Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser

Frederik Svindland (red.) og Maria Navarro Skaranger (red.)

Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-63811-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: the 808 / Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

Vinteren 2018 ble tre kjente forfattere invitert til å holde en forsvarstale for ett litterært verk fra de siste 25 årene som de mente fortjente en plass i fremtidens kanon. En av de inviterte var Ida Hegazi Høyer, og boken hun valgte å presentere var Pelargonia, min debutroman. Redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur på Cappelen Damm, John Erik Riley, var tilstede blant publikum den kvelden, og fikk ideen om å gi ut en hel bok der norske forfattere gjorde nettopp det Høyer gjorde, skrev om andre forfattere. Vi som skriver bøker har alle forfattere vi liker og ikke begriper hvorfor ikke blir mer lest, forfattere som blir misforstått eller oversett av kritikere, som er dyktige langt utover det normale og likevel knapt nevnes på utsiden av de litterære miljøene. Som forfatter er det nær sagt en del av jobben å jamre seg over den norske litterære offentligheten i dag, og ikke uten grunn, debattene er med bare få unntak grunne og utvendige, nominasjonene er traurige og forutsigbare, anmeldelsene – selv de gode – er ofte endimensjonale og mangelfulle. Når de grundige og lange lensingene av bøker kun blir noe få utvalgte til del, er det 5

på høy tid at det kommer en utgivelse som denne, med lesninger gjort av forfattere, en samling tekster som ikke er snevret inn verken av nyhetskriterier eller spalteplass, og som derfor representerer en motsats til tendensene i offentligheten.

Likevel var det ikke uten en viss vegring at jeg takket ja til å være redaktør på denne antologien. Den skulle nemlig inneholde en tekst som omtalte romanen min svært fordelaktig. Man skal jo som kjent ikke tro at man er noe, og det skulle tatt seg ut om en forfatter selv mente han kunne skrive, men her forsto jeg snart at jeg rørte borti en av grunnene til at mange forfattere knapt omtales i aviser og tidsskrifter. Kanskje er de rett og slett ikke fremfuse nok? Ideelt sett skulle man som forfatter selvsagt slippe å være fremfus, det er brysomt å stikke seg frem, og dessuten burde bøkene man skriver, dersom de er gode nok, tale for seg selv. Men på et eller annet tidspunkt, virker det som, holdt det ikke bare å skrive gode bøker lenger. Man måtte tilby noe mer. En personlig historie, en skjellsettende erfaring, en tøff tid man sto frem og snakket ut om.

Eller man måtte ta et oppgjør med noe, bryte et kulturelt tabu, legge en trendy tendens under lupen. Leserne skulle nå ha en belønning de fikk med på kjøpet. Bøkenes kvalitet havnet som følge av dette i annen rekke, samtidig som de ble mer omsettelige fordi de angivelig handlet om noe viktig og mer interessant. Dette er selvsagt ikke til forkleinelse for de som skriver viktige bøker, dem er det flere av, men problemet oppstår når de som ikke skriver på denne måten, verken høylytt eller tendensiøst, tar til takke med oppmerksomheten de får. Da forsvinner de fort i støyen.

Denne antologien er et forsøk på å løfte frem noen slike 6

stemmer, folk som ifølge forfatterne vi har invitert, skriver usedvanlig godt, men som kanskje ikke har fått de lesningene de fortjener.

Oslo, juni 2019, Frederik Svindland

Nå ser jeg boken som en duk Aina Villanger leser Monica Aasprongsitt verk Mnemosyne Nomenclatur.

Monica Aasprong. Vi må starte med navnet. Dette navnet hører til en norsk poet, som i mine øyne er en av Norges mest kompromissløse poeter i dag. Kanskje du har hørt navnet, men ikke noe om arbeidene hennes? Det som ligger bak navnet Monica Aasprong? Ofte er nettopp navnet inngangsporten til et større univers, og det er det Aasprongs nyeste verk Mnemosyne Nomenclatur demonstrerer: På hver side, i ni bind, står ett enkelt navn. Ingen andre ord. Kun navn.

Ikke engang sidetall får forstyrre de 2174 navnene i verket.

Boksiden, en hvit flate på ca 10x14,5 cm, er viet fullt og helt til hvert navn. Som for eksempel Gabriele D‘Annunzio, Benazir Bhutto, Fra Angelico, Franca Rame. Eller Muslim Ibn al-Hajjaj, Ibn Manzur, Mansur Al-Hallaj, Gilles Kepel, Orhan Pamuk. Tilfeldige utdrag av navneserier fra to forskjellige bind. De fleste av disse navnene er ukjente for meg, og umiddelbart renner hodet mitt over av spørsmål: Hvem er disse menneskene? Hvorfor er de plassert ved siden av hverandre, i akkurat den rekkefølgen? Hvilke navn er i det hele tatt med? Er det levende og døde? Er det ekte og fiktive personer? Og selvsagt; hva slags system er det Aasprong har sortert alle navnene inn i – det må jo være et system 11

bak dette? Hvordan har hun tenkt? Ja, hvordan forstå et slikt stort og samtidig minimalistisk innsamlingsarbeid, som ifølge poeten selv har pågått over flere år?

Når jeg får Mnemosyne Nomenclatur tilsendt, kommer den ikke i en vanlig boblekonvolutt, men i en liten kasse som må hentes på postkontoret. Og det slår meg, dette er ikke en bok. Det er et verk. På ca 4500 sider, fordelt over 9 bind i ulike tykkelser. En krysning mellom en bok og et kunstverk – ikke ulikt flere av de tidligere arbeidene til Aasprong.

Utgivelsen ble også lansert som del av en kunstutstilling ved Kristiansand kunsthall høsten 2018. Bakerst i hver bok, i en sparsommelig kolofon, står det at verket er gitt ut med hjelp av Norsk Kulturråd, og at det er trykket i 33 eksemplarer.

Ellers er det ingen forord eller etterord, ingenting som kan hjelpe leseren inn i verket. Helt konkret: Ni små (og vakre!) bøker i lys grå farge, ingen bilder, ingen baksidetekst, kun tittel og forfatternavn på forsiden – satt i gult, og ett navn på nesten hver side inni bøkene, med unntak av enkelte «pauser», hvor det forsiktige, lysegrå abstrakte mønsteret fra omslagets innside er gjentatt. På bokryggene er ordet mnemosyne blitt stokket om til et nytt ord, for eksempel synemnemo, nemosynem osv. Dette er hva jeg kan se, hva jeg har å gå ut ifra. Et forfatternavn, en tittel, ni bøker og en drøss med både kjente og ukjente navn inni bøkene. Hvor begynner jeg?

På Google selvsagt. Som røper at det ikke er kommet noen anmeldelser av Nomenclatur, kun to intervjuer, i Vagant og Klassekampen. Og at Aasprongs hjemmeside ikke har blitt oppdatert på noen år. Men det gjør at jeg kan gå inn på noen av de eldre verkene hennes, og starte der.

12

Det er heller ikke umulig at en omvei via historikken til Aasprong vil hjelpe oss inn i Nomenclatur. Aasprong har beveget seg ut av et alminnelig bokformat i alle de lyriske arbeidene sine. Unntaket er debuten Mellom Alex Gobulev og meg (1997), en heller tradisjonell roman i dette forfatterskapet, med en tittel som er verdt å merke seg når vi snakker om navn. En del år senere kom Soldatmarkedet (2003–2010). Deretter kom Et diktet barn (2010), en enorm bok til å være en diktbok, 17x23 cm stort format og nesten 300 sider lang – innbundet i et skinnende, speilflashy blått omslag som ber om oppmerksomhet. Når man åpner boka er diktene spredt over boksidene i diverse variasjoner, noen ganger med rett venstremarg i stramme dubletter, andre ganger står enkeltord kaotisk spredt rundt på siden.

Den underlige dialogen som går mellom mor og barn gjennom boka, fremkommer mest i billedskapende vers, men også i eventyraktige, korte fortellinger. Helhetlig er det en vill, nesten uhåndterlig tekstmasse delt opp i syv kapitler med titler som «(kappebæreren)», «(grensens fiol)», «jeg leter i jorda», «(Testamente)». Det minner om partiturer.

Jeg opplever boka som en stor tekstkomposisjon – nesten et musikkverk. Deretter kom Sirkelsalme (2013), hvor det musikalske og det konseptuelle er dratt enda litt lenger: En bok som verken har begynnelse eller slutt, men er laget som en ringperm der (postkort)arkene med nesten tusen dublettstrofer som starter med ordene «jeg så», kan vendes og vendes, i en evig sirkulerende bevegelse. Sirkelsalme har blant annet blitt fremført under Oslo Poesifestival med flere sangere og Maja Ratkje som komponist, i et halvannen times langt verk.

13

Både formmessig og innholdsmessig beveger Aasprong seg med kvantehopp ikke fra bok til bok, men fra prosjekt til prosjekt. Dette er som nevnt ikke bare bøker. Formgivningen, det fysiske formatet, og ikke minst formidlingen, fremføringen og visningen er en stor del av – og noen ganger selve – verket. Med Nomenclatur er det også noe mer: Dette handler ikke bare om verk, men vel så mye om prosess og arbeid – hva det innebærer å jobbe som poet i vår dataog internettstyrte hverdag. Men før vi går dit, skal vi ta en tur innom Soldatmarkedet (2003–2010), Aasprongs andre utgivelse, som jeg anser som et gjennombrudd, både med hensyn til respons og rent kunstnerisk. Soldatmarkedet er en samletittel for et tekstarbeid i flere deler og former; publisert som fragmenter i pamfletter og tidsskrift, som diktsamling på N.W. Damm & Søn, som lyd og opplesning på utstillinger, og som interaktive tekstbilder på nettsider som AfsnitP og Nypoesi. Ifølge Aasprongs hjemmeside pågikk prosjektet over flere år, og var et forsøk på å nærme seg selve tittelordet, og hva dette kan romme. (Ordet er hentet fra Dag Solstads berlinroman 16.07.41, og betegner et kjent, gammelt torg i Berlin, Gendarmenmarkt). Et av utgangspunktene var ordets enkeltbokstaver, og å danne bilder bestående av en enkelt bokstav, eller et enkelt ord dannet med flere bokstaver fra tittelordet, og diverse gjentakelser av disse.

En av de digitale publiseringene av Soldatmarkedet ligger fremdeles på nettsiden Nypoesi. Her danner bokstaven t en slags hengende tekstbilledvev, et langt diktåkle som endrer mønster for hver linje, som man kan scrolle seg nedover på nettsiden. T-duken fins også i fysisk format, i en pamflett 14

på ca 150 sider, gitt ut av forfatteren i forbindelse med Oslo Poesifestival 2007 (også med støtte fra Gasspedal og N.W. Damm & Søn): tttt ttttttt ttttttttttttttttttttttttttttttt ttttttttttttttt tttt ttttttt ttttttttttttttttttttttttttttt tttttttttttttttt tttt ttttttt tttttttttttttttttttttttttttt ttttttttttttttttttt ttttt tttttt tttttttttttttttttttttttttttt ttttttt ttttttttt tttttt tttttt tttttttttttttttttttttttttt tttttttttttttttt ttttttt ttttt ttttttttttttttttttttt ttttt tttttttttttttt ttttttt tttttt ttttttttttttttttt ttttttttt tttttttttttttttt tttttttt ttttt tttttttttttttttt ttttttttttttttt tttttttttttttt ttttttttt ttttt tttttttttttttttt ttttttttttttttttttttttttttttttttttttt tttttttttt ttttttt ttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttt Dette er undertegnedes hjemmetastede miniatyrkopi av en tilfeldig utvalgt del av tekstduken på side 42 i pamfletten.

Skal det leses? Skal jeg prøve å uttale teksten? Eller skal det bare betraktes, som et bilde? Er det et dikt? Eller er det et rent materielt tekstarbeid, uten tanke på bruksområde, meningsinnhold, hva det skal bety – en slags omfavnelse av bokstaven t, en ren t-oppmerksomhet? Og dermed et språklig arbeid som får meg til å tenke på den tidlige modernismen i litteraturen – som Mallarmé, og konkret poesi, og nyere tverrestetiske pionerer som for eksempel Öyvind Fahlström. Dette er en kunstnerisk tradisjon hvor språkets ytterside, fremfor det semantiske, altså språket som tegn eller lyd – i form av performance, dikt, bilde eller film – er utgangspunkt. Men så, når jeg stirrer lenge nok på t-duken, husker jeg også at Aasprong har uttalt at hun i dette arbeidet oppdaget at t-en er bærer av korset. Og plutselig er det 15

som om denne enorme samlingen av t-er fremtrer som et stort gravmonument, som om det bak hver t ligger en person, en historie, et navn. Et navn?

Kanskje vi kan nærme oss tekstduken og forstå mer gjennom en liten sammenligning: Hvis vi tenker oss at tekstbildet, i motsetning til det datalinjerte, stramt strukturerte tekstbildet, var utformet med en håndskrevet t. Da ville vi sannsynligvis sett et langt mer organisk, potensielt skjevt og «uperfekt» bilde. Og muligens se for oss en utøver som skriver t etter t etter t, for hånd, og tenke – slik vi kan komme til å tenke overfor en detaljrik, hyperrealistisk blyanttegning – oi, denne kunstneren har faktisk skrevet eller i hvert fall notert ned t etter t etter t, det må ha tatt tid – for en jobb! Poenget med sammenligningen er å fremheve arbeidet bak resultatet. Noe som kanskje er lettere å se i et kunstverk som en blyanttegning eller et klassisk oljemaleri, hvor vi på et vis også kan se håndverket, at det står et menneske bak, men som i digitale kunstuttrykk kanskje ikke er like synlig, og heller ikke blir vektlagt, eller verdsatt, i like stor grad. Som om vi da tenker at det er maskinen som har utført arbeidet, og at det da er litt juks, litt lettvint?

Men selv om Aasprong har skrevet t-ene med en monoton taste-bevegelse, og ikke en svingende manuell t-bevegelse i hånden, har det helhetlige arbeidet sannsynligvis tatt like lang, om ikke lengre, tid. Særlig med tanke på at i en annen del av Soldatmarkedet, som ble stilt ut som en installasjon på Skulpturens hus i Stockholm, blir tid og omfang vesentlig: Et slags arkiveringsarbeid som bestod i å sortere dokumenter med 16 000 automatisk genererte «tekstpermutasjoner», basert på 20 «originale» – dvs. av Aasprong 16

skapte – t-monofoner, og fordele den totale tekstmassen fysisk i et arkivskap i stål. Som Aasprong formulerer på Nypoesi: «Når man står overfor et tekstkorpus på 16 000 sider, så består en stor del av arbeidet i å håndtere tekstmassen, en ren fysisk akt». En ren fysisk akt er et uttrykk som henviser til arbeidet, det å faktisk jobbe med et slikt prosjekt, og ikke resultatet, som er det vi kan se på et nettsted eller i et utstillingsrom.

Hvis vi ser enda en gang på det data-komponerte tekstbildet. Nå ser vi ikke bare bokstaven t og mønsteret den danner, men kanskje også arbeidet bak, vi ser poeten som jobber. Og hva innebærer det å jobbe med språk og tekst i digitale medier – når Aasprong gjør det? Å bruke de tekniske begrensningene som fins i et word-program for eksempel, kan forstås som det Audun Lindholm i et essay om Soldatmarkedet kaller en «selvpålagt teknologiminimalisme»; som en slags «påkallelse av en tradisjon for det spartanske og bruken av de forhåndenværende hjelpemidler». En datamaskin har alle verktøyene liggende ryddig og lett tilgjengelig i kategorier, faner, portaler og programmer, og man blir slett ikke flekkete på hendene av å jobbe med denne trykksverten! Man må ha kunnskap om programmets funksjoner selvsagt, men i dag kan nok de fleste selv i den eldre generasjonen klare å bruke et tekstprogram og skrive noen bokstaver. Med andre ord trenger man ikke stor datakompetanse for å utføre et tekstarbeid som Soldatmarkedet, men – man trenger drift! Selve ideen selvsagt, men også intuisjon og lyst!

Dette arbeidet oppstår ikke bare ved å taste og trykke på et tastatur, det er noe som trykker lenger bak, og det er kanskje dette mystiske bak selve arbeidet jeg er mest interessert 17

i. Hvordan oppstår et slikt arbeid – hvor kommer ideen, men aller mest lysten, drivet, til å gjøre dette fra? Hvorfor vil noen sette seg ned og taste t etter t etter t etter t? Ja, hva er i det hele tatt slike ting som drift og lyst? Dette er urspørsmål jeg alltid kommer tilbake til når jeg møter arbeid som Aasprongs. Som jeg aldri blir ferdig med å undre meg over. Som kanskje er hovedårsaken til at jeg interesserer meg for det som for noen fremstår som innadvendt og vanskelig kunst, subjekt- og følelsesløs, dekadent, og uten kontakt med omverdenen. Men som samtidig, slik jeg forstår denne typen arbeid, er i kontakt med andre områder av vår bevissthet og måte å være i verden på – nemlig det spirituelle og meditative. Innadvendt og konsentrert kanskje, men samtidig oppløftet og utoverspredt – selvutslettende og hengivende på samme tid.

Som Aasprong selv forteller i en tekst om Soldatmarkedet (Nypoesi): «Computerteknologien har vært en betingelse for at Soldatmarkedtekstene har kunnet bli til, og da tenker jeg ikke bare på de automatisk genererte sidene, men også de som er skapt ved tastaturet» (min uthevelse). Dette handler nettopp om skapelse, om skapelsesprosess. Verket er skapt i tett forening med datateknologien. Og til tross for at poeten ikke er vokst opp i computer-æraen, og har «en sterk ambivalens forbundet med å bruke et høyteknologisk redskap til å skrive og ikke minst lagre tekster», er det nettopp «blandingen av redsel og fascinasjon, følelsen av avmakt og ikke fullt ut beherske eller stole på redskapet,» som kan sies å være noen av drivkreftene bak arbeidet. Vi lever i en datatid – den etter hvert etablerte og likevel truende antropocene tidsalder, datamaskinen er blitt vår 18

hverdags hovedperson, et uerstattelig kommunikasjonsmiddel og språklig bindeledd mellom individ og familie, venner, samfunn. Med tiden kanskje den eneste tekst-baserte forbindelsen mellom oss selv og omverdenen. Og hva gjør denne skremmende tanken med en ordarbeider? Er det nettopp ubehaget med å erfare sin egen avhengighet av et, i skrifthistorisk sammenheng, nytt medium som ligger til grunn for arbeidet? Men i stedet for å fornekte og ekskludere datamaskinen, gir Aasprong seg i kast med den og bruker den, ja utnytter den dumme maskinen hun er overgitt til, i kunstens tjeneste. Og på den måten forbinde datamaskinen med poesiens opphav, selve begrepets betydning, poeisis – det å skape noe som tidligere ikke fantes, ved hjelp av den!

I Vagant (4/12-18) forteller Aasprong at ordet nomenclatur «ramlet ned» i hodet hennes for fem år siden, og der og da satte i gang en langvarig innsamling av navn. Slik starter det: Et ord kommer til – eller kanskje like mye fanges opp av – poeten, og setter i gang noe som skal bli et uoverskuelig arbeid, som etter hvert ikke blir mulig å samle i én enkelt bok, slik avtalen med Aasprongs forlag, Cappelen Damm, i utgangspunktet var, men dermed får mulighet til å vokse ut av det norske standardformatet for en diktbok. Ett lite ord setter altså i gang bevegelser som holder en poet i arbeid i flere år. Men dette er heller ikke hvilket som helst ord, det er et ord som for mange er fremmed, et ord som fester seg hos poeten og ikke vil forsvinne, slik de fleste andre ord gjør. I Store norske leksikon står det at nomenklatur er «en liste over en samling av de navn, fagord el.l. som forekommer i en vitenskap eller en kunstart». Med Aa19

sprongs egen forklaring betyr nomenclatur: «benevnelse», fra latin nomen og calator: å sammenkalle gjennom navn.

Begrepet brukes altså om et system av navn eller regler for navngiving. Nomenclatur er et ord som utgjør en slags portal inn til et stort univers som faktisk ikke har noen ende (tenk deg listen over alle verdens navn noensinne!), men som må rammes inn av poeten selv. Reglene må settes, og det er her arbeidet begynner; hvordan begrense det potensielt uendelige universet av en navnesamling? Hva slags system skal arbeidet innlemmes i? Hvilke navn skal med, og hvordan velge ut? Helt konkret: Hva har poeten gjort? Jeg blar i det tykkeste bindet, leser navnene som står midtveis og ut til en pauseside, og velger dette utsnittet til en nærstudie: Valie Export Valerie Solanas Valentine de Saint-Point Valentino Niki de Saint Phalle Nicki Minaj Sophie Calle Maria Callas Roger Ballen Joseph-Ignace Guillotin Celestine Mariann de Bayonne Gyldenstierne Jacobus de Voragine Guy Bourdin Tracey Emin Renée Vivien

20