Sjelløs
Neal Shusterman
Sjelløs Oversatt av Morten Hansen, MNO
Neal Shusterman Originalens tittel: Unsouled Oversatt av Morten Hansen, MNO Norwegian language copyright © 2017 by Cappelen Damm Original English copyright © 2007 by Neal Shusterman Published by arrangement with Simon & Shuster Books for Young Readers, an imprint of Simon & Shuster Children’s Publishing Division. All rights reserved. No part of this book may be reproduced or transmitted in any form or by any means, electronic or mechanical, including photocopying or by any information storage and retrieval system, without permission in writing by the Publisher. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-44585-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10.2/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 70 g. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jan, Eric & Robby, Keith & Thresa, Chris, Patricia, Marcia, Andrea, Mark og alle vennene mine, som stilte opp da jeg virkelig trengte dem.
Takk
I likhet med Camus Comprix har denne boken, og alle bøkene og historiene i Livsloven-verdenen, fått liv takket være mange mennesker. Først og fremst vil jeg gjerne takke redaktør David Gale, medredaktør Navah Wolfe og forlegger Justin Chanda for deres støtte, og for at de lar meg gjøre en oppfølger om til en trilogi, og nå til en serie på fire bøker. Tusen takk til alle i Simon & Schuster, deriblant Jon Anderson, Anne Zafian, Paul Crichton, Lydia Finn, Michelle Fadlalla, Venessa Carson, Katrina Groover og Chava Wolin. Tusen takk også til Chloë Foglia, som designet det vidunderlig skumle omslaget til originalutgaven! Jeg vil gjerne takke alle som har støttet meg i løpet av dette svært begivenhetsrike året – særlig mine barn Brendan, Jarrod, Joelle og Erin, deres mor Elaine Jones, min «storesøster» Patricia McFall, min assistent Marcia Blanco og min gode venninne Christine «Natasha» Goethals. Takk til de fantastiske menneskene som holder styr på karrieren min: min agent Andrea Brown, mine agenter i underholdningsbransjen, Steve Fisher og Debbie Deuble-Hill, min manager Trevor Engelson og mine advokater, Shep Rosenman og Lee Rosenbaum. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til Marc Benardout, Catherine Kimmel, Julian Stone, Charlotte Stout og Faber
Dewar. Deres utrettelige innsats og tro på Livsloven har resultert i en filmavtale for hele serien – noe som ikke kunne ha skjedd uten Robert Kulzer og Margo Klewans i Constantin Films, og deres lidenskapelige engasjement for bøkene. Takk til Michelle Knowlden for samarbeidet på «Unstrung» og kommende noveller i Livsloven-verdenen, Matthew Dierker og Wendy Doyle for deres innsats med hjemmesiden min og Symone Powell, Tyler Holtzman, Annie Wilson, Meara McNitt, Matthew Setzekorn og Natalie Sommors, som begynte som fans og etter hvert har bidratt til å administrere Facebook- og Twitter-kontoer for Livsloven-verdenen og personene derfra! Cпасибо til Ludovika Fjortende og Michelle og Artie Shaykevich for oversettelsen av russiske setninger, og til Stephanie Sandra Brown for hennes portugisiskkunnskaper. Og til slutt står jeg i takknemlighetsgjeld til alle lærere og bibliotekarer som formidler disse bøkene til både ungdom og voksne, og til alle lesere og fans. Deres lidenskapelige omtale har enorm betydning!
del i
Flygeudyktig Denne nye medisinske teknologien vil garantert befri oss snarere enn å gjøre oss til slaver, for jeg er fast overbevist om at menneskets medlidenhet er større enn menneskets grådighet. Derfor grunnlegger jeg herved Proaktivt borgerforum, som trofast skal vokte over etisk korrekt bruk av nervetransplantasjon. Jeg er sikker på at misbruk vil være unntaket og ikke regelen. – janson rheinschild Jeg er blitt døden, ødelegger av verdener. – j. robert oppenheimer
EKTEPARET RHEINSCHILD «De har skrevet under. Heartland-krigen er over.» Janson Rheinschild lukker døra, slenger jakken på sofaen og dumper ned i en lenestol, som om kroppen hans ikke har noen ledd lenger. Som om han er blitt fragmentert innenfra og ut. «Det kan du ikke mene,» sier Sonia. «Ingen ved sine fulle fem ville skrive under på den avskyelige Fragmenteringsavtalen.» Han ser på henne med en bitterhet som ikke er rettet mot henne, men som ikke finner noe annet mål. «Hvem,» spør han, «har vært ved sine fulle fem de siste ni årene?» Hun setter seg på armlenet, så nær ham som mulig, og tar ham i hånden. Han griper den med en slags desperasjon, som om hånden hennes er det eneste som hindrer ham i å styrte ned i avgrunnen. «Proaktivt borgerforums nye leder, den narsissistiske reven Dandrich, ringte meg før de kom med den offisielle kunngjøringen, for å gi beskjed om at avtalen var underskrevet. Han sa at jeg burde få vite det først, ‘av respekt’. Men du vet like godt som jeg at han gjorde det for å hovere.» «Det er ingen vits i å pine deg selv, Janson. Det er ikke din skyld, og det er ingenting du kan gjøre med det.» Han trekker til seg hånden og skuler på henne. «Du har 11
rett – det er ikke min skyld. Det er vår skyld. Vi har gjort dette sammen, Sonia.» Hun reagerer som om han har fiket til henne. Hun snur seg ikke bare bort. Hun reiser seg og begynner å gå frem og tilbake i rommet. Bra, tenker Janson. Hun har godt av å føle litt av det jeg føler. «Jeg har ikke gjort noe galt,» insisterer hun, «og det har ikke du heller!» «Vi gjorde det mulig! Fragmentering er basert på vår teknologi! Vår forskning!» «Og den ble stjålet fra oss!» Janson reiser seg fra stolen, for han orker ikke å sitte stille så mye som ett eneste øyeblikk. Å sitte føles som aksept. Det føles som en innrømmelse av at han har sviktet. Det neste blir vel at han sitter og sløver i lenestolen med en drink i hånden og lar isbitene virvle klirrende rundt i glasset mens han kjenner alkoholen bedøve ham til han gir opp. Nei, han er ikke slik. Slik kommer han aldri til å bli. Noen roper ute på gata. Han kikker ut av stuevinduet og ser noen ungdommer fra strøket som bråker og herjer med hverandre. «Ville» kalles de på nyhetene nå. Ville tenåringer. «Noe må gjøres med de ville tenåringene som denne krigen har skapt,» breker politikerne i sine parlamentariske innhegninger. Vel, hva hadde de ventet da penger beregnet på utdanning ble brukt på krigen isteden? Hvordan kunne de ha unngått å forstå at det offentlige utdanningssystemet ville klappe sammen? Hva annet trodde de at disse ungdommene ville gjøre med fritiden sin enn å lage trøbbel når de verken hadde skole eller arbeid? Mobben ute på gata – egentlig ingen mobb i det hele tatt, de er bare fire–fem stykker – passerer uten at det skjer noe. 12
De har aldri hatt problemer her ved huset sitt, selv om det er det eneste i gata uten gitter for vinduene og sikkerhetsport av jern. På den annen side har flere av sikkerhetsdørene i gata blitt utsatt for hærverk. Disse ungdommene mangler kanskje utdannelse etter at skolene stengte, men de er ikke dumme. De ser mistro overalt rundt seg, og det gir dem bare enda mer lyst til å gi utløp for sinnet sitt. «Hvordan våger dere å mistro meg?» sier voldeligheten deres. «Dere kjenner meg ikke.» Men folk er så oppslukt i sine egne engstelige sikkerhetstiltak at de ikke hører det. Sonia stiller seg bak ham og legger armene rundt ham. Han vil gjerne ta imot trøsten, men kan ikke tillate seg det. Han er utrøstelig og får ikke fred før han har rettet opp denne fryktelige feilen. «Kanskje det blir som den gamle kalde krigen,» sier Sonia. «Hvordan da?» «De har et nytt våpen,» sier hun, «fragmentering. Kanskje trusselen i seg selv er nok. Kanskje de aldri faktisk vil bruke det.» «Ved en kald krig er det maktbalanse. Hva har disse ungdommene hvis myndighetene begynner å fragmentere dem?» Sonia sukker idet hun endelig ser poenget hans. «Ikke den minste sjanse.» Nå kan han i det minste finne en viss trøst i at hun forstår. At han ikke er den eneste som ser den mørke avgrunnen som denne nye loven kan føre til. «Det har ikke skjedd ennå,» påpeker hun. «Ikke en eneste vill tenåring er blitt fragmentert.» «Nei,» sier Janson. «For loven trer ikke i kraft før ved midnatt.» Og dermed bestemmer de seg for å tilbringe resten av kvel13
den sammen og holder tett om hverandre, som om det er sivilisasjonens siste kveld. For på en høyst reell måte er det det.
1 – CONNOR Det begynner med et overkjørt dyr – en hendelse så tilfeldig og latterlig at det nærmest er ubegripelig at den kan få slike konsekvenser. Connor burde ha stanset og sovet – særlig med så sterk vind som denne natten. Da ville han garantert hatt bedre reflekser bak rattet om morgenen, men det brennende behovet for å komme seg til Ohio sammen med Lev blir sterkere og sterkere for hver dag. Bare én avkjøring til, sier han til seg selv, og selv om han hadde bestemt seg for å stoppe så snart de kom inn i Kansas, var det nå en halvtime siden det skiltet. Lev, som er flink til å snakke Connor til fornuft, er ikke til noen hjelp i kveld, for han sitter sammensunket i passasjersetet og sover dypt. Klokka er halv ett på natten da det uheldige dyret hopper inn i lyset fra Connors frontlykter, og Connor rekker bare å oppfatte et svakt omriss av det idet han vrenger på rattet i et desperat forsøk på å unngå kollisjon. Det kan ikke være det jeg tror det er … Selv om han svinger unna, løper det dumme dyret rett foran bilen igjen, som om det har et dødsønske. Den «lånte» Chargeren braser inn i dyret, og det ruller over panseret som en stor stein og forvandler frontruta til en million biter med sikkerhetsglass. Kroppen blir sittende fast i rammen, og et forvridd vindusviskerblad har boret seg inn 14
i den slanke halsen. Connor mister kontrollen over rattet, og bilen kjører utfor veien og slingrer vilt gjennom krattet i veikanten. Han skriker og banner på refleks da dyret, som fortsatt klamrer seg til livet, klorer i brystet til Connor med klørne og flerrer opp både stoff og hud, helt til Connor omsider får tatt seg nok sammen til å hogge i bremsene. Den heslige skapningen løsner fra frontruta og farer forover som om den blir skutt ut av en kanon. Bilen kantrer som et synkende skip og bråstanser i en grøft, og til slutt blir airbagene utløst, som en defekt fallskjerm som først åpner seg ved landing. Stillheten som følger, føles som stillheten i verdensrommets vakuum, bortsett fra vindens sjelløse stønning. Lev, som våknet med en gang de traff dyret, sier ingenting. Han bare snapper etter pusten som airbagen slo ut av ham. Connor har oppdaget at Lev reagerer mer som en pungrotte; når han får panikk, stivner han til. Connor, som fremdeles prøver å fordøye de siste ti sekundene av livet sitt, undersøker såret i brystet. Under den oppflerrede skjorten går det en flenge på skrått i huden, kanskje femten centimeter lang. Merkelig nok blir han lettet. Det er ikke livstruende, og kjøttsår kan man håndtere. Som Risa ville ha sagt da hun hadde ansvaret for sykestuen på flykirkegården: «Noen sting er det minste av alle onder.» Dette såret vil kreve ti–tolv stykker. Det største problemet vil være å finne et sted hvor en antatt død rømling kan få legehjelp. Både han og Lev går ut av bilen og karer seg opp av grøfta for å undersøke det påkjørte dyret. Connor er svak og ustø på beina, men det vil han ikke innrømme for seg selv, så han konkluderer med at han bare er skjelven på grunn av adrenalinet. Han ser på armen sin – den med haitatoveringen – og 15
knytter neven for å gjøre den brutale styrken i denne stjålne armen tilgjengelig for resten av kroppen. «Er det en struts?» spør Lev da de ser ned på den store, døde fuglen. «Nei,» glefser Connor, «det er Bippe Stankelbein, ser du vel.» Noe som faktisk hadde vært Connors første, irrasjonelle tanke da den digre fuglen dukket opp i lyset fra frontlyktene. Strutsen, som ennå hadde vært levende nok til å rispe opp brystet til Connor for litt siden, er nå veldig død. Den oppflerrede halsen er grotesk forvridd, og de glassaktige øynene stirrer på dem med zombieaktig intensitet. «Det var litt av en fuglekollisjon,» sier Lev. Han virker ikke lenger satt ut, han sier bare hvordan han oppfatter det. Kanskje fordi det ikke var han som kjørte, eller kanskje fordi han har sett langt verre ting enn et overkjørt kjempefjærkre. Connor misunner Lev den roen han har i krisesituasjoner. «Hvorfor i helvete er det en struts på motorveien?» spør Connor. Et plutselig vindkast som får det til å rasle i et gjerde, gir ham svaret. Lyktene til passerende biler lyser opp en eikegrein som vinden har blåst ned. Greina var tung nok til at den tok med seg en del av nettinggjerdet. Bak gjerdet beveger langhalsede skygger seg, og et par strutser har allerede kommet gjennom åpningen og vandrer mot veien. Forhåpentligvis vil de ha større hell enn kameraten sin. Connor har hørt at det hadde begynt å bli vanligere med strutsefarmer etter hvert som prisen på annet kjøtt steg, men han hadde aldri sett en. Han lurer kort på om fuglen begikk selvmord. Bedre å bli veislakt enn å bli grillet. «De var dinosaurer en gang, visste du det?» sier Lev. Connor trekker pusten dypt og innser først nå hvor raskt 16
han har pustet – delvis på grunn av smertene, delvis på grunn av sjokket. Han viser Lev såret. «For mitt vedkommende er de det ennå. Det beistet prøvde å fragmentere meg.» Lev skjærer en grimase. «Går det bra?» «Jeg klarer meg.» Connor tar av seg vindjakken, og Lev hjelper ham med å binde den stramt rundt ryggen og brystet som en provisorisk kompress. De snur seg mot bilen igjen. Den kunne ikke ha vært mer skadd om den hadde blitt truffet av en trailer istedenfor en flygeudyktig fugl. «Ja, ja, du hadde jo planer om å kvitte deg med bilen om en dag eller to, ikke sant?» spør Lev. «Jo, men jeg hadde ikke tenkt at den skulle bli totalskadd.» Servitøren som var så snill å la dem ta bilen hennes, hadde sagt at hun ikke ville melde den stjålet før om noen dager. Connor kan bare håpe at hun blir fornøyd med forsikringspengene. Noen flere biler kjører forbi. Vraket ligger langt nok unna veien til at ingen legger merke til det med mindre de ser etter. Men det finnes folk som har som jobb å se etter. En bil passerer, senker farten etter hundre meter og gjør en U-sving over midtrabatten. Idet den gjør det, blir den opplyst av lyktene på en annen bil, og de ser at den er svart og hvit. En trafikkpolitibil. Kanskje betjenten så dem – eller kanskje han bare så strutsene, men uansett er mulighetene deres plutselig blitt innskrenket. «Løp!» sier Connor. «Han kommer til å se oss!» 17
«Ikke før han retter lyskasteren mot oss. Løp!» Patruljebilen stanser i veikanten, og Lev slutter å si ham imot. Han skal til å løpe, men Connor griper ham i armen. «Nei, denne veien.» «Mot strutsene?» «Stol på meg!» Lyskasteren blir tent, men den blir rettet mot en av fuglene som nærmer seg veien og ikke mot dem. Connor og Lev kommer frem til åpningen i gjerdet. Rundt dem løper fuglene i alle retninger og skaper flere bevegelige mål for politimannens søkelys. «Gjennom gjerdet? Er du gal?» hvisker Lev. «Hvis vi løper langs gjerdet, blir vi tatt. Vi må forsvinne. Dette er eneste måte å gjøre det på.» Med Lev ved sin side presser Connor seg gjennom det ødelagte gjerdet, og som så mange andre ganger i livet løper han plutselig blindt gjennom mørket. FØLGENDE ER EN BETALT POLITISK ANNONSE «I fjor mistet jeg mannen min etter trettifem års ekteskap, på grunn av en innbruddstyv. Han kom bare inn gjennom vinduet. Mannen min prøvde å jage ham bort og ble skutt. Jeg vet at jeg aldri kan få ham tilbake, men nå kan man stemme på et lovforslag som endelig kan sørge for at kriminelle virkelig får betale for forbrytelsene sine, øye for øye. Ved å legalisere fragmentering av kriminelle reduserer vi ikke bare presset på de overfylte fengslene, men kan også skaffe livreddende vev til transplantasjoner. Dessuten vil Loven om fysisk avstraffelse gjøre det mulig å gi en prosentdel av inntektene fra organsalg direkte til ofre for voldsforbrytelser og til familiene deres. 18
Stem ja til lovforslag 73. Sammen er vi sterke, delt har kriminelle ingen sjanse.» – sponset av nasjonal offerallianse for kroppslig avstraffelse
De kan ikke bli på strutsefarmen. Det er lys i huset; sannsynligvis har eieren fått beskjed om problemene på motorveien, og snart vil det vrimle av både gårdsarbeidere og politi som skal prøve å samle sammen fuglene. På en grusvei en snau kilometer fra farmen kommer de til en forlatt bobil. I den er det en seng med madrass, men den er så jordslått at de heller sover på gulvet. Connor sovner i løpet av noen minutter til tross for alt som har skjedd. Han drømmer vage drømmer om Risa, som han ikke har sett på flere måneder, og kanskje aldri vil få se igjen. I tillegg drømmer han om kampen på flykirkegården. Razziaen som tømte stedet. I drømmene prøver Connor en mengde forskjellige taktikker for å redde de mange hundre ungdommene under hans beskyttelse fra Ungdomsmyndigheten. Ingenting lykkes. Resultatet er alltid det samme: Enten blir alle ungdommene drept, eller så blir de plassert i biler og fraktet til forskjellige høsteleirer. Selv Connors drømmer er uten håp. Da han våkner, er det morgen. Lev er ikke der, og det verker i brystet for hvert åndedrag. Han løsner kompressen. Såret blør ikke lenger, men flengen er fortsatt rød og veldig øm. Han fester forbindingen igjen til han kan finne noe annet enn den blodflekkete vindjakken å dekke såret med. Lev er ute og prøver å få oversikt over omgivelsene. Det er mye å få oversikt over. Det som om natten så ut til å være bare én bobil, viser seg å være den sentrale bygningen på et helt 19
område med rustholker. Overalt rundt bobilen står det store, ubrukelige gjenstander. Rustne biler, kjøkkenapparater, til og med en skolebuss så gammel at den ikke lenger har igjen noe av den opprinnelige fargen, og ikke et eneste vindu er helt. «Man må jo spørre seg hva slags menneske som har bodd her,» sier Lev. Idet Connor ser seg omkring på den veritable skrapplassen, slår det ham at den virker foruroligende kjent. «Jeg bodde på flyskraphaugen i over et år,» minner han Lev på. «Alle har sine grunner.» «Kirkegård, ikke skraphaug,» korrigerer Lev. «Er det noen forskjell?» «I det ene tilfellet er det snakk om et edelt formål. I det andre er det snakk om … tja … skrot.» Connor kikker ned og sparker til en rusten blikkboks. «Det var ikke noe edelt med vår ende på Kirkegården.» «Kutt ut,» sier Lev. «Selvmedlidenheten din begynner å bli litt slitsom.» Men det er ikke selvmedlidenhet – det burde Lev vite. Det handler om ungdommene som gikk tapt. Av de over sju hundre ungdommene som Connor var leder for, døde over tretti, og om lag fire hundre ble sendt til høsteleirer for å bli fragmentert. Kanskje ingen kunne ha stoppet det – men det skjedde på Connors vakt. Han må bære tyngden av ansvaret. Connor ser lenge på Lev, som for øyeblikket virker fornøyd med å inspisere en Cadillac uten hjul, panser og tak. Den er så overgrodd av ugress både inni og utenpå at den ser ut som en blomsterkasse. «Det har liksom en egen skjønnhet, ikke sant?» sier Lev. «Omtrent som sunkne skip som til slutt blir en del av korallrevet.» 20
«Hvordan kan du være så fordømt munter?» spør Connor. Lev svarer ved å kaste på det lange, blonde håret og smiler overdrevet muntert. «Kanskje fordi vi er i live og fri,» sier Lev. «Kanskje fordi jeg alene reddet deg fra en delepirat.» Nå må Connor uvilkårlig glise også. «Slutt, selvtilfredsheten din begynner å bli litt slitsom.» Connor kan ikke klandre Lev for at han er i godt humør. Han utførte oppdraget sitt med glans. Han gikk rett inn i et slag uten noen utvei, og ikke bare fant han en utvei, men han reddet også Connor fra Nelson, en Ungpol-betjent som hadde falt i unåde, og som bar nag til Connor og var fast bestemt på å selge ham på svartebørsen. «Etter det du gjorde,» sier Connor til Lev, «kan du regne med at Nelson vil ha hodet ditt på en stake.» «Og sikkert andre deler av meg også. Men først må han finne meg.» Først nå begynner Levs optimisme å smitte over på Connor. Ja, de befinner seg i en skikkelig knipe, men til knipe å være kunne det vært verre. Det at de er i live og fri har mye å si, og det at de har et mål – hvor de kanskje kan få svar på noen viktige spørsmål – bidrar med en god porsjon håp. Connor løfter skulderen, og bevegelsen irriterer såret – en påminnelse om at det helst bør behandles så snart som mulig. Det er en komplikasjon de ikke trenger. Ingen klinikker eller akuttmottak vil gjøre noe uten å stille spørsmål. Om han bare kan holde såret rent og bandasjert til de kommer til Ohio, vet han at Sonia vil skaffe ham den hjelpen han trenger. Hvis hun da ennå er i antikvitetsforretningen. Hvis hun i det hele tatt er i live. «På det siste skiltet før vi kjørte på fuglen, sto det at vi snart kommer til en by,» sier Connor til Lev. «Jeg 21
går og får tak i en bil, så kommer jeg tilbake og henter deg.» «Nei,» sier Lev. «Jeg reiste gjennom hele landet for å finne deg, så jeg slipper deg ikke av syne nå.» «Du er verre enn en Ungpol-betjent.» «Fire øyne er bedre enn to,» sier Lev. «Men hvis en av oss blir tatt, kan den andre komme seg til Ohio. Hvis vi er sammen, risikerer vi at vi blir tatt begge to.» Lev åpner munnen for å si noe, men lukker den igjen. Connors logikk er uangripelig. «Dette liker jeg ikke i det hele tatt,» sier Lev. «Ikke jeg heller, men det er vår beste mulighet.» «Og hva skal jeg liksom gjøre mens du er borte?» Connor gir ham et skjevt smil. «Bli en del av korallrevet.» Det er langt å gå – særlig for en som har vondt. Før Connor gikk, hadde han funnet noen «rene» lakener i bobilen, pluss et lager med billig whisky, perfekt til å rense et sår med. Vondt også, men som alle idrettstrenere i verden sier: «Smerte betyr at svakheten forlater kroppen.» Connor har alltid hatet trenere. Så snart det sluttet å svi, laget han en bedre og strammere forbinding, som han nå har under en falmet flanellsskjorte som hadde tilhørt bobilens siste beboer. Skjorten er egentlig for varm i dette været, men det var det beste han fant. Svettende og med smerter på grunn av såret teller Connor nå skrittene langs grusveien til han kommer til asfalt. Han har ennå ikke sett noen biler, men det er helt i orden. Jo færre øyne som ser ham, desto bedre. Det er trygghet i ensomhet. Connor vet heller ikke hva som venter ham i småbyen. Connors erfaring er at storbyer og forsteder er ganske like 22
– det er bare geografien som endrer seg. Landlige områder, derimot, varierer veldig. Enkelte småbyer er steder man kan ønske seg å komme fra og til slutt dra tilbake til: varme, gjestfrie samfunn som puster ut den amerikanske levemåten slik regnskoger puster ut oksygen. Og så finnes det småbyer som Heartsdale i Kansas. Dette er stedet hvor all moro er kommet for å dø. Connor ser med en gang at Heartsdale er rammet av økonomisk krise, noe som ikke er så uvanlig. Det eneste som skal til nå for tiden for at en by skal utånde, er at en viktig fabrikk stenger eller heiser opp skjørtet og danser en internasjonal vals med billigere arbeidskraft. Heartsdale er imidlertid ikke bare økonomisk langt nede; byen er grunnleggende stygg, og det på mer enn én måte. Hovedgata er full av lave, kjedelige bygninger, alle i forskjellige nyanser av beige. Connor hadde passert mange gårder som lå blomstrende og grønne i julisola, men i sentrum av byen er det ingen trær, ikke noe grønt bortsett fra ugresset som vokser i sprekkene i asfalten. Byen har en lite innbydende kirke bygget av institusjonelle, sennepsgule teglstein. Prekenbudskapet på oppslagstavlen lyder hvem s al gjøre bot for dine s nder? b ngo på fr dager. Byens mest attraktive bygning er et nytt, treetasjes parkeringshus, men det er stengt. Connor forstår at grunnen til det er den tomme tomta ved siden av. En plakat viser et moderne kontorbygg som skal bygges der, og som en dag kanskje vil trenge tre plan med parkeringsplasser, men tomtas forlatte tilstand røper at kontorbygget har vært på planleggingsstadiet i kanskje ti år og sannsynligvis aldri vil bli oppført. Stedet er ikke akkurat en spøkelsesby – Connor ser mange mennesker som er ute på morgenærendene sine, men han 23
føler trang til å spørre dem: «Hvorfor gidder dere? Hva er vitsen?» Problemet med en by som dette er at alle med det minste fnugg av overlevelsesinstinkt har klart å komme seg vekk for lenge siden – kanskje funnet seg en annen småby å bosette seg i. En by med et sånt hjerte som Heartsdale mangler. De som er igjen, er de sjelene som liksom ble sittende fast i bunnen av gryta. Connor kommer til et supermarked. En Publix-avdeling. På den asfalterte parkeringsplassen skimrer lufta av varme. Hvis han skal stjele en bil, er det mange å velge mellom her, men alle står under åpen himmel, så han kan ikke gjøre det uten å risikere å bli oppdaget. Dessuten håper han å finne en langtidsparkering hvor en stjålet bil ikke vil bli savnet før etter en dag eller to. Selv om han klarer å komme seg unna med en bil fra denne parkeringsplassen, vil den bli meldt stjålet i løpet av en time. Men hvem prøver han å lure? En langtidsparkering betyr at eierne av de parkerte bilene hadde et sted de skulle. Menneskene i Heartsdale ser ikke ut til å skulle noe sted i det hele tatt. Det er imidlertid sulten som driver ham mot supermarkedet, og han kommer plutselig på at han ikke har spist på en halv dag. Han har noen og tjue dollar i lomma, og det burde ikke være noe i veien for å kjøpe noe å spise. Det er lett å være anonym i fem minutter på et supermarked. Da den automatiske døra glir opp, slår den kalde lufta mot ham. Til å begynne med er det forfriskende, men så blir de svette klærne kalde mot kroppen. Supermarkedet er sterkt opplyst og fullt av kunder som går sakte langs hyllene. Antakelig er de her like mye for å slippe unna varmen som for å handle. Connor tar et par ferdigsmurte sandwicher og noen brus24
bokser til seg selv og Lev, så går han til selvbetjeningskassa, men den viser seg å være stengt. Det er visst ikke mulig å unngå menneskelig kontakt i dag. Han velger en kassemedarbeider som ser uinteressert og uoppmerksom ut. Han ser ut til å være et par år eldre enn Connor. Tynn, med pistrete, svart hår og en dunete bart som bare ikke funker. Han tar varene til Connor og fører dem over scanneren. «Var det noe mer da?» spør kassemedarbeideren fraværende. «Nei.» «Fant du det du lette etter?» «Ja da, ikke noe problem.» Han kaster et blikk på Connor. Det virker som han holder Connors blikk ørlite for lenge, men kanskje han har fått instruks om å se kundene inn i øynene, i tillegg til å stille standardspørsmålene. «Trenger du hjelp med å bære ut varene?» «Jeg tror det går bra.» «OK. Hold hodet kaldt. Det er glovarmt ute i dag.» Connor går ut uten at det skjer noe mer. Han er ute i varmen igjen og er kommet halvveis over parkeringsplassen da han hører: «Hei, vent!» Connor spenner seg, høyre hånd knytter seg på refleks. Men da han snur seg, ser han at det er kassemedarbeideren som kommer etter ham og vifter med en lommebok. «Hei – du glemte denne i kassa.» «Beklager,» sier Connor. «Den er ikke min.» Kassemedarbeideren åpner den og ser på førerkortet. «Er du sikker? For –.» Angrepet kommer så brått at Connor blir helt overrump25
let. Han har ingen sjanse til å beskytte seg mot det – og det kommer lavt. Et spark i skrittet som fremkaller et brått sjokk, fulgt av en voksende bølge av uutholdelig smerte. Connor slår etter angriperen, og Rolands arm svikter ham ikke. Han får inn en skikkelig fulltreffer på haken til kassemedarbeideren, og så svinger han den naturlige armen sin, men nå er smerten så overveldende at det ikke ligger noen kraft bak slaget. Plutselig er angriperen bak Connor og legger armen rundt halsen på ham. Connor fortsetter å stritte imot. Han er større enn denne fyren, sterkere, men kassemedarbeideren vet hva han gjør, og Connors reaksjonsevne er nedsatt. Armen til angriperen presser mot Connors luftrør og halspulsåre. Det svartner for ham, og han vet at det er like før han mister bevisstheten. Det eneste positive er at bevisstløshet betyr at han ikke behøver å kjenne den uutholdelige smerten i skrittet lenger. OFFENTLIG KUNNGJØRING «Jeg pleide å spøke om klappere helt til tre av dem gjennomførte et meningsløst angrep på skolen min og sprengte seg i lufta i en full korridor. Hvem skulle ha trodd at noe så enkelt som å klappe kunne skape så mye lidelse? Jeg mistet mange venner den dagen. Hvis du tror at det ikke er noe du kan gjøre for å stanse klappere, tar du feil. Du kan rapportere mistenkelige tenåringer i nabolaget ditt, siden det er dokumentert at de fleste klappere er under tjue år. Vær oppmerksom på mennesker med klær som er tykkere enn været skulle tilsi, siden klappere ofte prøver å polstre seg slik at de ikke detonerer ved et uhell. Vær også oppmerksom på mennesker som går overdrevent forsiktig, som om hvert skritt kan være deres siste. Og ikke glem å arbeide for 26
forbud mot applaus på offentlige arrangementer på hjemstedet ditt. Sammen kan vi sette en stopper for klapperne en gang for alle. Våre hender mot deres.» – sponset av atskilte hender for fred ®
Connor bråvåkner, ved full bevissthet og lys våken. Ingen groggy øyeblikk med usikkerhet; han vet at han ble angrepet, og han vet at han er i knipe. Spørsmålet er hvor alvorlig denne knipen er. Såret i brystet gjør vondt, og det dunker i hodet, men han fortrenger det og inspiserer raskt omgivelsene. Vegger av betongblokker. Jordgulv. Det er bra. Det betyr at han ikke befinner seg i et fengsel eller en forvaringscelle. Det eneste lyset kommer fra en enslig pære som henger over hodet på ham. Langs veggen til høyre er det stablet forsyninger og kasser med flaskevann, og til venstre er det en trapp som fører opp til en luke. Han er i en slags kjeller eller bunker. Det ville forklare nødforsyningene. Han prøver å bevege seg, men det går ikke. Hendene er bundet til en stang bak på ryggen. «Endelig!» Connor snur seg, og i skyggene ved matforsyningene sitter kassemedarbeideren med det fete håret fra supermarkedet. Nå som han er oppdaget, kommer han fort frem i lyset. «Det grepet jeg brukte på deg, pleier å slå ut folk i ti–tjue minutter – men du var borte i nesten en time.» Connor sier ingenting. Ethvert spørsmål, enhver ytring, er et tegn på svakhet. Han vil ikke gi denne taperen noe mer makt enn han allerede har. «Hvis jeg hadde holdt deg i ti sekunder til, ville det ha tatt 27
livet av deg. Eller i hvert fall gitt deg hjerneskade. Du ha’kke hjerneskade, vel?» Connor gir ham fremdeles bare et kaldt blikk. «Jeg visste hvem du var så fort jeg så deg,» sier han. «Folk sa at rømlingen fra Akron var død, men jeg visste at det var løgn. ‘Habeas corpus,’ sa jeg. ‘Bring meg liket hans.’ Men det kunne de ikke, for du er jo ikke død!» Connor orker ikke å holde munn lenger. «Det er ikke det habeas corpus betyr, din idiot.» Kassemedarbeideren fniser, så finner han frem telefonen sin og knipser et bilde. Blitsen får det til å dunke i hodet til Connor. «Har du noen anelse om hvor kult dette er, Connor? Jeg kan kalle deg Connor, ikke sant?» Connor kikker ned og ser at såret i brystet er blitt forbundet på nytt, med ordentlig gasbind og kirurgisk tape. Det at han kan se bandasjen gjør ham oppmerksom på at han har bar overkropp. «Hva har du gjort med skjorten min?» «Måtte ta den av. Da jeg så blodet, måtte jeg sjekke. Hvem var det som kuttet deg? Var det noen fra Ungpol? Ga du igjen med samme mynt?» «Ja,» sier Connor. «Han er død.» Forhåpentligvis antyder det fortsatt like kalde blikket: Og du er nestemann. «Skulle ønske jeg kunne ha sett det!» sier kassemedarbeideren. «Du er helten min. Du vet det, ikke sant?» Så gir han seg til med forskrudde drømmerier. «Rømlingen fra Akron sprenger Happy Jack høsteleir i lufta og unnslipper sin egen fragmentering. Rømlingen fra Akron bedøver en Ungpolbetjent med hans eget våpen. Rømlingen fra Akron forvandler en tiende til en klapper!» «Det har jeg ikke gjort.» 28
«Ja, ja, du gjorde alt det andre, og det holder.» Connor tenker på Lev som venter på ham på skrapplassen og begynner å føle seg uvel. «Jeg har fulgt karrieren din, helt til de sa du var død – men det trodde jeg aldri på, ikke et sekund. En sånn som deg lar seg ikke så lett overmanne.» «Det var ingen karriere,» sier Connor, oppgitt over fyrens form for heltedyrkelse, men det er som om han ikke hører Connor. «Du rystet verden. Det kan jeg også gjøre. Jeg trenger bare en mulighet. Og kanskje en partner som vet hva han gjør. Som vet hvordan man kødder med myndighetene. Du skjønner hvor jeg vil med dette, ikke sant? Klart du gjør det – du er for smart til ikke å skjønne det. Jeg har alltid visst at hvis vi møttes, ville vi bli venner. Da ville det bare si klikk – siden vi er likesinnede og sånn.» Så ler han. «Rømlingen fra Akron i stormkjelleren min. Det kan ikke være noen tilfeldighet. Det var skjebnen, rett og slett! Skjebnen!» «Du sparket meg i ballene. Det var ikke skjebnen, det var foten din.» «Ja, beklager det der. Men noe måtte jeg jo gjøre, ellers ville du bare gått. Jeg vet det gjør vondt, men det er ikke noen virkelig skade. Jeg håper du ikke tar det ille opp.» Connor ler bittert. Han kan ikke la være. Han lurer på om noen så at han ble angrepet. I så fall brydde de seg ikke noe om det, eller i hvert fall ikke nok til å gripe inn. «Venner binder hverandre ikke i en kjeller,» påpeker Connor. «Ja, beklager det også.» Men han gjør ikke tegn til å løsne tauet. «Det er dette som er dilemmaet. Du vet hva et dilemma er, ikke sant? Klart du vet det. Du skjønner, hvis jeg løsner 29
tauet, kommer du antakelig til å stikke av. Så jeg må overbevise deg om at jeg er en bra kar. En skikkelig fyr til tross for at jeg slo deg ned og bandt deg. Jeg må få deg til å se at en venn som meg er vanskelig å finne i vår gale verden, og at dette er stedet hvor du vil være. Du behøver ikke å flykte lenger. I Heartsdale er det nemlig ingen som leter etter noen.» Kidnapperen reiser seg og begynner å gå frem og tilbake mens han gestikulerer. Øynene blir store mens han snakker, som om han forteller en historie ved leirbålet. Han ser ikke engang på Connor lenger mens han dikter på sin lille fantasi. Connor lar ham bare snakke, i håp om at den verbale diareen kan inneholde et eller annet han kan bruke. «Jeg har tenkt ut alt sammen,» fortsetter han. «Vi farger håret ditt like mørkt som mitt. Jeg kjenner en fyr som kan ordne pigmentinnsprøytninger i øynene dine billig, sånn at de får samme brunfarge som mine – selv om jeg ser at det ene øyet ditt er litt annerledes enn det andre, men vi kan få dem til å passe sammen, ikke sant? Så sier vi til folk at du er fetteren min fra Wichita, for alle vet at jeg har slekt i Wichita. Med min hjelp vil du forsvinne så grundig at ingen vil vite at du ikke er død.» Tanken på å ligne det minste på denne fyren er nesten like ubehagelig som et spark i skrittet. Og å forsvinne i Heartsdale? Det ville være rene marerittet. Likevel tvinger Connor frem det varmeste smilet han klarer å mønstre. «Du sier at vi bør være venner, men jeg vet jo ikke engang hva du heter.» Han ser fornærmet ut. «Det sto på navneskiltet mitt på supermarkedet. Husker du ikke?» «Det la jeg ikke merke til.» «Ikke så veldig observant, eller? En fyr i din situasjon 30
burde lære seg å være mer oppmerksom.» Og så legger han til: «Ikke denne situasjonen. Jeg mener situasjonen din der ute.» Connor venter til kidnapperen omsider sier: «Argent. Som Sergeant uten S. Det betyr penger på fransk. Argent Skinner til tjeneste.» «Fra Skinner-slekten i Wichita.» Argent ser lettere sjokkert ut og et hakk mer mistenksom. «Har du hørt om oss?» Connor vurderer å tulle med ham, men kommer frem til at Argent ikke vil ta det så pent når han skjønner det. «Nei, du nevnte det i stad.» «Å ja, nettopp.» Nå bare stirrer Argent på ham og smiler bredt helt til luka åpner seg og en annen person kommer ned trappen. Damen ligner litt på Argent, men er et par år eldre, høyere og litt tyngre – ikke tykk, men litt kraftig og uformelig. Gammelmodig – hvis en så ung kvinne kan kalles gammelmodig. Ansiktsuttrykket hennes er litt sløvere enn Argents, hvis det overhodet er mulig. «Er det ham? Kan jeg få se ham? Er det virkelig ham?» Plutselig forandrer hele Argents holdning seg. «Hold den fordømte kjeften din!» roper han. «Vil du at hele verden skal vite hvem vi har på besøk?» «Unnskyld, Argie.» De brede skuldrene hennes synker sammen under vekten av skyllebøtten. Connor trekker fort den slutningen at hun er Argents storesøster. Hun må være 22 eller 23, selv om hun oppfører seg som om hun var mye yngre. Det sløve uttrykket i ansiktet hennes røper en dumhet som ikke er hennes feil, selv om Argent åpenbart klandrer henne for den. 31
«Hvis du vil holde oss med selskap, så gå og sett deg i hjørnet og vær stille.» Argent snur seg mot Connor igjen. «Grace har litt problemer med å bruke innestemme.» «Vi er ikke inne,» sier Grace. «Bomberommet er i hagen, og det er utenfor huset.» Argent sukker og rister på hodet mens han ser på Connor med en overdrevent lidende mine. «Du ser hvordan jeg har det?» «Ja, jeg ser det,» sier Connor. Han registrerer nok en liten opplysning. Denne kjelleren er ikke i huset, men i hagen. Det betyr at hvis Connor klarer å rømme fra kjelleren, er han kanskje ti meter nærmere friheten. «Blir det ikke vanskelig å holde det hemmelig at jeg er her nede,» spør Connor, «når de andre kommer hjem?» «Det kommer ingen andre,» sier Argent. Det var nettopp dette Connor ville vite. Han er delt når det gjelder denne informasjonen. På den ene siden: Hadde det vært flere i denne husholdningen, ville kanskje noen vært rasjonell nok til å stanse dette før det gikk lenger. Men på den annen side: Et rasjonelt menneske ville sannsynligvis overlatt Connor til myndighetene. «Å ja. Jeg tenkte at siden dere har et hus, må dere ha en familie også. Foreldre, kanskje.» «Døde,» sier Grace. «Døde, døde, døde.» Argent sender henne et strengt, advarende blikk før han snur seg mot Connor igjen. «Moren vår døde ung. Far tok kvelden i fjor.» «Og godt var det,» legger Grace til med et glis. «Han hadde tenkt å få Argents stusslige ræv fragmentert, for pengenes skyld.» Med én smidig bevegelse griper Argent en vannflaske og 32
kaster den like hardt som en baseball mot Grace. Hun dukker, men ikke raskt nok, og flasken streifer hodet hennes så hun skriker av smerte. «DET VAR BARE NOE HAN SA!» skriker Argent. «JEG VAR FOR GAMMEL TIL Å BLI FRAGMENTERT.» Grace holder seg til hodet, men er fortsatt trassig. «Ikke for gammel for delepirater. De bryr seg ikke om hvor gammel man er!» «SA JEG IKKE AT DU SKULLE HOLDE KJEFT?» Argent trenger en liten stund før raseriet legger seg, så søker han en alliert i Connor. «Grace er som en hund. Noen ganger må man vise henne stokken.» Connor klarer ikke å holde igjen sitt eget sydende raseri. «Det der var mer enn å vise.» Han ser på Grace, som fremdeles holder seg til hodet, men Connor er sikker på at det først og fremst er sjelen hennes som er skadet. «Ja ja, fragmentering er ikke noe å spøke med,» sier Argent. «Det burde du vite bedre enn noen. Når sant skal sies, ville far ha fragmentert oss begge to hvis han kunne, så han ikke behøvde å mette munnene våre lenger. Men Grace var ikke kvalifisert engang, siden det er forbudt å fragmentere evneveike. Selv ikke delepirater gjør det. Han kunne ikke få meg fragmentert heller, for han trengte meg til å passe på Grace. Skjønner du?» «Ja, jeg skjønner.» «Lavkortikal,» knurrer Grace. «Jeg e’kke evneveik. Jeg er lavkortikal. Det er mindre fornærmende å si.» Skjønt Connor hadde alltid ment at lavkortikal lød temmelig fornærmende. Han vrir på håndleddene for å finne ut hvor stramme knutene er. Argent er tydeligvis veldig flink med knuter, for tauene gir ikke etter i det hele tatt. Hendene 33
er bundet hver for seg, slik at han vil måtte vri seg ut av begge tauene for å komme løs. Situasjonen minner Connor om den gangen han bandt Lev til et tre etter at han hadde reddet ham. Han hadde holdt Lev fanget mot hans vilje for å redde livet hans. Vel, tenker Connor, som man reder, så ligger man. Nå er han prisgitt en som tror han holder Connor fanget for hans eget beste. «Tok du tilfeldigvis vare på sandwichene jeg kjøpte?» spør Connor. «Jeg holder på å dø av sult.» «Nei. De ligger vel fortsatt på parkeringsplassen, antar jeg.» «Vel, hvis jeg er gjesten din, synes du ikke det er uhøflig ikke å gi meg noe å spise?» Argent tenker over det. «Jo, det er uhøflig. Jeg skal gå og fikse noe til deg.» Han gir Grace ordre om å gi Connor litt vann fra lageret med overlevelsesrasjoner. «Ikke gjør noe dumt mens jeg er borte.» Connor er ikke sikker på om han snakker til ham eller til Grace, men kommer frem til at det i grunnen ikke spiller noen rolle. Etter at Argent har gått og Grace ikke lenger står under brorens innflytelse, slapper hun merkbart av. Hun holder frem vannflasken mot Connor, men så innser hun at han ikke kan ta den imot. Grace skrur av korken og heller vann i munnen til Connor. Han får en god slurk, men det meste av det havner på buksa hans. «Unnskyld!» sier Grace, nesten panisk. Connor forstår hvorfor. «Ingen fare. Jeg sier til Argent at jeg pisset på meg. Det kan han ikke bli sint på deg for.» Grace ler. «Han finner nok en grunn til det.» 34
Connor ser Grace inn i øynene. Det er en uskyldighet der som sakte er i ferd med å forsvinne. «Han behandler deg ikke så bra, hva?» «Hvem, Argie? Jo da, det går bra. Han er bare sint på verden, men verden er ikke her. Bare jeg.» Connor smiler. «Du er smartere enn Argent tror.» «Kanskje det,» sier Grace, men hun virker ikke helt overbevist. Hun ser mot den lukkede kjellerdøra og deretter på Connor igjen. «Fin tatovering,» sier hun. «Hvithai?» «Tigerhai,» sier Connor. «Men den er ikke min. Den tilhørte en gutt som faktisk prøvde å kvele meg med nettopp denne armen. Men han klarte det ikke. Feiga ut i siste øyeblikk. I alle fall – han ble fragmentert, og jeg fikk armen hans.» Grace fordøyer dette. Hun rister på hodet mens hun blir litt rød i fjeset. «Det er bare noe du finner på. Tror du jeg er så dum at jeg tror rømlingen fra Akron ville ta imot en arm fra en fragger?» «Jeg hadde ikke noe valg. De satte på meg denne her mens jeg lå i koma.» «Du lyver.» «Sett meg fri, så skal jeg vise deg arret der den ble transplantert.» «Godt forsøk.» «Ja, det ville ha funka bedre hvis jeg hadde på meg skjorte og du ikke kunne se arret med egne øyne.» Grace kommer nærmere, legger seg på kne og gransker skulderen til Connor. «Dæven. Den er virkelig transplantert!» «Ja, og det gjør dritvondt. Man kan ikke binde en transplantert arm bak på ryggen på denne måten.» 35
Grace ser på ham. Kanskje søker hun noe i øynene til Connor slik Connor søkte i hennes. «Har du nye øyne også?» spør Grace. «Bare ett.» «Hvilket da?» «Det høyre. Det venstre er mitt eget.» «Bra,» sier Grace. «Jeg hadde nemlig allerede bestemt meg for at det er det ærlige.» Hun strekker seg mot tauene bak på ryggen til Connor. «Jeg løsner dem ikke helt – jeg er ikke dum – men jeg skal løsne tauet på denne armen litt sånn at det ikke strammer sånn i skulderen din.» «Takk, Grace.» Connor kjenner at tauet blir løsere. Han hadde ikke løyet. Det hadde vært så stramt at det virkelig gjorde vondt i skulderen. Da tauet gir etter, rykker Connor i hånden. Den smetter gjennom løkka, og hånden hans – Rolands hånd – er fri. Refleksmessig knytter den seg, klar til å slå. Også Connors instinkt oppfordrer ham til å gjøre det, men Risas stemme, som alltid er til stede i hodet hans som om den var et transplantat, stanser ham. Tenk, ville Risa si. Ikke gjør noe overilt. Saken er at han bare har den ene hånden fri. Vil han kunne slå ut Grace med ett slag, deretter befri den andre hånden og rømme før Argent kommer tilbake? Vil han i sin nåværende tilstand være i stand til å løpe fra dem begge to, og hva blir konsekvensene hvis han ikke klarer det? Alt dette farer gjennom hodet til Connor i brøkdelen av et sekund. Grace stirrer fortsatt sjokkert på Connors befridde neve og vet ikke hva hun skal gjøre. Connor tar en avgjørelse. Han puster dypt inn, åpner neven og rister på hånden. «Takk. Det var mye bedre,» sier han. «Fort, nå. Bind hånden min igjen før Argent kommer tilbake – bare ikke like stramt denne gangen.» 36
Lettet binder Grace ham igjen, og Connor lar henne gjøre det uten å gjøre motstand. «Du forteller ham vel ikke hva jeg gjorde?» spør Grace. Connor smiler til henne. Det er lettere å tvinge frem et smil for henne enn for Argent. «Det er vår lille hemmelighet.» Etter en liten stund kommer Argent tilbake med et baconsmørbrød med mye majones og lite bacon. Han mater Connor for hånd, uten å legge merke til at dynamikken i rommet har forandret seg en smule. Grace stoler nå mer på Connor enn på sin egen bror.
2 – KLAPPER Klapperen har betenkeligheter, men han har nådd et punkt hvor det er for sent å snu. I mange måneder hadde han lidd ute på gata. Det han måtte gjøre for å overleve, var skremmende og demoraliserende. Det var så avhumaniserende at det nesten ikke var noe igjen av ham som føltes det minste menneskelig lenger. Han hadde overgitt seg til skammen og avfunnet seg med en randeksistens i Sin Citys mest sjuskete bakgater. Han hadde dratt til Las Vegas i den tro at en rømt fragger lett kunne forsvinne der, men Las Vegas behandler ingen som strander der bra. Bare de som har friheten til å forlate byen igjen, får VIP-behandling – og selv om de fleste av dem gjør det med tomme lommer, er det bedre enn å bli værende der som et tomt skall. Da klapperen ble rekruttert, hadde han allerede mistet evnen til å kjenne medlidenhet. Den hadde blitt slått ut av ham på alle plan. Han hadde vært helt moden for verving. 37