Denne boken tilhører:
«Psst! I denne boken får du bli med meg til Piskvik, der det meste går på tverke – og blant annet møte disse personene.»
Hotellresepsjonisten
Postbudet
«Men fremfor alt får du møte disse to personene.»
Baronesse Birgitta von Pisk
«Vennen
Ove von Pisk
min Valle blir også med.»
kapittel 1
Et overraskende bytte 17
kapittel 2
Hannibals misfornøyelsesbarometer 25
kapittel 3
– Det hviler en forbannelse over Piskvik 30
kapittel 4 – Synes du det er skummelt? 40
kapittel 5
Valle blir sint 47
kapittel 6
Baronessen 54
kapittel 7 – Velkommen. Jeg har ventet på dere! 62
kapittel 8
Sur melk 69
kapittel 9
Trollmannens bok 76
kapittel 10 – Du er for svak! 83
kapittel 11 – Ingen punktering i dag? 90
kapittel 12
Agent nummer 11 99
Et overraskende bytte
– Dette blir gøy! sa Valle.
Han satt rett overfor meg i togkupeen og skrellet en appelsin.
– Ja, svarte jeg. – Og det er faktisk deilig at vi ikke tok med oss London og Ebba.
Valle er bestevennen min, og Ebba er den store, snille basset-hunden hans.
London – ja, dere vet kanskje hvem
London er? Det er jo den trofaste, men sta firbeinte kameraten min.
Jeg kikket ut av vinduet. Det var sommer, og på en eng sto det kyr og tygget fredfullt. Valle og jeg skulle til Jubelfossen og fiske i noen dager. Vi hadde telt og fiskeutstyr i ryggsekkene våre.
Jeg satt og tenkte på livet mitt som monsteragent. Ingen andre enn læreren min, LENA-SLEVA, og de andre agentene på Monsterskolen kjente til mitt hemmelige liv. Ikke engang Valle. Det føltes litt merkelig at jeg ikke kunne fortelle det til ham.
– Hva sitter du og tenker på? spurte han og rakte meg noen appelsinbåter.
– Monstre og spøkelser, svarte jeg ærlig.
Valle så forbauset på meg, og så begynte han å le.
– Monstre og spøkelser? Solen skinner, og vi skal ut og fiske – og så sitter du og tenker på monstre og spøkelser?
Jeg nikket og visste ikke hvordan jeg skulle fortsette. Inni meg skulle jeg ønske at jeg kunne fortelle om alt det spennende jeg hadde vært med på.
– Og trollmenn, kanskje? fortsatte Valle.
Han svingte med pekefingeren i luften.
– Simsalabim. Jeg vil ha en pose med godteri!
– Neeei, sa jeg. – Det er ikke sånn det fungerer.
Jeg tenkte på alt LENA-SLEVA hadde lært meg da jeg gikk på Monsterskolen.
Jeg forklarte for Valle:
– Man kan ikke bare veive med fingeren i luften og ønske seg en godtepose.
Trollmenn bruker tryllestaver. En hvit og en svart. Og så må de lese riktig formel.
Valle så lattermildt på meg mens jeg fortsatte.
– Med den hvite tryllestaven tryller han gode ting …
– … det var jo det jeg sa! avbrøt Valle.
– Hva kan være bedre enn godteri?
– Æsj, sa jeg. – Du skjønner hva jeg mener. Og den svarte staven bruker han når han skal trylle frem ulykke og elendighet!
Valle lo høyt, men så ble han stille og fikk en rynke mellom øyenbrynene.
Han så på meg og spurte:
– Hvordan vet du alt dette?
Jeg skjønte at jeg hadde sagt for mye, og visste ikke hva jeg skulle svare.
– Jeg …, begynte jeg. – Jeg … eh …
Så holdt jeg faktisk på å gi opp. Jeg tenkte at LENA-SLEVA sikkert ville forstå. Jeg måtte jo få fortelle det til min beste venn!
– Jeg er en monst…
Jeg ble reddet av gongongen! Døren inn til kupeen vår ble åpnet.
– Får jeg se billettene, takk, sa den kvinnelige konduktøren.
Jeg og Valle ga henne billettene våre.
Hun kikket på dem en stund, så sa hun:
– Da blir det bytte ved neste stasjon.
– Hva? sa jeg.
– Det skulle jo ikke være noen bytter, sa Valle. – Vi skal til Jubelfossen.
– Jo da, sa konduktøren. – Signalfeil, skjønner dere. Det er bytte mot Piskvik på neste stasjon.
– Piskvik? spurte Valle.
– Og her er litt informasjon om Piskvik, sa konduktøren og rakte meg en konvolutt.
Valle så forundret på konduktøren, som ble stående i døren. Jeg kjente straks igjen LENA-SLEVAs håndskrift på konvolutten.
Jeg kastet et blikk mot konduktøren og klødde meg over høyre øyenbryn.
Det er monsteragentenes tegn på at de har forstått.
I samme øyeblikk skjønte jeg at jeg
hadde fått et nytt oppdrag!
