Page 1



En enda større ensomhet


Tidligere utgitt: Nattbilde, roman 1978 Ingen fugl Fønix, noveller 1979 Otto, Otto, roman 1983 Det sønderknuste hjerte, roman 1985 Dagers ende, roman 1987 Triptykon, roman 1989 Et virkelig liv, roman 1991 Utsatt hjemkomst, roman 1996 Bruckner. En lengsel, roman 1997 Body & Soul, noveller 1998 Forventning og innfrielse, noveller 2000 Camille, roman 2001 Et spørsmål om trøst, noveller 2003 Prins Carlo, roman 2005 Nord og andre noveller, 2006 Bengt Sivesind. Den sensuelle livsfølelsen, kunstbok 2007 (Labyrinth Press) Tingenes tilstand, roman 2008 Sikadene, noveller 2009 Ljublju, roman 2011 Et personlig anliggende, roman 2013 Ada, roman 2014


Odd Klippenvåg

En enda større ensomhet Noveller


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52277-3 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslag: Elisabeth Vold Bjone © Tyler Olson / Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 11.2/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


What can we do? We must live our lives. Peter Carey, «The Chemistry of Tears»



Innhold

Alle hestene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Jeg hører hva du sier, men skjønner ikke hva du mener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

44

De brå kastene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

59

Røde roser og champagne . . . . . . . . . . . . . . . . . .

71

En enda større ensomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77

Treet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Fargen rosa. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Skogen, tett og mørk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125



Alle hestene

Hun blir sittende noen minutter i bilen før hun kommer seg ut. Det regner, en kraftig skur, derfor lar hun vindusviskerne gå. Her er det, tenker hun og stirrer rett på en grønn firehjulstraktor, ganske rusten, to hvite hestehengere og en sulky, er det ikke det det heter? Alle disse kjøretøyene står hulter til bulter, som om vedkommende som forlot dem, ikke brydde seg om hvordan det ble. Så kikker hun bort på det gamle, hvitmalte huset. Den røde låven står på motsatt side av tunet, og ved siden av den et stabbur og et vedskjul med døren åpen. Ved en sagkrakk framfor skjulet ligger en haug vedkubber, og litt bortenfor en stabel med lange trestammer. I det grå lyset er det som kubbene skinner, kortendene i alle fall. Ellers virker alt forferdelig trist. Den sølete jorden, alle vannpyttene. Til og med det store tuntreet, en diger osp. Viggo sa det lå en reservenøkkel innunder trappen, under en steinhelle. I Oslo regnet det ikke da hun dro, derfor befinner regnjakken seg i en av de to bagene i bagasjerommet, og paraply har hun rett og slett glemt. For ikke å bli altfor våt, løper hun bort til trappen så fort det lar seg gjøre i de beige Anna Field-pumpsene med alt9


for høye hæler på dette underlaget. Heldigvis finner hun nøkkelen med det samme, men idet hun retter seg opp og snur seg, får hun øye på dyra, alle hestene, og så blir hun stående og betrakte dem. Herregud, tenker hun, hva har jeg tatt på meg? To ponnier står og stirrer på henne i en innhegning tett inntil låveveggen, tre store, brune hester står med ryggen mot været på et jorde like bak, nærmest på linje etter hverandre; og i skråningen over på den andre siden av elven teller hun fire, nei, fem lysere hester. Det er fjordinger eller nordlandshester, så mye vet hun i alle fall. Kanskje fins det også noen inne i låven, Gud vet! Med ett sanser hun at hun blir våt, men så greier hun ikke å bestemme seg for om hun først skal løpe bort til bilen og hente bagasjen, eller gå opp trappen og låse opp døren aller først. Til slutt bestemmer hun seg for det siste. Da hun har båret begge bagene inn i entreen og lukker døren bak seg, merker hun den innestengte lukten. Hun har vært her før en gang, husker hun, for lenge siden. Det var like etter at Viggo hadde arvet stedet etter den ugifte grandonkelen, som ønsket at Viggo skulle få alt, hun ingenting. Men hun brydde seg ikke, ikke den gang. Dette gudsforlatte stedet! hadde hun tenkt, tett ved grensen til Sverige. Også Viggo hadde vært betenkt, likevel hadde han tatt imot på grunn av skogen først og fremst, han ville vært dum ellers. – Her ser du herligheten! minnes hun han sa da han tok henne med for å vise henne. Hun føler seg som en kikker mens hun undersøker huset. I det overraskende store kjøkkenet er benken full av skitten oppvask; på bordet med blomstrete voksduk ligger Smaalenenes Avis for 11. april 2012, det står to 10


kaffekrus, det ene halvfullt; krusene står på hver sin side av bordet, rett overfor hverandre, som om to har sittet der, ikke bare én. Den ene av de fire pinnestolene vender halvveis ut mot rommet. I vinduskarmen ligger en død flue ved siden av en fyrstikkeske; ingen potteplanter, ingen gardiner. Ingen oppvaskmaskin heller, men et Whirlpool kjøleskap, ganske nytt. En Haka komfyr og gammeldagse overskap på veggen over kjøkkenbenken. På det slipte gulvet ligger en stripete plastmatte i blått og grått; rett innenfor døren en tom hundeskål. Da har han bikkje også, skjønner hun, det nevnte han ikke. På badet finner hun et rent håndkle og tørker det kortklipte håret framfor servantspeilet. Hun merker at noe av maskaraen renner, derfor fukter hun like godt håndkleet og fjerner alt. Etterpå ligner hun ikke seg selv. Det er flekker av vannsprut og tannpasta på speilet. Et vanlig melkeglass med tannbørste og en tube Solidox tannkrem står på speilhyllen, ved siden av en Axe deodorant, en sprayboks Gillette barberskum, barberkost og høvel. På servanten ligger en blå plastkam og en nesten ubrukt Sterilan-såpe. Fordi hun sparket de sølete pumpsene av seg, kjenner hun at det er varmeelementer under de grå gulvflisene. Veggene er belagt med hvite fliser, litt ensformig, synes hun og kikker fort bak det blå- og hvitstripete forhenget i dusjkabinettet. En gul flaske L’Oréal sjampo ligger på gulvet i kabinettet, og sorte hårstrå. Men Viggo er da blond? Akkurat som henne. I den vesle stuen, atskillig mindre enn kjøkkenet, blir hun mest forbløffet over et svært oljemaleri som henger alene på den ene kortveggen; det er nærmest abstrakt. Da hun rygger noen skritt tilbake, mener hun likevel å 11


skjelne tre figurer, hun aner ikke av hva, i tykke malingslag av gult, sort og grønt. Idet hun går nærmere igjen for å se etter en signatur, oppdager hun også små strimer av rødt. Signatur finner hun ikke. Det må ha kostet flesk! tenker hun og kaster et skeptisk blikk rundt seg. Møbleringen er mildt sagt nøktern: et kråskap i flammebjerk og en sofagruppe i 1950-tallsstil. Det er det, bortsett fra peisen. Midt under taket henger en trelysekrone, og på veggen over sofaen to lampetter i samme stil. De to høye, smårutete vinduene på langveggen vender ut mot skogen. Ingen gardiner her heller, men i en av vinduskarmene står en svigermorstunge i en brun leirpotte. Gulvet er fint med brede planker. Lutet. Under salongbordet et slitt Wiltonteppe. På veggen like ved kråskapet får hun øye på to små fotografier i sorte, ovale rammer. Det er foreldrene, ser hun da hun går nærmere; moren øverst og faren nederst. Hun bøyer seg helt inntil. Begge smiler. Så unge de er! tenker hun og svelger. Viggo ligner på faren, det er den samme luggen. Med ett sanser hun at hun holder den ene hånden for munnen, dermed retter hun seg hastig opp, og mens hun skritter over gulvet, spør hun seg: Hvor ble det av alle fotoalbumene? Hun er oppsatt på å finne soverommet nå, hvor hun skal ligge, derfor bryr hun seg ikke om å åpne en dør i entreen hun antar bare er et kott eller et spiskammer. I stedet skynder hun seg opp den bratte loftstrappen, og da hun står på det brede reposet, ser hun at det er én dør på den ene siden, to på den andre. I det første rommet hun titter inn i, er alt et eneste rot: et par eldgamle treski, en spinnerokk, en diger kiste, to kofferter og flere pappesker hulter til bulter. På en knagg henger en gam12


mel og gulnet saueskinnsfrakk, på en annen et fiskegarn. I det neste, det ved siden av roterommet, fins det i alle fall en seng, en smal, grønnmalt treseng med en tynn, rosa skumgummimadrass. Det står et klesskap der, og et nattbord under det lave vinduet. Kanskje må det bli her, tenker hun før hun går og åpner den siste døren. Det er det største av de tre rommene, og her sover Viggo. Rommet gir et ødslig inntrykk fordi det er så spartansk innredet: en uoppredd seng, maken til den inne på det andre rommet, med ensfarget lyseblått sengetøy, et nattbord og et klesskap. En smal fillerye på gulvet, fra døren og skrått bort til sengen. I taket en enkel lyskuppel. Fordi hun er nysgjerrig, må hun kikke på boken som ligger oppslått på nattbordet. Det er Paradis av Julio Cortázar. Selv om litteratur er faget hennes, blir hun overrasket. Jeg kjenner ikke broren min, slår det henne, kanskje er han en avansert leser. Mens hun går forsiktig ned den bratte trappen, kjenner hun plutselig hvor sulten hun er; det rumler i magen hennes. Så slår det henne at hun ikke har handlet mat med seg på veien, det har hun overhodet ikke tenkt på. Men mat må det vel finnes i huset, trøster hun seg, og for straks å se etter, åpner hun døren til det hun har trodd var en matbod. Dermed får hun seg nok en overraskelse. Det er et bibliotek! Rommet er minst femogtjue kvadratmeter stort, og da hun ser det og tenker seg nøyere om, kan det umulig bare ha vært et lite kott eller et spiskammer. For dette rommet ligger på motsatt side av badet og det store kjøkkenet, tvers over gangen ved siden av den vesle stuen. Altså derfor. Forbløffet trår hun over dørterskelen. Det er bøker på alle veggene, fra gulv til tak. Midt 13