Page 1


Fortellingen i fiolinen


Natasha Solomons

Fortellingen i fiolinen Oversatt av Elisabet W. Middelthon


Natasha Solomons Originalens tittel: The Novel in the Viola Oversatt av Elisabet W. Middelthon Copyright © Natasha Solomons 2011 All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55356-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til herr S


«Vennligst behandle kirken og husene med forsiktighet. For å bidra til å vinne krigen og befri vårt folk har vi gitt fra oss våre hjem, der mange av oss har levd i generasjoner. Vi kommer tilbake en dag, og vi takker dere for at dere har behandlet landsbyen pent.» Notis festet av landsbybeboerne på døren til Tyneford kirke julaften 1941.


Kapittel 1 Generelle betraktninger om firbente dyr

når jeg lukker øynene, ser jeg Tyneford gods for meg. Når det er mørkt og jeg legger meg til å sove, ser jeg fasaden i Purbeck-marmor skinne i den sene ettermiddagssolen. Lyset glitrer fra de øverste vinduene, og luften er tung av duften fra magnolia og salt. Eføy klynger seg til den buede terrassen, og en skjære hakker i mosen på det kalksteindekkede taket. Røyk stiger opp fra en av de store skorsteinene, og løvet i den intakte lindealleen er maigrønt og kaster skimrende skygger over innkjørselen. Ennå er det ikke noe ugress som presser seg opp gjennom kantrabattene av lavendel og timian, og plenen er slått og trimmet i fløyelsgrønne striper. Ingen kulehull har laget kopparrete groper i den eldgamle hagemuren, og vinduene i dagligstuen står på vidt gap med ruter som ikke er splintret av granatild. Jeg ser huset slik det var den gang, den første ettermiddagen. Det er ingen å se. Jeg kan høre klirringen fra drinker som gjøres klar på serveringsbrett, og på bordet på terrassen står det en krukke med rosa kameliaer. Og i bukten gynger fiskerbåtene på tidevannet; lyden av garn som kastes ut; vann som plasker mot tre. Vi er ennå ikke blitt forvist. Husene ligger ikke i steinruiner langs stranden der hassel og slåpetorn gror opp gjennom hellene i landsbyen. Vi har ikke overgitt Tyneford til geværer og tanks og fugler og spøkelser. Jeg oppdager at jeg glemmer mer og mer nå. Ikke noe veldig alvorlig, men likevel. Jeg snakket nettopp med noen på telefonen, og da jeg hadde lagt på røret, innså jeg at jeg 7


hadde glemt hvem det var og hva vi snakket om. Jeg kommer antagelig til å huske det senere når jeg ligger i badekaret. Jeg har glemt andre ting også – navnene på fuglene er ikke lenger på tungespissen, og jeg synes det er flaut å si at jeg ikke husker hvor jeg plantet vårens påskeliljeløker. Og likevel, etter hvert som årene vasker alt annet bort, blir Tyneford værende – en glatt og rund, liten stein av et minne. Tyneford. Tyneford. Det er som om jeg kan dra tilbake hvis jeg gjentar navnet mange nok ganger. Somrene den gang var lange og blå og varme. Jeg husker alt, eller jeg tror jeg gjør det. For meg virker det ikke som om det er lenge siden. Jeg har sett for meg hvert øyeblikk så ofte i tankene at jeg hører min egen stemme i alt som skjedde. Når jeg nå skriver hendelsene ned, virker de fastlagte, absolutte. På papirarket lever vi igjen, vi er unge og uvitende, og alt som kommer til å skje, har vi til gode. Da jeg fikk brevet som brakte meg til Tyneford, visste jeg ingenting om England, bare at jeg ikke kom til å like meg der. Den morgenen satt jeg vaglet på mitt vanlige sted ved siden av oppvaskbrettet på kjøkkenet mens Hildegard sjokket travelt opptatt omkring med mel til albuene og ett snøhvitt øyenbryn. Jeg lo, og hun rappet til meg med kjøkkenhåndkleet slik at skorpen i hånden min falt ned på gulvet. «Gut. Litt mindre brød og smør vil ikke skade deg.» Jeg skulte og børstet smuler ned på linoleumen. Jeg ønsket jeg var mer lik Anna, moren min. Bekymring hadde gjort Anna enda tynnere. Øynene hennes var digre mot den bleke huden, og nå så hun mer enn noen gang ut som de operetteheltinnene hun spilte. Anna var allerede en stjerne da hun giftet seg med min far – en mørkøyd skjønnhet med en stemme som kirsebær og sjokolade. Hun var virkelig stor. Når hun åpnet munnen og begynte å synge, var det som om tiden et øyeblikk sto stille, og alle lyttet og ga seg hen til lyden, usikre på om det de hørte var virkelig eller noe perfekt de innbilte seg. Da problemene begynte, kom det brev fra Venezia og Paris, fra tenorer og dirigenter. Det 8


kom til og med ett fra en kontrabassist. De var likedan alle sammen. Kjæreste Anna, forlat Wien og kom til Paris / London / New York, og jeg skal sørge for at du er trygg … Selvfølgelig ville hun ikke dra uten min far. Eller meg. Eller Margot. Jeg ville ha reist på et blunk, pakket ballkjolene mine (hvis jeg hadde hatt noen) og unnsluppet for å drikke champagne på Champs-Elysées. Men det kom ingen brev til meg. Ikke engang et brev fra en annenfiolinist. Så jeg spiste rundstykker med smør, mens Hildegard sydde små biter med strikk inn i skjørtelinningen. «Kom.» Hildegard trakk meg ned fra benken og styrte meg ut midt på kjøkkenet der det lå en stor bok full av melstøv på bordet. «Du må øve deg. Hva skal vi lage?» Anna hadde funnet boken i en brukthandel og gitt den til meg, rødmende av stolthet. Fru Beetons Household Management – boken veide minst et kilo – skulle lære meg matlaging, rengjøring og oppførsel. Det var dette som skulle bli min uglamorøse skjebne. Jeg tygget på fletten min og skubbet til det digre verket slik at det åpnet seg på innholdsfortegnelsen. «Generelle betraktninger om firbente dyr … Forloren skilpaddesuppe … Ålepai.» Jeg grøsset. «Her,» sa jeg, og pekte på et oppslagsord halvveis nede på siden. «Gås. Jeg bør vite hvordan man steker en gås. Jeg sa at jeg kunne det.» For en måned siden hadde Anna gått sammen med meg til telegrafstasjonen for at jeg skulle sende en «flyktningannonse» til The Times i London. Jeg hadde slept føttene langs fortauet og sparket til de våte haugene med blomster som lå strødd på bakken. «Jeg vil ikke dra til England. Jeg vil bli med deg og Papa til Amerika.» Mine foreldre håpet å unnslippe til New York. Metropolitan Opera ville hjelpe dem med visa om bare Anna ville synge. Anna satte farten opp. «Og du skal komme. Men vi kan ikke få et amerikansk visum til deg nå.» Hun stanset midt i gaten og holdt ansiktet mitt mellom 9


hendene sine. «Jeg lover deg at før jeg kaster så mye som et blikk på skoene hos Bergdorf Goodman, skal jeg be en sakfører om hjelp til å få deg til New York.» «Før du ser på skoene hos Bergdorf?» «Jeg lover.» Anna hadde små føtter og en enorm appetitt på sko. Musikk var kanskje hennes store kjærlighet, men sko var absolutt en god nummer to. I garderoben hennes sto det rad på rad med lekre høyhælte sko i rosa, grått, lakk, skinn og semsket. Hun gjorde narr av seg selv for å blidgjøre meg. «La meg i det minste få kontrollere annonsen din,» bønnfalt Anna. Før hun møtte min far hadde Anna sunget en sesong på Covent Garden, og engelsken hennes var nesten perfekt. «Nei.» Jeg snappet arket vekk fra henne. «Hvis engelsken min er så elendig at jeg bare får plass på et tarvelig vertshus, er det min egen feil.» Anna forsøkte å ikke le. «Kjære, vet du egentlig hva et tarvelig vertshus er?» Selvfølgelig gjorde jeg ikke det, men jeg kunne ikke si det til Anna. Jeg så for meg flyktninger som meg selv der den ene etter den andre besvimte på store, stoppede sofaer. Annas erting gjorde meg indignert, og jeg fikk henne til å vente utenfor telegrafstasjonen mens jeg sendte telegrammet. JØDISK PIKE FRA WIEN, 19, søker stilling som hushjelp. Snakker flytende engelsk. Jeg vil steke gåsen Deres. Elise Landau, Dorotheegasse 30/5, Wien 4. Hildegard så strengt på meg. «Elise Rosa Landau, jeg har tilfeldigvis ikke en gås i spiskammeret mitt i dag, så vil du vennligst finne noe annet.» Jeg skulle til å velge papegøyepai bare for å gjøre Hildegard rasende, da Anna og Julian kom inn på kjøkkenet. Han holdt et brev frem mot meg. Julian, min far, var en høy mann, seks fot på sokkelesten, med tykt, svart hår med bare 10


noen sølvstenk i tinningen, og med øyne så blå som en sommersjø. Mine foreldre var bevis på at vakre mennesker ikke nødvendigvis får vakre barn. Min mor med sin spinkle, lyse skjønnhet, og Julian så vakker at han alltid gikk med stålinnfattede briller for å redusere effekten av de altfor blå øynene (jeg hadde forsøkt dem en gang han badet, og oppdaget at linsene var så svake at de nesten var som klart glass). Likevel hadde disse to på ett eller annet vis laget meg. I årevis hadde grandtantene kurret: «Bare vent til hun blomstrer! Når hun er tolv år, vil hun være sin mors uttrykte bilde. Merk dere det.» Det gjorde meg rasende, for jeg lignet ikke min mor i det hele tatt. Jeg fylte tolv. Grandtantene holdt stand til seksten. Fremdeles ingen blomstring. Da jeg fylte nitten, hadde til og med Gabrielle, den mest optimistiske av dem, gitt opp. Det beste de kunne prestere var: «Hun har en egen sjarm. Hun er en personlighet.» Om denne personligheten var god eller dårlig, sa de aldri noe om. Anna sto gjemt bak Julian. Hun blunket og fuktet underleppen med en lyserød tungespiss. Jeg reiste meg og konsentrerte meg om brevet Julian holdt i hånden. «Det er fra England,» sa han og ga det til meg. Jeg tok imot det, og utstudert langsomt, meget klar over at de alle fulgte meg med øynene, stakk jeg en smørkniv inn under seglet. Jeg trakk ut et kremfarget ark med vannmerke, brettet det ut og glattet papiret. Jeg leste det langsomt uten å si et ord. De andre bar over med meg en liten stund, men så brøt Julian inn. «For himmelens skyld, Elise. Hva står det?» Jeg glodde olmt på ham. Jeg glodde ofte olmt på dem. Han ignorerte meg, og jeg leste høyt. Kjære Fraulein Landau. Herr Rivers har gitt meg beskjed om å skrive til Dem og si at stillingen som stuepike på Tyneford gods er Deres om De ønsker den. Han har sagt seg villig til å undertegne de nødvendige visumsøknader forutsatt at De blir værende i Tyneford i minst tolv måneder. Der11


som De ønsker å akseptere stillingen, bes De vennligst skrive eller telegrafere omgående. Ved ankomst i London bes De henvende Dem til Mayfair Agency i Audley Street, W1, der det vil foreligge en plan for reisen videre til Tyneford. Med vennlig hilsen Florence Ellsworth, husholderske, Tyneford gods Jeg senket brevet. «Men, Papa, tolv måneder er altfor lenge. Jeg kommer vel til å være i New York før det?» Julian og Anna vekslet blikk, og det var hun som svarte. «Kjæreste lille Bønne, jeg håper du kommer til å være i New York om et halvt år. Men inntil da må du dra til et trygt sted.» Julian trakk kjærlig og spøkefullt i fletten min. «Vi kan ikke dra til New York hvis vi ikke vet at du er i sikkerhet. Vi sender bud på deg så snart vi ankommer Metropolitan.» «Jeg antar det er for sent for meg å ta sangtimer?» Anna smilte bare. Da var det sant, da. Jeg skulle forlate dem. Inntil det øyeblikket hadde det vært uvirkelig. Jeg hadde skrevet telegrammet, til og med sendt det til London, men det hadde virket som en lek. Jeg visste at vi hadde problemer i Wien. Jeg hadde hørt om gamle kvinner som ble trukket etter håret ut av butikkene og tvunget til å skure fortauet. Frau Goldschmidt var blitt tvunget til å skrape opp hundeskitt fra rennesteinen med minkstolaen sin. Jeg hørte det da hun betrodde seg til Anna. Hun satt sammensunket i sofaen i stuen, og porselenskoppen klirret i hendene da hun fortalte om prøvelsen: «Det rare er at jeg aldri likte det pelsverket. Det var en gave fra Herman, og jeg brukte stolaen for å glede ham. Den var altfor varm, og det var hans mors farge, ikke min. Han skjønte aldri det … Men å ødelegge den på den måten …» Hun virket mer opprørt på grunn av sløseriet enn av ydmykelsen. Før hun gikk, 12


så jeg at Anna i all stillhet stakk en pelsmuffe i handlevesken hennes. Beviset på vanskelige tider var tydelig i leiligheten vår. Det var skrapemerker på gulvet i den store dagligstuen der Annas konsertflygel pleide å stå. Det var verdt nesten to tusen schilling – en gave fra en av dirigentene på La Scala. Det ankom en vårdag før Margot og jeg ble født, men vi visste alle at Julian mislikte at denne tidligere elskerens gave fylte opp i hjemmet deres. Flygelet var blitt heist med vinsj inn gjennom vinduet i spisestuen, og glasset i vinduet måtte spesialfjernes. Margot og jeg ønsket alltid så inderlig at vi hadde fått opplevd å se det store, flygende pianoet. Av og til, når Julian og Anna hadde sine sjeldne uoverensstemmelser, kunne han si: «Hvorfor kan du ikke ha en eske med kjærlighetsbrev eller et fotoalbum slik som andre kvinner? Hvorfor må det være et jævla stort flygel? En mann skulle ikke behøve å sparke tåen mot rivalens kjærlighetserklæring.» Anna, som alltid var så forsiktig, var urokkelig når det gjaldt musikk. Hun ville da legge armene i kors og rette seg opp i sin fulle høyde på en og en halv meter og si: «Med mindre du ønsker å bruke to tusen schilling på et annet piano og ødelegge spisestuen igjen, blir det stående.» Og det ble stående, men en dag da jeg kom hjem etter å ha løpt et helt unødvendig ærend for Anna, oppdaget jeg at det var borte. Det var riper over hele parkettgulvet, og fra naboleiligheten kunne jeg høre den pinlige klimpringen fra en talentløs nybegynnerelev. Anna hadde solgt sitt elskede piano til en kvinne i leiligheten over gangen for en bagatell av hva det var verdt. Klokken seks om kveldene kunne vi høre klimpring av endeløse, ubehjelpelige skalaer når den kvisete sønnen til naboen ble tvunget til å øve. Jeg forestilte meg at pianoet ønsket å synge en klagesang over å bli så dårlig traktert, at det lengtet etter Annas anslag, men den elendige behandlingen gjorde det uskjønt. De rike, mørke tonene hadde en gang blandet seg med Annas stemme som kaffe med krem. Etter at flygelet ble forvist, fikk Anna alltid en grunn til å forlate leiligheten klokken seks – hun sa 13


at hun hadde glemt å kjøpe poteter (selv om spiskammeret var fullt av dem), at det var et brev som måtte postes, eller at hun hadde lovet å stelle fru Finkelsteins liktorner. Til tross for et forsvunnet piano, ødelagt pelsverk og bilder som ikke lenger hang på veggene, var det først etter Margots utvisning fra konservatoriet av rasemessige årsaker og den gradvise forsvinningen av alle yngre hushjelper – bare gamle Hildegard var igjen – at det gikk opp for meg. Inntil da hadde jeg aldri tenkt at jeg måtte forlate Wien. Jeg elsket byen. Den var en like stor del av familien min som Anna og grandtantene Gretta, Gerda og Gabrielle. Riktignok fortsatte det å skje underlige ting, men i en alder av nitten år hadde det aldri skjedd meg noe virkelig fryktelig. Velsignet med en grunnleggende optimistisk innstilling hadde jeg alltid trodd at det ville ende godt. Der jeg sto på kjøkkenet og så opp på Julian og møtte det triste halvsmilet hans, visste jeg for første gang i hele mitt liv at ikke alt kom til å ende bra – at det ikke ville gå bra til sist. Jeg måtte forlate Østerrike og Anna og leiligheten i Dorotheegasse med de høye skyvevinduene som vendte ut mot poplene som glødet som rosa ild når solen sakte senket seg bak dem. Og gutten til kjøpmannen som hver tirsdag kom og ropte: «Is! Is!» Og damaskgardinene i soveværelset mitt som jeg aldri trakk for fordi jeg ville se den gule gløden fra gatelyktene og de to lysene fra trikkene nedenfor. Jeg måtte forlate de røde tulipanene i parken i april, og de virvlende hvite kjolene på operaballet, og lyden av hansker som klappet når Anna sang mens Julian stolt tørket bort en tåre med det broderte lommetørkleet sitt. Og augustnettene med iskrem på balkongen ved midnatt, og Margot og jeg som solte oss i stripete fluktstoler i parken mens vi lyttet til trompetmusikken på paviljongen, og Margot som svidde middagen, og Robert som lo og sa at det ikke gjorde noe, og vi som spiste epler og grillet ost i stedet, og Anna som viste meg hvordan jeg skulle ta på meg silkestrømper uten at de raknet ved å bruke glacéhansker, og … «Og sitt, drikk litt vann.» 14


Anna satte ned et glass foran meg mens Julian skjøv en pinnestol inn bak meg. Til og med Hildegard så usikker ut. «Du må dra,» sa Anna. «Jeg vet det,» sa jeg, og i det samme innså jeg at min overdådige og forlengede barndom var over. Jeg stirret på Anna med en skjelvende følelse av tid som gynget frem og tilbake som en huske. Jeg memorerte hver eneste detalj: den lille rynken midt i pannen som viste seg når hun var bekymret; Julian ved siden av henne med hånden hvilende på skulderen hennes; den grå silkeblusen. De blå flisene bak oppvaskbenken. Hildegard som vred kjøkkenhåndkleet. Den Elise, den piken jeg var da, ville si at jeg nå er gammel. Men hun tar feil. Jeg er fremdeles henne. Jeg står fremdeles på kjøkkenet og holder brevet mens jeg ser på de andre – og venter – og vet at alt må bli annerledes.


Kapittel 2 Syngende i badekaret

minner eksisterer ikke langs en tidslinje. I hukommelsen min skjer alt samtidig. Anna kysser meg god natt og pakker meg inn i den høye barnesengen, samtidig som hun børster håret mitt til Margots bryllup som nå finner sted på plenen i Tyneford der jeg står barbent på gresset. Jeg er i Wien mens jeg venter på at brevene deres skal komme til Dorset. Å holde fast på kronologien i det som beskrives på disse sidene, har vært besværlig. I drømmene mine er jeg ung. Ansiktet i speilet overrasker meg alltid. Jeg observerer mitt stilige grå hår som selvfølgelig er pent frisert, og trettheten under øynene som aldri blir borte. Jeg vet at det er ansiktet mitt, og likevel blir jeg like overrasket når jeg neste gang ser meg i speilet. Å, jeg glemte at dette er meg, tenker jeg. I de lykkelige dagene i herskapsleiligheten var jeg familiens baby. Alle skjemte meg bort, først og fremst Margot, Julian og Anna. Jeg var yndlingen deres, deres liebling, som skulle dulles med og beundres. Jeg hadde ikke noen spesiell begavelse slik som dem. Jeg kunne ikke synge. Jeg kunne spille noenlunde bra piano og fiolin, men ikke slik som Margot som hadde arvet alle mors talenter. Robert, mannen hennes, ble forelsket i henne til og med før han hadde snakket med henne da han hørte henne spille fiolin i Schumanns Märchenbilder. Han sa at musikken hennes malte lyn i storm, bølgende hvetemarker i regn og piker med havblått hår. Han sa han aldri før hadde sett med noen andres øyne. Margot besluttet å gjengjelde kjærligheten hans, og de giftet seg etter bare seks uker. Det var til å bli kvalm av, og jeg ville ha vært uutholdelig sjalu hvis 16


det ikke hadde vært for at Robert totalt manglet humoristisk sans. Han lo ikke en eneste gang av noen av vitsene mine – ikke engang av den om rabbien og spisestuestolen og valnøtten – så det var åpenbart at han var mentalt tilbakestående. Muligheten for at en mann noen gang skulle bedåres av mine musikalske ferdigheter var høyst usannsynlig, men han måtte kunne le. Jeg overveide å bli forfatter slik som Julian, men i motsetning til ham hadde jeg aldri skrevet noe annet enn en liste over de guttene jeg likte. En gang, mens jeg betraktet Hildegard lage kålruletter med de tykke fingrene sine, tenkte jeg at det ville være et fint tema for et dikt. Men jeg var ikke kommet lenger enn til denne skarpe observasjonen. Jeg var lubben mens de andre var slanke. Jeg hadde tykke ankler, de var spedlemmet med høye kinnben, og det eneste vakre jeg hadde arvet, var Julians svarte hår som slynget seg i en flette helt ned til trusen min. Men de elsket meg uansett. Anna ga etter for mine barnslige innfall, og jeg fikk lov til å surmule og styrte av sted til rommet mitt og gråte over eventyr som jeg var altfor gammel for. Min ubegrensede barndom fikk Anna til å føle seg ung. Med et pikebarn som meg behøvde hun ikke å vedgå at hun var førtifem, selv ikke overfor seg selv. Alt dette endret seg med brevet. Jeg måtte dra ut i verden alene, og jeg måtte omsider vokse opp. De andre behandlet meg akkurat som før, men med en usikkerhet som tydet på at de visste at jeg følte meg kvalm, og de forsøkte overdrevent omhyggelig å ikke vise det. Anna fortsatte å smile velvillig når jeg furtet, snek til meg det største kakestykket og helte sin beste lavendelolje i badevannet mitt. Margot kranglet og lånte bøker uten å spørre meg, men jeg visste at det var bare på liksom. Hun gikk ikke helhjertet inn for å få i stand en trette, og hun tok bøker hun visste jeg allerede hadde lest. Kun Hildegard oppførte seg annerledes. Hun sluttet å skjenne på meg, og selv da det virkelig hastet, presset hun ikke fru Beeton på meg. Hun kalte meg «Fraulein Elise» når jeg bare hadde vært «Elise» eller «mitt livs plage» 17


siden jeg var to år gammel. Denne plutselig formelle tonen var ikke på grunn av respekt for min nyervervede verdighet. Den skyldtes medlidenhet. Jeg mistenkte Hildegard for å ville vise meg min sosiale rang i løpet av de siste ukene, vel vitende om hvordan jeg kom til å bli ydmyket de neste månedene, men jeg ønsket at hun ville kalle meg Elise, gi meg ørefiker og true med å ha salt i suppen min enda en gang. Jeg lot kjekssmuler ligge igjen på nattbordet, noe som var et direkte brudd på beskjeden om ingen-smuler-i-soveværelset, men hun sa ingenting, neide bare litt (å, som jeg krympet meg) og gikk tilbake til kjøkkenet med et såret uttrykk. Dagene gikk. Jeg syntes de gikk fortere og fortere, akkurat som fargerikt dekorerte hester på en karusell. Jeg tvang tiden til å gå sakte, konsentrerte meg om lyden i klokken i hallen, forsøkte å trekke ut stillheten mellom de nådeløse tikkene fra langviseren. Selvfølgelig hjalp det ikke. Visumet kom i posten. Klokken tikket. Anna fulgte meg for å hente passet mitt. Tikk-takk, Julian dro til et annet kontor for å betale avreiseskatt, og da han kom tilbake, forsvant han med rødvinskaraffelen inn på kontoret uten et ord. Tikktakk. Jeg pakket koffertene med bunker med silkestrømper mens Hildegard festet hemmelige lommer i alle kjolene mine for å skjule forbudte verdifulle gjenstander og sydde tynne gullenker langs sømmene. Anna og Margot fulgte meg på kaffebesøk til tantene for å spise honningkaker og si farvel og på gjensyn snart når-alt-dette-er-over-når-detenn-måtte-bli. Tikk-takk. Jeg forsøkte å holde meg våken hele natten for at morgenen skulle komme senere, og for at jeg kunne få flere kostelige øyeblikk i Wien. Jeg sovnet. Tikk-takk, tikk-takk, og enda en dag var over. Jeg tok bildene ned fra veggen i soveværelset mitt, skjøv en kniv inn under kartongen og stakk trykket av Belvedere-slottet inn under koffertlokket sammen med de signerte programmene fra operaballet, bildene fra Margots bryllup, bildet av meg i musselinkjolen brodert med bladgull, Julian i kjole og hvitt, Anna i enkel sort kjole for at hun ikke skulle overstråle bruden, og likevel var hun den vakreste av oss alle. Tikk-takk. 18


Koffertene sto i hallen. Tikk-takk. Min siste natt i Wien. I hallen slo klokken seks, og det var på tide å kle seg om til selskapet. I stedet for å gå til værelset mitt, slentret jeg inn på kontoret til Julian. Han satt ved pulten og skrev i vei med pennen i venstre hånd. Jeg visste ikke hva han skrev – ingen i Østerrike ville utgi romanene hans lenger. Jeg lurte på om han kom til å skrive sin neste roman på amerikansk-engelsk. «Papa?» «Ja, lille Bønne.» «Lov at du sender bud på meg så snart dere kommer frem.» Julian sluttet å skrive og skjøv stolen tilbake. Han trakk meg ned på fanget som om jeg var ni og ikke nitten, trykket meg inntil seg og begravde ansiktet i håret mitt. Jeg kjente den rene lukten av barbersåpe og sigarrøyk som alltid hang igjen i huden hans. Da jeg hvilte haken på skulderen hans, så jeg at rødvinskaraffelen sto på pulten, og nok en gang var den tom. «Jeg kommer ikke til å glemme deg, lille venn.» Håret mitt dempet stemmen hans. Han klemte meg så hardt at det knakte i ribbena, og så slapp han meg med et lite sukk. «Det er noe du må gjøre for meg, kjære.» Jeg gled ned av fanget hans og så at han gikk til hjørnet lengst borte i rommet der det sto en stor fiolinkasse støttet opp mot veggen. Han hentet den, la den på skrivebordet og åpnet den med et klikk. «Husker du denne bratsjen?» «Ja, selvfølgelig.» Jeg hadde tatt mine første musikktimer på dette instrumentet i rosentre, og jeg hadde lært å spille før Margot. Hun tok timer på flygelet i spisestuen mens jeg sto i dette rommet (en ekstra gunst for å få meg til å øve), og den store fiolinen hylte og skrapte. Jeg likte til og med å spille helt til den dagen Margot snek seg inn på kontoret til Julian og tok den opp. Hun strøk buen over strengene, og fiolinen våknet til liv. Rosentreet sang for første gang, og musikk trillet fra 19


strengene så uanstrengt som vinden stryker over Donau. Vi trakk nærmere for å lytte da vi hørte fiolinen lyde som en sirenesang, Anna tok tak i armen til Julian med strålende, tårefylte øyne, Hildegard tørket øynene med støvkluten, og jeg sto på lur i døråpningen, fylt av beundring for søsteren min og så sjalu at jeg kjente meg kvalm. I løpet av en måned ble alle de beste musikkpedagogene i Wien kontaktet for å undervise søsteren min. Jeg spilte aldri mer. «Jeg vil at du skal ta den med deg til England,» sa Julian. «Men jeg spiller ikke lenger. Og uansett så er den Margots.» Julian ristet på hodet. «Margot har ikke brukt denne gamle bratsjen på mange år. Og dessuten kan den ikke brukes.» Han så smilende på meg. «Prøv.» Jeg skulle til å nekte, men det var noe rart i uttrykket hans, så jeg tok instrumentet opp. Det kjentes tungt. Kassen var merkelig tung. Jeg så på min far, og mens jeg la fiolinen under haken og tok opp buen, trakk jeg den sakte over strengene. Lyden var dempet og underlig som om jeg hadde festet en demper under stolen. Jeg senket fiolinen og stirret på Julian. Et smil rykket om munnen hans. «Hva er det som er inni den, Papa?» «En roman. Vel, min roman.» Jeg kikket inn i f-hullene som var skåret inn i instrumentkassen, og skjønte at den var stappet full av gult papir. «Hvordan klarte du å få alle de sidene inn der?» Julians smil spredte seg til et flir. «Jeg gikk til en strengemaker. Han dampet av fronten, jeg plasserte romanen inni, og han limte den igjen.» Han hørtes stolt og fornøyd ut over å betro meg hemmeligheten sin, men så ble ansiktet alvorlig igjen. «Jeg vil at du skal ta den med deg til England for å oppbevare den trygt.» Vanligvis laget Julian alltid en kopi. Han brukte blåpapir og skrev med liten, slynget skrift for å ha en ekstra kopi av manuskriptet. Det øverste laget ble skrevet på hvitt vannmerket papir og sendt til forlaget, og blåkopien på gult 20


gjennomslagspapir ble låst ned i skrivebordsskuffen. Julian var livredd for å miste manuskripter, og mahognipulten inneholdt skjulte ordskatter. Han hadde aldri tidligere gitt tillatelse til at en kopi av manuskriptet forlot arbeidsværelset. «Jeg skal ta manuskriptet med meg til New York. Men jeg vil at du skal bevare denne kopien i England. For alle tilfellers skyld.» «Greit. Men jeg skal gi deg det tilbake i New York, og da kan du låse det inn i skrivebordet igjen.» Klokken i hallen slo halvtimeslaget. «Du må gå og kle deg, lille venn,» sa Julian og plantet et kyss på pannen min. «Gjestene kommer snart.» Det var første kveld i pesach, den jødiske påsken, og Anna hadde bestemt at det skulle være en fest, et selskap med champagne og dans slik det pleide å være før problemene begynte. Å gråte var absolutt forbudt. Margot kom tidlig for å kle seg, og vi satt i morgenkåpene i Annas store badeværelse med kinn som blusset i vanndampen. Anna fylte karet med roseblad og satte lysestakene fra spisestuen ved speilet over vaskeservanten, akkurat slik hun gjorde om kvelden når det var ball i Operaen. Hun la seg tilbake i karet med håret bundet opp i en knute på hodet, og med fingrene laget hun mønster i vannet. «Ring med bjellen, Margot. Be Hilde komme med en flaske Laurent-Perrier og tre glass.» Margot gjorde som hun ble bedt om, og snart satt vi og nippet til champagnen. Av hensyn til hverandre lot vi alle som om vi var glade. Jeg tok en slurk og kjente tårene brenne i øynene. Ingen gråt, sa jeg til meg selv og svelget. Boblene holdt på å kvele meg. «Vær forsiktig der,» lo Anna altfor sprudlende, noe som bare understreket den forserte munterheten. Jeg lurte på hvor mange flasker vin og champagne det var igjen. Jeg visste Julian hadde solgt de beste. Alt dyrt eller verdifullt risikerte å bli konfiskert, og det var bedre å selge det før det skjedde. Margot viftet seg med et magasin, men 21


kastet det fra seg og gikk bort og skjøv opp vinduet for å slippe inn den kjølige kveldsluften. Jeg så duggen som dryppet på utsiden, og det blafrende, florlette gardinet. «Så, fortell meg om universitetet i California,» sa Anna. Hun lente seg tilbake og lukket øynene. Margot kastet seg ned i rottinggyngestolen og løste opp morgenkåpen for å vise et hvitt blondekorsett med tilhørende blondetruser. Jeg lurte på hva Robert mente om så opphissende undertøy, og jeg ble umiddelbart sjalu. Ingen hadde noen gang vist den minste interesse for å se meg i undertøy. Robert kunne være ganske flott i den rette belysningen, men han ble bestandig altfor opphisset når han snakket om stjerneprosjektene sine på universitetet. En gang hadde jeg såret ham skrekkelig da jeg i et selskap presenterte ham som «min svoger astrologen» i stedet for «astronomen». Han snudde seg mot meg med overlegent blikk: «Går jeg med blått hodetørkle og dinglende øreringer, eller ber jeg deg dekke hånden med sølv før jeg forteller deg at med Venus i retrograd bevegelse ser jeg en vakker fremmed i din fremtid?» «Nei,» svarte jeg, «men jeg skulle ønske du ville gjøre det!» Han hadde aldri tilgitt meg etter det, og det var synd, for før pleide han å la meg få ta noen drag av sigaren sin. «Universitetet i Berkeley skal være veldig bra,» sa Margot. «De sier veldig mye pent om Robert, at de er glad han skal begynne hos dem, og så videre i den duren.» «Og du? Kommer du til å spille?» spurte Anna. Margot og Anna var like. De var som fugler innestengt i bur dersom de ikke kunne ha musikk. Margot tente en sigarett, og jeg så at hånden hennes skalv ganske svakt. «Jeg skal prøve å finne en kvartett.» «Gut. Gut.» Anna nikket tilfreds. Jeg tok en ny slurk av champagnen og så på min mor og min søster. De ville få venner uansett hvor de var. Hvor som helst i hele verden ville de oppsøke det nærmeste musikkmiljøet, og så lenge sonaten, symfonien eller menuetten varte, kom de til å føle seg hjemme. Jeg betraktet søsteren min. Hun hadde det samme gylne 22


håret som Anna, og det falt i fuktige krøller over de bare skuldrene. Henslengt i rottingstolen med morgenkåpen skjødesløst slengt over seg, nippet hun til champagnen og røkte sigaretten utstudert blasert. Det var antydning til svette på kinnet hennes, og hun smilte til meg med drømmende øyne. «Her, Elsie, ta et drag.» Hun rakte meg sigaretten og lot den dingle mellom fingrene. Jeg skjøv hånden hennes bort. «Ikke kall meg det.» Jeg hatet å bli kalt Elsie. Det var navnet til en gammel kone. Margot lo, en rik, sprudlende latter, og akkurat da hatet jeg henne også og var glad for at jeg skulle dra langt, langt bort. Det gjorde meg ikke noe om jeg aldri så henne igjen. Jeg trakk meg tilbake til vinduet ute av stand til å puste gjennom all dampen. Til tross for heten trakk jeg morgenkåpen tett om meg, for jeg ønsket ikke å ta den av foran dem og vise dem mine store, hvite underbukser og skolepikebrystholder eller den lille valken med babyfett som tøt ut rundt midjen. Anna var klar over at det brygget opp til krangel mellom Margot og meg, og hun gjorde det eneste hun kunne gjøre for å få oss til å slutte. Hun begynte å synge. Senere den kvelden opptrådte Anna for alle de inviterte gjestene, og fløyelsbåndet med granater om halsen skalv som bloddråper, men det er dette øyeblikket jeg husker. Når jeg tenker på Anna, ser jeg henne ligge naken og syngende i badekaret. Lyden fylte det lille værelset, tettere enn dampen, og vannet i karet begynte å vibrere. Jeg følte stemmen hennes mer enn jeg hørte den. Annas rike mezzosopran var inni meg. I stedet for en arie sang hun Für Elise, en melodi uten ord, en sang til meg. Jeg lente meg mot vinduskarmen og kjente den kjølige luften mot ryggen mens tonene drysset over huden som regn. Margot senket glasset uten å merke det, og champagnen dryppet ned på gulvet. Jeg så at døren sto på gløtt, og at Julian sto lyttende i døråpningen og kikket på oss tre. Han adlød ikke Annas påbud for kvelden. Han gråt.


Kapittel 3 Et eggeglass med saltvann

selskapsgjestene ankom. En kelner var innleid for kvelden, og han sto i hallen og tok imot herrefrakkene og hjalp damene med hatter og pelsverk. Robert kom først – han kom før åtte, og jeg så strengt på ham for å vise min misbilligelse. Ifølge Anna var ekstrem punktlighet en fryktelig uvane hos en gjest. Men når jeg beklaget meg over Robert, sa hun til min store irritasjon at det var akseptabelt innen familien og av forelskede. Noen gjester kom ikke i det hele tatt. En uke i forveien hadde Anna sendt ut tretti invitasjoner. Men folk hadde begynt å forsvinne, og de som var igjen fant at det var best ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet, men leve rolig og unngå øyekontakt på gaten. Vi forsto at noen ville foretrekke ikke å komme til en pesach-aften hjemme hos en berømt jødisk sangerinne og hennes avantgardistiske forfattermann. Anna og Julian sa ingenting om de uteblitte gjestene. Bordet ble dekket om i det stille. Alle samlet seg i spisestuen. De som hadde valgt å komme i selskapet, hadde tydeligvis stilltiende blitt enige om å glitre i sin fineste stas. Hvis det var risikabelt å gå i selskapet til familien Landau, kunne de like godt være strålende. Mennene var stilige i kjole og hvitt. Damene ankom i mørkt pelsverk eller kjedelige regnfrakker som gikk helt til gulvet, men da de kom ut av puppekåpene, glitret de som tropiske sommerfugler. Margots kjole i changeantsilke, indigoblå som en sommerkveld, var brodert med sølvstjerner som funklet når hun beveget seg. Til og med fete fru Finkelstein var kledd i en plommefarget kjole med tyllfolder over de hvite, deigete armene, og det grå håret var flettet og opp24


satt i en krone pyntet med kirsebærblomster. Som en ekte tryllekunstner trakk Lily Roth frem en hodepynt med fjær fra vesken og festet den på håret, slik at hun så ut som en paradisfugl. Alle damene bar smykker, og alle på én gang. Hvis det før hadde bekymret oss at det kunne virke vulgært eller ekstravagant eller småborgerlig, følte vi nå at det var uvesentlig, og vi lurte på hvordan vi kunne ha engstet oss for slike bagateller. Denne kvelden var en fornøyelse. I morgen måtte vi selge smykkene – bestemors filigransbrosje med diamanter, gullarmbåndet med rubiner og safirer som barna hadde brukt som bitering, mansjettknappene i platina som Herman fikk da han ble kompanjong i banken – i kveld ville vi bruke dem alle og stråle i månelyset. Julian nippet til rødvinen og lyttet til herr Finkelsteins anekdoter, og han smilte vennlig på alle de riktige stedene. Jeg hadde hørt dem alle – om den gangen han traff baron Rothschild på en konsert, og baronen hadde tatt feil av ham og en annen og mistet fatningen, og baronessen hadde veltet sherryglasset, og hvem i all verden skulle ha drømt om at det fantes en kjekk kar så skallet og rund som meg? Jeg må finne min dobbeltgjenger og hilse på ham. Jeg himlet med øynene og kjedet meg på avstand. Julian så meg og gjorde tegn til at jeg skulle komme bort til dem. Jeg ristet på hodet og flyttet meg vekk. Julian kvalte en latter. Margot utvekslet høflighetsfraser med fru Roth. Robert, klosset og ute av stand til å småprate, holdt seg i nærheten av henne. Han kunne bare snakke om sine store lidenskaper: astronomi, musikk og Margot, og fru Roths eneste samtaleemne var de sytten barnebarna hennes. Jeg håpet at de ikke kom til å sitte ved siden av hverandre under middagen. Jeg visste at dette var mitt siste selskap som gjest. Jeg betraktet det uttrykksløse ansiktet til den smokingkledde kelneren, og jeg forsøkte å forestille meg at jeg var ham der han fylte i glassene og lot som han ikke lyttet til samtalen. Det var synd at jeg aldri hadde sagt noe som var verdt å lytte til da jeg hadde muligheten. Jeg forsøkte å tenke på noe nå – en dypsindig betraktning om nasjonens tilstand. Nei. 25


Ingenting. Jeg smilte til kelneren og forsøkte å formidle en form for solidaritet. Han oppfattet blikket mitt, men i stedet for å smile tilbake kom han bort til meg. «Fraulein? En drink til?» Jeg så ned på det fulle glasset i hånden min. «Nei. Mange takk, jeg har fått påfyll.» Mannen fikk et forvirret uttrykk i ansiktet – det var opplagt at jeg hadde tilkalt ham for moro skyld. Jeg rødmet og mumlet en slags unnskyldning idet jeg skyndte meg ut av spisestuen. Jeg ble værende i hallen og lyttet til bruddstykker av praten som kom sivende ut fra rommet ved siden av. «Max Reinhardt skal dra til New York neste uke, sies det … Å? Jeg trodde det var London.» Jeg lukket øynene og kjempet mot trangen til å stikke fingrene i ørene. Kjøkkendøren var helt lukket, men jeg kunne høre skramling og høye lyder og noen av Hildegards mer saftige uttrykk. Ingen, ikke engang Rudolph Valentino, ikke engang Moses, kunne ha overtalt meg til å gå inn på kjøkkenet akkurat da. Der jeg sto kunne jeg se at Margot og Robert satt i hjørnet og holdt hverandre i hendene og førte en hviskende samtale. Jeg hadde det fra en god kilde at å flørte åpenlyst med mannen sin var usedvanlig uoppdragent (med en annens ektefelle var det selvfølgelig helt i orden), men nok en gang fortalte Anna meg at i det første året etter bryllupet var det helt akseptabelt. Jeg håpet Margot hadde skrevet ned datoen for bryllupsdagen i dagboken sin med en anmerkning om «å slutte å flørte med Robert». Hun ville være i Amerika da, og med noe som lignet beklagelse innså jeg at jeg ikke ville kunne be henne om å oppføre seg skikkelig. Jeg måtte skrive og minne henne på det. Skjønt det var mulig at det var andre regler i Amerika, tenkte jeg, og jeg lurte på om jeg burde påpeke det for henne. Akkurat da kjente jeg meg velvillig innstilt overfor søsteren min. I de fleste selskaper så jeg på at mennene svermet rundt Margot og Anna, men i kveld hadde jeg oppfattet at lille Jan Tibor sendte stjålne blikk på brystene mine, og jeg kjente meg 26


like sofistikert som de andre. I den mørke hallen skjøv jeg brystet frem og blafret med øyevippene mens jeg forestilte meg at jeg var uimotståelig, som en mørkhåret Marlene Dietrich. «Kjære deg, ikke gjør det,» sa Anna da hun dukket opp ved siden av meg. «Sømmene kunne sprekke.» Jeg sukket og sank sammen. Den tettsittende rosa kjolen min hadde en gang tilhørt Anna, og selv om Hildegard hadde lagt ut alle sømmene så mye som mulig, var den fremdeles trang. «Du er så pen i den,» sa Anna, plutselig klar over at hun kunne ha såret meg. «Du må ta den med deg.» Jeg snøftet. «For å vaske opp i den? Eller tørke støv?» Anna skiftet tema. «Vil du klinge med bjellen til middag?» Bjellen var en liten sølvgjenstand som en gang hadde tilhørt min bestemor, og ifølge Margot, som hadde absolutt gehør, klinget den med en ciss. Som liten hadde det vært en stor begivenhet for meg å få kle meg i selskapskjole, være lenge oppe og klinge med bjellen til middag. Jeg pleide å stå ved døren til spisestuen og høytidelig la gjestene få lov til å kysse meg god natt idet de gikk etter hverandre inn til middagen. Da jeg klinget med bjellen i kveld, så jeg alle selskapene i et glimt for meg, og et endeløst tog av mennesker passerte meg som en frise som gikk rundt og rundt i rommet uten stans. Rødmusset i ansiktet av alkohol snakket alle høylytt og adlød Annas påbud om å være glade. Min familie var ikke det minste religiøs. Da vi var barn, ønsket Anna at Margot og jeg skulle forstå litt av den historiske bakgrunnen for slekten vår, og ved sengetid fortalte hun fra Toraen, fortellingene «Peter og ulven» og «Mozart og Constance». I Annas gjengivelse var Eva besjelet med Greta Garbos glamour, og vi så henne for oss liggende tilbakelent i Edens hage med en slange fristende drapert om halsen og en forelsket Adam (spilt av Clark Gable) knelende ved hennes føtter. Bibelhistoriene var like dramatiske og usannsynlige som operaene, og Margot og jeg svelget 27


dem med stor entusiasme og blandet genrene uhemmet i fantasien. Eva frister Adam med Carmens arier, og Guds stemme hørtes nesten ut som barbereren i Sevilla. Dersom noen hadde bedt Anna om å velge mellom Gud og musikk, ville det ikke ha vært noen konkurranse, og jeg mistenkte Julian for å være ateist. Vi gikk aldri i den vakre mursteinssynagogen i Leopoldstadt, vi spiste snitsel i restauranter som ikke var kosher, feiret jul mer enn hanukka, og vi var stolte over å være del av den nye, østerrikske borgerklassen. Vi var wienerjøder, men helt til ganske nylig hadde wienerdelen alltid kommet først. Selv i år da Anna besluttet at vi skulle feire pesach, måtte det være en fest der Margot hadde på seg Annas bryllupssafirer og jeg bar Annas perler. Det lange spisebordet var dekket med hvit damask med monogram, serviset var gullkantet meissenerporselen, og Hildegard hadde pusset det som var igjen av familiesølvet så det skinte. Stearinlys blafret på hele bordet, en bukett med svarte roser og pinseliljer (rose for kjærlighet, svart for sorg og pinselilje for håp) sto ved damenes kuvert, og en yarmulke i sølv lå ved siden av herrenes. Anna insisterte på at den store, elektriske lampen skulle være avslått og at bare stearinlysene skulle være tent. Jeg visste at det var bare delvis for å oppnå den fortryllende atmosfæren som stearinlysene formidlet, og mer praktisk for å skjule de tomme feltene på veggene i spisestuen der de gode maleriene hadde hengt. Familieportrettene var der fremdeles: ett av meg da jeg var elleve i en lett musselinkjole og med kortklipt hår, bildene av oldeforeldrene med sure fjes, sammenpressede lepper og med kniplinger på hodet, grand-grandtante Sophie underlig avbildet blant grønne enger under en stor, blå himmel. Sophie hadde vært agorafobisk, og hun var beryktet for å ha nektet å forlate sin illeluktende leilighet i førti år, men bildet løy og gjenga henne som en slags naturelskende observatør av skyer. Yndlingsbildet mitt var maleriet av Anna som Verdis Violetta rett før hun dør barføtt i en gjennomsiktig nattkjole (som hadde fascinert og forar28


get kritikerne i like stor grad), og med øyne som så bønnfallende på deg hvor du enn sto. Jeg pleide å gjemme meg under spisebordet for å unngå blikket hennes, men da jeg dukket frem etter en time eller to, ventet hun alltid på meg med bebreidende øyne. De andre maleriene var borte, men de etterlot seg påminnelser – det solblekede tapetet var merket med firkantede flekker. Mest av alt savnet jeg det av den travle Paris-gaten i duskregn: Damer som skyndte seg under alleen i bulevarden, mens menn med flosshatt holdt svarte paraplyer. Butikkfasadene var røde og blå, og damene hadde rødmende kinn. Jeg hadde aldri vært i Paris, men dette hadde vært mitt vindu. Jeg trakk på skuldrene – det burde ikke spille noen rolle hvor maleriene var nå siden jeg aldri ville få se dem igjen. Men når du forlater hjemmet ditt, vil du alltid like å tenke på det slik som det burde være, og slik som det var før, perfekt og uforanderlig. Når jeg nå tenker på leiligheten vår, setter jeg hvert bilde tilbake på riktig plass: Paris overfor maleriet av frokost på balkongen (kjøpt av Julian som presang til Anna på bryllupsreisen deres). Jeg må minne meg selv på at bildene var borte før den siste kvelden, og så, på et blunk, er veggene tomme igjen. Stolene skrapte på parkettgulvet da mennene hjalp damene med å sette seg, kjoler satte seg fast i stolben og under føtter, og summingen av latter blandet seg med unnskyldninger. Vi så oss alle interessert om rundt bordet og håpet at vår plass ville være i den morsomme delen av selskapet og at de andre ikke hadde fått bedre bordkavalerer. Herr Finkelstein rettet på yarmulken sin slik at den pent dekket den skallede flekken på issen. Mennene satt mellom damene i kjole og hvitt og sørget for at damenes fargerike kjoler ikke kolliderte med hverandre. Anna og Julian satt ved hver sin ende av bordet. De utvekslet et blikk, og Anna ringte med sølvbjellen enda en gang. Middagsgjestene sluttet umiddelbart å snakke, og Julian reiste seg. «Velkommen, venner. Denne kvelden er virkelig forskjellig fra alle andre kvelder. I morgen skal Elise, min yngste 29


datter, dra til England. Om noen få uker reiser Margot og hennes mann, Robert, til Amerika.» Gjestene smilte først til Margot og så til meg. Om det var av misunnelse eller medlidenhet kunne jeg ikke si. Julian hevet hånden, og summingen dempet seg nok en gang. Han var blek, og selv i halvlyset kunne jeg se svetteperler på pannen hans. «Men mine venner, sannheten er at vi allerede lever i eksil. Vi er ikke lenger borgere i vårt eget land. Og det er bedre å være i eksil blant fremmede enn hjemme.» Han satte seg brått ned og tørket pannen med servietten. «Elskede?» sa Anna fra den andre enden av det lange bordet, og hun forsøkte å ikke høres bekymret ut. Julian stirret et øyeblikk på henne, og så tok han seg sammen, reiste seg igjen og åpnet Haggada. Det var underlig – helt til i år hadde vi alltid fortet oss gjennom sederen. Seder-måltidet var blitt nesten som en lek for å se hvor raskt vi kunne komme gjennom teksten ved å lese fort og hoppe over avsnitt for å rekke Hildegards middag på rekordtid, fortrinnsvis før hun var klar til å servere maten, noe som fikk henne til å stønne og surmule. Denne kvelden ventet vi, og ved stilltiende samtykke ble hvert ord lest. Kanskje trodde de gudfryktige blant oss på bønner, kanskje håpet de at Han ville ha medlidenhet med dem på grunn av deres utholdenhet. Jeg trodde ikke det, men da jeg hørte tykke herr Finkelstein med dobbelthaker som skalv av inderlighet synge på hebraisk, ble jeg splittet mellom forakt for hans religiøse tro (jeg var tross alt Julians datter) og en følelse av indre harmoni. Ordene hans omga meg i mørket, og for mitt indre blikk så jeg dem skinne som kjente lys. Jeg så for meg Annas Moses, en helt på filmlerretet (kanskje James Stewart) som førte jødene gjennom en rosa ørken, og så en noe eldre, et glimt fra en fortelling jeg alltid hadde kjent. Som den moderne piken jeg var, ble jeg flau over herr Finkelsteins sang, og jeg fomlet med smørkniven. Han så opp mot himmelen helt uvitende om at det dryppet schmaltz fra 30


de fuktige leppene hans, og jeg ønsket at han skulle holde opp, at han aldri skulle holde opp. Vi mumlet velsignelsene over vinglassene, og den yngste, Jan Tibor, begynte ritualet med De fire spørsmålene: «Hvorfor er kvelden i kveld forskjellig fra alle andre kvelder? Hvorfor spiser vi bare matza i kveld?» Fru Goldschmidt dyttet lesebrillene inn på nesen og deklamerte svaret: «Matza spises under pesach som symbol på det usyrede brød som jødene hadde med seg da de flyktet fra Egypt fordi de ikke hadde tid til å vente på at det ustekte brødet skulle heve seg.» Margot snøftet. «Et jødisk hjem med tomt spiskammer? Ikke engang et brød? Virker helt usannsynlig for meg.» Jeg sparket henne under bordet så hardt at det ble blåmerke på leggen hennes. Da hun rykket til, merket jeg tilfreds at pulsen min slo fortere. «Elise. Neste spørsmål,» sa Julian med nøktern stemme. Han holdt opp en persilledusk og et eggeglass fylt med saltvann. Jeg leste fra den slitte boken i fanget mitt: «Hvorfor er det at vi alle andre kvelder spiser alle slags urter, men denne kvelden spiser vi bare pepperrot og bitre urter?» Julian la boken med sidene ned på bordet og så på meg som om jeg virkelig hadde spurt ham om noe som jeg ønsket å få vite svaret på. «Bitre urter minner oss om smerten til de jødiske slavene og om de små lidelser vi selv opplever. Men de er også et symbol på håp om bedre tider.» Han så ikke i Haggadaen, og da han fortsatte, skjønte jeg at ordene var hans egne: «En mann som har opplevd stor sorg og skjønt at den er over, våkner hver morgen og gleder seg over soloppgangen.» Han tok en slurk vann og tørket seg om munnen. «Margot. Neste.» Hun stirret på ham, og så kikket hun ned i boken. «Hvorfor er det at vi alle andre kvelder ikke dypper urten i det hele tatt, men denne kvelden dypper vi urten to ganger?» Julian dyppet en persillekvist i krukken med søt charoset 31


og lente seg over bordet for ĂĽ gi den til meg. Jeg puttet den i munnen og svelget den klissete blandingen av epler, kanel og vin. Han dyppet en ny persilledusk i saltvannet, ga den til meg og betraktet meg mens jeg spiste. Saltet svidde i munnen, og jeg smakte tĂĽrer og en lang reise over havet.

Profile for Cappelen Damm AS

Natasha Solomons Fortellingen i fiolinen  

I 1938 må jødiske Elise Landau forlate familien og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på det engelske godset Tyneford. Her møter hun...

Natasha Solomons Fortellingen i fiolinen  

I 1938 må jødiske Elise Landau forlate familien og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på det engelske godset Tyneford. Her møter hun...