Ordføreren i Oslo av Stig Aasvik

Ordføreren i Oslo

Stig Aasvik

Ordføreren i Oslo

Tidligere utgitt: Den elektriske elefanten, roman (2004) Costa Blanca, roman (2006) Indre anliggender, roman (2012) Lofotveggen, roman (2017)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58090-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Luc Tuymans Der diagnostische Blick V, 1992 Olje på lerret 57.9 x 42.3 cm Privat samling Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11/14,5 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg stokker om på ordene, setningene, livet: på hvem jeg har vært og på den jeg vil være. Jeg svømmer i en uavbrutt drøm, mørke former strømmer mot meg, som så mange andre misfornøyde mennesker gjennomstrømmes jeg av hvislende små øgler av ord, som så mange andre er jeg omringet av virvlende kvelende setninger, ubehandlet angst og usikkerhet, spørsmål som leder til nye spørsmål. Jeg er tørr i munnen. Jeg vet at jeg burde være positiv og vennlig, omgjengelig og imøtekommende, lun og morsom for å få meg en jobb. Likevel er det noe i meg som ikke vil være noe av dette. Noe i meg som vil være alt annet enn dette. Først nå, i en alder av 46 år, tør jeg å innrømme det: Jeg vil ikke være positiv. Jeg vil ikke være imøtekommende. Jeg vil ikke være optimistisk. Jeg vil ikke være den jeg burde være for å få meg en jobb. Nei, jeg insisterer på å være negativ, insisterer på å være meg selv. Følgelig vil jeg ikke ha noen jobb. I alle fall ingen vanlig jobb der jeg står opp om morgenen, rusler hjemmefra før det lysner, setter hjernen på vent, og finner veien hjem igjen når det er mørkt. Jeg kan ikke huske når det gikk opp for meg, om det var i går 5

eller i fjor eller for flere år siden. Jeg husker bare den befriende innsikten: at jeg ikke ville ha noen jobb. Når jeg nå likevel søker etter en jobb, er det fordi det følger visse forpliktelser med når man går på dagpenger fra Nav. Jeg er dessuten vant til å ha en jobb, vant til å tjene penger, bruke dem, bidra, i alle fall inntil jeg brått mistet jobben for halvannet år siden. Siden den gang har jeg, som en slags medfødt refleks, søkt etter en jobb. Jeg har mailet.

Jeg har ringt. Jeg har banket på dører. Jeg har stilt til intervju. Jeg har snakket meg varm, jeg har glødet, stått i brann. Jeg har vært dønn ærlig. Jeg har jugd. Jeg har blitt vippet av pinnen. Jeg har mistet tråden. Jeg har snakket uten at jeg har visst hva jeg snakket om. Jeg har latet som jeg har lyttet. Jeg har gitt faen. Gått hjem og lagt meg på sofaen. Og det er der jeg ligger nå. Glir inn og ut av meg selv, inn og ut av min bevissthet. Jeg har ligget på sofaen siden fredag, jeg har ikke spist, ikke lest, ikke sett på tv. Jeg tror jeg har sovet noen timer, døst, ellers har jeg ligget våken og stirret i taket. Jeg tror det er søndag, morgen, snart formiddag. I så fall er det fortsatt noen timer til resten av familien kommer hjem. Noe kleber seg mot ansiktet, mørket har valgt spindelvevets lette åndedrag, avtrykket finner sin form, strammer, gnurer seg inn i huden, blir en del av ansiktet, svømmer videre, i meg. På et eller annet tidspunkt, mellom fredag ettermiddag og nå, det kan også ha vært i fjor eller for snart tretti år siden, bestemte jeg meg for å avslutte det hele. Min del av det hele. Jeg vet at det ikke 6

er spesielt lurt av meg å skrive om dette, ikke spesielt elegant å takke for meg på denne måten. Jeg vakler mellom så mye. I dette spørsmålet står det akkurat nå mellom å slenge meg ut fra balkongen, henge meg, vasse ut og legge på svøm, tre en plastpose over hodet. Si god natt eller vi ses eller ingenting. Mens jeg har ventet på å gjennomføre, har jeg oppdaget to ting: utsettelsen og utsettelsens privilegier. Innimellom har jeg, på et vis, lært meg å klamre meg til utsettelsens privilegier. Klamre meg til min nyvunne frihet. Jeg som skal si god natt eller vi ses eller ingenting, jeg som skal dø, kan i mellomtida si hei hei, til og med smile og le. Sammen med andre eller alene. Av andre og av meg selv. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid gjentar ordet hei. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg må smile når jeg ser andre smile.

Usikkert, når noen gjør det, åpent og rått de få gangene det skjer. Det plager meg også at jeg ikke vet om dette dreier seg om et ordinært middelklassesammenbrudd eller om et mer alvorlig og komplekst sykdomstilfelle. Hvem er så denne fyren som skal dø? Han liker å drikke et kaldt glass melk før han går til sengs. Han går for øvrig tidlig til sengs og står tidlig opp. Han er likevel kronisk trøtt og uopplagt hele dagen. Han strekker på seg i situasjoner der han vil framstå som litt bedre enn han er. Han er ofte lei av å framstille seg som høy og mørk. Ofte lei av seg selv. Lei av alt. Han som skal dø, heter Stig. Han må gjerne forveksles med forfatteren av denne boka, navnet på omslaget og på kolofonsiden er mitt, han som heter Stig Aasvik, er 7

meg, eller jeg, og jeg står inne for alt Stig Aasvik, eller han, forfatteren, skriver; jeg står inne for alt bortsett fra det som eventuelt kan ende med juridisk forfølgelse; litterære debatter, smått som det kan være sammenlignet med rettsvesenet, eventuell dom, bot og fengsel, smått som det kan være sammenlignet med alt, har jeg heller ikke tid og overskudd til. En av grunnene til at jeg mangler energi og overskudd, at jeg voldsommere og mer alvorlig enn noen gang før dømmer meg selv til helvete, eller i alle fall temmelig nær, er at jeg er arbeidsledig. På andre året mottar jeg nå dagpenger fra Nav. Hadde det ikke vært fordi jeg har familie og gjeld, hadde jeg aldri gått til Nav da jeg uventa og brått mista jobben. I fjor var jeg på et fire ukers jobbsøkerkurs i regi av Nav, jeg taklet ikke å dele nederlaget mitt i et klasserom med tretti andre jobbsøkere, og jeg taklet heller ikke de inkompetente karriereveilederne, og tvangsmomentet som lå i bånn av dette håpløse jobbsøkerkurset (jeg ville ikke få utbetalt penger hvis jeg sa nei til å delta på kurset). Jeg stengte verden ute, der og da skrev jeg en rasende bok, der brodden først og fremst var rettet mot meg selv, men som også, på en nokså giftig måte, handlet om selve jobbsøkerkurset – uten at det hjalp et spøtt på humør eller situasjonen ellers.

Klokka tikker. Vinteren er her. Jeg har mindre enn et halvt år igjen på finne en ny jobb. En jobb jeg egentlig ikke vil ha. Til sommeren har jeg ikke lenger rett til dagpenger. For snart tre måneder siden, i fjor høst, gikk også dette faktum opp for min vei8

leder i Nav. På telefonen fortalte han at jeg måtte møte til et nytt jobbsøkerkurs, et oppfølgingskurs på til sammen tjuefire uker. Dette skulle foregå hos Din utvikling AS, de samme jævlene som arrangerte det første jobbsøkerkurset. Jeg skulle dermed tilbake til Helsfyr, de ufyselige lokalene, den fryktelige karrierebedriften, flokken med HR-folk som kombinerte motivasjonsfloskler med militær disiplin. Den indre samtalen med meg selv her jeg ligger på sofaen og vandrer rundt i hukommelsen, i innbilte og reelle minner, i egenregisserte framtidsscenarioer, rolige og behagelige, døsige og tidløse flighter, nokså kjedelige, men også mer eller mindre helvetesaktige, for eksempel der jeg våkner av at flyet jeg sitter i er i ferd med å styrte eller der jeg kvepper til i en overfylt hundegård eller der jeg klemmer meg oppetter veggen i en stappfull fengselscelle, kamphunder, selvfølgelig, utsultede og siklende beist, mine cellekamerater er uten tvil drapsmenn og voldtektsforbrytere, men det er også sånn at jeg, liggende på sofaen, i en dels våken, dels sovende og drømmende tilstand, på en av mine tidløse flighter, merker at bevisstheten leter etter noe eller noen, om bord, i gatevrimmelen, i universet av ansikter, i alt som virvler og griper inn i hverandre; mosaikkfølelsen, enten jeg sitter på flyet som er på vei til den sørlige halvkule, eller jeg sitter på bryggekanten og dingler med føttene over vannskorpa eller jeg befinner meg i vannet, motstrøms, i selvforaktens spinnville hjul. Noe sank i meg da det gikk opp for meg at jeg skulle på et nytt jobbsøkerkurs. Det forrige kurset var et 9

helvete, intet mindre, og det varte i fire uker. Dette nye kurset skulle vare i tjuefire uker. I et halvt år.

Jeg sank ned på nærmeste benk, jeg var på marsj gjennom Tøyenparken da jeg fikk telefonen og ble informert om kurset. Jeg brukte noen sekunder på å komme til hektene før jeg spurte veilederen om det fantes andre, lignende bedrifter, som tok imot jobbsøkere på vegne av Nav. Pussig at du nevner det, svarte min veileder i Nav, for du skulle opprinnelig til Funkweb. Navnet forstyrret meg såpass at jeg ikke fikk med meg resten av informasjonen. Men så vidt jeg oppfattet, et barnehagefølge tuslet forbi benken mens vi snakket, hadde Funkweb nettopp priset seg ut i en anbudsrunde som Nav hadde arrangert mellom de mange karrierebedriftene som har poppet opp på grunn av den økende arbeidsledigheten og Navs nye linje om å outsource tjenester. Jeg fikk telefonen på en fredag, og jeg skulle møte til kurs på mandag. Helga i mellom var ille. Jeg gruet meg som jeg aldri har gruet meg før. Jeg var nærtagende og oppfarende. Ble fysisk uvel. Tenkte det verste. Mandag morgen, i andre etasje i kurslokalet på Helsfyr, ble jeg tatt imot av en kvinne som kalte seg Mona. Hun var åpen og vennlig, ba meg om å følge etter henne. Hvor er de andre, spurte jeg da hun lukket døra etter meg. Det er bare deg, sa hun og smilte. Velkommen, vi skal tilbringe seks måneder sammen, fortsatte hun, så sant vi ikke finner en jobb til deg, da. Jeg kikket vantro rundt meg enda en gang. Utenfor vinduene hadde det begynte å regne. Jeg kan reise meg, det er bare noen skritt 10

til kjøkkenkrana, men jeg blir liggende. I natt, eller var det i går natt, drømte jeg at jeg banket på hos naboen for å spørre om et glass melk. Jeg har et fødselsmerke på venstre rompeball; jordmoras fingeravtrykk ligner på Cuba, øya. Et kjennetegn så godt som andre. Mitt fremste kjennetegn er likevel at jeg er en drømmer. En dagdrømmer. En lediggangens konge. I drømmen sto jeg på dørterskelen og ventet på at naboen skulle hente et glass melk til meg. Jeg møtte til første time på jobbsøkerkurs del 2 med klørne og piggene ute. Jeg var forberedt på å mure meg inne, ikke bidra, men så ble jeg møtt av en pen og voksen kvinne, en som smilte og sa at det bare skulle være oss to, at det skulle handle om personlig oppfølging, henne og meg. Den frynsete følelsen man kan få ved å reise til et nytt sted, sove i en ny seng, ligge med en kvinne som ikke er den kvinnen man pleier å ligge med, drømme en drøm man ikke har drømt før, ta på seg et par nye sko. Fra dørterskelen fikk jeg øye på sofaen til naboen min, eller Beate, som naboen av en eller annen grunn het i drømmen min, på den beige sofaen hennes lå det et brunt ullpledd, og flere fargerike puter; en del av meg gikk bort til sofaen mens resten av meg ble stående på dørterskelen; derfra, med tåballene på selve terskelen, kunne jeg se at jeg la meg på sofaen, krøllet meg sammen under ullteppet og der lå og sov i flere uker, muligens lenger – alt mens hun som eide sofaen, gjorde i stand et glass melk. Noe av det første Mona, min personlige karriereveileder, fortalte meg, var at jeg måtte 11

tenke positivt, trene og spise sunt. Hun gikk deretter gjennom ulike pusteteknikker og avslapningsøvelser. Jeg fulgte ikke så godt med, jeg var dels satt ut av innfallsvinklen og dels av det pene ansiktet hennes – noe som hver for seg og til sammen sendte tankene i alle andre retninger enn de burde.

Jeg mener likevel å huske at hun også snakket om hjernestukturer og de vanligste kildene til selvsabotasje, eller som hun sa, din indre sabotør som står i veien for deg selv, og som hver og en av oss har, men som også er en av de vanligste årsakene til at folk ikke kommer seg ut i jobb. Hun fortalte at hun ville gjennomgå en rekke teknikker for å tenke positivt med meg, og så gjentok hun at hovedfokuset ville være å lære meg å ta vare på meg selv, hjelpe meg selv, og for at jeg skulle kunne være mottakelig for dette, måtte hun hjelpe meg med det mest elementære: positiv tenkning, kosthold og trening. Hun ville derfor gjennomgå en rekke dietter med meg, alle gunstige for en som var ute etter en ny start, en ny jobb. Men før vi kom så langt, måtte jeg love henne at jeg skulle begynne å trene og holde meg unna melk, sukker, brød og rødt kjøtt. En av fordelene med å være arbeidsledig er at jeg får kontakt med meg selv. Mer kontakt enn jeg ville fått hvis jeg hadde leid ut hjernen min til en arbeidsgiver. Jeg kan ligge på sofaen og samtidig sitte på en benk i Tøyenparken, vende siktet innover og samtidig utover. Jeg kan, idet jeg ser inn i meg selv, samtidig se utover byen og et stykke ned Oslofjorden, forestille meg at jeg befinner meg i Hobart, på Tas12

mania, i den delen av Den Kongelige Tasmanske Botaniske hage som kalles Den japanske hagen, jeg kan sitte der og være fornøyd med meg selv, veldig fornøyd, forstyrrende fornøyd – det er kanskje bare noen timer siden jeg sto opp, utførte mine morgenmonotone rutiner, kjente lyset pepre huden da jeg sto foran hotellvinduet, lyset som trengte inn og sprakk opp og fordelte seg på innsiden. Lyset som satte fart i tankene, lyset som hadde stått i bend, i et slags frossent dirr, et sted bak øyelokkene, gjennom natta, gjennom vinteren. Tankene forflyttet seg gjennom lysveggene i meg, fra vinduet og ut på balkongen, samlet seg, forsterket seg, forplantet seg. Noe av det første jeg gjorde da jeg forsto at jeg hadde mista jobben og at jeg fort som pokker burde finne meg en ny, var å kontakte Cecilie, min gode kollega fra den tida jeg jobbet i Stortingets administrasjon. Jeg fortalte henne at forlaget, som jeg hadde valgt framfor Stortinget fire år tidligere, hadde møtt veggen og sagt opp sine ansatte. Jeg fortalte henne at jeg trengte en ny jobb og godt kunne tenke meg å komme tilbake til Stortinget. Jeg fortalte henne at jeg ikke kunne leve av å skrive en og annen roman sprunget ut av en indre nødvendighet, nei, det kunne jeg virkelig ikke leve av, jeg må ha en vanlig jobb, sa jeg, jeg må være en del av samfunnet, bidra. Det siste var mildt sagt usant. Jeg fortalte også at jeg hadde boliggjeld og kredittkortgjeld, at jeg skyldte penger til Kjetil og Christian og Terje. Mer til Kjetil enn til de to andre. Jeg fortalte at jeg skyldte forlaget mitt penger (heller ikke sant, men jeg for13

talte det likevel for å understreke et poeng). Jeg fortalte at jeg var på etterskudd med telefonregninga og med månedsavgiften til Elexia, jeg fortalte at abonnementet på Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid var stanset. Jeg fortalte om et par leie inkassoregninger. Jeg fortalte at jeg brukte dagpengene, som ikke var i nærheten av hva jeg tjente da jeg jobbet på forlaget, eller på Stortinget, til å betale min del av boliggjelda; resten brukte jeg på kafé. Ja, jeg innrømmet alt, overfor Cecilie, hun er fin sånn, forståelsesfull, lett å snakke med (hun er for øvrig født fem måneder etter mamma, altså i den andre måneden av 1952). Hva gjør du på kafé, da, spurte Cecilie. Jeg fortalte at jeg satt der på dagtid og studerte folk, at jeg forsøkte å leve meg inn i ansiktene rundt meg, et par øyne kan romme en hel verden, sa jeg, det samme kan et par stramme skinnhansker, en jakke eller en nese eller setninger som sneier meg i forbifarten. Skriver du ned dette, da, spurte Cecilie. Det hender, sa jeg, men for det meste er dette et rent tidsfordriv, tankeleker, som foregår mens jeg drikker kaffe og spiser altfor mange blåbærmuffins. Men burde ikke du skrive en ny bok, Stig, det er tross alt noe du har gjort før, du er forfatter, og det er en jobb god som noen – burde du ikke konsentrere deg om det istedenfor å kaste bort tida på kafé? Har du hørt om Skarvene fra Utrøst ?

Nei. Isak og Brønnøypresten ? Nei. Jo i sjøholmene ?

Er dette romaner du skal skrive? Det er nordnorske eventyr, jeg har en plan om å utvide dem, gi dem nytt liv. Hm, men hvorfor gjør du ikke bare 14

det, da? Jeg må ha en jobb, skaffe meg en jobbidentitet, jeg greier ikke å godta at jeg er forfatter, ikke skriver jeg bra nok, og ikke har jeg tjent penger på det heller, nei, jeg må ha kontroll på at jeg bidrar med fellesutgifter og boliggjeld, jeg greier ikke å skrive noe av verdi når jeg ikke har det mest elementære i orden. La oss si at jeg kan hjelpe deg med en jobb, vil du da igjen kunne skrive? Ja, definitivt. Men Stig, da vil du jo ikke klare å gjøre jobben, du vil være ufokusert, sluntre unna arbeidsoppgavene og benytte anledningen til å skrive fordi forholdene ligger til rette for det. Du kan med andre ord ikke hjelpe meg med noen jobb? Nei, jeg tror dessverre ikke det, Stig, jeg foreslår at du slutter med å søke på jobber, setter deg ned og skriver, det er det du vil, det er det du kan, kanskje kan du også lære deg å skrive krim, jeg er sikker på at du vil klare det, og det vil redde deg og familieøkonomien. Takk for råd, Cecilie. Jeg er retningsløs, på ville veier, på rett vei. Jeg er ikke framme når jeg er framme. Jeg er aldri framme. I Tøyenparken, i den delen av Botanisk hage som kalles oldemors hage, der jeg, når det er varmere enn nå, pleier å sitte på en benk og lese, får jeg ofte lyst til å gå ned for å se på blodbøkene som står i skråninga ned mot Jens Bjelkes gate, og når jeg først står i skråninga, og stirrer på blodbøkene, er veien kort til flytoget og Paris. I Paris lengtet jeg til Nice. I Nice til San Sebastian. I Bangkok lengtet jeg sørover, til Andamanhavet, Similian-øyene, snorkling og hengekøyeettermiddager. I Sydney lengtet jeg til Melbourne og i 15

Melbourne lengtet jeg etter Tasmania og på Tasmania lengtet jeg tilbake til Melbourne og i Melbourne til Auckland og i Auckland til Dunedin og i Dunedin til Bodø og landskapene rundt, fjell og strender, vind i håret, lukt og utsyn. En av fordelene ved å utsette dødsdagen, er at jeg også kan utsette utestående regninger. Jeg kan tillate meg å gi faen.

Gi slipp. I alle fall litt. Det var også noe jeg merket da jeg satte meg ned sammen med Mona, min personlige karriereveileder. Jeg merket at hun ville meg vel. Stemmen. Øynene. Munnen. Visse netter presser skipsskroget senga og dermed meg mot veggen, foruten tyngden gjør blåsten det vrient å reise seg, blikket mister feste, regnet pisker meg i ansiktet og på de delene av overkroppen som ikke befinner seg under dyna, jeg ser ikke forskjell på vegger, golv eller tak, på skipet eller en skikkelse som minner om pappa, dette som dundrer mot meg, i meg.

Jeg vet ikke om jeg tidligere har hatt dekning for ordet erindringskunst, jeg vet ikke om jeg har det nå heller, men jeg tror at jeg, når jeg nå nærmer meg enden av den tunnelen som kalles livet, har forstått hva det går ut på, jeg har innsett rekkevidden, om enn ikke de dypeste lagene, helt ennå.

Mona brukte halvannen time på å lire av seg de verste motivasjonsflosklene. Jeg skulle ha fortalt Cecilie at jeg har skrevet mine romaner samtidig som jeg har stått i full jobb. Ja, bortsett fra den siste, som jeg skrev på jobbsøkerkurs. Jeg må huske på å ta ut brød av frysern før Kristin og Simon kommer hjem. Huske på å ringe Terje og Kjetil. Jeg 16

orket ikke å snakke med noen i går, eller i forigårs.

Halvannen time inn i første del av oppfølgingskurset ble Mona plutselig personlig, og det var det bare såvidt jeg fikk med meg, siden jeg i hodet satt på et fly uten henne. Hun fortalte at hun selv flere ganger hadde stått uten jobb, at hun hadde vært fortvila, at hun flere ganger hadde brutt opp og forlatt alt for å begynne på nytt. Hun kunne fortelle at hun var halvt fransk og halvt norsk, at hun hadde vokst opp i Fredrikstad og i Marseille, at hun hadde tre søsken, at hun hadde bodd i England i flere år, og at hun der blant annet hadde jobbet som flyvertinne i British Airways og som programleder i engelsk tv. Videre kunne hun fortelle meg at hun var noen år eldre enn meg, at hun ikke hadde barn, og at hun nylig hadde gått fra samboeren sin. Jeg er ofte redd for å konfrontere meg selv, se meg selv i øynene, si rett ut hva jeg mener, banke det inn, så å si. Det er nettopp denne feige væremåten som hindrer meg i å være den jeg vil være, denne unnvikende væremåten, eller selvskadingen, som hindrer meg i å forstå hvem jeg er og hvem jeg er på vei til å bli, som hindrer meg i å nå fram til sannheten om meg selv, så vass eller grunn den nå enn måtte være. Noe i meg ble rørt over Monas åpenhet, jeg ville vise henne det, åpne meg, jeg også, noe i meg ville dessuten holde rundt henne, gråte, og helst i fanget hennes. Men så kom jeg på at jeg foraktet yrket hennes, arbeidsgiveren hennes og tvangsmomentet som hvilte over dette kunstige møtet, alt dette som sydet og kokte i meg så fort jeg hus17

ket det. Jeg reiser meg langsomt, kjenner sofarynkene på baksiden av lårene mens jeg går bort til kjøleskapet. Var jeg ikke akkurat hos naboen og bommet et glass melk? Jeg kjenner at jeg ikke orker å gjøre det en gang til, virker mer enn rart, jeg er dessuten ikke noen melkeboms, jeg gidder heller ikke å gå på butikken. Er det lørdag eller søndag? Så mye for åpenheten: Jeg kunne ikke fortelle Mona at jeg ikke vil ha noen jobb, jeg fikk en vag følelse av at jeg skulle gjøre det når hun åpnet vinduene på vidt gap, men jeg kunne ikke når jeg forsto at jeg ville ha fornærmet henne, for hun tok jobben sin seriøst, det var lett å se, hun ville hjelpe, og hun trodde på verktøyet sitt, den såkalte kompetansen sin. Hun så ut til å være drevet av et oppriktig ønske om å hjelpe folk tilbake i jobb. Jeg fisker ned et kjøkkenglass fra skapet, holder det under springen i noen sekunder, tar en slurk og kjenner at jeg må tisse. Hvem i meg er det som plyndrer minnene om meg? Hvem det enn måtte være: Drivkraften, dette indre reisverket som velger å holde seg oppe, og av og til gående, for egen del, og litt for min, hva består den av? Hvem eller hva i meg kjenner glede over gjenkjennelsen, hvem eller hva nikker anerkjennende til seg selv, hvem eller hva har innsikt i disse fortettede sannhetene om meg, disse forgangne ingentingene? Jeg har hjerte og hjerne, og hender, men sjelden på rett plass. Jeg kan ikke skrive og jeg kan ikke la være. Kroppens grålysning mens jeg går, mest i starten, før mørket sprekker opp og når hodet; sånn er det også når jeg legger meg på 18

sofaen eller på golvet eller i gresset eller i snøen; eller skriver, eller løper; jeg trenger litt tid før jeg blir varm, før kroppen og bevisstheten våkner. Jeg beundrer dem som gir faen, dem som viser fingeren til seg sjøl og alle andre, igjen og igjen, i livets avgjørende situasjoner, viser fingeren til den jævla planeten som også jeg – for tida – er en del av. Den jeg vil vise fingeren, vende ryggen, den jeg vil være en del av; faen, jeg er så forbanna redd for å miste det jeg har, den plassen jeg har, det livet som forgreiener seg inn i andres, mine nærmeste og de ikke fullt så nære. Jeg beundrer dem som ikke er redde for å dø, beundrer alle dem som ikke er redde for å leve, alle dem som prøver, feiler og prøver igjen, alle dem som scorer mål, på og utenfor banen, alle dem som møter blikket sitt i speilet uten å blunke, alle dem som blir stående etter å ha plantet en knyttneve i speilet eller i veggen eller i døra, alle dem som greier å vræle, si det som det er, artikulere vrælet, og jeg beundrer, misunner mer enn beundrer, alle dem som har en jobb, alle dem som gjør sitt beste, som trives, utfører arbeidet med glede og overskudd, enten de får lite eller godt betalt. Jeg våkner stadig uten å våkne, jeg er stiv i akillesene de første minuttene etter at jeg har forlatt sofaen eller senga, søvnen kan være kjærkommen og nødvendig, men stort sett er den lumsk, upålitelig, utmattende. Jeg stoler på mekanismen i klokka mi mer enn tidsfølelsen i meg selv, søvnen i meg husker plutselig på noe jeg glemte i forrige uke eller for et øyeblikk siden, akillesene har aldri vært verre, lyskene 19

er bedre enn i forrige uke, de døde sover på kirkegården, det kan diskuteres, pisse tar ørlite lenger tid enn i fjor, dagens kaffe på Stockfleths i Gamlebyen, en baguette med skinke og ost, siste utgave av Morgenbladet ligger på vindusfjøla ut mot Oslo gate, jeg kikker litt på forsiden, deretter på hun som sitter ved vinduet ut mot Schweigaards gate, deretter på omslaget av boka hun leser, jeg kan høre baristalydene, dunk, damp, skvattrende kopper og skåler, Menn forklarer meg ting, jeg har litt møkk på den venstre skoa, litt møkk rundt hjerterota, i 180 000 bilulykker på kinesiske veier i fjor døde 58 000 av skadene, Simon har scora over hundre mål for Vålerenga siden han begynte som femåring for snart tre år siden, men jeg har aldri sett ham juble mer enn da han rett før jul på Pokémon Go-jakt sammen med Karsten fanget Lapras i en av bakgårdene på Lille Tøyen, jeg kan ikke lenger tillate meg å stikke, for eksempel til India, finne meg en munkecelle, kaste sokker og sko, meditere alene i tre måneder, men jeg kan stå opp tre timer før de andre i familien, sitte på stuegolvet, stirre inn i meg sjøl og tenke på døden. I begynnelsen var jeg veldig fascinert av Mona, de myke linjene i ansiktet hennes, den rene huden, de uredde øynene, de kjøttfulle leppene.

Jeg kunne godta tompraten hennes på grunn av det pene ansiktet, den smale halsen, de små hendene, blusene, de stramme olabuksene og de minst like stramme støvlettene. Hun var så velmenende, så mild, at jeg godtok så å si alt. Lindorff ringer meg et par ganger i uka; jeg antar at de vil fortelle meg at jeg ligger 20

på etterskudd med betaling. Når jeg lukker øynene, kan jeg se for meg en stille og bred elv, rosa solnedgang, flytende likbål – de hvite arkene, tankene mine, disse flytende vinduene, driver, sakte, fra meg.

Jeg kjenner igjen mobilnumrene, men tar ikke telefonen, greier heller ikke å presse ned det røde feltet, blinken, der det står avvis. Etter tre uker med én ukentlig motivasjonsdag hos Mona, var jeg forelska. Det skulle ikke vare. Men for et løft, for et spark, for en energi og glede det utløste. Forelskelsen bølget fram og tilbake i bevisstheten min, dagene og nettene var bedre enn på lenge, jeg tror jeg smilte, i alle fall inni meg, den uka det sto på.

I etterpåklokskapens lys skulle jeg ha utnyttet forelskelsen bedre enn hva jeg gjorde, energien burde ha ført til noe mer, et kyss, et knull, ny pers på tredemølla, i det minste resultert i en jobb. Kristin ha sagt at jeg kan pakke sammen og dra hvis jeg skriver om familien hennes. Jeg kan skrive om henne og om Simon, men ikke om familien hennes. Jeg har ofte følelsen av at jeg står barbeint på stranda, et eller annet sted på den sørlige halvkule, at jeg skriver med tåspissene i sanden, i all hast, før tidevannet siver inn. Jeg har aldri vært i Shanghai, eller på Hvaler utenfor Fredrikstad, men jeg drar gjerne, setter meg på flyet i det første tilfellet og tog eller buss i det andre, når som helst. Jeg glemmer ikke refrenget til Queens «Under pressure», trommene, bassen, gitaren og vokalen, i stigende rekkefølge, bølgende, hver for seg og deretter sammen, jeg kunne ha elsket landet mitt under andre omstendigheter, kan21

skje også flagget og kongehuset, skjønt det siste er jeg mer usikker på, jeg har hørt og sett Jens Stoltenberg tale på Grønland Torg og sett ham forsyne seg med kjøttkaker i Stortingsrestauranten, jeg har gitt penger til Frelesarmeen før jul og ukentlig til en rumensk mann som sitter utenfor inngangspartiet til T-banen på Tøyen, jeg har stemt på Jens Stoltenberg, men angret straks på at jeg ikke stemte på Kristin Halvorsen, jeg har siden stemt SV ved alle valg, Audun Lysbakken, Heikki Holmås, Bård Vegard Solhjell, Inga Marte Thorkildsen og Eva Joly, det er mine favorittpolitikere, sammen med Kristin Halvorsen, som jeg savner i politikken, og på så mange andre vis, en annen politiker jeg har sansen for, er Arbeiderpartiets Jan Bøhler, han er min statsministerkandidat, en raring, ja, men en raring med et bankende hjerte for å hjelpe folk som i utgangspunktet ikke har fått den beste starten i livet, han virker ekte, Jan Bøhler, hel ved, som det heter, sånn, så er det sagt, jeg håper ellers at SV snart slår seg sammen med Miljøpartiet De Grønne og partiet Rødt – at de kaller seg De grønne (navnet er ikke så viktig, bare de slår seg sammen, forener kreftene, fokuset), og nedfeller et løfte om at de aldri, aldri skal samarbeide med Fremskrittspartiet eller andre miljøog fremmedfiendtlige partier, jeg kan høre lydene fra sentercourten i Wimbeldon sånn de var på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet; slagene, stønnene, applausen, Finn Søhols stoiske kommentatorstemme, jeg ser for meg Fyllinga i Horten, steinbryggene ut mot sjøen, når jeg hører Otis Reddings 22

«(Sittin’ On) The Dock of the Bay», jeg kan også høre et og annet verbalt utbrudd fra John McEnroe, dommerens stemme, publikumssumming og buing, Kristin er ennå sur på meg fordi jeg ga bort Simons tripptrappstol til en av våre gamle naboer da vi flytta fra Enerhaugen for snart fire år siden, jeg savner å gå gatelangs i København, syklistene, bokhandlene, kafeene, friheten jeg kjente der, jeg husker det høye og tjukke og uvirkelig grønne gresset på Island, på begge sider av de nakne beina til Kristin, smaken og lukten av gress vil være noe av det siste jeg vil glemme, jeg har reist en god del, jeg er glad pappa var politimann da jeg vokste opp, hundrevis av byer greier seg utmerket uten meg, men jeg er glad jeg har vært i dem, glad jeg fortsatt kan gå rundt i disse byene uten at jeg faktisk er der, jeg skriver nå og da med Chopins nokturner i ørene, ser av og til ut av vinduet, Birgitte Engerer, som er den pianisten jeg foretrekker når jeg hører på Chopin, ble født i Tunis ni måneder etter at mamma ble født; hun vokste opp i Paris, men reiste til Moskva for å studere, opprinnelig for ett år, men likte seg så godt at hun ble ni år i Sovjetunionen, jeg mangler tålmodighet, dens dype innsikter er utilgjengelige for meg, likevel aner jeg at jeg med tida, hvis den nå hadde vært på min side, ville ha lært meg et og annet som ville gjort meg til et bedre og ikke minst roligere menneske enn det jeg er nå, det faktum at pappa var politimann, ga meg en slags identitet, jeg tok den for gitt og forsto ikke hvor mye det hadde betydd for meg, før jeg hadde mistet den, jeg 23

er fortsatt en sofaturist, drømmer fortsatt om stillehavsøyer og Canadas skoger og elver, jeg er fortsatt sju år gammel og fylt med én eneste drøm: bli som pappa, snill og sterk, og ikke minst, politimann, jeg har hatt fantastiske flotte kjærester, og jeg har vært like heldig med henne jeg har fått, moren til sønnen min; menneskene mine, livet mitt; hvordan kan jeg hive dem fra meg, hive alt fra meg, hvordan kan jeg la meg ødelegge av disse vanligvis forbigående hindringene, disse stigningene og senkningene i hjernen min, disse nevekampene for tomme tribuner under hjernebarkens mørke flomlys, disse hodeduellene, dette idiotiske presset som jeg har lagt på meg selv for å få meg en jobb, en inntekt, en identitet; hvorfor tar dette så enormt mye plass i min bevissthet, hva er det med folk i dag, vår kultur, som verdsetter en jobbidentitet så mye, og hva er det med meg som ikke greier å se bort fra dette, hva er det med meg som vil være som alle andre og samtidig ikke; jeg som ikke engang vil være meg selv, jeg som jo egentlig ikke vil ha en jobb, jeg som bare vil ha en inntekt, tryggheten, statusen og mulighetene en inntekt gir; selve jobben vil jeg ikke ha; men hva vil jeg da? Jeg vil drive dank. Sitte på kafé.

Ligge på sofaen. Reise. Lese og skrive, og helst kompenseres på en nokså nøysom økonomisk måte for dette. Jeg vil være en evig student, en munk, en som spør og spør, en som alltid leter etter noe, en som finner, men som hele tida leter videre, på biblioteket, på kafé, men også utenfor, i gatene, midt i vrimmelen, alene, og langt fra byen, langt fra folk, 24

i skogen, på fjellet, langs kysten, der jeg også kan være alene, innerst i en vik, i meg selv, der jeg også kan være en detektiv i andres hjerner, en som plukker med seg rare steiner i lommene, litt sopp og bær når det er tid for det, og som tar seg tid til å ligge på rygg, studere skyene som driver forbi, gå hjem og skrive ut skyene, tankene, alt som vikler seg ut av min bevissthet. Det er det jeg vil. En del av meg vil også være Freddie Mercury, sånn han var på 1970- og 1980-tallet, han som sang og danset «Don’t Stop Me Now» og «Who Wants to Live Forever» og «Bohemian Rhapsody» og en drøss med andre uforglemmelige sanger, han som la hele livet sitt i denne fantastiske stemmen som sprengte seg inn i hodet mitt da jeg var mye yngre og følgelig mye mer energisk og happy enn hva tilfellet er nå. Jeg vil også være langdistanseflyver og profesjonell fotballspiller. Verdensberømt forfatter, selvfølgelig. Filosof. Firebarnsfar, bestefar. Raus og elsket. En kosmopolitisk donjuan med et varmt hjerte. Forestillingskraften, uendelig som den kan være når den er på tilbudssida, forbyr meg ikke å være vitenskapsmannen som kurerer kreft, en av de politikerne som tar klimakrisen på alvor, og da mener jeg alvor, en av de politikerne som greier å utjevne de enorme forskjellene mellom fattige og rike, den som avskaffer krig, drap og alle former for vold, om det så betyr slutten for homo sapiens som art. Forestillingskraften kan også lulle meg inn i andre toneleier, selvopptatte og meningsløse, men likefullt givende, der og da, forestillinger – som når jeg lukker øynene og 25

innbiller meg at jeg kunne ha vært George Clooney, eller Roger Federer, jeg har heller ikke noe imot Pep Guardiola, jeg tror jeg kunne ha fått på meg klærne hans, hele garderoben, i alle fall hvis jeg følger Monas oppfordring om å kutte ut kjøtt, sukker, melk og brød, jeg kunne også tenke meg å ha vært Marina Abrahamovics hemmelige eller ikke fullt så hemmelige elsker, spesielt for en ti–femten–tjue år siden, da jeg forøvrig ikke visste hvem hun var, men da hadde alderen hennes korrenspondert mer med mine affiniteter i slike saker, jeg kunne tenke meg å være i skoa til så mange, fylle dem, for en tid, som et slags påfyll, eller vitamintilskudd til meg selv, det fins selvfølgelig andre måter å sanke menneskelige kvaliteter på, men dette er det første jeg kommer på, og erfaringsmessig stoler jeg på mine første instinkter, selv om de har gitt og fortsetter med å gi meg trøbbel. Det kan se ut som om jeg vil slippe å være meg selv. Mer om det seinere. Men altså, jeg er ikke alene. Alt dreier seg ikke om meg, eller hva jeg trenger. Når jeg ikke skriver eller tenker på annet enn å dø, kjenner jeg en voldsom kjærlighet for gutten min, som nylig fylte åtte år, og for kjæresten min, som jeg utrolig nok har greid å holde på i nesten hele mitt voksne liv. Foruten et håpløst prosjekt om å skrive moderne eventyr som tar utgangspunkt i sagn og eventyrstoff fra Nord-Norge, skriver jeg på fem eller seks romaner samtidig. Arbeidstitlene er Tøyenparken, Sjømannspresten, Årets døde, Langdistanseflyver og Fingerspitzgefühl. Freddie Mercury ble født tjue dager før pappa. Jeg trenger frisk 26

luft. Jeg kan ikke skrive og jeg kan ikke la være.

Selv om jeg har sovet her på sofaen siden fredag, er jeg utslitt. Et friskt pust fra vinduet eller balkongen kan åpne dører og vinduer i meg selv, jeg vet ikke hvilke, for jeg har jo ikke dører og vinduer i meg selv, selvfølgelig har jeg ikke det, likevel skriver jeg det sånn, for å understreke et poeng, eller fordi jeg ikke kan annet, eller vil annet. Jeg lengter etter å sove, mer, ut – slippe alle disse samtalene som dundrer inni meg, jeg vil dessuten slippe å kaste meg fram og tilbake, svette, snorke, hoste; slippe å stå opp, drikke vann eller melk fordi munnhulen og halsen er så jævla tørre, pisse, møte meg sjøl i speilet mens jeg vasker hendene, tasse tilbake til sofaen eller senga, finne en stilling som jeg innbiller meg vil være gunstig å innta for å sove videre, gjøre det beste ut av de fasene søvnen kan tilby, deriblant døse, dorme, duppe, rykke, synke, gli, svømme og sveve, inn og ut av bevisstheten, inn og ut av meg selv, inntil jeg igjen er våken og må stå opp.

Det er en stund siden de ble stjålet, men en eller annen gjøk går trolig fortsatt rundt i skoa mine.

Det var da jeg trente på Sats Kampen. Jeg satte fra meg skoa på en hylle ved siden av resepsjonen, sånn alle ble oppfordret til for ikke å labbe inn i garderoben med utesko. Vendepunktet i forholdet mellom Mona og meg fant sted da hun fikk en telefon fra fastlegen sin mens vi satt og mediterte. Det er overraskende nok ikke alltid mørkt når jeg våkner.

Det er ingen som legger merke til bøkene i bokhyllene når jeg ikke gjør det. Ingen, i alle fall ikke 27

her, som svømmer inn i bokryggene, inn i tekstene, og med ett kjenner seg igjen, i selve teksten; det er også bare jeg som vet hva jeg gjorde og hvor jeg befant meg da jeg leste akkurat den boka, eller den ved siden av. Jeg husker jeg ble rasende da jeg forsto at skoa mine var stjålet. Mona hevet stemmen, det spraket og knakte i hodet mitt mens hun snakket, kjeftet. Fastlegen hennes måtte forstå at de ikke bare kunne avlyse timen på så kort varsel. Enkelte ettermiddager, jeg tror det var i fjor høst, etter flere runder i parken, etter en god sittestund på en av mine favorittbenker øverst og til side for Tøyenbadet, innbilte jeg meg at jeg hadde fullstendig oversikt, over stort og smått, i slike øyeblikk var jeg parkens og min egen urmaker, usynlig for andre, til og med for meg selv. Høsthimmelen, rødulmende, gloen i enkelte trær, den rå lufta, alt dette som kunne dras inn på innpust, alle disse tankene som virvlet innover, inn i kroppen, og på en eller annen måte holdt angsten på avstand, den delen av meg som jeg vil bli kvitt, og som nettopp derfor ikke lar seg utrydde; benken, steinhellene under, gresset foran, trærne, Vindrose-skulpturen, bilene i Finmarksgata, Munchmuseet der nede, gjerdestolpene mot Botanisk Hage, trærne bak, alt hadde stivnet, alt var ubevegelig, ute av tida, men samtidig i bevegelse, i tida og dermed i verden og følgelig også i min verden. Jeg har gått over Brooklyn Bridge, i retning Brooklyn, i blåst og ti minus, og ikke lengtet meg bort. Jeg minner meg selv på det når jeg som nå befinner meg på et sted langt fra Brooklyn 28

Brigde. Jeg minner meg også på at minnene mine ikke er mine. Mange av dem, kanskje de fleste, er likevel det, mine. Jeg ser ikke for meg mammas hender på samme måte som før, kjenner dem ikke igjen, likevel slipper de ikke tak i meg. Mamma: død som en sild, snart tretti år på boks, forderva, forvandlet, åh, det fins ingen grenser for mammas morsinstinkt i meg. Fra tåka, et sted, har jeg i glimt forstått både dette og annet. Som at jeg har kjent meg bortvalgt av foreldrene mine. Den ene klappet sammen og døde. Den andre trakk seg inn i seg selv, bort fra meg. Melankolien knyttet til dette faktum. Og fortvilelsen. Sorgen. Men også bitterheten, som man jo skal passe seg for, men som jeg må innrømme har preget meg, og mye mer enn hva jeg vil innrømme her. Når jeg er hos Mona på Helsfyr, kikker jeg nå og da bort til Valle for å få et glimt av byggingen av den nye Vålerenga stadion; skjelettet vokser, uke for uke, der inne skal Simon og jeg sitte når første spark tas, der inne skal Simon og jeg sitte i mange år framover, der inne skal jeg se ham debutere på A-laget, som keeper eller midtstopper eller midtbanespiller eller angriper, min sønn, den nye Manuel Neuer eller den nye Mats Hummels eller, hvilket er mer i tråd med mitt ønske, den nye Steven Gerrard. Pappa skrev en sang til meg. Jeg var sju–åtte år gammel, pappa bodde i Oslo, gikk på fengselsskolen, mamma delte seng med sin elsker Jan Carlsen. Pappa hadde fått en visesanger til å synge teksten, jeg husker dessverre ikke hva han het, men ifølge pappa var han en av de aller beste 29

og mest kjente (store ord var ellers vanligvis ikke noe som preget pappas personlighet da jeg vokste opp). Kassetten kom i posten. Jeg husker ikke melodien eller teksten, bare én setning henger sånn noenlunde igjen i bevisstheten: «Husk å gjøre leksene dine før du går ut på sletta og trener for å bli en ny Tom Lund.» Hva om jeg ikke er meg, hva om jeg ikke er bøkene mine, hva om det ikke er meg jeg kan se på et av de få fotografiene som finnes av meg selv, inkludert de man kan se på Visakortet og i passet, hva om jeg ikke er Wikipediaartikkelen om meg selv. Hvem har forresten skrevet den? Mona sier til fastlegen at hun taper penger på disse avlysningene, hun jobber på timebetaling, og jeg hører henne si til fastlegen sin at hun burde få kompensasjon for tapt arbeidsinntekt, jeg hører at det ikke lar seg gjøre, Mona sier da at hun ikke vil betale neste gang hun kommer til legen, stemmen hennes er skjærende, her og der meggete. Jeg kan slippe unna meg selv for noen minutter når jeg leser en artikkel om Hotel Sugar Beach Viceroy på St. Lucia. Sivet, pusten: alt dette som surkler og sildrer i et frossent hjørne av sjøen, en frossen krok i meg selv. Sivstråene bøyer seg i vinden. Snøføyka som legger seg rundt hvert strå, nederst, melaktig, som små sokker. Hermann Broch skriver i Vergils død: «ikke noe som ikke har røtter i erindringen, kan modnes til virkelighet.» Hvordan finner jeg fram til terskelen, denne usynlige hindringen, grensepasseringen, den nye begynnelsen, den andre mannen i meg? Og hva med den andre gutten? Mona avsluttet samtalen 30