HVORDAN KOMME TIL NIRVANA UTEN Å DØ FØRST Buddhistisk pilegrimstur til 88 templer. 1400 kilometer på Shikoku i Japan. Kari Gjæver Pedersen & Christine Istad
ARNEBERG FORLAG 2018
108182_ japanboka_titelside_001_.indd 1
28/02/2018 14.08
7x7 dager 1400 km 88 templer
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 2
21/02/2018 12.44
88 108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 3
21/02/2018 12.44
Hachijūhakkasho-junrei Buddhistisk pilegrimstur til 88 templer 1400 kilometer på Shikoku i Japan. Tekst: Kari Gjæver Pedersen Foto og design: Christine Istad
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 4
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 5
21/02/2018 12.44
HACHIJŪHAKKASHO-JUNREI Shikoku Henro er Japans eldste og viktigste pilegrimsvandring (1400 km). Den går fra tempel 1 til tempel 88 rundt øya Shikoku i Osaka-bukten og avsluttes på Mount Koya, det hellige fjellet. Vandringen kalles Shikoku hachijū hakkasho-junrei. Vi gikk turen i to etapper høsten 2007 og 2008, og besøkte Kōyasan i 2009. Munken Kôbô-Daishi innførte den zen-buddhistiske retningen shingon i Japan på 700-tallet. Hovedtanken her er at det finnes tre mysterier: det fysiske, det mentale og ordene. Nirvana kan oppnås i dette livet gjennom hver enkelt del. Mysteriene i det fysiske nås via kroppens bevegelse i meditasjon, mysteriene i det mentale er knyttet til måten man søker sannheten på og mysteriene i ordene blir overlevert gjennom buddhas sanne tale. Turen er altså en fysisk vei til opplysning.
6
Denne boken er derfor i det ytre en reiseskildring, men den viser også møtet mellom vestlig og østlig tenkning når det gjelder bevissthet, helse, identitet og selvforståelse. Den tar opp temaer knyttet til japansk historie, kultur, tradisjoner, dagligliv og samfunnsstrukturer, og forteller om møtene med andre pilegrimer, som kommer fra hele verden, og opplevelsen av å være fremmed i et så annerledes land der man verken forstår språk eller tegn. Gjennom vandringen har vi «gått oss inn» i det japanske samfunnet, og som pilegrimer møtte vi åpne dører der de vanligvis vil være stengt. Vi beveget oss i ulike samfunnslag, i ulike trossamfunn, og vi møtte mennesker som representerte et bredt spekter av det japanske. Vi møtte også oss selv og vår egen tenkning, og ikke minst våre egne begrensninger.
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 6
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 7
21/02/2018 12.44
KAPITTEL 1 28. 09. 2007
1
Ryōzen ji
Tempelet for Gribbenes topp Helligdom: Shaka-nyorai (Gautama-buddha, Siddhartha Gautama-buddha eller Śakyamuṇibuddha).
22
Hvert tempel har sin guddom og sitt mantra. Tempel nummer 1, Ryōzen-ji, er starten på pilegrimsreisen, men også avslutningen, og her er hovedhelligdommen en statue av Shaka Nyorai, også kalt Śakyamunibuddha. Reisen utgjør en helhet, en komplett sirkel der begynnelse, slutt og ny begynnelse går over i hverandre. Alle pilegrimer må derfor vende tilbake hit før turen ansees som ferdig. Ryōzen-ji har også en butikk. Her kan du kjøpe det du trenger for pilegrimsreisen. Vi som er norske har pakket med oss termos, solide sko og ulltøy allerede. Vi ser forsiktig etter annet utstyr som vi kan forbinde med fotturer. Sitteunderlag for eksempel. Og topografiske kart. Ha-ha. Her er de spesielt kjent for amuletter og produkter av tang. La oss si det slik: Utstyrskodene her er ganske annerledes enn hjemme. Absolutt MÅ ha: Osame-fuda som er tynne papirark med japanske tegn der det står at man reiser med Kōbō –Daishi. De finnes i flere farger. Den hvite er for førstegangspilegrimen. Der skriver man ønsket sitt, dagens dato, navn og adresse. Man trenger minimum 200 stykker. Disse legger du så i egne beholdere ved tempelskrinet. Du trenger også rikelig med røkelse, fyrstikker og de aller minste småmyntene. Det er vanlig å bruke tre røkelsespinner ved hvert skrin, samt en mynt eller to. Og så er det klærne: Vi droppet å kjøpe gamasjene, den kjegleformede basthatten og de hvite buksene, men måtte selvsagt ha en oizuru, den obligatoriske hvite jakken. Den fikk vi stemplet ved hvert eneste tempel vi besøkte, og etter hvert dekket stemplene hele jakken, både ryggen, fronten og ermene. Tradisjonen sier imidlertid at det er de viktigste templene som må med her. I tillegg kjøpte vi en liten bok med blanke sider der vi også fikk stempel. Det første er selvsagt på siste side, siden alle bøker i Japan begynner i motsatt ende av våre. Det aller viktigste er imidlertid Kongō-dzue, vandrestaven med en liten bjelle på. Den er symbolet på at Kōbō-Daishi er med på turen. I tillegg er den fin til å jage slanger med (!) og å støtte seg på.
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 22
Den hemmelige boken. Gjertrud kjøper også en bok om templene. Den beskriver mange rare detaljer, men Christine bestemmer seg tidlig for at før vi kommer til templet, skal jeg ikke få vite hva templet står for – hva slags tema det har. Det er fordi hun vil teste hvor mye jeg klarer å avlese intuitivt når jeg kommer dit. Hvor mye jeg klarer å ta inn og hvor presis jeg klarer å være. Det er fordi jeg har det med å se ting. Ikke sånn at jeg kan sitte på spådomstelefonen og lire av meg saker i timevis. Det er mer som et pang, et bilde der og da, helt uventet, helt ut av det blå, men med en intensitet som gjør at det fester seg. Jeg tenker ikke over det i begynnelsen. Jeg har jo ikke boka. Det er Gjertrud som bærer den i starten, og senere overtar Christine. Jeg får den ikke før vi er hjemme igjen og skal begynne å skrive.
2
Gokuraku ji
Det rene landets tempel. Helligdom: Śakyamuni-buddha OKEI. VI GÅR. Gambatte. Det er noe med det første skrittet, det du normalt ikke tenker over, men som nå, i denne sammenhengen, kjennes merkelig avgjørende. Hvor skal det for eksempel tas? Vi har lest i boken til biskop Taisen Miyata at på Tempel 1 kan man skaffe seg alt man trenger for turen. Det gjør det naturlig å starte der. Men vi går jo allerede, dog uvisst i hvilken retning. Vi har akkurat forlatt bussen på første stopp i Naruto by. Vi ser etter tempelet, men er lettere kulturforvirret og sliter med forståelsen av hva som er hva. Er det ikke det brune huset der borte? Vi myser på bygningen. Det kjennes usikkert. To store, brune portstolper i tre, stort hus, et tak med en høy gavl, et romslig område belagt med stein, noen utstudert klipte trær. Men … vel ... Uansett hva det er vi savner, så savner vi det. Så vi går videre. Vi sikksakker gjennom de trange gatene, og leter med øynene i alle retninger på søken etter noe vi fortrinnsvis kan tyde. Det er ellers ingen mangel på skilt og skriftlige beskjeder, de er klistret overalt. Det er gateskilt og plakater og tekster på stativer og søyler, men de når ikke hjernebarken. De er bare forvirrende tegn som setter oss i en tilstand av ingenting, som tar oss til tiden like før bokstavene, til
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 23
21/02/2018 12.44
før skrift ga mening. Det kjennes numment. Alene. Men likevel er alt fredelig her nede på asfalten. Vi ser langs den til utkanten av denne lille byen. Vet at rett bak oss slutter den på den andre siden. Og så endelig, der er det, skiltet. En plutselig følelse av å være tilbake i verden. En rød mann på hvit bakgrunn. En konisk figur med kjepp. En pilegrim i rar hatt. Det kommer et ganske tydelig adrenalinkikk. Vi er ikke på villspor i feil verdensdel. Nå langer vi liksom ut, og så er vi der. Skulle du ha sett.
24
Vi nærmer oss forsiktig i våre store støvler og sportsbukser, setter fra oss sekkene mot en benk og ser oss rundt. Det ligner jo litt på en egen liten by. Flere hus av ulik størrelse, og vi kommer jammen rett inn i butikken fra hovedgaten. Lysstoffrørene i taket henger over hyller med bøker, blokker, penner, mapper, vesker, sko, vandrestaver, belter, jakker, hatter, bukser. Alt er preget med kaligrafiske tegn, det er som sirlige små skatter, nesten ikke til å røre ved. Vi kjøper hvite pilegrimsjakker som vi skal samle alle tempelstemplene på, vi kjøper kjepp, bønnelapper, notatbøker og kart. Vi leter etter noen som er topografiske, men der får vi lang nese. Det finnes ingen på engelsk. Alle er på japansk, med japanske tegn og koder. (Og det som vi hadde vært HELT sikre på at vi ikke behøvde å dra med oss hjemmefra.) Vi velger til slutt en kartbok som viser gangveiene fra tempel til tempel, oppslag for oppslag, og aller sist (helt foran altså) finnes også en oversikt over hele øya. Vi kan tyde sidetallene, tempelnumrene, kilometeravstanden mellom dem og noen tall som står i tilknytning til dem, tror vi. (Feil). Gjertrud sier at det finner vi nok ut av etter hvert. (Feil igjen). Så skal vi begynne på det alvorlige. Pilegrimsdelen. Men hvordan oppfører man seg egentlig i et tempel? Hvor er det lov å gå, hvor er det forbudt å bevege seg og hva forventes det at vi skal gjøre når vi er på de riktige stedene? (Hvis vi er det.) Shingon-tradisjoner inngår ikke i en luthersk grunnutdanning, og vi er på godt, dypt vann. Vi ser på de andre. Vi prøver oss med røkelse først. Tenner en pinne hver, setter den i det store karet og går opp den brede tretrappen til selve helligdommen. Noen ringer i den digre bjellen som henger øverst under mønet. Så bøyer vi oss frem og titter inn gjennom sprossene i skrinet. Mye stearinlys, mye silke, mange farger. Det lukter krydder, eksotisk. Vi går ned igjen. Litt usikre. Men gudene er greie. De overser at vi allerede har unnlatt å vaske hendene, resitere Hjertesutraet og si
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 24
tempelmantraet i tillegg til flere andre ting. De lar oss gå storøyd omkring på området i fred. Vi ser på bygningene, trærne, mosen, utstillingsdukken utenfor inngangen. Hvordan kom hun hit? Hun kunne stått i en nedstøvet butikk i en norsk utkantkommune, hun er hvit og europeisk 1950-modell. Utrolig vakker. Utrolig feilplassert. Men hun har pilegrimsantrekk. Hvorfor? Vi diskuterer og tar bilder. Vi vet at japanere liker europeiske ansiktsuttrykk, at mange opererer øyelokkene sine for å få et mer vestlig utseende. Men dette? Vi snakker om det mens vi får stempel i den nye tempelboken, den som skal følge oss hele turen, og som vi hver gang skal trekke opp av sekken, engstelige for at den skal ha blitt fuktig underveis. Vi vikler den ut av plastposen mens vi ser det sirlige trykket komme på plass, nydelig. Deretter tar vi av oss jakken slik at de kan stemple den også. Og så tar vi den på. Det koster noen få yen hver gang. Etter hvert lærer vi også at vi skal legge mynter i urnene ved de ulike skrinene; ved hovedskrinet og ved shinto-helligdommene som ligger ved siden av. Og før det skal vi konsentrere oss om våre ønsker, dypt og alvorlig, og før det ringer vi i klokken, og før det tenner vi lys og røkelse. Og før det er vi alltid, alltid underveis. Jeg husker ikke hvem som gikk først da vi forlot Tempel 1. Det var ikke meg. Jeg husker leggene til Gjertrud, jeg så musklene i dem, de gynget rytmisk, og jeg minnes stemmen til Christine. Min var sikkert også der. Det er 28 grader i skyggen, og skygge har vi ikke. Det er så fuktig i luften at vi er våte allerede etter noen minutter. Vi tørker svetten. Øynene speider fra side til side. Nå er vi liksom i gang. Et sted i sirkelen. Sekken på ryggen, tre på marsj, staven i hånden, og så kommer tankene, helt uten at man egentlig er klar over det. Vi går på rad og rekke som bukkene Bruse langs asfalten. Bilene passerer, passerer, passerer. Vi skritter ut på en litt åpen strekning der bebyggelsen ligger litt under åskammen til høyre. Tempelet er nok der oppe, sier vi til hverandre, litt usikkert. Eller? Christine stanser en innfødt og sier noe – vi vet ikke hva – og det gjør visst ikke vedkommende heller. Det blir litt blikksurr og knising og så bukker vi – hode og skulderbøy - og går videre. Vi diskuterer allerede kartet. Hvor mye tid vi i de neste ukene skal bruke på nettopp det, er vi heldigvis ikke klar over ennå. Det dreier seg om avstand? Dimensjon? Kilometer? Streker og symboler. Vi aner jo ikke. Vi velger et lyskryss og venter på tur og passerer. Tempel 2 burde ligge der oppe i heia. Vi har ikke før tenkt tanken, så hopper det formelig på
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 25
21/02/2018 12.44
oss i en sving. Christine sier at: Det visste jeg. Jeg sier ingenting, for jeg visste det i alle fall ikke.
26
Beseirerne. Prosessen fra forvirrede kjerringer til beseirere tar omtrent en kilometer. Og nå går vi inn porten. Wow, her er det stort. Og så er det alle luktene. En vakker hage bukter seg rundt bygningene. Perfekt klippede trær, vann med karper, små stier. Vi går mot inngangsdøren i hovedhuset, en skyvedør med kvadratiske trerammer med tykt hvitt papir mellom. Den er åpen. Innenfor er det hyller til sko både på høyre og venstre side. Ta dem av, roper rommet, ta dem av. Vi gjør det. Deretter går vi opp de fem brede trappetrinnene som ligger på tvers i den lange gangen. Det kjennes lett ubehagelig å komme inn i et tempel med sekk og fritidsutstyr, selv om dette er bolig-delen. Feil stil. Villmenn i kultiverte glasshus. Tre digre budeier på tur. En ytterst liten kvinne kommer bukkende mot oss. Hun geleider oss mot en skyvedør og åpner for rommet innenfor. Det er et gisp. Stille og luftig og stort, fem ganger fem meter minst, og innerst er det et lite lavt bord, og på gulvet rundt det tre puter, og oppå bordplaten tre japanske kopper på et yndig lite brett, samt en blomsterprydet boks med teer og en elektrisk vannkanne. Store skyvedører aller innerst vender ut mot bekken bakenfor. Den klukker. Det kvekker en frosk et sted. Frosk kvekker. Sistnevnte er et sitat og et begrep. Det er hentet fra et haiku-dikt av …. oversatt til norsk av Olav H. Hauge. Det kunne stått En frosk kvekker. Hauge diskuterte det i kommentarene til oversettelsen. Jeg tenker brått på det nå, når frosken har manifestert seg. Jøss. Hva er dette? Når skjønner man at man er i en annen verden? For min del var det da. Det er da det går opp meg at: HER ER ALT annerledes. Det eneste som minner om hjemme i denne virkeligheten, er byggematerialene i husene, det er tre, og arkitektonisk kunne man virkelig godt puttet mange av de japanske templene opp i Gudbrandsdalen uten at noen ville ha reagert. Men resten må erkjennes bit for bit. Rommene, møblene, gulvene, teppene. For ikke å snakke om alle reglene. Og tøflene. Den første dagen var den verste. Eller beste, det er jo alt ettersom. Jeg tror det må være som å være spedbarn og lære alt om verden fra grunnen av. Hvert eneste sekund inneholder en ny erkjennelse. Det er derfor barndommen oppleves som så lang, tenker jeg. Og det er nok derfor dette første døgnet på Shikoku er et av de lengste jeg kan huske fra mitt voksne liv.
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 26
Natta? Vi skyver på alle veggene. Vi finner sovematter og puter som er fylt med ris. Vi trekker ut det vi trenger. Jeg tar to madrasser. Eller? Er det madrasser? Christine sier at hun tror det, og at de blomstrete mer lubne tingene med gjennomgående knapper er dyner. Men disse hvite trekkene som ser ut som strikklaken, men som har blonder innfelt rundt kantene og derfor ikke kan være det, hva er det da? Dynetrekk? Vi prøver oss frem. Jeg er ennå den dag i dag ganske sikker på at vi gjorde noen graverende feil i den oppreiingen, men jeg aner ikke hvilke. Likevel så det sånn noenlunde ut til slutt. Gjertrud har rigget seg til borte ved bordet foran vinduet, for hun er litt var for lyder og tenker at en meter avstand hjelper litt. Dessuten vil hun ikke forstyrre Christine hvis hun skulle bli liggende søvnløs og kaste på seg. Christine er også var. Hun legger seg til høyre for meg. Litt unna. Jeg tar det venstre hjørnet. De diskuterer om de kommer til å få sove eller ikke. Det er en egen kategori skjønner jeg. Søvnløshet. Lyder. Være våken. Ikke vekke andre. Jeg får ikke alt med meg. Jeg husker at jeg tenker at madrassen er litt hard før jeg ramler inn i nattemørket. Noterer i dagboka neste morgen: Nydelig rom. Papirdører. Herlig sushi. Leste 4 linjer. Sovnet. Drømte om farger på veggene hjemme og brev fra Anne Britt (illustratør) om hamburgere og pølser. Varm do. Kaffen smaker nøtter. Christines dagbok: «Intensjonen med pilegrimsturen: indre reise, healing, sentrering, fokus, bli kvitt angst, øke balanse. Gå for Mariannes helse. Føles bra nå etter første natt i Tempel 2. Utrolig fredfullt sted, fullmåne, sikader, stille og veldig varmt. Klokken er 06:00 ved første meditasjon, kun 10 min. Oizuru = hvit jakke, Kongô-dzue = stokk, Henro-gasa = hatt. Japanerne ser på det estetiske som en del av det sinnelige. Nydelig mat. Presten tok godt vare på oss. En halv times seremoni med chanting – søvndyssende. Har opprettet Flickrblogg. Kommer tilbake til alt. Morgenmesse. Gjenfødt nyfødt. 29. september 2007 Det er kanskje tidlig. Det er mørkt i rommet og stille, men likevel siger det lyder gjennom papiret i skyvedørene. Hjemme ville det betydd nattevandrere
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 27
21/02/2018 12.44
på tå over gulvene. Her kan det godt være dag, for her tasser alle alltid, siden sko ikke brukes innendørs. Det er tøfler eller sokkelesten i et strengt regime. Jeg famler med hånden over sivet i tatamimatten ved siden av meg. Mobilen sier klokken er 04.30. Åååå. Stå opp. Døra åpner seg på gløtt. Christine har vært og pusset tenner allerede. Gjertrud og jeg kler på oss og loffer samme vei, før vi kommer tilbake, tar på oss pilegrimsjakkene og begynner vandringen i gangene. Noen viste oss veien i går ettermiddag, og nå går vi stille i halvmørket, atmosfæren er som på en norsk fjellstue i morgengryet, det lukter gammelt tømmer, tjære?, og det knirker i trappene. Det er underlig kjent, men noe annet henger i luften også. Stille bevegelser og tause lukter.
28
Vi tråkker forsiktig inne i det mørke rommet øverst i tempelet. Vi bukker ydmykt som de andre og setter oss ned på kne. Det er morgenmesse, og munken gjør forberedelsene sine. Han har tromme og en raust stappet pute, atskillige buddha-figurer, masse lys og røkelse i alle kroker. Det er stemningsfullt. Vi shanter alle sammen. Deretter holder han et lite foredrag. Han peker på billedtepper som ligner bemerkelsesverdig på flanellografen på søndagsskolen hos Frelsesarmeen der jeg vokste opp. Jeg forundres over at det er mulig. Det er mer shanting. Jeg hadde nok vært enda mer åndelig til stede hvis jeg ikke hadde fått så vondt av å sitte på knærne. Det verker. Jeg ser på Gjertrud at hun har det på samme måte. Christine setter seg med strake ben og ryggen mot veggen. Vi hermer. De gamle japanske damene og herrene blir imidlertid sittende. De er seige. De holder ut. Hælene mot rumpa, rett i ryggen. Kroppen i ro. De har lang øvelse. En god stund senere skal jeg oppdage hvor lang. Det er i badet, der jeg ser at alle japanske damer over en viss alder har ett mørkt sirkulært blåmerke på hver rumpeball. Det er avtrykk etter hælene. Hva herrene har, vet jeg ikke. Jeg var aldri der.
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 28
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 29
21/02/2018 12.44
Utsikten fra den vakre ryokanen vi overnattet i, med tatami-matter på gulvet og en nydelig hage på utsiden. Liten plass? Stor nok!
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 30
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 31
21/02/2018 12.44
6
Anraku ji
Tempelet for evig glede. Helligdom: Yakushi, Kusurishi-nyorai (Bhaiṣajyaguru). En buddha for helbredelse og medisin.
38
Vi er temmelig slitne når vi kommer til tempel 6. Det er ganske stort. En av munkene tilbyr seg å kjøre meg for å kjøpe film. Det lille minnekortet jeg kjøpte til kameraet, viste seg å romme bare fire bilder. Det var for tekst. Den triller frem. Gud, bil. Så sivilisert. Jeg setter meg inn og føler meg som ei svett budeie. Så triller vi ut i den alminnelige verden, og en halvtime senere returnerer jeg takknemlig med lagringskapasitet til et usannsynlig deilig bad. ONSEN. Det er egentlig navnet på PARADISET. I hvert fall er det forværelset dit. Vi skrubber oss og såper oss inn mens vi sitter på de små krakkene sammen med alle de små damene og så plumper vi uti det glovarme vannet. Det er et utendørs steinbad. Det er så deilig at det er til å hyle av. Mørk himmel over Japan og noen tilfredse norske damer under den. I hånda: En iskald øl. Etterpå er det middag i yukata (eller slåbrok, som vi ville si). En dame stoppet meg forresten på veien i dag. Hun spurte om jeg kunne ta med en mynt til tempelet og ofre den for henne. Det var et veldig ærefult oppdrag. Jeg vet ikke hva hun ønsket seg, men jeg la mynten der for henne og gjorde seremonien. Det var en veldig rørende opplevelse. Neste morgen. Gjertrud skriver: Eg har halde dei to andre, eller i alle fall Christine, vaken med snorking. Fekk nemlig tak i nokre sovetablettar i går, som fekk meg til å kollapse. Heretter skal eg ha eige rom. Best for alle, trur eg. Jeg husker ikke noe av dette. Jeg sover, og går glipp av all moroa. Det blir ikke eget rom på Gjertrud. I hvert fall ikke hver gang. Halve pepperen er jo å være sammen. Skvaldre, tulle, prate, flire.
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 38
21/02/2018 12.44
108182_japanboka_001-085_cc18_.indd 39
21/02/2018 12.44
I Djevelens land 11. 10. 2007
Hviledag på tempel 24 Vi er i Djevelens land. Det er det strekningen som begynte litt før tempel 24 og som varer til etter at vi har passert tempel 39, kalles. Det er et langt og ganske øde område, og navnet virker ikke særlig oppløftende på oss, spesielt ikke innenfor en tradisjon der alle betegnelser har betydning. I tidligere tider representerte dette et langstrakt ødeland der pilegrimene verken kunne regne med å finne verken mat eller husly. Det man trengte, måtte man ha med selv, og man måtte klare seg uten noen form for sikkerhetsnett eller assistanse. Da kunne det bli skjebnesvangert om man ble syk eller skadet seg. Mange vandrere har dødd på denne strekningen gjennom århundrene.
90
Til tross for det faretruende navnet, har vi bestemt oss for å bli en ekstra natt. Dette er nemlig også et av de mest spektakulære punktene på hele marsjen. Templet ligger helt ytterst på Kapp Muroto. Den østlige sydspissen av Shikoku som stikker som en syl ut i stillehavet. Planen er å meditere før vi går til fyret. Vi praktiserer Transcendental Meditasjon både Christine og jeg, mens Gjertrud sier hun har sine egne helt private metoder. Det er utrolig hva som dukker opp når man reiser av gårde på mantraet sitt. Jeg opplever det alltid helt fysisk, enkelte ganger er som om jeg vipper rundt, og da mister jeg helt følelsen med kroppen. Første gang det skjedde, var aller første gang jeg mediterte, og jeg syntes det var fantastisk. Tenk at jeg ikke kunne oppfatte om jeg var opp eller ned, om jeg satt på rumpa eller svevde under taket. Det var eventyrlig, og fortsetter å være det. Og så kommer temaene sigende, som opp fra grunnen og svever frem, og så vet jeg plutselig at: Ja visst, sånn er det, og sånn har det vært lenge, jeg har bare ikke fått tak i det før. Denne dagen får jeg tak i selvkritikken. Det er ikke småtterier, skjønner jeg, for den er som en lang hale. Men så befriende. Oppe i lyset er det mulig å gjøre noe med den.
havet, toppet av hvit sjøsprøyt som gjerne finner veien opp på land. Vi står litt høyt og med god plass til å la blikket reise. Det minner meg om Vardø, hjemplassen min, øya ytterst mot Barentshavet, naken og lys. Christine ler av meg, men det er sant. På veien tilbake finner vi et fantastisk tre. Og ett til. Disse trærne er så gamle, de er som individer, de har en eksistens i seg selv. Hadde det ikke vært for at det var folk her som kunne høre, skulle vi ha snakket med dem. Det er to grotter like ved templet. Vi har gått ned for å se på dem. Men hvilken var det Kōbō-Daishi mediterte i? Kan vi finne det ut? Kan vi kjenne noen forskjell på dem? – Vi prøver, sier Christine, og så går vi i samlet flokk inn, først i den høyre og så i den venstre. Jeg synes den høyre er mye mer behagelig enn den venstre. I den venstre var det dessuten flaggermus. Det blir likevel den venstre vi setter oss og mediterer i. Før vi skal gå finner jeg en flat stein aller innerst. Vannet har dryppet ned på den og laget et bilde. Jeg skvetter. Jøss, det er jo Jesus, tenker jeg. Akkurat som på søndagsskolebildene hjemme, med tornekrone og det hele. – Kom hit og se, roper jeg til de andre som står ved utgangen. Christine er raskest. – Hva synes du det er, spør jeg henne? – Det er jo Jesus! I alle dager, sier hun. Nå kommer Gjertrud inn også. – Hva synes du det ligner på, sier vi? Gjertrud bøyer seg over steinen. – Nei, skulle du ha sett, sier hun. Huff så fælt, det er jo Djevelen. – Men vi så Jesus, sier vi. – Nei, dette er da styggen sjøl, sier Gjertrud. Vi henger over samme steinen. Vi har de samme lysforholdene, men fortolkningsapparatet vårt er forskjellig. Jesus og Djevelen i en og samme person. Vi går tilbake og bader, tar en øl og avslutter dagen med total latterkrampe.
Fyret er et eventyr. Det er hvitt og ligger som et tårn mot Stillehavet, badet i sol, og en hauk eller falk følger oss der oppe fra. Vi står og ser ut over det turkise
108182_japanboka_086-165_cc18_.indd 90
21/02/2018 12.50
Christines dagbok Tempel 24. Her ventet Gjertrud. Vi sjekket inn og fikk fantastisk ban-gohan. Tunfisk servert rå, marinert og kokt + mye annet. «To the direction of the morning star bright, soar and eastern temple illuminant, dark night of delusion, bewilders us no more.» GOEIKA Vakker tur langs havet og klippene etter lunsj. Havet stod på. Nydelig vær, utrolige trær med røtter som slynget seg
108182_japanboka_086-165_cc18_.indd 91
rundt steinene, små avlange landkrabber som pilte over den steinbelagte stien mellom klippene, grottene til Kōbō-Daishi med flaggermus i den ene og bilde av Jesus med tornekronen i den andre. Sti rett opp til tempelet og fyret med solnedgang. Øl i ONSEN og fantastisk middag med bonito (tunfisk) og kjøttkaker!! Masse moro og latter. Vi har løst opp i mange problemer på denne reisen.
21/02/2018 12.50
108182_japanboka_086-165_cc18_.indd 92
21/02/2018 12.50
108182_japanboka_086-165_cc18_.indd 93
21/02/2018 12.51
108182_japanboka_166-229_cc18_.indd 166
21/02/2018 12.59
108182_japanboka_166-229_cc18_.indd 167
21/02/2018 12.59
108182_japanboka_166-229_cc18_.indd 168
21/02/2018 12.59
108182_japanboka_166-229_cc18_.indd 169
21/02/2018 12.59
170
108182_japanboka_166-229_cc18_.indd 170
21/02/2018 12.59
108182_japanboka_166-229_cc18_.indd 171
21/02/2018 12.59
OM OSS Reiseguide for barn (Danmark), Damm Forlag 2004. Vant Grafilles utmerkelse Årets vakreste bøker for 2004. Illustratør: Gry Moursund. Reiseguide for barn (Spania), Damm Forlag 2003. Illustratør: Gry Moursund
CHRISTINE ISTAD Istad billedkunstner, fotograf og art director. Istad har hatt en lang rekke utstillinger i inn- og utland. Istad fikk i 2006 Statens treårige arbeidsstipend som ble brukt til seks studieturer i Japan, blant annet pilegrimsturen. Istad studerte japansk hos Reiko Uemura i fire år. Prosjektet Fusion East West resulterte i utstillinger mange steder i Norge og i at Istad ble festivalkunster for Moldejazz i 2008. www.christine-istad.no. 302
KARI GJÆVER PEDERSEN: Pedersen er tekstforfatter, journalist, kursholder og forfatter. Har i mange år vært interessert i østlig og særlig japansk kultur og tenkning. Har tidligere reist i Japan i privat regi. www.karigp.no I forbindelse med prosjektet Shikoku Hachijūhakkasho-junrei fikk Istad/Gjæver Pedersen i 2009 tildelt stipend fra Sasakawa Foundation. Relevante utgivelser av Istad og Gjæver Pedersen: Barneboken Norske Vikingkonger utgitt på Gyldendal august 2006. Forfatteren ble nominert til Kultur- og Kirkedepartementets forfatterpris for beste barneog ungdomsbok i klassen fagbok for 2006. Redaktør Bodil Teig, Gyldendal. Illustratør: Anne Britt Meese. Reiseguide for barn (Hellas), Damm Forlag 2005. Vant Grafilles utmerkelse Årets vakreste bøker for 2005. Illustratør: Gry Moursund.
108182_japanboka_230-304_cc18_.indd 302
GJERTRUD HALS Var med på deler av den første turen, men måtte gi seg pga benhinnebetennelse. Internasjonalt anerkjent fiberkunstner som slo gjennom etter å ha vunnet en stor, internasjonal konkurranse i Japan. Sprenger rammene for tekstilkunst og bruker ulike materialer i arbeidene sine. Har hatt flere studiereiser i Japan, i 1989 med støtte fra Sasakawa Foundation og i 1998 fra Inadomi Foundation. www.gjertrud-hals.no
SIV AMUNDSEN-LACK Hun var med på den tredje og siste turen til tempel 88 og 1 og deretter til Kōyasan. Interiørdesigner med særlig interesse for hvordan hus og rom påvirker menneskene som bor i dem. Har en Master i FengShui fra the Feng-Shui Academy i London. Driver FabLab Design AS, et interiørarkitektfirma som utvikler alt fra private hjem til forretningsgårder og hoteller. www.fablabdesign.com
21/02/2018 13.13
108182_japanboka_230-304_cc18_.indd 303
21/02/2018 13.14