Bart Moeyaert
Nå heter alle Sorry Oversatt av Hedda Vormeland
Bart Moeyaert Originalens tittel Tegenwoordig heet iedereen Sorry Oversatt av Hedda Vormeland Copyright © 2018 by Bart Moeyaert First published in 2018 by Em. Querido’s Uitgeverij, Amsterdam Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 Innkjøpt av Norsk kulturråd
This book was published with the support of Flanders Literature flandersliterature.be ISBN 978-82-02-66310-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Magnus Riise Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen Satt i 10,5/13,1 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Broren min sitter klar med kniv og gaffel i hendene. Han er sulten, sier han. «Ikke jeg noe særlig», sier jeg. Jeg synes det er altfor varmt til varmmat. På den bare brystkassa til Alan er det et utropstegn. Det er blitt skåret i brystkassa hans tre ganger, men det ser ut som én gang, og han lever fortsatt. Dunk dunk sier hjertet hans, til venstre for det arret. Nei, forresten, dunk dunk sier halvparten av hjertet hans.
2
Bak ryggen på meg sier mikrobølgeovnen pling, men likevel setter ikke mamma noe på bordet. Hun setter seg og planter albuene ved siden av tallerkenen sin. Hun sier det er noe hun vil snakke med oss om. «Rolig», sier hun til Alan, og så holder hun hånda foran fjeset på ham, som om han har snakket altfor mye, enda Alan er helt rolig og sitter stille og puster. Hun tar fra ham kniven og gaffelen. Så setter hun albuene på bordet igjen og legger haka på hendene. Hun flytter blikket fra meg til en flekk på bordplata, den er formet som en fisk. Hun trekker pusten dypt og sier at faren min og dama hans vil gjøre ting litt annerledes enn før. Jeg sier: «Mamma, bare dropp innledningen.» Uten innledning sier hun at pappa og Cruz synes jeg er uhåndterlig. Det er ikke noe nytt. Men forslaget som kommer etter, er nytt. De synes det ville vært enklere om jeg ikke kom og var hos dem hver helg lenger. De tror annenhver uke 6
ville vært bedre. Eller hver tredje. De tror at jeg også heller vil det. Ikke sant? Det høres ikke ut som noe forslag. Det høres ut som noe vi skal. Likevel vil de vite hva jeg mener om det. Jeg flytter blikket fra mamma til den hvite tallerkenen foran meg. Det ligger ikke noe på den, men hallo: se litt nøyere etter. Plutselig ligger det et seigt kjøttstykke der som jeg ikke har bedt om. Jeg sier: «Jeg er ikke uhåndterlig. Jeg er bare litt slitsom noen ganger.» «Det er ikke mine ord, Bianca», sier mamma. «Nei», sier jeg. «Men det hadde gått an å si imot pappa.» Stemmen min dirrer. Mamma rister på hodet og later som hun smiler. «Jeg bare gjentar det han har sagt», sier hun. «Så kan du snakke mer om det med ham og Cruz, når de kommer og henter deg i ettermiddag. Du bestemmer. Du vet at du er ei jente med bruksanvisning, og det forholder jeg meg til. Du ville ha det uten innledning, så da pakket jeg ikke inn budskapet. Jeg bruker det ordet de brukte.» Uhåndterlig. Jeg skyver fra meg tallerkenen. Jeg ser på Alan, som har løftet opp kniven og gaffelen igjen og lar dem stå og vente på fôr fra mikrobølgeovnen på hver sin side av tallerkenen som et par soldater. «Og han?» sier jeg til mamma og nikker mot Alan. For min del kan han gjøre hva han vil med det 7
bestikket. Selv om han holder kniven farlig nær fjeset og nesten stikker ut et øye. Alan ser på meg. Han sukker. Han vil ikke vite hva jeg synes. Men mammas forklaring hører han på. Hun sier at det ikke blir noen endringer for ham. «Sånn må det jo bare bli, med helsa hans. Gutten er ni.» Mamma mener at han bare er ni, men hun sier det som om han aldri kommer til å bli ti. Jeg himler med øynene. Hjelpes. Mamma og teater. De siste par månedene har hun gått på kurs, det er lett å se. Alan får lyst til å framføre det han har fått høre. At jammen er han en stakkar. Et ynkelig kryp. En forsvarsløs skapning. Han lar hodet dingle over kanten på stolryggen, og han stønner, og sier med stemmen til Stewie fra Family Guy at han er sulten. Han sier at han kunne spist en hel kjøttpudding. En hel gryte med varme kirsebær dytter han i seg så lett som bare det. Ja vel, ja. Han får vann i munnen bare ved tanken. Mamma legger fingeren på den hvite pillen ved glasset hans. Hun skyver den mot ham. «Fint», sier hun. «Begynn med denne, du.» Hun plukker gaffelen og kniven ut av hendene på ham etter tur og legger dem ved siden av tallerkenen hans. Hun sier at maten snart kommer, og at hun skal være fornøyd om han tar to–tre–fire biter. «Bianca og jeg er straks ferdig med å prate.» 8
Alan har gap som en ulv og mage som en mus. Før det ligger noe på tallerkenen hans, er han kjepphøy, men så snart maten er servert, er det alltid for mye for ham, og så gir han opp. Jeg ser på mamma, og jeg spør med blikket om hun venter av meg at jeg straks skal si pling fordi jeg har tenkt over den nye planen til pappa og Cruz i ett minutt og funnet ut at det er greit / null problem / supert / tross alt / alt i alt / så klart. Hun venter. Jeg sier ingenting. Pling kan hun bare glemme. Jeg synes ikke det er greit. Jeg har noe annet i tankene. En helt annen plan. Hun lener seg fram mot meg, som om jeg har sagt noe og hun ikke fikk med seg hva. «Sitt nå ikke der og lat som om du har gledet deg til de helgene, Bianca. Jeg har ikke akkurat inntrykk av at du kommer til å savne det, eller hva? I mai var du glad til da de sa at de heller ville komme og hente deg på lørdag i stedet for fredag. Til og med halvannen dag i hus med dem er i lengste laget for deg.» «De bor ikke i et hus.» «Visst bor de i et hus. De bor sammen med mange andre, og den bygningen har et tak, altså er det et hus, det er sånn faren din vil ha det.» «Og Cruz», sier jeg. «Ja vel.» Jeg trekker på skuldrene. En bygning som har vært pakkhus, der det nesten ikke er vegger og omtrent alt tilhører alle, det er / ja vel da / det er et hus / det er tak oppå. 9
Et par sekunder, mer trenger jeg ikke for å bestemme meg for at jeg ikke er klar for resten av denne praten. De lærer aldri: først tar de avgjørelser uten meg, og så spør de om jeg synes det er en bra avgjørelse. Denne gangen er det nei. Jeg er ikke klar for broren min som først oppfører seg som et utsultet dyr og går løs på tallerkenen sin, og så bare pirker i kjøttet et par ganger før han ber om en brødskive – og får det også. Jeg er ikke klar for bærsaus som ser ut som blod. Og at vi må spise forsiktig, for kirsebærene lager flekker, og kjøkkenet er hvitt og nytt, og se så nydelig grønn vindusbladplanten er. Jeg skyver stolen bakover. Stolbeina skraper bortover gulvflisene. Mamma tar seg til hodet. Perfekt. Jeg sier: «Jeg er ikke sulten.» «Du må spise.» «Ikke jeg, nei», sier jeg. Mamma sier til ryggen min at jeg må bli her. At jeg må spise for ikke å bli sulten etterpå. At jeg ikke må oppføre meg så ukoselig. At snart kommer en kamerat av Alan for å leke med ham. Og at den kameraten har en helt spesiell mor. At jeg kommer til å bli helt henrykt, for jeg kjenner henne. Helt sant. Det sverger hun på. «Du synes hun er fantastisk.» Siden jeg ikke svarer, tar hun en annen tone. Hun sier at jeg er urimelig. At det nesten ser ut til at hun må gi pappa og Cruz rett. 10
Jeg blir stående urørlig ved foten av trappa, med hånda på gelenderet. Uhåndterlig. Mamma sier ikke det ordet, men det farer gjennom hodet på henne. Det er mye jeg gjerne skulle gjort og mye jeg gjerne skulle sagt, men jeg trekker pusten dypt og puster kjempesakte ut igjen. Alan sier: «Jeg hører henne puste, hun lever fortsatt.» «Ja», sier mamma. Hun tar med seg tallerkenen hans bort til gryta med kirsebær på komfyren og spør hvordan man uttaler navnet til han kameraten hans igjen. «Sjess?» Alan sier et navn som likner. «Nettopp», sier mamma. «Sånn.» De fniser sammen. Her blir jeg ikke værende. Den fnisingen på tomannshånd gjør alltid at det liksom blir litt svart foran øynene mine. Jeg klapper meg på bukselomma. Har jeg med meg nøkkelen min? Ja. Jeg åpner utgangsdøra vår. Så drar jeg igjen døra etter meg. Jeg vil ikke du skal tro jeg er sint, men jeg synes ikke det gjør noe at du tror jeg er sint.
11
3
Mamma kaller meg vill. Hun sier: «Jeg skjønner hvordan du har det, jenta mi. Sånn var jeg også da jeg var på din alder.» Før måtte hun slippe ut damp for den minste ting, for ellers ville hun begynt å slenge ting rundt seg. Jeg vet hva damp er, men hun har ikke peiling på hvordan jeg har det. Hun sammenlikner meg med en bortskjemt unge som ligger rasende på gulvet og sparker med beina og brøler nei nei. Hun tar feil. Jeg er mye villere enn hun tror, med én forskjell: Jeg lager nesten ikke noe bråk. Når jeg kommer hjem igjen etterpå, kommer hun til å spørre hvor jeg har vært. Hun kommer til å ville vite om jeg har vært forsiktig. Har spaserturen hjulpet og har dampen sluppet ut? Er jeg blitt – øh – håndterlig igjen? Jeg kommer til å si ja. Jeg kommer til å beskrive en spasertur jeg ikke har tatt. 12
Du kommer til å se meg peke. Under armen hennes. Med fingeren krysser jeg brua. Jeg peker bort forbi biblioteket. Jeg peker i en sving rundt omsorgsleilighetene, og jeg sier noe om folk som jeg ikke har sett. Eller jeg sier at jeg ble gående og drive på lekeplassen, og at jeg satt på huska. Hun går på teaterkurs – det trenger ikke jeg. Hun kommer til å se meg i øynene, og jeg kommer til å se tilbake og fortsette å finne på helt til hun tenker: Det går rette veien med Bianca. Ungen har det ikke lett, men jeg skal være glad til bare det blir litt mindre vanskelig for hver dag som går. Hun skulle bare visst.