Page 1


H.C. Hanssen

NATTREDAKTĂ˜REN Kriminalroman


Prolog

Flyplassen ved Ancona ligger på et høydedrag over byen. Det er en innenriksflyplass som bare våkner til live en time før hver avgang. Av og til lander et militært transportfly fra Sarajevo, men de få passasjerene tar sin egen bagasje ned flytrappa, og bare et par politifolk ser etter om de har gyldig pass. Det er ofte en blanding av internasjonale hjelpearbeidere, pressefolk og en sjelden gang en flyktning. Eller en smugler som har klart å komme seg med. De fleste bærer tungt gjennom ankomsthallen, og når de er ute av hovedporten, står de ute på den italienske landsbygda. Ute av skitten, støvet og stanken i Sarajevo spiller det ingen rolle om det ikke fins flybuss eller drosje i nærheten. Det er nok å stå der i solgangsbrisen fra Adriaterhavet og langsomt bli menneske igjen. Denne gangen var det bare en handfull passasjerer. Et italiensk fjernsynsteam hadde fått tak i drosje. Etter litt gestikulering ble det klart at det skulle komme flere biler, og de gjenværende sto der med øynene halvt igjen mot sola for å nyte hvert sekund av vårdagen. Et plutselig vindkast fikk dem til å kikke opp, og de så hverandre ordentlig for første gang. To radmagre bosniere i skittengrå frakker sto som 5


fugleskremsler i vårvinden og så på to overvektige norske pressefolk sju–åtte meter unna. Bosnierne så nedover sine egne hengende klær og smilte forsiktig mot de to som ikke ville fått knept jakkene sine om de hadde prøvd. I samme sekund så alle fire kontrasten mellom underærnæring og overvekt og begynte å le. En av bosnierne kom over til dem og hikstet fram noen ord på tysk og spurte om en sigarett. Heller ikke nordmennene kunne slutte å le, men den ene holdt fram sigarettpakka og lot ham ta flere stykker. Bosnieren tente en og stakk de andre i lomma. Ville han ikke dele dem med de andre? Det var to andre. Plutselig så den norske journalisten en lang, mager gutt som reiste seg fra en av pappeskene og strakte fram handa. Mannen med sigarettene lo fremdeles, ristet på hodet og slo den vekk. Journalisten gikk med raske skritt bort til den unge gutten, grep handa hans og klemte de tynne fingrene hans om pakka. – For you. Only for you. Gutten sto ubevegelig, i den andre handa holdt han en svart bok. I det samme kom en Landrover fra Det internasjonale Røde Kors, og en energisk, ung mann hoppet ut og gikk over til dem. Han pekte spørrende på den unge gutten, og en av de andre bosnierne tok fram noen papirer. Det tok bare minutter før de var på plass i bilen, men hjelpearbeideren tok selv hand om gutten og plasserte ham ved sida av seg i forsetet. De norske lo ikke lenger. Det var ikke mulig å le etter å ha sett hatet i den unge guttens øyne. Livet er fullt av tilfeldige møter. Noen brenner seg fast i hukommelsen, andre viskes ut som bilder på en fjernsyns6


skjerm. Bilder av blikk og ord blir til erindringer om et liv. Han sto lenge i dusjen på hotellet. En utenkelig luksus en times flytur unna, i Sarajevo, der kvinner døde i kø for ei bøtte vann. Kvinnene foran vannkranene i gatene var et lett mål selv for fulle serbiske soldater. Det skremmende var hvor tålmodig de sto i kø. Kanskje det var frykten for døden som ga øynene uttrykket av resignert tålmodighet. Selv skrudde han kranene på fullt for å vaske bort alt som kunne minne om skitt og død. Kvinnene ved vannposten var snart et minne. En reportasje som ble lest i et land langt unna. Lest og glemt. Han og fotografen hadde vært inne i krigen, men journalister kan reise fra en krig akkurat når det passer dem. Kvinnene kunne ingen steder dra. Og gutten med hatet i øynene? I Sarajevo hadde han knapt vært en historie. Her i det frodige Italia var han en vanlig flyktning. Antakelig var han bare «billetten» for de to andre. Han var sikkert krigsskadd, og de hadde kanskje bare benyttet ham for å komme ut selv. Gutten ville gå gjennom papirmølla og ende opp i et asylmottak et sted. Dagen etter fløy de til Oslo via Roma og Amsterdam. Han duppet av før flyet kom inn over Oslofjorden, våknet da de annonserte landingen og så at det fortsatt var to fulle miniatyrflasker på bordet foran ham. Han slo den ene flaska i glasset og tømte det i én slurk, skimtet lysene fra Frognerkilen da flyet la seg over, lukket øynene og knyttet handa rundt den siste flaska da landingshjulene kom ut.


Kapittel 1

Marte satt bak et altfor stort skrivebord med en blyant i munnen, men tok den ut da det banket på døra. Banksjefen hadde kledd seg for å gå. Han sto i blå vinterfrakk med den gamle dokumentmappa under armen. – Skal du ikke gå? Eller er det regnskapet for krisesenteret du sliter med? – Nei. Det er for lengst gjort opp med underskudd. Jeg sitter med kontoen til jugoslaven som flyttet hit sist sommer. – Han betjener lånet sitt? – Ja, det er ikke noe galt med lånet, det kommer bare så store kontantbeløp inn hver uke. – Han driver en restaurant borti gata, og det er vel bare omsetningen fra helga. – Hvorfor har han ingen kortterminal? – Jeg vet ikke. De har ikke vårt forhold til moderne teknologi. Spiller det noen rolle? – Jeg har bare en følelse av at han driver med hvitvasking av penger. Hvorfor kom han egentlig til oss? – Du må ikke være så mistenksom. Han er bare en mann som vil opp og fram. Hva skulle han hvitvaske? 9


– Narkotika eller prostitusjon. Jeg husker så altfor godt den ungjenta vi tok hand om på krisesenteret. – Du har vært for mye på krisesenter, jenta mi. Han så på klokka. – Jeg må løpe. Jeg lovte å kjøre barnebarnet på handballtrening. Kom deg hjem, du også. – Ja, jeg går nå snart. Men hun gikk ikke. Handballtrening, liksom. Herregud, hvor dumme trodde mannfolk de var? Hun lot fingrene løpe over tastaturet og fikk opp banksjefens konto. To ganger denne måneden. De to første mandagene. Det vil si tirsdag morgen var 1275 kroner betalt for et dobbeltrom på Victoria hotell i nabobyen. Lite, men godt, som det sto i annonsen. – Det tror vi så gjerne, sa hun halvhøyt til seg selv. Det hadde tatt litt tid å finne ut hvem den lille var, og hun ble egentlig litt overrasket over at det var Matilde i kassa. At ikke hun hadde vett til å bruke kontanter. Hun måtte da ha hørt alle historiene fra den tid sjekkene kom tilbake fra vinmonopol og restauranter. Hun hadde selv hørt rykter om at det hadde vært høytlesing etter stengetid om sjekkbruken til framstående menn i byen. Ennå fortalte de om kona til sorenskriveren som skrøt av den nye pelsen til 15 000 kroner, men sjekken fra pelshandleren var på under 5000. Men nei, bankfolk er mer mistenksomme mot kunder enn kolleger. Matilde tenkte vel ikke tanken på at noen så henne i kortene. Men nå når hun skjønte, var det ikke vanskelig å se. Matilde ble nesten usynlig hver gang banksjefen gikk runden. Hun misunte henne ikke litt hygge en gang i uka, men hun hadde fortjent bedre enn å være hemmelig elskerinne. Ingen for10


tjente det. Det var kanskje forståelig så lenge kona til banksjefen ennå levde, men han hadde vært enkemann i to år, og nå var det ikke lenger noen unnskyldning. Nå var han bare en stakkar som utnyttet en annens kjærlighet. Hun hadde møtt slike kvinner før og sett hvordan de langsomt ble til skygger. Det var som om de mistet sin egen personlighet når den de elsket ikke ville vedkjenne seg dem. Hun hadde begynt å se også det på Matilde. Hun var blitt halvgammel før tida. Hun kledde seg pent for den langt eldre mannen. Slanket seg for ham, og tidde hver gang han var i nærheten. Selv hadde hun jobbet som frivillig på krisesenter flere steder hun hadde bodd. Hun hadde sett kvinner som var mishandlet til det ikke lenger var noe igjen i dem, men hemmelig elskerinne var egentlig bare en variant. Hun ville aldri ha funnet seg i en mann som ikke åpent var hennes for hele verden. De kunne prøve seg! Marte tok hårbørsten fra handveska og gikk bort til speilet. Hun løsnet hårspenna i nakken, og det kopperrøde håret falt nesten ned på skuldrene. Børsten gled lett igjennom, og hun smilte av sin egen forfengelighet. De fyldige leppene krøllet seg, og hun fikk en liten rynke ved overleppa. Det var et ørlite arr, som hadde ergret henne da hun var ungjente. Nå ga det ansiktet et snev av arrogant skjønnhet. Hun kunne nyte slike stunder foran speilet og ble stående og kjenne velværet over sin egen kropp, og plutselig kjente hun at brystvortene ble harde. Hvem ville noen gang nekte å vedkjenne seg henne? Det var nok noen hun selv ikke hadde vedkjent seg, men hun var så ung den gangen, og menn var bare en 11


opplevelse. Det hadde ikke vært mange av dem, men noen hadde ikke lenger noe ansikt. Hun hadde uklare minner om minutter i en fremmed seng som var blitt til en uendelig natt av skyldfølelse, men ansiktene deres var stort sett borte. Hun husket møblene, de uoppredde sengene, men ikke alltid mennene. Jo, hun husket han som holdt inn magen så han knapt kunne puste da han kom inn fra badet. Øynene i speilet ble muntre. Plutselig skvatt en skygge over speilet. Marte tok automatisk et skritt tilbake og så mot vinduet. Det var kanskje bare vinden som hadde tatt tak i en grein. Hun ville gå hjem, men da hun skulle slå av pc-en, ble hun sittende og se på tallene igjen. Hun tastet seg tilbake til den jugoslaviske kunden, kikket litt på overføringene og skreiv ned et kontonummer som stadig gikk igjen. Det var en konto i denne banken. Hun slo de fem siste tallene og fikk opp navnet. Vladi Markovic. Vladi som gikk med avisa? Han hadde da aldri satt sine bein i banken, men her sto han oppført med et innskudd på nesten 300 000. Hun tok en utskrift av alle bevegelsene de siste seks månedene og hørte at printeren begynte å gå. Hun tok en utskrift av den siste måneden for den jugoslaviske restauratøren også. Ville ta dem med hjem og lese dem nøye før hun tok det opp med banksjefen igjen. Vladi måtte da være under en eller annen form for formynderskap. Han kunne ikke snakke. Det var lyst ute, men hun kjente det var snø i lufta da hun låste døra. Hun kjente etter om døra var låst, men hun gjorde det bare én gang. Matilde gikk alltid tilbake og kjente etter en gang til. Marte så raskt på klokka og gikk til bilen. 12


Utskriftene fortalte ikke mye. Det var ingen overføringer som krevde innrapportering, men de var alle til konti med utenlandske navn. Navn som lignet hans eget. Og så var det denne Vladi og alle kontantinnskuddene. 180 000 kroner satt inn på kontantautomat bare sist mandag. Hun kjente disse kontantautomatene, men det måtte ha tatt en halv time å sette dem inn. Hvorfor ikke gå i banken? Hun smilte mens hun gikk og hentet pizzaen som sto og kjølnet. Krøllet beina under seg og spiste mens hun leste utskriftene og spilte en cd. Hun var fornøyd med sin egen nysgjerrighet. Den hørte liksom sammen med pizzaen. En gang hadde hun sendt en fyr ut etter pizza for å sjekke ham og hadde gjennomtrålt skuffer og skap i leiligheten. Der hadde hun funnet det svake punktet hans også. Bak de imponerende verkene om europeisk historie hadde hun funnet en enda mer imponerende samling av pornografi. Noen menn kommer aldri over puberteten, tenkte hun. Banksjefen er 63 og leker playboy på et småbyhotell. Og hun selv? Assisterende banksjef leker frøken detektiv. Hun var nysgjerrig. Innerst inne visste hun at det var derfor hun hadde engasjert seg i arbeidet på krisesenteret første gangen. Det skremte og lokket på samme tid. Hun visste ikke om det var volden eller hva mennesker fant seg i som gjorde henne nysgjerrig. Eller var det lysten til å snuse i andres ulykke? Krisesenter hadde vært en motesak da hun begynte. Søstersolidaritet hadde hun i alle fall ikke hatt. Og hadde hun fått det i dag? Det var sjelden hun tok frivillige vakter på senteret lenger. Det var de samme blåmerkene og de samme tårene hver gang. Av og til de samme kvinnene også. Nå gjorde hun nytte for seg med regnska13


per og søknader om driftstilskudd. Hun var fortsatt nysgjerrig, men ikke på kvinnene. Dette var et nytt miljø som skremte henne. Det var noe med jugoslaver og mafia, svarte penger og prostitusjon. Hun så for seg de kraftige hendene på den jugoslaviske restauratøren. Det var som hun kjente dem på låret når han satte de brune øynene i henne og vrengte fram de tobakksgule tennene i et smil. Marte fikk frysninger. Det var kanskje best å glemme ham. Hun ville legge utskriftene bort til i morgen, slappe av litt, ta en joggetur og en halvtime i boblebadet. Så ville hun kanskje ringe til Helge. Hun fikk se hvordan humøret var. Hun stilte to krav til menn: At de bodde et stykke unna, og at de var yngre enn henne, de var lettere å bli kvitt. Datteren ringte fra Oslo og fortalte at det hadde gått bra til en prøve på Veterinærhøyskolen. De snakket bare om selvfølgelige ting, men Trine virket glad i stemmen, og da var Marte egentlig fornøyd da de la på. Det var rart at hun aldri snakket om gutter, men det var kanskje fordi hun selv aldri snakket om menn. Det hadde vært bare de to i så mange år, og da hun fikk den nye jobben, ville ikke datteren flytte med. Hun hadde gått i siste klasse på videregående og ville ikke bytte skole en gang til. Da hun kom ut på trappa, så hun at det snødde lett, og hun brukte tid på å få skikkelig varme i kroppen. Først på hjemturen fikk hun skikkelig rytme i løpingen og kjente at formen fortsatt var god. Hun hadde gjort seg fortjent til boblebadet. Mobiltelefonen hadde ringt mens hun var ute, og hun fikk opp navnet. Obs!!!! sto det på skjermen. En av dem som aldri ga seg. Menn med hundeøyne som ikke skjønte 14


at det var over. Skjulte telefonnummer svarte hun ikke på. Melding mottatt, sto det, og hun slettet den på rein refleks. Det var en talemelding, men hun visste den var stum. Det var visst en måte å sperre for visse telefonnummer på. Hun ville få ordnet det neste dag. Nå måtte hun ringe til Helge. Hun skrudde på vannet og sto naken mens hun søkte på navnet og ringte. – Hei, Marte! – Hei. Gjett hva jeg har på meg? – Når du ber meg gjette, pleier det ikke å være mye. Skal vi si halvannen time? – Halvannen time for ei natt. Hun lo og la på. Slo av mobilen og la seg ned i vannet. Fra stua hørte hun yndlingsvisa av Evert Taube, men det var en kvinne som sang: «Den första kärleken så söt, som socker kan den vara. Den andra kärleken ger tröst, den tredje handelsvara …» Hun lå og nynnet med øynene igjen. Helge var kanskje ikke den store kjærligheten, men han var en god erstatning. Han var ikke redd henne, og han hadde aldri sagt at han elsket henne. Han snakket ikke engang om kjærlighet, og han skulle vare lenge. Marte strøk ham over brystet og så nedover den hårete, nakne kroppen. De lå og pludret og lo som barn. Hun elsket ømheten etterpå, de lette kyssene mot svett hud. Hun lugget ham i skrittet og lo da det gjorde vondt. – Du kan røyke her, sa hun. – Mener du det? – Jeg har satt fram askebeger til deg, dummen. Men da må du lese for meg. 15


Han tente en sigarett og åpnet boka som lå ved sida av askebegeret på nattbordet. Boka åpnet seg på en fortelling. «Hvis haiene var mennesker.» Han begynte å lese høyt: «Hvis haiene var mennesker, ville de da være snillere med de små fiskene …?» Han leste videre slik han trodde en far leste godnatthistorier for ungene sine, men det var da en merkelig historie. Han kikket raskt på omslaget. Kalenderhistorier het boka. – Når begynte du å lese Bertolt Brecht? Men hun svarte ikke. Hun sov lydløst som et barn. Han ble liggende og lese historien ferdig for seg selv. Merkelig. Underlig kvinne som kunne skru kjærligheten av og på som ei nattbordlampe. Han la boka fra seg og krøp inntil henne før han slo av lyset. Kanskje hun ville ha ham når hun våknet, men vanligvis ville hun ikke.

Nattredaktøren av HC Hanssen  

På en helt vanlig dag, i en helt vanlig og fredelig liten småby på sørlandet blir byen og dets innbyggere rystet av et brutalt ran. Den loka...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you