Ninni Schulman
Velkommen hjem Oversatt av Kari Engen
Ninni Schulman Originalens tittel: Välkommen hem Oversatt av Kari Engen Copyright © Ninni Schulman 2016. Published by agreement with Hedlund Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54602-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Prolog
Samtale til Medisinsk nødsentral søndag 23. august klokka 01.33. Operatøren: «Medisinsk nødsentral.» Kvinne: «Vi trenger en ambulanse. Det er … (uklart) … Å, herregud!» Operatøren: «Hvor befinner du deg?» Kvinne: «Jeg vet ikke adressen. Det er bare en sommerhytte … Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Dere må komme. Nå!» Operatøren: «Hva er nærmeste tettsted?» Kvinne: «Ekshärad eller Gustavsfors, jeg er ikke sikker. Det er i nordenden av Knon, sjøen altså. Kan dere ikke se signalene fra telefonen? Det er …» Operatøren: «Hva er det som har skjedd?» Kvinne: «Vet ikke. Det er fest her og … (uhørlig) … ved siden av stien, helt blodig. Det er blod overalt.» Operatøren: «Kjenner du puls?» Kvinne: (Pause.) «Nei …» Samtalen blir brutt.
lørdag 22. august
1
Magdalena Hansson svingte inn ved garasjen foran den gule trevillaen i Stjärnsnäsvägen og slo av motoren. Hun hvilte hodet mot nakkestøtten. Lukket øynene. Endelig hjemme. Bildene snurret i hodet. Den svartsvidde fasaden og de sjokkerte beboerne, som nærmest ved et mirakel hadde klart å redde seg ut. Gutten i en altfor stor genser med den utvaskede logoen til Valsarna speedwayklubb på ryggen og som taust klamret seg til morens hals. Genserermene som var brettet opp mange ganger. Han hadde minnet henne om Nils da han var liten. Det var den tredje brannen på kort tid, og antagelig ikke den siste. Asylmottaket hadde vekket sterke følelser i området. Petter kom mot henne over grusstien, som var full av løvetannblader. Han var kledd i arbeidsbukser og T-skjorte, og hadde Liv på armen. Det krøllete, litt uregjerlige håret var samlet i en knute i nakken. «Hvordan var det der oppe?» spurte han da hun åpnet bildøren. Magdalena trakk inn lukten av nyklippet gress. Med ett ble hun sju år gammel og gikk med et glass vann til faren, som hadde klippet plenen hele ettermiddagen, mens hun balanserte det så forsiktig hun kunne for ikke å søle. Moren som alltid hadde vært så overbeskyttende. Hun ristet av seg minnet før det begynte å gjøre vondt. «Heldigvis ingen som ble alvorlig skadet denne gangen heller. Men det er nok bare et tidsspørsmål.» 9
Hun så på Livs forgråtte ansikt. «Hun falt og slo hodet i huskestativet,» sa Petter og viste fram en liten kul i pannen. «Men det er bedre nå.» «Lille venn,» sa Magdalena og gikk ut av bilen. Liv strakte seg etter henne, og hun tok henne i armene. «Ingen som bor i nærheten hadde sett noe denne gangen heller, selvsagt. Ingen vil stå fram i avisen. De tør vel ikke.» «Eller så er de bare glad for at det brenner,» sa Petter. Han tok kamerabagen hennes fra passasjersetet, lukket døren og gikk etter dem inn. «Hvor sykt er ikke det?» sa Magdalena. «Det er vel ikke helt problemfritt å plassere to hundre flyktninger i en by med tusen innbyggere.» Magdalena klemte Liv litt hardere og sendte ham et blikk over hodet hennes. «Du trenger ikke å se på meg på den måten,» sa Petter. «Det må gå an å snakke om virkeligheten uten at du skal få det for deg at jeg er skaprasist.» «Du synes altså det er en viss logikk i at folk setter fyr på andre menneskers boliger?» Magdalena satte ned Liv på det bøssete kjøkkengulvet og gikk bort til bordet, der PC-en sto. «Nei, det har jeg ikke sagt. Det er forferdelig. Det jeg mener, er at det er ganske mange som synes det er en god løsning. Det er ikke noen enslige gærninger som løper rundt med bensindunker som er problemet her; det er alle andre som er tause. Og spørsmålet om hvorfor de er det, må man ha lov til å stille.» Magdalena tok kameraet opp av bagen og koblet det til maskinen for å begynne å laste over bildene. «Jeg går ut og fortsetter med gresset,» sa Petter. «Ok. Tar du med deg Liv? Jeg kommer så fort jeg har skrevet nettartikkelen. Det tar ikke lang tid.» «Greit. Og du, jeg er faktisk ikke rasist.» Magdalena sukket. «Jeg vet det.» 10
Hun satte seg ved kjøkkenbordet og åpnet skjermen med en langsom bevegelse. Det meste hun skrev om, klarte hun å ha avstand til, men barn som led, gikk alltid innpå henne. Det slo rot og ble liggende og gnage. Men det var som vanlig ikke tid til å tenke. Hun logget seg inn på Newspilot, åpnet en ny artikkelmal og skrev den korte nyhetsteksten så fort hun kunne. Bildene var blitt ganske bra, selv om de selvsagt ikke var i samme klasse som Jens Sundvalls. Tjue minutter senere kunne hun omsider gå ut i solen og sette seg på kanten av sandkassen. Hun la armene rundt knærne og så på at Liv gravde en grop med en plastspade. Hun var blitt så stor denne sommeren. Det krøllete håret var så langt at det kunne flettes. Ikke fullt så langt som Pippis, men Liv var fornøyd. Tenk om hun bare kunne få sitte der resten av dagen og se på at Liv lekte og Petter klippet gresset. Motvillig hadde hun vært nede i kjelleren og hentet sovepose og liggeunderlag. «Jeg vil ikke dra på den festen,» sa hun da Petter kom forbi med gressklipperen. «Og jeg har i hvert fall ikke lyst til å ligge over.» «Så klart du skal dra,» sa han og slo av motoren. «Det er jo ikke hver dag man har gjenforeningsfest med klassen.» «Nei, og gudskjelov for det.» Helt siden invitasjonen kom noen uker tidligere, hadde hun plaget seg selv med den. «Vi skal være sammen og gjenoppleve gamle minner,» hadde Lena Wahlström og Sandy Kristensson skrevet. «Ta gjerne med gamle fotoalbum.» Først hadde hun tenkt å droppe hele greia, men så hadde Sandy dukket opp i redaksjonen en ettermiddag og fortalt at Jack Paulsson skulle komme. Kunne ikke det bli en fin artikkel i avisen? Han hadde aldri vært på et eneste klassetreff før, men nå kom han og skulle bo i telt, akkurat som den gangen, og han hadde virket helt vanlig da hun snak11
ket med ham, ikke det minste arrogant eller høy på seg selv. Interessen for en sånn artikkel kunne ikke Magdalena se bort fra, selv om Jack nå var mer kjent for realitykarrieren og det utsvevende livet sitt enn for musikken. Hun hadde tekstet ham og spurt om han kunne tenke seg å stille opp, og han hadde ikke hatt noen innvendinger, tvert imot. Han hørtes faktisk ut som før da de skrev til hverandre, og hadde straks kalt henne Magda. Mens Liv gravde med spaden, tok Magdalena fram mobilen og klikket seg inn på Facebook-gruppen «Asplundsskolan 1989». Sandy hadde skrevet et nytt, entusiastisk innlegg en time tidligere om hvor klare de var, og at de bare ventet på at alle endelig skulle komme. Alle og alle. Sist Magdalena sjekket, var det bare en tredjedel av klassen som hadde takket ja, og de hadde bestilt mat til fjorten personer. Hun klikket seg videre for å se om noen hadde trukket seg i siste liten, men det var den samme gjengen som før. Lena, Sandy, Ted Jonsson og Jussi Berg. Alle disse støtte hun på nå og da. Også Sune, den gamle klasseforstanderen deres. Det var på hytta hans festen skulle være, som en slags gjentagelse av overnattingsturen de hadde hatt nettopp dit rett etter skolestart i niende. Men Unni Olander hadde hun ikke sett på sikkert ti år, ikke Alice Nordin heller, til tross for at hun hadde flyttet tilbake til Munkfors igjen. Også Jack, Mårten Johansson og Freddie Kullberg skulle fortsatt komme. «Litt morsomt blir det vel?» fortsatte Petter. «Du ser jo ikke Tina hver eneste dag.» «Ikke deg heller,» sa hun og stakk mobilen i lommen. Det virket ikke som om Petter hadde hørt henne. Han startet bare gressklipperen igjen for å ta det siste av gresset. Magdalena fulgte ham med blikket da han satte på hørselsvernet og begynte å gå mot kompostbingen. 12
Etter at han begynte å jobbe i Norge, føltes det som om helgene deres nesten var hellige. Da skulle de rekke alt. Og denne helgen, da Nils var hos faren sin i Stockholm, og Vanessa og Vendela var på håndballturnering i Örebro, kunne de endelig fått tid til hverandre. Magdalena hørte det plinge i bukselommen da en ny e-post tikket inn. Med et halvt øye på Liv, som fortsatt gravde med stor konsentrasjon, tok hun fram telefonen igjen. Krampen i magen som hun hadde kjent den siste tiden, vendte tilbake da hun så avsenderen, samletfolk@hotmail.com, men hun åpnet meldingen likevel. «Noen burde stikke et balltre så hardt opp i fitta di at tarmene løsner, så du får merke hvordan det kjennes, og så du faktisk skjønner at arabere ikke hører hjemme her. Eller du kunne henges naken i en lyktestolpe og piskes. Kutt ut å dulle med muslimpakket, ditt ludder.» Raskt lukket hun e-posten og stakk mobilen i lommen igjen. Som om det hjalp. Helt siden hun begynte å skrive om forholdene på asylmottaket for rundt en måned siden, hadde innboksen hennes fylt seg opp med hat av ulik grad. De verste meldingene kom fra tre forskjellige adresser og kunne begynne å gå på repeat i hodet hennes når som helst på døgnet. «Du burde gruppevoldtas i alle hull samtidig til du blir kvalt til døde, og deretter dumpes i en grøft som den jævla bitchen du er.» Men hun hadde ikke sagt noe til Petter. Når han var i Norge, kunne han uansett ikke hjelpe henne, og i helgene ville hun at de skulle snakke om andre, hyggeligere ting. Å håndtere netthets var blitt en del av jobben. Solen forsvant bak en sky, og Magdalena krøp litt sammen der hun satt. Så slo hun armene rundt beina igjen, så hardt at ingen kunne se at hun skalv. «Så ille kan det da ikke være,» sa Petter da han kom forbi igjen. «Du pleier å ha det ganske gøy når du først har kommet deg av sted.» 13
Politistasjonen var helgestille da Christer Berglund og Betty Lisspers kom tilbake fra Ekshärad. Ingen hadde sett hvem som tente på denne gangen heller, ingen hadde sett noen spraye hakekors på veggen. Det nedlagte hotellkomplekset lå riktignok litt bortgjemt et stykke fra veien, og bygningene sto i vinkler som gjorde det enkelt å holde seg skjult, men likevel. Noen burde ha sett gjerningspersonene, de kunne ikke bare dukke opp fra ingensteds. Christer og Betty hadde banket på dører halve ettermiddagen, men ingen kunne fortelle om en bil som hadde kommet kjørende, eller hadde sett noen på sykkel eller moped. Hva var egentlig i ferd med å skje der ute? Hvor kom alt hatet fra? Det var bare å håpe at Soda og teknikeren hans fant noe å gå videre med. Christer snudde seg mot Betty. «Vil du ha en kaffe før vi avslutter for i dag?» «Nei, jeg tror jeg står over,» sa hun. «Jeg må dra med en gang.» «Ja vel?» sa Christer litt overrasket. I et kort øyeblikk vurderte han å spørre om det var skjedd noe spesielt. Betty hadde det nesten aldri travelt med å komme seg hjem, og i hvert fall ikke i helgene. Men han lot det være. Han var tross alt sjefen hennes nå, og det var sikkert lurt å holde en viss avstand. Hvis hun ikke fortalte det uoppfordret, fikk det være. «Vi ses på mandag,» sa han i stedet. «God helg.» «Takk, i like måte.» Christer bestemte seg for å ta en kopp uansett. Egentlig burde han dra rett hjem, men der var det fullt hus. Søsteren hans, Tina, hadde kommet fra Göteborg den helgen, sammen med ektemannen Mats og sønnen Xerxes. Det var visstnok en klassegjenforening som lokket. Han hadde behov for å samle seg litt før han var klar. Mens trakteren satte i gang, vandret tankene hans til asylmottaket igjen. Han så for seg den pjuskete kosebam14
sen som en av de yngre tenåringene hadde hatt i jakkelommen. Gutten var kommet alene til Sverige for bare noen uker siden. Han fortalte at bamsen hadde tilhørt lillebroren hans. Da Christer spurte hva som hadde skjedd med broren, hadde han svelget og svelget mens han kjempet for ikke å gråte foran romkameratene. Etterpå hadde han lagt seg på sengen med ansiktet mot veggen. Han påsto at han var fjorten, men så ikke ut som om han kunne være mer enn tolv. Christer fylte et stort krus og skrudde av trakteren. Han måtte prøve å slippe dette nå. Langsomt gikk han gjennom den stille korridoren mens han tok noen forsiktige slurker av den varme kaffen. Folkes kontor sto tomt; de hadde fortsatt ikke fått noen erstatter, til tross for at det var lenge siden han begynte i ITjobben sin i Karlstad. Det virket ikke som om de kom til å få noen heller, selv om de virkelig kunne trengt det. Det siste året hadde Christer jobbet overtid nesten hver eneste dag. Nå hadde han så mye tid til gode at han ikke visste hvordan han skulle få tatt den ut. Et par prospektkort var blitt hengende igjen på oppslagstavlen til Folke, og en tom matboks sto og samlet støv på en hylle ved siden av en stripete metallboks med penner i. Petras skrivebord inne på det største kontoret var nesten tomt. Det ble ikke all verdens papirarbeid av fartskontroller og promilletesting, men foreløpig hadde hun beholdt både kontoret og stillingen som avdelingssjef, i hvert fall på papiret. Tiden og rehabiliteringen fikk vise hvordan det kom til å bli framover. I mellomtiden var det Christer som hadde ansvaret. For bare noen år siden, da veteranen Sven Munther var sjef, hadde han følt seg som stasjonens grønnskolling. Nå var det plutselig han som skulle stå for kompetansen og erfaringen. Så fort det hadde gått, livet. Urban Bratt var i hvert fall fortsatt der. Og godt var det, tenkte Christer. Han smilte for seg selv. Det var en tanke han aldri noen gang hadde trodd han 15
skulle få. Men under det vrangvillige ytret var Urban en dyktig politimann. Da han kom inn på kontoret sitt, begynte mobilen å ringe. «Hei, elskling,» sa han og sank ned i skrivebordsstolen. «Hvordan går det?» spurte Torun. Christer hørte stemmer i bakgrunnen, det var moren hans som snakket med Xerxes. Det eneste barnebarnet hennes hittil. «Jeg holder på å avslutte her nå,» sa han. «Vi kom nettopp tilbake fra Wermlandia.» «Ja, jeg hørte om det på radioen. Forferdelig. Men det er fint at du er på vei. Mats skal snart kjøre Tina til festen, og moren og faren din har kommet.» Hun hørtes fornøyd ut, og det virket som om hun håndterte situasjonen med søsteren og svogeren hans fint, til tross for at de nesten ikke kjente hverandre. Stemmen var en anelse stresset, men det var ingen irritasjon der. «Kan du kjøpe med en bit krydderost på vei hjem?» fortsatte hun. «Jeg glemte det.» «Skal bli,» sa han. «Noe annet?» «Nei, jeg tror det er bra. Vi ses snart.» Christer avsluttet samtalen, fortsatt lettet over at tiden med den konstante utspørringen om hva han jobbet med – og med hvem – omsider lot til å være over. Nå var det bare sjelden hun viklet seg inn i oppdiktede sjalusidramaer, og de kunne som regel le av dem i etterkant. Han håpet det ville fortsette på den måten. Christer lente seg tilbake i stolen. Kaffen var blitt litt kaldere, og han tok noen store slurker. Hvorfor Tina hadde fått det for seg at hun skulle være med på den klassefesten langt inni skogen, skjønte han veldig lite av. Hun hadde aldri lagt skjul på hvor mye hun hatet Hagfors i sin alminnelighet og ungdomsskolen spesielt. Til og med da foreldrene deres skulle flytte fra huset, hadde hun forsøkt i det lengste å unngå å komme hjem. Valg av megler, verditakst, beslutning om serviceleilighet, 16
hjemmetjeneste og testament – alt hadde Tina på en eller annen måte klart å ordne over telefonen. Da det sto på som verst, hadde Christer fått hjerteklapp bare han så telefonnummeret hennes på displayet. Da Tina noen uker tidligere hadde ringt og ikke klaget overhodet, men bare spurt om hun kunne ta med seg familien og komme og bo hos dem en helg i slutten av august, var han blitt mildt sagt overrasket. Hun hadde til og med hatt vett til å be om unnskyldning for å ha overlatt nesten alt det praktiske ved flyttingen til ham, og rost ham for måten han og Torun hadde tatt seg av alt sammen på. Da han spurte hvorfor hun ville på jubileumstreff, hadde hun bare ledd og sagt: «Det kunne jo være artig.» Hun hadde vært så rar i stemmen at han nesten trodde hun hadde drukket, og at hun kom til å ringe tilbake dagen etter for å ta tilbake alt sammen. Men det hadde hun ikke gjort. Torun begynte straks å planlegge krepselag og hadde satt inn en ekstraseng til Xerxes på rommet ved siden av deres eget, det som foreløpig ble kalt gjesterom. Selv om det lå tapetruller med grønt prikkemønster på i en eske i garderoberommet, klare til å settes opp. Nei, det hele var veldig underlig. Christer tømte den siste kaffeskvetten og lot koppen stå på skrivebordet. Krydderost, hadde hun sagt.
2
Det er fortsatt tid til å trekke seg, tenkte Magdalena da hun parkerte utenfor rekkehuset til Jeanette. Hun kunne kjøre Jeanette til festen, intervjue Jack, og så kjøre rett hjem til Petter igjen. Men hun visste hvordan det ville bli oppfattet, visste at det ville bli hvisket om hvor interessant hun forsøkte å gjøre seg. Som om det handlet om det. Hun tok yttertrappen i to skritt, trykket som vanlig flere ganger på ringeklokka og åpnet døren. Den lille gangen så større ut når man ikke lenger måtte skritte over Sebastians store sko for å ta seg videre. Jeanette kom dansende fra soverommet til Soft Cells «Tainted love», i kort skjørt, paljett-topp og det svarte fargede håret satt opp i en stor knute. «Kan jeg gå sånn?» sa hun og blafret med løsvippene. «Du er kjempefin,» sa Magdalena. Jeanette, som åpenbart hadde varmet opp halve dagen med glittersminke og neglelakk, skyndte seg forbi på nypedikyrerte føtter og hentet en kjøkkenstol, som hun tok med inn i stuen. Magdalena fulgte etter. Rommet, som alltid var blåst, var fullt av kasserte antrekk og hårprodukter. Midt i rotet på salongbordet sto det en åpnet laptop. Det var derfra musikken kom. «Du er sikker på det ikke er for mye?» spurte Jeanette og gransket seg selv i speilveggen mens hun plasserte stolen foran den. «Ja, helt sikker,» sa Magdalena. «Stol på meg.» Jeanette satte i kontakten til rettetangen, la den på stolen og gikk bort til PC-en. 18
«Jeg har laget en Spotify-liste med masse gamle låter,» sa hun. «Herregud, så gøy det skal bli!» Alphavilles «Forever young» gikk i gang, og Magdalena lukket øynene. Hun kunne nesten kjenne lukten av potetgull med dillsmak og Jacks stive lugg mot tinningen. «Innrøm at du også synes det skal bli litt spennende. Mårten. Jack. Freddie.» Magdalena svarte ikke. I stedet løftet hun opp en halvfull vinflaske som sto midt blant alle sminkesakene. «Marinella?» sa hun og luktet. «Snakk om å gå inn for saken.» Jeanette lo. «Man får ikke mer moro enn det man lager selv, men den smaker fortsatt like forferdelig. Har ikke Freddie blitt utrolig kjekk, forresten?» Hun holdt mobilen sin foran Magdalena og viste henne et Facebook-bilde av Freddie med en stor gjedde. «Er det han til høyre eller han til venstre?» «Hold opp,» sa Jeanette og gikk for å kjenne etter om rettetangen var varm nok. Det var den åpenbart, for hun trakk fort til seg hånden. «Kom og sett deg nå, din surpomp.» Magdalena satte seg på kjøkkenstolen og betraktet sitt eget speilbilde. Hun hadde i det minste unnet seg ny kjole, en småblomstrete sak som egentlig ikke var helt hennes stil, men ganske søt. Og for første gang på flere år hadde hun latt Jeanette få både klippe, farge og lage striper. Petters ukependling var ikke utelukkende negativt. Hun studerte Jeanettes krølleteknikk; det så så enkelt ut når hun gjorde det, men når hun forsøkte selv, var det noe helt annet. Armene kom ikke til, og alt ble så bakvendt i speilet. Før Jeanette stilte seg på den andre siden av stolen for å fortsette, stakk hun en skolekatalog i hånden hennes. Den var allerede slått opp på riktig side. Det var lenge siden Magdalena hadde sett det bildet; hun hadde ikke åpnet katalogen på flere år. 19
Hun lot blikket gli over ansiktene. Sandy sto helt bakerst, med haken skutt overmodig fram og tupert hår. Lena sto ved siden av, rund og yppig i collegegenser og med plastøreringer. Selv satt hun med ny permanent i håret og lappede jeans mellom Jeanette i bestefarstrøye og Ted i treningsdress. I niende hadde han i det minste sluttet å gå i de herreskjortene moren hadde tvunget på ham mens de gikk på barneskolen. Midt på første rad krøp Danjel sammen. Nesten alle de andre guttene i klassen hadde sprayet håret, men Danjels lugg lå flatt mot pannen. Han forsøkte ikke lenger å passe inn. Det så nesten ut som han befant seg et helt annet sted. Magdalena grøsset litt og tvang seg selv til ikke å se på det tomme blikket. Freddie, som satt ved siden av Danjel, var absolutt til stede, der han smilte bredt og breiet seg i IK Viking-jakke. Kvisene i ansiktet og mellomrommet mellom tennene så ikke ut til å plage ham det aller minste. Det var det samme året som han var med og tok Värmland til semifinalen i ishockeyturneringen TV-pucken. «Jeg har tekstet en del med Freddie i de siste ukene,» sa Jeanette. «Ja vel,» sa Magdalena. «Nå ble jeg nysgjerrig. Hvorfor har du ikke sagt noe om det?» «Jeg vet ikke,» sa Jeanette og trakk på skuldrene. Det er det merkeligste med oss, tenkte Magdalena. Vi har vokst opp sammen, vi snakker med hverandre flere ganger i uken; likevel er det så mye vi holder for oss selv. Og sånn hadde det alltid vært. «Rett deg opp,» sa Jeanette. «Ellers er det vanskelig å gjøre deg fin.» Magdalena smilte til henne i speilet. Hun hadde aldri funnet det rette øyeblikket til å fortelle Jeanette at hun hadde begynt å gå til psykolog igjen heller. Den slags var det enklere å snakke med Ann-Sofie om, den gamle venninnen fra tabloidavistiden. I Stockholm gikk nesten alle hun kjente, 20
i terapi eller til familierådgivning en eller annen gang. Her virket alt sånt veikt og kunstig. Petter visste selvsagt om det, men ingen andre. Ikke faren, og i hvert fall ikke Kerstin. Panikkangst var ingenting å skamme seg over, hun syntes ikke det, likevel holdt hun det hemmelig. «Det er altså ikke Mårten du har pyntet deg for,» sa hun. «Det er Freddie.» Nesten alle jentene hadde forgudet Mårten, også Jeanette. Magdalena hadde sittet i timer og hørt på hvor kjekk Mårten var. Selv hadde hun alltid vært redd for ham. Kullsvarte øyevipper, så lange og tette at de kunne gjøre enhver jente misunnelig. Og isblå øyne. Jeanettes ører ble knallrøde. «Freddie la meg til på Facebook etter at Lena opprettet den festgruppen. Han har blitt skikkelig kjekk. Og veldig hyggelig, faktisk. Helt annerledes enn da vi gikk på skolen. Jeg har til og med fortalt ham om Sebastian, og han er ikke en sånn type som dømmer.» «Nei, det er vel ikke bare vi som har forandret oss på tjuefem år. Men han er gift, er han ikke det?» «Tydeligvis ikke nå lenger. Det begynte med at vi snakket om den boken som Jack visstnok skriver. Så du innlegget hans på Instagram?» «Ja,» sa Magdalena. «Jeg gjorde det.» For noen uker siden hadde Jack lagt ut et bilde av laptopen sin plassert på et skyggefullt balkongbord. I bakgrunnen var det palmer og blå himmel, i forgrunnen en paraplydrink. «Nå skal alt avsløres. Ingen hemmeligheter lenger. Skremmende! Forteller mer så fort jeg kan.» Magdalena hadde sukket da hun så det. Fantes det noe mer tåpelig enn folk som fortalte om «hemmeligheter» på sosiale medier? «Jeg har en spennende nyhet som jeg ikke kan avsløre akkurat nå.» «Lurer på hva han skal skrive,» sa Jeanette idet en ny SMS plinget inn på Magdalenas mobil. «Hva han skal avsløre.» 21
Magdalena tok fram telefonen sin. «Det er fra Lena,» sa hun. «Hvordan går det? Hvor er dere?» Magdalena leste høyt for Jeanette og tastet deretter et svar: «På vei til Coop nå. Rapper oss.» «Ok. Festen begynner jo snart. Dere lovet å hjelpe til med å dekke på også.» Lovet og lovet. Det var vel snarere en underforstått avtale om at de som skulle overnatte, måtte hjelpe til. Men det var ikke Magdalena som hadde tatt initiativet til denne festen. Jeanette vred litt på hodet – ja ja, dette rekker vi – og laget enda et par krøller uten å forhaste seg. Til slutt sprayet hun over festfrisyren med store bevegelser. «Sånn,» sa hun og nappet ut kontakten. «Jeg skal bare hente soveposen, så drar vi.» Magdalena studerte de myke krøllene som Jeanette så enkelt hadde klart å lage i det ellers så rette håret hennes. «Jeg skjønner bare ikke hvorfor vi må overnatte,» sa hun. «Må du alltid være så negativ? Dette kommer til å bli kjempegøy.» Magdalena gikk foran ut i gangen og begynte å ta på seg Conversene. Da hun var ferdig med å snøre dem og Jeanette fortsatt ikke var å se, tok hun mobilen opp av vesken. Svetten klebet allerede i nakken. Det kommer til å gå bra, sa hun til seg selv. Dette er bare en følelse, og det at jeg føler noe, betyr ikke at det er sant. Jeanette kom stolprende ut i gangen på et par sandaler med kilehæl. «Halv pris på Cecilias,» sa hun og løftet på den ene foten. «Kaller du det der fornuftige sko?» sa Magdalena. «Vi skal gå spøkelsesvandring i skogen. De truet til og med med brentball.» «Pytt!» sa Jeanette. «Er det fest, så er det fest.» 22
Hun slengte bagen over skulderen, tok soveposen i den ene hånden og liggeunderlaget i den andre. «Kom, da, så drar vi. Freddie får heller bære meg hvis det blir nødvendig.» Ted Jonsson vippet ned solskjermen og ga litt ekstra gass på den svingete grusveien. Egentlig burde han ikke kjøre så fort. Det ville være utrolig irriterende hvis han fikk steinsprut, men det var nesten umulig å la være. Han hadde gjort et kupp, den saken var klinkende klar. Fire år gammel og nesten ikke kjørt. Bilen føltes fortsatt så godt som fabrikkny. Med så mange turer til Ekshärad trengte han en bil som fungerte. Litt måtte han kunne unne seg for en gangs skyld. Det fortjente han etter alt som var skjedd. Han hadde tenkt på festen helt siden invitasjonen kom. Å dra tilbake til Sunes hytte igjen var ikke noe han så fram til, men han gledet seg til å treffe de andre. I hvert fall de fleste. De siste klassetreffene hadde han stått over, av naturlige årsaker, men nå som han hadde truffet Johanna, føltes det som om livet var på vei i riktig retning igjen. «Takk meg,» pleide Wilma å si. «Det er faktisk min fortjeneste.» Og det var det nok. «Du kan ikke bare sitte her,» hadde hun sagt. «Nå har det gått fem år, og mamma kommer ikke tilbake.» Nei, han hadde jo skjønt det. Johanna var helt annerledes enn Pia, robust og nesten alltid i godt humør, og med en hårmanke som levde sitt eget liv. Det beste av alt var at det virket som om hun likte ham akkurat som han var. Det var nesten ingenting som kunne gjøre henne ordentlig sint eller irritert. Av og til tenkte han at hun lignet et stort tre med så dype røtter at det klarte å ri av en hvilken som helst storm. Han burde male et sånt tre og gi henne det i gave. Selv om han ikke klarte å få fargene til å samarbeide på den måten han ønsket, ikke sånn som Johanna klarte – det forutsatte 23
mange års øvelse – var tanken nok til å gjøre ham barnslig lykkelig. Tilværelsen hadde virkelig forandret seg etter at han møtte henne. «Det er oss to nå,» pleide hun å si. Den første gang hun sa det, var det nesten så hjertet stoppet i brystet hans. Det er oss to. Ted skrudde ned varmen i kupeen. Han ville ikke ha svetteflekker på skjorten før festen i det hele tatt hadde begynt. Da han nærmet seg avkjøringen, grep han invitasjonen som lå på passasjersetet, for å kikke på kartet på baksiden. Han kunne ikke huske hvordan man kjørte for å komme til hytta. Det var tross alt over tjuefem år siden sist han hadde vært der. Den gangen hadde han sittet på med Sune, sammen med Mårten og Jack. Han hadde holdt ryggsekken hardt i fanget, men klirrelyden var blitt effektivt overdøvet av bilmotoren. Hvordan hadde han egentlig tort å takke ja til skyss med en lærer når han hadde sekken full av sprit? Og hvordan hadde han tort å rappe flaskene fra hyllen i kjellerboden? Fordi jeg gjorde alt de ba om. Hva som helst. Mårten, som selvsagt hadde tatt plassen i forsetet, hadde kikket spørrende på ham i bakspeilet og glist fornøyd med porsjonssnusen under leppen da Ted, fortsatt helt skjelven, hadde nikket at alt var i orden, at alt var med. Hvis faren oppdaget hva han hadde gjort. Den tanken var nok til at det svartnet helt i hodet hans. Herregud, så mye juling han kom til å få. Men alt det var så lenge siden. Og faren var død. Årene hadde slipt bort alt skarpt og farlig fra de gamle historiene. Det som var igjen, var eventyr, med lykkelige slutter. Og i kveld skulle han ikke drikke. Han fingret litt med nøkkelringen med solnedgangen som dinglet fra tenningen. «Recovery is a journey, not a destination.» 24
En dag om gangen. I over to år hadde han holdt seg edru, ikke smakt så mye som en dråpe. Tenk om de kunne finne tilbake til hverandre igjen. Kanskje Jack og Mårten til og med kunne komme på besøk. Det ville Johanna like. Det hendte hun spurte ham hvorfor han ikke hadde venner han var sammen med. Forklaringen hans pleide å være skilsmissen, at alle felles venner hadde trukket seg unna, at det var det som gjerne skjedde, og Johanna nikket og så ut som om hun forsto. Men det betydde jo ikke at han ikke hadde noen venner. Eller hadde hatt. Da Ted fant den lille stikkveien ved lyktestolpen, kjente han det krible i kroppen. Endelig var denne kvelden her.
3
Pulsen dunket i ørene da Magdalena svingte inn på det smale kutråkket som førte til Sunes hytte, og lyden ble høyere og høyere for hver meter. Bilen humpet og ristet, og krattet i midten av grusveien skrapte mot understellet. Den gangen de var her i niende klasse, hadde veien vært helt jevn og alle hull fylt av finknust tegl. Hun og Tina hadde båret bagasjen etter at hun beordret faren til å sette dem av ved avkjøringen. Det gamle firemannsteltet veide nesten et tonn, og de angret på at de ikke hadde fått ham til å kjøre dem hele veien. «Så spennende det skal bli,» sa Jeanette fra baksetet og lente seg fram mellom setene for å se bedre. Magdalena mumlet noe mens hun tok den siste svingen inn på tunet og parkerte foran uthuset, ved siden av de andre bilene. Den røde hytta lå helt inntil skogbrynet og så nesten ut som om den krøp sammen under de høye grantrærne. Da Magdalena slo av motoren, hørte de musikk. «Alt ser mer eller mindre ut som jeg husker det,» sa Jeanette og kikket ut. Magdalena nikket. Med unntak av skogen. Den hadde vokst merkbart siden de var der sist, og begynt å bre seg utover gressplenen og engen. Ugresset vokste vilt i de brede blomsterbedene, og soluret som hadde tronet på en liten høyde forrige gang de var der, lutet faretruende. Men at det kom til å bli en heidundrende fest, var det 26
liten tvil om. En slynge med kulørte lykter var hengt opp over et dekket langbord på verandaen. Magdalena løsnet sikkerhetsbeltet akkurat idet Lena kom marsjerende over plenen. De små skuldervolangene på kjolen hennes flagret, og den solbrune huden i utringningen var blank av svette. Uten engang å hilse åpnet hun bagasjelokket og begynte å se over aluminiumsformene og skålene som sto pakket bak. «Skulle det ikke være med frukt også?» spurte hun. Rollen som formann i elevrådet kom hun antagelig aldri til å legge av seg. «Den er her i baksetet,» sa Jeanette og sendte Magdalena et blikk i speilet. Magdalena trakk pusten et par ganger før hun åpnet bildøren. Sandy hadde også kommet ut av hytta for å hjelpe til med å bære. Hun var som vanlig rockete kledd i svart og grått og med ekstra spenst i mohikanerfrisyren. Det var ingen overraskelse at hun kledde kort hår bedre enn de fleste. Sandy kledde alt, og det hadde hun alltid gjort. Var det noen av guttene som ikke hadde vært forelsket i henne? Det hadde Magdalena vanskelig for å tro. «Sune begynner å bli full allerede,» sa Sandy og grep den store bollen med potetsalat. «Han rakk nesten ikke å klippe plenen engang.» «Det var vel ikke helt uventet,» sa Jeanette. At Sune smugdrakk, hadde vært en offentlig hemmelighet allerede mens de gikk på skolen, men på en eller annen måte hadde han i det minste klart å holde på jobben sin. «Ikke bare stå der og prat,» sa Lena over skulderen sin på vei tilbake til hytta. «De andre kommer snart.» Magdalena og Jeanette tok hvert sitt plastdekkede fat og fulgte etter over steinlegningen, som var full av mose og gresstuer. Sunes farmor ville ikke blitt glad hvis hun hadde sett hvordan han hadde latt alt forfalle. Lena og Sandy hadde imidlertid gjort sitt ytterste for å 27
skape stemning. En bålkurv med bjørkeved sto plassert ved den halvmorkne trappen, og i epletreet var det hengt opp massevis av glasskrukker i ståltråd. Magdalena kikket ut over engen de hadde brukt som campingplass den helgen. Hvis hun husket riktig, hadde de reist dit en lørdag morgen, den første skoleuken i niende, og så hjem igjen søndag ettermiddag. Det hun husket best, var spøkelsesvandringen sent på kvelden, men de hadde også padlet kano og badet. Var det bare Tina og hun som hadde sovet i farens telt? Eller hadde Jeanette og Lisa også vært der? Det var godt mulig. Hun kjente igjen stedet der teltet hadde stått, og husket at de hadde vært nødt til å fjerne masse kongler før de satte det opp. Det lille tomannsteltet til Alice og Unni hadde stått ved siden av. Furutreet var ikke der lenger, bare en stubbe som var nesten helt skjult av det høye gresset. Danjel hadde sovet i telt alene. Magdalena husket hvordan han krøp rundt under den slappe teltduken etter at Freddie og Mårten hadde løsnet alle teltpluggene. Mårtens latter da Danjel forsøkte å finne utgangen i halvmørket. Hva hadde hun selv gjort? Ingenting. Stått og sett på som alle andre. Det var jo bare en spøk. Jeg kommer til å klare dette, tenkte hun og pustet dypt inn igjen. Det er bare klassekameratene mine, og nå er vi voksne. «Så fint dere har gjort det,» sa hun da hun kom opp på verandaen. De sammenleggbare bordene som var lånt på samfunnshuset, var satt sammen til ett langt og dekket av hvite engangsduker. Det var gullfargede papptallerkener og bordkort, blomster og glitter. Mårten, Jack, Tina, Jussi. Men ingen Danjel. Ingen å spenne bein for så han snublet med tallerkenen full av mat. 28
Magdalena pustet langsomt ut og inn. «Ja, det ble ikke så verst,» sa Lena og kikket demonstrativt på klokka. «Med tanke på omstendighetene.» «Slapp av,» sa Jeanette. «Hadde dere sagt at dere ikke rakk å hente maten, hadde jeg kunnet gjøre det selv.» «Men vi rakk det jo,» sa Jeanette ubekymret og tydeligvis akkurat passe varmet opp av Marinellaen. «Festen begynner om en halvtime,» sa Lena og fortsatte skramlende inn på kjøkkenet med posene. Magdalena satte fra seg roastbiffen på oppvaskbenken, der Sandy straks tok seg av fatet og flyttet det over til kjøkkenbordet. En skygge dukket opp i døråpningen, og så sto Sune der med en ølboks i hånden, blid og rødmussete. Den kortermede skjorten var dyttet godt ned i de lyse jeansene. «Velkommen,» sa han. «Det var sånn man skulle hatt det til daglig. Kjøkkenet fullt av vakre kvinner.» «Det tror jeg på,» sa Lena mens hun arrangerte fat og boller og fant fram bestikk til å forsyne seg med. «Da hadde du likt deg, hva?» «Som en prins.» Sune tok noen slurker av boksen, som garantert ikke var dagens første. Eller andre. Bortsett fra den rosa ansiktsfargen og den lille kulen på magen så han fortsatt sprek ut. «Kan ikke du skjære opp bagettene?» sa Sandy og rakte Magdalena en brødkniv. Jeanett fikk i oppdrag å sette fram osten. Dette kommer til å gå bra, det blir gøy, prøv å slappe av … Taust gjentok Magdalena mantraet sitt mens hun skar opp brødet. «Spøkelsesvandringen blir skikkelig skummel,» sa Sandy borte ved kjøkkenbordet. «Ja, den tror jeg vi har fått bra til,» sa Sune. Han stirret på Lena mens hun brukte en suppeøse til å 29
fylle velkomstdrink fra en bøtte over i plastbegre, og lot til slutt blikket stoppe ved rumpa hennes. «Jeg ville aldri tort å gå den alene,» sa Sandy og lo. Mørket hadde vært kompakt den augustkvelden, og lommelyktenes lyskjegler hadde sveipet over trær og steiner. Magdalena hadde holdt Jeanette hardt i hånden og latt som om det var Jacks, og da de oppdaget dokkehodet i bekken, rett under plankene de gikk på, hadde de hylt begge to. Sandy løftet ned laptopen som sto på toppen av kjøleskapet. «Hva vil dere høre?» sa hun. «Ønsk dere noe!» Lena sendte henne et irritert blikk og så seg omkring i kjøkkenkaoset, men hun sa ingenting, fortsatte bare med drinkene. Før noen rakk å svare, hadde Sandy satt på «Moonlight shadow» med Mike Oldfield og skrudd opp volumet. Så lukket hun øynene og tok noen dansetrinn, som vanlig sikker på at alle så på henne. Også Jeanette beveget seg til musikken med ostehøvelen i den ene hånden. Magdalena syntes hun hørte motorlyd utenfor, og stilte seg ved vinduet for å se. En kvinne hun ikke kjente igjen på så lang avstand, gikk ut av en bil, fortsatte rundt til førersiden og ga personen bak rattet et kyss, før hun kom gående mot hytta. «Hallo, hallo!» lød det like etter fra gangen. Sandy kikket opp og skrudde ned lyden igjen. Sune flyttet seg litt til side for å gjøre plass til kvinnen, som smatt inn på kjøkkenet i en topp med små puffermer, hvite bukser og en stoffblomst i det utslåtte håret. «Nei men hei, Alice!» ropte Sandy og ga henne klem. Nå kjente også Magdalena henne igjen. «Velkommen! Så fin du er!» Alice tok runden i kjøkkenet. Magdalena la fra seg kniven og klemte henne. «Så gøy å se deg!» Det hørtes nesten naturlig ut. «Ja, som du ser, er vi ikke helt ferdige,» sa Lena. 30
«Det er nok jeg som er litt tidlig ute,» sa Alice. «Kan jeg hjelpe til med noe?» Sandy ristet på hodet. «Nei, det trenger du ikke. Alt er snart klart. Men du kan ønske deg en låt hvis du vil. Hva vil du høre?» Uten å vente på svar hadde Sandy bestemt seg for «Girls just want to have fun» og skrudde opp volumet igjen. «I kveld skal vi ha det sykt morsomt,» sa Jeanette. Hun skulle til å si noe mer, men ble avbrutt av biler som tutet høyt utenfor. Det hørtes ut som et storinnrykk av rånere. Nå kom de alle sammen. Magdalena lukket øynene og knuget telefonen i lommen.
4
Glade stemmer kunne høres svakt gjennom kjøkkenvinduet, og aller mest Jeanettes. Hun vinglet fram over gresset med et glass i hånden. Magdalena pustet inn noen ganger mens klyngen kom nærmere. Mannen med grått helskjegg som gikk nærmest Jeanette, var antagelig Freddie. Han var i hvert fall slående lik faren sin. Hockeykroppen så det ut som om han hadde klart å beholde, selv om han virket mye lavere enn hun husket ham. Og der sto Ted og flyttet vekten fra den ene foten til den andre. Mannen i skinnvest måtte være Jussi. Jo da, det var ham. Bare han kunne se ut som om han trivdes med et par krykker i hendene. Det var nok ingen situasjon som brakte ham ut av balanse. Og så Jack i utvasket T-skjorte og solbriller på hodet. Med det samme selvsikre smilet. De burde ta det intervjuet ganske raskt, få det unnagjort før festen eventuelt tok helt av. Lena gikk rundt med et brett fullt av plastglass og sørget for at alle forsynte seg. Det begynte å prikke i fingrene, og Magdalena spriket med dem for å bli kvitt ubehaget. Da enda en bil svingte inn på tunet, stoppet all samtale igjen. Ut fra passasjersetet på en mørkeblå BMW kom en helt ukjent kvinne. Hun bøyde seg fram og sa noe til personen 32
som kjørte. Så lukket hun døren og kom skridende over plenen mens bilen rygget ut og forsvant inn i skogen igjen. Det tok flere sekunder før Magdalena innså at det var Tina. Hennes Tina. Det tidligere mellomblonde håret, eller musegrått som hun selv pleide å klage da de vokste opp, var nå nesten platinablondt og ble holdt nonchalant tilbake av et par dyre solbriller, og den ermeløse kjolen avslørte en kropp som en hvilken som helst toppidrettsutøver ville misunt henne. En designerveske dinglet i armkroken hennes, og heller ikke Tina hadde hengt seg opp i punktet om fornuftig skotøy. Jeanette utstøtte et nytt gledeshyl og løp fram med utstrakte armer. «Herregud, Tina!» ropte hun. «Jeg kjente deg nesten ikke igjen.» Magdalena så på at de klemte hverandre hardt, mens de vugget fram og tilbake. En kvinne i vintagekjole sluttet seg til dem. Det måtte være Unni. En lang stund bare sto de der, som lagspillere før en kamp. Så slapp de taket og begynte å bevege seg mot hytta. Magdalena fingret med mobilen. Kunne hun ringe Petter? «Der er du jo!» ropte en oppspilt stemme, og i neste øyeblikk kom Tina stormende inn med Unni etter seg. I neste øyeblikk var kjøkkenet et kaos av hæler, raslende armbånd og tung parfyme. «Så gøy det er å se deg,» sa Tina tett ved øret hennes og trykket henne inntil seg. Magdalena klemte tilbake og klarte å slappe av litt. «Ja, i like måte.» Så var det Unnis tur til å klemme Magdalena. «Vi må snakke mer sammen senere,» sa Tina da Unni hadde sluppet henne. «Vi har så mye å ta igjen.» Magdalena fikk bare fram et «høres bra ut», så tok hun opp mobilen igjen. Hun måtte høre Petters rolige stemme, 33
måtte høre ham si at det bare var snakk om én kveld, og at han var der og ventet på henne. Det vanlige livet hennes var der fortsatt. Hun lette fram nummeret mens hun gikk ut på verandaen. «Hei, Magda,» sa en stemme. Magdalena så opp. Ted smilte til henne fra bunnen av trappen. Han holdt et halvfullt glass i hånden. «Beklager,» sa hun og holdt mobilen foran seg. «Jeg må bare ta en telefon.» Pust. Det er ikke farlig. Dette kommer til å gå bra. Ted ble stående og se etter Magdalena, som forsvant inn gjennom den åpne døren igjen med telefonen i hånden. Hvor viktig trodde hun at hun var? Herregud, det var da ikke CNN hun jobbet for. Han tok noen slurker av den alkoholfrie drinken som Lena så påpasselig hadde servert uten at han hadde bedt om det, og kikket over kanten av plastbegeret etter noen å snakke med. Tina, Alice og Sandy sto sammen i en ring, litt stive i finstasen, men stemmene deres var høye og kvitrende. Han kunne ikke huske at Tina hadde vært så pen da de gikk på skolen. Før i tiden kunne han ha trengt seg inn der, lagt armen rundt en av dem og sagt noe småmorsomt, men nå visste han ikke hvordan han skulle oppføre seg. Freddie og Jeanette sto ved hytteveggen. Freddie smilte og lo, og Jeanette myste mot ham mens hun gang på gang børstet bort et usynlig hårstrå som så ut til å ha festet seg på haken hennes i den lette kveldsbrisen. Der var det heller ikke plass til ham. Skjorten føltes plutselig altfor stor, der den flagret som en sekk rundt overkroppen. Da han så Freddie i de slitte jeansene og joggeskoene, angret han på klesvalget sitt. Den T-skjorten som satt perfekt på den veltrente brystkassen, var sikkert dobbelt så dyr som skjorten hans. Sune og Jussi hadde parkert seg i hver sin plaststol 34
under epletreet. Krykkene til Jussi sto lent mot stammen. Da han hørte skritt over verandaen, snudde han seg. Takknemlig så han Lena komme nedover trappen med brettet fullt av nye plastbegre, duggvåte av is. Bare én drink, tenkte han da hun nærmet seg. En eneste, og så ikke noe mer. Du visste at dette kom til å bli en prøvelse, men du skal stå imot. Har du klart å holde deg edru i flere år, klarer du én kveld til. Lena hadde krøllet det gråsprengte håret til ære for dagen, og korketrekkerne falt over skuldrene. Hun burde ha det sånn oftere, tenkte han. Ansiktet så mykere ut. Leppestift kledde hun også. Hun så ut som et helt annet menneske enn den truckføreren han var vant til å møte på jobben. «Ta en til, du,» sa hun og så forbi ham på de andre. «Glassene til høyre er de alkoholfrie. Det kommer til å bli utrolig mye til overs.» Fra øyekroken så Ted hvordan Jussi tok opp en boks Mariestad fra en polpose. Den var sikkert ganske lunken, men den fresende lyden da han åpnet, ga ham likevel vann i munnen. Bare én. «Jeg synes det er så dårlig gjort at folk avlyser i siste sekund når man prøver å dra i gang noe,» sa Lena. «Eller når de ikke engang gir beskjed.» Hun kikket på klokka. «Hvem er det som har avlyst?» sa Ted. «Sara, Lisa og Robban meldte avbud i dag. Og det er sikkert ti stykker som ikke har svart i det hele tatt. Hvor vanskelig kan det være?» Hvorfor tok hun alltid på seg jobben med å organisere når det eneste hun fikk ut av det, var misnøye? Det var det samme på jobben. Lena ordnet alltid med alt, var den som samlet inn penger til bursdagsgaver og kake når noen sluttet, og nesten hver gang endte det med at hun sto der og 35
snurpet munnen til alle som ikke hadde bidratt. Men det virket som om hun trivdes utmerket i offerrollen. Den kappen varmet nok godt. «Er det Jack du kikker på?» spurte han da blikket hennes igjen søkte seg til gruppen ved epletreet. Lena rykket til da hun hørte navnet hans, og et øyeblikk så det ut som om et av glassene skulle skli av brettet. «Nei. Hvorfor spør du om det?» «Hvorfor jeg spør om det? Dere var jo sammen ganske lenge.» «Ja, men det er et halvt liv siden.» «Litt spesielt må det likevel være. Hvor lenge siden er det dere så hverandre sist?» I stedet for å svare holdt hun fram brettet. «Det kommer som sagt til å bli veldig mye igjen.» I over to år hadde han vært helt edru. Jul, påske og midtsommer var det hvert år, men hvor ofte var det egentlig klassegjenforening? Hvis det fantes én anledning da han burde få smake, var det vel på en kveld som denne. Ikke for at han ikke kunne stå over, det kunne han, men han måtte også få vise overfor seg selv at det gikk an å ta ett glass uten at alt gikk over styr. Sune klappet Jussi tungt og vennskapelig på skulderen, der han satt under epletreet – klapp, klapp, klapp – og sa et eller annet som fikk Jussi til å kikke ut over den lille forsamlingen og deretter le høyt. Så befriende enkelt alt kunne være. Hvorfor skulle han måtte avstå fra alt hele tiden? Han betraktet glassene, hvor forfriskende de så ut. Hadde han ikke bevist for seg selv at han hadde både viljestyrke og impulskontroll? Dessuten var det sikkert mest brus og frukt i den drinkblandingen, i hvert fall hvis han kjente Lena rett. Ted tømte glasset han hadde i hånden, tok et par skritt mot verandaen og kastet det i søppelposen ved siden av trappen. Så strakte han hånden mot brettet. 36
Bare én. En eneste. Jeg har faktisk fortjent en belønning etter alt strevet. Det er jeg som har kontrollen nå, ikke alkoholen. «Nå tror jeg det er Mårten som kommer,» sa Lena og kikket mot tunet, der en Mazda svingte inn og parkerte. Da Ted fikk se Mårten komme ut av bilen, tok han et glass. Fra den venstre siden. Han drakk noen raske slurker og åpnet en knapp til i halsen. Enda godt han hadde droppet slipset. Jeg har fortjent denne, tenkte han og kikket ned i begeret. Det må gå an å kose seg uten å føle skam. Han var faktisk i stand til å ta sin egne beslutninger, både om når han skulle drikke, og når han ikke skulle det. «Hallo, Ted!» Et lite menneske hadde dukket lydløst opp ved siden av ham uten at han merket det. Han hadde sett Unni borte hos jentene tidligere, men ikke villet forstyrre. «Nei men hei!» sa han. «Så hyggelig å se deg.» Han bøyde seg fram og ga henne en klem, mer forsiktig enn han ønsket, og så på henne igjen. Det eneste alderstegnet var noen svake rynker ved øynene, ellers var det usminkede ansiktet helt glatt. Det lange røde håret var viklet inn i et sjal, nesten som en turban. Hun kikket strålende på ham. «Hvordan er det med deg for tiden?» spurte hun. «Vad gör du nuförtiden, varför hör du aldrig av dig … » Han angret i samme øyeblikk som han begynte å synge, og avbrøt med et kremt. «Det er bra,» sa han. «Absolutt.» Han visste ikke hva mer han skulle si, og fortsatte å se på henne. De bare knærne stakk fram mellom kjolefalden og gummistøvlene. Mønsteret i kjolen fikk ham til å tenke på tapetet de hadde hatt i leiligheten i Abborrtorpsvägen da han var liten, før de flyttet til Sundfall. «Og med deg, da?» fikk han til slutt fram og pekte på henne med glasset. 37
Han tok noen slurker til, uten å slippe henne med blikket. Rettet ryggen. «Jo, det er bra med meg også,» sa hun. «Men hvor bor du? Hva driver du med?» Ted vurderte å si at han hadde lett etter henne på Facebook noen ganger uten hell, men bestemte seg for å la det være. Det virket kanskje litt innpåslitent. «På a svarer jeg Stockholm, eller mer nøyaktig Bagarmossen litt sør for byen. Og på b svarer jeg litt forskjellig. Stort sett forsørger jeg meg som lærer i kunst og håndverk, men jeg utdanner meg til samtaleterapeut. Og på c svarer jeg ingen familie, og ingen barn. I prinsippet er det selvvalgt, så du trenger ikke å synes synd på meg.» Hun løftet glasset sitt og skålte som en avslutning på den lille talen. «Du da?» «Mens andre ble igjen her,» sa han og forsøkte å høres ut som om han var fornøyd. «Tooling. Smia. Og på c svarer jeg skilt. Datteren min Wilma blir atten år og bor hos meg annenhver helg.» Ted tok noen slurker til og kjente omsider at leddene begynte å mykne. Han skulle akkurat til å fortelle at han hadde begynt å male litt igjen, og om Johanna som han hadde møtt på kurset, da han ble avbrutt av en arm rundt nakken og en tung dunst av øl. «Jaså,» sa Mårten. «Så det gamle kjæresteparet er gjenforent?» Unni lo, en latter Ted hadde hørt mange ganger. Den nervøse fnisingen. «Kutt ut,» sa hun. «Vi sto bare og snakket sammen.» Ted vred på seg, men Mårtens arm lå som en skruestikke rundt halsen hans. «Men du var forelsket i Ted?» fortsatte Mårten mens han gned hardt over hårbunnen hans med knokene. «Nei, det var jeg ikke,» sa Unni og fniste igjen. «Herregud, hvor har du fått det fra?» «Slipp, for faen!» sa Ted. 38
Han skjøt ut albuen og fikk Mårten til å ta et par vaklende skritt bakover. Da Mårten hadde gjenvunnet balansen ved å støtte seg til trappegelenderet, stirret han på Ted. «Hva er det som feiler deg, tåler du ikke en spøk, eller?» «Blir du aldri lei?» sa Ted. Det overlegne fliret til Mårten gjorde at han ville kaste seg over ham og slå til tennene ramlet ut av kjeften hans. I stedet kastet han det halvfulle glasset i blomsterbedet og snudde ryggen til både ham og Unni. Synsfeltet hadde krympet, og han så bare en liten bit av gressplenen foran seg. De andre beveget seg rundt som skygger. Hendene hans skalv. «Det der var jammen ikke en dag for tidlig.» Da Ted vred på hodet, sto Jeanette der tett inntil ham. «Nei, virkelig ikke,» la Freddie til og klappet ham på skulderen. «Bra jobba.» Ted smilte, men raseriet fortsatte å pumpe tungt gjennom musklene. Freddies ryggdunking føltes mer påtrengende fiendtlig enn kameratslig, og han måtte ta seg sammen for å bli stående og forsøke å se avslappet ut. «Noen blir aldri voksne,» sa Jeanette. «Sånn er det bare.» «Jeg skjønner ikke hvorfor Tina ville gå på den gjenforeningen,» sa Mats og satte seg på treningsbenken. Christer slo seg ned ved siden av ham og tok opp en manual, som han veide i hånden. «Hva mener du?» Mats kikket mot døråpningen for å sjekke at ingen hørte dem, selv om risikoen var liten, der de satt i rommet innenfor vaskerommet. Bengt var plassert i stuen, og at Xerxes skulle ha flyttet seg fra sofaen og iPaden sin, virket helt usannsynlig. «Det er bare så rart. Hun har alltid sagt at hun hater den gamle klassen sin, men da denne invitasjonen kom, ville hun absolutt gå.» 39
Mats tok fram mobilen fra skjortelommen og kikket på den. «Hun har ikke sagt noe til deg, eller til Torun?» «Nei, hva mener du?» Mats vred mobilen i hånden og tastet koden for å låse den opp, men uten å gjøre noe mer. «Jeg vet ikke. Det er nesten så jeg mistenker at hun har en annen.» «Nei, tror du det?» Riktignok hadde Tina pyntet seg til trengsel før Mats kjørte henne til hytta – det var i hvert fall det Torun hadde sagt – men at hun skulle ha en hemmelig date der oppe i skogen, hadde han vanskelig for å forestille seg. Tina var altfor kontrollert og vellykket til å være utro. Hun hadde allerede den perfekte ektemannen (så klart), den perfekte jobben (innlysende) og bodde i det perfekte huset (noe annet ville være utelukket). Å risikere det vellykkede ryktet sitt – på hjemmeplan til og med – kom aldri til å skje. Christer forsøkte å forklare Mats hva han mente, samtidig som han måtte passe seg så ikke misunnelsen skinte igjennom. «Jeg får prøve å stole på det, da,» sa svogeren tonløst. «Jeg vil ikke si noe til de andre, men hun har virket litt underlig de siste dagene.» «Hun er sikkert bare nervøs. Har du vært på et sånt klassejubileum noen gang?» Mats lo. «Nei, det ville faktisk aldri falle meg inn.» «Ikke meg heller,» sa Christer. Han kunne ikke tenke seg noe verre enn å bli tvunget til å være sammen med de gamle klassekameratene sine på den måten. Å treffe dem en og en gikk enda an. Det var ikke sånn at han unngikk folk han møtte lenger, men å bli påminnet hvem de en gang hadde vært, hadde han virkelig ikke lyst til. «Elskling!» ropte Torun. Raske skritt nærmet seg. 40
Mats reiste seg fra benken og rettet på skjorten. «Er det her dere sitter?» sa hun. «Jeg lurte akkurat på hvor det var blitt av dere.» I armene hadde hun det store fatet som tilhørte serviset de hadde arvet etter Christers foreldres, det som Gunvor alltid hadde brukt til elgsteken. Nå lå det et fjell av røde kreps på det pyntet med ferske dillkvaster. Det var antagelig første gangen de brukte det. «Så fint dere har det,» sa Mats. «Deilig med så mye plass.» «Ja, gjett om det er,» sa Torun og smilte altfor bredt. Hun grep hardere rundt fatet, og Christer så at hun stålsatte seg. «Tina ønsker seg også et eget treningsrom.» «Ja, det er ikke så dumt,» sa Torun. Grepet rundt fatet virket ikke like krampaktig lenger. «Ja, nei, dere trenger kanskje hjelp med noe der ute,» sa Mats og trengte seg forbi henne. Christer pustet ut. «Så søt Xerxes er,» sa Torun. «Han er helt oppslukt av iPaden sin.» Hun smilte til ham og kom litt nærmere. «I kveld er nok siste sjansen denne måneden.» Christer nikket. Han hadde for lengst satt seg inn i eggløsningsappens funksjoner og visste nøyaktig når tiden var inne. «Du tar det vel litt rolig med drammen,» fortsatte Torun. «Du pleier jo det, da, jeg bare tenkte.» «Selvsagt.» Christer ville gi henne en klem, men krepsefatet var i veien. Han måtte nøye seg med å stryke henne over armen. Et knapt år med venting var egentlig ikke uvanlig i deres alder. Det var i hvert fall det han forsøkte å si til seg selv, selv om det hørtes mindre overbevisende ut for hver måned som gikk. Torun hadde bestilt time til fertilitetsutredning i Karlstad uken etter. Han visste at hun var like nervøs som ham, selv 41
om hun gjorde alt for å skjule det. «Jo fortere vi får vite om det er noe galt, desto bedre odds,» hadde hun sagt. Hvis det ble et barn i kveld, ville de kanskje slippe den fornedrelsen. Da kunne de være foreldre når sommeren kom. Håpet om å være tre til jul hadde de vært nødt til å gi slipp på, påsken også, men en sommerbaby kunne det fortsatt bli. Han så allerede for seg en barnevogn med myggnetting i skyggen under det store lønnetreet og en ammende Torun i hammocken. I kveld måtte han få det til.
5
Magdalena gikk, eller rettere sagt flyktet, inn på det lille mørke og overmøblerte tv-rommet. Den triste stoffsofaen, plysjlenestolene og teakbordet var der fortsatt, og hadde sikkert stått der helt siden hyttas glansperiode på femtitallet. Det luktet inngrodd røyk og gammelt støv. Hun avsto fra å sette seg i en av stolene da hun så flekkene på setet. I stedet hentet hun fram Petters nummer. Mens det ringte i den andre enden, kikket hun ut mellom blondegardinene. Mobilsvareren koblet seg inn, og hun brøt forbindelsen uten å legge igjen beskjed. Hun kikket på klokka på displayet. Akkurat. Han holdt sikkert på å legge Liv. Hun satte fra seg velkomstdrinken i vinduskarmen og hadde akkurat tenkt å skrive en SMS, da noen kremtet bak henne. «Er det her du står og gjemmer deg?» Jack smilte til henne fra døråpningen med glasset sitt i hånden. Rolexen blinket i kveldsolen. «Jeg skulle bare ta en telefon.» «Skål, da,» sa han og tok et par skritt inn i rommet. «Hyggelig å treffes igjen etter så mange år.» «Virkelig. Skål,» sa Magdalena og løftet glasset. Sukkeret, alkoholen og den barnslige jordbærlukten gjorde det i hvert fall enklere å puste. Jack sendte henne det smilet som var så kjent fra skoletiden. Magdalena visste ikke helt hva hun skulle si. Vanlig kaldprat kom ikke til å fungere. 43
Å spørre hva han drev med for tiden, føltes rart, ettersom hun allerede visste det meste om livet hans gjennom sosiale medier. Og hvis hun likevel spurte, for å være høflig, ville han kanskje bli fornærmet over uvitenheten hennes. Skulle hun spørre om boken? Nei, det måtte i så fall bli under intervjuet. Hvordan føltes det å vite at alle visste alt om en? Eller at de trodde de visste. Selv hadde hun aldri vært i nærheten av å legge ut sine egne bilder på Instagram. Hun hadde en konto for å kunne følge andre, men jo mindre folk visste om henne, desto bedre. «Skal vi ta intervjuet med en gang, så er det gjort?» sa hun. «Ja, jo, klart det,» sa Jack. «Gjerne for meg.» «Så kan vi slappe av etterpå.» Magdalena satte fra seg glasset sitt og gikk ut på kjøkkenet for å hente kamerabagen. Det var helt tomt der inne, og det virket som om de fleste hadde samlet seg på verandaen. Et stadig høyere surr av stemmer kunne høres gjennom den åpne døren. Da hun kom tilbake, satt Jack i sofaen. Solen flommet inn, men han hadde fortsatt solbrillene skjøvet opp i håret som et diadem. Han var virkelig lik seg selv. Hårfestet hadde kanskje krøpet litt oppover, men ellers var alt ved det samme. De samme øynene og det samme smilet, det samme fødselsmerket på halsen. Da de danset roligdans på en av skolefestene, hadde det fødselsmerket havnet midt i synsfeltet hennes. Den lille skjønnhetsflekken hadde fått ham til å se underlig sårbar ut, og hun hadde hatt lyst til å legge leppene mot det. Men det hadde hun selvsagt ikke tort. «Tenk at vi er her igjen,» sa han. «Det hadde jeg aldri trodd. Det er som en sånn déjà vu-opplevelse.» Han klappet på puten og hostet da en liten sky av støv virvlet opp. 44
«Jeg sov på denne sofaen. Egentlig var det meningen at jeg skulle sove i telt, men da jeg våknet om morgenen, var det her jeg lå.» Magdalena satte seg motvillig helt ytterst på kanten av lenestolen og plasserte kamerabagen mellom føttene. Jack fortsatte å se seg omkring i rommet mens hun bøyde seg ned for å finne fram notatblokken. Og der var pennen også. Sånn. Det fungerte alltid. Skjoldet hennes mot omverdenen. «Hvor lenge er det egentlig siden vi traff hverandre?» spurte han. «Det må da være tjue år. Minst.» «Vi møttes så vidt på en Grammis-galla en gang, men jeg vet ikke om du husker det. Jeg tror dere var nominert til Årets nykommere.» Jack hevet øyebrynene, og solbrillene gled litt ned i pannen. «Var du der da?» sa han og skjøv dem opp igjen. «Det husker jeg ikke.» Han satt så nær at hun kunne kjenne lukten av parfymen hans. Det var ikke Lagerfeldt lenger. «Det skjønner jeg. Jeg hadde et ellevemåneders vikariat i en av løssalgsavisene og var der for å lage en kjendisreportasje. Men Mårten var ikke med, så vidt jeg husker.» «Nei, han hadde sluttet på det tidspunktet.» Det hadde vært mye skriverier om hvordan Mårten, som hadde vært den store stjernen mens de gikk på skolen, var blitt sparket da bandet skiftet plateselskap. «Men du har truffet ham etter det?» spurte Magdalena. Jack kikket ned i glasset og deretter opp igjen. «Faktisk ikke. Men nå er du tilbake her i Hagfors. Trives du?» Han så på henne som om han virkelig ønsket å vite svaret. Det var tydelig at det ikke bare var en høflighetsfrase, og av en eller annen grunn gjorde det henne utilpass. «Ja, stort sett gjør jeg vel det.» 45
Jack satte opp et uttrykk som antydet at han ikke trodde på det hun sa. «Petter og jeg har et barn sammen, en datter som er to og et halvt år.» «Jøss,» sa Jack. «Det høres romantisk ut. Var det på grunn av ham du flyttet tilbake?» «Nei, ikke akkurat.» Hun hadde liten lyst til å gå inn på omstendighetene rundt flyttingen, ville ikke snakke om Ludvig eller om skilsmissen. Ikke om Nils og den vanskelige starten hans i Hagfors heller. «Men nå var det ikke meg vi skulle snakke om,» sa hun og bladde fram til spørsmålene hun hadde forberedt. Jack lente seg tilbake i sofaen og strakte armene til siden. «Jeg synes det er interessant å høre om de vendingene livet tar for folk,» sa han. «Det blir kanskje sånn når man kommer i vår alder. Feil man gjør, kan bli interessante erfaringer, og tilfeldigheter er kanskje ikke alltid tilfeldigheter.» «Jeg leste at du vurderer å bli prest,» sa Magdalena uten å kommentere det han hadde sagt. Jack drakk litt av plastglasset og så på henne med mysende øyne og et lite smil. «Du har gjort hjemmeleksen din, skjønner jeg. Som vanlig.» «Prest var vel kanskje ikke det yrket man ventet at du skulle velge, for å si det mildt.» «Jeg har søkt etter noe hele livet, men jeg har lett på feil steder. Jeg har festet for mye og vært sammen med feil type mennesker. Ja, det vet du sikkert allerede. Men nå har jeg funnet det jeg har lett etter. Gud og Jesus. Jeg har forsonet meg med livet mitt.» Magdalena noterte raskt. «Er det en slags forsoning å komme hit også?» «Jeg vet ikke. Jo, på et eller annet plan er det kanskje det.» Stemmen ble plutselig tjukk, og han kremtet. «Du må gjerne utbrodere,» sa Magdalena. 46
Jack tok en slurk av glasset, uten å forhaste seg. «Jeg tror at alle som har kommet hit i dag, har sine egne grunner for å gjøre det. Enten vil man vise seg fram, eller så vil man rette opp i noe. Eller så lengter man tilbake til det som en gang var.» «Kanskje det,» sa Magdalena. «Og hvorfor er du her, Magda?» sa han og så på henne på en måte hun slett ikke likte. «Fordi jeg lovet at jeg skulle gjøre dette intervjuet.» «Seriøst?» «Helt seriøst. Hadde det ikke vært for at avisen ville ha en artikkel om deg, ville jeg ikke ha sittet her. Jeg har ingenting å vise fram, jeg lengter ikke tilbake til noe. Det er mulig jeg har ting jeg vil rette opp i, men jeg går heller videre og glemmer det. Det er mer min metode.» Jack nikket langsomt. «Ja, vi har alle våre strategier i livet.» Vi har vel det, tenkte Magdalena og drakk litt til av drinken hun hadde satt fra seg på bordet. Den var blitt lunken i solen. «Har du noen planer om å flytte tilbake?» spurte hun. Det obligatoriske spørsmålet en lokalredaktør måtte stille. Jack lo, en latter hun ikke hadde tenkt å gjengi i teksten. «Nei,» sa han og samlet seg. «I hvert fall ikke akkurat nå.» «Og hvordan går det med boken?» Jack hevet øyebrynene. «Hvorfor ser du så overrasket ut?» sa Magdalena. «Du har allerede hintet om den på Instagram.» «Ja, i og for seg,» sa Jack. «Men det er så tidlig ennå at jeg ikke har stort mer å fortelle. Det er fortsatt hemmelig.» «Litt kan du vel si?» Jack kikket ned på hendene sine som om han diskuterte med seg selv, men Magdalena syntes det virket nærmest innstudert. Påtatt ettertenksomhet. «Jeg tar et oppgjør med fortiden min, kan man vel kan47
skje si,» sa han. «Det skal bli en selvbiografisk bok der målet mitt er å fortelle alt.» «Alt? Som hva da?» «Dop, utroskap, skandalene etter Gården, blant annet. Men også om oppveksten og skoletiden. Jeg var ikke så snill den gangen. Heller.» Nei, det var du virkelig ikke. Magdalena husket da Jack og Mårten låste Danjel inn i et skap i sløydsalen og så gikk sin vei. Det ble sagt at han hadde sittet der i over tre timer før en av lærerne fant ham. Da hadde han tisset på seg. Jack vred hendene igjen og kikket opp. Nok en velkjent gest som han hadde brukt mange ganger på tv. «Av og til må man våge å være sannferdig,» sa han. Magdalena fortsatte å notere. Det kunne jo tenkes han mente det han sa denne gangen. «For noen kråketær.» Jack lente seg nærmere for å se hva som sto på blokken hennes. «Klarer du selv å lese hva som står der?» Han la den venstre hånden over hennes høyre og førte den til side så han kunne se hva hun hadde skrevet. Da hun forsøkte å trekke hånden til seg, holdt han den fast. Først da en lang skygge la seg over salongbordet, slapp han taket. «Forstyrrer jeg?» spurte Lena, som fortsatt gikk rundt med brettet. Hendene hennes skalv litt. Vi har alle vår måte å gjemme oss på, tenkte Magdalena og tok en slurk av drinken. Nå var i det minste trykket mot brystkassen nesten borte. «Ingen fare,» sa Jack. Lenas rødme var synlig helt ned i utringningen. «Hvis vi skal få tatt et gruppebilde, må vi gjøre det nå. Det er snart tid for å sette seg til bords.» «Ok,» sa Jack. «Da sier vi det.» 48
Han løftet glasset til munnen, og med et raskt kast på hodet tømte han det. Da han hadde tygget i seg fruktbitene, snudde han seg mot Magdalena. «Vi kan vel fortsette intervjuet senere? Hvis ikke ringer du meg bare i morgen.»