Ond sirkel av Wilbur Smith

Wilbur Smith

Ond sirkel Oversatt av Henning Kolstad

Wilbur Smith Originalens tittel: Vicious Circle Oversatt av Henning Kolstad First published in 2013 by Macmillan An imprint of Pan Macmillan Ltd Pan Macmillan, 20 New Wharf Road, London N1 9RR Copyright © Wilbur Smith 2013 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41999-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Rune Mortensen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken tilegnes min kone Mokhiniso som er det beste som noen gang har hendt meg

Han våknet ordentlig før han rørte seg eller åpnet øynene. En liten stund ble han liggende og bedømme situasjonen; krigerinstinktet tok styringen og lette etter farer. Så kjente han den sarte parfymen hennes og hørte at hun pustet lavt og jevnt som etterdønninger mot en fjern strand. Alt var vel og bra, og han smilte og slo opp øynene. Han dreide hodet forsiktig for ikke å vekke henne.

Morgensolen hadde funnet en glip i gardinene og lagt en stripe av bladgull i taket. Den kastet et interessant lys over ansiktet og figuren hennes. Hun lå på ryggen. Ansiktet var avslappet og nydelig. Hun hadde sparket av seg teppet, og hun var naken. De gylne krøllene over venusberget var en tanke mørkere enn den praktfulle floken av lokker som hadde falt over ansiktet. Nå, såpass langt inne i svangerskapet, hadde brystene svulmet til nesten det dobbelte av sin vanlige størrelse. Han lot blikket drive nedover magen hennes. Huden var tøyd stram og blank rundt den dyrebare lasten den inneholdt.

Mens han lå og betraktet den, så han den lille bevegelsen da barnet rørte seg i livmoren, og et øyeblikk fikk han nesten ikke puste, så sterk var kjærligheten han følte til dem begge – til kvinnen i sitt liv og til barnet.

«Gi deg med å glo på den digre vommen min og gi meg et kyss i stedet,» sa hun uten å slå opp øynene. Han humret og lente seg over henne. Hun løftet begge armene og la dem om halsen på ham, og da hun skilte leppene, kjente han den herlige pusten hennes.

«Kan du holde det utysket ditt i sjakk?» hvisket hun inn i 7

den åpne munnen hans etter en liten stund og la den ene hånden over skrittet hans. «Selv han må vel begripe at det ikke er noe rom på herberget nå.»

«Regn ham som temmelig ureflektert,» sa han. «Men du har aldri hjulpet meg noe særlig med å holde ham under kontroll.

Løs ditt grep, frekke mø!»

«Bare vent noen uker, så skal jeg vise deg hva frekk virkelig vil si, min gode Hector Cross,» truet hun. «Ring ned til kjøkkenet og bestill kaffe, nå.»

Mens de ventet på at kaffen skulle bli levert, sto han opp av sengen og trakk fra gardinene. Solskinnet slo inn i rommet.

«Svanene er i mølledammen,» ropte han til henne. Hun strevde seg opp i sittende stilling med begge hender støttende under magen. Han kom rett tilbake og hjalp henne på beina.

Hun tok den blå satengmorgenkåpen sin fra stolen og dro den på seg mens de gikk bort til panoramavinduet.

«Jeg føler meg så klosset,» klaget hun da hun knyttet beltet.

Han stilte seg bak henne, stakk begge hender frem og la dem forsiktig under magen hennes.

«Nå er det noen som sparker igjen,» hvisket Hector i øret på henne. Han tok øreflippen mellom tennene og bet svakt i den.

«Jo takk, det er jeg klar over. Jeg føler meg som en sabla fotball.» Hun strakte armen over skulderen og ga ham en lett ørefik. «Ikke gjør det der. Du vet at det gir meg gåsehud over hele kroppen!»

De kikket taust ned på svanene. Hannen og hunnen var blendende hvite i morgensolen, men de tre ungene var skittengrå. Hannen stakk den lange, buktende halsen ned i det grønne vannet og forsynte seg av vekstene på bunnen av dammen.

«Er de ikke nydelige?» spurte Hector til slutt.

«De er bare én av de mange grunnene til at jeg er så glad i England,» sa Hazel lavt. «For en perfekt utsikt. Vi burde få en god kunstner til å male den.»

Elven rant ut i dammen over en steindemning, og vannet var krystallklart. De kunne se tre meter ned i det og ane skyggene av de store ørretene som lå på grusbunnen. Piletrær vokste 8

langs bredden og strøk sine hengende fingre over vannflaten.

Engen på den andre siden var grønn og frodig, og sauene som beitet der var like hvite som svanene.

«Det er et perfekt sted å la den lille jenta vår vokse opp. Det var derfor jeg kjøpte det, faktisk.» Hun sukket tilfreds.

«Det vet jeg. Du har sagt det rett som det er. Det jeg derimot ikke vet, er hvordan du kan være så sikker på at dette er en jente.» Han strøk magen hennes. «Vil du ikke vite kjønnet med sikkerhet i stedet for bare å gjette?»

«Jeg gjetter ikke, jeg vet det med sikkerhet,» erklærte hun selvtilfreds og dekket de store, brune nevene hans med sine egne smale, hvite hender.

«Vi kan spørre Alan når vi kommer inn til London i formiddag,» foreslo han. Alan Donnovan var gynekologen hennes.

«Sånn som du maser,» sa hun varmt. «Du våger ikke å be Alan ødelegge moroa for meg. Ta på deg slåbroken, nå. Ikke verd du skremmer vettet av stakkars Mary når hun kommer med kaffen.»

Et øyeblikk senere banket det diskré på døren. «Kom!» sa Hector, og stuepiken bar inn kaffebrettet.

«God morgen, alle sammen,» sa hun på den muntre irske dialekten sin og satte brettet på bordet. «Hvordan står det til med deg og babyen, Mrs Cross?»

«Alt er vel og bra, Mary, men er det kjeks jeg ser på det brettet?» ville Hazel vite.

«Bare tre små.»

«Ta dem bort, er du snill.»

«To til ham og bare én til deg,» sa Mary. «Bare havre, ikke noe sukker.»

«Vær grei og gjør som jeg sier, Mary. Ta dem bort, er du snill.»

«Det stakkars lille knøttet må være skrubbsulten,» mukket Mary, men hun tok med seg kjeksfatet og marsjerte ut av rommet. Hazel satte seg på sofaen og skjenket opp et enslig krus med kaffe så svart og sterk at aromaen fylte rommet.

«Herregud så godt det lukter,» sa hun lengselsfullt da hun 9

leverte kruset til ham. Så skjenket hun varm, usøtet skummetmelk i sin egen porselenskopp.

«Usj,» utbrøt hun med avsky da hun smakte på melken, men hun presset den i seg som medisin. «Og hva skal du fylle tiden med mens jeg er hos Alan? Du vet jo at han kommer til å bruke minst et par timer. Han er veldig grundig.»

«Jeg må ta med haglene til oppbevaring hos Paul Roberts, og så skal jeg til skredderen for å få tatt mål til en dress.»

«Du har ikke tenkt å kjøre den nydelige Ferrarien min rundt i morgentrafikken i London? Det ender vel med at du bulker den, slik du gjorde med Rollsen.»

«Skal du aldri glemme det der?» Han slo ut med hendene i tilgjort fortørnelse. «Det tåpelige kvinnemennesket kjørte jo på rødt lys og braste inn i meg.»

«Du kjører som en villmann, Cross, det vet du godt.» «Ålreit, jeg skal bruke drosje til ærendene,» lovet han. «Jeg vil nødig se ut som en fotballspiller i den glorete doningen din.

Dessuten venter den nye Range Roveren på meg. De ringte fra Stratstone i går og sa fra at den er klar. Hvis du er snill jente, og det vet jeg at du er, skal jeg ta deg med til lunsj i den.»

«Apropos lunsj, hvor skal vi spise?» ville hun vite.

«Skjønner ikke hvorfor vi gidder, for salatblad kan vi få overalt, men jeg har bestilt det vanlige bordet vårt på Alfred’s Club.»

«Nå vet jeg at du virkelig er glad i meg!»

«Det kan du ta gift på, ditt magre beinrangel.»

«Komplimenter, komplimenter.» Hun ga ham et strålende smil.

Hazels røde Ferrari kupé sto parkert under portikoen som skjermet hovedinngangen. Den tindret som en enorm rubin i solskinnet. Robert, sjåføren hennes, hadde polert den med kjærlig hånd. Det var den han likte aller best av de mange bilene i kjellergarasjen. Hector ga henne armen ned trappen og hjalp henne inn i førersetet. Da hun hadde vrikket magen på plass bak rattet, hjalp han henne omsorgsfullt med å stille setet ideelt og legge sikkerhetsbeltet behagelig til rette under magen.

10

«Er det sikkert at du ikke vil jeg skal kjøre?» spurte han ivrig.

«Aldri i livet,» svarte hun. «Ikke etter alt det fæle du har sagt om denne bilen.» Hun klappet rattet. «Sett deg inn, nå, så drar vi.»

Det var en drøy kilometer fra herskapshuset til hovedveien, men gårdsveien var asfaltert. Der den dreide mot broen over Test-elven, hadde de fin utsikt tilbake mot huset. Hazel svingte til side et øyeblikk. Hun kunne sjelden motstå å kose seg litt over det hun beskjedent kalte «simpelthen det prektigste syttenhundretallshuset som finnes».

Brandon Hall var bygget i 1752 av Sir William Chambers for jarlen av Brandon. Dette var den samme arkitekten som hadde bygget Somerset House i The Strand i London. Brandon Hall hadde vært i en sørgelig forfatning da Hazel kjøpte stedet. Når Hector tenkte på hvor mange penger hun hadde øst ut for å sette huset i perfekt stand, var det bare så vidt han kunne la være å grøsse. Men skjønnheten i de elegante, velbalanserte linjene var ikke til å komme utenom. Året før hadde Hazel stått som nummer sju på listen over verdens rikeste kvinner.

Hun hadde råd til dette.

Like fullt, hvilken vettug kvinne trenger vel seksten soverom, for svingende? tenkte Hector. Men fanden spare, elven er fabelaktig å fiske i, trøstet han seg i sitt stille sinn. Verd hver dollar. «Nå får du kjøre, jenta mi,» sa han høyt. «Du kan beundre huset på vei tilbake, men nå er du sent ute til timen hos Alan.»

«Jeg er så glad i en liten utfordring,» sa hun blidt og rivstartet så det lå igjen gummi på asfalten og blå røyk i luften.

Da hun rygget uanstrengt inn på et felt i parkeringskjelleren under bygningen i Harley Street, der Alan Donnovan hadde fjernet sin egen bil for å gi plass til hennes, kikket hun på klokken.

«En time og førtiåtte minutter! Det tror jeg er personlig rekord. Et kvarter for tidlig ute til timen min. Vil du bite i deg den sleivbemerkningen om at jeg var sent ute, din smarting?»

11

«En vakker dag blir du tatt i radar og mister lappen, vennen min.»

«Førerkortet mitt er amerikansk. De hyggelige britiske konstablene kan ikke røre det.»

Hector fulgte henne opp til gynekologens lokaler. Straks Alan hørte stemmen hennes, kom han ut av legekontoret og ønsket henne velkommen; en respekt han ellers bare viste kongelige. Han stanset i døren og beundret henne. Hazels løstsittende mammakjole i myk Sea Island-bomull var tegnet spesielt til henne. Øynene tindret og huden formelig lyste. Alan bøyde seg over hånden hennes og berørte den med leppene.

«Hadde alle pasientene mine vært så kjernesunne som du, ville jeg vært arbeidsløs,» mumlet han.

Hector trykket ham i hånden. «Hvor lenge skal du beholde henne, Alan?»

«Jeg skjønner uten videre hvorfor du er så ivrig etter å få henne tilbake.»

Slik løssluppenhet var ikke vanlig for Alan, og Hector humret, men han ga seg ikke. «Når er hun ferdig?»

«Jeg vil gjøre noen undersøkelser og muligens snakke med kolleger. La meg få to og en halv time, Hector.» Han tok Hazels arm og leide henne med seg til sine indre gemakker. Hector så på døren som lukket seg etter dem. Han ble plutselig fylt av bange anelser om en kommende sorg han sjelden hadde opplevd maken til. Han følte trang til å styrte etter henne, ta henne med tilbake og holde henne tett inntil seg for bestandig.

Det tok ham en stund å skyve følelsen til side.

«Ikke vær så jævlig idiotisk. Ta deg sammen, Cross.» Han rev seg løs, gikk ut i korridoren og satte kurs for heisene.

Alan Donnovans resepsjonist så uttrykksløst etter ham. Hun var en pen afrikansk-britisk jente med mørke, sprudlende øyne og en god figur under den hvite uniformen. Hun het Victoria Vusamazulu og var tjuesju år. Hun ventet til hun hørte at heisen stoppet i enden av korridoren, og at dørene gikk opp og lukket seg bak Hector da han gikk inn i den, så tok hun mobiltelefonen opp av jakkelommen. Hun hadde satt telefonnum12

meret hans i kontaktlisten sin under navnet «Han!» Telefonen ringte bare én gang, så hørte hun klikket på linjen.

«Hei, er det deg, Aleutian?» spurte hun.

«Jeg har sagt at du ikke skal bruke navn, merr.» Hun gyste når han kalte henne det. Han var så sterk og dominerende.

Aldri før hadde hun vært ute for en mann som ham. Uvilkårlig gikk hånden hennes til venstre bryst. Det var gult og blått og ømt der han hadde bitt henne kvelden før. Hun gned det, og brystvorten ble hard.

«Unnskyld. Det glemte jeg.» Stemmen hennes var hes.

«Da får du ikke glemme å slette denne samtalen når vi er ferdige. Få høre! Er hun kommet?»

«Ja, hun er her. Men mannen hennes har gått. Han sa til legen at han skulle komme tilbake halv to.»

«Bra!» sa han og la på. Jenta senket telefonen fra øret og så på den. Hun merket at hun pustet hektisk. Hun tenkte på ham, tenkte på hvor hard og tykk han var inni henne. Hun kikket ned på seg selv og kjente varmen tyte gjennom bukseskrittet og nedover lårene.

«Heit som en frekk liten tispe med løpetid,» hvisket hun.

Det var det han hadde kalt henne i går kveld. Legen ville ikke trenge henne på en stund, han var opptatt med Cross-dama.

Hun gikk ut av forværelset og bortover korridoren til toalettet.

Da hun hadde tatt plass i en av båsene og låst døren, dro hun skjørtet opp rundt livet og skjøv trusen ned til anklene. Hun satte seg på toalettsetet og sprikte med knærne. Hun stakk hånden ned dit. Hun ville få det til å vare, men med det samme hun rørte den hete bryteren sin, ble det uråd å holde igjen. Det kom så raskt og intenst at hun ble sittende og hikste og skjelve etterpå.

To timer senere kom Hector tilbake og slo seg ned i en skinnlenestol på venteværelset, vendt mot Alans dør. Han tok Financial Times fra sidebordet og bladde til de britiske børsrapportene. Han kikket ikke engang opp da intercomen ringte på resepsjonistens skrivebord. Hun snakket lavt i interntelefonrøret og la på.

13

«Mr Cross,» ropte hun til ham. «Doktor Donnovan vil gjerne veksle noen ord med deg. Kan du være så vennlig å gå inn på kontoret hans?»

Hector slapp avisen og spratt opp av lenestolen. Igjen merket han det raske støtet av engstelse. I årenes løp hadde han lært å stole på instinktet. Hvilken forferdelig beskjed hadde Alan til ham? Han gikk raskt gjennom venteværelset og banket på den indre døren. Alans stemme ba ham komme inn. Legekontoret hadde eikepanel, og i hyllene sto skinninnbundne medisinske verk i flere bind. Alan satt bak et enormt, antikt skrivebord, og Hazel satt ansikt til ansikt med ham. Da Hector kom inn, reiste hun seg og gikk ham i møte med den svulmende magen foran seg. Hun hadde et strålende smil som dempet Hectors bange anelser. Han omfavnet henne.

«Er alt i orden?» spurte Hector og så på Alan over Hazels skinnende blonde hode.

«Fullkomment!» forsikret Alan. «Alt er helt patent. Ta plass begge to.» De satte seg side om side og så på ham med full oppmerksomhet. Han tok av seg brillene og pusset dem med en liten klut av gemseskinn. «Ålreit, la oss høre!» oppmuntret Hector.

«Det går riktig fint med babyen, men Hector er ikke så ung lenger.»

«Det er ingen av oss,» medga Hector. «Men det var snilt av deg å nevne det, Alan.»

«Babyen er noenlunde klar til å komme, men det kan hende Hazel trenger litt hjelp.»

«Keisersnitt?» spurte hun forskrekket.

«Nei, bevares!» sa Alan. «Ikke noe så ekstremt. Det er kunstig utløste veer jeg har i tankene.»

«Forklar, er du snill,» sa Hector.

«Hazel er i førtiende svangerskapsuke. Mot slutten av kommende uke vil hun være helt klar. Dere to bor langt ute i mørkeste Hampshire. Hvor lang tid bruker dere på å reise inn til London?»

«To og en halv time er mer enn nok,» svarte Hector. «Enkelte bilister med tung høyrefot klarer det på under to.»

14

Hazel geipte til ham.

«Jeg vil at dere skal flytte til huset deres i Belgravia med en eneste gang.» Alan hadde vært middagsgjest der flere ganger.

«Jeg bestiller plass til Hazel på en privat avdeling ved Portland Fødeklinikk i Great Portland Street fra førstkommende torsdag. Det er et av de fremste etablissementene i landet. Om hun skulle få spontane veer før torsdag, er dere bare femten minutter fra klinikken. Hvis ingenting har skjedd innen fredag, gir jeg Hazel en liten sprøyte, og da bærer det løs, for å si det slik.»

Hector så på henne. «Hvordan ser du på det, vennen min?»

«Det passer meg aldeles utmerket. Jo før jo bedre, synes nå jeg. Alt er klart til oss i London-huset. Jeg må bare hente noen småting, som boken jeg leser, så kan vi flytte inn til byen igjen i morgen.»

«Da er det greit,» sa Alan energisk og reiste seg bak skrivebordet. «Vi sees senest på fredag.»

På vei gjennom venteværelset stoppet Hazel ved resepsjonistens skrivebord og rotet i vesken. Hun tok frem en gavepakket flaske Chanel-parfyme og satte den foran resepsjonisten.

«Bare en liten takk, Victoria. Du har vært veldig grei.»

«Så snilt, Mrs Cross. Men du skulle virkelig ikke gjort det!»

Da de sto i heisen, så Hazel på ham. «Hentet du Range Roveren hos Stratstone?»

«Den står på den andre siden av gaten. Jeg skal ta deg med til lunsj i den og kjøre deg hit igjen etterpå, slik at du kan hente den gamle rustholken din.»

Hun slo ham på skulderen og gikk foran ham ut av bygningen.

Han tok armen hennes da de gikk over Harley Street. Det kom drosjer fra begge kanter, men de bråstoppet da de så hvor pen og gravid hun var. En av dem lente seg ut av vinduet og smilte. Han vinket henne videre over gaten foran bilen sin.

«Til lykke!» ropte han til henne. «Vedder på at det er en gutt!»

Ingen av dem la merke til motorsykkelen som sto parkert i en vareleveringssone hundre meter borte i gaten bak dem.

Både rytteren og passasjeren hadde hansker og hjelm med mørkt visir som skjulte ansiktet. Da Hazel og Hector kom bort 15

til den parkerte Range Roveren, startet motorsyklisten den kraftige japanske motoren. Passasjeren løftet støvlene opp på fothvilerne, klar til å dra. Hector åpnet passasjerdøren for Hazel og hjalp henne opp i setet. Så gikk han raskt rundt til førersiden. Han slengte seg inn, startet motoren og manøvrerte ut i trafikken. Motorsyklisten ventet til det var fem biler mellom dem, så fulgte han etter. Han holdt diskré avstand. De kjørte rundt Marble Arch og ned til Berkeley Square. Da Range Roveren stoppet utenfor Davies Street 2, fortsatte motorsyklisten forbi dem og tok til venstre i neste kryss. Han kjørte rundt kvartalet og stoppet et sted hvor han kunne se fasaden til Alfred’s Club. Han så øyeblikkelig at dørvakten hadde parkert Range Roveren litt lenger borte i gaten.

Mario, restaurantsjefen, sto i inngangen og strålte av glede da han tok imot dem. «Velkommen, Mr og Mrs Cross. Det er blitt altfor lenge siden sist.»

«Tull, Mario,» innvendte Hector. «Vi var her med Lord Renwick for ti dager siden.»

«Det er altfor lenge siden, Cross,» fastholdt Mario og førte dem til yndlingsbordet deres.

Det ble taust i lokalet da de gikk gjennom det. Alles øyne fulgte dem. Alle visste hvem de var. Selv høygravid var Hazel et praktfullt syn. Det flortynne skjørtet svulmet som en rosa sky rundt henne, og håndvesken var en slik krokodilleskinnkreasjon som fikk alle andre kvinner i rommet til å overveie selvmord.

Mario trakk frem stolen for henne. «Kan jeg gå ut fra at det blir grapefruktsalat på madame, etterfulgt av grillet St Jaques?

Og til deg, Mr Cross, biff tartar, sterkt krydret som vanlig, etterfulgt av hummer med chardonnaysaus?»

«Som vanlig, Mario,» bekreftet Hector alvorlig. «Når det gjelder drikke, tar Mrs Cross en liten flaske Perrier i en kjøler. Til meg kan du hente en flaske Vosne-Romanée Aux Malconsorts 1993 fra den personlige vinkjelleren min, er du snill.»

«Det har jeg allerede tillatt meg å gjøre, Mr Cross. For et 16

kvarter siden kontrollerte jeg at flasken holdt seksten grader.

Skal jeg få vinkelneren til å trekke den opp?»

«Takk skal du ha, Mario. Jeg vet jo at jeg alltid kan stole på deg.»

«Vi gjør så godt vi kan, Cross.»

Da restaurantsjefen var gått, lente Hazel seg over og la hånden på Hectors underarm. «Jeg liker så godt de små ritualene dine, min gode Cross. Av en eller annen grunn virker de så beroligende.» Hun smilte. «Cayla moret seg også over dem. Husker du som vi lo når hun imiterte deg?»

«Som moren, så datteren.» Hector smilte til henne.

Det hadde vært en tid da Hazel ikke hadde orket å si navnet «Cayla» høyt. Det var fra den brutale slaktingen av datteren, og mordernes skjending av liket, til hun oppdaget at hun ventet barn med Hector. Det siste hadde vært som en renselse, og hun hadde grått i armene hans og bust ut med navnet. «Cayla!» hadde hun hulket. «Det blir en ny liten Cayla.»

Siden hadde sårene grodd raskt, og nå kunne hun snakke både lett og ofte om Cayla.

Nå ville hun snakke, og da vinkelneren hadde kommet med Perrier-vannet hennes, tok hun en slurk og så på Hector. «Tror du Catherine Cayla Cross får lyst hår og blå øyne slik som storesøsteren sin?» Hun hadde allerede valgt navn til den nye babyen som en hyllest til det døde første barnet sitt.

«Han får vel svart skjeggstubb på haken slik som faren,» ertet Hector. Han hadde også vært glad i den myrdede jenta. Cayla hadde vært magneten som førte dem sammen mot alle odds. Hector hadde vært vaktsjef i Bannock Oil da Hazel arvet kontrollen over selskapet etter sin avdøde ektemann.

Opprinnelig hadde Hazel avskydd Hector, selv om han var utnevnt av hennes egen kjære mann. Hun hadde inngående kjennskap til Hectors meritter og rykte, og ble frastøtt av den harde og til tider brutale taktikken han brukte til å forsvare selskapets verdier mot enhver trussel. Han var soldat og kjempet som en soldat. Han viste ingen nåde. Han krenket alle Hazels mildere kvinnelige instinkter. Under deres første møte 17

hadde hun gjort det klart at hun lette etter det minste påskudd til å gi ham sparken.

Så ble Hazels bortskjemte og privilegerte tilværelse styrtet ut i kaos. Datteren, som var hjørnesteinen i hennes enslige tilværelse, ble kidnappet av afrikanske pirater. Hazel satte inn den enorme formuen og innflytelsen sin på høyeste hold for å prøve å redde henne. Ingen kunne hjelpe henne, ikke engang USAs president med all sin makt. De kunne ikke engang finne ut hvor Cayla ble holdt fanget. Til slutt ble hun så oppgitt og desperat at hun bet i seg stoltheten og gikk tilbake til den grusomme, brutale og nådeløse soldaten hun hatet og foraktet: Hector Cross.

Hector hadde sporet opp kidnapperne i bastionen deres i den afrikanske ørkenen, der Cayla ble holdt fanget. Hun ble torturert brutalt av piratene. Hector hadde rykket inn med mannskapene sine og fått Cayla i sikkerhet. I løpet av operasjonen hadde han vist Hazel at han var en svært grei kar med høye prinsipper, en hun kunne stole uforbeholdent på. Hun hadde gitt etter for tiltrekningen hun hadde vært så nøye med å motstå første gang de møttes, og da hun kom nærmere inn på ham, oppdaget hun at han bak sin pansrede fasade kunne være varm og mild og kjærlig.

Nå så hun på ham og grep hånden hans over bordet. «Med deg ved min side, og ufødte Catherine Cayla i magen, er alt perfekt igjen.»

«Slik skal det være for bestandig,» forsikret Hector, og et nytt lite grøss av bange anelser krøp oppover ryggen da han innså at han fristet skjebnen. Han smilte ømt til henne, men tenkte på at redningen av Cayla heller ikke hadde vært slutten på visa. De fanatiske kidnapperne hennes hadde ikke gitt opp.

De innleide torpedoene deres hadde kommet tilbake og myrdet Cayla og sendt det avskårne hodet hennes til Hazel. Hector og Hazel hadde måttet kaste seg inn i kampen igjen og gjøre ende på udyret som hadde ødelagt livet deres.

Kanskje det virkelig er over denne gangen, tenkte han mens han studerte Hazels ansikt. Hun snakket fortsatt om Cayla.

«Husker du hvordan du lærte henne å fiske?»

18

«Hun hadde anlegg. Med bare en smule instruksjon kunne hun kaste en lakseflue minst femti meter under de fleste vindforhold, og hun hadde en instinktiv evne til å tolke vannet.»

«Hva med storlaksen du og hun halte i land i Norge?»

«Det var et uhyre. Jeg tviholdt i beltet hennes, og laksen holdt på å dra oss begge to ut i elven.» Han humret.

«Jeg skal aldri glemme den dagen hun kunngjorde at hun ikke ville bli kunsthandler, den karrieren jeg hadde planlagt for henne, men utdanne seg til veterinær i stedet. Jeg holdt på å gå i taket.»

«Det var riktig slemt av henne,» erklærte Hector alvorlig.

«Slemt? Det var du som var slem. Du støttet henne helt og holdent. Du og hun overtalte meg.»

«Uff og uff,» sa Hector. «Hun hadde så uheldig innvirkning på meg.»

«Hun var glad i deg. Det vet du. Like glad i deg som i sin egen far.»

«Det er noe av det peneste som er blitt sagt til meg noen gang.»

«Du er en bra kar, Hector Cross.» Hun fikk tårer i øynene.

«Catherine Cayla kommer også til å bli glad i deg. Alle de tre jentene dine er glad i deg.» Plutselig hikstet hun til og klemte seg på magen. «Jøss! Hun ga meg et eselspark. Hun er åpenbart enig i det jeg nettopp sa.» Begge lo så hjertelig at de andre gjestene snudde seg og så på dem med medfølende smil. Men Hector og Hazel kunne like gjerne vært alene i lokalet. De var fullstendig oppslukt av hverandre.

De hadde så mye å minnes, så mye å snakke om. Begge hadde fylt livet med streben og innsats. Begge hadde opplevd store triumfer og knusende nederlag, men Hazels karriere hadde vært den klart mest imponerende. Hun hadde begynt uten stort mer enn tæl og besluttsomhet. Nitten år gammel hadde hun vunnet sin første Grand Slam-turnering i profftennis. Tjueen år gammel hadde hun giftet seg med oljemagnaten Henry Bannock og fått en datter med ham. Henry hadde gått bort da Hazel var snaut tretti, og hun hadde arvet kontrollen over oljekonsernet hans.

19

Big business er en eksklusiv verden. Inntrengere og oppkomlinger er ikke velkomne der. Ingen hadde noen tro på en tidligere tennisspiller og lettbeint skjønnhet i rollen som oljebaronesse. Men ingen hadde regnet med Hazels medfødte forretningsteft, og heller ikke den mangeårige læretiden hennes under Henry Bannock, noe som var verd hundre ganger mer enn formell bedriftsøkonomisk utdannelse. Som et romersk sirkuspublikum hadde baktalerne og kritikerne hennes ventet i makaber iver på at løvene skulle ete henne. Men til alles store skuffelse stilte hun opp med Zara 8.

Hector husket godt hvordan bladet Forbes hadde brukt et forsidebilde av Hazel i hvit tennisdrakt og med racket i høyre hånd. «Hazel Bannock tar innersvingen på motstanderne,» sto det i billedteksten. «Rikeste oljefunn på tretti år.»

Artikkelen beskrev hvordan det i utkantstrøkene i det gudsforlatte lille emiratet Abu Zara lå et oljefelt som Shell tidligere hadde eid. I perioden like etter annen verdenskrig hadde Shell pumpet forekomsten tørr og forlatt det tømte feltet. Siden hadde det ligget glemt.

Så hadde Hazel kjøpt det for noen få usle millioner dollar, og forståsegpåerne smilte hånlig. Tross rådgivernes protester hadde hun brukt mange nye millioner på å prøvebore i en geologisk uregelmessighet lengst nord på oljefeltet, en uregelmessighet som med mer primitive prøveboringsteknikker hadde vært oppfattet som en utløper av hovedforekomsten. Den tidens geologer hadde vært enige om at eventuell olje i dette området for lengst hadde sivet over i hovedforekomsten og blitt pumpet opp, slik at hele feltet var tørt og verdiløst.

Men da Hazels boremannskaper trengte gjennom uregelmessighetens harde saltdom, kom de inn i et enormt underjordisk kammer hvor hovedforekomsten var stengt inne.

Overtrykket av gass tordnet opp gjennom borehullet med slik kraft at det presset ut nesten åtte kilometer bor som tannpasta fra en tube, og hullet ga utblåsning. Råolje av høyeste kvalitet sprutet over hundre meter til værs. Til slutt viste det seg at de gamle feltene Zara 1 til 7, hvor Shell hadde stanset utvinningen, bare var en brøkdel av de totale forekomstene.

20

Tanken på alt dette førte dem enda nærmere hverandre over lunsjbordet; de ble fascinert av minnene. Riktignok hadde de pratet om dem mange ganger før, men fortsatt oppdaget de helt nye og interessante momenter i dem. En gang ristet Hector beundrende på hodet. «Jøssenavn, kjerring! Har du overhodet latt deg skremme noen gang? Du har klart alt sammen på egen hånd, og det har du gjort på den mest krevende måten.»

Hun så skjevt på ham med de praktfulle øynene og smilte.

«Det har aldri vært meningen at livet skulle være enkelt, skjønner du vel. Hadde det vært det, ville vi ikke verdsatt det. Men det får være nok om meg. La oss prate om deg.»

«Du vet allerede alt som er å vite om meg. Jeg har fortalt deg det femti ganger.»

«Greit, da får du gjøre det for femtiførste gang. Fortell om den dagen du tok løven din. Jeg vil høre alt sammen på nytt.

Gjør deg flid. Hvis du hopper over noe, merker jeg det.» «Ålreit, da setter jeg i gang. Jeg er født i Kenya, men både mor og far var briter, så jeg er ekte britisk statsborger.» Han gjorde et opphold.

«De het Bob og Sheila …» sa Hazel for å hjelpe ham på vei.

«De het Bob og Sheila Cross. Far hadde nesten tjuefem tusen hektar førsteklasses beitemark helt inntil Maasai-reservatet. Der holdt han over to tusen utsøkte Brahman-kuer. Så kameratene mine i oppveksten var for det meste maasaigutter på min egen alder.»

«Og lillebroren din, selvfølgelig,» sa Hazel.

«Ja, lillebroren min, Teddy. Han ville bli kvegbonde slik som far. Han gjorde hva som helst for å glede far. Jeg, derimot, ville helst bli kriger sånn som onkel, som hadde mistet livet i krigen da han kjempet mot Rommel ved El Alamein i ørkenen i Nord-Afrika. Den dagen far sendte meg til Duke of York gutteskole i Nairobi, var den mest knusende nedturen jeg hadde opplevd til da.»

«Du kunne vel ikke fordra å være der?»

«Jeg kunne ikke fordra reglene og alle begrensningene,» sa han. «Jeg var vant til å streife fritt og uhemmet.»

«Du var rebelsk.»

21

«Far sa jeg var rebelsk og jævlig vill. Men han sa det med et smil. Ikke desto mindre ble jeg den tredje beste i klassen, og jeg var kaptein på rugbylaget det siste året på skolen. Det var bra nok for meg. Da jeg var seksten, vel å merke.»

«Det året du tok løven din!» Hun bøyde seg frem over bordet og grep hånden hans. Øynene tindret forventningsfullt.

«Den delen av historien liker jeg så godt. Den første delen er litt tam. Ikke nok blod og innvoller, skjønner du.»

«Maasai-kameratene mine begynte å bli voksne. Så jeg gikk til landsbyen og snakket med høvdingen. Jeg sa til ham at jeg ville bli morani sammen med dem. Kriger.»

Hun nikket.

«Høvdingen hørte på alt jeg ba om. Så sa han at jeg ikke var noen ekte maasai, i og med at jeg ikke var omskåret. Han spurte om jeg ville at heksedoktoren skulle omskjære meg. Jeg tenkte gjennom det, men takket nei.»

«Og takk for det,» sa Hazel. «Jeg foretrekker fløyten din slik Vårherre opprinnelig utformet den.»

«Pent sagt. Men for å gå tilbake til livshistorien min, snakket jeg med kameratene mine om denne avvisningen, og de ble nesten like fortørnet over den som jeg. Vi kranglet om dette i dagevis, og til slutt var de enige: Om jeg ikke kunne bli noen ekte morani, kunne jeg i det minste ta en løve, mente de. Da ville jeg være mer enn halvveis morani.»

«Men det var et aldri så lite problem inne i bildet, ikke sant?» påpekte hun.

«Problemet var at myndighetene i Kenya, der maasai-stammen er dårlig representert, hadde nedlagt forbud mot løveritualet i forbindelse med manndomsprøven. Nå var løver strengt beskyttet i hele området.»

«Men så fikk du hjelp av høyere makter,» sa hun, og Hector smilte bredt.

«Rett fra himmelen!» medga han. «I Masai Mara nasjonalpark, som grenset til stammens område, ble en gammel løve jagd vekk fra flokken av en yngre og sterkere rival. Da han ikke lenger hadde løvinnene sine til hjelp med jakten, ble han nødt til å trekke seg ut av parkens trygghet og satse på let22

tere bytter enn sebra og gnu. Først gikk han løs på maasaienes kveg, som var stammens rikdom. Dette var ille nok, men så drepte han en ung kvinne da hun gikk ned til vannhullet for å hente vann til familien.

Til mine maasai-venners store fryd ble viltdirektoratet nødt til å utstede fellingstillatelse på den gamle radden. Takket være de gode forbindelsene jeg hadde knyttet til stammen i årenes løp, og siden jeg var stor og sterk for alderen og stammens eldreråd visste hvor hardt jeg hadde trent med kampkøller og krigsspyd, inviterte de meg til å bli med på jakten sammen med de andre unge moranikandidatene.»

Hector gjorde et opphold da vinkelneren fylte en ekstra centimeter rødvin i glasset hans, for så å etterfylle Hazels med Perrier. Hector mumlet en takk, så fuktet han leppene med burgunder før han fortsatte.

«Løven hadde ikke drept og stillet sulten på nesten en uke, og vi ventet i ulidelig spenning på at sulten skulle tvinge ham til å drepe igjen. Og da det begynte å skumre den sjette kvelden, kom to små, nakne gjetergutter styrtende tilbake til landsbyen med den gode nyheten. Da de gjette buskapen ned til vannhullet, hadde løven overfalt flokken. Han hadde ligget på lur i det tette gresset på lesiden av stien, og så fløy han på flokken fra bare ti skritts hold. Før kveget rakk å spre seg, hadde han bykset opp på ryggen av en fem år gammel ku som var diger og drektig. Han satte tennene i nakken hennes mens han strakte en mektig pote ned og boret lange, gule klør inn i mulen hennes. Så dro han hodet bakover med den massive styrken i forbeinet mot låsegrepet han hadde på kuas nakke. Halsvirvlene brast med et smell, og kua døde momentant. Hun falt på hodet da forbeina sviktet, og hun stupte kråke i en sky av støv.

Løven hoppet unna før han ble knust av den sju hundre kilos skrotten.»

«Ikke til å tro at han var sterk nok til å drepe et kolossalt dyr så lett,» sa Hazel overveldet.

«Ikke nok med det, han greide også å løfte kua i kjeften og bære henne inn i gresset. Han holdt henne så høyt at bare klovene slepte i støvet.»

23

«Fortell videre!» maste hun. «Fortell videre på historien!»

«Tja, det var allerede mørkt, så vi måtte vente til daggry. Ingen av oss sov stort den natten. Vi satt rundt bålet, og de eldre mennene fortalte muntert hva vi kunne vente oss når vi gikk frem til den gamle løven der han voktet byttet. Det var ikke mye latter i noen av oss, og praten var dempet. Det var fortsatt mørkt da vi tok på oss de svarte geiteskinnkappene mot morgenkulden. Vi var nakne under kappene. Vi væpnet oss med lærskjoldene og de korte stikkspydene våre, som vi hadde hvesset så skarpe at vi kunne barbere hårveksten av underarmene med den blanke eggen. Vi var trettito stykker, en gjeng av brødre. Vi sang da vi gikk ut i grålysningen for å møte løven vår.»

«En skulle trodd at det ville advart løven og jagd ham vekk,» sa Hazel.

«Det ville krevd mye mer enn som så å jage en løve vekk fra byttet,» sa Hector. «Vi sang en utfordring til ham. Vi kalte ham til kamp. Og selvfølgelig styrket vi vårt eget mot. Vi sang og danset for å varme blodet. Vi stakk i luften med spydene for å løsne musklene i armene. De unge, ugifte jentene fulgte etter oss for å se hvem som holdt stand mot løven, og hvem som ga etter og rømte når han kom i all sin edle makt for å møte utfordringen vår.»

Hazel hadde hørt historien mange ganger allerede, men hun studerte ansiktet hans så oppslukt at det kunne vært aller første gang han fortalte den.

«Solen sto opp og viste sin øvre kant over horisonten rett foran oss, den skinte som smeltet metall rett fra masovnen.

Den strålte oss rett i ansiktet og blendet oss. Men vi visste hvor løven var å finne. Vi så toppen av gresset røre seg der det ikke var noen vind, og så hørte vi at han knurret. Det var en uhyggelig lyd som trengte rett inn i hjertet og magen. Vi ble numne og kraftløse i beina, og hvert dansende skritt krevde bevisst overvinnelse da vi rykket frem for å møte ham.

«Så reiste løven seg fra der han hadde ligget flatt bak kadaveret. Manken var reist. Den dannet en majestetisk aura rundt hodet hans. Den ga fra seg et gyllent skinn, for løven sto 24

i silhuett mot soloppgangen. Det var som om manken doblet størrelsen hans. Han brølte. Det var en storm av lyd som feide over oss, og våre egne stemmer sviktet et øyeblikk. Så tok vi oss sammen og ropte tilbake mot ham, ba ham velge sin mann og gå løs på ham. De ytre endene av geleddet vårt begynte å krumme seg rundt løven og omringe ham, slik at han ikke hadde noen fluktmulighet. Han dreide hodet langsomt fra side til side og studerte oss da vi nærmet oss.» «Å, herregud!» stønnet hun. «Jeg vet allerede hva som skal skje, men spenningen er nesten ikke til å holde ut.»

«Så sluttet hodet å dreie, og halen begynte å slå frem og tilbake så den svarte dusken pisket hans egne flanker. Jeg var midt på geleddet, hedersplassen, og jeg var nær nok til å se øynene hans tydelig. De var gule, gnistrende gule, og de var festet på meg.»

«Hvorfor deg, Hector? Hvorfor akkurat deg, vennen min?»

Hun ristet hektisk på hodet, og uttrykket var fullt av gru, som om det hele skjedde rett for øynene på henne.

«Gud vet,» sa han med en skuldertrekning. «Kanskje fordi jeg var midt på geleddet, men antakelig fordi den lyse kroppen min skilte seg ut fra de mørkere skikkelsene på begge sider.»

«Fortell videre!» sa hun. «Fortell meg enda en gang hvordan det gikk.»

«Løven krøp sammen og gjorde seg klar til angrep. Halen sluttet å piske frem og tilbake. Han holdt den strak bak seg, stiv og litt oppoverbøyd. Så slo den to ganger, og han fløy rett på meg. Han strøk lavt langs bakken, så fort at han var som en grågul solstripe – uvirkelig, men livsfarlig.

Og i de mikrosekundene lærte jeg hva virkelig frykt vil si.

Det var som om alt gikk langsommere. Luften rundt meg ble liksom treg og tung, vanskelig å puste i. Det var som å sitte fast i en seig hengemyr. Hver bevegelse krevde bevisst innsats. Jeg visste at jeg ropte, men det var som om lyden bare var svak og kom fra et sted langt unna. Jeg spente meg bak lærskjoldet og løftet spydspissen. Solen traff det polerte metallet og sendte en skarp splint av lys i øynene på meg. Løven vokste foran meg til han fylte hele synsfeltet. Jeg rettet spydspissen mot midten av 25

brystet hans. Brystkassen pumpet da han tordnet sitt øredøvende raseri mot meg, voldsomme gufs av lyd som fra et damplokomotiv på full kraft.

Jeg spente meg for sammenstøtet. I aller siste øyeblikk før vekten hans tørnet mot skjoldet, lente jeg meg frem og kjørte spydet i ham. Jeg lot hans egen vekt og kraft drive det så langt inn i brystkassen hans at både spissen og halve skaftet forsvant. Han var i ferd med å dø da han rev meg baklengs over ende, krøp sammen oppå meg, raspet klørne over skjoldet og brølte av raseri og smerte rett i ansiktet på meg.»

Hazel grøsset over bildet han hadde skapt for henne. «Noe så grusomt! Jeg får gåsehud på begge armene. Men ikke stopp.

Fortell videre, Hector. Beskriv hvordan det endte.»

«Plutselig stivnet løven i hele kroppen og spente ryggen bakover. Han gapte høyt og gulpet en solid porsjon hjerteblod over meg; jeg fikk det over hodet og hele overkroppen før de andre fikk halt ham av meg og stukket ham hundre ganger med sine egne spyd.»

«Jeg blir vettskremt ved tanken på hvordan det kunne gått,» sa hun. «Tanken på at vi aldri ville truffet hverandre og opplevd det vi har nå. La meg nå høre hva faren din sa da du kom tilbake til ranchen den dagen!»

«Jeg red tilbake til det store, gamle våningshuset med stråtak, men jeg nådde ikke frem dit før på ettermiddagen. Familien satt på verandaen foran hoveddøren og spiste lunsj. Jeg bandt hesten til tjoringsstokken og gikk langsomt opp trappen. Da gikk det opp for meg at jeg ikke hadde vasket meg.

Løveblodet hadde størknet i tykke lag i håret og på huden.

Ansiktet var en maske av størknet blod. Det hadde smittet over på klærne, og det lå svart på hendene og under neglene.

Lillebror Teddy brøt den forferdede tausheten. Han fniste som en skolejente. Teddy hadde det med å fnise. Samtidig brast mor i gråt og skjulte ansiktet i hendene. Hun visste hva far kom til å si.

Han reiste seg opp, en meter og åttiåtte høy, og ansiktet var mørkt og fordreid av raseri. Først fikk han ikke frem et ord.

26

Så klarnet uttrykket langsomt. ’Du har vært hos de svarte villmennene,’ sa han illevarslende. ’Bestevennene dine. Ikke sant, gutt?’ ’Jo, Cross,’ innrømmet jeg. Far var alltid ’Cross’, aldri ’far’, og slett ikke ’pappa’. ’Jo, Cross,’ gjentok jeg, og plutselig skiftet han uttrykk. ’Du har vært ute for å ta løven din som en annen morani fra maasaifolket?’ ’Ja, Cross,’ innrømmet jeg, og dermed brøt mor ut i en ny storm av tårer. Far så på meg med det underlige uttrykket en lang stund, og jeg sto i giv akt foran ham. Så tok han til orde igjen. ’Holdt du stand, eller sviktet motet?’ ’Jeg holdt stand, Cross.’

Igjen var han taus en lang stund, så kom det: ’Gå til din egen rundhytte og gjør deg i stand. Så møter du på mitt kontor.’

Den innkallingen var som regel jevngod med en dødsdom, eller i det minste hundre piskeslag.»

«Hva skjedde så?» spurte Hazel, selv om hun visste det utmerket godt.

«Da jeg banket på døren til kontoret hans en liten stund senere, var jeg kledd i skoleblazeren, en ren, hvit skjorte og slips.

Skoene var pusset og håret vannkjemmet. ’Kom inn!’ brølte han. Jeg marsjerte inn og stilte meg foran skrivebordet. ’Du er en jævlig villmann,’ sa han bestemt. ’En totalt usivilisert villmann. Jeg ser bare ett håp for deg.’ ’Javel, Cross.’ I mitt stille sinn krympet jeg meg; jeg skjønte hva som var i vente. ’Sett deg, Hector.’ Han pekte på lenestolen som sto vendt mot skrivebordet. Det stusset jeg over. Jeg hadde aldri sittet i den stolen, og jeg kunne ikke huske når han sist hadde kalt meg Hector og ikke ’gutt’.

Jeg satte meg rank som et spett midt imot ham. ’Du kommer aldri til å bli noen rancher, Hector,’ fortsatte han. ’Gjør du vel det?’ ’Det tviler jeg på, Cross.’

27

’Ranchen skulle tilfalt deg, siden du er eldste sønn. Men nå overdrar jeg den til Teddy.’ ’Jeg ønsker Teddy lykke til med den, Cross,’ sa jeg, og da smilte han faktisk, men bare et øyeblikk. ’Han kommer ikke til å beholde den så veldig lenge, selvfølgelig,’ sa far, og smilet var borte igjen. ’Om noen ganske få år kommer vi til å bli sparket ut herfra av de tidligere eierne, som vi i sin tid stjal stedet fra. Afrika vinner alltid til slutt.’ Jeg tidde. Kom ikke på noe å svare. ’Men deg, unge Hector. Hva skal vi gjøre med deg?’ Igjen ble jeg svar skyldig, så jeg tidde. Jeg hadde for lengst lært at det var den tryggeste løsningen. ’Du kommer alltid til å være en villmann innerst inne, Hector. Men det er ingen alvorlig ulempe. De fleste av de aktede britiske heltene våre, fra Clive til Kitchener, fra Wellington til Churchill, var villmenn. Uten dem ville det aldri blitt noe britisk imperium. Men jeg vil at du skal være en velutdannet og kultivert engelsk villmann, så jeg sender deg til den kongelige militærhøyskolen i Sandhurst for å lære å banke livskiten av alle underlegne folkeferd her i verden.’»

Hazel brast i latter og klappet i hendene. «For en fyr. Han må ha vært aldeles fantastisk.»

«Han likte å blåse seg opp, men det var bare skuespill. Han ville gjerne fremstå som hard, en som aldri vek unna og alltid kalte en spade for en spade. Men under fernissen var han snill og grei. Jeg tror han var glad i meg, og jeg forgudet så absolutt ham.»

«Skulle ønske jeg hadde kjent ham,» sa Hazel lengselsfullt.

«Sikkert mye bedre at du ikke gjorde det,» forsikret Hector.

Så snudde han seg da Mario hostet høflig ved siden av ham. «Ønsker dere noe mer, Mr Cross?»

Hector kikket opp på restaurantsjefen som om han aldri hadde sett ham før. Så blunket han forvirret og så seg om i lokalet, hvor det nå var tomt for folk, bortsett fra et par kelnere som sto ved kjøkkendøren og kjedet seg.

«Jøss, hvor mye er klokken blitt?»

«Den er noen minutter over fire, Cross.»

28

«Hvorfor i all verden sa du ikke fra til oss?»

«Du og Mrs Cross hygget dere så godt at jeg ikke fikk meg til det.»

Hector la igjen en femtipundseddel til ham på bordet og tok Hazel med ut, der dørvakten hadde Range Roveren stående klar ved utgangen med motoren i gang. Da de kom til Harley Street, kjørte Hector ned rampen til parkeringsgarasjen under Alans bygning og hjalp Hazel inn i Ferrarien.

«Husk at jeg er rett bak deg, jenta mi, og at det ikke er noe billøp. Kikk i sladrespeilet av og til.»

«Gi deg, vennen min.»

«Ikke før du gir meg et kyss.»

«Kom og få det, din umettelige lømmel.»

Mens Hector ventet på at hun skulle kjøre ut av parkeringsgarasjen foran ham, trakk han på seg et par myke hansker i geitekillingskinn, så fulgte han etter Ferrarien opp rampen.

Motorsyklisten som skygget dem holdt seg langt bak, og han skjulte seg bak biler mens de tråklet seg gjennom London-trafikken og kom ut på M3-motorveien. Det var ingen grunn til å ligge så nær at byttet ante uråd. Han visste godt hvor de skulle.

Dessuten hadde han fått beskjed om at mannen var et råskinn, absolutt ikke til å spøke med. Han ville slå til mye senere, etter at de hadde passert Winchester. Med jevne mellomrom snakket han kort i telefonens handsfree-mikrofon i hjelmen og meldte hvor de to bilene foran ham befant seg. Hver gang kneppet mottakerstasjonen med senderknappen som kvittering for beskjeden.

To hundre meter foran motorsyklisten kjørte Hector og trommet fingeren mot rattet i takt med musikken. Han hadde stilt inn på yndlingsstasjonen sin, Radio Magic. Don McLean sang «American Pie», og Hector sang med. Han kunne all den intrikate teksten utenat. Men han slappet aldri av med vaktholdet. Med noen sekunders mellomrom skjøt blikket hans opp i speilet og studerte trafikken bak. Kjøretøyene i synsfeltet skiftet hele tiden, men samtlige ble registrert i minnet hans.

«Ha alltid øyne i nakken», var et av valgspråkene hans. Like før Basingstoke ble trafikken mindre tett, og Hazel slapp løs 29

kreftene i Ferrarien. Hector måtte presse Range Roveren opp i 190 for ikke å miste henne av syne.

Han ringte henne på mobilen via handsfree: «Ro deg ned, jente. Husk at du har en meget viktig passasjer med deg.» Hun svarte med en fratende tungerekkingslyd, men slakket av til litt over fartsgrensen.

«Så snill du kan være når du virkelig prøver,» sa Hector og senket sin egen fart tilsvarende.

«Nærmer seg veikryss 9. Den røde bilen fortsatt fremst. Hun har tatt avkjøringen til Winchester. Den svarte bilen følger etter.» Bak dem snakket motorsyklisten i den skjulte mikrofonen, og mottakerstasjonen kvitterte med et knepp igjen.

Fortsatt i løs formasjon førte Hazel dem til omkjøringsveien rundt den gamle katedralbyen Winchester, femten hundre år gammel og hovedstad og bastion for kong Alfred den store.

Nå og da skimtet Hector katedralspiret over de andre bygningene i byen. De la det bak seg. Foran Hector bremset Ferrarien for avkjøringen som var merket Smallbridge on Test og Brandon Hall. Da Hector fulgte etter Hazel inn i svingen, la han merke til to arbeidere i veikanten. De var kledd i gul refleksjakke med british roads på ryggen, og de holdt på å lempe delene til en stålsperring ned fra en lastebil. Hector brydde seg ikke nevneverdig om dem, men så fremover mot Ferrarien, som holdt på å forsvinne i det fjerne. Bortsett fra den røde bilen var den smale veien tom så langt fremover som Hector kunne se.

Mindre enn et minutt senere fulgte motorsyklisten og passasjeren hans etter dem inn på veien til Smallbridge. Da han passerte arbeiderne, løftet han en hanskekledd hånd mot karene, og det signalet satte fart i dem. Raskt slepte de elementene i stålsperringen ut i veien og blokkerte begge kjørebaner.

Så satte de opp et stort skilt i svart og gult: veien stengt. ingen adgang. omkjøring.

En stor, svart pil dirigerte trafikken videre langs hovedveien, slik at Hazel og Hector og den skyggende motorsykkelen i praksis ble isolert. De falske arbeiderne kastet seg inn i laste30

bilen igjen og kjørte vekk. De hadde fått betaling, og jobben deres var gjort.

Såpass nær hjemmet kjørte Hector avslappet. En gang kikket han i sladrespeilet, men så bare en motorsykkel som lå to hundre meter bak. Han konsentrerte seg om veien foran seg.

Det lå grønne, bølgende marker på begge sider av den, oppstykket av mørkere skogholt. Noen av dem lå helt inntil veien der den snodde seg opp og ned de slake skråningene. Veien hadde skrumpet inn til to smale kjørebaner. Selv Hazel ble nødt til å senke farten.

«Begge bilene nærmer seg planlagt sone,» sa motorsyklisten skarpt, og denne gangen fikk han svar fra den andre stasjonen.

«Det er oppfattet, Stasjon En, jeg har både deg og jaktobjektet i sikte.»

Mellom motorsykkelen og Hectors Range Rover kom en annen bil plutselig ut fra en sølete gårdsvei og svingte inn på asfaltveien. Den hadde holdt seg skjult bak en treklynge til Hector kjørte forbi. Det var en stor Mercedes varevogn med venstreratt og franske skilt. Bortsett fra dette hadde den ingen tekst eller merking. Motorsyklisten akselererte til han lå halvannen billengde bak varevognen.

Foran dem forsvant Hectors Range Rover over en ny bakkekam. Da Mercedesen og motorsykkelen kom til den samme bakketoppen, så de at veien foran dem gikk ned i en grunn dal hvor den fulgte en fyllingsbro med myr på begge sider. Hector kjørte akkurat ut på fyllingsbroen, mens den røde Ferrarien allerede var på vei oppover den lave skråningen på den andre siden av dalen. Føreren i varevognen smilte tilfreds. Fellen var perfekt lagt. Han ga full gass, raste ned skråningen og ut på fyllingsbroen. Da han nærmet seg Hector i full fart bakfra, tutet han gjennomtrengende. Hector kikket opp i sladrespeilet.

«Hvor kom nå den frekkasen fra?» Han var forbløffet. Varevognen hadde ikke vært der sist han kikket i speilet.

Ikke desto mindre mente han at det var akkurat nok plass til å kjøre forbi, selv om fyllingsbroen var svært smal. Uvilkårlig senket Hector farten og vek helt ut på veiskulderen for å gi 31

den store bilen plass. Den buste forbi med bare noen centimeters klaring.

Hector var på høyde med varevognens førerhus bare et brøkdels sekund. Som han hadde ventet på grunn av de franske registreringsskiltene, hadde den venstreratt. Varevognens fører så rett ned på ham. Til Hectors forbløffelse hadde han på seg en halloweenmaske som forestilte en smilende president Richard Nixon. Sideruten var åpen, og førerens venstrearm hvilte på karmen. Det var en muskuløs arm med et lite, rødt mønster tatovert på den svært mørke huden.

Kloss bak varevognen, så nær at forhjulet nesten berørte bakre støtfanger, føk en svart Honda Crossrunner forbi Hector med to personer på salen. Begge hadde helhjelm med mørkt visir og svart skinndress.

På den andre siden av myrdalen passerte Hazels Ferrari akkurat toppen av dalskråningen. Hector innså at den fremmede varevognen og sykkelen hadde avskåret dem elegant fra hverandre.

«Hazel!» ropte Hector da de ville instinktene hans slo inn for full kraft. «De er ute etter Hazel!» Han hugg tak i mobiltelefonen og tastet nummeret hennes.

Han fikk svar av en fremmed stemme: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Prøv igjen senere.»

«Faen!» utbrøt han. Dekningen var alltid dårlig langs denne strekningen. Han slapp telefonen.

Varevognen og sykkelen dro allerede raskt fra ham. Han ga full gass og satte etter dem. Langt foran så han Hazels Ferrari forsvinne over bakketoppen, så han rettet sin hele og fulle oppmerksomhet mot bilen og sykkelen han forfulgte. Range Roverens motor var ny og perfekt innstilt, og han tok raskt innpå.

Instinktivt stakk han høyrehånden innenfor jakken, der han vanligvis hadde den nimillimeters Berettaen skjult i hylsteret under armen. Men den var selvsagt ikke der. I England var det strengt forbudt å bære våpen.

«Faens politikere!» knurret han. Det var bare en streiftanke; oppmerksomheten vek ikke et øyeblikk fra trusselen på veien foran ham. Han besluttet å kjøre på den store varevognen 32

først. Den var det enkleste målet. Hvis han greide å komme opp på siden av den, kunne han bruke den gamle polititaktikken med å svinge inn i den på høyde med bakakselen. Da ville den skjene av veien. Motorsykkelen ville bli vanskeligere å få ram på, men når varevognen først var satt ut av spill, kunne han konsentrere seg om å innhente sykkelen.

Han nærmet seg varevognen raskt. Hondaen kastet seg unna ham og kjørte opp på siden av varevognens førerhus. Nå lå Hector rett bak den store bilen. Varevognføreren begynte å svinge fra side til side for å hindre Hector i å presse seg forbi.

«Fanken!» utbrøt Hector da varevognens bakdører åpnet seg over ham. «Hva nå?»

Han kikket opp i varerommet gjennom de åpne dørene. En pall med store betongblokker innsurret i plastfolie ruvet over ham. Pallen var montert på trinsehjul. Det måtte være en banditt som sto inne i varerommet og skjøv på den. Den kom rutsjende bakover mot ham. Hector så hva som skjedde og bråbremset. Likevel klarte han det bare så vidt.

Pallen tumlet ut gjennom den åpne bakluken og braste i asfalten rett foran Hectors Range Rover. Plastfolien brast, og flere tonn av de digre blokkene veltet utover den smale veien.

De ble liggende i en dynge som sperret hele veibredden, en hindring som selv ikke Hectors kraftige firehjulstrekker kunne forsere uten videre. Han greide så vidt å stoppe med fronten helt inntil haugen av betongblokker som lå strødd utover.

Over toppen av sperringen så han at varevognen hadde sluppet to nye paller lenger fremme, slik at femti meter av veien var tilstoppet. Langt fremme tok varevognen og motorsykkelen fatt på skråningen Hazels Ferrari allerede hadde forsvunnet over.

Han studerte haugen av betongblokker et øyeblikk. Det var litt av en hindring, nesten umulig å ta seg over. Ikke desto mindre var han nødt til å forsøke. Han grep girspaken og la inn lavserien, så ruste han motoren og gjøv løs på hindringen.

Det ble en vond klatring hvor understellet slo og skrapte over blokkene, som lå hulter til bulter og forskjøv seg under Range Roverens vekt slik at hjulene ikke fikk tak. Farten avtok til han 33

strandet halvveis oppe på haugen, med tre hjul snurrende i løse luften og høyre forhjul fastkilt mellom to av betongblokkene.

Foran ham forsvant varevognen og eskorten over toppen av skråningen. Nå var Hector desperat. Han la inn reversen og ga full gass igjen, og bilen gynget og skled sidelengs; den holdt på å velte og rulle ned fra haugen. Endelig ble den dratt løs av tyngdekraften og humpet ned på den flate veien igjen uten å bikke. Hector åpnet døren og hoppet ut på fotbrettet. Han så seg desperat rundt og prøvde å finne en fremkommelig vei rundt haugen av blokker.

Han så at det var satt opp piggtrådgjerde helt inntil veien på begge sider, åpenbart for å holde dyr unna fyllingsbroen.

Nedenfor hvert gjerde gikk en drensgrøft. Gjørmen i grøftene var skinnende svart og seig, men det fantes ingen annen vei utenom.

«Dette har de lagt snedig opp,» mumlet han i kokende raseri. «Smal vei, et lass betongblokker å sperre den med, myr, gjerde og en grøft på hver side. Utspekulerte jævler!» Han satte seg bak rattet igjen, festet sikkerhetsbeltet, rygget og snudde. Han siktet inn Range Roveren mot et punkt på gjerdet hvor piggtråden var nesten gjennomrustet, så trakk han pusten dypt. «Briste eller bære,» mumlet han da Range Roveren fløy utfor veikanten og inn i gjerdet. Den svekkede piggtråden røk med to piskesmell, og han dumpet ut i grøften. Han ble slengt mot sikkerhetsbeltet med slik kraft at han trodde kragebeinet brakk, men han ignorerte smertene og jobbet med rattet, som rykket og snurret i grepet hans. Møysommelig halte Range Roveren seg opp av gjørmegrøften og ut på engen på den andre siden. Han svingte og kjørte parallelt med asfaltveien. Underlaget var sølete og lumskt. To ganger holdt han på å kjøre seg fast, men Range Roveren pløyde videre så gjørme og torvklumper sprutet høyt fra de slurende hjulene. Frontruten ble så tilsølt at han knapt kunne se gjennom den. Hector satte på vindusspyleren. Han passerte haugene av betongblokker oppe på veien. Han lot Range Roveren skrå nærmere fyllingsbroen uten å gjøre noen brå rattbevegelser. Bilen økte farten litt etter litt da bakken ble fastere. Han så at drensgrøften var grunnere 34

her. Han kjørte rett ut i den. Range Roveren kastet på seg og sleivet fra side til side, men kavet seg opp igjen på den andre siden av grøften. Her var fyllingen lavere og skråningen slakere. Han raste oppover den og inn i gjerdet øverst. Piggtråden holdt igjen bilen et nervepirrende øyeblikk, men så knakk gjerdestolpen, og selve gjerdet gikk over ende. Range Roveren valset over det og humpet inn på asfalten. Hector svingte inn på linje med veien, og med et grynt av lettelse raste han mot bakketoppen som Hazel og forfølgerne hennes hadde forsvunnet over.

Hazel var bare fem kilometer fra krysset med gårdsveien til Brandon Hall, og hun økte farten forventningsfullt, slik en hest gjør når den værer stallen. Uten å være klar over det begynte hun å dra fra varevognen som nærmet seg bakfra. Hun visste ikke at den var der. Hun hadde for vane å bruke sladrespeilet mer til å rette på sminken enn til noe annet.

Føreren i Richard Nixon-masken holdt toppfart, men plutselig så han at Ferrarien begynte å dra fra ham. Han skjønte at han måtte innhente henne før hun nådde avkjøringen til Brandon Hall-godset. Han åpnet sideruten og stakk overkroppen ut. Han blinket med lyktene og viftet vilt med den ene armen over hodet mens den andre hånden tutet et langt signal. Han så de røde bremselysene på Ferrarien lyse opp. Igjen begynte varevognen å hale innpå sportsbilen, men varevognføreren fortsatte å tute og blinke med lyshornet.

Hazel ble forfjamset over disse geberdene, inntil hun skjønte at han ga henne signal om å stoppe … men hvorfor gjorde han nå det? Så ble hun klar over at veien bak varevognen var tom.

Hectors Range Rover var ikke å se, og hun ble blek av sjokk.

Noe forferdelig har hendt Hector. Varevognføreren prøver å si fra til meg. Kanskje Hector har krasjet. Kanskje han er skadet, eller … Hun klarte ikke å fullføre tanken, den var for grusom. Hun sto på bremsene og sleivet ut på den smale, gresskledde veikanten. Varevognen kom farende bak henne: fortsatt tutet den og blinket med lyshornet. Føreren smilte bredt bak masken da han så at knepet hadde virket, at kvinnen i den 35

røde sportsbilen var blitt forvirret og urolig av den merkelige oppførselen hans. Den røde bilen var ideelt plassert for det han hadde i tankene, den sto ute på kanten av grøften. Piggtrådgjerdet hadde tatt slutt et stykke tidligere, men drensgrøften gikk fortsatt ved siden av veien.

Da var det at Range Roveren dukket opp over bakketoppen bak dem. Hector oppfattet situasjonen ved første blikk.

«Ikke stopp for det svinet!» skrek han fortvilet. «Kjør alt hva remmer og tøy holder, jenta mi. Ikke stopp, for himmelens skyld!» Han hadde klampen i bånn, og da Range Roveren merket utforbakken, skjøt den frem og økte farten raskt. Men han hadde fortsatt nesten en halv kilometer igjen, og var bare en hjelpeløs tilskuer til tragedien som utspilte seg foran ham.

Varevognen senket ikke farten da den nærmet seg den stillestående Ferrarien, men da den kom opp på høyde med sportsbilen, la føreren rattet hardt over og braste inn i siden på henne. Stål knaste mot stål så gnistene sprutet. Den lettere sportsbilen ble kastet utfor kanten og ned i drensgrøften; hele høyre side av karosseriet var oppskrapt og innklemt. Bilen ble liggende i bunnen av grøften. Den lå på siden med venstre hjulsett høyt oppe i luften. Varevognen gynget vilt etter sammenstøtet og skrenset mot motsatt veikant, men føreren tok drevent inn sladden, og straks han fikk bilen under kontroll igjen, ga han gass og raste vekk. Han hadde nesten ikke senket farten i det hele tatt.

Motorsykkelen hadde fulgt rett bak varevognen, men nå bråstoppet den i kjørebanen på høyde med Ferrarien i grøften.

Føreren ble sittende på sykkelen og holdt den klar til flukt, men passasjeren spratt ned fra salen og løp mot den veltede Ferrarien. Mannen var rask og sprek som en ape. Han bykset fra kanten av grøften og ned på sportsbilens knuste høyreside, der han stilte seg skrevs over vinduet i førerdøren med begge armer løftet over hodet. Først da ble Hector klar over at han holdt en liten slegge. Selv den uknuselige ruten kunne ikke tåle det voldsomme slaget han satte inn fra stor høyde. Glasset krakelerte og ble hengende slapt i vindusrammen. Den hjelmkledde mannen løftet slegga og slo på nytt. Denne gangen eks36

ploderte glasset i tusen funklende splinter som drysset over Hazel. Hun var fortsatt i førersetet, holdt fast av sikkerhetsbeltet rundt den svulmende midjen. Hun løftet hendene kvikt for å verne ansiktet mot glassdrysset. Mannen over henne slengte slegga til side, og i samme bevegelse grep han etter noe i den store sidelommen på skinnjakken.

Nå var Hector så nær ulykkesstedet at han så nøyaktig hva mannen dro opp av lommen. Det var en Smith & Wesson-pistol kamret for salongrifleammunisjon og utstyrt med en tjueto centimeters lyddemper. Dette var våpenet attentatmennene til det israelske Mossad foretrakk. Med den ledige hånden vippet skytteren visiret opp fra ansiktet, så rettet han det forlengede løpet ned gjennom vinduet.

Hazel så opp på ham. Hun oppfattet at han var ung og svart.

Så la hun merke til den truende pistolen som pekte på ansiktet hennes, og hun rettet blikket forbi løpet og så angriperen i øynene. Uttrykket i dem var flatt og nådeløst.

«Nei!» hvisket hun. «Snille deg. Jeg skal ha barn. Du må ikke gjøre dette. Barnet mitt …» Hun løftet hendene for å beskytte ansiktet. Mannens uttrykk forandret seg ikke, og han trakk av. Med demperen laget våpenet nesten ingen lyd. Det ble bare et lavt, nesten høflig plopp. Så kikket mannen opp og så at Hectors Range Rover kom farende mot ham. Han hadde ikke tid til noe nytt skudd, men han var proff og visste at det første hadde gjort jobben. Han virvlet rundt og hoppet ned fra vraket av Ferrarien. I samme øyeblikk som han landet, traff Range Roveren ham midt i ryggen med et kjøttfullt smokk.

Han ble slengt over taket på firehjulstrekkeren. Hector reduserte overhodet ikke farten, han raste videre og siktet på mannen som satt på Hondaen.

Motorsyklisten prøvde å unngå angrepet ved å legge sykkelen hardt over, gi gass og ta en trang, slurende sving. Han greide nesten å slippe unna. Men Hector var for rask for ham.

Han rev rattet rundt og greide å snerte Hondaens slurende bakhjul med enden av fremre støtfanger. Sykkelen slo salto og kastet av føreren så han havnet under forhjulene på Range Roveren. Både forhjulene og bakhjulene på den tunge bilen 37

humpet over kroppen hans. I speilet så Hector at han lå som en filledukke i veibanen. Hjelmen måtte ha beskyttet ham, for han satte seg fortumlet opp. Hector sto på bremsene og smelte inn reversen. Han skjøt bakover, og da offeret så den store bilen komme mot seg, prøvde han å stable seg på beina. Hector kjørte på ham igjen. Han forsvant under bilen, og Hector kjente hvordan han dunket og slo under chassiset til han rullet ut under fronten og ble liggende på asfalten. Hector hoppet ut av Range Roveren og løp bort til fyren. Han satte kneet mellom mannens skulderblad og klemte ham fast, grep ham i nakken med den ene hånden og stakk den andre rundt slik at han fikk tak i haken. Med et raskt rykk vred han hodet nesten helt rundt. Ryggraden knakk med samme lyd som en tørrkvist.

Fra mannens svarte skinnbukse kom det en klissen putrelyd og en ram stank da tarmene tømte seg. Hector plukket opp hjelmen, klemte den på plass på hodet og spente hakeremmen. Så åpnet han visiret forsiktig og blottla mannens ansikt. Politiet ville komme til å stille spørsmål, og han aktet ikke å sette seg selv i heisen. Han behøvde ikke være redd for å sette fingeravtrykk, for han hadde fortsatt hanskene på. Han var desperat etter å se til Hazel, tenkte med gru på hva som hadde skjedd med henne, men han våget ikke å la en levende fiende bli igjen.

Han måtte sikre seg. Det var en av de viktigste reglene for å klare seg.

Den andre banditten, han som hadde skutt på Hazel, slepte den lamme underkroppen etter seg med albuene. Det var tydelig at enten bekkenet eller ryggraden var blitt knust da Hector meide ham ned. Men bevæpnet var han ennå. Hector måtte sikre seg. Slegga lå i veikanten der banditten hadde slengt den. Hector rev den med seg idet han passerte. Han holdt den klar da han nærmet seg banditten. Mannen hadde haken senket mot brystet slik at motorsykkelhjelmen skrådde forover.

Nedre del av nakken hans, like ovenfor fjerde virvel, var blottlagt. Her trengtes mer presisjon enn brutal kraft for å fullføre jobben. Hector svingte slegga mindre enn en halv meter, men håndleddet la snert i slaget. Stålhodets sammenstøt med knokkelvevet forplantet seg til grepet hans, og han hørte hvor38

dan nakkevirvelen brast. Bandittens hode falt forover, og han ble liggende urørlig. Hector satte seg på huk og veltet banditten over på ryggen. Visiret hans var oppe. Øynene var vidåpne, men ikke fokusert. Han hadde et uttrykk av mild forbauselse i det mørke, nilotiske ansiktet. Hector trakk av seg hansken, kjente på mannens strupe og lette etter halspulsåren. Ingen puls. Hector brummet tilfreds og trakk på seg hansken igjen.

«Ingen tvil om hvor du kommer fra, gutt,» sa han bistert da han så likets ansikt. «Sånne som deg har jeg sett før.» Han lot med vilje visiret være åpent. Han spanderte enda et øyeblikk på å legge sleggeskaftet i mannens døde hånd og lukke fingrene rundt det. Når politiet studerte åstedet, ville de neppe konkludere med at han hadde brukt slegga til å knekke sin egen nakke.

Kast ikke bort mer tid på å lete etter pistolen, la politiet finne den, tenkte han da han spratt opp og løp til den veltede Ferrarien. Han klatret opp på den, stilte seg over det knuste vinduet og så ned på Hazel. Hun hang frem over rattet. Hector la seg raskt på kne og holdt hodet hennes med begge hender. Forsiktig bikket han det bakover for å kunne se ansiktet.

Til sin store lettelse så han ingen tegn til skuddsår i de nydelige trekkene. Øynene hennes var åpne, men de stirret tomt rett frem.

Hjernerystelse, tenkte han i et forsøk på å bortforklare at hun ikke viste noen reaksjon. Hun må ha slått hodet da bilen veltet. Så snakket han høyt: «Dette skal gå bra, jenta mi. Vi får deg vekk herfra på et blunk.» Men like fullt dro han av seg en av hanskene med tennene, stakk de bare fingrene under haken hennes og kjente etter halspulsåren for å være helt sikker.

«Takk og pris.» Han kjente åren banke svakt, men jevnt under fingrene. Han måtte vrikke sin egen overkropp inn gjennom det knuste vinduet for å nå spennen på sikkerhetsbeltet hennes. Han støttet henne med en arm under skuldrene mens han åpnet spennen, så løftet han henne med begge armer under armhulene. Hun var stor i sin høygravide tilstand, og han sto ikke støtt på vraket, men han brukte all sin styrke til å løfte henne rett opp. Han knurret av anstrengelse, men langsomt 39

fikk han hodet hennes opp av vinduet. Haken hang slapt frem på brystet.

«Flink jente,» gispet han. «Nå er det nesten gjort. Hold deg fast.» Igjen spente han alle muskler i overkroppen og løftet henne høyt nok til å få den svulmende magen klar av vinduskarmen. Så senket han henne forsiktig til sittende stilling og hektet venstrearmen hennes over sine egne skuldre for å hindre henne i å bikke bakover. Han fikk raskt igjen pusten, for han var fortsatt i svært god form, tross den makelige tilværelsen han hadde fristet i det siste. Han snudde på hodet og kysset henne på kinnet. «Det er jenta si, det,» hvisket han. Da han skiftet tak i armen hennes, så han med et lite rykk av uro at hun blødde i venstre hånd. Han så bekymret på den til han skjønte at den massive gifteringen hennes var blitt deformert av et eller annet kraftig støt. Metallet hadde skåret seg inn i kjøttet, og blodet piplet fra såret.

«Prosjektilet!» utbrøt han lavt. Hun måtte ha dekket ansiktet med hendene da svinet siktet på henne. Skuddet måtte ha truffet ringen. Det var bare et lett kaliber .22-prosjektil, og det var blitt styrt vekk fra ansiktet hennes. Han jublet inni seg.

«Hun vil overleve,» mumlet han. «Det kommer til å gå bra.»

Styrken hans kom strømmende tilbake. Han svingte beina over siden av Ferrarien, og da han fikk satt seg ned, klarte han å trekke beina hennes opp gjennom vinduet og svinge hele kroppen hennes rundt, slik at hun ble sittende på fanget hans med hodet hvilende mot skulderen. Så senket han beina til bakken og løp til Range Roveren med Hazel i armene som et sovende barn. Han åpnet bakdøren og la henne forsiktig på setet. Der stappet han pleddet og bilputene rundt henne for at hun ikke skulle gli ned på gulvet. Han tok et skritt tilbake og smilte til henne, men det var et tynt og desperat smil som ikke nådde øynene.

«Du aner ikke hvor glad jeg er i deg,» sa han. Men akkurat da han skulle til å lukke døren, så han noe som fikk frykten til å komme strømmende tilbake. En smal, glinsende stripe av blod kom krypende frem fra det lyse hårfestet og rant nedover kinnet, haken og halsen.

40

«Nei!» brast det ut av ham. «Nei, herregud!» Han strakte den ene hånden mot henne, men kviet seg for å røre henne og oppdage det verste. Men han tvang seg til å skille de gylne, bølgende lokkene og se etter. Skuddsåret hadde vært skjult under dem. Hector la ansiktet tett inntil hennes og studerte såret. Han var soldat, og han hadde sett utallige skuddsår. Den første teorien hans ble bekreftet: Det lette prosjektilet måtte ha prellet av mot den kraftige gullringen, men samtidig ble det deformert og fortsatte som rikosjett. Det hadde ikke prellet av krapt nok til å gå klar av Hazel. Prosjektilet hadde truffet henne høyt oppe på fremre del av kraniet. Inngangssåret var ikke et rundt, pyntelig stikk, men en avlang flenge i skalpen.

Rikosjetten hadde rotert i luften og streifet henne.

Forsiktig strøk han fingrene gjennom håret hennes og undersøkte skalpen. Det var ingen tegn til utgangssår. Prosjektilet lå fortsatt inne i kraniet, inne i hjernen.

Han knep igjen øynene. Han var soldat og hadde sett mange gode menn stupe. Men ikke dette, aldri den eneste kvinnen han noensinne virkelig hadde elsket. Han hadde trodd han var hard, han hadde trodd han tålte det. Men nå oppdaget han at han ikke var hard, og at han ikke tålte det. Sjelen krympet seg. Hele universet hans snurret. Han tok seg sammen. Det krevde en enorm fysisk anstrengelse, men han snakket høyt til seg selv. «Din dumme stut! Tenk å stå her og somle mens livet hennes ebber ut. Sett i gang! Gjør noe, for svingende!»

Han lukket døren, løp rundt til førersiden og kastet seg inn i setet. Motoren var kvalt. Han startet den igjen. Nå gikk tankene i høygir. Nærmeste sykehus var Royal Hampshire i Winchester. Veien bak ham var sperret og ufremkommelig. Han beregnet den raskeste alternative ruten for å nå den. Det ville bli en omvei på tretten kilometer.

Ikke annet å gjøre, tenkte han innbitt og ga gass. Han kjørte fort, veldig fort. Han foretok sjansepregede forbikjøringer i risikable situasjoner. Dette holdt på å velte opplegget for ham, men samtidig ble det hans redning. Han skjøt forbi en tungt lastet lastebil som slet seg opp mot en blind bakketopp. Da kom han en hårsbredd fra å frontkollidere med en møtende 41

politibil. Føreren tok U-svingen og satte etter ham med hylende sirene. I speilet så Hector den skarpe blå og gule refleksfargen på bilen, og han skimtet uniformsluen til politimannen som forfulgte ham.

«Gudskjelov!» stønnet han lavt og kjørte til side med det samme. Politibilen parkerte foran ham, og to uniformerte konstabler hoppet ut og kom bakover mot ham med bister mine.

Hector rullet ned vinduet og stakk hodet ut.

«Kona er blitt skutt i hodet,» ropte han før de to trafikkonstablene rakk å si noe. «Hun holder på å dø. Dere må gi meg eskorte til akuttmottaket ved Winchester Hospital.»

Begge stoppet opp, og de bistre minene ble avløst av bestyrtelse. «Kom og ta en titt,» insisterte Hector. «Hun er i baksetet.»

Mannen med overkonstabelvinkler på ermet løp bort til bakvinduet og kikket inn. «Jøss!» sa han. «Det er fullt av blod her!» Han rettet seg opp og så på Hector. «Greit! Følg meg.»

«La makkeren din sitte i baksetet med kona. Han kan holde hodet hennes så det ikke slenger frem og tilbake.»

«Peter, du hørte hva han sa,» sa overkonstabelen krast, og den yngste politimannen skyndte seg inn i baksetet på Range Roveren.

Forsiktig hjalp Hector ham å legge Hazels hode til rette på fanget. Så henvendte han seg til overkonstabelen. «Alt klart,» ropte han. «La oss dra.»

En ambulanse sto parkert utenfor hovedinngangen til akuttmottaket, men overkonstabelen ga den et signal med sirenen, og den kjørte raskt unna slik at Hector kunne svinge på plass.

Overkonstabelen spratt opp og løp inn i bygningen. Nesten med det samme kom han ut igjen med en portør i hvit frakk og en båretralle. Hector hjalp portøren å løfte Hazels slappe kropp inn på trallen og dekke henne med et laken.

«Bli med din kone,» sa overkonstabelen til ham. «Jeg venter her og tar opp forklaring av deg senere. Du må fortelle oss hvordan dette skjedde.»

«Takk, overkonstabel.» Hector snudde seg og fulgte etter båretrallen gjennom inngangen. En ung kvinnelig lege kom 42

til. «Hva har hendt med denne damen?» spurte hun Hector.

«Hun ble skutt i hodet. Hun har et prosjektil i hjernen.»

«Kjør pasienten til røntgen,» sa legen til portøren. «Si til dem at jeg vil ha front- og sidebilder av hodet.» Så kastet hun et blikk på Hector. «Er du i slekt med pasienten?»

«Hun er min kone.»

«Dere er kommet til det beste stedet dere kunne funnet.

Nevrokirurgen fra London er her i dag. Jeg skal be ham komme og undersøke din kone så fort han kan.»

«Kan jeg bli hos henne?»

«Jeg må dessverre be deg vente til hun har vært på røntgen og til nevrokirurgen har undersøkt henne.»

«Jeg skjønner,» sa Hector. «Dere finner meg utenfor sammen med politiet. De vil oppta en forklaring av meg.»

Den neste halvtimen satt Hector i forsetet på politibilen og snakket med overkonstabelen. Han het Evan Evans. Hector forklarte ham hvor åstedet var og ga en kort beskrivelse av angrepet.

«Jeg prøvde å forsvare min kone mot angriperne,» forklarte Hector, men han passet nøye på å ikke gi for mange detaljer.

Rent juridisk sett hadde han begått dobbeltdrap. Han måtte ha tid til å tenke gjennom dekkhistorien sin. «Jeg kjørte på motorsykkelen med Range Roveren, og jeg tror begge motorsyklistene ble skadet. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av dem. Jeg var mest opptatt av å skaffe min kone medisinsk hjelp.»

«Det kan jeg forstå. Jeg skal ringe kammeret med en eneste gang og få dem til å sende en bil til åstedet. Jeg er redd de må beslaglegge din kones bil for full kriminalteknisk granskning.»

Hector nikket for å vise at han hadde forståelse for det. «Du vil sikkert gjerne være hos din kone nå, men jeg trenger en full skriftlig og undertegnet forklaring fra deg så snart som mulig.»

«Dere har adressen og telefonnummeret mitt.» Hector åpnet bildøren. «Det er bare å si fra til meg når som helst. Takk, overkonstabel Evans. Når min kone kommer til hektene igjen, vil du ha mye av æren for det.»

43

Da han gikk inn på sykehuset igjen, kom den unge legen ham i møte i all hast.

«Mr Cross, nevrokirurgen har undersøkt din kone og røntgenbildene av henne. Han vil gjerne snakke med deg. Han er fortsatt hos Mrs Cross. Bli med meg.»

Nevrokirurgen sto i et undersøkelseskammer mellom skjermvegger og bøyde seg over Hazel, som fortsatt lå på båretrallen.

Da Hector kom inn i kammeret, rettet mannen seg opp og kom ham i møte. Han var middelaldrende og flott av utseende, og han hadde den selvsikre væremåten som følger med intelligens og høy kompetanse; en mester i sitt fag.

«Jeg er Trevor Irving, Mr …?»

«Cross. Hector Cross. Hvordan står det til med min kone, doktor Irving?» Hector skar gjennom høflighetsfrasene.

«Prosjektilet er ikke kommet ut.» Irving var like nøktern selv. «Det ligger svært vanskelig plassert, og hun har indre blødning. Prosjektilet må fjernes, og det straks.» Han pekte på det bakgrunnsbelyste røntgenbildet på scanneren ved sengen.

Den mørke skyggen av det smale rundspissprosjektilet tegnet seg klart og tydelig mot de mørke bølgene av hjernevev omkring det.

«Jeg skjønner.» Hector så bort. Han ville ikke se på det uhyggelige forvarselet om døden hennes.

«Det ligger en komplikasjon i at din kone er gravid. Hvor langt er hun kommet?»

«Førtiende uke. Hun ble undersøkt av en gynekolog i formiddag.»

«Jeg tenkte det kunne være såpass langt fremskredet,» sa Irving. «Fosteret vil bli farlig uroet av morens operasjon. Hvis vi mister henne, risikerer vi å miste barnet hennes samtidig.»

«Dere må redde min kone for enhver pris. Det er hun som teller, for svingende.» Hectors tone var rasende, og Irving blunket.

«Begge teller for svingende, Cross. Og glem for svingende ikke det.» Tonen hans var like aggressiv som Hectors.

«Jeg ber uforbeholdent om unnskyldning, Irving. Jeg mente 44

selvfølgelig ikke det. Min eneste unnskyldning er at jeg er ute av meg.»

Irving skjønte at Hector Cross var en mann som ikke ga seg så lett. «Jeg skal gjøre mitt ytterste for å redde dem, både mor og barn. Men vi trenger din godkjennelse av at doktor Naidoo her tar barnet med keisersnitt under spinalbedøvelse. Først da kan jeg gå i gang med å fjerne prosjektilet.»

Han snudde seg mot den andre legen i kammeret, som kom bort og håndhilste på Hector. Han var en ung mann av indisk herkomst, men det var nesten ingen aksent å spore når han snakket. «Barnet er fortsatt i svært god forfatning,» sa han.

«Keisersnitt er en helt enkel operasjon. Det er nesten ingen risiko forbundet med det, og verken din kone eller barnet ditt vil komme til skade.»

«Javel, da får dere gjøre det,» sa Hector. «Jeg skal undertegne de papirene dere trenger.» Han følte seg like kald som stemmen hørtes ut i hans egne ører.

En pleier fulgte Hector til sykehusets venterom. Det var femseks andre der fra før. De kikket forventningsfullt opp da Hector kom inn, men så sank de sammen igjen i skuffelse og resignasjon. Hector forsynte seg med en kopp kaffe fra felleskannen. Han så at han skalv på hendene, og koppen klirret mot skålen. Med en kraftanstrengelse fikk han hendene under kontroll. Han fant seg en sitteplass i et hjørne av det store rommet.

Han var vant til å være fullstendig herre over enhver situasjon, men nå følte han seg hjelpeløs. Han kunne ikke gjøre noe annet enn å vente. Og ikke la fortvilelsen få overtaket.

Han hadde ikke hatt noen mulighet til å tenke gjennom sakene siden det mørke øyeblikket da varevognen med den maskerte føreren durte forbi ham på den smale veien. Fra da av hadde han vært drevet av bare adrenalin, selvoppholdelsesdrift og beskytterinstinkt overfor sine kjære; Hazel og det ufødte barnet. Dette var hans første sjanse til å evaluere situasjonen nøkternt og sindig. Én ting var sikker; han befant seg i en nådeløs krig. Han 45

måtte styrke sine mentale forsvarsverk og forberede seg på neste angrep fra en anonym og skjult fiende. Han kunne bare gjette hvor det ville komme fra. Det eneste han var helt sikker på, var at det ville komme.

Men sinnet var fortsatt uberegnelig. Fortvilelsen meldte seg igjen med full kraft; denne følelsen av forvirring og usikkerhet, denne overveldende uhyggen. Det eneste han greide å konsentrere seg om, var det mentale bildet av blodstrømmen nedover Hazels ansikt og tomheten i det stirrende blikket hennes.

Han tok en slurk av kaffekruset og trykket den ledige håndens fingre inn i øyenhulene til det gjorde vondt; et forsøk på mobilisere tankene. Det tok en stund, men til slutt hadde han kontroll. «Ålreit,» sa han taust til seg selv, «hva har vi fått vite om dette dyret?» Han stakk hånden i innerlommen på dressen og fant den lille notisboken i muldvarpskinn. «Varevognen var nesten utvilsomt stjålet, men jeg tok nummeret.» Han skrev det ned. «Så var det varevognens fører. Der har jeg svært lite.

Masken dekket fjeset.» Han tenkte på det korte glimtet han hadde fått og lette etter detaljer. «Arbeidsskjorte i blå dongeri, antakelig femten pund på en billigkjede.» Han tenkte seg litt om. «Venstrearmen var bar,» fortsatte han. «Svært mørk hud. Veldefinert muskulatur. Ung og i god form.» Han skrev ned dette med sin egen personlige stenografi. «Avtrykk av armbåndsur på huden, men ingen klokke. Forsiktig jævel, med andre ord. Fjernet alle kjennemerker før han skulle i ilden. Rød tatovering på håndbaken. Hjerte? Skorpion? Kveilet slange? Ikke sikker.» Han gjorde et opphold. «Ikke noe annet der. Hva med de to henfarne? Kriminalteknikerne vil sjekke fingeravtrykkene deres og trekke alle andre opplysninger ut av likene. Men det er ingen tvil om hvilket folk de tilhørte.

Jeg fikk en god titt på begge to etter avlivingene. De nilotiske trekkene er ikke til å ta feil av. Smal nese og smale lepper.

Fremstående fortenner. Høye kinnbein. Stilig utseende. Høy, slank kropp. Nesten utvilsomt somaliere.» Så smilte han bistert over sin egen naivitet. «Eller maasaier, eller etiopiere, eller samburu, eller en hvilken som helst av de nilotiske stammene.

46

Men somalisk virker likevel mest logisk på meg. Dynastiet til Tippoo Tip, den store krigsherren. De var det opprinnelige Dyret. Det var de som kapret Hazels yacht, kidnappet Cayla, skar hodet av henne og sendte det til oss på en krukke. Dette er så absolutt deres stil. Jeg trodde jeg hadde gjort ende på de fleste i den klanen. Jeg trodde jeg hadde tatt alle, men et skorpionreir bygger seg fort opp igjen. Det kan godt hende noen av dem slapp unna oss og fører blodfeiden videre.»

Hector hadde ofte prøvd å forstå den tradisjonen disse æresdrapene var. Blodfeide var et av de konseptene i sharia-loven som virket mest fremmedartet på vestlige sinn. Hensikten med blodfeiden var verken straff eller hevn. Hadde den vært det, ville drapet rammet den opprinnelige gjerningsmannen, og når dette var oppnådd, ville saken vært ute av verden. Men blodfeide dreier seg i stedet om å renvaske familiens ære ved å felle et hvilket som helst medlem av gjerningsmannens familie.

Selvsagt vil dette offerets blodsutgytelse gi den andre familien et skrikende behov for å svare. En evig rundgang.

Hector sukket. «Nå får jeg sikre meg litt hjelp her.» Han behøvde ikke gruble på den saken. Det var bare ett svar: Paddy O’Quinn. Gode, gamle Paddy og hans muntre menn.

Da Hector og Hazel først traff hverandre, eide og drev Hector vaktselskapet Crossbow Security. Crossbows eneste klient var Bannock Oil, det enorme oljekonsernet som Hazel fortsatt var generaldirektør for. Da de to slo seg sammen, hadde Hazel ønsket å ha Hector i nærheten til enhver tid. Hun hadde overtalt ham til å tre inn i styret for Bannock Oil og selge alle sine interesser i Crossbow til Bannock Oil, slik at han fikk frie hender til å være sammen med henne. Bannock Oil kjøpte ut Hector for en pris som var betydelig, men fullt rimelig. Beløpet var nok til at han ble økonomisk uavhengig og herre over sin egen skjebne. På den måten sørget Hazel for at Hector sto fritt, slik at de alltid kunne være likeverdige partnere i ekteskapet. Hun ville ikke at han skulle være underlagt henne på grunn av hennes egen enorme rikdom. Hun visste at han var en alfahann, og at han ikke kunne holdt ut noen annen ordning særlig lenge. Løsningen var så typisk for henne.

47