Musse og Helium - i duejegernes grep by Cappelen Damm AS

I duejegernes grep

TIL Jeg tilegner denne boka alle Musse & Helium-fans. Tusen takk for at dere leser bøkene og snakker så varmt om dem. Det er inspirerende og gir meg kraft til å fortsette å skrive. Uten dere hadde denne reisen blitt veldig kort og kjedelig. Nå blir den i stedet lang og morsom. En særlig takk til deg som leser denne boka akkurat nå.

Bok 4: I duejegernes grep

Camilla Brinck Oversatt av Nina Aspen, MNO

Hei på deg, herlige leser. Det er vanskelig å beskrive hvor glad jeg

er for at nettopp du har fulgt med på Musse og Heliums eventyr så langt. Det er helt ufattelig mye de allerede har vært med på! Og så mange spennende, nye ting de har lært seg på veien.

Noe av den kunnskapen håper jeg du også kan ta med deg og

få nytte av i livet. Eventyret fortsetter nå, og én ting kan jeg love deg: Det blir ingen bedagelig reise.

Så spenn fast «fantasi-sikkerhetsbeltet» og heng med når

Musse og Helium kjemper videre med å prøve å finne gullosten og redde kongeriket fra de slemme duejegerne. God lesning!

Klem fra Camilla PS. Det ble ikke blått hår denne gangen, men plommefarget, med lugg, he-he … og jeg trives kjempegodt med det. Gøy!

Innhold: Innledning .................................................................. 9 En trygg flytur ........................................................... 11 Magisk pulver ............................................................ 21 Halefjæren ................................................................. 35 I paraplytreet ............................................................. 49 Atten dratten snorkel deng ........................................ 61 Flytende gugge .......................................................... 71 Banka-Ball ................................................................. 83 Go-af-teeen ............................................................... 96 Den hemmelige veien .............................................. 107 Sjusoverens visdomsord ........................................... 119 Fossen ..................................................................... 139 Halerem og rumpegnag ........................................... 143 Flytepinnen ............................................................. 155 Fordekte knapper .................................................... 165 Til duejegerreiret ...................................................... 179

INTRO Velkommen tilbake til fortsettelsen av Musse og Heliums eventyr! I slutten av bok tre fløy Musse, Helium og katten Sigge av sted på Galantus og Promp-Promp, to av de flyvende hundene til Frah. Tiden var inne for at de små vennene våre skulle fortsette det livsviktige oppdraget sitt. De var bare nødt til å finne gullosten – og forhåpentlig også moren og faren til Musse og Helium. Det siste Sigge, Musse og Helium fikk vite før de dro av gårde var at duejegerne hadde fått nyss om at de var på vei inn i Dyreriket igjen. Spanerne til Frah fortalte at duejegerne hadde satt ut vakter langs hele grensen mellom Dyreriket og Lindrizia, og at de sto klar til å ta vennene våre til fange så snart de passerte grensen. Det er bare du som leser boka, som får vite hvordan det går med Musse og Helium. Så la oss kaste oss ut i magiens verden igjen. 9

EN TRYGG FLYTUR Ikke engang i sin villeste fantasi hadde Sigge, Musse eller Helium drømt at de noen gang ville sveve over et eventyrvinterlandskap på to flyvende hunder. Det var nesten for stilig til å være sant, men det skjedde faktisk på ekte. Etter at Galantus og Promp-Promp hadde fløyet over et høyt fjell, endret de raskt kurs og seilte ned over en dal. Det gikk unna og ga et ordentlig sug i magen. Musse skrek til Sigge og Helium at de måtte holde seg godt fast i hundepelsen. Landskapet de fløy over, var uvirkelig vakkert. Snøen så ut som myk bomull. Den gnistret og glitret i forskjellige farger, alt etter hvilke stråler fra de tre forskjellige fargerike solene som traff den. Det var en fryd for øyet. Men etter en stund så Sigge noe som ikke var fullt så hyggelig. – Se, der nede løper Galaha! ropte han og pekte. Musse og Helium tok straks et hardere grep rundt pelsen til Promp-Promp og kikket forskrekket på hverandre.

Selv om de visste at Galaha ikke kunne få tak i dem så høyt oppe i luften, var det ubehagelig bare å høre navnet hans. De speidet ned mot bakken og oppdaget til slutt noe stort, hvitt og taggete som for opp og ned over snøen. Det var helt klart Galaha, ikke snakk om noe annet. Han jaktet på et dyr som gjorde sitt beste for å komme seg unna. Brått kjente både Musse og Helium en sterk takknemlighet for at de og Sigge fikk lov til å sveve av gårde i luften på ryggen til Galantus og Promp-Promp i stedet for å prøve å komme seg fram der nede.

– Land rolig og fint, sa hun og strøk poten gjennom pelsen til Promp-Promp. Like etterpå bredte begge hundene vingene ut, bremset og landet mykt og trygt på bakken. En bedre landing var det vanskelig å ønske seg. Musse pustet lettet ut. – Det er gøy å fly, altså, men det er likevel deilig å komme ned på bakken, det må jeg si. Han så lettet på Sigge, som nikket og var enig. I det samme slapp Promp-Promp tre fiser på rad, og den siste av dem ble avsluttet med et langt ul. Alle brøt ut i latter, til og med Sporille og bladprateren. Men det var nok Musse som lo høyest. – Stakkars voven, stakkars magen din, trøstet han muntert. Så begynte han å veive med potene i været og sa at det nok var best å hoppe ned på bakken før prompene nådde opp til dem. Det brøt ut panikk, og alle tre hoppet samtidig. Trygt nede på bakken kikket Musse opp på hundene, takket dem og sa at de nå kunne fly hjem til prinsesse Frah igjen. Hundene så ut til å forstå ham og svarte med hvert

sitt bjeff. Helium sa også takk for en fin og trygg flytur. Sigge stemte i og sa at det faktisk var morsommere å fly enn han hadde trodd. Hundene så på dem en siste gang før de begynte å slå stadig hardere med vingene. Til slutt lettet de. Musse ropte at de måtte passe godt på seg selv på flyturen hjem. Da hundene hadde kommet høyt opp i luften, gjødde de en siste gang. Sigge, Musse og Helium vinket og ropte «ha det» i kor. – Så fine de er! sa Helium.

Da de hadde fløyet en stund til, pekte Sigge igjen mot bakken. – Se, der er grensen inn til Dyreriket. Vi er framme! sa han. Både Musse og Helium jublet av lykke. Å fly på hundene var faktisk mer slitsomt enn de hadde trodd. De hadde holdt så hardt fast i pelsen at de fikk krampe i potene. Hundene, som så ut til å vite nøyaktig hvor de skulle, fløy bratt nedover for å lande. Nå slo virkelig magen salto hos alle tre. Vinden hvinte stadig kraftigere mot snuten mens de dalte nedover. Til og med Sporille og bladprateren begynte å bable av nervøsitet og skjære merkelige grimaser. – Å, for et brådykk! gispet Helium. – Bør dere ikke sakke farten? spurte Sigge bekymret. Han så at bakken nærmet seg med svimlende fart. – Ja ja, pass på å lande fint nå, sa Musse nervøst og strøk Promp-Promp over ryggen. Helium var derimot ikke mye bekymret, selv om det føltes som å kjøre berg-og-dal-bane. Hundene hadde garantert landet hundrevis av ganger tidligere.

– Ja, de er de fineste hundene i hele verden, fortsatte Musse og sukket litt oppgitt da Galantus og Promp-Promp forsvant bak et fjell. – Ja vel, da var vi alene igjen, konstaterte Sigge og så seg rundt. Plutselig rykket han til og hveste: – Musse, Helium, stå i ro! Begge musene hørte på tonefallet til Sigge at det var noe alvorlig på gang. De snudde seg sakte rundt for å finne ut hva som var så farlig. – Ser dere det jeg ser? spurte Sigge skrekkslagent. Verken Musse eller Helium trodde sine egne øyne. Musse lukket sine fort og ønsket at det skumle foran dem dermed ville forsvinne, men det gjorde det ikke. Der sto de, alle sammen, på rekke og rad på den andre siden av grensen mot Lindrizia: duejegerne. Da hadde altså spanerne til Frah hatt rett. Duejegerne ventet på dem. Musse tok et steg bakover uten å være klar over det. Han spurte Sigge om duejegerne kom til å krysse grensen og gå inn i Lindrizia. Sigge ristet på hodet.

– Det kommer aldri til å skje, svarte han. – Duejegerne tåler ikke kulden her og hadde frosset i hjel på bare noen sekunder. – Det er jo råflaks. Og nå når du sier det, husker jeg at Ta-Ta fortalte oss det hjemme på slottet, pep Helium mens hun famlet etter poten til broren. Flere og flere duejegere dukket opp, og snart var grensen proppfull av skumle fillefugler. – Kan de se oss, Sigge? spurte Musse. – Ja, de kan se oss like tydelig som vi kan se dem. Halen til Musse skalv i takt med værhårene til Helium. Hva skulle de gjøre nå? lurte Helium på.

– Det er nå vi skal bruke de små posene vi fikk av Frah, svarte Sigge. Musse lyste opp, han hadde rent glemt det magiske pulveret Frah hadde sendt med dem. Det ville komme ordentlig til nytte nå. – For en strålende idé, sa han og begynte å lete etter posen sin. Helium påpekte at de var nødt til å ta posene forsiktig opp. Hun kjente broren sin ut og inn og visste at han kunne bli litt vel ivrig av og til. – Jeg har allerede tatt fram posen min, sa Sigge og strakte den i været. – Klart du har, sukket Musse, – du er jo alltid så kjapp. Så fikk han selv tak i den lille tøyposen sin og dro den bitte litt for fort opp. Posen for opp i luften og stusset mot snuten hans på veien ned før den på mirakuløst vis landet i poten hans. Den hadde han klart å strekke fram i siste øyeblikk. – Oi sann, jeg holdt visst på å miste den, lo Musse litt forlegent mens han prøvde å unngå blikket til Helium.

Han merket at hun glodde olmt på ham da hun sa: – Hold opp med å skremme oss på den måten, og hør nøye etter. Nå må vi helle litt av det magiske pulveret forsiktig oppi potene våre og så kaste det over oss. Da skal vi tydeligvis bli usynlige en stund. – Så stilig! Er alle klare? spurte Musse begeistret. Sigge og Helium nikket.