Denne boken tilhører:
Det er jeg som er Nelly Rapp! Jeg er monsteragent, og vennen min Valle har også blitt det. Vi er begge utdannet på Monsterskolen, først jeg (som ble agent nummer 10) og så Valle (som ble agent nummer 11).
«Hva er en monsteragent?» lurer du sikkert på. Jo, det er altså en person som bekjemper monstre og spøkelser.
«Ha ha!» ler du kanskje. «Hva er dette for en røverhistorie? Monstre fins vel ikke. Og spøkelser – det er bare småunger som tror på slikt!»
Jeg skjønner det om du sier noe sånt, for det trodde jeg også – før.
I dag tror jeg ikke – jeg vet at de fins.
Damen i vernedrakt
Mannen i vernedrakt
innhold
kapittel 1
Fy Fagerlund! 7
kapittel 2
Stemmen til en gammel mann 15
kapittel 3 – Kanskje en trekkspiller? 23
kapittel 4 – Hva skjedde i 1876? 30
kapittel 5
Helt iskald 39
kapittel 6
En øde skolegård 46
kapittel 7
Den perfekte gaven 52
kapittel 8 – Vi må redde Fagerlund! 59
kapittel 9
Da svartnet det for meg 66
kapittel 10
Kom igjen, Nelly! 73
kapittel 11
– Mindre salt neste gang! 83
Fy Fagerlund!
– Vi tar den en gang til, sa læreren vår Birgitta fra plassen sin ved pianoet.
Vi reiste oss fra pulten og sang av full hals: «Den blomstertid nå kommer, med lyst og glede stor …»
Vinduet ut mot skolegården sto åpent, og det duftet deilig fra syrinbuskene utenfor.
– Ja, nå begynner det å høres bra ut, sa Birgitta og avbrøt oss. – Jeg vil jo ikke at dere skal synge falskt på den siste skoleavslutningen min.
Valle, jeg og de andre elevene satte oss ved pultene våre igjen. Jeg kikket på
Valle. Han hadde tatt frem papir og blyant og skrev noe på en lapp.
– Psst, sa han og rakte over lappen.
Der sto det: SJOKOLADE!
Jeg så på Valle og ristet på hodet.
Valle hadde nettopp flyttet til en ny leilighet sammen med familien sin, og derfor hadde han begynt i klassen min.
Det var herlig å ha en venn jeg kunne dele alle hemmeligheter med.
Vi var jo begge monsteragenter nå, og det var deilig å ha noen å snakke med om alt det spennende som skjedde.
Helgen før hadde vi vært ute hos onkel
Hannibal og LENA-SLEVA på Monsterskolen.
Jeg og Valle hadde sittet i biblioteket og bladd i Felthåndbok for monsteragenter da LENA-SLEVA kom inn med et brett med te og kjeks.
Etter at vi hadde skjenket den varme drikken i koppene våre, stilte læreren vår et litt annerledes spørsmål: – Hvilke farer er det som truer vår verden? spurte hun.
– Monstre og spøkelser, svarte Valle med munnen full av safrankjeks.
LENA-SLEVA nikket og slurpet i seg litt te. Det ante meg at hun hadde tenkt å forklare hva hun mente.
– Monstre og spøkelser kan stelle i stand en masse rot, begynte hun. – Det er sant …
– … men …? sa jeg og satte tekoppen ned på bordet.
– … men, fortsatte læreren vår, – iblant er menneskene enda verre enn monstrene.
– Hvordan da? spurte Valle.
– Tenk på krutt, sa LENA-SLEVA.
– Krutt? spurte jeg.
– Det ble oppfunnet i Kina for mer enn tusen år siden for å kunne smelle og eksplodere på fester og i selskaper.
– Fyrverkeri, sa jeg.
LENA-SLEVA nikket igjen, samtidig som Valle sukket.
– Og nå brukes det i bomber og granater i stedet, sa han.
– En idé som i utgangspunktet er god, kan bli til en riktig farlig oppfinnelse, konstaterte LENA-SLEVA og begynte å rydde av bordet. – Vi må være på vakt, mennesket er et oppfinnsomt og av og til farlig vesen.
Men nå satt vi altså i klasserommet vårt, og jeg følte meg langt fra oppfinnsom. I flere uker hadde Valle og jeg snakket om hvilken gave vi skulle kjøpe til læreren vår. Jeg hadde hatt Birgitta siden første klasse, og hun var verdens beste lærer.
Snill, rettferdig og alltid glad. Men nå skulle hun slutte.
Birgitta lente seg bakover i stolen og sukket lykkelig: – Snart … Jeg rakte opp hånden, og Birgitta nikket mot meg.
– Hva skal du gjøre når du går av med pensjon? spurte jeg.
– Redde verden! svarte læreren vår.
Alle barna i klasserommet så forbløffet på henne.
– Jeg har bygget om garasjen min, skjønner dere.
Birgitta ble taus og så ut til å drømme seg bort.
– Til hva da? spurte Valle nysgjerrig.
– Hva har du i garasjen?
Valle og jeg pleide å ta følge til skolen, og på veien gikk vi forbi huset til Birgitta. Vi hadde ofte sett det lyse i garasjen hennes.
– Hva sa du, Valle? spurte hun fraværende.
– Hva har du bygget i garasjen din? gjentok Valle.
– Et laboratorium, svarte Birgitta og smilte med hele ansiktet.
– En lab? sa jeg forbauset. – Hva skal du gjøre der?
– Finne opp en ny type drivstoff, fortalte
Birgitta stolt. – De fleste maskiner og motorer drives i dag med olje og bensin.
Vi må finne et annet drivstoff hvis vi skal klare å redde verden.
– Fy Fagerlund, så bra! sa Valle imponert.
På skolen vår sa vi alltid Fy Fagerlund når noe var ekstra bra eller ekstra dårlig.
Jeg vet faktisk ikke hvorfor. Men alle elevene sa det.
Birgitta lo og sa at hvis hun bare fikk nok tid i laboratoriet sitt, skulle hun nok finne en løsning på drivstoffproblemet.
– Forresten, Valle og Nelly, kan ikke
dere stikke opp på loftet og hente
dampmaskinen, så skal jeg vise dere
hvordan de første motorene fungerte?
Loftet! Jeg så storøyd på Valle. Vi
skulle få gå opp på loftet! Barn pleide
aldri å få gå dit. Men nå mente vel
Birgitta at vi hadde blitt store nok.
Hun tok ned et nøkkelknippe som hang på veggen, og ga det til meg. Med
pekefingeren i luften formante hun:
– Men ikke rør noe annet der oppe. Det kan være farlig.
Jeg lovet, og nikket mot Valle. Vi reiste oss fra plassene våre og forlot klasserommet.
Vi visste det selvsagt ikke da, men snart skulle vi få være med på noe veldig, veldig merkelig …
Stemmen til en gammel mann
– Hva er det som er galt med sjokolade?
spurte Valle over skulderen da vi gikk oppover den bratte trappen til skoleloftet.
– Æsj, sa jeg. – Det føles bare som om Birgitta fortjener noe finere.
– Jeg lurer på hvordan det føles, sa Valle.
– Hva da?
– Å gå av med pensjon, mener jeg. Tenk å ikke ha en jobb å gå til. Eller å ikke ha noen kollegaer lenger. Det blir kanskje ensomt.
Jeg lo og sa at Birgitta selv virket veldig fornøyd med å gå av med pensjon.
Hun skulle jo redde verden.
Valle stoppet øverst i trappen, og jeg ga ham nøkkelknippet. Han prøvde noen av de store nøklene før han fant den riktige. Døren til loftet gled opp med en knirkende lyd.
Kjølig luft som luktet støv og gammelt treverk, strømmet mot oss.
Valle famlet med hånden langs veggen innenfor døren og fant strømbryteren. Snart tentes en lyspære i taket.
Vi gikk inn. – Oi, sa Valle.
Rundt omkring oss var det hyller med utstoppede dyr.
En gammel rev kikket ned på oss fra plassen sin øverst på en hylle. Den hadde glassøyne som så nesten levende ut.
En edderkopp hang i en tynn tråd fra toppen. Det føltes som om den kikket ned på oss og lurte på hvem vi var for noen som kom og forstyrret freden oppe på skoleloftet. I noen glass med en gul, grumsete væske lå det forskjellige døde frosker og slanger.
– For et sted, sa jeg.
– Nå skal vi finne den derre dampmaskinen, sa Valle og åpnet et stort skap.
Plutselig skrek han høyt.
