Hei!
Det er jeg som er Nelly Rapp, og jeg er monsteragent.
«Hva er en monsteragent?» lurer du sikkert på. Jo, det er altså en person som bekjemper monstre og spøkelser.
«Ha ha!» ler du kanskje. «Hva er dette for en røverhistorie? Monstre fins vel ikke. Og spøkelser – det er bare småunger som tror på slikt!»
Jeg skjønner det om du sier noe sånt, for det trodde jeg også – før.
I dag tror jeg ikke – jeg vet at de fins.
– Pass deg, Nelly!
Jeg kastet meg ned på plenen.
Over hodet mitt hørtes en svisjende lyd.
Det som lagde lyden, fortsatte mot et tre.
Det slynget seg rundt stammen og stoppet med et lite smekk.
– Der var du rask! lo LENA-SLEVA.
Hun gikk bort til treet og løsnet det hun hadde kastet.
Jeg reiste meg og børstet av buksene mine.
– I Argentina, sa LENA-SLEVA, – der bruker de sånt som dette når de vil fange
okser i full galopp. Tauet slynger seg rundt beina på oksen, og så snubler den og faller.
Hun viste fornøyd fram redskapet sitt. Det var et kraftig tau med en liten jernkule i hver ende.
Jeg kunne tenke meg hva som hadde hendt om jeg ikke hadde kastet meg i bakken!
Av og til var timene med LENA-SLEVA litt for spennende.
LENA-SLEVA er en kortvokst dame med runde, små briller, strikkejakke og stråhatt på hodet. Hun er en sånn en som folk reiser seg for på bussen.
– Vær så god og sitt, lille frue, sier de da.
– Å, tusen takk, sier LENA-SLEVA, meget fornøyd med rollen sin som snill bestemor.
De skulle bare ha visst hvem hun egentlig er!
Jeg gikk faktisk på skolen denne sommeren, enda jeg hadde sommerferie.
Jeg var hos pappas onkel Hannibal.
Han bor i et stort, gult hus på landet.
Mamma og pappa syntes det var fint at London og jeg kom oss bort fra byen nå som det var sommer.
London er den lange, late, kjempesøte hunden min. Rase: engelsk basset.
Da vi kom til onkel Hannibals hus, løp
London først rundt og snuste. Han oppdaget fort at det var en snill kokk på kjøkkenet. Etter det satt han trofast ved
kokkens føtter hele den sommeren. Med de store, rødkantete, hengende øynene sine fulgte han med i alt kokken gjorde borte ved komfyren. Nå og da kastet kokken til ham en liten godbit.
Som takk for maten knurret London til alle andre som kom inn på kjøkkenet.
Kokken lo av London, og klappet ham på hodet.
Ute i slottsparken trente LENA-SLEVA og
jeg. Vi trente på alt det en monsteragent må kunne.
Jeg måtte kunne løpe fort, gjemme meg sporløst, herme etter forskjellige dyr og bevege meg lett og smidig i mørket.
Inne i slottet, høyt oppe på loftet, måtte jeg lære meg alt om forskjellige monstre, udyr og spøkelser.
Det er mange farer som lurer i verden.
Det er for eksempel:
Frankensteinere: Det er vesener som ser ut som et helt vanlig menneske. Men de mangler forbindelsen mellom hjerne og
hjerte, og derfor kan de bli helt følelseskalde.
Varulver: Det er vanlige mennesker. Men
når det er fullmåne, forvandles de til hårete udyr.
Kloakkmonstre: Det er slimete typer som lever i de store tunnelene under byene våre.
Av og til kommer de opp og prøver å dra med seg et menneske ned i tunnelen.
Jeg måtte lære å kjenne igjen disse, og mange flere. Jeg måtte også lære hvordan man bekjemper dem.
Onkel Hannibal selv, monsteragent nummer 9, så jeg ikke hele denne sommeren.
– Han er ute på oppdrag, sa LENASLEVA. – Sist jeg hørte fra ham, ringte han fra en ubåt under den tykke isen på Nordpolen.
– Hva gjør han der? spurte jeg nysgjerrig.
LENA-SLEVA svarte ikke, og jeg skjønte at han var ute på hemmelig oppdrag. Da sommeren var over, skulle jeg reise hjem. Jeg hadde pakket kofferten min.
London og jeg sto i hallen og ventet på at pappa skulle hente oss. Han var forsinket, som vanlig.
– Nå må du ikke glemme dette, sa LENA-SLEVA og banket meg forsiktig med pekefingeren i pannen. – Det viktigste av alt, det har du her inne. Du husker de tre L-ene: likevekt, lærdom og ... – List, sa jeg. – Akkurat, svarte LENASLEVA fornøyd.