Paris er alltid en god idé
Nicolas Barreau
Paris er alltid en god idé Oversatt av Miriam Claire Lane
Nicolas Barreau Originalens tittel: Paris ist immer eine gute Idee Oversatt av Miriam Claire Lane © Thiele & Brandstätter Verlag, 2014 First published in Germany by Thiele Verlag. This agreement by arrangement with SalmaiaLit. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-51457-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Kjersti Iversen Omslagsfoto: Vania Stoyanova / Arcangel Images og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon 10/12,7 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Alle reiser har et hemmelig mål som den reisende ikke kjenner til. martin buber
Kapittel 1
Rosalie elsket fargen blå. Det hadde hun gjort hele sitt liv. Og nå hadde hun levd i tjueåtte år. Hun så opp, slik hun alltid gjorde når hun åpnet den lille papirbutikken sin i ellevetiden på formiddagen, i håp om å få øye på en liten flekk av blått på den disige, grå morgenhimmelen over Paris. Hun fant en og smilte. Blant Rosalie Laurents aller tidligste og kjæreste barndomsminner, var en ubeskrivelig blå augusthimmel over et turkist hav, som så ut til å ligge badet i lys og som strakte seg helt til verdens ende. Hun var fire år gammel, og foreldrene hadde vendt varmen i Paris ryggen, der husene og gatene var av stein, for å ta henne med til Côte d’Azur. Da de kom hjem etter sommeren i Les Isambre, som aldri så ut til å ville ta slutt og som hadde vært badet i lys, hadde tante Paulette gitt henne et akvarellskrin. Det husket Rosalie også veldig godt. Det var det samme året. «Akvarellfarger? Er ikke det å overdrive litt, Paulette?» spurte Cathérine, og den fornemme, lyse stemmen hennes hadde hatt et tydelig, misbilligende tonefall. «Et så dyrt malerskrin, til et så lite barn? Det der kan hun ikke bruke til noe som helst ennå. Det er best at vi sparer det enda en stund, ikke sant, Rosalie?» Men Rosalie hadde ikke vært villig til å gi slipp på den dyrebare gaven fra tanten. Hun ble helt ute av seg og klamret seg til malerskrinet som om det sto om livet. Til slutt hadde moren sukket irritert og latt den egenrådige jenta med de lange, brune flettene få viljen sin. 7
Den ettermiddagen malte Rosalie entusiastisk i vei på ark etter ark med pensel og akvarellfarger, helt til tegneblokken var full og de tre blåfargene i skrinet nesten var brukt opp. Om det skyldtes det at hun for aller første gang hadde sett havet, som hadde brent seg inn på netthinnene hennes som en metafor for lykken, eller om det var den tidlige og godt utviklede trangen hun hadde til å gjøre ting annerledes enn andre, så var Rosalie mer fascinert av den fargen enn av noen annen. Forundret oppdaget hun hele den blå paletten, og det barnlige vitebegjæret hennes var knapt nok til å tøyle. «Og hva heter dette her, pappa?» spurte hun gang på gang faren, en særdeles snill og tålmodig mann, og trakk i jakkeermet hans (som selvfølgelig var blått), mens hun pekte på alt det blå hun kunne få øye på. Med pannen tankefullt rynket sto hun foran speilet i timevis og studerte fargen på øynene sine, som ved første øyekast virket brune. Men om en så veldig godt etter, kunne en se en mørkeblå tone. Det hadde i hvert fall Émile, faren hennes, sagt, og Rosalie hadde nikket lettet. Allerede før hun lærte seg å lese og skrive skikkelig, kunne hun navnene på alle de forskjellige blåtonene. Fra lyst og forsiktig silkeblått, himmelblått, gråblått, isblått, dueblått eller glassaktig akvamarin som fikk sjelen til å sveve, til det kraftige, strålende asurblå som nesten kunne ta pusten fra en. Så var det dessuten ukuelig ultramarin, det livlige kornblomstblå eller kjølig koboltblått, grønnblå petroleum som bar havets farge i seg, eller det gåtefulle indigo som nærmest lekte med det fiolette, til dypt safirblått, midnattsblått eller nærmest svart nattblått, der det blå løser seg opp. For Rosalie fantes det ingen annen farge som var så rik, så vidunderlig og mangfoldig som denne. Likevel hadde hun aldri ventet at hun skulle bli del av en historie der en blå tiger spilte en viktig rolle. Og hun hadde i hvert fall ikke ventet at historien, og hemmeligheten den skjulte, skulle endre livet hennes fundamentalt. 8
Tilfeldigheter? Skjebnen? Det sies at barndommen er det grunnlaget vi marsjerer på resten av livet. Senere skulle Rosalie ofte undre seg over om ikke alt ville ha endt annerledes dersom hun ikke hadde vært så betatt av fargen blå. Ved tanken på hvor lett det ville ha vært å gå glipp av det lykkeligste øyeblikket i livet, ble hun nesten litt skremt. Ofte virket livet så uoversiktlig og komplisert, men til slutt ga alt overraskende nok mening likevel. Da Rosalie var atten – noen måneder etter at faren døde av en langvarig lungebetennelse – forkynte hun at hun ville studere kunst og bli maler, og moren mistet nesten quiche lorrainen i gulvet på vei inn i spisestuen, i ren og skjær forskrekkelse. «For guds skyld, vennen min, vær så snill å gjøre noe fornuftig i stedet!» utbrøt hun og forbannet i sitt stille sinn søsteren Paulette, som åpenbart var den som hadde satt griller i hodet på datteren hennes. Hun ville selvfølgelig aldri ha kommet på tanken om å banne høyt. Cathérine Laurent, født de Vallois (noe hun la stor vekt på), var en fin dame helt til fingerspissene. Dessverre hadde den forhenværende adelsfamiliens formue krympet betraktelig i løpet av de siste hundreårene, og det at Cathérine hadde giftet seg med den kloke og godhjertede, men ikke særlig viljesterke fysikeren Émile Laurent, gjorde ikke saken stort bedre. Til slutt hadde han strandet ved et vitenskapelig institutt i stedet for å ta næringslivet med storm, slik alle hadde håpet på. Etter hvert hadde de ikke engang råd til en skikkelig tjenerstab lenger, om en så bort fra den filippinske vaskedamen som knapt kunne fransk. Hun kom to ganger i uken for å tørke støv og vaske den ærverdige, gamle pariserleiligheten, der det var luftig mellom fiskebensparketten og den stukkaturprydede himlingen. Cathérine var likevel fast overbevist om at en måtte holde på prinsippene. Om en ikke holdt på 9
prinsippene, ville det gå nedenom og hjem med det samme, trodde hun. «Noe sånt gjør ikke en ekte de Vallois,» var en av yndlingssetningene hennes, og den ga hun selvfølgelig sin eneste datter med på veien i dag også. Datteren som dessverre så ut til å utvikle seg i en helt annen retning enn moren hadde håpet på. Med et sukk satte Cathérine den hvite porselensformen med den duftende paien fra seg på det store, ovale spisebordet som var dekket kun for to, og tenkte nok en gang at hun ikke kjente noen som passet dårligere til navnet Rosalie. Da hun var gravid, hadde hun sett for seg en yndig jente, blond som henne selv, høflig, mild og … inntagende. Rosalie var så absolutt ingen av delene. Hun var helt sikkert klok, men også veldig sta. Hun hadde sine egne meninger, og av og til kunne det gå flere timer uten at hun sa et ord. Når Rosalie lo, lo hun for høyt. Det var ikke særlig elegant, selv om andre forsikret henne om at Rosalie hadde noe veldig forfriskende ved seg. «Bare la henne være, hun har hjertet på riktig sted,» hadde Émile pleid å si, når han nok en gang ga etter for et av datterens påfunn. Som den gangen da hun som barn midt på natten hadde trukket den nye madrassen og det dyre sengetøyet sitt ut på den fuktige balkongen for å sove under åpen himmel. Fordi hun ville se jorden gå rundt! Eller som da hun bakte den redselsfulle kaken med blå konditorfarge, den som så ut til å kunne forgifte alle som tok så mye som en bit av den. Bare på grunn av den håpløse fascinasjonen hun hadde for blått! Det var helt forskrudd, syntes Cathérine, men Émile hadde selvfølgelig ment at det var storartet og påstått at det var den beste kaken han noen gang hadde spist. «Dere må smake på den alle sammen!» hadde han ropt og lagt en klissen klatt på hver av gjestenes fat. Å, snille Émile! Han hadde aldri klart å nekte datteren noe som helst. 10
Og nå dette nye påfunnet! Cathérine rynket pannen og betraktet den slanke, høyreiste jenta med det bleke ansiktet og mørke øyenbryn, som sto der så tankefull og lekte med den lange, brune, litt bustete fletten sin. «Bare slå fra deg tanken med det samme, Rosalie. En tjener ingen penger som kunstmaler. Noe sånt verken vil eller kan jeg støtte. Hva har du tenkt å leve av? Tror du folk bare venter på bildene dine?» Rosalie fortsatte å snurre på fletten sin, uten å svare. Dersom Rosalie hadde vært en inntagende Rosalie, ville Cathérine Laurent, født de Vallois, sikkert ikke ha bekymret seg stort for hvordan datteren skulle livnære seg. Det var fortsatt nok av menn i Paris som tjente bra, tross alt, og da spilte det ingen rolle om kona hadde maling som hobby eller om hun hadde noen litt forskrudde ideer. Men Cathérine hadde en ubehagelig følelse av at datteren ikke så det på den måten. Gudene måtte vite hvem hun ville ende opp med til slutt! «Jeg vil at du skal gjøre noe fornuftig,» sa hun nok en gang, bestemt. «Det ville pappa også ha ment.» Hun serverte datteren et stykke av den rykende paien. «Rosalie? Hører du i det hele tatt etter?» Rosalie så opp, og de mørke øynene hennes var uutgrunnelige. «Ja, maman, jeg må gjøre noe fornuftig.» Og det hadde hun gjort. Mer eller mindre. Det mest fornuftige Rosalie hadde kommet på, var å åpne en liten papirbutikk, etter at hun hadde studert grafisk design et par semestre. Det var en knøttliten butikk i rue du Dragon, en koselig, liten gate med gammeldagse bygårder midt i hjertet av Saint-Germain og et steinkast fra kirkene Saint-Germain-des-Prés og Saint-Sulpice. Her lå noen små, eksklusive klesbutikker, noen restauranter, kafeer, et hotell, et bakeri 11
og Rosalies yndlingsskobutikk. Til og med Victor Hugo hadde holdt til her en gang i tiden, ifølge en plakett på huset merket med nummer 30. Om en hadde det travelt, kunne en komme seg gjennom rue du Dragon med noen få skritt og enten å svinge inn i travle boulevard Saint-Germain, eller – i motsatt retning – i den litt roligere rue de Grenelle. Den ledet til de elegante bygningene og bypalassene i regjeringskvartalet, og endte til slutt ved Champs-de-Mars og Eiffeltårnet. Men en kunne selvfølgelig også slentre bortover den lille gaten helt uforvarende og stadig vekk stoppe opp fordi en hadde fått øye på noe fint i et utstillingsvindu som måtte smakes, undersøkes eller prøves på. Da kunne det ta litt tid før en nådde slutten av gaten. Det var slik Rosalie hadde fått øye på skiltet med ordene Til leie i den tomme antikvitetsbutikken, hvor damen som eide den nylig hadde lagt ned driften fordi hun var blitt for gammel. Som regel så en jo mer om en gikk sakte. Rosalie hadde falt for det lille butikklokalet med det samme. En himmelblå vinduskarm rammet inn det eneste utstillingsvinduet og inngangsdøren til høyre for det, der den gammeldagse dørklokken i sølv ennå hang igjen etter forrige leietaker. Lyset falt i små sirkler på det gamle, svarthvite steingulvet. Over Paris hvelvet himmelen seg skyfritt denne maidagen, og for Rosalie virket det som om den lille butikken ventet bare på henne. Riktignok var husleien alt annet enn lav, men likevel rimelig med tanke på den gode beliggenheten, kunne monsieur Picard forsikre henne om. Han var en tykkfallen, eldre herremann med begynnende måne og listige, små, brune øyne. I tillegg førte en smal vindeltrapp av tre opp til et rom over butikken, hvor det også var et lite bad og et knøttlite kjøkken. «Da får du leilighet på kjøpet, hahaha,» spøkte monsieur Picard, og den lille magen hans disset av latter. «Hva slags butikk er det du ser for deg, mademoiselle? Jeg håper at det 12
ikke er noe som bråker eller lukter – jeg bor jo tross alt her i huset selv.» «En papirbutikk», hadde Rosalie svart. «Gavepapir, brevpapir, penner og fine kort til helt spesielle anledninger.» «Aha. Jaså. Ja, lykke til, da!» Monsieur Picard hadde virket litt rådvill. «Turistene er jo alltid ville etter kort med bilde av Eiffeltårnet på, ikke sant?» «En postkortbutikk? » hadde moren ropt inn i telefonrøret, vantro. «Mon Dieu! Hvem skriver vel postkort nå for tiden, vennen min?» «Jeg, blant andre,» hadde Rosalie svart, og så hadde hun rett og slett lagt på. Fire uker senere sto hun på en stige utenfor butikken sin for å henge opp et håndmalt treskilt over inngangsdøren. LUNA LUNA, sto det med store, svungne bokstaver, og under, med litt mindre skrift, sto det Rosalies ønskekortbutikk.
Kapittel 2
Rosalie skulle gjerne sett at mange flere skrev brev og kort. Den lille, og av og til også den store lykkefølelsen som et håndskrevet brev fortsatt kunne utløse både hos mottakeren og hos den som hadde skrevet brevet, kunne rett og slett ikke sammenlignes med en e-post eller en SMS, som raskt gikk i glemmeboken og ble borte i tåken av intetsigende beskjeder. Den plutselige overraskelsen når du finner et personlig brev i postkassen, den spente forventningen når du snur et postkort, forsiktig åpner en konvolutt eller utålmodig river den opp. Sjansen til å holde et lite stykke av den som har tenkt på deg, i hånden, til å studere skriften hans, forestille seg stemmen hans, kanskje til og med ane duften av tobakk eller parfyme. Det var så utrolig levende. Og selv om folk stadig sjeldnere skrev brev nå til dags, fordi tiden angivelig ikke strakk til, kjente Rosalie likevel ingen som ikke ville glede seg over å få et personlig brev eller håndskrevet kort. Samtiden, med alle sine sosiale nettverk og digitale muligheter, hadde ikke mye sjarm, syntes hun. Alt det der var sikkert effektivt og praktisk og raskt, men sjarm, det hadde det ikke. Før i tiden hadde det sikkert vært betraktelig mer spennende å åpne postkassen, tenkte hun der hun sto foran postkassene i gangen. Det eneste en som regel fant der nå til dags, var regninger, skattemeldinger og reklame. Eller varsler om økning i husleien. Rosalie så forarget på brevet fra husverten. Dette var den tredje husleieøkningen på fem år. Hun burde ha ant det. De 14
siste ukene hadde monsieur Picard vært usedvanlig hyggelig mot henne når de traff hverandre i gangen. Og hver gang hadde han avsluttet med å sukke dypt og si at det å leve i Paris ble dyrere dag for dag. «Vet du hva en baguette koster nå til dags, mademoiselle Laurent? Eller en croissant? Vet du hva de tar for en croissant på bakeriet? Det er uhørt! Si meg, hva er det egentlig i en croissant? Vann og mel, det er alt, ikke sant?» Så hadde han trukket bebreidende på skuldrene og sett på Rosalie med en blanding av misnøye og fortvilelse før han subbet videre, uten å vente på svar. Rosalie hadde gått inn i butikken og himlet med øynene. Selvfølgelig visste hun hva en croissant kostet. Hun spiste tross alt en croissant hver eneste morgen, til Renés store ergrelse. René Joubert var høy, mørkhåret, helsebevisst og ekstremt sportslig av seg. Han hadde vært kjæresten hennes i tre år nå og var personlig trener. Kanskje i omvendt rekkefølge, tenkte Rosalie av og til med et sukk. René Joubert tok jobben sin veldig alvorlig. Han tok seg først og fremst av fornemme, velstående pariserdamer som gjerne ville ha hjelp av den kjekke, idrettsutdannede treneren med de milde, brune øynene og den topptrente kroppen, til å holde seg friske og i form. Renés avtalebok var alltid tettpakket, men det så ikke ut til at Paris-fiffen var nok for ham. I alle fall lot han aldri sjansen gå fra seg til å prøve å omvende Rosalie til et sunt, mer aktivt liv (Mens sana in corpore sano!) og til å advare mot farene som lå på lur i all mat. Aller øverst på dødslisten hans sto Rosalies elskede croissanter (Hvitt mel er som gift for tarmen! Har du aldri hørt om muffinmage? Vet du egentlig hvor mye fett det er i en sånn en?). Rosalie, som hadde sin egen formening om hva et lykkelig liv var (og styrketrening, müsli og soyadrikker var ikke nødvendigvis en del av det), lot seg imidlertid ikke impo15
nere, og så langt hadde ikke kjærestens misjonering ført frem. Rosalie kunne bare ikke forstå hvorfor hun skulle spise «frø». «Frø er fuglemat. Jeg er vel ikke en fugl,» pleide hun å si, og så smurte hun et tykt lag med smør og syltetøy på en croissantbit og stakk den i munnen. René så på henne med et lidende ansiktsuttrykk. «Dessuten er det ingenting som smaker bedre til en kopp café crème enn en croissant eller en fersk baguette,» fortsatte hun og børstet noen smuler av dynetrekket. «Det må du bare innrømme.» «Da kan du jo bare droppe kaffen, en smoothie av kiwi og spinatblader er mye sunnere uansett,» svarte René, og Rosalie lo så hun nesten satte croissanten i halsen. Det var virkelig det mest absurde hun noen gang hadde hørt. En morgen uten kaffe var som … hun lette etter en passende sammenligning og ga opp … det var helt umulig å forestille seg, avsluttet hun tanken. Helt i begynnelsen, da hun nettopp hadde truffet René, hadde hun én gang latt seg overtale til å bli med ham på morgenjoggeturen gjennom Jardin du Luxembourg. «Bare vent, det blir kjempefint,» hadde han sagt. «Klokken seks om morgenen er Paris en helt annen by!» Det hadde han sikkert rett i, men Rosalie foretrakk det gamle, behagelig velkjente Paris, der en satt oppe for å tegne, skrive, lese, diskutere og drikke rødvin til langt på natt, for så å starte neste dag i ro og mak, og aller helst med en stor kopp café au lait på sengen. Og mens René løp med lange, gaselleaktige steg ved siden av henne under de gamle kastanjetrærne og prøvde å få i gang en avslappet samtale (Du bør aldri løpe fortere enn at du enkelt klarer å holde en samtale gående!), ble hun andpusten allerede etter de første hundre meterne og stoppet til slutt opp med sting i siden. «Det er alltid tungt i begynnelsen,» hadde treneren hennes sagt. «Ikke gi opp nå!» 16
Som alle nyforelskede, som innledningsvis anstrenger seg for å smelte sammen med partneren i en slags symbiose der de deler alle interesser, hadde Rosalie til og med gjort et nytt forsøk (men denne gangen alene og ikke klokken seks om morgenen). Etter at en hundreåring hadde passert henne i friskt trav, med overkroppen foruroligende fremoverbøyd og svingende armer, hadde hun imidlertid vinket farvel til ideen om å bli sporty. «Jeg tror jeg klarer meg med turene jeg går med William Morris,» hadde hun sagt og ledd. «William Morris? Hvem er det? Burde jeg bli sjalu nå?» spurte René bekymret (på det tidspunktet hadde han ennå ikke vært i butikken hennes, og kunstneren William Morris hadde han aldri hørt om. Men det var forståelig, hun visste heller ikke navnet på alle ben og muskler i kroppen). Hun hadde kysset René og forklart at William Morris var den lille hunden hennes, som hun hadde oppkalt etter den legendariske, viktorianske maleren og arkitekten blant annet fordi han hadde tegnet de mest utrolige mønstre til stoffer og tapeter. Hun var tross alt eier av en papirbutikk. William Morris, hunden, var en særdeles omgjengelig lhasa apso som var nesten like gammel som butikken hennes. Om dagen lå han fredelig i kurven sin ved siden av inngangsdøren, om natten sov han på et teppe bak døren til kjøkkenet. Av og til, når han drømte, rykket det i potene så de slo mot dørkarmen. Mannen hos Dyrebeskyttelsen hadde fortalt at denne småvokste rasen var så rolig fordi de i tidligere tider hadde fulgt de tause, tibetanske munkene som ledsagere på vandringene deres. René likte forbindelsen til Tibet, og William Morris på sin side hadde hilst på den bredskuldrede, unge mannen med de store føttene ved å logre vennlig med halen da Rosalie etter fire uker for første gang inviterte ham med hjem til leiligheten sin. Men … leilighet var kanskje ikke 17
helt det rette ordet for det ene, lille rommet over butikken med alle krikene og krokene, der det så vidt var plass til en seng, en lenestol, et skap og et stort tegnebord under vinduet. Men rommet var veldig koselig, og det aller beste oppdaget Rosalie først etter at hun hadde flyttet inn: Gjennom et annet, lite vindu på baksiden av huset kunne hun klatre ut på et flatt, lite stykke tak som om sommeren tjente som terrasse. Gamle steinpotter med planter i og noen værbitte blomstergitre der knallblå klematis slynget seg oppover om sommeren og skjermet den lune plassen så godt at det nesten ikke var innsyn. Her, under åpen himmel, hadde Rosalie dekket på til dem begge da René besøkte henne for første gang. Hun var ikke noe særlig til kokk, hun var betraktelig flinkere med blyant og pensel enn med tresleiven, men på det vaklevorne trebordet dekket med hvit duk flakket stormlykter i forskjellige størrelser. På bordet sto rødvin, gåseleverpostei, skinke, vindruer, en liten sjokoladekake, artisjokkhjerter innlagt i olje, saltet smør, Camembert, geitost og baguetter. «Åh, herregud!» hadde René sukket i komisk fortvilelse. «Bare usunn mat! Og for en overflod! Det kommer til å ta knekken på deg en vakker dag. Før eller siden vil stoffskiftet ditt bryte sammen, og da kommer du til å bli like tjukk som tante Hortense.» Rosalie tok glasset sitt og drakk en stor slurk rødvin, tørket seg rundt munnen og pekte på ham. «Der tar du feil, lille venn,» hadde hun sagt. «Bare deilig mat!» Så hadde hun reist seg og trukket av seg kjolen med raske bevegelser. «Er jeg tjukk, kanskje?» hadde hun spurt og danset halvnaken over taket med grasiøse skritt og flagrende hår. René kunne ikke få satt glasset fra seg raskt nok. «Vent, vent!» Han hadde ledd, løpt etter henne og til slutt tatt henne igjen. «Nei, du er akkurat passe,» mumlet han mens han strøk henne begjærlig over ryggen. Og så hadde 18
de blitt værende på taket og ligget sammen på et ullpledd helt til morgenduggen overrasket dem. Da hun nå sto i den halvmørke gangen, der det alltid luktet svakt av grønnsåpe, og lukket postkassen igjen, tenkte Rosalie litt vemodig tilbake på natten på taket. I løpet av de tre siste årene hadde forskjellene mellom henne og René blitt stadig tydeligere. Og der hun tidligere hadde lett etter og funnet likheter, så hun nå ekstra tydelig alt som skilte henne og kjæresten. Rosalie elsket å spise frokost på sengen, mens René ikke hadde noe til overs for «så mange smuler i sengen». Hun var et nattmenneske, han elsket å stå tidlig opp; hun likte å gå rolige turer med den lille hunden sin, han hadde kjøpt seg en racersykkel året før, som han brukte til å fare gjennom gatene og parkene i Paris som et olja lyn. Når det kom til reising, kunne han ikke komme seg langt nok bort, mens Rosalie ikke kunne forestille seg noe bedre enn å sitte på en av de gamle, små plassene en fant i europeiske byer og i søreuropeiske småbyer mens tiden bare gled forbi. Det største savnet, var imidlertid at han aldri skrev verken brev eller kort til henne, heller ikke på bursdagen. «Jeg er jo her,» sa han da hun nok en gang forgjeves så etter et kort på bordet på bursdagen sin. Eller «Vi kan jo ringes,» når han var på et av kursene sine. I begynnelsen hadde Rosalie skrevet kort og lapper til ham som hun hadde tegnet selv, til bursdagen og da han brakk foten og måtte tilbringe en uke på sykehus, om hun bare skulle ut en tur for å gjøre noen ærender, eller om hun hadde lagt seg sent og han allerede hadde sovnet. «Hallo, din morgenfugl, vær så snill å være stille og la den lille nattuglen din få sove litt lenger, jeg jobbet sent i går,» skrev hun og la lappen, der hun hadde tegnet en ugle som satt på en pensel, ved siden av sengen. Hun hadde etterlatt de små beskjedene sine overalt: på 19
speilet, på hodeputen, på bordet, i joggeskoen hans eller i en sidelomme på reisevesken, men så hadde hun sluttet med det, uten at hun selv kunne huske akkurat når det hadde skjedd. Heldigvis hadde de hver sin leilighet og en god porsjon overbærenhet begge to, og René var en positiv, livsglad fyr uten nevneverdige mørke sider. Han virket like fredelig som lhasa apsoen hennes. Og om de likevel skulle være uenige (om småting), endte de alltid opp i sengen, der uenigheten eller krangelen fordampet i nattens beroligende mørke. Når Rosalie overnattet hos René, noe som ikke skjedde særlig ofte fordi hun likte å holde seg i nærheten av butikken sin og han bodde i Bastille-området, spiste hun noen skjeer av den vasne grøten med tørket frukt og nøtter, som han fortsatt ivrig laget og serverte til henne. Hun gjorde det bare for å glede ham, og han ble aldri lei av å forsikre henne om at hun ville få sansen for den etter hvert. Hun smilte halvhjertet og svarte «helt sikkert», så skylte hun resten av blandingen ned i do så snart han var gått, før hun skyndte seg innom et bakeri for å kjøpe seg en rykende fersk croissant på vei til butikken. Mens hun gikk, rev hun av en bit og stakk den i munnen, lykkelig over at det fantes noe som var så godt. Men det fortalte hun selvfølgelig ikke til René, og siden kjæresten ikke akkurat var en mann med stor fantasi, ville han sikkert ha blitt veldig overrasket om han hadde tatt henne på fersk gjerning midt under en av disse små romansene med en croissant. Croissanten brakte Rosalie tilbake til monsieur Picard og den irriterende husleieøkningen. Hun rynket pannen og så bekymret på tallene i brevet, som virket ganske illevarslende. Luna Luna hadde etter hvert fått en fast kundekrets, og nye kunder og turister stoppet stadig opp foran vindusutstillingen med de nydelig dekorerte varene. De kom med begeistrede utrop mens de beundret gratulasjonskort og 20
flotte notisbøker eller brevvekter og forlot aldri butikken uten å ha kjøpt noe, men Rosalie kunne likevel ikke tillate seg store utskeielser. En ble ikke rik av postkort og alskens flotte skrivesaker nå for tiden, ikke engang i Saint-Germains tidligere forfatterkvarter. Til tross for dette hadde Rosalie aldri angret på valget. Moren, som til slutt likevel hadde gitt henne litt startkapital som et forskudd på arven, hadde sukket oppgitt og sagt at hun uansett kom til å gjøre som hun ville, og at det tross alt var bedre å drive en butikk, uansett hva slags det måtte være, enn å være kunstmaler i fritt fall. Men bare litt bedre, vel å merke. Cathérine Laurent ville nok aldri slå seg til ro med at datteren ikke hadde valgt et fornuftig yrke. Eller at hun ikke i det minste hadde giftet seg med en fremadstormende ung (eller gjerne også eldre) mann. (Den godmodige, personlige treneren med de enorme føttene, som var så kjedelig at hun kunne ha grått, kunne da ikke være den rette!) Cathérine stakk så å si aldri innom datterens butikk, og til venner og bekjente i det fornemme 7. arrondissement fortalte hun at Rosalie drev en butikk med kontorutstyr, for det virket i det minste litt mer seriøst. Vel, kontorutstyr var ikke helt dekkende. For ikke å si fullstendig feil. Ringpermer, brevordnere, hullemaskiner, arkivskuffer, plastmapper, tape, dokumentmapper og binders var ikke å finne i den eventyrlige papirbutikken Luna Luna. Men Rosalie syntes det var overflødig å oppklare misforståelsen. Hun smilte, sa ingenting, og var glad hver morgen når hun kom ned i butikken og trakk opp metallgitteret for å slippe inn solen. Veggene strålte i en sart, hortensiablå farge, og midt i rommet sto et gammelt trebord der alle skattene var lagt frem: esker med blomstermønstre med alle mulige slags kort i, glaserte keramikkopper i duse farger laget av en lokal kunstner, som inneholdt søte blyanter trukket med 21
mønstret papir. Ved siden av lå skrivemapper med gamle rosetrykk. Forseggjorte kladdebøker og notisbøker lå stablet ved siden av mapper med brevpapir og små esker med segllakk og lakkstempler. I de lyse hyllene langs sideveggen lå ruller med nydelig gavepapir og brevpapir med konvolutter ordnet etter farge og størrelse; på den ene siden av det lille trebordet der kassen sto, flagret lette gavebånd mot gulvet fra store ruller. På den blåmalte bakveggen hang steinfliser med hvite duer, mørke druer og blekrosa hortensiaer, gamle motiver som strålte i ny prakt under et tykt lag med lakk, og et stort oljemaleri som Rosalie hadde malt selv. Det forestilte en jente i purpurrød kjole med vaiende, blondt hår som løp gjennom en eventyraktig skog. I hjørnet ved siden av kassen sto et høyt vitrineskap fylt med kostbare fyllepenner og brevåpnere i sølv. Utstillingsvinduet var pyntet med forseggjorte kortholdere som på avstand minnet mest om fargerike lappetepper. Bak hjerter av sølvfarget streng lå alle slags kort samlet i et muntert samlekunstverk dandert i en firkant. Like ved siden av hang lange remser av gavepapir i mørkeblått, turkis og resedagrønt med praktfulle, ornamentale mønstre av William Morris, og nede i vinduet lå kort dandert i vifteform, vakre kortesker med blomstermotiv eller malerier av kvinner som sto ved havet eller leste i bøker. Innimellom lå esker på en seng av silkepapir med tunge brevvekter av glass, der pressede roseblader, graverte, gamle seilskuter og malte Fatimas hender var foreviget, og også ord og setninger en kunne lese hver dag uten å bli lei dem. Paris sto det med lett, brun skrift på gulrød bakgrunn. L’Amour eller La beauté est partout – «Skjønnhet finnes overalt». Sånn hadde i hvert fall billedhuggeren og maleren Auguste Rodin sagt det, og når Rosalie så seg rundt i butikken sin, var hun lykkelig over å kunne bidra til den bredden og skjønnheten livet hadde å by på. 22
Det spesielle ved Luna Luna var likevel de håndmalte kortene som sto utstilt i to dreibare kortstativer like til høyre for inngangsdøren. De fikk så vidt plass i den lille butikken, selv om det kanskje var kortene som faktisk var det viktigste der inne. At den lille butikken i rue du Dragon i det hele tatt hadde eksistert så lenge, skyldtes fremfor alt at Rosalie hadde kommet på ideen om gratulasjonskort. Gratulasjonskortene var hennes spesialitet, og det hadde ikke tatt lang tid før ryktet begynte å gå om at en på Luna Luna kunne få kjøpt håndlagede kort til enhver anledning, selv om den var aldri så uvanlig. Om kvelden, etter stengetid og til langt på natt, satt Rosalie ved det store bordet på rommet sitt over butikken og tegnet og malte kort til alle som fortsatt trodde på magien i et håndskrevet kort. Det var fortryllende små kunstverk på håndlaget papir, med revne kanter og en setning eller et ordtak som hadde inspirert Rosalie til en tegning. «Forglem meg ei,» sto det for eksempel skrevet med blå tusj på et av kortene, og under var det en tegning av en liten kvinne med to kofferter som holdt frem en overdimensjonert blomsterbukett med luftige forglemmegeier mot betrakteren. Eller: «Bak skyene er himmelen alltid blå» – her sto en motløs jente på gaten med en rød paraply under en regntung, grå himmel, mens små engler lenger oppe i bildet spilte ball med solen. «Da jeg våknet, ønsket jeg at du var her», forkynte et annet kort med bilde av en pinnemann som satt på en seng midt ute i en eng og stirret lengselsfullt ut i det blå mens han blåste på en løvetann, og de små blomsterfrøene forvandlet seg til bitte små, virvlende bokstaver som stavet ordet «lengsel». Rosalies gratulasjonskort minnet litt om de sjarmerende tegningene av Raymond Peynet, de solgte seg nærmest selv, og etter en stund kom de første kundene med egne innspill og ideer. 23