Hei!
Det er jeg som er Nelly Rapp, og jeg er monsteragent.
«Hva er en monsteragent?» lurer du sikkert på. Jo, det er altså en person som bekjemper monstre og spøkelser.
«Ha ha!» ler du kanskje. «Hva er dette for en røverhistorie? Monstre fins vel ikke. Og spøkelser – det er bare småunger som tror på slikt!»
Jeg skjønner det om du sier noe sånt, for det trodde jeg også – før.
I dag tror jeg ikke – jeg vet at de fins.
Anna Eneroth
Kapittel
Nå har det visst skjedd noe!
– Ta en kjeks til, sa LENA-SLEVA . – Jeg bakte dem i morges.
Læreren vår holdt frem fatet med safrankjeks.
LENA-SLEVA, Valle og jeg satt i det store kjøkkenet på Monsterskolen. Vi drakk te, spiste kjeks og snakket om spøkelser.
Det var i slutten av mai, og LENASLEVA hadde plukket en bukett med marianøkleblom som hun hadde satt i en vase på bordet. De fine bassethundene våre, London og Ebba, lå som vanlig ved den store radiatoren og halvsov.
Utenfor vinduet, som sto på gløtt, sang en svarttrost, og på veggen tikket en klokke. Det var ettermiddag, og utenfor vinduet fløy det en gul sommerfugl.
– De fleste vanlige mennesker forsvinner rett og slett når de dør, sa LENA-SLEVA .
– Hvor da? spurte Valle med munnen full av safrankjeks. – Hvor forsvinner de?
LENA-SLEVA begynte å le, og svarte:
– Ja, du, Valle, det er jo det evige spørsmålet. Hva skjer når vi dør?
– Jeg tror man kommer til himmelen, sa Valle og kikket opp mot kjøkkentaket.
LENA-SLEVA nikket og sa at det var det mange som trodde.
– En del tror at det ikke skjer noe som helst, sa jeg. – Man dør bare.
Igjen nikket læreren vår og fortsatte hviskende:
– Men et spøkelse, skjønner dere, sitter liksom fast. Det blir værende blant de levende. Et spøkelse forsvinner ikke. Tenk dere at dere setter fast den ene støvelen i leire og ikke kommer videre.
Jeg skjenket mer te og spurte:
– Hvor lenge?
– Hvor lenge? spurte LENA-SLEVA .
– Hva mener du nå, Nelly?
– Hvor lenge blir et spøkelse værende blant de levende? sa jeg. – Er det i all evighet?
– Til det får opp støvelen, så klart, sa Valle og smilte.
– Sånn kan man si det, lo LENA-SLEVA . – Eller til spøkelset har ordnet opp i det som gikk galt i livet.
Læreren vår kikket opp på den tikkende klokken på veggen.
– Men som han somler …, mumlet hun. – Hvem da? spurte jeg.
– Onkel Hannibal, svarte LENA-SLEVA . – Han skulle bare ta en spasertur i skogen sin. Det gjør han hver dag. Men nå er det flere timer siden han gikk.
– Kanskje han plukker flere marianøkleblom, foreslo Valle og luktet på de gule blomstene i vasen.
Da hørte vi plutselig at ytterdøren gikk igjen med et smell. London og Ebba skvatt til borte ved radiatoren.
– Jeg blir sprø! hørte vi onkel Hannibal brøle.
– Oi, oi, oi, hvisket LENA-SLEVA . – Nå har det visst skjedd noe!
Kapittel
– En deildegast, kanskje?
Vi skyndte oss ut i entreen og rakk
akkurat å se onkel Hannibal slenge igjen
døren til arbeidsrommet sitt. Vi hørte skuffer trekkes ut og skap åpnes og lukkes inne på kontoret hans. Det hørtes ut som om han lette etter noe.
Støvlene, frakken og hatten til onkel
Hannibal lå slengt på det hvit- og svartrutete gulvet innenfor ytterdøren.
Monsterskolen er en stor, gul bygning som ligger et stykke utenfor byen der Valle og jeg bor. For mange år siden hadde onkel Hannibal kjøpt huset, parken og en
skoglapp som tilhørte eiendommen. Han var stort sett fornøyd med livet og i godt humør. Men nå var det tydelig at noe hadde gjort ham opprørt.
LENA-SLEVA banket forsiktig på døren til arbeidsrommet hans. Onkel Hannibal gryntet «kom inn», og vi gløttet forsiktig på døren. Onkel Hannibal var rød i ansiktet og sto bøyd over et gammelt kart som lå brettet ut på skrivebordet hans.
– Her! Og her! Her og her! sa han og
satte den ene pekefingeren hardt på ulike steder på kartet.
– Men kjære Hannibal, begynte LENASLEVA forsiktig. – Hva er det som har skjedd?
Onkel Hannibal dro hånden over ansiktet og trakk pusten dypt for å roe seg ned.
– Noen har flyttet på grensesteinene, sa han med stemmen full av tilbakeholdt raseri. – Til min skog!
– Grensesteinene? spurte jeg. – Hva er det?
– Det står steiner ute i skogen, fortsatte