Norske edelstener av Emil B. Lund

Emil B. Lund

Norske edelstener

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43975-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11,36/14,5 pkt Sabon Medieval og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

AUGUST

Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Frederiksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Frederiksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig. Hver sommer, i begynnelsen av august, arran5

geres dette kalaset, og hvert år med ulikt motiv. Årets motiv er fin de siècle, som innebærer alle de motetekniske overdrivelsene det kulturelle Europa henga seg til på slutten av det nittende århundre, og som alltid fremstår de drøye 100 gjestene som entusiastiske illusjonister i sine påkostede kostymer. Frukthaven er nå inntatt av den tapte tid. Herrene i varianter av snippkjoler med datidens overdimensjonerte kravat og svarte flosshatter. Og kvinnene i disse overdådige kjolene, disse lange, prangende kjolene i alle temperaens farger. Ja, det er vel særlig gjennom den kvinnelige mote tidsreisen manifesteres. Det er i det hele tatt noe tilslørt erotisk ved hvordan kvinner kledde seg på den tiden, noe som for lengst er tapt for dagens couture. Så tildekket, men samtidig så formfullt og seksuelt. Tenk å lete seg frem under alle disse kjolene og underskjørtene, rive opp disse stramme bystene før du helt forsiktig demonterer hodepryden og lar håret utfolde seg i den svale sommervinden.

Jeg tror det er riktig å si at alle liker meg. Min vennlige og beskjedne form. Min oppmerksomme og interesserte innstilling. Mitt generelle positive og humoristiske syn på tilværelsen. Det viktigste for meg er å lytte og forstå nettopp dine meninger, for deretter å kommentere dem på en analytisk, interessant og akkurat passe konfronterende måte. Og selv om du først tenker at jeg representerer mye du ikke liker: lykke, skjønnhet, penger; tomme, parfymerte blikk som holder deg på avstand, som blir skeptiske om du nærmer deg, vil du raskt forstå at jeg skiller meg klart ut fra den verden av selvrettferdig fortreffelighet du antar jeg tilhører. Men det er nett6

opp der sviket ligger. For jeg er en toneangivende sosial begavelse. En begavelse av sjelden styrke og kontroll.

Men hvis du hører nøye nok etter, hvis du virkelig konsentrerer deg, jeg mener konsentrerer deg som nesten ingen mennesker evner, for da må du være oppriktig interessert og det er nesten ingen mennesker, da vil du høre de falske tonene. Så langt tror jeg ingen har hørt dem.

Gjestene har begynt å trekke oppover mot hovedhuset som musikken eskalerer. Jeg sitter i rosehaven sammen med Ted Astrup, gamle Pompen Sommerfelt og min kusine Heddys eldste sønn, Halvor, som om kort tid reiser til Winchester College sørvest for London. Halvor prøver å overbevise seg selv om at han gleder seg til å reise, men Pompen minner ham om at det er det ingen grunn til. Pompen Sommerfelt, som nå er blitt en voksen mann på toognitti og som fikk sitt kallenavn etter en usedvanlig besværlig setefødsel hans mor aldri tilga ham, ble selv sendt til Harrow i nittentreogtredve og repeterer fandenivoldsk at skolene er underlagt et nådeløst hierarki bestående av sadistiske ritualer og uforståelige regler. Halvor prøver å le det hele bort, men den gamle ber ham innstendig om å forberede seg på det verste før han sier med tungt alvor: «Du vet hva lord Wellington en gang uttalte, kjære gutt: The battle of Waterloo was nothing compared to the playingfields of Eton and Harrow.» Ted og jeg ler anerkjennende av sitatet mens Halvor ser mistroende på oss før han forsvinner opp mot tennisbanen.

«Så gutter, hvem frister mest i kveld?» spør den gamle og tar av seg flosshatten.

7

«Jeg tror det må bli Elinor», svarer Ted raskt.

«Du liker dem litt tunge bak, skjønner jeg,» smiler Pompen Sommerfelt. «Ikke noe galt i det. Jeg husker jeg selv også led av den ufriheten i mine yngre dager. Og hva med deg, min gode Victor, hvem er det du helst hadde likt å se i gapestokken?»

«Her er så mange,» svarer jeg og begynner å le av Pompens formulering. «Men et mer interessant spørsmål er hvilket skjørt du helst hadde løftet på?»

«Oh, i min alder er nesten alle skjørt velkomne,» svarer gamle Sommerfelt og stryker seg gjennom det sølvgrå håret, «men de må ikke være for tunge. Jeg er blitt så skrøpelig på mine eldre dager, så tynn og benet. Det er nok ikke mange skjørt igjen å løfte for min del.»

«Mener du det?» sier Ted Astrup. «Det kan jeg ikke forstå noe av.»

«Ikke jeg heller,» bifaller jeg og klapper Pompen på skulderen. «Jeg tror egentlig det er svært få som hadde takket nei til den type erfaring du besitter. Hadde jeg vært deg ville jeg bare fyrt noen viagra og satt i gang før demensen gjør deg i overkant pleietrengende. Er du ikke enig, Ted?» «Uten tvil,» svarer Ted Astrup. «Spørsmålet er vel heller hvor mange du kunne tenke deg å ligge med.»

«Jeg liker dere, gutter. Dere sier det en gammel mann vil høre. Men alvorlig talt; om jeg virkelig kunne velge tror jeg det måtte bli din brors forlovede, Victor.»

«Et utmerket valg,» ler jeg. «Tør jeg spørre om hvorfor?»

«Hun ser ettergivende ut,» svarer Pompen Sommer8

felt, «og etter hva jeg forstår har det aldri vært noen ulempe. Det er visstnok en utmerket egenskap hos en kvinne. Synd at så mange av dem har så vanskelig for å begripe nettopp det. Ja, selv har jeg dessverre en svært begrenset erfaring med dette, da heller ikke min kone verdsatte denne egenskapen … Men nok om det, gutter.

Nå trenger jeg en liten hvil. Kanskje du kunne fulgt meg opp til den store eika, Victor. Jeg liker å sitte der oppe og se utover denne praktfulle hagen. Kanskje Mogens har etterlatt en liten pjolter til meg som han pleier å gjøre.»

Frederiksgave ble påbegynt våren attentreogførr og har vært familiens hovedsete siden Frederik Sommerfelt med familie tok det i bruk fire år senere. Bygget i renessansestil og tegnet av den danske hoffarkitekten Nebelong, var det allerede i sin tid en uvanlig eiendom. Huset er i to etasjer om en ikke regner kjeller og loft, og har et nettoareal på 1200 kvm. Hovedfløyen er vendt mot syd, ut mot parken og sjøen, og rammes inn av et tårn på hver side som strekker seg en etasje høyere. Fra hvert av tårnene går det en fløy i nordlig retning. Parken er lagt mellom villaen og sjøen og teller ca. 200 mål. Hele parkanlegget er bevart i sin opprinnelige form med alt av markens grøde. Det kan telle over 400 frukttrær, 700 ripsbusker, tre kastanjealléer, foruten orangeriet, grønnsakshagen og to veksthus.

Gamle Sommerfelt setter seg i en av gyngestolene under eika og jeg rekker ham et pledd og blander en whisky soda. Jacob Thommessen, Nikko Knagenhjelm og Wanda Klaveness kommer gående over plenen med stor stemning og musikken høres dempet fra himmel9

salen. Før jeg forlater den gamle tenner jeg hans sigar og kysser ham på pannen. Det er av stor betydning å nevne at Pompen Sommerfelt er et av mine største forbilder. Fremdeles er det en fryd å se ham manøvrere i selskapslivet med en blanding av de mest oppmerksomme manerer og en overraskende usensurert humor. Han er inkluderende, underholdende og språkmektig, og konverserer like lett på fransk, italiensk og tysk som han gjør på norsk og engelsk, en aldeles praktfull oxford, naturligvis. Som ung var han en av pionerene innenfor moderne fjellklatring. Han besteg nordveggen av Eiger i treogførr og var en av de første til topps på Nanga Parbat, et av Himalayas høyeste fjell og kanskje også verdens farligste. Kort etter at han giftet seg flyttet han til London med sin franske kone og praktiserte dedikert det italienerne liker å kalle dolce far niente. Hans hovedinteresser var fjellklatring og polo, og naturligvis kvinner, og med monden selvfølgelighet reiste han verden rundt og dyrket alle tre disipliner med tungt engasjement. Da hans kone ble gravid med deres første barn viste det seg kort etter at elskerinnen også var svanger.

Slik ble han far til to sønner med bare noen ukers mellomrom, og takket være hans uvurderlige varme og elskverdighet har han klart å være en strålende far for dem begge. Men nå er han blitt gammel og snart er han død og med seg tar han den gamle, store stil, den stilen som dessverre ikke har latt seg overføre til vår verden og vår tid, og som nå raskt viskes ut ettersom dens representanter nærmer seg livets slutt. Det er en stil preget av tunge forførende disposisjoner og et fryktløst lynne, et 10

lynne som vitner om at du føler deg like hjemme i Europas store salonger som i en blodig nevekamp. På skrivebordet hjemme har jeg et bilde av ham sammen med min farfar i den italienske ambassaden i Kairo i nittenåtteogførr. Brødrene klare for ball hos den franske ambassadør før de satte kursen ned til høyslettene rundt Mount Kenya for å jakte sammen med sin venn Lord Delawere, en reise de gjentok hvert år til min farfar og Lord Delawere havarerte med en Tiger Moth på vei fra Lamu til Nairobi i nittensyvogseksti.

La meg kort få presentere min familie. Min far: Edward Sommerfelt, født fjerde i åttende syvogførr, største eier av Wedel & Gran som hans oldefar, Herman Gran, grunnla i 1871 og hvor han selv har sittet som sjef siden 1989. Avisene skriver: Sommerfelt er kjent som Norges mest arrogante mann … trives åpenbart ikke i selskap med middelmådigheter … og har et intellekt som ikke står tilbake for noen andres. Tippoldebarn av Frederik Stang, jurist og politiker, senere Norges første statsminister. Oldebarn av Emil Stang, statsminister og grunnlegger av Høyre. Dattersønn av høyesterettsjustitiarius Edward Stang og Georgine von Munthe av Morgenstierne. Sønn av Christian Sommerfelt, investor og kunstsamler, og Camilla Stang. Min mor: Nora Gabel, født attende i tiende treogfemti, overlege på Rikshospitalet. Yngste datter av ambassadør William Gabel og Lucy Eek. Barnebarn av Thomas Gabel, godseier og generalkonsul i Moskva i en årrekke, tapte sin formue da investeringer i Sør-Russland ble beslaglagt av bolsjevikene. Ellers kjent for sin direkte og kompromissløse stil 11

og ublyge tretthet i møtesammenheng. Min bror: Michael Sommerfelt, født fjortende i andre enogåtti, advokat hos STAHR og fra niende i første, tolv, forlovet med Cathrine Heyerdahl.

Hvor enn jeg er plasserer mennesker meg som barn av mine foreldre. De ødsler sine intetsigende betraktninger over meg: Min mors skjønnhet og enorme hjerte. Min fars arroganse og utilgjengelige genialitet. Aldri fatter de at jeg ikke gleder meg over denne forslitte beundring, over alle disse repetitive selvfølgeligheter.

Klokken nærmer seg null ett hundre og natten ønskes velkommen i himmelsalen. Musikken smeller i de tre meter høye vinduene som dekker sydveggen og de unge gjestene er nå preget av den euforiske mekanikken som rus og dans kan medføre. Selv har jeg viet den siste halvtimen til Agnete Fearnley, som insisterte på at vi skulle danse av oss synden, men er nå på vei ut for å trekke litt frisk luft. Min fetter Morten Sommerfelt gir meg selskap i baren mens jeg blander meg en Dry Martini og prøver å interessere meg for hva han snakker om.

I nåværende øyeblikk ønsker han å engasjere meg i en samtale vedrørende gjenoppbyggingen av Europa etter femogførr, og hadde det ikke vært for hans noe opplagte perspektiver kunne jeg kanskje viet ham en reell oppmerksomhet. Men Morten skjønner ikke at stimulerende samtaler er avhengig av en viss lek. Hans ønske om å fremstå som en kunnskapsrik intellektuell kveler enhver kreativ tanke og avslører ham som kun en envoyé av andres teorier. Tragisk nok har han aldri forstått at det som virkelig markerer en intellektuell teft, 12

er evnen til å blande spontane vittigheter med halvetterrettelig sladder og skarpe observasjoner som resulterer i ekspansive analytiske øvelser. Han er nå tilbake i nitten førr, med britenes senking av den franske flåte ved Mers El Kébir, og mens jeg nikker bekreftende til alt han sier blander jeg meg nok en Dry Martini og hever glasset mot mine foreldre som sitter og snakker med Christian Løvenskiold og Mimi Ferder. Mortens nedslitte betraktninger fortsetter som jeg smiler til min mor og tenker at jeg aldri har vært i opposisjon, aldri har vært rasende på mine foreldre, aldri har ønsket dem til helvete. Nei, jeg har alltid vært en hengiven sønn; alltid høflig og imøtekommende; alltid tilgjengelig og forutsigbar. Og det har aldri kostet meg noen ting. Det er slik jeg er. Min mor har jeg alltid elsket. Min far har jeg alltid beundret. Hans enorme intellekt. Hans store idealisme. Hans nådeløse replikk. Jeg har aldri stilt spørsmål ved deres måte eller form, og aldri tvilt på deres rettskaffenhet. De har gjort så godt de kan og jeg ønsker ikke å være dårligere. Helt fra jeg var liten har jeg strukket meg etter deres ambisjoner. Da jeg var seks var jeg klubbmester på ski. Da jeg var tolv var jeg norgesmester i tennis. Da jeg var tyve begynte jeg å studere jus. Ingen tid forspilt. Alt effektivt og begavet gjennomført. Og det har aldri kostet meg noen ting. Det har gått helt av seg selv. Jeg er glad jeg kan si at deres preferanser er mine preferanser.

Det handler om kultur, om tradisjoner, det handler om verdier. Jeg vet jeg har vært til glede for dem. Jeg vet at jeg vil fortsette å være det. Så lenge jeg forblir den de tror jeg er, den de ønsker jeg skal være, ja, så lenge 13

jeg ikke velger å konfrontere dem med et virkelig menneske vil deres kjærlighet ikke kjenne noen grenser. Og vi er alle tre like skyldige, vi er alle like avhengige av å bevare illusjonen som å tro på den, og jeg vil aldri gjøre noe som utfordrer denne kjærligheten. Om det er prisen å betale, betaler jeg med glede. Det har jeg alltid gjort.

Både jeg og min bror. Sannheten må aldri frem. Og hva er vel sannheten? Den er uansett for svikefull, for utilgjengelig, for utålmodig. Nei, humørfull og høy på deg selv, ellers er det slutt. Jeg er her for dem, helt enkelt, jeg står til deres disposisjon, og så lenge de lever skal de alltid kunne sole seg i mine prestasjoner. Det er det minste jeg kan gjøre for menneskene som har gitt meg alt, men viktigere: Det er fundamentet i hele vår struktur og har vært det til alle tider. For at en familie skal være på sitt beste, fungere på sitt mektigste og hele tiden strekke seg etter sitt potensial, må hver enkelt forsake sine emosjonelle behov og lengsler. Det er systemet vi lever etter, og som alle systemer har det sine mangler, men det er en liten pris å betale når det gjør oss uovervinnelige. De sterkeste menneskene er nettopp de som avfinner seg med at sorger og skuffelser ikke er et resultat av andres ondskap og egoisme, men så å si utelukkende av menneskelig ynkelighet. En ynkelighet som er langt jevnere fordelt enn vi liker å tro og som alltid fortjener tilgivelse.