den russiske bevegelsen vekket håpet om at revolusjonære virkemidler kunne føre til et maktskifte også i Norge hos mange flere enn Scheflo. Sammen med en målrettet innsats fra en samlet opposisjon, førte dette til at den sittende partiledelsen kom i mindretall. Oscar Torp befant seg på dette tidspunktet mye lenger til venstre enn tilfellet ble senere. Også for ham ble utvilsomt den russiske revolusjonen en sterk inspirasjon, som styrket håpet om en rask endring av samfunnsforholdene her til lands. At den unge Torp alt var blitt en respektert mann i partiet, illustreres av at han ble valgt inn i partiets landsstyre og slik fikk sitt første rikspolitiske verv. Om utfallet av landsmøtet i 1918 var et fremskritt for Torps langsiktige rikspolitiske muligheter, skapte landsmøtet desto større kortsiktige problemer for ham på hjemmebane. Selv etter revolusjon i Russland og dyrtid i Sarpsborg, forble arbeiderbevegelsen i Østfold dominert av mer moderate krefter. Oscar Torp var på Sarpsborg Arbeiderpartis årsmøte i 1918 blitt gjenvalgt som kasserer, men begynte kort tid etter å fungere som formann. 10. mai 1918 vedtok Sarpsborg Arbeiderparti å slutte seg til landsmøtets sosialdemokratiske mindretall, tross Torps sterke støtte til landsmøteflertallet.49 Torp la på ingen måte skjul på sine radikale synspunkter, selv om Sarpsborg Arbeiderparti var dominert av partiets moderate høyrefløy. Han ble på et godt besøkt årsmøte 9. februar 1919 likevel valgt til formann – med sifrene 108–107. Ved valget var det knyttet stor spenning til hva som ville telle mest av personlige egenskaper og politisk hovedlinje for folk fra høyrefløyen som personlig foretrakk Torp – blant dem bygningssnekker Ole Hansen. Avstemningen var hemmelig, 40


men Torp kunne ikke dy seg for senere å spørre svigerfaren hva han hadde stemt. «Hadde jeg stemt, hadde det blitt uavgjort» var svaret.50 Oscar Torp ble dermed valgt til formann i et lokallag hvor han var på politisk kollisjonskurs med flertallet – og uten å få stemmen til sin egen svigerfar. At man valgte en representant for den lokale mindretallsretningen til formann, innebar utvilsomt en personlig tillitserklæring til den unge Oscar Torp. Valget av ham illustrerer også at kløften mellom reformister og revolusjonære ikke var så dyp i Sarpsborg som mange andre steder. Sarpsborg Arbeiderparti gikk høsten 1918 samlet til valg. Den revolusjonære førstegangsvelgeren Oscar Torp agiterte med suksess for å få den moderate Ludvig Enge både som stortingsrepresentant og som landets første borgermester fra DNA. Selv tok Torp sitt første skritt inn på de folkevalgtes arena ved å bli valgt til Sarpsborg kommunestyre, og det andre ved straks å bli valgt til formannskapet. På landsbasis ble valget i 1918 en skuffelse for DNA. Som i 1915 ble partiet underrepresentert som følge av valgordningen med flertallsvalg i enmannskretser, og satt derfor igjen med bare 19 mandater. Valgets store vinner var Høyre, som i første omgang skummet fløten av samfunnspolariseringen og Arbeiderpartiets radikale kurs, mens det mer forsonlige Venstre fikk et stort tilbakeslag. Nasjonalhelten Christian Michelsen forsøkte på oppfordring fra Høyre å danne en samlingsregjering i januar 1919, men kunne i løpet av få timer konstatere at hans utstrakte hånd møtte en iskald skulder fra DNA. Partiet sluttet umiddelbart rekkene mot Michelsens utspill, ved å sette full gjennomføring av DNAs program som betingelse for å bli med.51 Etter at Michelsen hadde reist tilbake til sin politiske pensjonisttilværelse i Bergen, måtte den aldrende Venstrehøvdingen Gunnar Knudsen trekke tilbake sin avskjedssøknad, og fortsette som statsminister for en svekket mindretallsregjering. Arbeiderbevegelsen sto dermed fortsatt samlet internt, med en uforsonlig front mot de borgerlige partiene. De kommende årene skulle for DNA generelt og Oscar Torp spesielt bli preget av stadig større splittelser internt på venstresiden, mer enn av kampen mot de borgerlige og den bestående samfunnsorden. Fortsatt bare midt i tjueårene, var hans liv alt i ferd med å bli uløselig sammenvevd med arbeiderklassen og dens kamp for endring av samfunnets bestående orden. 41


4

På spranget til rikspolitikken 1918–22

I 1920 møtte Oscar Torp igjen på LOs kongress. Noen lederskikkelse var han fortsatt ikke der. Da et forslag som markerte solidaritet med «de kjæmpende russiske arbeidere» og krevde «en snarlig international samling på den revolutionære socialismes grund» ble lagt frem, var Martin Tranmæl den første og viktigste undertegneren. Oscar Torp sto lenger ned på listen, blant mange i dag glemte navn. Men blant Tranmæls tilhengere synes unge Torp å ha vært en mann på vei opp og frem. Etter forslag fra Tranmæl ble han innvalgt både i kongressens valgkomité og i LOs representantskap.52 Samme sommer foretok Oscar Torp sin første lengre reise i partiets tjeneste. Totalt møtte rundt tusen tilhørere til de 13 foredragene den 27 år gamle Oscar Torp holdt på rundreise i Voss-området. Som mest talte han på Dale for 150 tilhørere og i Ytre Arna for 130. Tilbake til partiet medbrakte han etter endt oppdrag 250 kroner for solgt litteratur, samt en beskjed om at han hadde fått dannet nye partilag i Vinje og Trengereid.53 Det var ingen storslagen start i en fremmed landsdel. Den ga likevel mersmak for en ung mann med større ambisjoner både for partiet og for seg selv. I 1920 holdt han også en lang rekke foredrag rundt om i hjemfylket Østfold, og talte for første gang i hovedstaden Kristiania. Oscar Torp fortsatte som formann i Sarpsborg Arbeiderparti frem til han på årsmøtet 6. mars 1921 frasa seg gjenvalg. Noen konflikt lå det neppe bak den beslutningen: Den nye formannen var politisk på linje med Torp, og Torp fortsatte som styremedlem i lokallaget.54 Avgangen som formann skyldtes trolig at han få uker tidligere ble valgt til en mer krevende rolle som formann i det gjenopprettede Østfold Arbeiderparti. 42


I kamp om Moskvatesene Den russiske revolusjons budskap om en rask samfunnsomveltning ble opprettholdt gjennom de såkalte Moskvatesene, en fellesbetegnelse på nærmere 200 teser oversendt DNA fra 1920–kongressen til Komintern.55 Den latente konflikten i norsk arbeiderbevegelse om hvilke midler som skulle brukes for å gjennomføre en sosialisering av produksjonsmidlene i Norge flammet opp i forbindelse med spørsmålet om DNAs forhold til det nye kommunistregimet i Moskva. Det samlende lederskap DNA trengte, fant partiet i alliansen mellom journalisten og fagforeningsmannen Martin Tranmæl og litteraturviteren Kyrre Grepp. Tranmæl foretrakk selv en mer uavhengig rolle som politisk journalist og folketaler, og overlot mer enn gjerne til Grepp den formelle toppstillingen som partiformann.56 Både Grepp og Tranmæl sto fast ved at DNA på Stortinget og i kommunestyrene ikke skulle inngå samarbeid med de borgerlige, men føre en ren opposisjonspolitikk til man eventuelt vant flertall alene.57 Etter den russiske revolusjon åpnet begge for muligheten av å gjennomføre en revolusjon også i Norge. Men dette måtte i så fall skje som svar på borgerlig misbruk av militærvesenet mot arbeiderklassen, og som del av en større internasjonal revolusjonsbølge.58 På DNAs landsmøte i 1920 hadde kommunistene på partiets venstrefløy, sosialistene i partiets sentrum og sosialdemokratene på partiets høyrefløy samlet seg om gjenvalget av Grepp. Deres forslag om opprettelsen av et rådssystem etter sovjetisk mønster og økt bruk av masseaksjoner ble vedtatt med stort flertall. I samsvar med dette vant også Tranmæls forslag til omorganisering av fagbevegelsen frem på LO-kongressen i 1920.59 Kampen på arbeidsmarkedet ble dermed satt i sentrum for de kommende års klassekamp. Året 1920 innebar således mye av et høydemål for den løst definerte tranmælismen, som inspirert av marxismen så nøkkelen til samfunnsmakten i økonomien og kampen om produksjonsmidlene, snarere enn i en politisk kamp om stemmer og regjeringsmakt.60 Dette var en forståelse tilhengeren Oscar Torp gradvis kom til å distansere seg fra.61 Våren 1921 møtte Oscar Torp som utsending for Østfold på landsmøtene både til DNA og partiets ungdomsforbund. På ungdomsforbundets landsmøte ble han sammen med den senere LO-formannen Konrad Nor43


dahl valgt til ordstyrer. Torp tilhørte på DNAs landsmøte det overveldende flertallet som bekreftet DNAs innmelding i Komintern. Spenningen knyttet til dette landsmøtet var liten. Den sosialdemokratiske opposisjonen hadde alt før landsmøtet erkjent at de ville komme i mindretall, og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti under ledelse av tidligere partisekretær Magnus Nilssen.62 Ubetinget var likevel verken bruddet med de norske sosialdemokratene eller alliansen med Moskvakommunismen for DNA: Venstrefløyens forslag om å endre navn til Norges Kommunistiske Parti stemte Tranmæl med støtte fra Torp ned. Partinavnet var da som alltid senere en politisk helligdom for begge. Alt her anes en økende skepsis til Moskva-kommunismen og Komintern. Få måneder tidligere hadde Torp i likhet med Tranmæl nemlig tilhørt flertallet i landsstyret, som åpnet for å endre navnet til Norges kommunistiske arbeiderparti.63 Splittelsen av DNA i 1921 kom som en følge av at sosialdemokratenes «gamle retning» hadde blitt drevet fra skanse til skanse av Tranmæl og Grepps mer radikale og aktivistiske «nye retning».64 Tranmæl og Grepp sto på landsmøtet i 1921 sammen om å bekrefte DNAs medlemskap i Komintern, og hadde et tilsynelatende samlet parti bak seg. Bare 20 delegater stemte mot innstillingen om å akseptere Moskvatesene. At Tranmæl måtte gjennom en kampavstemning mot Olav Scheflo for å bli valgt som redaktør, viste at det tilsynelatende massive flertallet skjulte to fløyer som sto langt fra hverandre.65 Scheflo og resten av partiets kommunistiske venstrefløy hadde knapt noen betenkeligheter i forhold til Moskvatesene og Komintern. Tranmæl og Grepp var også prinsipielt revolusjonære, men fremsto som langt mer tvilende i forhold til bruk av Moskvatesene i Norge. Deres forbeholdne ja til Moskvatesene var et karakteristisk grep fra Grepp, som var mindre i tvil enn Tranmæl om at tesenes hovedprinsipper måtte godtas.66 Rundt partiledelsen fantes en liten gruppe som kunne akseptere tesenes hovedinnhold, men med flere reservasjoner enn den kommunistiske venstrefløyen.67 Blant denne grupperingens støttespillere i landsstyret finner vi også Oscar Torp.

44


Revolusjonær eller reformist? I et intervju mange år senere uttalte Oscar Torp at Tranmæl og Grepps nye retning verken hadde vært parlamentarisk eller anti-parlamentarisk, men derimot supplerte parlamentariske metoder med ikke-parlamentariske.68 Torps oppfatning av situasjonen er i og for seg dekkende. Men det er enda mer dekkende å snu på rekkefølgen, og si at de ikke-parlamentariske metodene ble supplert med parlamentariske. Det var de ikke-parlamentariske metodene som for Tranmæl og fagopposisjonen ble de primære virkemidlene for å sosialisere produksjonsmidlene i Norge. Sommeren 1922 tilhørte Oscar Torp det flertallet i landsstyret som ville etterkomme Kominterns krav om avskaffelse av kollektivt medlemskap, og begrunnet dette med at det å ha aktive og pålitelige medlemmer ville vise seg særlig viktig «i en revolutionær krise».69 Torp og andre i partitoppen så i årene etter den russiske revolusjon klart for seg at en revolusjonær situasjon kunne oppstå også i Norge. Samtidig synes imidlertid aldri Torp og andre i kretsen rundt Tranmæl å ha lagt planer for selv å starte en revolusjon etter russisk mønster. Torp talte høylytt om revolusjonære endringer av det bestående samfunn. Men hvor urettferdig han enn oppfattet den bestående samfunnsorden, iverksatte han aldri våpensamling eller noen andre konkrete forberedelser for et mulig væpnet oppgjør med den. Hvis man i stedet for å trekke noe absolutt skille mellom revolusjonært og reformistisk, snakker om gradsforskjeller, var både DNA og Oscar Torp på sitt mest revolusjonære og minst reformistiske rundt 1921–22. Det må ha vært denne radikale politiske ungdomstiden Oscar Torp tenkte tilbake på, da han som statsminister vel 30 år senere kom med en uvanlig åpenhjertig erkjennelse fra Stortingets talerstol: «Jeg har sjøl hørt til dem som i si tid – jeg får ikke tid til å komme inn på motivene, dem kan vi ta opp ved en senere anledning – trodde fullt og fast at veien fram til et lykkeligere folk gikk gjennom proletariatets diktatur. Det var jeg enig i en gang.»70 De første to årene etter den første verdenskrig var det fortsatt gode tider økonomisk, men høsten 1920 ble Norge rammet av en etterkrigsdepresjon som skjerpet motsetningene der ytterligere. Avisene i Østfold bar 45


sterkt preg av den skarpe og uforsonlige politiske borgerkrig som på denne tiden raste mellom de tidligere partifellene innen arbeiderbevegelsen. Som en enkelt illustrasjon kan her siteres en usignert artikkel i lokalavisen Smaalenenes Social-Demokrat 7. mars 1921. Under overskriften «Et typisk bolsjeviktræk», fremsettes følgende forklaring på hvordan det gikk til da årsmøtet i Sarpsborg og Omegn Faglige Samorganisation fattet et vedtak i strid med avisens ønske: «Endelig grep O. Torp ordet til et av sine forfærdelige timelange, svadafyldte og trættende foredrag. Han opnaadde da ogsaa at trætte forsamlingen saaledes ut, at en stor del gik sin vei, mens hans trofaste tilbedere selvfølgelig sat igjen. Efter dette kunststykke opnaaddes der saavidt flertal for dette kuriøse forslag.»71 Også den unge lokalpolitikeren Oscar Torp fremsto i kampens hete åpenbart som langt mer uforsonlig og personlig omstridt enn hva som få år senere ble tilfellet. I sine årsrapporter fra Østfold Arbeiderparti fremstilte Torp i 1921–22 både seg selv og sitt fylkeslag som kommunistiske, og førte en aggressiv retorikk mot sosialdemokratene. Den rapport han avla i DNAs årsberetning for 1922 er preget av den smertefulle splittelsen i hjemfylkets arbeiderbevegelse. Beslutningen om å akseptere Kominterns opptaksbetingelser hadde med Torps ord skapt «den frygteligste strid» innen arbeiderklassen i Østfold: Det pågikk nå en intens dragkamp både om aviser, lokallag og posisjoner innen fagbevegelsen, og «mange steds var det umulig at skjeldne mellem ven og fiende.» Torp hadde prioritert å få startet den nye partiavisen Østfold Arbeiderblad, og ellers redde hva som reddes kunne for partiet. Avisen var blitt dyr, men Torp innså til fulle pressens raskt voksende betydning: «Det maatte til skulde Det norske Arbeiderparti kunne hævde sig i Østfold.» Valgresultatet i Østfold bekreftet klart at sosialdemokratenes dominans i fylket. Men etter et «splidens og splittelsens og kampens aar uten like», så fylkeslagsleder Torp likevel lyst på fremtiden: Organisasjonsapparatet var i ferd med å komme i orden, og medlemmene var «hærdede og har vokset i bevissthet under denne kamp.»72 Han kunne rapportere om videre fremgang i 1922. Medlemstallet steg raskt, og avisopplagene vokste stadig. Også kommunevalgene i Østfold den høsten viste tydelig at DNA blant velgerne var på offensiven i forhold til Norges Socialdemokratiske Parti. Torp så opti46


mistisk fremover, og sa seg godt fornøyd med at «Mens man i 1921 maatte vie høiresocialistene al mulig oppmerksomhet, kunde vi i 1922 i større grad rette fronten mot borgerskapet.»73

Den døende formann De gjenværende sosialistene og kommunistene i DNA krøp på landsmøtet i 1921 enda tettere sammen rundt den sykdomssvekkede Kyrre Grepp. Partiformannen ble gjenvalgt, selv om han var i ferd med å miste stemmen, og selv om han forsøkte å frasi seg gjenvalg. Ifølge Tranmæls gode venn og medarbeider Haakon Lie, ønsket Tranmæl at den 42 år gamle stortingsrepresentanten Johan Nygaardsvold skulle overta som partiformann.74 Da Nygaardsvold lot seg velge til stortingsrepresentant i 1915, skjedde dette etter sterkt press fra Tranmæl, og det krevde enda mer press å få ham til å ta gjenvalg i 1918.75 Tre år senere avslo Johan Nygaardsvold altså trolig å bli partiformann i DNA. Uten å ane det åpnet han dermed veien frem til partitoppen for den enda yngre og langt mer ambisiøse Oscar Torp – som alt hadde utmerket seg med raskt å si ja til alle verv han ble tilbudt. Landsmøtets ønske om å beholde Kyrre Grepp var mer en drøm enn et håp: Grepp hadde lenge uttalt at han bare kunne «prøve på å gjøre mest mulig ut av de skrøpelige krefter jeg har, og håpe at jeg vandrer heden på en årstid da blomstene er billige.»76 Etter en vinter i smerter åndet han kvelden 6. februar 1922 ut i sitt hjem i Kristiania, bare 42 år gammel. Grepps død kastet et parti som på to år hadde mistet to tredjedeler av sine medlemmer ut i en akutt lederkrise. Nestformannen Emil Stang rykket opp til fungerende formann, men han var for kontroversiell i begge leire til å kunne bli noen samlende leder. Tranmæl ville selv etter Grepps død ikke stille som formannskandidat, og var helt uvillig til å godta som formann Scheflo eller noen av dennes støttespillere. Dermed blusset motsetningene mellom Scheflo og Tranmæl raskt opp.77 Ytterligere komplisert ble situasjonen fordi Lenins sviktende helse intensiverte maktkampen om Kominterns videre kurs.78 Martin Tranmæl sto igjen alene med ett år til å se an utviklingen og tenke over store utfordringer før neste landsmøte. Kunne det finnes et politisk grunnlag for å beholde DNA samlet innenfor Komintern, eller skulle Tranmæl kjøre en konfronta47


sjonslinje mot Scheflo og hans tilhengere? Og hvem skulle Tranmæl trekke frem som sin formannskandidat? Tranmæls svar på spørsmålene skulle endre livet for mange mennesker i Norge, men mest for hans unge støttespiller Oscar Torp.

Til politisk ildprøve i Kreml Oscar Torp var altså i 1922 en tranmælitt – men fortsatt langt fra noen uforbeholden sådan. Et eksempel på dette ble gitt i en for arbeiderbevegelsen vanskelig strid om ny voldgiftslov.79 I LOs representantskap stemte Tranmæl prinsippfast mot voldgift, mens Torp bidro til å sikre den moderate LO-formannen Ole Lian flertall for å akseptere en voldgiftsløsning. Torp stemte for en taktisk linje i en sak som han fryktet kunne føre til regjeringsskifte.80 Man øyner likevel her igjen sporet fra LO-kongressen i 1917: Torp var trolig mindre overbevist enn Tranmæl i sitt ja til revolusjonære masseaksjoner, og var slett ikke noen ukritisk stemme for Tranmæl. Fagopposisjonen Torp tilhørte hadde rettet skarp kritikk mot LO-formannen Ole Lian. Likevel kom Torp til å utvikle et forsonlig samarbeid med Lian. Høsten 1922 var Oscar Torp verken medlem av sentralstyret eller stortingsrepresentant, og hørte fortsatt ikke til blant partiets ledende menn. Han hadde likevel utmerket seg: Landsstyremedlem Oscar Torp ble innkalt og møtte jevnlig når viktige ting skulle diskuteres i sentralstyret.81 Seinhøsten 1922 ble han tildelt en nøkkelrolle i det pågående dramaet om DNAs forhold til Komintern. Kominterns årlige kongress skulle gå av stabelen i Moskva, og der skulle en rekke viktige punkter angående forholdet til det norske medlemspartiet tas opp. For å binde opp Tranmæl-fløyen til Komintern-kongressens vedtak, ønsket Scheflo og hans tilhengere at Tranmæl selv skulle lede den norske delegasjonen. Tranmæl motsatte seg av samme grunn bestemt å reise, og insisterte på at Scheflo og hans fløy måtte være sterkt representerte. Resultatet ble et kompromiss. Scheflo representerte de Moskva-tro kommunistene sammen med den fungerende partiformannen Emil Stang, mens den mer Moskva-kritiske Tranmælfløyen ble representert av tre langt mindre kjente navn. Den ene Tranmæl-tilhengeren ble Kyrre Grepps enke Rachel, og den andre ungdomsforbundets formann Haakon Meyer. Den 48


tredje ble 29 år gamle Oscar Torp, som dessuten ble gjort til den norske delegasjonens formann.82 Forutsetningene for den unge delegasjonsformannen var svært vanskelige. Torp hadde så langt kjent ikke vært utenfor Skandinavia før, og snakket bare norsk. Reisen ble utvilsomt en stor inspirasjon for ham. I tillegg til selve oppholdet i Sovjetunionen gjorde også møtet med finske partifeller som hadde vært utsatt for de hvites terror i borgerkrigen, et sterkt inntrykk på Torp.83 Men de voksende motsetningene mellom Komintern og DNA skar altså tvers gjennom delegasjonen han skulle lede. Da det fra Kominterns side ble fremlagt en tolv punkts resolusjon som innebar flere kontroversielle krav til underordning fra DNAs side, hadde Scheflo og Stang ingen betenkeligheter med å stemme for den. Betenkeligheter hadde delegasjonsformann Torp med støtte fra Grepp og Meyer desto flere av. Dermed sto montøren fra Sarpsborg som aldri hadde vært utenlands før, på talerstolen under Kremls fornemme kupler for å tale russiske revolusjonshelter og andre kommunistiske verdensledere midt imot. Han skred til verket med rak rygg og på uforfalsket sarpedialekt, oversatt til tysk av hans enda yngre og formodentlig enda mer nervøse støttespiller Haakon Meyer. Oscar Torp sa rett ut sin kritiske mening om resolusjonen, og presenterte en rekke begrunnede innvendinger mot dens underpunkter.84 Med 4000 delegater fra nesten hele Europa som tilhørere, var dette trolig den største forsamling Torp talte for i utlandet. Tross de mange harde slag Torp senere skulle kjempe mot borgerlige stortingsflertall, snakket han neppe noen gang til en mer skeptisk forsamling enn den i Moskva i 1922. Torp ble utledd og senere krast irettesatt da han hevdet at begrepet sosialdemokrat i Norge ikke var noe skjellsord.85 Da kongressen ikke på noe punkt viste vilje til å komme ham og flertallet i den norske delegasjonen i møte, var Torp i likhet med Grepp og Meyer innstilt på å stemme imot resolusjonen. Et ultimativt motkrav om at DNA i så fall ville bli ansett utmeldt av Komintern på stedet, fikk Torp, Grepp og Meyer til å velge en annen reaksjonsform. De stemte for resolusjonen med henvisning til at det gikk ut over deres myndighet å melde DNA ut av Komintern, men tok samtidig klar avstand fra resolusjonsteksten i en egen protokolltilførsel. Den linjen sluttet sentralstyrets flertall opp om, da de skarpt avviste Kominterns resolusjon.86 49


Mens Torp var oppe til politisk ildprøve i Moskva, ble problemstillingen om formannsvalget hjemme i Norge stadig mer akutt. Kløften mellom Scheflos Moskva-kommunister og Tranmæls norske sosialister sto dypere og mer truende enn noen gang etter Kominterns kongress høsten 1922. Oscar Torp hadde valgt side i partistriden, og støttet sammen med et mindretall i landsstyret en hard linje mot Kominterns krav.87 Avansert diplomati fra Komintern-utsendingen Karl Radek banet vei for et høyst foreløpig kompromiss 6. januar 1923. DNA tok ifølge landsstyrets vedtak den dagen sikte på å forbli et samlet parti innen Komintern og å etterleve dennes vedtak, men med en noe utvidet åpning for selvstyre. Torp kom hjem fra Moskva med styrket skepsis til om Kominterns elitisme og autoritære sentralstyring kunne kombineres med DNAs tradisjoner som et åpent breddeparti. Han omtalte i en avisartikkel i Østfold Arbeiderblad 11. januar 1923 åpenhjertig det påfølgende landsstyrekompromisset som et personlig nederlag, men dog «et nederlag slik at jeg ikke føler meg beseiret.»88 Det intetsigende kompromisset i landsstyret var et siste forsøk på å holde partiet samlet. Oscar Torp trodde etter alt å dømme ikke lenger at dette var mulig. Utviklingen skulle snart gi ham rett i det, og samtidig skyve ham selv ut i stridens aller fremste linje. Oscar Torps navn hadde ikke stått skrevet i stjernene ved fødselen i 1893. Men i 1922 hadde det i all hemmelighet stått skrevet på et ark, som den forstummede Kyrre Grepp fra sitt dødsleie holdt opp foran Martin Tranmæl.89 Denne episoden ble slutten på den unge klassekjemperen Oscar Torps tilværelse som elektriker i Sarpsborg, og begynnelsen på et nytt liv som rikspolitiker i hovedstaden.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.