Nødinngang av Charlotte Glaser Munch

© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-35998-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Anna Salander Omslagsfoto: DNF-Style Photography Forfatterportrett: Karin Skog Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sverige 2011 Satt i Sabon 10,5/13 pkt. og trykt på 80g Noorbook cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

– Kom, sier Martin og tar hånden min. – Du trenger ikke å være her.

Jeg ligger i et hav av våte vinterjakker og bager med skarpe kanter. I taket flimrer tre lysstoffrør, de ler av meg. Men Martin ler ikke.

– Kom, sier han igjen og heiser meg opp i stående.

Verden snurrer, og jeg svelger hardt. Skoleball har aldri vært min styrke. For mange nerver og for store slurker sprit på handikapdoen. Niende, tiende, første klasse og nå.

– Ingen grunn til å forandre et vinnende konsept, fniser jeg og lener meg mot Martin.

Jeg mener det ikke. Jeg vet ikke hva jeg mener om noe.

Dunkene fra gymsalen minner om at festen så vidt har begynt. Jeg ser på Martin. Oslofjordblå øyne som ikke viker. Jeg vipper mine egne opp i taket og svelger enda hardere.

Martin legger armene rundt meg og mumler noe i øret mitt.

– Hva? roper jeg og legger hendene på brystkassen hans, skyver ham litt unna.

5

Jeg kan ikke ha hørt riktig.

– Jeg vil passe på deg, Julie. Jeg mener det. Får jeg?

Hvis konseptet mitt bare hadde vært en vinner. Men det er det ikke, og jeg er sliten, så uendelig sliten.

– Du får, sier jeg og går inntil ham.

1

– Yeeey, you made it! hyler Ida og legger armene rundt meg. Flyforsinkelsen, den klebrige varmen og virringen i undergrunnen sklir av kroppen min med et lett sukk.

Jeg er fremme, jeg er i Chalk Farm, London og det er sommer.

– Så langt hår du har fått! sier Ida og lar fingrene gli gjennom det mens hun mimer wow.

Jeg smiler. Det er over et år siden vi har sett hverandre. Selv er Ida akkurat som jeg husker henne. Frisk, blid og med bleket hår som vipper ved ørene.

– Kom igjen, vi må ut og feire! Finn en tøff topp og smink deg, så stikker vi ned til West End. Det er der det skjer, sier hun og klapper i hendene.

Jeg er sliten og knitrevåken på samme tid. Rundt meg og overalt ligger Idas klær slengt, de dekker både hennes og min seng, og jeg visste ikke at vi skulle sove i samme rom, ante ikke at leiligheten bare består av dette brune, teppebelagte rommet pluss bad. I hjørnet ser jeg et slitent tekjøkken og innenfor baderomsdøren skimter jeg gulnede fliser. Et bord, to stoler, et garderobeskap og to nattbord. Jeg kremter bort støv i halsen og tenker at det blir uvant, men at det passer inn i planen min.

7

Denne sommeren er en test. Klarer jeg den, kan høsten komme.

Jeg bytter fra converse til platåsandaler. Den nye røde toppen, åpen rygg. Rammer inn øyne og munn. En omgang deo, parfyme. Klar.

Vi passerer to mørke gutter utenfor blokken. Ida roper Hola!, løfter hånden og får en feminin knekk i håndleddet. Jeg kjenner igjen bevegelsen. De to guttene slenger med mørke lokker og gliser. Hvite tenner, store bukser, blodferske basketsko. Blikket mitt møter to brune øyne og det sier pang, men vi er forbi dem før jeg rekker å kjenne på etterskjelvet.

Vi løper ned trappene til perrongen. Vindblaffet som kommer rett før toget farer ut av tunellen tar pusten fra meg. Jeg suger til meg den varme, underjordiske luften og ler til Ida. Det er mange mennesker på tuben. Blaff av parfyme, alkohol og fremmede språk trenger seg inn i neseborene mine. Ida og jeg står og titter mens vi holder oss fast i stroppene som dingler fra taket. Det spraker i brystet, og jeg kjenner hvor glad jeg er for at jeg kom.

2

Det er kø utenfor klubben – men den kunne ha vært lenger, sier Ida og tar meg under armen. Med raske skritt er hun på vei frem til dørmannen. Jeg småløper ved siden av henne og ser unnskyldende på ormen av mennesker som stirrer med skarpt blikk.

– Hi, hello! roper Ida og slenger ut hånden mot en fet, sjokolademørk dørvakt i dress. Øyenbrynene hans løfter seg, men han gjengjelder håndtrykket.

– This is my friend from Norway, Julie, fortsetter Ida og skyver meg frem til dørvakten. – She’s absolutely new in town and that calls for a celebration, don’t you think?

Jeg blir så imponert over Idas engelsk at jeg glemmer å dø av skam. Med et smil titter jeg opp på dørvakten. Øynene hans er små og ligger dypt begravet mellom kinn og panne. Han ser snill ut. Jeg strekker frem hånden og kjenner den forsvinne inn i den lubne neven hans.

– Nice to meet you, sier vi samtidig og må le.

Dørvakten hvisker noe til Ida og peker på inngangen mens han nikker. Ida kysser ham på kinnet og trekker meg med inn i det rytmiske mørket.

Klubb. London. Musikken går rett igjennom kroppen.

Så mange mennesker. Menn kikker på oss, opp og ned 9

og opp igjen. Jeg føler meg naken og trekker i toppen.

Plutselig en hånd på den bare ryggen, hvem var det?

Men så lokker Ida og Michael Jackson meg ut på dansegulvet. Jeg planter føttene i bakken og svaier med hoftene. Jam! Ida foran meg, armene mot taket. Hun er så søt. Det nesten hvite håret vipper opp og ned i takt med musikken. Sminken skinner, toppen gnistrer og navlen hennes synes så vidt. Røde negler og sølvsko. Vi ler uten å høre det. To menn kommer opp på siden av oss, vil være med. Vi ler enda mer, fat chance, snirkler oss ut av mengden og bestiller vann i baren.

– Men nå må vi drikke sprit, roper Ida inn i øret mitt.

Før jeg rekker å bestemme meg, løfter jeg et shotglass til munnen og svelger ned en gigantslurk som svir, men smaker godt. Jeg får et til. Og enda et. Ida vifter med sammenkrøllede sedler og glassene svever gjennom luften. Jeg banker håndflatene hardt i bardisken og tenker at hvis Martin hadde sett meg nå.

3

Jeg våkner av en vrengt lyd.

Det er Ida som spyr på badet. Veggene er av papir, jeg hører hvert eneste stønn og blir kvalm selv. Hvor mye drakk vi i går? Hvor mange snakket vi med? Hvor lenge danset vi?

Ida kommer ut og velter seg inn i sengen.

– Jeg skal aldri mer drikke alkohol! roper hun og holder seg for hodet med begge hender. – Ikke en dråpe – ever! sukker hun og slår ut med armene.

Jeg smiler og tenker at det er typisk henne å overdrive.

Jeg går bort til kjøkkenkroken og heller i meg et glass vann. Det er lunkent og smaker klor, men det klarner halsen.

– Når begynner jeg på restauranten, og skal vi ha samme skift? spør jeg. Jeg er klar for å komme i gang, jobbe i London og gjennomføre sommeren.

– Later, later, mumler Ida og snur seg inn mot veggen.

Jeg går på badet. Dusjen er en sliten sildrebekk, det tar evigheter å vaske håret.

Første gang jeg dusjet hjemme hos Martin, hadde vi sett Singin’ in the Rain på tv kvelden før. Jeg insisterte, selv 11

om Martin maste om at Cape Fear med Robert de Niro gikk på en annen kanal. Singin’ in the Rain var mormors yndlingsfilm. Gi meg en dans med Gene Kelly og jeg skal aldri be om mer i mitt liv! pleide hun å si. Martin så filmen med et halvt øye, mens jeg drømte meg inn i hver eneste scene. Musikken, dansene, de rene smilene. Alt var så lett. Og da Gene Kelly sang i regnet og plasket rundt som et barn, full av liv, lo jeg så høyt at jeg vekket Martin. Morgenen etter dusjet jeg mye lenger enn man skal når man er på besøk. Vannet strømmet nedover meg akkurat som i filmen, og jeg ble glad, jeg tenkte på hvor deilig det måtte være å sprade gjennom regnet fordi man bare ville. Da Martin rykket i døren og lurte på hvor jeg ble av, vred jeg i forfjamselsen termostaten over på iskaldt. Resten av dagen gikk jeg rundt med et flaut ønske om å danse rundt i regnet med Gene Kelly.

Ida sover tungt når jeg lister meg ut fra badet. Jeg setter meg på sengen og trekker bena oppunder meg. Utenfor lokker London, men jeg tør ikke å kaste meg ut i den alene. Jeg tror jeg ser ting tydeligere når noen viser meg dem. Den største byen jeg har gått rundt i på egen hånd er Bergen, og det var bare en halv dag mens jeg ventet på at Ida skulle bli ferdig på skolen. Da satt jeg mest på kafé og skrev Martins navn på servietter. Vi hadde bare vært sammen i tre uker, og hjertet mitt føltes fortsatt to nummer for stort for kroppen. Jeg tror ikke Ida fikk høre om noe annet den helgen enn hvor fantastisk han var.

Klokken er over elleve. Det er merkelig å ikke gjøre noe, ikke være effektiv, eller legge planer. Jeg tenker at jeg 12

kunne pakke ut, men jeg skjønner ikke hvordan klærne skal få plass i det sprengfylte garderobeskapet. Det er like greit å vente.

Jeg trekker opp pocketboken fra bagen. Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevski. Martins øyne lyste da han ga den til meg. Kanskje verdens beste bok, sa han og ventet på at jeg skulle være enig uten å ha lest den. Jeg blar opp på første side. «Den fineste boken til den fineste kjæresten» står det med Martins små, stramme bokstaver. Jeg stryker pekefingeren over dem og savner ham så det skjærer i magen. Fem uker uten. Hvordan skal jeg klare det? Hva tenkte jeg på?

Men jeg vet hva jeg tenkte på. At Idas plutselige telefon i mai var et tegn jeg ikke kunne gå utenom. At vår halvgamle avtale om å dra til London og jobbe etter at vi var ferdige med skolen kanskje kunne løse opp i magemurringen.

Nå har jeg fem uker på å bevise at veien jeg har lagt opp videre er den som gjelder. Jeg skal tjene penger til samboerlivet med Martin, jeg skal savne meg blå etter ham og jeg skal lengte etter å komme inn på jusstudiet. Når høsten starter, er alt bra og ingenting feil.

Jeg leser et avsnitt før jeg gir opp og lukker den. Det er en annen bok som trekker mer. Jeg går bort til sekken og leter meg nedover til den harde firkanten i bunnen.

Av en eller annen grunn sjekker jeg om Ida fortsatt sover. Jeg vil ikke bli tatt på fersken i å lese The Story of 13

Art av noen. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle forklart det. Alle grubleriene mine rundt hvorfor og hvordan et maleri ble til og hva folk tenkte da i forhold til nå. Er det noe som kan forklares?

4

– Våkne, Julie! Vi må få i oss noe å spise og handle klær til deg før vi skal på jobb!

Jeg løfter hodet fra puten og tørker meg i munnviken.

The Story of Art ligger ved siden av meg inn mot veggen. Jeg skyver den fort ned i glipen så den lander på gulvet, og reiser meg.

– Klær?

– Ja, du trenger noe fint. Skjørt eller kjole som går minst til knærne. Tre skift er bra å ha, hvis ikke kan Mamasan bli vrang og la deg sitte der uten bookings.

– Mamasan?

– Ja, altså, det er en geishaklubb, jeg sa det, ikke sant?

Det er nesten det samme som en japansk restaurant. Bare bedre betalt. Det er derfor vi gjør det.

Jeg stirrer på Ida og rister på hodet. Det eneste jeg forbinder med ordet geisha er japanske damer i kimono og prostitusjon.

– Mener du det seriøst? spør jeg og føler meg dum.

Jeg vet at Ida mener det. Hun var sånn på språkreisen også, totalt overbevisende, som da hun overnattet hos en fyr hun traff på puben og kom hjem til vertsfamilien vår samtidig med politiet morgenen etter. Jeg sparte taxipenger på å overnatte, kom igjen, innse at det var smart!

15

– Slapp av, Julie, det er ikke horeri. Vi er selskapsdamer, kors på halsen. Du sitter med kjedelige menn, fyller på whiskyglassene deres med is og vann, tenner sigaretter hvis de røyker og konverserer. Det er dritlett.

Jeg nikker langsomt mens det klumper seg i brystet.

Dette blir en større test enn jeg hadde tenkt. Er det et tegn? På hva?

Vi går ned til kafeen ved siden av undergrunnsstasjonen. Ida bestiller egg, bacon og cola, mens jeg kjøper en smørsvett muffins som jeg svelger ned med sur kaffe.

Jeg føler meg urolig overalt i kroppen. Geisha? Jeg er Julie, 19 år og kjæreste. Etter at Martin kom inn i livet mitt, ble tilværelsen ryddig. Jeg liker det sånn. Til høsten flytter vi sammen og hvem vet, kanskje vi gifter oss om et par år. Geisha? Umulig.

Ida ser på meg og nikker frem en liten besserwisser-rynke mellom øyenbrynene.

– Det kommer til å gå kjempebra. Tro meg. Du sjarmerer japsene i senk på et blunk, så ordentlig og helnorsk som du er!

Hun fniser litt for lenge, og jeg blir usikker på om det er hyggelig ment, men jeg klarer ikke å spørre, orker ikke, stemmebåndene dirrer og hendene skjelver. Geisha?

Jeg stirrer ut av vinduet og kjenner hvor sterkt jeg trenger Martin. Hvis han sier at det er ok at jeg tar jobben, kan det gå. Kanskje han til og med har hørt om geishaklubber og vet at det er trygt og bra. Jeg prøver å se for meg at han gratulerer og blir glad for at det er enkle og gode penger. En super jobb. Dritlett.

16