Nummer fems fall av Pittacus Lore

HENDELSENE I DENNE BOKEN ER VIRKELIGE.

NAVN OG STEDER ER BLITT ENDRET FOR Å BESKYTTE DE SEKS FRA LORIEN, SOM FORTSATT LEVER I SKJUL.

DET FINNES ANDRE SIVILISASJONER.

NOEN AV DEM ØNSKER Å ØDELEGGE DEG.

Nummer Fems fall FJ E R D E B O K I A R V E N F R A L O R I E N

PITTACUS LORE Oversatt av Morten Hansen, MNO

Pittacus Lore Originalens tittel The fall of Five Oversatt av Morten Hansen Copyright © 2013 by Pittacus Lore All rights reserved throughout the world by BIG JIM INDUSTRIES, INC, c/o William Morries Endeavor Entertainment LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-42721-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Jacket art © 2013 by Pixelspace Omslagsdesign: Ray Shappell Omslagsfoto: Asphalt © Istockphoto Forfatterfoto: © Howard Huang Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Trykt på 80 g Munken print cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FØRSTE KAPITTEL Hovedrolleinnehaver i kveldens rømningsfantasi er Seks. En horde av mogadorianere står mellom henne og cellen min – noe som teknisk sett ikke er realistisk. Mog-ene bruker normalt ingen til å bevokte meg i det hele tatt, men dette er en drøm, så da er det som det er. Mog-krigerne trekker dolkene sine og stormer hylende frem. Seks reagerer med å kaste på håret og gjøre seg usynlig. Jeg ser ut mellom sprinklene i cellen min mens hun hogger seg gjennom mog-ene samtidig som hun gjør seg vekselsvis usynlig og synlig igjen, og vender deres egne våpen mot dem. Hun snor seg frem gjennom en stadig større sky av aske, og snart er mog-ene fullstendig utslettet.

«Det der var nokså fantastisk,» sier jeg til henne da hun kommer frem til døra til cellen min. Hun smiler nonchalant.

«Klar til å gå?» spør hun.

Og så våkner jeg. Eller jeg blir rykket ut av dagdrømmen.

Iblant er det vanskelig å si om jeg sover eller er våken; hvert 7

NUMMER FEMS FALL

øyeblikk har en tendens til å få et døsig, ensformig preg når man har sittet i isolasjon i flere uker. Jeg tror i hvert fall det har vært flere uker. Vanskelig å holde styr på tiden siden det ikke er noen vinduer i cellen min. Det eneste jeg egentlig er sikker på, er at fantasiene mine om å rømme ikke er ekte.

Noen ganger er det som i kveld, at Seks er kommet for å redde meg, andre ganger er det John, og av og til har jeg fått egne arvekrefter og flyr ut av cellen min mens jeg denger løs på mogadorianere underveis.

Det er bare fantasier, alt sammen. Bare en måte å fordrive tiden på for min engstelige hjerne.

Den svettevåte madrassen med ødelagte fjærer som borer seg inn i ryggen på meg? Den er ekte. Krampene i beina og den vonde ryggen? De er også ekte.

Jeg strekker meg etter bøtta med vann ved siden av meg på gulvet. En vakt kommer med bøtta én gang om dagen sammen med et ostesmørbrød. Det er ikke akkurat romservice, selv om jeg så vidt jeg vet er den eneste fangen i denne celleblokken – her er det bare rad på rad med tomme celler forbundet med stålplattformer, og så jeg som sitter her alene.

Vakten setter alltid bøtta ned rett ved siden av toalettet i rustfritt stål, og jeg drar den alltid bort til senga, det nærmeste jeg kommer noe som ligner på trening. Jeg spiser smørbrødet med en gang, så klart. Jeg kan ikke huske hvordan det føles ikke å sulte.

Industriost på tørt brød, et toalett uten sete og total isolasjon. Slik har livet mitt vært.

8

PITTACUS LORE

Da jeg kom hit, prøvde jeg å holde styr på hvor ofte vakten kom, slik at jeg kunne holde tellingen på dagene, men noen ganger tror jeg de glemmer meg. Eller ignorerer meg med vilje. Min største redsel er at de bare lar meg sitte her og svinne hen, at jeg bare kommer til å besvime av uttørking, uten engang å skjønne at det er mitt siste øyeblikk jeg opplever. Jeg vil mye heller dø i frihet, mens jeg kjemper mot mogadorianerne.

Eller enda bedre – ikke dø i det hele tatt.

Jeg tar en stor slurk av det varme vannet, som smaker rust. Det er motbydelig, men jeg klarer å få litt fuktighet inn i munnen igjen. Jeg strekker armene opp over hodet så leddene smeller i protest. Det kommer et stikk av smerte fra håndleddene, for når jeg strekker meg, drar det i det ennå friske arrvevet der. Og så begynner tankene mine å vandre igjen – denne gangen ikke inn i fantasier, men minner.

Jeg tenker på West Virginia hver dag. Jeg gjenopplever det.

Jeg husker hvordan jeg løp gjennom tunnelene mens jeg knuget den røde steinen som Ni hadde lånt meg, og rettet det utenomjordiske lyset mot mange titall celledører. I hver av dem håpet jeg å finne faren min, og hver gang ble jeg skuffet.

Så kom mog-ene og avskar meg fra John og Ni. Jeg husker redselen da jeg kom bort fra de andre – kanskje de kunne holde så mange mog-er og pikener på avstand ved hjelp av 9

NUMMER FEMS FALL

arvekreftene sine. Det eneste jeg hadde, var dessverre et stjålet mog-våpen.

Jeg gjorde så godt jeg kunne og skjøt alle mog-er som kom for nær, mens jeg hele tiden prøvde å finne en vei tilbake til John og Ni. Jeg kunne høre at John ropte navnet mitt gjennom all slåssingen. Han var ikke langt unna, om vi bare ikke hadde vært atskilt av en horde med utenomjordiske beist.

Halen til et monster pisket over beina mine. Føttene mine mistet kontakten med gulvet. Jeg mistet grepet om Nis stein og gikk i bakken. Jeg falt med ansiktet først og fikk en flenge over øyenbrynet. Blodet begynte straks å renne ned i øynene mine. Halvveis blindet kravlet jeg i skjul.

Med tanke på hvor stort hell jeg hadde hatt siden jeg kom til West Virginia, var det selvfølgelig ikke så overraskende at jeg skulle havne rett ved føttene til en mogadoriansk kriger.

Han rettet våpenet sitt mot meg, kunne ha drept meg der og da, men tenkte seg om før han trakk av. Istedenfor å plaffe meg ned slo han til meg i tinningen med kolben på våpenet.

Alt ble svart.

Jeg våknet hengende i tykke lenker fra taket. Jeg var fortsatt i hulen, men på en eller annen måte skjønte jeg at de hadde tatt meg med dypere ned, til et tryggere område. Det søkk i magen på meg da jeg skjønte at hulen fortsatt var intakt, at jeg var tatt til fange – hva betydde det for John og Ni? Hadde de kommet seg ut?

Jeg var ikke så sterk i armene og beina, men jeg prøvde å 10

PITTACUS LORE

dra i lenkene likevel. De ga ikke etter. Jeg følte meg desperat og klaustrofobisk. Jeg holdt på å begynne å gråte da en diger mogadorianer kom strenende inn i rommet. Den største jeg noen gang hadde sett, med et stygt, lilla arr på halsen og en pussig gullstokk i en av de digre hendene. Han var helt motbydelig, rene marerittet, men jeg klarte ikke å se bort.

På en eller annen måte holdt de tomme, svarte øynene hans blikket mitt.

«Hallo, Samuel,» sa han idet han kom mot meg. «Vet du hvem jeg er?»

Jeg ristet på hodet, plutselig knusktørr i munnen.

«Jeg er Setrákus Ra. Overkommandant i Det mogadorianske imperium, opphavsmann til Den store utvidelsen, høyt elsket leder.» Han blottet tennene i noe jeg skjønte skulle forestille et smil. «Og så videre.»

Ringmesteren som sto bak et folkemord på en hel planet og var mesterhjernen bak en kommende invasjon av jorda hadde nettopp tiltalt meg med navn. Jeg prøvde å tenke meg hva John ville ha gjort i en slik situasjon – han ville aldri rygget unna sin største fiende. Jeg, derimot, begynte å skjelve så det klirret i lenkene som bandt sammen håndleddene mine.

Jeg merket at Setrákus verdsatte redselen min. «Dette kan bli smertefritt, Samuel. Du har valgt gal side, men jeg er alltid villig til å tilgi. Fortell meg det jeg vil vite, så skal jeg sette deg fri.»

«Aldri,» stammet jeg og skalv enda kraftigere mens jeg prøvde å tenke meg hva som ville skje nå.

11

NUMMER FEMS FALL

Jeg hørte en fresende lyd ovenfra, kikket opp og fikk se en seig, svart gørr renne sakte nedover lenken. Det luktet stramt og kjemisk, som brennende plast. Jeg kunne sverge på at gørret etterlot seg rustmerker på lenken der det kom sivende ned mot meg, og snart dekket den håndleddene mine. Jeg skrek. Smerten var uutholdelig, og gørret hadde noe klissete ved seg som gjorde det enda verre, som om håndleddene mine var dekket av skåldhet sevje.

Jeg var på nippet til å besvime av smerte, da Setrákus satte staven sin mot halsen min og løftet haken min med den. En iskald nummenhet strømmet gjennom kroppen min, og smerten i håndleddene ga seg midlertidig. Det var en forvridd slags lettelse; en dødelig nummenhet strålte ut fra Setrákus’ stav, som om armene og beina mine var blitt tappet for blod.

«Bare svar på spørsmålene mine,» snerret Setrákus, «så kan dette være over.»

De første spørsmålene hans handlet om John og Ni – hvor de skulle, hva de kom til å gjøre. Jeg følte meg lettet da jeg skjønte at de hadde sluppet unna, og enda mer lettet over at jeg ikke ante hvor de kom til å gjemme seg. Det var jeg som hadde hatt Seks’ instrukser, noe som betydde at John og Ni ble nødt til å pønske ut en ny plan, en som jeg umulig kunne røpe under tortur. Lappen var nå borte, så det virket trygt å anta at mog-ene hadde kroppsvisitert meg mens jeg var bevisstløs, og konfiskert adressen. Forhåpentligvis ville Seks være forsiktig når hun nærmet seg stedet.

12

PITTACUS LORE

«Uansett hvor de havner, tar det ikke lang tid før de kommer tilbake hit og grisebanker deg,» sa jeg til Setrákus. Og det var mitt ene tøffe, heroiske øyeblikk, for den mogadorianske lederen fnøs og trakk umiddelbart til seg staven.

Smerten i håndleddene vendte tilbake – det var som om det mogadorianske gørret åt seg helt inn til knoklene.

Jeg gispet og gråt neste gang Setrákus rørte meg med staven og ga meg en pause fra smertene. Stridslysten, det lille jeg hadde hatt i utgangspunktet, hadde rent fullstendig ut av meg.

«Hva med Spania?» spurte han. «Hva kan du fortelle meg om det?»

«Seks …» mumlet jeg og angret straks på det. Jeg måtte holde kjeft.

Spørsmålene fortsatte. Etter Spania var det India, og deretter spørsmål om hvor loralittsteinene befant seg, noe jeg aldri hadde hørt om engang. Til slutt spurte Setrákus meg om «den tiende», noe han virket ekstra interessert i. Jeg husket at Henri hadde skrevet om en tiende i brevet sitt til John, og at den siste gorden ikke kom seg bort fra Lorien. Da jeg fortalte Setrákus det – informasjon jeg håpet ikke ville ødelegge for de gjenværende gordene på noen måte – ble han rasende.

«Du lyver for meg, Samuel. Jeg vet at hun er der. Si meg hvor.»

«Jeg vet ikke,» svarte jeg gang på gang mens stemmen skalv mer og mer. For hvert svar, eller mangel på svar, dro 13

NUMMER FEMS FALL

Setrákus til seg staven og lot meg kjenne den sviende smerten igjen.

Til slutt ga Setrákus opp og bare stirret forarget på meg.

På dette tidspunktet var jeg helt i ørska. Som om det mørke gørret kunne tenke, kravlet det sakte oppover lenken igjen og forsvant inn i den mørke nisjen det hadde kommet fra.

«Du er ubrukelig, Samuel,» hadde han sagt, avfeiende.

«Det ser ut til at lorianerne bare har bruk for deg som et offerlam, en avledningsmanøver som de kan la være igjen når de har behov for å rømme raskt.»

Setrákus feide ut av rommet, og senere, etter at jeg hadde hengt der en stund og glidd inn og ut av bevissthet, kom noen av soldatene hans for å hente meg. De dumpet meg i en mørk celle hvor jeg var sikker på at de ville la meg ligge for å dø.

Flere dager senere slepte mogadorianerne meg ut av cellen og overlot meg til to fyrer med barbushår og mørk dress, og skytevåpen i hylstre under jakkene. Mennesker. De så ut som de var fra FBI eller CIA eller noe sånt. Jeg visste ikke hvorfor noe menneske skulle ønske å samarbeide med mogene. Blodet mitt koker bare jeg tenker på det, disse agentene som forråder menneskeheten. Likevel var agentene mindre hardhendte enn mogadorianerne, og en av dem mumlet til og med frem en unnskyldning da han satte et par håndjern på de brente håndleddene mine. Så dro de en hette over hodet på meg, og det var det siste jeg så av dem.

Jeg ble kjørt rundt uten stopp de neste to dagene, lenket 14

PITTACUS LORE

fast bak i en varebil. Etter det ble jeg dyttet inn i en ny celle – denne cellen, mitt nye hjem – i en hel blokk på en eller annen stor base hvor jeg var den eneste fangen.

Jeg grøsser når jeg tenker på Setrákus Ra, noe jeg ikke klarer å unngå hver gang jeg ser et glimt av de gjenværende blemmene og arrene på håndleddene mine. Jeg har prøvd å skyve det uhyggelige møtet ut av hodet og si til meg selv at det han hadde sagt, ikke var sant. Jeg vet at John ikke brukte meg for å dekke over flukten sin, og jeg vet at jeg ikke er ubrukelig. Jeg kan hjelpe John og de andre gordene, akkurat slik faren min gjorde før han forsvant. Jeg vet at jeg har en rolle å spille, selv om det ikke er klart nøyaktig hva den skal gå ut på.

Når jeg kommer meg ut herfra – hvis jeg kommer meg ut herfra – skal mitt nye mål i livet være å vise at Setrákus Ra tar feil.

Jeg er så frustrert at jeg slår neven i madrassen foran meg.

Så fort jeg gjør det, rister det løs et dryss av støv fra taket, og det går en svak rumling gjennom gulvet. Det er nesten som om slaget mitt sendte en sjokkbølge gjennom hele cellen.

Jeg ser forbløffet ned på hånden min. Kanskje dagdrømmene om å få mine egne arvekrefter ikke var så søkt likevel.

Jeg prøver å tenke tilbake til hagen bak Johns hus i Paradise, hvor Henri pleide å gi ham formaninger om å fokusere kraften. Jeg myser og knytter nevene hardt.

Selv om det føles teit og litt pinlig, slår jeg neven i madrassen igjen, bare for å se hva som skjer.

15

NUMMER FEMS FALL

Ingenting. Bare ømhet i armene fordi jeg ikke har brukt disse musklene på dagevis. Jeg holder ikke på å få arvekrefter. Det er umulig for et menneske, og det vet jeg. Jeg begynner bare å bli desperat. Og kanskje litt gal.

«Greit, Sam,» sier jeg til meg selv med hes stemme. «Ta deg sammen, nå.»

Så fort jeg legger meg ned igjen og avfinner meg med nok en endeløs periode alene med tankene mine, går det en ny skakning gjennom gulvet. Denne er mye større enn den første, jeg kjenner det helt inn i margen. Mer murpuss drysser ned fra taket. Det dekker ansiktet mitt og kommer inn i munnen på meg; det er bittert og smaker som kritt.

Noen øyeblikk senere hører jeg den dempede trommingen av geværild.

Dette er ikke noen drøm i det hele tatt. I det fjerne hører jeg lyden av en kamp dypt inne i basen. Gulvet rister igjen – en ny eksplosjon. På den tiden jeg har vært her, har de aldri utført noen slags trening eller øvelse. Jeg hører jo fanken meg aldri noe unntatt skrittene til vakten som kommer med maten min. Og nå denne plutselige aktiviteten? Hva kan det være som skjer?

For første gang på – dager? uker? – tillater jeg meg å håpe. Det er gordene. Det må det være. De er kommet for å redde meg.

«Nå skjer det, Sam,» sier jeg til meg selv og tvinger meg til å røre meg.

Jeg reiser meg og går utstøtt bort til celledøra. Beina mine 16

PITTACUS LORE

føles som gelé. Jeg har ikke hatt så mye grunn til å bruke dem siden de brakte meg hit. Bare det å tilbakelegge den korte avstanden bort til døra i cellen min er nok til at hodet svømmer. Jeg presser pannen mot det kalde metallgitteret og venter på at svimmelheten skal gå over. Jeg kjenner rystelsene fra kampen under meg gjennom metallet, de blir stadig sterkere og mer intense.

«John!» roper jeg med hes stemme. «Seks! Hvem som helst! Jeg er her! Jeg er her!»

En del av meg synes det er dumt å rope, som om gordene kan høre skrikene mine gjennom det voldsomme slaget det høres ut som de utkjemper. Det er den samme delen av meg som har villet gi opp, bare krølle meg sammen i cellen og vente på min endelige skjebne. Det er den samme delen av meg som tenker at det bare ville være dumt av gordene om de prøvde å redde meg.

Det er den delen av meg som trodde på Setrákus Ra. Jeg kan ikke gi etter for denne følelsen av fortvilelse. Jeg må bevise at han tar feil.

Jeg må lage litt bråk.

«John!» skriker jeg igjen. «Jeg er her inne, John!»

Selv om jeg føler meg svak, dundrer jeg nevene mot stålsprinklene så hardt jeg kan. Lyden runger gjennom den tomme celleblokken, men gordene kan umulig høre det gjennom den dempede lyden av skyting som kommer gjennom veggene. Det er vanskelig å si med de stadig høyere lydene fra kampen, men jeg tror jeg hører skritt som får det til 17

NUMMER FEMS FALL

å skrangle i stålplattformen som forbinder cellene. Synd jeg ikke kan se lenger enn en meter eller to rett utenfor cellen min. Hvis det er noen her inne i denne celleblokken, må jeg tilkalle oppmerksomheten deres og bare håpe at det ikke er en mogadoriansk vakt.

Jeg griper vannbøtta og heller ut det som er igjen av dagens rasjon. Planen min – den beste jeg har – er å slå den mot sprinklene.

Da jeg snur meg, står det en fyr utenfor døra.