Tekst © Martin Widmark, 2003, 2021
Illustrasjoner © Emil Maxén, 2021
Oversatt av Kjersti Scheen
Originalens tittel: Nelly Rapp och Monsterakademin
Opprinnelig utgitt av Bonnier Carlsen, Stockholm, Sverige. Utgitt på norsk etter avtale med Salomonsson Agency, Stockholm, Sverige.
Norsk utgave:
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023
ISBN 978-82-02-79641-9 1. utgave, 1. opplag 2023
Sats: Ingeborg Ousland
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023
Satt i 16 pkt. Sabon og trykt på 90 g Munken print cream 1,5
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
Hei!
Det er jeg som er Nelly Rapp, og jeg er monsteragent.
«Hva er en monsteragent?» lurer du sikkert på. Jo, det er altså en person som bekjemper monstre og spøkelser.
«Ha ha!» ler du kanskje. «Hva er dette for en røverhistorie? Monstre fins vel ikke. Og spøkelser – det er bare småunger som tror på slikt!»
Jeg skjønner det om du sier noe sånt, for det trodde jeg også – før.
I dag tror jeg ikke – jeg vet at de fins.
LENA-SLEVA
Onkel Hannibal Vampyren
Kapittel 1
En merkelig innbydelse
Det var høst, og mørkt ute.
Regnet slo mot vindusruten, og det store kastanjetreet nede på gårdsplassen beveget seg tungt i vinden.
Mamma, pappa, London og jeg var inne i varmen, vi satt i stuen. I hjørnet sto radioen på og spilte musikk.
Mamma løste kryssord, pappa satt og halvsov foran peisen. Han leste avisen.
London er min helt egen basset-hund.
Du vet en sånn lang hund med korte bein
og hengende ører. Jeg har hatt ham siden han var valp. Vi er nesten som bestevenner, om det nå går an å være det med en hund?
Akkurat denne kvelden drev jeg på med å trene opp luktesansen hans. Jeg hadde lagt en stor haug med sokker midt på teppet i stuen.
Så skulle London lukte på en sokk, og legge den hos pappa, mamma eller meg.
Han var fantastisk flink!
Nå hadde han bare den siste sokken igjen. Det var en av pappas grønne sokker.
London tok sokken i munnen og gikk mot føttene til pappa.
Men så snudde han på halvveien, gikk bort til meg og la sokken ved knærne mine.
Så satte han seg og kikket på meg. Han tullet med meg! London er en morsom venn. – Å ja, det er sant, vennen min! sa mamma plutselig, og la kryssordet i fanget. – Vi fikk brev fra din gamle onkel Hannibal i dag. Pappa sluttet å lese.
– Hva i alle dager har fått den gamle onkelen min til å skrive til oss?
– Han ber om unnskyldning for at han ikke har latt høre fra seg på så lenge, fortsatte mamma. – Men nå vil han at vi skal komme og spise middag hos ham på lørdag. Han skriver at det virkelig er på tide at vi får se hvordan han har det.
– Klart vi skal dra, sa pappa glad, brettet sammen avisen og smelte den mot kneet så London skvatt til.
Mamma fortalte mer om hva som sto i brevet.
– Han spør spesielt etter hvordan du har det, Nelly, sa hun og så på meg.
Jeg sukket, og begynte å samle sammen sokkene på gulvet.
Barn pleier ikke å ha det morsomt på voksenfester, og onkel Hannibal husket jeg nesten ikke. Det eneste jeg kom på, var noe stort og bråkete som luktet sigar.
Jeg var kjempelei voksne som klappet meg på hodet og sa jeg var blitt så stor.
– Du skal se det er andre barn der som du kan leke med, sa mamma, som om hun hadde lest tankene mine.
Men pappa var veldig glad for innbydelsen.
Onkel Hannibal var nemlig litt av et mysterium.
– Jeg fatter ikke hva det er som har fått ham til å ville treffe oss? sa pappa og lo.
Jeg forsto det ikke da, men det var faktisk jeg som var grunnen til at vi var blitt bedt hjem til den underlige onkel Hannibal!
Lørdagen etter satt vi i den gamle bilen vår.
Pappa vred om nøkkelen, og motoren startet hostende og hikkende.
– Hørte dere? sa pappa. – For en motor. Den maler som en katt.
London likte ikke å kjøre bil, og da pappa begynte å snakke om katter også, knurret han lavt.
Pappa klappet rattet kjærlig.
Så var vi på vei ut av byen, mot onkel
Hannibals hus på landet. London lå med hodet i fanget mitt, og sovnet.
Pappa fortalte mer om onkelen sin. – Da han var ung, reiste han utenlands.
Det er bare noen år siden han kom tilbake. Og ikke ett ord har han fortalt om hva han gjorde i alle disse årene. Men rik er han visst blitt, for da han kom hjem, kjøpte han et stort hus på landet.
Stort som et slott, sies det. Der bor han sammen en sur gammel tjener, har jeg hørt.
Pappa kjørte videre og kikket på meg i bakspeilet. Så smilte han, og blunket.
Jeg smilte tilbake, men var ikke så glad som jeg kunne ha vært.
Jeg så for meg en endeløs lang, kjedelig fest.
En kveld der jeg måtte sitte rett i ryggen ved et digert spisebord … og svare høflig om noen snakket til meg … og høre på uspennende voksensnakk … og spise pent.
Fy søren, så trist! Jeg lengtet hjem allerede.
Kapittel 2
Onkel Hannibal
– Et ordentlig spøkelsesslott! sa mamma da vi til slutt skramlet gjennom porten til parken og så det digre huset til onkel Hannibal. Et motorstopp og en tissepause hadde fått oss til å bli forsinket.
Huset var tre etasjer høyt, med tårn og spir. Det var sikkert mer enn femti rom der, og det lyste i alle vinduene, akkurat som i et ekte eventyrslott.
– Oi! sa pappa imponert.
– Men! sa mamma urolig.
– Wow! sa jeg, og følte meg straks litt gladere.
