LIVETS BIBLIOTEK
Albert Camus M YT EN OM SI S YF O S Essay om det absurde Oversatt og med etterord av Bernt Vestre Forord av Dag Solstad
Originalens tittel: Le mythe de Sisyphe © 2019 Éditions Gallimard, 1942 © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 Denne utgave utgitt av Arneberg (Livets Bibliotek), et imprint i Cappelen Damm ISBN 978-82-02-62453-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Sats: Type-it AS Omslagsdesign: Bengt Olsson Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Satt i 10,1/13,1 pkt. Palatino og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.arnebergforlag.no
Innhold
Forord: Et essay av Dag Solstad . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Et absurd resonnement . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det absurde og selvmordet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De absurde murer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det filosofiske selvmord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den absurde frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det absurde menneske. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Don Juanismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Komedien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Erobringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det absurde kunstverk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Filosofi og roman . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kirilov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skapelse uten morgendag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Myten om Sisyfos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Appendiks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
41 42 49 68 91 106 109 117 124 132 132 143 152 158 164
Etterord ved Bernt Vestre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
181
Forord
I min siste roman spiller Albert Camus og Myten om Sisyfos en stor rolle i forholdet mellom den aldrende og dødsmerkede Bj. Hansen og hans sønnesønn, den unge studenten Wiggo. Dette er årsaken til at Øivind Arneberg har bedt meg om å skrive forord til denne nytrykkede utgaven av Myten om Sisyfos, som kommer ut på Arneberg/Livets bibliotek – et imprint i Cappelen Damm. Myten om Sisyfos kom ut på fransk i 1942, og kom på norsk for første gang i Cappelens upopulære skrifter i 1953. Denne utgaven leste jeg ikke i 1953, da var jeg bare 12 år, og noe vidunderbarn har jeg aldri vært, men en gang før 1965, da jeg studerte idéhistorie ved Universitetet i Oslo, sannsynligvis i 1963, og debuterte som forfatter, det i 1965. Det er altså lesningen av et filosofisk verk fra begynnelsen av 1960-tallet, som åpenbart har fulgt meg gjennom godt over 50 år (57 år) jeg benyttet meg av som forlegg i en roman skrevet i 2019. Det betyr at det har vært et verk som må ha gjort sterkt inntrykk på meg, da jeg leste det, og som ikke bleknet med årene, som så mange andre bøker som gjør inntrykk
LIVETS BIBLIOTEK
7
i et følsomt sinn, men forsterket seg og åpenbart har blitt en vesentlig del av min identitet, gjennom skiftende livsfaser i mitt liv. Men samtidig: Ikke én gang på alle disse årene har jeg tatt Myten om Sisyfos fram igjen og lest den på nytt. Før nå, da jeg skal skrive dette forordet. Min gamle utgave, med det karakteristiske gule omslaget som preget Cappelens upopulære skrifter den gang, fant jeg ikke da jeg lette etter Camus-bøker i min bokhylle, den må ha forsvunnet, blitt lånt bort eller gitt bort en gang i løpet av livets gang, og var nå forsvunnet. Heldigvis sto det en annen utgave i bokhylla, J.W. Cappelen forlags utgave fra 1994, som gjenoppliver Cappelens upopulære skrifter i ny innpakning, og med nye titler, deriblant de mest populære gamle. Denne var oversatt og med etterord av Bernt Vestre og oversettelsen skjedde på grunnlag av utgaven i Id Gallimard fra 1972. Min opprinnelige utgave bygde på den franske originalen fra 1942. Denne nye utgaven, som jeg nå åpnet, var min kones, og den jeg her har benyttet. Den har altså ingen spor av min opprinnelige lesning, ingen understrekinger, ingen begeistrede utrop, ikke engang en blekkflekk etter meg fra 1960-tallet. Hvorvidt min opprinnelige utgave hadde spor av min daværende lesning vet jeg ikke, da denne har forsvunnet for meg. Muligens, ja, kanskje sannsynligvis, hadde den det, men det vil jeg antakeligvis aldri få vite, hvis ikke boka etter at dette forordet har stått på trykk, dukker opp igjen. Men den utgaven jeg nå benytter meg av, den fra 1994,
8
LIVETS BIBLIOTEK
som bygger på den franske, ikke originalen fra 1942, men den fra 1972, den inneholder et appendiks til slutt, med tittelen: Håpet og det absurde i Franz Kafkas verk.1 Det gjorde helt sikkert også den utgaven jeg leste i 1963, men det husker jeg ikke. Det jeg derimot husker var at jeg leste alt som fantes på norsk av Franz Kafka i disse år, og jeg strenet derfor nå bort til bokhylla hvor bøkene til Kafka sto. Og der sto de! Ikke alle, forbausende nok, men jeg var fattig på den tida, og lånte bøker av andre, eller på biblioteket. Derfor fant jeg ikke Prosessen der, eller alle novellene, skuffende nok. Men det jeg fant var Amerika, og en novelle-antologi, og hele to utgaver av Slottet, en dansk utgave fra 1963, og en norsk utgave i 2. opplag fra 1976, første opplaget kom i 1965, i Gyldendals Lanterneserie, den hadde jeg imidlertid ikke, derimot hadde jeg, via min kone, 2. opplaget av den samme, fra 1976. Jeg slo straks opp den danske utgaven, Dansk Gyldendals Bekkasinbøger fra 1963, oversatt av H.C. Branner, og der fant jeg det: sporene. Sporene etter den unge Solstad, understrekingene, utropene! Fra lesningen av Franz Kafkas Slottet i 1965. Jeg understreker at heller ikke Prosessen, eller Slottet, eller andre bøker av Kafka har jeg lest om igjen etter den første raptus på begynnelsen av 1900-tallet, men de har fulgt meg hele tiden, som ballast, bevisst og ubevisst. Mitt skip er altså lastet med Kafka. I likhet med Myten om Sisyfos. Slottet hadde jeg til og med kjøpt, 1 Appendikset sto ikke på trykk i originalutgaven fra 1942. Der sto et kapittel om Dostojevskij og selvmordet. Dette ble i den franske utgaven fra 1972 erstattet med appendikset om Franz Kafka. Dette appendikset er igjen et opptrykk av en artikkel Albert Camus hadde på trykk i tidsskriftet L’Arbalète nr. 7 i 1943.
LIVETS BIBLIOTEK
9
og det for at da eide jeg den, og kunne understreke i den så mye jeg ønsket. Det viser at jeg satte Slottet foran Prosessen, som jeg også hadde slukt, men ikke måtte eie. Dette nevner jeg fordi også Camus åpenbart satte Slottet over Prosessen. I Myten om Sisyfos skriver han, idet han foregir å oversette Kierkegaards «Man bør slå ihjel det jordiske håp, det er bare da man kan redde seg gjennom det sanne håp» til «Man må ha skrevet Prosessen for å gi seg i kast med Slottet.» Derfor begynner jeg dette forordet om Myten om Sisyfos med å skrive detaljert om Franz Kafkas Slottet. I realiteten en analyse av mine fotnoter til Slottet, understrekingene og utropene, altså sporene. Jeg har arbeidet slik med dette forordet, i rekkefølge: Først leste jeg Myten om Sisyfos, så fant jeg fram Slottet. Deretter leste jeg om igjen appendikset til Myten om Sisyfos, det om Håpet og det absurde i Franz Kafkas verk. I skrivende stund arbeider jeg med mine understrekinger til Slottet. Selve Slottet har jeg lest to ganger. Dette fordi jeg ved gjenlesningen av appendikset om Franz Kafkas verk fant noe aldeles interessant, som har med skrivingen av dette forordet å gjøre. Camus’ appendiks begynner slik: «Hele Kafkas kunst består i å tvinge leseren til å lese om igjen. Hans oppklaringer, eller hans mangel på oppklaringer, antyder forklaringer, men de blir ikke avslørt helt klart, og de krever, for å virke velbegrunnede, at historien blir lest om igjen under en ny synsvinkel. Under tiden finnes det to mulige fortolkninger, som gjør to gjennomlesninger nødvendig. Det var det forfatteren ønsket.» Dette har jeg altså gjort, lest Kafkas Slottet to ganger, nettopp fordi jeg skulle skrive dette forordet, og underkastet meg derfor,
10
LIVETS BIBLIOTEK
frivillig, forfatteren av Myten om Sisyfos. Når jeg deretter skal reflektere over de understrekingene den unge Solstad gjorde i Slottet, håper jeg dette vil kaste så mye lys, både over den unge forfatterspirens opptatthet av Kafkas diktning, og tyngden av den verdi han har båret Slottet med seg gjennom livet, og som også forhåpentligvis vil forklare tyngden av den verdi Myten om Sisyfos på tilsvarende vis har hatt for ham, selv om han som sagt tidligere bare har lest Slottet én gang, i likhet med Myten om Sisyfos, den gangen i ungdommen, på begynnelsen av 1960-tallet. Jeg vender meg derfor til de notatene jeg gjorde da jeg leste Slottet, sannsynligvis i 1963. Det er ikke lett å tolke disse notatene, disse tegnene i margen på Slottet. En tidlig understreking lyder: «Skulle K. dømme etter bare det ytre inntrykket, så hadde han gjort dumt i å gi seg ut på den lange vandringen, det hadde vært klokere om han hadde besøkt sitt gamle hjem, hvor han ikke hadde vært på lang tid.» Hvorfor har jeg valgt å understreke dette? Vanligvis vil man lete i det som står foran, eller like etter, for å se om løsningen ligger i den sammenhengen understrekingen er gjort i. Men det er neppe slik her. Det virker som om det er hentydningen til Kafkas fortid, hans gamle hjem, som er årsaken til at jeg har understreket. Det betyr at jeg alt nå på side 12 er innstilt på å se nærmere på K.s fortid. Hvem er han, hvor kommer han fra, og hvorfor har han kommet hit? På s. 33 har jeg et tilsvarende rop i margen. «Det var som denne seieren ga ham styrke for et langt liv, og det var ikke helt tåpelig, for her han gikk i snenatten mange år senere ved Barnabas’ arm, kom den ham til hjelp.» Også her er det grunn til å tro at det er
LIVETS BIBLIOTEK
11
hentydningen til K.s liv før han ankom Slottets landsby, som er årsaken. Jeg har på dette tidspunkt, i løpet av 33 sider, foretatt seks understrekinger, hvorav hele to om K.s fortid. Det får meg til å lure på om understrekingene ikke er foretatt etter min hittil antatte eneste lesning av Slottet, men at det kan være en annen, eller til og med en tredje gjennomlesning av Slottet, riktignok innenfor absolutt samme tidsrom. For det er merkelig at disse to understrekingene er foretatt så tidlig, det rimer best at disse kommer etter at jeg har begynt på andre, eller til og med tredje gjennomlesning. For disse to tidligere understrekingene tyder på at jeg alt kjenner boka, og at K.s liv før han ankommer Slottets landsby er verd å merke seg, for en ung mann som på død og liv selv vil bli forfatter og p.t. forberedte seg til eksamen i idéhistorie grunnfag ved Universitetet i Oslo. Det viste seg da at jeg ikke streket under flere hentydninger til K.s fortid, og det er nå og da, men svært sjelden, hentydninger til den i Slottet. Jeg husker i farten at det nevnes et sted at han hadde forlatt kone og barn for å tiltre denne stillingen, som landmåler for Slottets landsby, men dette fikk meg ikke til å komme med et utrop. K.s fortid er interessant for meg bare i begynnelsen, senere henvises det aldri til dette merkelige trekk ved romanen, det er som det renner ut i sanden for meg, kan man si, etter hvert som denne glassklare, helt gjennomsiktelige, men høyst gåtefulle romanen utvikler seg. På ett plan kan hele denne romanen fortelles som en historie hvor den nettopp ankomne landmåleren K. kommer i skvis mellom sin forelskelse i skjenkestuepiken Frieda på Herregården og den utstøtte familien til
12
LIVETS BIBLIOTEK