Ninni Schulman
Når alle klokker har stanset Oversatt av Kari Engen MNO
Ninni Schulman Originalens tittel: När alla klockor stannat Oversatt av Kari Engen Copyright © Ninni Schulman 2020 Published by agreement with Hedlund Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-66055-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Helena Hammarström Omslagsbilder: Samuil Velichkov / Arcangel Images, Ninni Schulman Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,8/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Onsdag 18. juli 2018
1
Håret var så stramt flettet at det gjorde vondt i hodebunnen. Noomi rettet på blusen og strøk hendene et par ganger over bomullsskjørtet, som nådde henne helt ned til støvlene. Hun hevet blikket, så ham inn i øynene og forsøkte å få tak i setningene som virvlet rundt i hodet. «Det er ikke hovmod som har ført meg til Dem, det er kjærlighet,» sa hun. «Bare kjærlighet kan redde barnet som roper på meg.» Örjan så ned på henne med avsmak. «Kjærlighetsordene skal du gi til Mats, som står der borte og glor på oss som en olm avlsokse. Var det ikke ham du hadde kjær?» Selv om solen hadde forsvunnet bak trærne, var det fortsatt varmt. Kinnene til Noomi brant, og svetten rant mellom brystene. Hun håpet at flekkene under armene ikke var synlige. «Kjærligheten til Mats tok Gud fra meg på tunet,» sa hun med fortvilelse i stemmen. «Nå tilhører den Dem, mester Tinglöf. Kjærligheten min skal beseire Deres mørke, og varme det som lyser.» Örjan grep henne hardt og bestemt i skuldrene. Ansiktet hans var så nær at hun kunne kjenne lukten av myggmiddel, og leppene beveget seg bare noen centimeter fra hennes. Øynene lynte – mørkere enn noen gang. «Hvis du ikke slutter å stryke rundt beina på meg som et kattekrek, skal jeg sette maur under skjørtene på deg, så du blir fri fra den fine kjærligheten din.» 7
Noomi svelget. Munnen var knusktørr. «Tråkk på meg, mester Tinglöf. Stemmen som roper på meg, kan uansett aldri stilnes.» «Kutt! » Magdalena Hansson lot kameraet synke og gransket resultatet på displayet. Kveldssolen ga bildene et behagelig naturlig lys, og det var fint av begge skuespillerne. Ingen pussige grimaser eller mørke skygger. «Vi tar pause der,» sa Gloria Lundgren og klappet i hendene. «Og så møtes vi borte ved kaffebordet sammen med journalistene.» Hun var som vanlig kledd i snekkerbukse, og hadde som alltid leppestift og et tjukt lag med kajal rundt øynene. Et tjuetall skuespillere og musikere begynte å bevege seg over bygdetunets knusktørre gressplen til langbordet, der det var satt fram pumpetermoser og plastdekkede fat med hjemmebakte boller. «Slå dere ned, alle sammen,» oppfordret Gloria. «Og ta for dere.» Magdalena fant seg en plass på benken ved siden av Länstidningens Linus Saxberg. Bygdespillets hovedrolleinnehaver, Örjan Edin, la den høye hatten foran seg på bordet og knappet opp ullfrakken. Hatten hadde etterlatt seg et rødt merke i den svette pannen hans. Noomi Björk, som spilte Marit, satte seg et stykke lenger borte. Resten av ensemblet slo seg ned litt her og der. Magdalena kjente igjen de fleste fra tidligere, fra alle de gangene hun hadde dekket enten arrangementer på kulturskolen eller fra Hagfors-revyen. Hun nikket til Hannes, sønnen til Petra Wilander, som satt i skjorte og vest sammen med de andre felespillerne. Bandet hans, Dystopian Dinner, hadde vært på vei opp og fram en periode, men nå var det lenge siden hun hadde hørt om dem. En lyshåret jente med skaut og linkjole, som Magdalena hadde sett opptre i flere skolekonserter, ble stående litt for seg selv, uten å kunne bestemme seg for hvor hun skulle sitte. 8
«Kom hit, Maria,» sa Gloria og klappet på benken ved siden av seg. «Det er plass her hos meg.» Maria rødmet under brunfargen, men gjorde som hun ble bedt om. «Forsyn deg,» fortsatte Gloria og holdt fram et av fatene. Maria tok sjenert en bolle og begynte å bryte biter av den som hun forsiktig stakk i munnen. Det var stille rundt bordet. Premierenervene var til å ta og føle på. Innimellom kom det små blaff av røyklukt fra skogbrannen som hadde rast nordøst for Ekshärad den siste uka. Örjan Edin, som ikke var på langt nær så flott i virkeligheten som på tv, nappet et lommetørkle opp av brystlomma og begynte å tørke seg i nakken. Mens kaffen ble pumpet ut og papirservietter sendt rundt, tok Magdalena opp blokk og penn av vesken. Det var blitt en stor sak i bygda da Gloria Lundgren bestemte seg for å sette opp det gamle spillet om den karismatiske urmakeren fra Ekshärad, og Magdalena hadde allerede skrevet flere artikler om oppsetningen tidligere den våren. Om Glorias ambisjoner om å knytte prosjektet til kulturskolen, der hun lenge hadde vært en av de store ildsjelene, og triumfen da hun kunne avsløre at hovedrollen skulle spilles av ingen ringere enn Örjan Edin, som hun var blitt kjent med i forbindelse med en teaterproduksjon tjue år tidligere. En ettermiddag i april hadde de sammen holdt pressekonferanse på bygdetunet. Magdalena hadde ikke så mye mer å spørre om, men Linus Saxberg var som vanlig på hugget, enda det var den siste arbeidsuka hans før ferien. «Dette spillet handler mye om de små menneskenes kamp mot øvrigheten,» forklarte Gloria. «Gale-Jon har også en viktig rolle. Det er han som gjennomskuer løgner og forstillelse, litt som barnet i ‘Keiserens nye klær’. Vi trenger mer av den formen for uredd klarsynthet i dag.» Hun lyste av iver, men Magdalena lyttet bare med et halvt øre og noterte sporadisk. «Hvordan er det med premierenervene?» spurte Linus og snudde seg mot Noomi Björk. 9
Noomi skjenket mer brus i plastkruset sitt. Små svetteperler skinte på overleppen hennes, og kinnene glødet i varmen. «Det går ganske greit,» svarte hun og satte fra seg brusflasken. «Vi er en fin gruppe, og Gloria passer på oss. Men litt spente er vi så klart.» «Sånn skal det være,» skjøt Örjan inn. «Nerver hører med. Ellers gjør man ikke sitt beste.» Magdalena innså at hun kunne skrive hele artikkelen uten å notere et eneste sitat. Alt de kom med, var forslitte klisjeer. Bla-bla-bla. Hvorfor var det aldri noen som kunne si noe uventet? Da det plinget i mobilen, tok hun den opp for å lese SMS-en. Det var ingen fare for at hun gikk glipp av noe viktig. «Er du på vei hjem?» skrev Petter. «Ikke ennå.» «Ok. Vi drar og tar et kveldsbad. Du kan jo komme etter hvis du får lyst.» «Ok. ♥» Men hun kom ikke til å få lyst. Det visste Petter også. Hvis hun var rask, kunne hun kanskje få være hjemme alene en stund, selv om det ikke virket særlig sannsynlig. Linus Saxberg var mer spørrelysten enn vanlig. «Forrige gang Tinglöf-spillet ble satt opp, begynte kirkeklokka å gå baklengs,» sa han. «Har dere merket noe underlig under prøvene denne gangen?» Gloria lo og ristet på hodet så den tjukke, grå fletta som lå i en krans rundt hodet, rørte på seg. «Absolutt ingenting, men vi får jo se hva som skjer på premieren. Vi forventer oss nesten at herr Tinglöf skal gi seg til kjenne på en eller annen måte.» Magdalena smilte stivt og noterte halvhjertet i blokka. «Dere er altså ikke bekymret?» spurte Linus henvendt til de andre ved bordet. «Nja,» svarte Noomi og rødmet. «Vi har jo hørt så mye, så man tenker litt på det.» «Du da, Örjan?» fortsatte Linus. «Du nølte aldri med å takke ja til denne rollen?» 10
Magdalena kikket undrende på Linus. Trodde han virkelig på dette, eller lot han bare som for å få dem til å snakke? Hun hadde aldri oppfattet Linus som spesielt åpen for det overnaturlige, snarere tvert imot. «Overhodet ikke,» konstaterte Örjan. «Det skal bli spennende å se hva den gamle narren finner på.» Magdalena fikk fram en anstrengt latter og la penn og papir ned i kamerabagen. Nå orket hun ikke dette lenger.
2
Da Petra Wilander forlot det luftkondisjonerte politihuset og kom ut på parkeringsplassen, slo varmen mot henne. Hele ettermiddagen hadde Christer Berglund og hun foretatt avhør av eiere og ansatte i Uvåskog. De mistenkte at det var maskiner derfra som hadde forårsaket den seiglivede skogbrannen mellom Hagfors og Ekshärad. Flammene var fortsatt ikke helt under kontroll, og i løpet av dagen var ytterligere noen bolighus blitt evakuert. For første gang siden hun flyttet, lengtet Petra tilbake til huset i Tjärnevägen. De siste nettene hadde hun nesten ikke sovet. Røyklukten hadde til og med gjort Roy urolig, enda han til Petras store sorg ikke orket å bry seg om nesten noe som helst lenger. Petra startet bilen, skrudde klimaanlegget på fullt, og lot den kalde luften fra viftene blåse henne i ansiktet. Hun vurderte om noe måtte handles før hun kjørte nordover, men fant ut at de hadde det de trengte. Geir skulle ikke komme før neste fredag, og hun og Hannes kunne varme noe fra fryseren. Han dukket som regel ikke opp før sent uansett. Petra kjørte forbi Lidl og Hotell Monica og fortsatte mot Ekshärad. Hun begynte å bli vant til pendlingen nå og kunne hver eneste sving utenat. Huset i Byn, som lå et par kilometer øst for Ekshärad, hadde hun bare leid fram til villaen ble solgt, men hun kunne godt tenke seg å bo i samme område også i fortsettelsen. Geir og hun hadde lekt med tanken på at han skulle få seg en jobb 12
i Torsby, og at de kunne bo sammen et sted midt mellom de to stedene. Men så var det det med barna han hadde halvparten av tiden, og barnets mor som ikke hadde lyst til å flytte fra Karlstad. De måtte bare se hva det ble til. På en eller annen måte løste det seg nok. Den skarpe kveldssolen blinket mellom trærne. Flimringen minnet henne om tiden før hun ble syk, hvordan hun hadde fått det for seg at det hadde vært noe galt med lysstoffrørene på kontoret hennes. Det viste seg å være verre enn som så. Da en antydning til hodepine meldte sin ankomst, tok hun fram solbrillene fra hylla oppunder biltaket. De verste etterdønningene etter separasjonen hadde i det minste lagt seg. Lasse hadde reagert med sjokk da Petra fortalte at hun ville gå fra ham, og både Nellie og Hannes hadde først tatt farens parti, noe hun på sett og vis kunne forstå. Hvorfor gå fra en mann hun hadde det bra sammen med? Hvorfor var ikke det nok? Hvorfor måtte hun rasere en hel familie på grunn av en forelskelse? Hvem visste hvor lenge den kom til å vare? Hva var hun egentlig ute etter? Lasse hadde vekslet mellom å være sønderknust og forunderlig passiv, to ytterligheter hun aldri hadde sett hos ham i løpet av de tjuefem årene de hadde vært sammen. Han påsto at hun hadde en midtlivskrise. Da han spyttet det ordet i ansiktet på henne, forsøkte hun å slå det fra seg, men på et eller annet plan hadde han trolig rett. Livet varte ikke evig, og det var på tide å velge hvordan hun ville leve det. Hvem visste hva fremtiden ville bringe? Om svulsten kom tilbake. Selv om hun forsøkte å la være å tenke på det, lå engstelsen hele tiden der under overflaten. Nå var Nellie i det minste villig til å snakke med henne, og hun svarte som regel på meldinger, noe som var et klart fremskritt. Og Hannes bodde tross alt hos henne i sommer. Denne vakre sommerkvelden aktet hun ikke å ødelegge 13
med grubling. Når hun kom hjem, skulle hun spise noe lett og ta seg et kveldsbad. Livet var en gave. Lasse ville sikkert stable seg på beina igjen, han også. Det kom til å ordne seg.