Page 1


Mens vi venter pĂĽ Bojangles


Olivier Bourdeaut

Mens vi venter pĂĽ Bojangles Oversatt av Agnete Ă˜ye


Olivier Bourdeaut Originalens tittel: En attandant Bojangles Oversatt av Agnete Øye Copyright © Finitude, 2015 Translation copyright © 2017 by CAPPELEN DAMM AS This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-53247-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: © 123RF / Valeriy Kachaev Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 11,9/15,3 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


til foreldrene mine for blandingen av tålmodighet og godhet, et daglig bevis på deres kjærlighet

«Noen mennesker blir aldri gale … De må ha et temmelig kjedelig liv.» Charles Bukowski


Dette er min sanne historie, med løgner pü büde retten og vrangen, for slik er ofte livet.


1 Faren min sa at før jeg ble født, var jobben hans å jakte på fluer med harpun. Han viste meg harpunen og en død flue. «Jeg sluttet med det fordi det var veldig vanskelig og veldig dårlig betalt,» slo han fast idet han pakket ned det tidligere arbeidsredskapet sitt i et lakkert skrin. «Nå åpner jeg bilverksteder; det er mye arbeid, men svært godt betalt.» Da skolen begynte etter sommerferien og vi skulle fortelle om oss selv de første timene, hadde jeg ikke uten stolthet fortalt om jobbene hans, og ble mildt irettesatt og ettertrykkelig gjort narr av. «Sannheten lønner seg dårlig, enda den for en 9


gangs skyld var like morsom som en løgn,» klaget jeg. I virkeligheten jobbet faren min med juridiske spørsmål. «Det er jussen som gir oss mat på bordet!» skrattet han og dampet på pipa. Han var verken dommer, fullmektig, notar eller advokat, han var absolutt ikke noe sånt. Jobben hadde han fått takket være en venn som var senator. Siden han ble holdt orientert om nye lover og forskrifter rett fra kilden, hadde han kastet seg ut i en ny profesjon som senatoren hadde satt sammen av biter litt herfra og derfra. Nye regler, nytt yrke. Slik ble han «bilverkstedåpner». For å sørge for en sikker og sunn bilpark hadde senatoren bestemt at alle måtte igjennom en teknisk kontroll. Eiere av skranglekjerrer, limousiner, nyttekjøretøyer og alskens firhjulinger måtte la bilen gjennomgå en legeundersøkelse for å unngå ulykker. Alle måtte til pers, rik som fattig. Og siden det var obligatorisk, tok faren min seg svært, svært godt betalt. Han fakturerte for turen til og fra, for visitt og gjenvisitt, og etter latterutbruddene hans å dømme gikk det svært så bra. «Jeg redder liv, jeg redder liv!» lo han med nesen i bankutskriftene. På denne tiden var det svært innbringende å redde liv. Etter å ha åpnet et utall bilverksteder solgte han dem til en konkurrent, noe som 10


var en lettelse for mamma, som ikke var så begeistret for at han reddet liv, for det førte til at han jobbet mye og vi knapt så snurten av ham. «Jeg jobber overtid for å slutte tidlig,» svarte han, noe jeg hadde problemer med å forstå. Jeg skjønte meg ikke særlig ofte på faren min. Med årene skjønte jeg ham litt bedre, men ikke helt. Og det var greit. Han hadde sagt at han var født sånn, men jeg forsto raskt at det askegrå, litt hovne søkket på høyre side av underleppen, som ga ham et pent, litt skjevt smil, skyldtes iherdig pipebruk. Hårfrisyren hans, med midtskill og bølger i tinningene, fikk meg til å tenke på frisyren til den prøyssiske offiseren på maleriet i gangen. Bortsett fra prøysseren og ham hadde jeg aldri sett noen med den hårsveisen. De lett innsunkne øyehulene og de svakt utstående, blå øynene ga ham et pussig blikk. Dypt og kulerundt. På denne tiden så jeg ham alltid lykkelig, noe han forresten gjentok ofte: «Jeg er en lykkelig idiot!» Noe moren min besvarte slik: «Vi tror Dem på Deres ord, Georges, vi tror Dem på Deres ord!» Han nynnet hele tiden, falskt. Noen ganger plystret han, like falskt, men som alt som gjøres med godt humør, var det til å holde ut. Han for11


talte gode historier, og de sjeldne gangene vi ikke hadde gjester, kom han og brettet sammen den store, tørre kroppen sin på sengen min for at jeg skulle sovne. Etter å ha rullet med øynene, fortalt om en skog, et rådyr, en nisse, en likkiste, hadde han jaget bort all søvnighet hos meg. Som oftest endte det med at jeg ble helt overivrig og hoppet i sengen eller gjemte meg vettskremt bak gardinene. «Sånne historier er til å sovne stående av,» sa han før han gikk ut av rommet. Også der kunne vi tro ham på hans ord. Søndag ettermiddag gjorde han trimøvelser for å kvitte seg med ukas utskeielser. Foran det store speilet med forgylt ramme og en stor, majestetisk sløyfe på toppen, med naken overkropp og pipa i nebbet, løftet han knøttsmå håndvekter mens han hørte på jazz. Han kalte det «gymtonic», for innimellom tok han en pause for å drikke noen store slurker gin & tonic, mens han sa til mamma: «De burde prøve gymnastikk, Marguerite, det er morsomt, og jeg skal love Dem at man føler seg så mye bedre etterpå!» Hvorpå moren min svarte, mens han sto med tungespissen mellom tennene og med sammenknepet øye og prøvde å fiske opp olivenen fra martinien med en miniatyrparasoll: «De burde prøve appelsinjuice, Georges, og jeg skal love Dem at De kommer til å synes at gymnastikk er 12


mye mindre festlig etterpå! Og vær så snill å holde opp med å kalle meg Marguerite. Finn et nytt fornavn til meg, ellers begynner jeg å raute som en kvige!» Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor, men faren min kalte aldri moren min ved det samme fornavnet mer enn to dager i strekk. Selv om hun ble lei av enkelte fornavn fortere enn andre, satte mamma stor pris på denne skikken, og hver morgen på kjøkkenet så jeg hvordan hun betraktet pappa og fulgte ham med et lattermildt blikk, med nesen i kaffebollen eller haken i hendene i påvente av dommen. «Å nei, det kan De ikke gjøre mot meg! Ikke Renée, ikke i dag! Vi har middagsgjester i kveld!» skrattet hun, før hun snudde ansiktet mot speilet og hilste på den nye Renée med en grimase, den nye Joséphine med en verdig mine, den nye Marylou med oppblåste kinn. «Dessuten har jeg ikke noe Renée-aktig i klesskapet!» Bare én gang i året hadde mamma et fast fornavn. Den femtende februar het hun Georgette. Det var ikke det virkelige fornavnet hennes, men dagen etter valentinsdagen var det Sankt Georgettes dag. Foreldrene mine syntes det var så uromantisk å sette seg ved et forhåndsreservert restaurantbord omgitt av krampaktige kjærestepar. 13


Hvert år feiret de derfor Sankt Georgettes dag og gikk på en folketom restaurant, der de fikk kelnerens udelte oppmerksomhet. Uansett syntes pappa at en romantisk festdag bare kunne ha et kvinnelig navn. «Vi vil gjerne reservere det beste bordet, til Georgette og Georges, takk. Og si meg, dere har vel ikke igjen flere av de grusomme hjerteformede kakene? Nei! Gudskjelov og takk!» sa han og reserverte bord på en fin restaurant. For dem var ikke Sankt Georgettes dag noen dag til ære for kortvarige forelskelser. Etter prosjektet med bilverkstedene trengte ikke pappa lenger å stå opp om morgenen for å skaffe oss mat på bordet, så derfor begynte han å skrive bøker. Hele tiden og mye. Han satt ved det store skrivebordet med papiret foran seg, og han skrev, lo mens han skrev, skrev ned det som fikk ham til å le, fylte pipa med tobakk, askebegeret med aske, rommet med røyk og arkene med blekk. Det eneste som ble tømt, var kaffekoppene og flaskene med ymse drikkevarer. Men redaktørene svarte alltid det samme: «Det er godt skrevet, riktig vittig, men det mangler både hode og hale.» For å trøste ham etter avslagene sa mamma: «Har De noen gang sett en bok med hode og hale, det skulle jammen tatt seg ut!» Det lo vi godt av. 14

Profile for Cappelen Damm AS

Oliver Bourdeaut Mens vi venter på Bojangles  

En gutt vokser opp med en mor som skifter navn hver dag, en pappa som forteller skrøner og en afrikansk trane som husdyr. Foreldrene elsker...

Oliver Bourdeaut Mens vi venter på Bojangles  

En gutt vokser opp med en mor som skifter navn hver dag, en pappa som forteller skrøner og en afrikansk trane som husdyr. Foreldrene elsker...