Myrgraven by Cappelen Damm AS

Myrgraven

Val McDermid

Myrgraven Oversatt av Henning Kolstad

Val McDermid Originalens tittel: Broken Ground Oversatt av Henning Kolstad © Val McDermid, 2018 Published by agreement with David Higham Associates Limited Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63996-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Sean Garrehy, LBBG Omslagsfoto: Arcangel Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken begynte med at en bokhandler fortalte meg en historie. Derfor dediserer jeg den til alle bokhandlere som er glad i historier og dytter dem i hendene på oss og sørger for at vi blir henfalne.

Tre kan holde på en hemmelighet – om to av dem er døde. Benjamin Franklin, Poor Richard’s Almanack

1944 – Wester Ross i Skottland Spadenes støt i tett myrjord var en umiskjennelig lyd. De gled ut og inn av takt, overlappet hverandre, skilte seg, dannet tette bølger, kom i takt igjen, omtrent som karenes andpustne åndedrett. Den eldste av de to gjorde et lite opphold, støttet seg på spaden og lot sval natteluft tørke svetten av nakken. Han følte en ny respekt for gravere som måtte gjøre dette hver eneste arbeidsdag. Når alt dette var over, skulle han aldri velge et slikt levebrød. «Heng nå i, gamlefar,» ropte den andre lavt. «Vi har ikke tid til kaffepauser.» Han som hvilte var klar over det. De hadde vært sammen om å sette i gang med dette, og han ville ikke svikte kameraten. Men pusten strammet i brystet. Han dempet et host og tok spaden fatt igjen. De hadde i det minste valgt en gunstig natt. Klar himmel med en halvmåne som ga akkurat nok lys til å arbeide i. Visst ville de være synlige for enhver som kom oppover skogsveien fra våningshuset. Men hvorfor skulle noen være på farten her midt på natta? Ingen patruljer bega seg så langt opp i dalen, og takket være måneskinnet slapp karene å bruke lys som kunne vekke oppmerksomhet. De følte seg trygge på at de ikke ville bli oppdaget. Med deres bak7

grunn og opplæring falt hemmelige operasjoner tross alt helt naturlig. Et svakt vinddrag fra fjorden bar fjærelukta av tang og et svakt sus av bølgeslag mot klippene. Av og til kom det et trøstesløst skrik fra en nattfugl ingen av dem visste hva var, og hver gang skvatt de. Men jo dypere hullet ble, desto mindre brydde de seg om utenverdenen. Til slutt kunne de ikke se over kanten på gropa lenger. Ingen av dem var klaustrofobe, men en kunne bli litt utilpass av å være så innestengt. «Det holder.» Den eldste stilte stigen mot grøfteveggen og klatret opp i verden, lettet over å merke at lufta rørte seg rundt ham igjen. Et par sauer rørte seg på den andre siden av dalen, og i det fjerne bjeffet en rev. Men det var fortsatt ikke tegn til andre mennesker. Han gikk til tilhengeren ti–tolv meter unna, der en presenning skjulte noe stort og rektangulært. Sammen trakk de den grove duken til side og avdekket de to kassene de hadde bygd tidligere. De minnet om et par grovsnekrede likkister som lå på siden. Karene gikk bort til den første kassa, grep tauene den var surret fast med og halte den sakte ut av tilhengeren. De stønnet og svor av anstrengelse da de bar den bort til kanten av grøfta og senket den forsiktig. «Faen!» utbrøt den yngste da tauet gled for fort gjennom den ene nevens grep og forbrente håndflaten. «Klapp igjen, for svingende. Du vekker jo hele dalen.» Han trampet tilbake til hengeren og kastet et blikk over skulderen for å sjekke at den andre fulgte etter. De gjentok operasjonen, langsommere og mer klosset denne gangen; det røynet på kreftene nå. Så var det å fylle hullet. De arbeidet i bister taushet, spadde så fort de kunne. Da mørket begynte å falme langs fjellene i øst, gikk de løs på jobbens siste fase – å trampe torvstykkene på plass igjen. De var slitne og skitne, og de luktet vondt. Men jobben var gjort. En vakker dag i fremtiden ville dette bli verd strevet. 8

Før de slepte seg inn i førerhuset igjen, trykket de hverandre i hendene og ga hverandre en hardhendt klem. «Vi greide det,» sa den eldste mellom hostekulene og halte seg opp i førersetet. «Vi har faen meg greid det.» Mens han sa de ordene, smøg Mycobacterium tuberculosis-organismer seg rundt i lungene og ødela vev, gravde hull, blokkerte luftveier. Innen to år kom han til å være evig utenfor rekkevidde for konsekvensene av sine handlinger.

2018 – Edinburgh Den friske nordavinden i ryggen drev kriminalsjef Karen Pirie opp Leith Walks jevne stigning mot kontoret. Blåsten fikk det til å krible i ørene, som allerede var hardt plaget av vinkelslipere, pressluftbor og rabalder i det store rivningsprosjektet som dominerte øvre ende av gata. Det skulle bygges luksusleiligheter, eksklusive forretninger og dyre restauranter, noe som sikkert kunne gi Edinburghs økonomi et løft, men Karen trodde ikke hun kom til å bruke særlig mye tid eller penger der. Det ville være fint, syntes hun, om kommunen kunne finne på ting som gagnet innbyggerne mer enn turistene. «Sure gamle megge,» mumlet hun for seg selv da hun svingte inn i Gayfield Square og gikk mot de lave betongklossene som huset politistasjonen. Nå, over et år etter at Karen mistet all forankring i tilværelsen da livsledsageren gikk bort, prøvde hun bevisst å bryte det teppet av tungsinn som hadde senket seg over livet. Hun nikket en hilsen til ordensbetjenten i resepsjonen, hakket på kodetastene med en hanskekledd finger og marsjerte bortover den lange korridoren til et kontor som liknet en motvillig attpåklatt. Karen åpnet døra og bråstoppet på terskelen. Det satt en fremmed bak den ellers ubenyttede tredje pulten i lokalet. Han hadde beina på papirkurven, Daily Record åpen på fanget og et meldekket baconrundstykke i den ene hånden. 10

Karen gjorde et teatralsk nummer av å rygge ut igjen og glo på dørskiltet hvor det sto «Avsnitt for historiske saker». Da hun snudde seg mot rommet igjen, satt den provoserende vesle spretten fortsatt med fjeset mot avisen, men blikket hvilte på henne, årvåkent, klart til å dukke ned i spaltene igjen og late som ingenting. «Jeg vet ikke hvem du er eller hva du gjør her, gutten min,» sa hun og gikk inn. «Men én ting skal du vite. Det er altfor sent for deg å gjøre et godt førsteinntrykk.» Uforhastet flyttet han beina fra papirkurven til gulvet. Før han rakk å si eller gjøre noe mer, hørte Karen tunge, velkjente skritt i korridoren bak seg. Hun kikket over skulderen og så kriminalkonstabel Jason «Mynte» Murray komme gående mens han prøvde å holde tre begre med Valvona & Crolla-kaffe balansert oppå hverandre. Tre begre? «Hei, sjef, jeg skulle kanskje ventet til du kom, men kriminaloverkonstabel McCartney var på tuppa etter kaffe, så jeg tenkte jeg bare …» Han så is i blikket hennes og smilte blekt. Karen gikk gjennom rommet og bort til sin egen pult, den eneste med noe som kunne minne om en utsikt. En vits av et vindu vendte ut mot et smug med en naken vegg på den andre siden. Hun så på den en liten stund, så rettet hun et surt smil mot mannen som måtte være kriminaloverkonstabel McCartney. Han hadde hatt vett til å lukke avisen, men ikke til å rette seg opp i stolen. Jason strakte seg forsiktig i hele sin lengde og satte Karens beger foran henne uten å komme for nær. «Kriminaloverkonstabel McCartney?» Hun la full forakt i spørsmålet. «Stemmer.» Den korte replikken var nok til å høre hvor han kom fra. Glasgow. Det burde hun jo gjettet ut fra den frekke selvsikkerheten hans. «Kriminaloverkonstabel Gerry McCartney.» Han smilte bredt – enten manglet han sosiale antenner, eller han ga blaffen i hva de oppfanget. «Jeg er den nye medarbeideren din.» «Når ble du det?» 11

Han trakk på skuldrene. «Da visepolitimesteren kom til at du trengte det. Han mener tydeligvis at du trenger en gutt som vet hva han gjør. Og det er meg.» Smilet hans stivnet litt. «Rakt fra storsakavsnittet.» Den nye visepolitimesteren. Selvsagt var det han som sto bak dette. Karen hadde håpet at arbeidslivet hennes skulle bli bedre da den forrige sjefen havnet i kryssild under en korrupsjonsskandale på høyeste hold og ble feid ut med rasket. Hun hadde aldri stemt med hans forestilling om hvordan en kvinne burde være – servil, lydig og dekorativ – og han hadde alltid prøvd å snuse seg frem til de minste uregelmessigheter i etterforskningen hennes. I årenes løp hadde Karen kastet bort altfor mye energi på å holde nesa hans unna detaljene i etterforskningen hennes. Da Ann Markie fikk forfremmelsen som brakte avsnittet for historiske saker inn under hennes ving, hadde Karen håpet på et mindre vanskelig forhold til sjefen. I stedet fikk hun et forhold som var vanskelig på en annen måte. Ann Markie og Karen var av samme kjønn og like lynskarpe i hodet, men det var også det eneste de hadde til felles. Markie møtte velstelt og kameraklar på jobb hver dag. Hun var det skotske politiets flotte ansikt utad. Og første gang de traff hverandre hadde hun gjort det klart at hun støttet avsnittet for historiske saker 110 prosent så lenge Karen og Jason presterte oppklaringer som fikk det skotske politiet til å virke moderne og engasjert. I motsetning til sånne idioter som kunne bruke en måned på å lete etter en kar som var meldt savnet, men som lå død i sitt eget hjem. Ann Markie likte lov og rett av den typen som ga henne mulighet til å lage gode innslag til kveldsnyhetene. Markie hadde nevnt at budsjettet kanskje kunne dekke en ekstra medarbeider for avsnittet for historiske saker. Karen hadde håpet på en sivilansatt som kunne vie seg til administrasjon og elementære datasøk, slik at hun og Jason kunne konsentrere seg om de mer analytiske resonnementene. Nå ja, kanskje analytiske resonnementer ikke var rette uttrykk når det gjaldt Jason. Men selv om han ikke var den 12

skarpeste kniven i skuffen, hadde han en varme som dempet irritasjonen Karen av og til kunne føle. De var et godt team. Det de trengte var et bakland å støtte seg til, ikke en sjølgod Glasgow-lømmel som trodde han var sendt for å frelse dem. Karen spiddet ham med sitt hardeste blikk. «Fra storsakavsnittet til avsnittet for historiske saker? Hvem har du lagt deg ut med?» McCartney ble stram i maska et øyeblikk, så tok han seg inn igjen. «Så du oppfatter ikke dette som noen belønning?» «Mine oppfatninger stemmer ikke alltid overens med kollegenes.» Hun pirket lokket av kaffen og tok en slurk. «Bare du ikke tror det er en ferie.» «Nei, er du gæren.» Nå rettet han seg opp i stolen og virket årvåken. «Dere får mye respekt fra storsakavsnittet,» tilføyde han raskt. Karen fortrakk ikke en mine. Nå hadde hun fått vite noe nyttig om Gerry McCartney – han var god til å lyve. Hun visste akkurat hvor mye respekt avsnittet hennes nøt blant etterforskere som slet med gjenstridige forbrytelser i sanntid. De mente at avsnittet for historiske saker var barnemat. Hvis hun knep en historisk forbryter, var hun medienes helt i et døgns tid. Men om hun ikke lyktes? Tja, ingen fulgte i grunnen med på hva hun gjorde. «Jason jobber seg gjennom en liste over folk som eide en rød Rover 214 i 1986. Du kan gi ham en håndsrekning med det.» Svak forakt rykket i McCartneys leppe. «Hvorfor det?» «En serie brutale voldtekter,» sa Jason. «Han banket den siste jenta så voldsomt at hun ble sittende i rullestol med hjerneskade. Hun døde for bare et par uker siden.» «Og det var derfor det nye bevismaterialet vårt dukket opp. En tidligere prostituert så saken i avisen. Hun tok ikke kontakt da, for hun gikk fortsatt på stoff, og hun ville ikke komme på kant med langeren. Men hun hadde en liten notisbok hvor hun hadde skrevet ned registreringsnumrene på biler som andre kvinner satte seg i. Utrolig nok hadde hun den fortsatt, den lå i en gammel håndveske. Den 13

røde Roveren var i området alle de nettene da voldtektene skjedde.» McCartney hevet øyenbrynene og sukket. «Men hun greide ikke å ta nummeret. Er ikke det typisk for horer i sin alminnelighet?» Det var tydelig at Jason ble urolig. «Det er noe du kanskje skal merke deg, overkonstabel,» sa Karen. «Vi foretrekker uttrykket ‘sexarbeider’ her ved avsnittet.» Tonen hennes innbød ikke til motsigelser. Gerry fnøs, men sa ikke noe. «Nummeret fikk hun,» sa Jason blidt. «Men veska var på loftet der hun bor nå, og musene har vært på den. Kantene var gnagd vekk fra sidene. Vi fikk bare den første bokstaven, og det var B.» Karen smilte. «Så dere to får den festlige jobben med å gå gjennom motorvognregisteret og spore opp eierne for tretti år siden. Spør om dere blir populære hos den registerfunksjonæren som får henvendelsen. Men den lyse siden er at laboratoriet i Gartcosh har greid å trekke ut DNA fra beslagene som har ligget i en eske helt siden den gangen. Så finner vi en sannsynlig gjerningsmann, kan vi få et klart og fint resultat.» Hun drakk siste slant av kaffen og kastet begret. «Lykke til med det.» «Ålreit, sjef,» mumlet Jason, han fokuserte allerede på oppgaven. Og gikk foran med et godt eksempel, tenkte Karen. Gutten lærte. Sakte, men sikkert, lærte han. «Hvor skal du?» spurte McCartney da hun gikk mot døra. Hun hadde mest lyst til å svare at han ikke hadde noe med det, men kom til at det antakelig var umaken verd å prøve å holde seg noenlunde inne med ham. Inntil videre, i alle fall. Til hun fikk nok av ham og den nære forbindelsen hans med Ann Markie. «Jeg skal til Granton og snakke med en av konservatorene, som tror hun har sett et stjålet maleri i en privat samling.» Igjen den lille rykningen i leppa. «Jeg trodde ikke vi drev med sånt. Stjålne malerier.» 14

«Vi gjør det når vaktmannen fikk en haglladning i fjeset i forbindelse med tyveriet. Det skjedde for åtte år siden, og dette er første gang vi har fått ferten av hvor maleriet kan ha havnet.» Dermed var hun ute av rommet og planla allerede ruten i hodet. En av de mange tingene hun likte med Edinburgh var at det var lettere å ta seg frem til fots og med buss enn å mase seg til en tjenestevogn fra kammeret. Enhver mulighet til å unngå smålig utøvelse av beskjeden makt var en fordel i Karens øyne. «Nummer seksten,» mumlet hun og gikk mot bussholdeplassene i Leith Walk. «Den passer bra.»

2018 – Wester Ross Alice Somerville kavet seg ut av førersetet på Ford Focusen med mindre smidighet og eleganse enn en førti år eldre dame kunne prestert. Med et stønn strakte hun armer og bein mens hun skalv i den kjølige vinden fra fjorden nederst i skråningen. «Jeg hadde glemt at det er så langt opp hit,» klaget hun. «Den siste timen fra Ullapool tok liksom aldri slutt.» Mannen hennes brettet seg ut av passasjersetet. «Og så var det du som protesterte da jeg forlangte at vi skulle stoppe i Glasgow i går kveld.» Han tøyde skuldrene og ryggen. «Hadde jeg hørt på deg, ville jeg fått uhelbredelige ryggskader.» Han smilte til henne uten å ane hvor tåpelig oppsyn det ga ham. «Skottland strekker seg alltid lenger enn du venter.» Han ristet beina etter tur og prøvde å tvinge dongeribuksas smale bein ned til de brune lærskoene. Alice dro hårstrikken av hestehalen og ristet løs det mørke håret. Da det falt rundt ansiktet, dempet det skarpheten i trekkene og fremhevet rette bryn og høye kinnbein. Hun åpnet bagasjerommet og tok ut ryggsekken. «I fjor var vi så oppglødd at vi ikke la merke til hvor langt det var. Men det er da pent her. Se på disse fjellene, se hvordan de nesten vikler seg inn i hverandre. Og havet, de svære bølgene som velter inn. Rart å tenke på at dette er samme land som Hertfordshore.» 16

Hun tøyde skuldrene før hun bøyde seg inn i bilen igjen og hentet et ark hun hadde skrevet ut før de dro. «Ingen tvil om at dette er stedet,» sa hun og sammenliknet bildet på utskriften med den lange, lave bygningen de hadde parkert utenfor. Den var nærmest en uelegant steinrøys stablet inntil skråningen, men det var tydelig at den nylig var renovert med vekt på å ivareta de opprinnelige linjene. Fugingen var ennå ikke særlig begrodd med mose og lav, vinduskarmene var rette og solide, og malingen på dem var ikke værbitt. Will snudde seg og pekte på et hvitkalket toetasjes hus på den andre siden av dalen. «Og der bor nok Hamish. Huset virker ganske stilig til å ligge så langt ute i hutaheiti.» «Forståelig at vi ikke fant ordentlig ut av det i fjor. Ifølge Grantos kart var dette stedet bare en ruin. En steinrøys som hadde vært fjøs i sin tid. Og vi ser ikke spor av det sauekveet han nevnte som det viktigste landemerket sett fra veien.» Alice kremtet og pekte mot skråningen hvor mange titalls sauer gikk og nappet i gress som virket ganske nedbeitet allerede. «Jeg vet ikke hvor de settes i kve, men det er ikke i den skråningen lenger.» «Men nå er vi i alle fall her. Takket være Hamish.» Will lempet en stor bag ut av bilen. «Vi får komme i orden.» Alice kastet et blikk mot den andre siden av dalen. Avstanden til det hvite huset virket forlokkende kort, men Hamish hadde sagt fra at det lå en farlig hengemyr imellom. Den liknet ikke det spor på det velstelte landskapet der de bodde. Dere må ikke finne på å gå over den, hadde han skrevet i mailen han sendte med inngående forklaringer og veibeskrivelser. Det var godt over en kilometer langs den smale, humpete gårdsveien, men der kunne de i det minste komme tørt og trygt frem. «Det er ikke så forferdelig langt. Tar vel toppen en halvtime. Vi kunne vel gjerne gå bort og hilse på ham nå? Det ville være godt å strekke beina.» «Vi sa til Hamish at vi skulle sees i morgen, Alice. Jeg vil nødig komme skjevt ut. Vi må ikke glemme at det er han som gjør oss en tjeneste. Dessuten må vi komme i gang med middagen. Jeg er skrubbsulten alt. Hva som enn venter på 17

oss der oppe ved Clashstronach, så vil det være der i morgen tidlig også.» Stedsnavnet gled klosset over tungen hans. Han trakk henne til seg i en enarmet omfavnelse. «Du er bestandig så utålmodig.» Alice kremtet, men hun stilte seg på tå og kysset ham på haken. Så gikk hun innover hellegangen til utleiehuset Hamish hadde anbefalt dem. Hun kikket på arket igjen og tastet en kode på nøkkelsafens tastatur. Luken åpnet seg, og innenfor hang to sett nøkler på en krok. Will stoppet og så seg i sidespeilet – den mørkeblonde dårelokken lå på plass, fippskjegget var i orden, ingen blodpuddingbiter fra lunsjen mellom tennene – før han fulgte etter henne. Innenfor døra fant de en liten gang hvor en åpen sidedør førte til hovedrommet i huset. Den ene enden var innredet som tekjøkken, med kjøle- og fryseskap og en gasskomfyr. Ved siden av sto et bonderomantisk spisebord i furu og fire stoler med rygg av bambus og fastknyttet pute på setet. En vase med erteblomster sto midt på bordet. Alice regnet med at de var kunstige, i og med klimaet og årstiden, men de så ekte ut og ga et hjemmekoselig preg. På motsatt side av rommet sto en velpolstret sofa vendt mot en veggmontert flatskjerm-TV over en steinpeis med innsats. Torvbriketter lå pent stablet på begge sider av peisen, og et par lenestoler flankerte den. «Ser jo bra ut,» sa Will. «Litt spartansk.» Alice la fra seg ryggsekken på en av kjøkkenstolene. «Selv med de bildene på veggen.» Hun viftet med hånden mot fotografiene av vilt kystterreng og klipper. «Hamish sa de ble ferdige med huset for bare noen uker siden,» påpekte han og gikk mot de to dørene på motsatt side av rommet. Han åpnet den venstre, som førte til et lite, flislagt bad med et langt panoramavindu mot fjorden. «Jøss,» sa han. «Litt av en utsikt når du dusjer eller bader.» Alice kikket over skulderen hans. «Doen står bak en skjerm, i det minste.» «Så besteborgerlig,» ertet han. 18

Alice, som vanligvis bet godt fra seg, dultet ham forsiktig i ribbeina. «Jeg vil bare ikke gi noen et syn de ikke får slettet fra bevisstheten.» Den andre døra førte til et soverom, nøkternt innredet med stor dobbeltseng og matchende furumøbler som åpenbart var kjøpt flatpakket på en av de store kjedene. Praktstykket var et nytt panoramavindu med imponerende utsyn mot sjøen og de gråblå fjellene som dannet tette geledd i horisonten. «Dette blir bra,» sa Alice. Will la bagen på senga. «Atskillig mer bekvemt enn det Long John Silver og Jim Hawkings havnet i da de var på skattejakt. Jeg går og henter innkjøpene.» Da han snudde seg, gikk Alice nærmere og tok omkring ham. Hun la hendene på baken hans og dro ham inntil seg. «Haster ikke,» mumlet hun og strøk leppene mot halsen hans. Pusten hennes var varm og forlokkende mot huden. «Dette er virkelig spennende, Will. Jeg føler at vi er på kanten til å avdekke den virkelige arven etter Granto.» Skattejakter var slett ikke å forakte, tenkte Will. Etter tre års ekteskap sprudlet ikke Alices sexlyst frem så ofte som før. Men forberedelsene til denne ekspedisjonen, og forestillingene om hva den kunne føre med seg, hadde vakt en iver i henne som han gladelig trakk full nytte av. «Skal ikke motsi deg der,» sa han og la armene omkring henne, glad for at kroppen fortsatt reagerte på de minste oppmuntringer fra henne. Han lot seg falle bakover. Hun kysset ham igjen, på munnen denne gangen, og flyttet kroppen slik at hun presset ham mot senga. Hun stakk den ene hånden mellom dem. «Mmm, jeg kjenner at du er enig, ja.» «Vi burde dra oftere på skattejakt.» Så var det ikke aktuelt å prate mer.

2018 – Edinburgh Kvinnene som pratet sammen ved bordet bak Karen, kunne ikke vært mer malplassert. Hun så dem i speilet på veggen på Café Aleppo, og hvis hun konsentrerte seg, kunne hun høre hvert ord de sa. Ironisk nok ville hun ikke brydd seg om dem om de hadde vært i sitt naturlige miljø – Bruntsfield eller Morningside, gjetningsvis, og drukket wiensk traktekaffe på et tysk konditori eller flat white på en tradisjonell hipster-kafé. Men det måtte være en grunn til at hvite middelklassekvinner i tilsiktet ubestemmelig alder satt nederst i Leith Walk og bøyde seg over små glass med Mirans intense kardemommekaffe. Karen var den eneste andre personen på kafeen som ikke var fra Midtøsten, og hun hadde sine egne grunner til å være der. For det første lå det mer eller mindre midtveis mellom fjernlageret og kontoret hennes, og hun hadde trengt en kaffe å styrke seg på etter en time med kunstnerisk ubesluttsomhet nede i Granton. For det andre måtte hun få klarhet i hva det innebar å få Ann Markies utsending trædd ned over seg. Hun kunne ta seg en pause for å tenke gjennom hvordan hun skulle takle kriminaloverkonstabel Gerry McCartney, for hun visste med total sikkerhet at ingen av kollegene tilfeldigvis ville støte på henne her. En sosial virksomhet drevet av en gjeng syriske flyktninger var ikke den typen serveringssted politifolk valgte til lunsjpausen. 20

Det var ikke den eneste grunnen til at Karen kom hit. Karen hadde opprinnelig møtt Miran og de andre syrerne under nattevandringene sine rundt i byen. De hadde stått samlet rundt et provisorisk fyrfat under en bro fordi de ikke hadde noe annet sted å møtes. Karen hadde følt et underlig fellesskap med dem og hjulpet dem med å kontakte instansene som måtte til for å åpne denne kafeen. Hver gang ble hun pinlig berørt over at de ikke tok imot pengene hennes der. Etter egen oppfatning hadde hun betalt tilbake noe hun skyldte, ikke gjort noen uforholdsmessig innsats for å hjelpe. De så annerledes på det, og lot henne aldri få lov til å betale. Hun hadde innvendt at det kunne få utenforstående til å tro at de prøvde å smøre en kriminalsjef. Det hadde Miran bare ledd vekk. «Jeg tror ikke noen som kjenner deg ville være så dumme,» hadde han sagt. Derfor regnet hun alltid ut prisen på det hun spiste og drakk, og la et passende beløp i innsamlingsbøssa til støtte for folk som ikke hadde vært så heldige å slippe unna det helvetet Syria var blitt. Mirans kone Amena hadde en gang fanget blikket til Karen og sendt henne et lite, anerkjennende nikk. Om Karen hørte til noe sted i Edinburgh, trodde hun det kanskje kunne være på Aleppo. Men de to damene med fagmessig farget hår, diskré gulløredobber og kasjmirsjal passet absolutt ikke inn. Det manglet som regel ikke skotske gjester på Aleppo, men det var folk som bodde i nærheten og stakk innom for å få ekte midtøstenmat og råsterk kaffe. Ikke typer som disse damene. Så siden Karen aldri greide å ta helt fri, viet hun hele sin oppmerksomhet til en samtale som det antakelig ikke var meningen at noen skulle overhøre. Den lyshårede med formørkede striper nikket medfølende til den mørkhårede med blekede striper. «Vi ble sjokkert alle sammen,» sa hun. Velslepen Edinburgh-brytning, dempet og livfull. «Ja, det er jo klart vi ble aldeles forferdet da vi hørte at han hadde prøvd å kvele deg, men det var bare vilt at han buste rett inn i et middagsselskap og tilsto det.» Nå ble Karen ettertrykkelig hekta. Hun visste ikke 21

hva hun hadde ventet å høre, men det var i alle fall ikke dette. «Han prøvde å vri seg ut av det.» Den andre stemmen hadde litt annerledes vokaler. Fra Perthshire, kanskje? «Viste anger. For å få dere til å synes synd på stakkars Logan og skylde på meg. Han var ikke klar over at det var for sent. At jeg hadde gått til politiet alt.» «Men nå vet han det?» Den mørkhårede fnøs foraktelig. «Nå vet han det, ja. Han blir formelt avhørt i neste uke.» Karen slappet litt av. Kvinnen var i det minste blitt tatt alvorlig. Men det kunne jo også være klasserelatert. Det var leit, men når en dame av denne typen kom med en slik beskyldning, fikk hun alltid mer oppmerksomhet enn et menneske lavere på den sosiale rangstigen. Dempet klirring av glass mot asjett. Noen trakk pusten. Så kom den lyshåredes stemme; hun følte seg forsiktig frem: «Du tror ikke at det kanskje kan være ugunstig å flytte inn i huset igjen akkurat nå som han har dette hengende over seg?» Inne på noe der, tenkte Karen. «Han skal ut.» Hard. Rolig. En dame som hadde bestemt seg. «Jeg må være i huset med ungene. Det er sykt at vi skal låne Fionas hybel mens han bor i familiehjemmet. Det er han som ikke har betalt ned lånet. Det er han som har tapt en halv million pund av pengene våre ved å vedde på sportsgrener han ikke kan noe om. Det er han som gjorde sidespranget. Det er han som la hendene rundt halsen på meg og prøvde å strupe meg.» Stemmen var rolig, nesten robotaktig. Karen lurte seg til et nytt blikk i speilet. Damen som snakket virket fullstendig avslappet, som om hun pratet om de ukentlige innkjøpene på super’n. Det var noe kunstig over dette, som om det ble fremført med bestemte baktanker. Men Karen innså at hun hadde et naturlig mistenksomt sinn. «Alt det der er riktig, Willow. Men hva gjør du hvis han nekter å dra?» 22

Willow sukket. «Jeg må bare sørge for at han tar til vettet, Dandy. For Fionas velvilje begynner å ta slutt. Jeg appellerer til kjærligheten hans til barna.» «Du kan ikke dra til huset alene. Du må ha med deg noen hvis du skal møte en som har prøvd å kvele deg. Jeg skal få Ed til å bli med deg.» Willow satte i en latter som Karen trodde en viss type blad ville kalt klingende. «Jeg prøver å ta brodden av situasjonen. Ed er omtrent en desimeter høyere og halvannen desimeter bredere enn Logan. Det vil bare forverre stemningen. Nei, han har fått en lærepenge. Han har politiet på nakken allerede, han vil ikke gjøre det verre.» Dandy – Dandy? Hvem oppkalte ungen sin etter en tegneserie? – sukket. «Jeg tror du tolker dette helt feil. Han har ikke noe mer å tape, Willow. Han har ingen penger, ingen jobb. Når politiet blir ferdig med ham og han har konemishandling på rullebladet, vil ikke domstolene slippe ham i nærheten av barna på egen hånd. Hvis du kaster ham ut i tillegg til alt det der, blir han hjemløs. For med det vi nå vet, vil ingen av oss ta ham inn.» «Har han godt av.» Willows stemme var underlig tonløs og kald. Et langt opphold. Langt nok til at Karen rakk å vri kaleidoskopet og se for seg et annet bilde. «Jeg benekter ikke at han fortjener alt det der og mere til. Men se det fra hans ståsted en liten stund, Willow,» fortsatte Dandy. «Akkurat nå er taket over hodet det eneste han har igjen. Hvis du prøver å ta det fra ham … ja, hvem vet hvordan han kommer til å reagere?» Karen trakk på seg kåpen og reiste seg. Hun gikk bort til bordet deres, klar over forbløffelsen de betraktet henne med. «Unnskyld at jeg forstyrrer, damer,» sa hun. «Men jeg kunne ikke unngå å høre samtalen deres.» Hun spanderte sitt varmeste smil. De var høflige; de kunne ikke la være å gjengjelde det. «Jeg er i politiet.» Det slettet smilene deres. «Jeg ville bare si hva jeg har erfart: Når du trenger noen opp i et hjørne, en som ikke har noe igjen å tape, en som alle23

rede har hatt hendene rundt halsen din? Det er i slike situasjoner kvinner blir drept.» Dandy skjøv stolen tilbake, rygget unna den brutale sannheten mens sjokket fordreide ansiktet. Men Willow ble urørlig som en katt med blikket på et bytte. «Logan ville aldri drepe Willow,» protesterte Dandy. «Best å unngå den muligheten,» sa Karen. «Best å unngå konfrontasjoner mellom dere to. Særlig på et kjøkken hvor det finnes skarpe kniver.» «Makeløst. Dette akter jeg ikke å høre på.» Willow reiste seg og trakk sjalet rundt seg. «Jeg går på do, Dandy, så betaler jeg. Vi sees utenfor.» Karen så etter henne da hun gikk, så snudde hun seg mot Dandy, som fortsatt satt stiv og fornærmet. «Det er noe annet jeg vil si, Dandy. Jeg er mistenksom av meg. Det hører til jobben. Da jeg hørte venninnen din i sted og så hvor rolig hun var, kunne jeg ikke la være å lure på hva som egentlig foregår her. Er hun virkelig redd for ham, eller legger hun forholdene til rette for noe helt annet? Nå er domstolene svært forståelsesfulle overfor kvinner som forsvarer seg når de føler seg direkte livstruet av menn som beviselig har mishandlet dem.» Nå hadde Dandy reist seg. «Hvordan våger du å si sånt!» Karen trakk på skuldrene. «Jeg våger det fordi det er jobben min å beskytte Logan i samme grad som det er jobben min å beskytte Willow. Er du sikker på at du ikke blir klargjort som forsvarsvitne? Beleilig i stand til å bekrefte din venninnes versjon av hendelsene?» «Noe så uhørt! Hva heter du? Jeg skal melde deg,» ropte Dandy og tiltrakk alle de andre gjestenes blikk. Karen tok et par skritt mot døra, så snudde hun seg. «Jeg kommer til å følge nøye med på nyhetene, Dandy. Jeg håper bare jeg aldri behøver å se deg og din venninne Willow igjen.» Hun la en håndfull mynter i innsamlingsbøssen på vei ut og lurte på om hun hadde dummet seg totalt ut eller reddet et menneskes liv.

2018 – Edinburgh Senere den kvelden, da Karen fortalte kriminalsjef Jimmy Hutton om møtet, ble hun lettet over å høre at han ikke syntes hun hadde overreagert. De satt i leiligheten hennes ute ved fjorden, og de hadde dempet lyset. Ikke av romantiske grunner, men fordi begge likte den dramatiske utsikten mot Firth of Forth fra panoramavinduet i stuen. Hver uke var den annerledes, avhengig av været, årstiden og trafikken i det brede elveoset. «I den grad det er noen trøst, synes jeg du gjorde det rette, Karen,» sa Jimmy og strakte seg etter kjøleren for å legge en ny isklump i Strathearn Rose-ginen sin. Dette var blitt ritualet deres. Det hadde begynt som en fast ordning på mandagskveldene, men arbeidspresset førte til at svirestunden etter hvert måtte flyttes frem og tilbake etter behov. Karens leilighet, et utvalg ginmerker og passende tilbehør. Som ble mer barokt for hver måned som gikk. Men de hadde satt grensen ved den varianten som krevde en obskur, hjemmelaget tonic, et spesielt tangavkok og en skive rosa grapefrukt. «Det er gin og tonic jeg vil ha, ikke en japansk teseremoni,» hadde Karen klaget. «Og dessuten, har du sett hva det tangavkoket koster?» Ginkveldene hadde begynt som en gjensidig støttegruppe etter dødsfallet til Phil Parhatka, Karens kjæreste. Han var 25

også i politiet, og han ble drept i tjenesten. Karen hadde trodd hun forsto hvilke virkninger brå og voldsomme dødsfall hadde på de etterlatte. Men før hun opplevde det selv, hadde hun ikke skjønt hvordan det trakk en strek gjennom livet. Hun følte at båndene mellom henne og resten av verden var kappet. Til å begynne med orket hun ikke snakke med noen om det som hadde skjedd og hva det betydde, for ingen andre kunne dele den innsikten akkurat hun hadde. Så var det at Jimmy, som var Phils sjef, hadde dukket opp hjemme hos henne med en flaske gin en mandagskveld, og Karen skjønte instinktivt at han slet med det samme som hun gjorde. Det tok litt tid for begge to – lange kvelder med prat om jobben, skotsk politikk og kollegenes mangler – men til slutt brøt de tausheten og snakket sammen om sorgen. Nå var det blitt en institusjon. På julebordet til Jimmys avsnitt hadde kona hans sagt til Karen at ginen var rimeligere enn en psykolog, og at den gjorde ektemannen godt. Det var en slags tillatelse, en slags beskjed om at hun ikke oppfattet Karen som noen trussel mot ekteskapet deres. Karen visste hun var en slik kvinne som menn enten avfeide eller behandlet som en søster de var litt redde for. Phil var den eneste som hadde sett forbi det der. Bare Phil hadde sett henne som den hun var. «Jeg satt der og hørte på de damene, og da kunne jeg ikke la være å tenke på deg og Phil og resten av avsnittet deres. Om jeg hadde vært i drapsforebyggingsteamet, kunne jeg da ha sittet der uten å si noe? Svaret var innlysende,» sa Karen. «Du ville aldri tilgitt deg selv hvis du hadde tidd stille og noe forferdelig hadde hendt.» Karen klukklo dempet. «Sant. Men jeg lurte også på om jeg begynner å bli Mynte.» «På hvilken måte?» Hun sukket og stirret i drammen. «Han sa at det nye mottoet hans var ‘Hva ville Phil gjort?’. Og da kunne jeg 26

ikke gjøre annet enn å snakke til damene på Aleppo, for Phil ville gjort det uten å nøle.» «Men det er da bra, ikke sant? At Jason tenker på den måten?» Karen vred munnen i et sarkastisk smil. «Klart det. Han lærer å bli bedre politi. Men det uroer meg litt å se den pannerynkingen hans og vite at han prøver å emulere en mann han aldri vil kunne måle seg med.» «Nå ja, Mynte er ikke den eneste som har det problemet.» «Og apropos å ikke kunne leve opp til Phil – den satans Ann Markie har sendt meg en ny mann.» Jimmys smil var skjevt. «Du er ikke så begeistret, skjønner jeg.» «Jeg ville ha et menneske som kunne ta seg av rutinearbeidet i kulissene og frigjøre meg og Jason til selve etterforskningen. Jeg tenkte på en som nærmet seg pensjonsalder og gjerne ville slippe å farte rundt hele dagen, men fortsatt ivret litt etter å ta de slemme. Men hva sendte hun meg? En liten Glasgow-tufs som er så full av selvtilfredshet at han knapt har plass til å trekke pusten.» Jimmy kunne ikke la være å humre. «Unnskyld, jeg burde ikke le, men Hundekjeksen har virkelig lært hvordan hun skal behandle deg. Hun vet akkurat hvilke strenger hun skal spille på.» Karen stusset, hun hengte seg opp i et tilnavn hun ikke hadde hørt før. Politifolk – og journalister, hadde hun hørt – fant alltid klengenavn til kollegene og sjefene sine. Jo mer obskure, desto bedre, i tilfelle noen overhørte dem. Jason ble kalt Mynte fordi det fantes et pastillmerke som het Murray-Mynte. Og som om det ikke var nok, brukte de slagordet «For godt til å skynde seg». Dermed var navnet ideelt for en politimann som ikke var så kvikk i oppfatningen. Karen visste ikke hva hennes eget alias var, og hun ville helst ikke få rede på det. Hun hadde på følelsen at det bare ville oppleves som en fornærmelse. «‘Hundekjeksen’?» gjentok hun. 27

Jimmy smilte bredt nå, henrykt over å vite noe kompisen ikke ante. «Du vet de hundekjeksene som er ment å likne margbein, men i stedet ser de ut som innbakte pølser? De kalles Markies.» Karen tok poenget. «Den var ikke dårlig.» «Nei. Noen av gutta prøvde å kalle henne Sparks, etter Marks & Spencers tilnavn ‘Marks and Sparks’, men det slo ikke an.» «For vennlig,» mente Karen. «Jeg liker Hundekjeksen. Akkurat passe respektløst. Nå ja, nok om det. Den fyren hun trædde ned over meg, en overkonstabel som heter McCartney, han sier han kommer fra storsakavsnittet. Og det får jeg ikke til å stemme, hvis han ikke har vært veldig, veldig slem. Ingen med ambisjoner velger avsnittet for historiske saker.» «Du gjorde det.» Karen ristet på hodet. «En annen form for ambisjoner. Jeg har ikke noe ønske om å streve meg oppover det skotske politiets karrierestige. Ambisjonen min er å oppklare saker som alle andre har gitt opp. Gi svar til folk som har ventet altfor lenge på å få vite hvem som sprengte hull i tilværelsen deres og hvorfor.» «Høres rimelig ut. Tror du Hundekjeksen har plassert ham der for å holde øye med deg?» «Vet ikke. Jeg tøyde strikken ganske langt i den Gabriel Abbott-affæren. Om Makronen ikke hadde åkt ut, kunne jeg ligget tynt an. Jeg kan ikke la være å lure på om jeg har byttet ut én sjef som ønsket meg av banen bare for å få en annen med samme innstilling.» «Hva gjør du for å holde den nye gutten sysselsatt, da?» «Jeg har fått ham til å etterspore eierne av røde Rover 214 fra åttitallet.» Et ondt smil lekte rundt munnen hennes. «Halvparten av dem er vel døde. Var det ikke obligatorisk å ha pensjonsbevis og tweedhatt med fjær i før du fikk lov til å kjøpe en sånn bil?» «Enten det, eller du jobbet i et firma hvor den bilkjøpansvarlige hatet alle som fikk tjenestevogn. Men noen av dem 28

finnes nok ennå. Det er en ørliten sjanse for at det ikke er et blindspor. Det er sånn det er med historiske saker. Av og til er det den minst lovende uavklarte detaljen som får hele greia til å løsne.» «Skal jeg se hva jeg kan finne ut om denne McCartney?» Karen tok Strathearn-flasken og fylte opp glasset sitt. «Ja, du er atskillig nærmere den skotske politietatens hjerte enn jeg er. Ikke ta deg mye bry med det, men hvis du skulle høre noe …» Hun skjøv flasken mot ham. «Ikke noe bry. Det skal jeg ordne.» «Og inntil jeg får tilbakemelding fra deg, behandler jeg McCartney som Hundekjeksens skjødehund.»